1

Alternativ NGO rapport

Innspill til Stortingsmeldingen om barn på flukt

Bildet er fra boka Mens Vi Venter: en bodymap lagd av asylsøkerbarn.

Barnas bodymap ble etter hvert til en robot da barna følte at de ble styrt utenfra og manglet kontroll over eget liv.

2

Innholdsfortegnelse:

Forord fra organisasjonene 3

1. Lengeværende barn – betydningen av lang oppholdstid og tilknytning for 6

rett til opphold i Norge

2. Forsvinning fra mottak – barn som ofre for menneskehandel 12

3. Barns situasjon i asylmottak 27

4. Verge/ representant for enslige mindreårige asylsøkere 34

5. Retur av barn og barnefamilier 41

6. Enslige Mindreårige Asylsøkere 45

7. Andre tema knyttet til barn på flykt 52

8. Utdrag fra Avsluttende merknader fra FNs komité for barnets rettigheter 54

3

Til Justisminister Knut Storberget:

Organisasjonene er veldig positive til den åpne prosessen justisdepartementet har lagt

opp til i arbeidet med stortingsmeldingen om barn på flukt. Det er et viktig demokratisk

element å inkludere det sivile samfunn i regjeringens arbeid og vi ønsker med denne

rapporten å skriftliggjøre og tydeliggjøre våre innspill.

Organisasjonene er opptatt av at man legger en helhetlig rettighetstenkning til grunn

når stortingsmeldingen utarbeides og at man sikrer et barnerettslig perspektiv der

hensynet til barnets beste veier tyngre enn hensynet til innvandringsregulering og

statens interesser. Menneskets og barnets rettigheter slik de er nedfelt i FNs

Barnekonvensjon og Menneskerettighetserklæringen er dermed to av de viktigste

verktøyene og mest sentrale konvensjoner å rette seg etter i tillegg til

Flyktningkonvensjonens forpliktelser.

I forarbeidet til den nye utlendingsloven som trådde i kraft i januar 2010, ble det lagt

sterke føringer fra Stortinget knyttet til asylsøkerbarn og ivaretakelsen av barns

rettigheter. Dette var et viktig steg på veien til å sikre at hovedprinsippet i FNs

barnekonvensjon, hensynet til barnets beste, blir ivaretatt i Norges asylpolitikk.

Dessverre har vi nå i ettertid sett at innstramninger i asylpolitikken gjennomføres i strid

med barnets beste vurderinger, og der førstnevnte er tillagt tilsynelatende

uforholdsmessig stor vekt. Dette strider ikke bare imot Stortingets intensjoner i forhold

til ny utlendingslov men også mot FNs barnekonvensjon og vi håper at

stortingsmeldingen vil undersøke dette nærmere for å rette opp i dagens praksis.

Videre har FNs barnekomité kritisert Norge på flere punkter når det gjelder

behandlingen av asylsøkerbarn. Dette er et viktig dokument som staten Norge har et

ansvar for å følge opp og bør tas i bruk som kompass i departementets arbeid med ny

stortingsmelding. Blant annet påpeker komiteen at barns rett til å bli hørt ikke er godt

nok implementert i utlendingssaker og at behandlingen av asylsaker tar for lang tid.

Samtidig viser de bekymring til at et økt antall enslige mindreårige asylsøkere

forsvinner fra mottak og at enslige mindreårige ikke får adekvat oppfølging gjennom

barnevernet. Dette er alvorlige anmerkninger som illustrerer mange av manglene i

norsk asylpolitikk og den situasjonen barn lever under i asylmottak i dag.

Barnekonvensjonen legger til grunn solid kunnskap om barns særskilte behov og hva

som fremmer deres utvikling på en god måte og bør danne grunnlaget for regjeringens

politikk ovenfor barn. Organisasjonene håper at regjeringens arbeid med ny

stortingsmelding om barn på flukt vil være begynnelsen på en mer human og

barnevennlig asylpolitikk der menneskerettighetene legges til grunn og prioriteres

fremfor innvandringspolitiske hensyn. Vi ønsker at regjeringen i arbeidet med ny

stortingsmelding går bak prinsippene og artiklene og tar barns behov på alvor.

4

10 tiltak til stortingsmeldingen:

Organisasjonene ønsker at regjeringen gjennom stortingsmeldingen om barn på flukt:

sikrer at barnets beste er et grunnleggende hensyn i alle prosesser som angår

barn på flukt

iverksetter tiltak som sikrer en langsiktig løsning for de lengeværende barna og

at det settes en grense (4år) på hvor lenge et barn kan leve uten avklart status i

Norge.

utarbeider en forskriftsbestemmelse som vil sikre at barnets beste og tilknytning

til rike i praksis vektlegges tyngre enn innvandringspolitiske hensyn

oppretter et eget barnevernsteam som har ansvar for enslige mindreårige som

mulige ofre for menneskehandel

forbedrer situasjonen til barn i asylmottak og sikrer at deres individuelle behov

ivaretas, bl.a. ved å bevilge nok ressurser til asylmottakene

etablerer en uavhengig landsdekkende vergeordning med et enhetlig ansvar for

rekruttering, opplæring og oppfølging av verger.

sikrer at retur av barn kun gjennomføres etter en grundig barnets beste

vurdering

o barn må ikke returneres til en tilværelse der man ikke får oppfylt sine

menneskerettigheter

o Dublin forordningen skal ikke brukes kategorisk. Dublin-returer må ikke

foretas til land som ikke klarer å ivareta asylsøkeres rettigheter

sikrer enslige mindreårige asylsøkere et bedre omsorgstilbud som ivaretar deres

særskilte behov ved å gjennomføre omsorgsreformen til barnevernet for de

mellom 15 og 18 år

styrker samarbeidet mellom barnevern, UDI og politiet (og verger der det gjelder

EMA) for å sikre at asylsøkerbarn får tilstrekkelig oppfølging

foretar en juridisk utredning av utlendingsloven opp mot FNs barnekonvensjon,

som en oppfølging av meldingen

5

Denne rapporten er utformet av følgende organisasjoner:

Selvhjelp for Innvandrere og Flyktninger (SEIF), Norsk Folkehjelp, Norsk Organisasjon

for Asylsøkere (NOAS), PRESS – Redd Barna Ungdom, Landsforeningen for oppsøkende

sosialt ungdomsarbeid (LOSU), Antirasistisk senter, Amnesty, Røde Kors Ungdom og

Redd Barna

Rapporten er en dokumentsamling der innleggene fra ulike organisasjoner til

dialogmøtene har blitt skriftliggjort og satt sammen etter tema. De ulike bidragene i

rapporten er fra enkelte organisasjoner og gjenspeiler deres mening.

6

1. Lengeværende barn – betydningen av lang oppholdstid og tilknytning for

rett til opphold i Norge

Lengeværende barn: Barnerettighetene er ment spesielt for disse barna!

(Redd Barna)

Det er mange ulike begrep for asylsøkerbarn som har vært lenge i Norge. De kalles

lengeværende, lengeventende, ureturnerbare, papirløse osv. Men for barn spiller det

liten rolle hva deres formelle juridiske status er; de er mest opptatt av nåtiden og det at

deres liv er satt på vent i en asylsøkerfase. Ventetiden som asylsøker er preget av alt fra

fortvilelse rundt oppbruddet fra hjemlandet, familie og venner, håp om en ny fremtid,

mangelen på kontroll over egen fremtid og egne valg, og usikkerheten knyttet til

asylsøknaden.

Det er svært bekymringsverdig at barn blir boende i asylmottak over flere år, med den

betydelige og vedvarende usikkerhet dette medfører. Disse barn bor i mottak som har

en bostandard og struktur som er tilpasset midlertidig opphold. Mange tilbringer per i

dag store deler av sin oppvekst på mottakene, og det er ingen klare grenser for hvor

lenge de kan være henvist til denne situasjonen. Denne ventingen og uforutsigbarheten

kan ha psykologiske belastninger og negative konsekvenser for barnets utvikling. Det

gjør noe med barnas barndom og med deres liv at de lever i uvisse og uavklarthet, uten

forutsigbarhet. De ønsker først og fremst å få leve sine liv og syns det er svært vanskelig

å forstå og forholde seg til livet som asylsøker.

Gjennom boken Mens Vi Venter1, der Redd Barna intervjuet flere asylsøkerbarn i ulike

situasjoner får man et innblikk i barnas liv og opplevelse av det å være asylsøker. Blant

annet så sier barna:

”Jeg får ikke sove. Jeg prøver å sove men jeg klarer det ikke. Hvordan kan jeg lære meg noe

når jeg er så stresset?” (gutt 16 år, EMA)

”Det verste er å vente. Norge er et venteland” (gutt 14 år, EMA)

”Når vi er her, mens vi venter, lærer vi oss en måte å være på, vi finner en ny vei å gå, men

plutselig kan vi miste det, om vi må dra” (gutt, 16 år, her med familien)

1 Mens Vi Venter – en hilsen fra barn som søker asyl, Redd Barna 2010.

http://www.reddbarna.no/soek?q=mens+vi+venter

7

”Jo lenger jeg venter, jo mindre motivert blir jeg for å gjøre ting. Når jeg går på rommet

mitt for å gjøre lekser bare går jeg ut igjen. Det eneste jeg tenker på er hva som kommer til

å skje, om jeg får bli eller ikke” (gutt 16 år, EMA)

Ventetid og uvissheten det medfører, spesielt etter å ha vært her i mange år, ødelegger

barnas forutsetninger for å leve gode liv. Manglende mening i hverdagen, mangel på

kontroll over eget liv og mangel på forutsigbarhet er elementer som skaper psykisk

uhelse hos mennesker. Dette kjennetegner livene til barna som er lengeværende i Norge.

De har ikke håp eller kontroll på fremtiden og det er skadelig for et barn. Ifølge

rapporten fra Sintef og NKVTS 2005 ”Det handler om å leve” er det mye som tyder på at

flyktningbarn, både de som kommer med foreldre og enslige mindreårige asylsøkere

lever med høy hyppighet av psykiske problemer. En rapport fra NOVA, ”Medfølgende

barn i asylmottak” viser at hverdager i asylmottak ligger langt unna hverdagen for andre

barn i samme aldersgruppe i Norge. Livet er preget av midlertidighet, usikkerhet og

mangel på struktur. Foreldrene er fattige, og boforholdene dårlige. Det er svært viktig at

stortingsmeldingen tar opp dette tema nøye og drøfter hva det gjør med barn å leve i en

så usikker situasjon over lengre tid og hva regjeringen kan gjøre for å få barn ut av slike

situasjoner og forhindre at de oppstår.

Rettighetsbrudd

Jo lengre et barn lever i utforutsigbarhet jo mer nærliggende er det at vi påfører barna

en situasjon som i seg selv skaper rettighetsbrudd. Å være lengeværende er det motsatte

av det å få sine rettigheter innfridd. Rettighetsinnfrielse forutsetter noen klare rammer

og statuser, noe lengeværende barn ikke har da de i praksis har en uklar status i Norge.

For å kunne sikre at Norge innfrir FNs barnekonvensjon og ikke bryter disse barnas

rettigheter så må man gi de lengeværende barna en løsning.

Nedenfor vil vi gi noen eksempler for å illustrere dette poenget og for å trekke linjer

mellom intensjoner, verdier og prinsipper i barnas rettigheter og livene til

lengeværende barn.

1. Rett til utdanning som er relevant og som fremmer barns utvikling (art 28 og 29)

Det er umulig å innfri retten til god og meningsfull utdanning når et barn ikke vet

hvor det skal oppholde seg dagen etter eller måneden etter. I en slik situasjon klarer

ikke barn å ta til seg lærdom. Barna strever med å konsentrere seg, men vi ser også

at kvaliteten på skoletilbudet varierer fordi lokale myndigheter vurderer det ulikt

hvorvidt barna, som i utgangspunktet er der midlertidig, har rett på samme kvalitet

på skolegangen sin som andre norske barn. Dessverre blir denne midlertidigheten

ofte vedvarende. Det er også mange av disse barna som har foreldre som lever i en

psykisk tilstand som gjør at det ikke er mulig for dem å følge opp barna sine på en

tilfredsstillende måte. Summen av dette er at barn ikke klarer å nyttiggjøre seg

8

skoletilbudet de får og ikke får en utdanning som er nyttig og relevant for deres

senere liv.

2. Liv og optimal utvikling (art 6)

”Vi eksisterer bare – venter og venter og livet passerer meg. Og jeg sitter og ser på.”

Det er ikke mulig å sikre retten til liv og optimal utvikling til barn i en vedvarende

venteperiode. Livene til barn i en lengeværende situasjon er preget av usikkerhet,

utrygghet og frykt, noe som går utover deres helse over tid. Dette står i sterk

kontrast til retten til en god og trygg utvikling. I tillegg preges livene deres av savn og

tap: ”Jeg tenker på familien min 24 timer i døgnet” (gutt 16 år, EMA). Å leve med savn

og mangel på håp over flere år står også i kontrast til statens ansvar for å gi barna en

god utvikling.

3. Barns rett til hvile, lek og fritid (art 31)

Mange asylsøkerbarn sier det er vanskelig å bli kjent med norske barn. I boken Mens

Vi Venter er det et tema at ungene drømmer om å få norske venner og leke som

andre barn gjør. Dessverre er det slik at mange asylsøkerbarn og enslige mindreårige

lever med svært dårlig økonomi i mottaksfasen noe som i stor grad hindrer deres

deltakelse i lek og fritidsaktiviteter. Har du ikke penger til kontingenten til

fotballklubben eller til å kjøpe sko og annet utstyr hindres du i å delta i aktiviteten. Jo

lengre disse barna venter og bor i mottak, jo lengre har de et liv på siden av det

vanlige samfunnet. Dette er en problematikk som også er godt kjent i forbindelse

med fattige norske familier.

Retten til hvile er også svært viktig i denne konteksten. I Norge er hvile noe de fleste

barn får, men for barn som er redde og utrygge er dette et knapphetsgode. Vi vet at

barn i mottak sliter med søvn og det kan trekkes paralleller her til barn som lever

med omsorgssvikt og mishandling i hjemmet. Frykt for hva som skal skje i morgen

eller om en måned ødelegger hvilen og kan over tid gi vonde og usunne belastninger.

Frykt for om mor og far klarer seg, savn og angst; alt dette tar fra de hvile og søvn.

Det er kompliserte årsaker som ligger bak at barn blir i Norge i årevis uten å få en

avklart situasjon. Dessverre så ser vi at debatten i hovedsak domineres av argumenter

som lager skyttergraver mellom migrasjonsmyndigheter og de asylsøkende familiene.

Det er for enkelt å si at dette er foreldrenes ansvar og skyld. Statens ansvar står faktisk

over foreldrenes der vi opplever at barn har det vondt. Dette er barn som lider og staten

må ta innover seg at vi både har en særskilt mulighet og et ansvar for å få slutt på den

situasjonen.

Skal internasjonale forpliktelser og ivaretakelsen av barns rettigheter og barns behov

tas på alvor så kan ikke ansvaret ligge kun på foreldrene for å løse situasjonen. Staten

9

har et ansvar for å utvikle gode standarder og tiltak for å forhindre at barn havner i

situasjoner som påfører dem lidelse. Debattene i Norge har sjelden kommet lengre enn

til at dette er det foreldrene som kan og må løse selv. Men i møte med de lengeværende

barna er det nok ofte et spørsmål om hvorvidt foreldrene evner, makter eller er i stand

til å gjøre gode valg for sine barn. Om foreldrene hadde sett eller ant om et sted de

kunne dra for å sikre barna trygghet, så hadde de aller fleste sikkert dratt. De barna som

er her over år og som det ikke er mulig å tvangsreturnere må Norge ta ansvar for. Dette

både for å løfte barn ut av en uholdbar situasjon og for å sette den norske stat i stand til

å innfri barnas rettigheter slik de er nedfelt i konvensjonen. Det hender staten må

skjære igjennom overfor norske foreldre som ikke klarer å sikre det beste for sine barn –

slik må vi noen ganger også tenke på vegne av asylbarn. Staten har det ansvaret og den

muligheten.

Regelverket knyttet til lengeværende barn uten opphold

(SEIF v/ Jon Ole Martinsen)

Det er langt fra første gang det er nødvendig med forslag om en løsning for lengeværende

barn uten opphold. I 2004 ble det foreslått fra Stortinget, Dok.nr.8:50 (2003-2004) fra

stortingsrepresentantene Heikki Holmås, Audun Bjørlo Lysbakken, Magnhild Meltveit

Kleppa og Rune J Skjælaaen et tiltak for disse barna. De konkluderte med følgende:

”Regelverket bør endres for å gi lengeboende i asylmottak muligheten til å få sakene sine

vurdert på nytt, med utgangspunkt i at sterke menneskelige hensyn i mange tilfeller vil tilsi

at barn og deres familier bør innvilges opphold på humanitært grunnlag dersom de har

oppholdt seg som asylsøkere i Norge i over tre år. Dette vil også gjelde andre som av

forskjellige grunner ikke lar seg returnere til hjemlandet.

Det bør av den grunn utarbeides regelverk i Norge mer i tråd med det man har både i

Danmark og Sverige, i et forsøk på å skape mer forutsigbare forhold i de sakene hvor de det

angår har vært her så lenge at de defineres som «lengeværende».”

Dette forslaget endte opp med en midleritidig forskrift av 09.07.04 hvor:

”Barn som er under 18 år og søkte asyl senest 01.07.2001, anses for å ha særlig tilknytning

til riket dersom de befinner seg i Norge uten arbeids- eller oppholdstillatelse når denne

forskriften trer i kraft, har oppholdt seg her i totalt 3 år og fikk endelig avslag på søknad om

asyl senest 01.07.2003. Det samme gjelder foreldre uten arbeids- eller oppholdstillatelse med

daglig omsorg for slikt barn. Opphold utenfor riket av inntil tre måneders varighet kan

medregnes i tre års perioden, dersom dette ikke var i hjemlandet. Og hvor

Innvandringspolitiske hensyn anses ikke å tale mot at det gis tillatelse til personer som

omfattes av denne forskriften.”

Kun to år senere ble det på ny fremmet forslag fra stortinget 14. juni 2006; et lovforslag

fra stortingsrepresentantene Bjørg Tørresdal og Jon Lilletun om tiltak for barn som har

10

sittet lenge i asylmottak, jf. Dokument nr. 8: 69 (2005–2006). I dokumentet ble det

fremmet forslag om at regjeringen, som et engangstilfelle, skulle gi de barnefamilier som

pr. 26. april d.å. hadde vært i norske mottak i tre år eller lenger, mulighet til å få sakene

sine grundig behandlet på nytt, med sterk presumpsjon for at oppholdstillatelse innvilges.

Dette forslaget ble besvart av AID v/ Statsråden, som lanserte 3 forslag for å forhindre at

barn ble sittende lenge på mottak. Gjennom dette, klargjorde arbeids- og

inkluderingsministeren, regjeringens politikk på området og presiserte at det ved

vurderingen av sterke menneskelige hensyn etter utlendingsloven § 8 annet ledd skal

foretas en selvstendig behandling basert på barnas situasjon, der det kan gis opphold

dersom barna har opparbeidet sterk tilknytning til riket som følge av lang botid.

Dette lovforslaget førte til at barn som per 01.04.07 hadde oppholdt seg i 3 år eller mer i

Norge fikk sin asylsak stilt i bero. Deretter ble barnets sak med medfølgende familie

behandlet etter innføring av daværende forskriftsbestemmelse § 21 b nå § 8-5. I den

forbindelse fikk cirka 470 personer innvilget tillatelse. I forarbeidene fremgår det klart

at barnas tilknytning til rike skal tillegges vekt, mens innvandringspolitiske hensyn kan

tillegges vekt. Dette gjenspeiles ikke i praksis i dag der vedtak viser at man i realiteten

først og fremst ivaretar innvandringsregulerende hensyn fremfor barnets tilknytning.

Standard begrunnelse i slike vedtak er som oftest:

”UNE mener at barna i utgangspunktet har opparbeidet seg slik tilknytning til riket som

tilsier at det foreligger sterke menneskelige hensyn. Imidlertid taler sterke

innvandringspolitiske hensyn mot at tillatelse skal gis.”

I 2010 og 2011 har det igjen utviklet seg en situasjon hvor stadig flere barn midt i blant

oss vokser opp som papirløse. Igjen vokser antallet barn med lang botid i Norge. Oftest

kan de ikke tvangsreturneres, og foreldrene opplever faren ved retur så dramatisk at de

velger å bli værende i Norge, tross den vanskelige livssituasjonen. Barna har ikke valgt

sin skjebne, de blir ofre for foreldrenes vurderinger og valg og myndighetenes politikk.

De står igjen uten rettigheter og en dramatisk hverdag, og vi har ofte møtt

helsepersonell og andre barnefaglige ressurser som har uttrykt sterk bekymring for

barna det gjelder.

Oftest dreier det seg om barn som kommer fra land hvor det har vært væpnede

konflikter, uro, og/eller land der sikkerhetssituasjonen er svært labil, og der fravær av

grunnleggende menneskerettigheter er fremtredende. Mange av barna har traumatiske

opplevelser fra hjemlandet eller fra flukten fra hjemlandet.

Barna har brutt med hjemlandet, og etter flere år i Norge har de utviklet en sterk

tilknytning til det nye landet. Etter år i usikkerhet og vage håp om en fremtid hvor de

kan føle trygghet og leve uten frykt, bør disse barna bli ivaretatt. En retur etter mange år

vil for de fleste oppleves som et dramatisk oppbrudd, som igjen kan medføre ytterligere

11

traumer i disse barnas liv. Det kan være ingen tvil om at dette berører sentrale

bestemmelser i Barnekonvensjonen, ikke minst hensynet til barnets beste (art 3).

Når det gjelder dilemmaet med at barn blir brukt som middel for foreldre som ønsker

arbeids- og oppholdstillatelse i Norge, så vil vi påpeke at svært mange av disse barna

oppholder seg på mottak eller kjent adresse for politiet/utlendingsmyndighetene. Det vil

derfor ikke avhenge at foreldrenes valg alene, men også av myndighetenes mulighet og

effektivitet til å effektuere vedtakene.

Forslag til tiltak:

Dagens meget restriktive praktisering av forskriftsbestemmelsen som skal ivareta

barnas tilknytning til riket (utlendingsforskriftens § 8-5) medfører at det er behov for en

styrking av barnas rettigheter i forskriftsform. I essens mener vi det må kunne slås fast

at forskriftsbestemmelsen per i dag ikke anvendes i tråd med Stortingets intensjon. Det

er derfor behov for en ytterligere klargjøring for å beskytte barnas grunnleggende

velferd. Etter flere år i usikkerhet og frykt må disse barna omsider ha krav på at voksne

mennesker fatter voksne beslutninger om omsorg.

Det må således settes en grense for hvor lenge barn (uavhengig av alder) kan oppholde

seg i Norge uten rettigheter i forskriftsform, det bør videre sees på ankomstalder og ikke

vedtaksalder. Barn som i dag kommer til Norge som 13-14 åringer vil falle utenom

dagens forskriftsbestemmelse da vi ser at den praksis som ble utformet i forbindelse

med de ’berostilte barna’ om 4 ½ års botid og 1-2 år skolegang – har svunnet hen. I dag

må det både atskillig lengre botid til, samt eventuelle andre særskilte forhold for at det

skal gis tillatelse. Det kan være alvorlig sykdom eller manglende omsorgsevne ved retur

til hjemlandet.

Antall lengeværende barn det dreier seg om antar SEIF at vil være på samme størrelse

som tidligere regulariseringsordninger, dvs. rundt 400 personer. Det vil nok heller ikke

øke dramatisk hvis man inkluderer de som kom som mindreårige, men som nå har blitt

myndige. Det er altså et svært realistisk og gjennomførbart tiltak å presisere forskriften

om tilknytning slik at innvandringspolitiske hensyn ikke dominerer i avgjørelsen.

12

2.Forsvinning fra mottak – barn som ofre for menneskehandel

Enslige mindreårige migranter i risiko, i rus- og kriminalitetsbelastede miljøer

og/ eller som ofre for menneskehandel

(Landsforeningen for oppsøkende sosialt ungdomsarbeid, LOSU)

Hvert år kommer et varierende antall barn og unge alene til Norge for å søke

beskyttelse. De blir registrert som asylsøkere og får plass på omsorgssentre eller

asylmottak. Mange kommer fra land preget av krig og konflikt. De har kommet for å søke

asyl, og har et håp om å få beskyttelse og finne en trygg fremtid i Norge. Andre

mindreårige migranter kommer til Norge av andre årsaker. De kan komme fra land

preget av fattigdom, mangel på arbeid og fremtidsutsikter. De kan ha kommet til Norge i

håp om å finne en måte å livnære seg, og kanskje også familien i hjemlandet, på. Noen av

disse ender også opp med å søke asyl. Enten bevisst, eller fordi det er det systemet de

blir registrert inn i når de av ulike årsaker kommer i kontakt med myndighetene. Andre

er såkalte ”papirløse”. Dette kan de være fordi de selv velger å ikke søke asyl, ofte fordi

de vet at sjansen for at de vil få opphold er forsvinnende liten, eller fordi de allerede har

søkt asyl i et annet europeisk land. De kan derfor forsøke å unngå utvisning og

uttransportering ved å unngå kontakt med myndighetene, ofte etter råd fra andre. De

kan også ha ulovlig opphold fordi de fortsetter å oppholde seg i Norge etter å ha fått

endelig avslag på asylsøknaden. Noen mindreårige migranter er EU-borgere, som har

kommet til Norge på grunn av fattigdom og en opplevelse av manglende muligheter i

hjemlandet. En del av de mindreårige migrantene som kommer til Norge uten

omsorgspersoner har allerede vært på drift i Europa i flere år før de kom hit. For noen er

oppholdet her kanskje i utgangspunktet tenkt bare som et ”stopp på veien” i en

kontinuerlig søken etter en måte å overleve på. Andre er utsatt for menneskehandel og

har reist sammen med eller blitt sendt av eller rekruttert etter ankomst av voksne som

ser en mulighet til å tjene penger på sårbare unge.

De enslige mindreårige migrantene som kommer til Norge har ulik bakgrunn, ulike

behov og ulike hensikter og forhåpninger knyttet til ankomsten hit. Ikke alle ”passer inn

i” eller kan bli ivaretatt på en god nok måte av asylsystemet. Vi må sørge for at også

disse barna blir ivaretatt. Selv om ikke alle de enslige mindreårige migrantene anses for

å ha beskyttelsesbehov i forhold til asylsystemet eller anses for å være utsatt for

menneskehandel, har de fortsatt behov for og rett til hjelp.

13

En del av de enslige mindreårige migrantene befinner seg i bekymringsfulle situasjoner

og risikofylte og/eller belastede miljøer, gjerne i tilknytning til sentrum i Oslo og andre

større byer. Oppsøkende sosialarbeidere kommer i kontakt med en del av disse

ungdommene, og har kunnskap både om ungdommene selv og hvordan de blir møtt av

utlendingsmyndigheter og hjelpeapparatet i Norge. Landsforeningen for oppsøkende

sosialt ungdomsarbeid (LOSU) ønsker derfor å bidra med situasjonsbeskrivelser og

forslag til tiltak for å sikre at de mindreårige migrantene blir ivaretatt på en

tilfredsstillende måte.

Mindreårige migranter involvert i salg av illegale rusmidler

Oppsøkende sosialarbeidere i risikoutsatte miljøer i Oslo sentrum har de siste årene sett

et økende antall mindreårige gutter, som enten er i ferd med å søke asyl eller som

oppholder seg i Norge uten gyldige papirer. Disse guttene er enslige, uten familie eller

annen tilknytning til Norge.

En del av guttene er i aktivt salg i rusmiljøene på dag- og kveldstid. Enkelte har en

hjelper- eller koblerrolle i forbindelse med salget, og unngår dermed å bli tatt for

besittelse av rusmidler dersom de blir ransaket av politiet. De som ikke bor på

asylmottak forteller ofte at de ikke har bolig, eller at de bor sammen med en eller flere

andre (jevnaldrende og/eller voksne) i tilsvarende situasjon, uten at de ønsker å gi noen

nærmere opplysninger om adresse. Flere av ungdommene bruker selv rusmidler.

Flere av ungdommene er imøtekommende og delvis åpne i kontakten med oppsøkerne.

Samtidig har man sett i flere tilfeller at voksne selgere med samme bakgrunn skjermer

de mindreårige fra oppsøkerne ved f.eks. å aktivt bryte inn i kontakten og/eller gi de

unge klar beskjed om å ikke snakke med oppsøkerne. Det kan derfor være vanskelig å få

et fullstendig bilde av den enkeltes situasjon. Vi mener at det er svært mye som tyder på

at denne salgsvirksomheten dreier seg om organisert kriminalitet. I den forbindelse er

det knyttet en stor bekymring for at enkelte av de involverte, særdeles de mindreårige,

kan være utnyttet som ofre for menneskehandel.

Risiko for utvikling av rus- og kriminalitetsproblematikk, samt sårbarhet for utnyttelse i

menneskehandel

De enslige mindreårige migrantene oppsøkende sosialarbeidere kommer i kontakt med,

synes å ha få ressurser eller rammer rundt seg, både i form av ansvarlige voksne

personer og krav til adekvate daglige aktiviteter. De oppholder seg over tid i et miljø

hvor vi er kjent med at utsatte unge knytter kontakt til kriminelle miljøer. Flere av dem

opplyser at de allerede har tilbrakt flere år på drift i Europa. Mange kommer fra ustabile

deler av verden, og kan være traumatiserte både fra sitt hjemland og fra reisen de har

foretatt til Norge. Noen har store forventninger fra familie i hjemlandet. De må regnes

som en høyrisikogruppe i forhold til bruk av rusmidler som avkopling og

selvmedisinering.

14

Mangel på adekvate rammer bidrar til at unge asylsøkere og andre mindreårige

migranter hurtig finner fotfeste i belastede miljøer. Samtidig vil uklare fremtidsutsikter

erfaringsmessig gjøre de lette å utnytte, både som nye brukere av illegale rusmidler og

som selgere på et ”lavt nivå” i selgerhierarkiet og/eller organiserte nettverk. Flere

enslige mindreårige migranter er involvert i butikktyverier og annen

vinningskriminalitet, og det er også grunn til å anta en del av disse ungdommene har

erfaring med salg av seksuelle tjenester.

Mindreårige involvert i tigging m.m.

Det er også knyttet bekymring til mindreårige involvert i tigging,

gatemusikantvirksomhet og gatesalg. De er hovedsakelig fra Romania (og enkelte andre

sørøsteuropeiske land), og de fleste har rombakgrunn. Mange har vært i flere andre

europeiske land før de kom til Norge. Denne gruppen bor ofte under svært uverdige og

til dels alvorlig helseskadelige forhold. Mange sover utendørs, eller betaler for å

overnatte i biler eller leiligheter.

De mindreårige som har blitt påtruffet av oppsøkende sosialarbeidere, har hovedsakelig

livnært seg ved tigging, samling av tomflasker og gatesalg. Det er også observert unge

jenter som antas å være mindreårige aktivt involvert i salg av seksuelle tjenester.

Observasjoner tyder uansett på at det er kontakt mellom enkelte grupperinger av de

som tigger, selger roser o.l. og rumenske (rombakgrunn) kvinner og menn involvert i

prostitusjon. Deler av denne virksomheten er også åpenbart organisert.

Voksne og mindreårige i denne gruppen forteller at de har lånt penger i hjemlandet

grunnet ekstrem fattigdom og for å finansiere reisen til Norge. Lånebeløpet kan i

utgangspunktet ha vært 500 eller 1000 €, men fordobler seg raskt og fortsetter å øke

dersom gjelden ikke blir betalt. Flere har uttrykt bekymring for hva som vil skje med

dem selv, familiemedlemmer eller eiendom i hjemlandet dersom gjelden ikke blir betalt.

Enkelte forteller at de derfor er villig til å gjøre ”hva som helst” for å tjene penger,

og/eller at det allerede har blitt fremsatt trusler (gjerne rettet mot familiemedlemmer

som er igjen i hjemlandet, deriblant mindreårige barn). De kjenner til at andre har blitt

lokket eller presset til vinningskriminalitet og prostitusjon når de har befunnet seg i en

tilsvarende situasjon.

Norges ansvar for barn som er ofre for menneskehandel

Vi mener at det foreligger nok opplysninger til å slå fast at enkelte av disse mindreårige

kan være ofre for menneskehandel. Internasjonale og nasjonale regelverk pålegger

myndighetene et klart ansvar for å beskytte barn mot menneskehandel.

FNs barnekonvensjon artikkel 35 pålegger statene å treffe alle egnede nasjonale,

bilaterale og multilaterale tiltak for å hindre bortføring og salg av eller handel med barn

15

til noe som helst formål og på noe som helst måte. I FNs barnekomité sine avsluttende

merknader til Norge i januar 2010 anbefalte komiteen bl.a. å sette fokus på barn som er

offer for menneskehandel og bevilge de nødvendige menneskelige og økonomiske

resurser til de enheter som har som oppgave å bekjempe denne forbrytelsen (jf.

CRC/C/NOR/CO/4 pkt.54 b).

Etter Europakonvensjonen2 har personer som er identifisert som mulige ofre for

menneskehandel rett til bistand og beskyttelse av norske myndigheter inntil det

eventuelt er fastslått at de ikke har vært eller er i en menneskehandelssituasjon.

Europakonvensjonen fastslår også at når offerets alder er uviss og det er grunn til å tro

at offeret er barn, skal han eller hun anses for å være barn og omfattes av særskilte

beskyttelsestiltak inntil alder er verifisert. Nasjonale retningslinjer for barnevernets

behandling av denne type saker er gitt i Retningslinjer Q11-2006B. Målet er å gi

nødvendig veiledning om hvordan ansatte i barnevernet skal forholde seg ved mistanke

om at et barn har vært utsatt for menneskehandel. Videre omhandles hvilke tiltak den

kommunale barneverntjenesten kan iverksette med hjemmel i barnevernloven, og

hvordan barneverntjenesten skal forholde seg videre, særlig i forhold til andre offentlige

myndigheter, som politi, utlendingsmyndigheter osv. Forslag om ny bestemmelse i

barnevernloven § 4-29 om midlertidig plassering på institusjon uten samtykke, retter

seg mot den samme gruppen av barn.

Glipper for systemet

I noen tilfeller ønsker den mindreårige selv hjelp og er villige til å samarbeide med

barneverntjenesten. Andre ganger er man avhengig av å ta den mindreårige ut av

situasjonen ved å plassere vedkommende på institusjon mot deres egen vilje, for å få

kartlagt den mindreåriges situasjon, omsorgsbehov og avklart om vedkommende er

utnyttet i menneskehandel. Av ulike årsaker erfarer vi at det ikke alltid blir opprettet

undersøkelsessak og/eller vedtatt akuttplassering. Resultatet blir at ingen tar tak i de

mindreårige og setter inn nødvendige tiltak. De mindreårige blir dermed værende i den

bekymringsfulle og sårbare situasjonen, ofte uten bosted og med tilknytning til svært

belastede miljøer.

Det er flere årsaker til at disse sakene ofte ”glipper” for hjelpeapparatet. De fleste av de

enslige mindreårige asylsøkerne i rusmiljøene oppholder seg som tidligere nevnt

utenfor asylmottak, og har ingen registrert bostedsadresse. I en del tilfeller oppstår det

uklarheter knyttet til bo-/oppholdssted internt i Oslo, og dermed også uenigheter

knyttet til hvilken barneverntjeneste som har ansvar for saken. Tilsvarende uklarheter

og uenigheter oppstår også når det gjelder mindreårige tiggere og andre EU-borgere.

2 Europarådets konvensjon 3. mai 2005 om tiltak mot menneskehandel

16

Det kan også være at de oppsøkende tjenestene har mangelfulle opplysninger om den

mindreåriges identitet og oppholdsadresse, at de ikke har lykkes i å motivere

vedkommende til frivillig å være med til barneverntjenesten, og at barneverntjenesten

ikke har kapasitet til å ”rykke ut” i gatemiljøene for å kartlegge situasjonen eller

eventuelt innhente den mindreårige ved hjelp av politiet. I enkelte tilfeller har det også

vært faglige uenigheter mellom oppsøkende sosialarbeidere og barneverntjenesten

vedrørende grad av bekymring for den mindreårige og hva barneverntjenesten har

anledning (lovhjemmel) til å gjøre.

En annen utfordring er at barneverntjenestene i en del slike saker, der det er bekymring

knyttet til menneskehandel, ofte ikke får gjennomslag for institusjonsplassering i

Fylkesnemnda. Det kan i flere tilfeller synes som om ungdom som mistenkes utnyttet til

tvangstjenester (§224) står uten reell mulighet til omsorg. Akutt tvangsvedtak etter § 4-

25 får ofte ikke medhold fordi sakene ikke vurderes akutte, eller fordi det ikke finnes

nok bevis for at ungdommen ruser seg eller utfører kriminelle handlinger.

Barneverntjenesten får noen ganger beskjed om å bruke omsorgshjemler (§ 4-6, første

eller andre ledd), men da finnes det ikke tiltak som er lukkede, og barna forsvinner raskt

igjen.

Det blir også lagt frem som et problem at det mangler egnede

tiltak/plasseringsmuligheter. Institusjoner for tvangsplasseringer har gjerne

hjelpetilbud i forhold til for eksempel rusavhengighet, mens utnyttingsperspektivet og

hjelpetilbud til mulig offer for menneskehandel ikke er tilstede. Heller ikke institusjoner

for frivillige plasseringer har egnede tilbud til gruppen. Gjennom både

tvangsplasseringer og frivillige plasseringer blir ungdommen også utsatt for påvirkning

fra andre ungdommer med adferdsmessige problemstillinger.

Erfaringsmessig kan det ”glippe” i alle ledd i systemet – og ofte skjer det i flere ledd i

samme sak. Eksempler på slike glipp kan være:

Det tar av ulike årsaker for lang tid før det blir meldt fra om at enslige mindreårige

asylsøkere har uteblitt fra mottak.

Politiet melder fra om at de har mangelfulle opplysninger å jobbe ut fra (for å

oppspore vedkommende).

I enkelte tilfeller oppstår det uenigheter og/eller uklarheter om hvorvidt politiet i

det hele tatt har mottatt savnet-melding fra mottaket, og når dette i så fall har skjedd.

Den aktuelle mindreårige blir innbrakt av politi, satt i arrest eller varetekt og løslatt

eller transportert tilbake til asylmottak :

- uten at verge (hvis vedkommende har rukket å få oppnevnt hjelpeverge) og/eller

barneverntjenesten blir varslet,

- fordi det blir varslet for sent,

- eller at det når det blir varslet blir gitt mangelfulle opplysninger om

bekymringsfulle forhold rundt den mindreårige (f.eks. at den mindreårige var

17

kraftig ruset ved pågripelsen).

Enslige mindreårige migranter blir uttransportert til annet europeisk land (etter

Dublin II-avtalen) etter pågripelse og arrest eller varetektsfengsling for kriminelle

forhold:

- uten av verge eller barneverntjeneste blir varslet,

- eller at de blir varslet om planene for sent eller i etterkant,

- også i tilfeller der vedkommende er identifisert som mulig offer for

menneskehandel av oppsøkende tjenester, mottak eller andre

Enslige mindreårige asylsøkere blir utskrevet fra asylmottaket etter å ha uteblitt

derfra noen dager, og det tar noe tid å få tildelt ny mottaksplass (over natten/over

helgen). I enkelte tilfeller oppstår det uenigheter eller uklarheter rundt hvem som

skal besørge transport til det nye mottaket og hvorvidt/hvor den mindreårige skal

tilbys eventuell overnatting i påvente av transport, og hvem som eventuelt er

ansvarlig for dette.

Barneverntjenesten i kommunen til asylmottaket den mindreårige er registrert på

(og som er ansvarlig for å undersøke bekymringsmeldinger og eventuelt sette inn

tiltak), har vanskeligheter med å få gjennomført en undersøkelsessak, da den

mindreårige asylsøkeren oppholder seg på ukjent adresse i Oslo og ikke ønsker å

møte barneverntjenesten frivillig

Enslig mindreårig asylsøker drar fra mottak, og melder etter noe tid ny privat

oppholdsadresse til UDI, men lokal barneverntjeneste i vedkommende kommune blir

ikke varslet/blir varslet etter for lang tid/blir ikke orientert om eventuell bekymring

knyttet til rusbruk/kriminalitet/menneskehandel

Når de mindreårige migrantene selv av ulike årsaker unndrar seg omsorg, og det er

uklare ansvarsforhold og/eller uenigheter blant de ansvarlige instanser rundt grad av

bekymring for vedkommende, eller hvorvidt saken hovedsakelig skal behandles som en

asyl-/utlendingssak, menneskehandelssak eller ”vanlig” barnevernssak, øker

sannsynligheten for at det skjer ”glipper” i systemet. Disse sakene dreier seg ofte om

ungdommer som har vært i en svært vanskelig livssituasjon over lang tid, og som har

utviklet problemer knyttet til rus, kriminalitet og/eller psykisk helse. Det er derfor svært

bekymringsfullt at nettopp disse ungdommene glipper for hjelpeapparatet.

Menneskehandel: Gode eksempler fra Bergen og Oslo

I Oslo er det gode erfaringer med at ansvaret for å bistå personer over 18 år som kan

være ofre for menneskehandel, og som ønsker hjelp, hittil har vært lagt til én instans;

NAV Grünerløkka. Det oppleves som et paradoks at det oppleves som vanskelig å få

avklart hvilken barneverntjeneste som skal gå inn i saker der det dreier seg om

bekymring for mindreårige som mulige ofre for menneskehandel. Tilbud om hjelp for

mulige ofre for menneskehandel skal i utgangspunktet være lavterskel. I og med at det, i

motsetning til for eksempel voksne kvinner i prostitusjon utsatt for menneskehandel,

ikke er opprettet egne tilbud til mindreårige, oppleves det i dag som at det er en høy

18

terskel for å sikre mindreårige menneskehandelsofre hjelp. Det bør derfor vurderes om

det på tilsvarende måte som for voksne bør være én instans som får ansvaret for å gå inn

i menneskehandelssaker når det gjelder mindreårige. Dette avhenger av at

vedkommende tjeneste får tilhørt kompetanse og ressurser, og at det etableres et

fungerende samarbeid med politi og utlendingsmyndigheter.

LOSU har forstått det slik at tilsvarende problematikk håndteres tilfredsstillende i

Bergen. Der har to barneverntjenester blitt utpekt til å ha ansvar for saker der det er

bekymring knyttet til menneskehandel, og det er faste barnevernskonsulenter som

følger opp disse sakene. På denne måten samler og utnytter man kompetansen på dette

spesifikke feltet. Det trekkes også frem som en viktig suksessfaktor at det er inngått

forpliktende gjensidige avtaler mellom den kommunale barnevernstjenesten, politiet og

Bufetat region vest. Dette sikrer at de mindreårige blir ivaretatt av barnevernet og at

sakene politietterforskes. Ved at man umiddelbart går inn i sakene og trekker de

mindreårige ut av den bekymringsfulle situasjonen, oppnår de også i større grad

frivillige plasseringer.

Forslag til tiltak:

Det er viktig at vi forholder oss til hvilken bakgrunn og behov de ulike gruppene

mindreårige migranter som dukker opp i Norge faktisk har. Pr. i dag synes det som om

de fleste alenekommende barn fra land utenfor EU nærmest automatisk blir ”sluset” inn

i asylsystemet. Det er svært viktig at alle barn får en grundig individuell vurdering av sitt

beskyttelsesbehov, med vekt på barnefaglige forhold og ”barnets beste”. Imidlertid er

det ikke alle enslige mindreårige migranter som i utgangspunktet ønsker å søke asyl,

eller som av myndighetene vurderes å ha behov for en slik type beskyttelse. I saker der

det oppstår bekymring knyttet til ulike former for utnyttelse, kan det være vanskelig å få

avdekket om den aktuelle saken juridisk sett dekkes av menneskehandelsbegrepet, og

om den mindreårige dermed har rett til beskyttelse og bistand som offer for

menneskehandel. Til tross for at en enslig mindreårig ikke oppfyller kriteriene for

beskyttelse og bistand som asylant eller menneskehandelsoffer, kan vedkommende ha

behov for og rett til tiltak etter barnevernloven – f.eks. grunnet manglende

omsorgspersoner, tilpasningsvansker, særskilte behov og/eller rus- eller

atferdsproblemer.

For å sikre at alle mindreårige migranter som oppholder seg i Norge får den hjelp de har

rett til etter Barnekonvensjonen og norsk barnevernslov, kan det være hensiktsmessig å

tenke ”utenfor boksen” – at det kan være flere løp som fører til at de mindreårige får rett

hjelp til rett tid. Det kan være gjennom asylsystemet, gjennom hjelpetiltak for

menneskehandelsofre, eller gjennom ”ordinære” (men gjerne tilpassede)

barnevernstiltak. Det viktige er at det må være barnevernfaglige vurderinger som

vektlegges i alle ledd – både når det gjelder vedtak i asyl-/utlendingssak, valg av bo- og

omsorgstiltak og ved eventuell retur til hjemland eller tredjeland (både når det gjelder

19

avgjørelser om det skal gjennomføres retur i den enkelte sak, og når det gjelder hvordan

returen skal gjennomføres).

For å fange opp de enslige mindreårige migrantene som faller utenfor asyl- og

mottakssystemet, bør det opprettes eget/egne barnevernsteam som har ansvar for

alle saker som involverer barn uten tilknytning til Norge. Barnevernsteamet bør ha

særskilt kompetanse på menneskehandel og migrasjonsrelatert problematikk. Oslo

bør, p.g.a. spesielt stort omfang av saker, ha et eget slikt barnevernteam. Det bør

vurderes om det også er behov for dette i resten av landet, f.eks. organisert regionalt

i Bufetat.

For å sikre at barna fanges opp og gis relevant og nødvendig hjelp er man avhengig av at

sakene tas tak i med en gang, når oppsøkende tjenester, politiet eller andre instanser

identifiserer en ny mindreårig i en bekymringsfull situasjon. Da de mindreårige ofte (av

ulike årsaker) ønsker å unndra seg hjelp eller kan være kontrollert av voksne, er det som

regel ikke tilstrekkelig at man tilbakefører vedkommende til asylmottak og melder

bekymring/overfører saken til barneverntjenesten i vedkommende kommune. Vi har

sett flere eksempler på at mindreårige i denne situasjonen umiddelbart rømmer fra

mottak på nytt. Flere av disse har havnet tilbake i rusmiljøene i Oslo sentrum, andre vet

vi ikke hvor har blitt av.

I tillegg til forhold som dreier seg om ansvarsforhold, organisering og ressurser er det

også rent faglige årsaker til at det er mest hensiktsmessig at dette arbeidet blir lagt til et

spesialisert barnevernsteam. Anerkjente internasjonale rapporter som omhandler barn

utsatt for menneskehandel påpeker viktighetene av kompetanse og fokus for både å

kunne identifisere mulige ofre for menneskehandel og for å kunne sette inn riktig tiltak.

I en rapport fra Storbritannia3 påpekes det at mange instanser ikke var i stand til å

identifisere tilfeller av handel med barn og iverksette nødvendige tiltak på grunn av

manglende fokus på dette. Selv der en etat viste et godt nivå av kunnskap om

menneskehandel med barn i teorien, ble det ofte funnet at de ikke brukte denne

kunnskapen i praksis. Vi mener at etablering av et eget barnevernsteam vil minimere

disse utfordringene.

Barnevernsteamet bør få ansvar for alle saker som involverer barn uten tilknytning

til Norge, uavhengig av om den mindreårige er asylsøker som har dratt fra mottak,

irregulær migrant eller EU-borger, og uavhengig av om vedkommende i startfasen er

identifisert som mulig offer for menneskehandel eller ikke. Ofte vil en slik sak

identifiseres først på et senere tidspunkt, da barn som befinner seg i denne

situasjonen av ulike årsaker ofte ikke er i stand til eller villige til å fortelle sin historie

før de har tilbrakt lang tid i en trygg omsorgssituasjon. Uansett vil saker som dreier 3 CEOP / Home Office Border & Immigration Agency (2007): A Scoping Projecton Child Trafficking in the UK.

20

seg om barn uten tilknytning til Norge, uavhengig av om det dreier seg om

menneskehandel eller ikke, innebære visse likhetstrekk - som samarbeid med bl.a.

utlendingsmyndigheter, ambassader og hjelpeapparat i hjemland.

I tillegg er det verdt å påpeke at en del av de som er i gruppen ”enslige mindreårige

asylsøkere” i utgangspunktet ikke selv ønsket å søke asyl. Flere har fortalt at de ”ble

tvunget” av politiet til å søke asyl. Med dette mener de at de ikke ble forespurt om de

ønsket å søke asyl, men nærmest automatisk ble tatt med til Politiets Utlendingsenhet

for registrering når de ble pågrepet av politiet for straffbar handling – eventuelt at de

ikke selv forsto hva dette innebar. Det er heller ikke usannsynlig at voksne som utnytter

de mindreårige til straffbare handlinger i enkelte tilfeller instruerer de til å søke asyl slik

at de har lovlig oppholdsstatus mens saken behandles, eller at de blir rådet til dette av

andre i sitt nettverk. Dersom de mindreårige ikke hadde søkt asyl, ville de udiskutabelt

vært oppholdskommunen (ofte Oslo) sitt ansvar.

Etter LOSUs erfaring vil de fleste enslige mindreårige asylsøkere som det her snakkes

om ikke anses av norske myndigheter å ha beskyttelsesbehov, og vil følgelig få avslag på

asylsøknad. Flere er også registrert med asylsøknad/grensepassering o.l. i andre

europeiske land som omfattes av Dublin II-avtalen. Dette innebærer at en del returneres

til dette landet uten at asylsøknad behandles i Norge. Det er flere eksempler på at

mindreårige som man mistenker kan være utsatt for menneskehandel har blitt

uttransportert uten at det har blitt foretatt noen sikkerhetsvurderinger i forhold til

videre utnyttelse (”re-traffikering). Dette er i strid med forpliktelser Norge har etter

internasjonale konvensjoner som omhandler bistand til ofre for menneskehandel.

Dette viser at det er svært uheldige konsekvenser når disse sakene behandles som et

ansvar hovedsakelig for utlendingsmyndighetene og politi, og i mindre grad

barnevernets ansvar. Når det gjelder de mindreårige i Oslo sentrum varierer det i

hvilken grad de er asylsøkere, men det som er felles er bekymring knyttet til omsorg,

bolig, rus, kriminalitet og eventuelt menneskehandel. LOSU mener derfor at barnevernet

må inn i alle saker, så fort en mindreårig i en slik situasjon er identifisert.

Det bør inngås forpliktende samarbeidsavtaler mellom barnevernsteamet,

barnevernsvakta, de oppsøkende tjenestene i sentrum, politiet og

utlendingsmyndighetene. Dette for å sikre at sakene blir tatt tak i umiddelbart, og at

alle nødvendige instanser er involvert.

Det er også viktig at man sikrer at politiet har nødvendige ressurser og nødvendig

kompetanse, og at de ikke blir sittende med ansvaret for sakene alene uten at

barnevernet blir koblet inn og tar ansvar. Det er flere eksempler på tilfeller der

mindreårige gutter i denne situasjonen (som det tidligere har blitt meldt bekymring for)

og som blir pågrepet for straffbare handlinger (og som i noen tilfeller også har vært

21

ruset) blir plassert i varetekt ett eller flere døgn før uttransportering eller tilbakeføring

til mottak. I disse tilfellene har det ikke blitt foretatt en barnevernfaglig vurdering i

forhold til tiltak, eller vurderinger av om barnet er tilstrekkelig vernet for videre

utnyttelse etter uttransportering. Det er særlig alvorlig at dette har skjedd mindreårige

på tidspunkt der de i de fleste tilfeller ikke har oppnevnt verge, da de enten har forlatt

mottak/system før dette har skjedd eller har blitt utskrevet av systemet da det ikke har

vært kjent hvor vedkommende har oppholdt seg. Det er også grunn til å tro at de

færreste, om noen, har fått mulighet til en samtale med bistandsadvokat om mulighet for

å søke refleksjonsperiode.

Barnevernet, UDI og politi må i disse sakene samarbeide tett mot et felles mål. Det

hjelper lite at barneverntjenesten setter inn gode tiltak dersom UDI i neste instans fatter

vedtak om at den mindreåriges sak skal behandles i et annet land etter Dublin II-avtalen

og politiet uttransporterer den mindreårige uten at returen gjennomføres på en

forsvarlig måte (f.eks. gjennom IOM).

Det er behov for å få på plass en lovhjemmel i barnevernsloven som gjør det lettere å

tvangsplassere mulige ofre for menneskehandel i barnevernet slik at barnas rett til

omsorg og frihet fra utnyttelse blir ivaretatt.

Selv om noen mindreårige mulige ofre for menneskehandel selv ønsker hjelp og ikke får

det, er det andre som trenger at voksne griper inn på tross av at den mindreårige selv ikke

våger eller ønsker å motta hjelp. Barnevernet har hjemmel for tvangsplasseringer av barn

og ungdom med adferdsvansker på bakgrunn av rus, kriminalitet eller andre former for

normløs adferd gjennom § 4-24 og 4-25. Formålet med bruken av tvang er ikke straff eller

innesperring, men hjelp.

Rus er ikke det eneste problemet som kan være til hindrer for ungdommens egen

dømmekraft og evne til å handle til eget beste. Menneskehandel er også en slik

problemstilling, i tillegg til å være en alvorlig bekymring for ungdommens helse og

utvikling. I KOMs 4 informasjon til personer identifisert som mulige ofre for

menneskehandel slås det derfor fast at mindreårige ofre for menneskehandel ikke selv

kan velge om de vil ta imot hjelp. Likevel finnes det ingen lovhjemler for å gi ungdommer

denne hjelpen når de ikke selv vil ta imot. Vi er bekymret for at resultatet kan bli at noen

av de som ikke vil ha hjelp forsvinner, og kan ende opp i utnyttelse hos bakmenn, isteden

for omsorg fra mottak eller barnevern. Det blir av barneverntjenesten noen ganger prøvd

akutt tvangsvedtak etter § 4-25, for å motvirke/forebygge slike forsvinninger, men

erfaringen så langt er at disse sakene ofte ikke får medhold i fylkesnemnda. Sakene

vurderes ikke som akutte eller nemnda begrunner sin avgjørelse med at det ikke finnes

nok dokumentasjon for at de ruser seg eller utfører kriminelle handlinger i så stor grad og 4 Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (https://www.politi.no/vedlegg/rapport/Vedlegg_395.pdf)

22

over så lang tid at tvangsvedtak kan forsvares. Barneverntjenesten får i stedet beskjed om

å bruke omsorgshjemler (§4-6, første eller andre ledd), men da finnes det ikke tiltak som

er lukkede, og ungdommene står i fare for å forsvinne raskt igjen.

Barne-, inkluderings- og likestillingsdepartementet sendte i 2009 ut på høring et forslag

til ny bestemmelse i barnevernloven (§ 4-29) om midlertidig plassering i institusjon

uten samtykke i saker som omhandler menneskehandel. Det er ønskelig med en rask

avklaring av hvordan man kan sikre ivaretakelse av disse ungdommene på en forsvarlig

måte før eventuell ny lovgivning trer i kraft. Dette kan f.eks. klargjøres gjennom et nytt

rundskriv fra BLD angående alle former for menneskehandel av barn og unge.

Det er behov for etablering av et eget, tilrettelagt institusjonstilbud til

menneskehandelsofre som blir plassert i barnevernet.

Allerede eksisterende institusjoner for tvangsplasseringer har gjerne hjelpetilbud i

forhold til f.eks. rusavhengighet, mens utnyttelsesperspektivet og hjelpetilbud til mulige

ofre for menneskehandel ikke er tilstede. Et tilrettelagt institusjonstilbud bør sette fokus

på sikkerhet, rehabilitering, informasjon til ofrene og tilrettelagt kurs/utdanning. I

tillegg bør det finne sted en koordinering av menneskehandelssaken til hvert enkelt

offer med politi, bistandsadvokat og andre relevante parter.

Hvalstad ankomstmottak og Asker barneverntjeneste har ovenfor Barne-, likestillings-

og inkluderingsdepartementet og Bufetat tidligere foreslått at følgende forhold blir

vektlagt i et slikt institusjonstilbud:

- Sikkerhet: Institusjonene bør ha like godt sikkerhetsfokus som krisesentre, dvs.

hemmelig adresse, anonymt utseende, besøkskontroll mm. Institusjonene beregnet på

tvangsplasseringer bør også ha husregler om ingen mobilbruk og muligheten til å

begrense bevegelse utenfor institusjonen uten følge av ansatt.

- Rehabilitering: Institusjonene bør ha mulighet til god helsefaglig oppfølging gjennom

BUP og andre relevante parter innen helse, da ofrene som regel er sterkt traumatiserte.

- Informasjon og tilrettelagte kurs: Institusjonen må kunne jobbe systematisk med

informasjon om menneskehandel og tillitsoppbygning hos ungdommen, slik at

ungdommen, sammen med vergen, kan ta informerte valg om anmeldelse til politiet.

Samtidig bør det fokuseres på oppbygning av andre framtidsmuligheter for ungdommen

gjennom tilrettelagte yrkesrettede kurs, både slik at ungdommen ser at det finnes andre

muligheter og på den måten får økt tillit til systemet, og for å minske videre utnyttelse

ved eventuell tilbakesendelse.

- Faglig koordinering av menneskehandelssaken:

Formålet med plasseringen bør ikke bare være å holde ungdommen unna utnyttelse,

men også faglig arbeid med å avdekke menneskehandel. Sakene må koordineres av

saksbehandler med faglig erfaring på feltet og med henblikk på rettighetene til ofrene

23

etter bla Europarådets konvensjon. Det bør jobbes aktivt for å kartlegge historien til

barnet og få til et godt samarbeid med politi.

Forsvinninger (PRESS – Redd Barnas Ungdoms Organisasjon)

Siden 2000 har 388 enslige mindreårige asylsøkere forsvunnet fra asylmottak i Norge.

Når et norsk barn forsvinner setter politi, media og pårørende himmel og jord i

bevegelse for at barnet skal komme til rette. Forsvinninger av enslige mindreårige

asylsøkere blir forbigått i stillhet. Enslige mindreårige asylsøkere er en av de mest

utsatte grupper av barna som befinner seg i Norge, og de blir daglig diskriminert i

forhold til ”norske” barn i samme situasjon. De er uten foreldre i Norge og befinner seg i

en sårbar situasjon. I følge FNs barnekonvensjon er det staten som har ansvaret for å

ivareta disse barnas rettigheter, men dessverre så skjer ikke dette i realiteten.

I 2009 forsvant 71 asylbarn, hvorav noen har kommet til rette igjen. Ettersom lite gjøres

for å etterforske saker der asylsøkere forsvinner, er det vanskelig å si hvor barna

forsvinner til. Men vi vet at noen har reist videre til andre land, noen lever som papirløse

migranter i Norge, noen har blitt utsatt for menneskehandel, noen er del av

narkotikavirksomhet. En svensk rapport som tok for seg forsvinninger i en gitt periode

viste at i 11 av 100 tilfeller fantes det informasjon i forsvinningssakene som gav grunn

til å være bekymret for trafficking. I Norge har vi også flere kjente tilfeller av

menneskehandel som følge av forvinninger.

Slik situasjonen er i dag er det veldig mange som har et ansvar når et barn forsvinner fra

mottaket. Det mottaket der barnet bor er ansvarlig for å melde i fra til politiet når barnet

forsvinner, men de er ikke pålagt å følge opp saken noe videre. Politiet er de som skal stå

for selve etterforskningen av sakene, men dette er ikke noe som blir prioritert godt nok.

Utlendingsdirektoratet er den institusjonen som har det faktiske omsorgsansvaret, men

er langt i fra forebyggende godt nok. Politiets utlendingsenhet avgjør hvem som skal

etterlyses, de står for koordineringsansvaret. Bekymringen vår er at ingen faktisk tar det

ansvaret de har.

I 2008 undersøkte PRESS hva politiet gjør når et barn forsvinner. Det vi fant ut var at de

ikke forholder seg til det regelverket de har. Ulike personer innenfor politiet uttalte at

”det ikke er like alvorlig når asylsøkerbarn forsvinner, som at norske barn gjør det”, og ”de

reiser vel bare videre uansett”. Dette er diskriminering og dermed et brudd på

Barnekonvensjonens art. 2. To år senere uttalte Politiets Fellesforbunds leder at

asylbarn som forsvinner får for lite fokus internt i politiet, og at det er store variasjoner

fra distrikt til distrikt. Tendensen man ser er at forsvinningssaker ikke blir godt nok

prioritert, og det er få som prøver å endre på dette.

Forslag til tiltak:

24

Når man snakker om forsvinninger er det verdt å vurdere hvilke politiske grep som må

gjøres slik at barn ikke forsvinner:

Det er enkle grep som kan gjøres for at slike forsvinningssaker ikke skal være et

problem i Norge. For det første må man sørge for bedre rutiner når barna forsvinner.

Ansvarsfordelingen må være avklart, mottakene og politiet må vite hva de skal gjøre og

prioritere arbeidet. Men det viktigste er å innføre preventive tiltak for å unngå at barn

forsvinner. Dersom man har mistanke om at barnet kan være i faresonen for

menneskehandel kan midlertidig tvangsplassering være et godt alternativ. Vi er ikke for

fengsling av barn, men her er det først og fremst snakk om beskyttelse. Vi mener også at

forsvinningsproblematikken ikke kommer noen vei dersom omsorgsansvaret for EMA

mellom 15 og 18 år ikke overføres til barnevernet. Siden opprettelsen av

omsorgssentrene for EMA under 15 år har kun ett av disse barna forsvunnet. Dette viser

at tettere bemanning og mer tilrettelagt omsorg er med på å forhindre forsvinninger.

Men det viktigste av alt er en helhetlig, bedre behandling av asylbarn. La barn få være

barn og beskytt de deretter.

Barn som utnyttes i menneskehandel må sikres den bistand, ivaretakelse og

beskyttelse de har behov for og rett på (Redd Barna)

Det er ingen nyhet at barn utnyttes i menneskehandel i Norge. Erfaringer viser at Norge

blir benyttet som transitt- og destinasjonsland. Barna kommer fra et bredt spekter av

land både i Europa, Afrika og Asia og utnyttes bl.a. til prostitusjon, tigging, tyveri og

narkotikahandel. Barn som er utsatt for menneskehandel kan være i Norge på ulikt

grunnlag, lovlig eller ulovlig. De kan være her sammen med foreldre, sammen med andre

voksne, alene eller sammen med andre barn. Utnyttelse av barn i menneskehandel

krenker barns rettigheter på det groveste. Myndighetene har et ansvar for å beskytte og

ivareta barna. For å gi barna nødvendig beskyttelse og omsorg vil det i noen situasjoner

være behov for å plassere dem i sikkerhet og å iverksette omsorgs- og beskyttelsestiltak

rundt dem.

Det er vanskelig å skaffe nøyaktige tall for hvor mange barn som er utnyttet i

menneskehandel i Norge til tross for at Norge både er et transittland og

destinasjonsland for denne virksomheten. Dette skyldes blant annet at barn som er

utnyttet i menneskehandel ikke kommer i kontakt med det offentlige hjelpeapparatet, og

at barna er instruert av bakmennene til å benekte at de er under utnyttelse. I mange

tilfeller trues barna til stillhet. Det vi vet er at det er mange barn som utnyttes per i dag.

Menneskehandel på internasjonalt nivå er et voksende problem, og det er avgjørende at

Norge har gode forebyggende og rehabiliterende tiltak, slik at vi kan sikre barn og unge

god og riktig oppfølging og beskyttelse. Å sikre god oppfølging av barn utsatt for

menneskehandel, er en forpliktelse som blant annet er nedfelt i FNs barnekonvensjon. I

Generelle kommentarer nr. 6 fra FNs barnekomité er det spesielt framhevet at statene

25

har en særskilt forpliktelse til beskyttelse av barn som kommer alene og barn som er

utsatt for menneskehandel5.

I 2009 utarbeidet Redd Barna en rapport om politiets og rettsvesenets praksis knyttet til

menneskehandelssaker med mindreårige ofre, ”Menneskehandel med barn - avdekking,

anmeldelse og straffeforfølgelse” (Redd Barna 2009)6. Rapporten bygger på

dybdeintervjuer med fagpersoner fra ulike instanser og organisasjoner som kommer i

kontakt med denne problemstillingen, og en gjennomgang av de dommene som finnes

på feltet. I Norge omfattes menneskehandel av straffelovens § 224, men det er svært få

saker der noen har blitt dømt for menneskehandel med barn. I rapporten stiller vi

spørsmål ved hva som er årsaken til at så få av disse sakene fører til tiltale og kommer

opp for rettsapparatet. Samtlige intervjuobjekter fra undersøkelsen mener at det finnes

mange barn som er ofre for menneskehandel i Norge som aldri blir identifisert av

hjelpeapparatet, noe som også innebærer at disse sakene aldri blir etterforsket. Det er

flere grunner til dette, blant annet: offerets frykt for represalier, dårlig kommunikasjon

mellom etater og for lav kompetanse på menneskehandel i førstelinjetjenesten. I de

sakene hvor noen melder bekymring er det ikke alltid at sakene blir anmeldt til politiet,

og i de sakene som blir anmeldt er det ikke alltid at det blir innledet etterforskning. Det

vises til flere konkrete situasjoner hvor menneskehandelssaker av ulike grunner stopper

opp et sted i systemet, og fagpersonene ytrer sterk bekymring for at de involverte barna

har hatt omsorgs- og beskyttelsesbehov som ikke ble tilfredsstilt på grunn av at

hjelpeapparatet ikke fungerer effektivt i disse sakene. Behovet for at det settes et større

fokus på å øke kunnskapen om menneskehandel både innenfor politi/påtalemyndighet

og innenfor hjelpeapparatet er stort.

For å få kartlagt de mindreåriges situasjon og avklart om vedkommende er utnyttet i

menneskehandel, er man ofte avhengig av å ta den mindreårige ut av situasjonen ved å

plassere vedkommende på institusjon mot deres egen vilje. I andre tilfeller ønsker den

mindreårige selv hjelp og er villige til å samarbeide med barneverntjenesten. Av ulike

årsaker blir det ikke alltid opprettet undersøkelsessak og/eller vedtatt akuttplassering.

Resultatet blir at ingen tar tak i de mindreårige og setter inn nødvendige tiltak. De

mindreårige blir dermed værende i den bekymringsfulle og sårbare situasjonen, ofte

uten bosted og med tilknytning til svært belastede miljøer.

Barnevernet har et klart ansvar for barn som er utsatt for menneskehandel og tilfeller

der det er mistanke om dette. Det er blitt utarbeidet et eget rundskriv som sier noe om

barnevernets særlige ansvar for mindreårige som er blitt utsatt for menneskehandel7. I

5 General Comments no. 6 (2005): Treatment of unaccompanied and separated children outside their country and

origin. 6 http://www.reddbarna.no/soek?q=menneskehandel

7 ”Barnevernets ansvar for mindreårige som er utsatt for menneskehandel og samarbeid med andre etater” Q-

11/2006.

26

rundskrivet fremkommer det helt klart at dersom den kommunale barneverntjenesten

mottar melding om barn som kan være eller er utsatt for menneskehandel skal

barneverntjenesten snarest undersøke forholdet. I samarbeid med politiet skal

barneverntjenesten få vurdert barnas risikosituasjon og behov og få iverksatt de

nødvendige tiltak for å sikre og ivareta barna på best mulig måte. Barneverntjenesten

kan handle både på eget initiativ og etter melding fra andre. En bekymringsmelding kan

komme anonymt, fra privatpersoner, fra frivillige organisasjoner og fra offentlige

myndigheter som har kommet i kontakt med barna. Likevel viser det seg at barnevernet

ikke er klar over sitt ansvar i denne type saker og at bekymringsmeldinger ikke blir fulgt

opp. Dette får Redd Barna stadig henvendelser om fra hjelpeapparatet, oppsøkende

sosialarbeidere, advokater, verger og andre instanser.

Forslag til tiltak:

Det er et klart behov for å øke kapasiteten og kompetansen i barnevernet, for eksempel

ved å opprette et eget barnevernsteam, for å kunne håndtere menneskehandelssaker. I

tillegg ser vi at det ofte er manglende rutiner for kommunikasjon og informasjonsflyt

mellom utlendingsmyndigheter og andre deler av hjelpeapparatet. Det er behov for å

samordne tjenester i større grad og formalisere samarbeid mellom instansene for å sikre

tilstrekkelig oppfølging av barn som utsettes for menneskehandel. For disse barna er det

helt nødvendig med et tett og godt samarbeid mellom politi, barnevern og

asylmottakene .

27

3.Barns situasjon i asylmottak

Seks kritiske punkter om barns situasjon i mottak (NOAS)

Asylsøkere ”as such” er en gruppe i en spesielt sårbar situasjon. Dette er en av

konklusjonene i en dom i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Det sier seg selv at

barn er de mest sårbare innenfor denne gruppen, noe også forskere som Hilde Lidén har

påvist.

NOAS har tradisjonelt fokusert mest på asylsøkeres rettsikkerhet under

saksbehandlingen, men er selvsagt også veldig opptatt av at asylsøkere, og spesielt barn,

ivaretas på en skikkelig måte under asylprosessen. Utfordringene er hovedsakelig av

strukturell art: de er knyttet til asylpolitikken, mottaks- og velferdssystemet i Norge og

samspillet mellom disse. Kontrollpolitikken kommer ofte i direkte konflikt med både

velferdspolitikken og barnets beste. Men også under de gitte strukturelle rammene, så er

det stadig rom for forbedringer.

Hovedutfordringen er å gjøre tilværelsen under asylprosessen så normal som mulig slik

at barn får mulighet til en positiv utvikling på både kort og lang sikt. I rapporten som

Hilde Lidén og hennes kolleger har utarbeidet på oppdrag fra Berge-utvalget beskrives

utfordringene på en god og oversiktlig måte. Funnene og vurderingene som gjøres i

denne rapporten er ganske sammenfallende med tidligere forskning. Vi kan si at

situasjonen for barn på mottak er ganske godt kartlagt. Fokuset må derfor nå være på

tiltak for forbedringer. Vi ønsker i forbindelse med stortingsmeldingen å ta opp særlig 6

punkter:

- Behovet for desentraliserte mottak for barnefamilier

- Sikre asylbarns rett til barnehage

- Lovfeste asylbarnas rett til videregående skole

- Tilstrebe kontinuitet i bosituasjonen under asylprosessen

- Styrke foreldrerollen

- Redusere saksbehandlingstiden.

1. Sentraliserte vs. desentraliserte mottak:

Trangboddhet og mangel på privatliv på norske asylmottak påvirker barnas situasjon.

Selv om det er en del fordeler knyttet til å bo på institusjoner, så mener vi at

desentraliserte mottak i de fleste tilfeller er en bedre løsning for barna. Riktignok kreves

det en større egen innsats for deltakelse, men det er positivt for integreringen at

familiene selvstendiggjøres så tidlig som mulig, og at barn blir en naturlig del av

lokalmiljøet.

Ettersom asylsøkere ikke har det samme sosiale nettverket som vanlige norske familier,

så kan isolasjon være en ulempe ved å bo desentralisert. En optimal løsning er en slags

hybridordning, der man bor på separate boenheter samtidig som man er knyttet til et

28

asylmottak. Man bør også prøve å gjøre nødvendige individuelle tilpasninger. For

familier som har gode evner til å leve selvstendig vil det være positivt å få større ansvar

for egen tilværelse, og leve tilnærmet normalt. Men det vil være familier som trenger

tettere oppfølging i den livssituasjonen de er i.

2. Asylsøkerbarn må få rett til barnehage på lik linje med andre barn.

Tilbud på barnehageplass vil være bra for barn uansett om de blir i Norge eller sendes

ut. Barnehage vil i større grad enn barnebaser og andre aktiviteter på mottaket styrke

barns pedagogiske utvikling. Barnehage vil også ha betydning for opplæring i norsk,

sosialisering og integrering. Det er viktig å presisere at vi særlig tenker på barn i de siste

barnehageårene. Poenget er å tilrettelegge for utvikling og ikke oppbevaring av barn.

Norske barn og asylsøkerbarn skal ikke bli forskjellsbehandlet, dette er stadfestet i FNs

barnekonvensjon art. 2 om ikke-diskriminering. Alle barn i kommunen skal ha samme

rett til barnehageplass – også asylsøkerbarn. Barnehageloven må endres slik at

asylsøkerbarn omfattes av retten til barnehageplass. Finansiering må ikke være til

hinder for at asylsøkerbarna får gå i barnehage. Staten må i dagens ordning ta med

asylsøkerbarn i beregningsgrunnlaget for statlig overføring til kommunene.

3. Alle asylsøkerbarn må få lovfestet rett til skolegang

Som kjent har asylsøkere mellom 16 og 18 år ikke rett til videregående opplæring. Dette

mener vi er beklagelig. Selv om de i realiteten ofte får slikt skoletilbud, så mener vi at

denne retten bør lovfestes. Barn har ikke selv valgt å være asylsøkere og dermed miste

deler av sitt liv på norske asylmottak. Derfor bør staten ta ansvar for å sørge at de får seg

utdanning. Dette vil være positivt både med henhold til integreringen, men også når vi

snakker om retur. Ungdommene vil få kunnskaper med seg som kan være viktig for

deres liv og for samfunnene de vender tilbake til.

Vi må dessuten huske på at det å bo i institusjoner er forbundet med stigma. Også derfor

bør det tilrettelegges for å redusere omfanget av barns isolering fra det øvrige

samfunnet.

4. Kontinuitet i bosituasjonen

Det er viktig at man tilstreber at barnefamilier har en størst mulig grad av kontinuitet i

bosituasjonen under asylprosessen. Mottakssystemet er fleksibelt og mottakene må ofte

legges ned på kort varsel, men vi tenker her på flytting til et utreisesenter. Flytting til

utreisesentre bør ikke gjøres automatisk etter endelig avslag med mindre det er snarlig

utsikter til retur. Man bør også ta hensyn til skolegangen slik at ikke barn må avbryte

undervisningen midt i skoleåret.

29

5. Styrking av foreldrerollen.

Et viktig moment som trekkes frem av forskere er at barns situasjon ikke kan vurderes

uavhengig av familiens livssituasjon. Derfor må man huske å se på barn som en del av en

familie hvor foreldrenes livssituasjon påvirker barnas mestringsevne. Foreldre på

mottak har mange begrensninger når det gjelder å ta seg godt av sine barn. En ustabil og

uforutsigbar livssituasjon er en stor belastning for foreldre, først og fremst psykisk.

Tilværelsen på mottak er preget av kjedsomhet og avmaktsfølelse. Man kjenner ikke

landet, kan ikke språket, har ikke særlig med nettverk og har lite kontroll på livet sitt.

Man kan bli uttransportert til hjemlandet eller de kan når som helst bli flyttet til et annet

mottak. Fattigdom er også en stor utfordring. Alle disse er faktorer som går utover

foreldrerollen. Derfor bør man tilrettelegge for at foreldrerollen styrkes. Et av tiltakene

kan være å gi midlertidige arbeidstillatelser. Det vil være positivt både med henhold til

selvstendiggjøring og integrering, men også for å gjøre dagene mer strukturerte og

meningsfylte. Det vil i tillegg bidra til å gjøre foreldre bedre i stand til å ta seg av sine

barn. Vi vet at arbeid ikke alltid vil være aktuelt. Poenget er å tilrettelegge for

forskjellige former for aktivisering: kursing og andre tiltak som gir en viss utvikling og

mestring av hverdagen.

6. Saksbehandlingstiden.

Ventetiden på mottak er veldig lang, og vi alle vet at når vi venter på noe, så opplever vi

at tiden går enda saktere. Justisminister Knut Storberget treffer spikeren på hodet med

sitt nå berømte sitat: 2-3 år i et barns liv er et hav av tid. Lang saksbehandlingstid er

kanskje roten til alt ondt i mottakssystemet. Den virker belastende for menneskene det

gjelder, men også for systemet. Derfor bør UDI og UNE få mer ressurser for å korte ned

saksbehandlingstiden. Vi mener at det fortsatt er mulig å behandle sakene raskere uten

at det går utover rettssikkerheten. Hvis familiene får opphold, så er det viktig at de

kommer i gang med integrering så fort som mulig. Hvis de skal sendes tilbake, så er det

bedre at det gjøres raskt enn etter en lang ventetid i Norge.

Behov for økt barnefaglig kompetanse og ressurser i asylmottak (Redd Barna)

”Mens vi venter her i mottaket har vi problemer og det er vanskelig for oss. Det er vanskelig

her uten familie, sammen med 35 personer vi ikke kjenner” (gutt 17 år, EMA). Fra boken

Mens Vi Venter – en hilsen fra barn som søker asyl i Norge.

I 2010 gjennomførte Redd Barna flere intervjuer med barn som søker asyl i Norge, både

enslige mindreårige og medfølgende barn. Utsagn og erfaringer fra barna ble satt

sammen i en bok som forteller mye om hvordan barn opplever sin situasjon og botiden i

asylmottak. Blant annet forteller barna at det er vanskelig å være barn i et voksent

system og at de ikke alltid forstår hva de er med på. De har kommet til et land der alt er

nytt for dem, og de blir en del av føringer og regler som kan være vanskelige å begripe.

30

Samtidig opplever de det å vente som svært vanskelig: ”Vi er på mellom. Evig følelse av -

jeg vet ikke” (gutt 16år, EMA).

Lang ventetid i asylmottak, som etter UDIs føringer skal holde nøktern standard og er

tilpasset midlertidig opphold, begrenser barnas muligheter for en god og positiv

utvikling og oppvekst. Mangel på forutsigbarhet og trygge rammer kan være svært

belastende for barn. Barndommen og spesielt ungdomsårene er preget av krevende

psykologiske og sosiale øvelser i å være den man skal bli. Identitet utvikles i samspill

med venner, miljøer og eldre rollemodeller. Den formes gjennom aktiviteter, læring og

de relasjoner ungdommen har med sine viktigste omsorgspersoner. Dette fremmer også

mulighetene for en god integrering i det norske samfunnet. Dessverre ser vi i dag at

asylmottak ikke fremmer slik utvikling. Mange foreldre gir uttrykk for at de mangler

overskudd til å ta seg av barna på en god måte i den situasjonen de befinner seg i og

ansatte på asylmottak mangler ofte både ressurser og tid til å følge opp barna på et

tilstrekkelig vis. Asylmottakene i dag drives på et stramt budsjett, der ansatte skal følge

opp mange beboere og i tillegg ta seg av både administrative og praktiske

arbeidsoppgaver. Ofte er ansatte kun tilgjengelig under vanlig kontortid, dvs. fra kl. 8 –

16 og dermed ikke på ettermiddagen, etter skoletid når barna er hjemme.

”Vi har ingenting å gjøre på mottaket. Ingen spill eller aktiviteter. Vi har sagt det mange

ganger, men de hører ikke” (gutt 17 år, EMA mottak)

Det rapporteres fra asylmottakene at ansatte ikke har kapasitet til å følge opp hver

enkelt beboer, noe som også gjelder barnefaglig ansvarlig som i stor grad også har andre

arbeidsoppgaver. Aktiviteter til barn, den gode samtalen og tid til å fange opp

adferdsendringer eller problemer hos et barn blir dermed ofte forsømt i en hektisk

hverdag. Ansatte gjør ofte alt de kan, men med få ressurser, underbemanning og

begrenset tid er det svært krevende å sikre individuell og tilpasset oppfølging av hvert

barn.

I tillegg uttrykker mottaksansatte et behov for økt kunnskap og barnefaglig kompetanse,

både i møte med barna og deres foreldre. Dette behovet er godt kartlagt i rapporten fra

2009 ”Bedre omsorg til flyktningbarn nå!” skrevet av Kirsten Lauritsen, NTNU forskning.

Her skildres de utfordringene både mottaksansatte og barnevernsansatte står ovenfor i

sitt arbeid med flyktningbarn og familier. De fleste barn på mottak bor sammen med

foreldrene, men mange foreldre opplever mottakssituasjonen som svært krevende, noe

som igjen påvirker deres omsorgsevne. Selv om noen mottak har arbeidet systematisk

med blant annet foreldreveiledning, er dette oppgaver som bør skje i samarbeid med det

kommunale barnevernet. Barnevernet, på sin side, har generell barnefaglig kompetanse,

men trenger mer spesifikk flyktningfaglig kompetanse. En viktig konklusjon fra

rapporten er at barn på mottak er en utsatt gruppe som må møtes med økt

profesjonalitet og tverrfagligsamarbeid mellom asylmottak, barnevern, skole og andre

31

relevante instanser i kommunen. Dette må i tillegg følges opp av regjeringen ved å

bevilge tilstrekkelig med midler slik at asylmottakene kan drives forsvarlig og får

muligheter til å sette av ressurser til kompetanseheving, samarbeidsmøter og ikke minst

målrettete tiltak til barna.

Forslag til tiltak:

Regjeringen må styrke mottakenes kapasitet til å følge opp barnet og tilrettelegge for

gode aktivitetstilbud. I dag er mottakene underbemannet og økonomiske ressurser er

knappe. Det er i tillegg mangel på barnefaglig kompetanse som vil sikre at barna blir

godt ivartetatt, hørt og at tiltak tilrettelegges deres behov. Det må settes høyere krav til

barnefaglig kompetanse i mottakene, samtidig som dette støttes med økte tilskudd slik

at mottakene kan ansette flere kvalifiserte ansatte. En økning i tilskudd til aktiviteter for

barn hjelper ikke om det ikke er nok ansatte med kapasitet og kompetanse til å bruke

midlene.

Enslige mindreårige asylsøkere på asylmottak – en sårbar gruppe? (LOSU)

Mange enslige mindreårige asylsøkere er ressurssterke barn og ungdommer, som på

tross av vanskelige forhold i hjemlandet og en lang reise, ofte med traumatiske

opplevelser i bagasjen, finner seg til rette og makter å utnytte sine iboende ressurser på

en sunn og konstruktiv måte. Andre har problemer med å håndtere belastende

opplevelser og minner, tap av hjemland, familie og venner, og ventetiden mens

asylsøknaden og fremtiden avgjøres. Selv om bakgrunn og grad av tap og traumatisering

varierer, har alle det til felles at de er barn som befinner seg i et nytt og ukjent land, uten

omsorgspersoner og med en uviss fremtid. I en slik situasjon har også ungdom mellom

15 og 18 år behov for trygge rammer og tett og stabil kontakt med kompetente

voksenpersoner.

Svært mange enslige mindreårige asylsøkere – kanskje de fleste - opplever at å søke asyl

i Norge går på helsa løs, både psykisk og fysisk. Flere av ungdommer uttaler at de aldri

kommer til å bli den samme igjen og at de ”mister seg selv” og blir nedbrutt som

mennesker i løpet av prosessen de gjennomgår i ventetiden. Det er et enormt psykisk

press med stadige opp og nedturer når med-asylanter får sine positive og negative

beskjeder. De er vitne til at nære kamerater uventet blir hentet på sengekanten av

politiet og uttransportert, og tenker at ”neste gang kan det være min tur”. De beskriver

angsten og følelsen av fullstendig mangel på kontroll over eget liv og fremtid. I tillegg

opplever svært mange at de bærer på en bekymring for gjenværende familiemedlemmer

i hjemlandet og mange opplever også et økonomisk press og ansvar for å hjelpe familien.

Andre opplever press og trusler fra personer som hjalp dem økonomisk og praktisk

under flukten til Norge. Sistnevnte er temaer svært få tør dele med de voksne, av frykt

for å røpe noe som kunne påvirke deres asylsak. Alvorlige søvnproblemer er et svært

utbredt problem blant asylsøkere.

32

Som fagfolk og som foreldre vet vi at barns grunnleggende behov for forutsigbarhet og

trygghet umulig kan ivaretas under slike forhold. Å være på flukt er ingen

normalsituasjon, men en slags konstant unntakstilstand. Men med tilstrekkelig

bemanning og psykologisk støtte ville forholdene for ungdommene kunne vært

betraktelig bedre. Med eksempelvis 15 årsverk fordelt på tre vaktskift på 35

ungdommer, alle med særlige behov, er man langt fra i mål på dette området. Man

rekker å påse at de blir vekket om morgenen, at de stiller på informasjonsmøter som

personalet har forberedt, at de har vasket seg og rommet sitt, at de får tilbud om noen

aktiviteter - og innimellom en liten personlig prat. Gapet mellom de menneskelige

ressursene fordelt på disse ungdommene, sammenlignet med hva norske

barnevernsbarn på institusjon får tilbud om, er enormt.

I løpet av tiden ungdommene bor på mottak observeres ofte at de utvikler seg fra å være

glade og lettede ungdommer som har ankommet sitt mål etter en lang farefull reise, til at

de utvikler ulike typer psykiske problemer og går ned i vekt i løpet av mottaksoppholdet

og den lange ventetiden. Enkelte får smaken på rusmidler for første gang, noe som gir de

kortvarige “pauser” fra det tøffe livet i mottak. Likevel er det imponerende hvordan en

stor del av ungdommene klarer å mestre hverdagen godt.

Å hevde at enslige mindreårige asylsøkere har behov for et bedre tilbud og tettere

voksenkontakt enn de tilbys på asylmottak, og at barnevernet er den instans som har de

beste forutsetningene for å tilby denne gruppen et forsvarlig omsorgstilbud, er ikke å

stigmatisere enslige mindreårige asylsøkere eller undervurdere deres ressurser. Andre

ungdommer uten omsorgspersoner blir ivaretatt etter barnevernsloven.

Barnevernsloven gjelder for alle barn i Norge, og i Norge er man barn frem til fylte 18 år.

Vi kan ikke se noen saklig grunn til å unnta enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og

18 år fra barnevernsloven, og at de skal få et annet tilbud enn andre ungdommer uten

omsorgspersoner. Enslige mindreårige mellom 15 og 18 år diskrimineres når de ikke får

de samme rettighetene til omsorg som andre barn.

Overgang til voksenavdeling ved asylmottak

Overgangen til voksenavdelingen ved asylmottak er ofte stor og vanskelig for mange

ungdommer. Mange opplever å bli flyttet etter at UDI har gitt dem en ny alder basert på

tannundersøkelser som fastsetter alder, kombinert med inntrykk av ungdommens

modenhetsgrad – ofte på et særdeles magert grunnlag. Ved voksenavdelingen, og

kanskje særlig ved desentraliserte mottak der beboerne bor spredt rundt i byen, føler

mange ungdommer seg fullstendig overlatt til seg selv. Ofte finnes det få muligheter for

oppfølging eller aktiviteter. Personalet kan som regel kun nåes i kontortiden og da er det

ofte stort press med mange beboere som står i kø med ulike problemstillinger.

33

De aller fleste ungdommer beskriver overgangen til voksenavdelingen som svært

vanskelig og at de opplever at deres livskvalitet har blitt drastisk redusert. De opplever

tap av sosialt fellesskap, voksenkontakt og fritidsaktiviteter. Søvnproblemene og de

psykiske vanskene ellers blir mer merkbare. Flere begynner å ruse seg. Det er spesielt

vanskelig for den gruppen ungdommer som opplever at de har blitt tildelt feil alder og

dermed opplever seg feilplassert. Når de første avslagene kommer spres det en økt angst

og uro i ungdomsgruppen. Mange opplever sterk redsel for fremtiden og er svært redde

for å bli sendt tilbake. Noen opplever at traumer reaktiveres når trusselen om retur

kommer nærmere. Selvmordstanker er noe som går igjen hos mange. Samtidig har de

ingen nære omsorgspersoner å snakke med om disse tingene, og et marginalt

psykiatrisk helsetilbud. Oppsøkende tjenester, helsesøstre og andre som kommer i

kontakt med denne gruppen unge asylanter, føler en stor bekymring og en maktesløshet

i forhold til denne gruppen. Ressurser til oppfølging, aktiviteter etc. er marginale eller

ikke-eksisterende. Kommunalt ansatte opplever uvilje hos egen ledelse og hos politikere

mot å bruke av kommunale ressurser på denne gruppen da de i utgangspunktet skal

ivaretas av asyl-systemet.

34

4.Verge/ representant for enslige mindreårige asylsøkere

FNs komité for barnets rettigheter uttrykker i sine avsluttende merknader bekymring

over ”at verger ofte er overbelastet, slik at de ikke er i stand til å skjøtte sine oppgaver på

en tilfredsstillende måte”.

Komiteen anbefaler å ”oppnevne, så raskt som mulig, verger som kan bistå mindreårige

asylsøkere og hjelpe dem med å forstå prosedyrene, og klargjøre vergens rolle gjennom

endringene som der er tatt initiativ til i vergemålslovgivningen”.

“Alle barn – også asylsøkerbarn – har behov for en voksen” (Norsk Folkehjelp)

I år vil rundt 800 enslige mindreårige asylsøkerbarn uten foreldre banke på Norges dør,

de trenger en verge. Samtidig sitter i dag om lag 750 enslige asylsøkerbarn med opphold

og venter på bosetting – de trenger også en verge.

I fjor sommer foretok Norsk Folkehjelp og Gallup en landsdekkende kartlegging av

vergeordningen. Denne viste at:

o Enslige mindreårige ikke er sikret verger.

o At bare 120 verger av 1300 kartlagte har fått opplæring i form av vergekurs.

o At mellom UDI, asylmottak, IMDI og kommunene er det dårlig informasjonsflyt

noe som går utover barna.

o At mange verger har for mange barn.

Obligatorisk opplæring av verger

Vergen er bindeleddet mellom myndighetene og mellom barnet og lokalmiljøet. Det kan

være avgjørende for hvordan barna kan fungere i framtiden om vergen er velfungerende

eller ei. For å utføre vergeoppdraget på en god måte er det svært viktig at vergene har

kunnskap om barnas rettigheter og forvaltningssystemet. Hvis barnet har fått avslag på

feil premisser, eksempelvis at alderstesten er feil – er det helt avgjørende at vergen vet

hvordan slike saker følges opp.

Alle barn under 18 år, har uten unntak rett til verge. Dette gjelder også enslige

mindreårige asylsøkere. Denne retten gjelder også etter vedtak om endelig avslag, og

ved retur. Dette gjelder også for de barna som oppholder seg ulovlig i Norge. Enslige

mindreårige som sitter i kirkeasyl har med andre ord rett til verge. Enten det gjelder

asylsøkerbarn, barna som har fått opphold eller de som venter på å bli returnert evner

ikke dagens system å ivareta disse barnas rettigheter og behov på en god nok måte. Det

kan ta lang tid fra den mindreårige kommer til en kommune og til vergen er på plass.

I en artikkel i Aftenposten(desember 2010) understreket riksrevisjonen betydningen av

verger og opplæring av disse. Riksrevisjonen hadde registrert at ved et omsorgssenter

for enslige asylsøkerbarn under 15 år, var det flere barn som ikke fikk den skolegangen

de hadde rett og plikt til. Med en kompetent verge ville aldri dette skjedd.

35

Forslag til tiltak:

Det må bli obligatorisk opplæring og oppfølging av verger og opplæringen må være

pedagogisk godt tilrettelagt. Det skal ikke være opp til den enkelte fylkesmann om

vergen får kurs eller ikke. I tillegg må det sikres at alle barn, uten unntak får en verge

ved ankomst og ved flytting til ny kommune.

Hva er vergens oppgave?

Vergen er barnets juridiske forelder og skal passe på at barnets rettigheter blir ivaretatt.

Vergens oppgave varierer i stor grad i forhold til hvor i asylprosessen eller

bosettingsprossessen barnet er. Det er verdt å merke seg at vergen er den eneste som

har innsynsrett i alle saker som angår barnet. Dette blir ofte glemt av både mottak og

utlendingsmyndighetene. Når barnet er i kontakt med det offentlige systemet, være seg

barnevern, skole, advokat, politi eller utlendingsmyndighetene, og ved uttransportering

skal verge være tilstede. Dessverre er det ingen systematisk gjennomføring av dette i

praksis. Vi har blant annet merket oss at IMDI i enkelte bosettingssaker sier at vergen

ikke skal delta. Verger har også opplevd at de ikke blir kontaktet ved uttransporteringer,

eller at de ikke nevnes i viktige dokumenter som angår enslige mindreårige. For å sikre

at enslige mindreåriges rettigheter ivaretas er det derfor avgjørende å forsikre at vergen

alltid er med når barna møter myndigheter. I tillegg skal vergens rolle alltid nevnes i

dokumenter som angår enslige mindreårige

Et uoversiktlig system

Det hjelper ikke bare med opplæring, hvis det systemet som vergen skal forholde seg til

ikke fungerer, eller fungerer dårlig. Mange verger uttrykker at det offentlige systemet er

svært uoversiktlig, og at det er en utfordring å finne rett instans til å ta hånd om en

problemstilling.

UDI har ansvaret for barna i asylprosessen, og har fått ansvaret for verger for

barn i transitt, og for barn i ordinære mottak.

Justisdepartementet har det overordnede ansvar for verger generelt og under

registreringsintervjuet hos Politiets Utlendingsenhet. Foreløpig er ingen verger

til stede under registreringen, men dette vil endres i løpet av kort tid – noe som

er svært positivt.

IMDI har ansvaret for å bosette barn over 15 år, men ikke ansvaret for verger

Buf dir. har ansvaret for å bosette barn under 15, men ikke ansvar for verger.

Overformynderne og etter hvert fylkesmennene har ansvaret for å oppnevne

verger og ansvaret for opplæring, veiledning og oppfølging.

I tillegg har advokatene en rolle i dette systemet, da de har tre timers rådighet til

disposisjon – men det er svært varierende til hvilket tidspunkt advokaten

kommer inn i bildet.

36

Forslag til tiltak:

For at vergene skal få gjort jobben sin må man tydeliggjøre ansvarsfordelingen og

formalisere samarbeidet. Samarbeidet mellom de forskjellige etatene må ligge høyt oppe

på agendaen. Det må i tillegg bli en tydeligere ansvarsfordeling og oversiktlighet i det

offentlige system med ansvar for enslige mindreårige asylsøkere.

Behov for en øvre grense på antall barn per verge

Det er meldt inn verger som har mange barn de skal passe på rettighetene til. Å være

verge er et viktig ansvar og krever tilstrekkelig med tid og kapasitet til å følge opp hvert

enkelt barn. Det er mange kritiske øyeblikk i barnas liv der vergen må være involvert,

fra ankomsten og politiintervju, i transittmottaket, ved vergesamtaler, alderstest,

asylintervjuet, ved avlastningsmottak eller ordinært mottak, ved bosetting eller ved

avslag, i forbindelse med klage på avslag, ved retur, ved helsemessige samtaler, i

skolesammenheng, i møte med barnevernet, ved utstedelse av oppholdstillatelse og

pass. Og i tillegg skal vergen hjelpe barnet å få kontakt med hjemlandet og i oppsporing

av familie. Vergens oppfølging av et barn er med andre ord krevende og det bør derfor

settes et tak på antall barn en verge kan ha, avhengig av hvor i prosessen det befinner

seg. Dette bør diskuteres med organisasjoner som har erfaring på feltet.

Det er komplekse oppgaver en verge har ansvaret for, noe som igjen understreker

viktigheten av tilstrekkelig kompetanse hos vergen og nødvendigheten av et enkelt, og

oversiktlig system slik at vergen skal kunne gjøre jobben og ivareta barnets beste.

Vergene skal imidlertid ikke være eksperter på alle områder. Foreldre er ikke eksperter,

men disse barna er i en spesielt sårbar situasjon, og vergene må vite hvordan de finner

fram i de forskjellige offentlige systemene, og de må være trygge på at det er et sted man

kan henvende seg til for å få hjelp. I dag er dette alt for fragmentert.

Barn bør ikke flyttes fra sted til sted

Etter at enslige mindreårige asylsøkere har ankommet Norge, blir de flyttet til et

transittmottak og deretter til et ordinært mottak for enslige mindreårige. Veldig ofte

flyttes de også mellom asylmottak og dermed fra kommune til kommune opptil flere

ganger i løpet av kort tid. Enslige mindreårige asylsøkere har ofte en lang flukt bak seg

og mange er traumatisert. Disse barna har behov for stabilitet og forutsigbarhet, noe

som ikke fremmes av hyppig flytting. Regjeringen bør etterstrebe at mindreårige

asylsøkere blir boende i èn kommune fra de kommer til de blir bosatt eller må returnere,

og på denne måten også får beholde samme verge. En verge blir kjent med og samler seg

opp kunnskap om ett barn over tid, noe som delvis går tapt ved flytting og bytting av

vergen. Det er derfor også gunstig i forhold til å sikre best mulig oppfølging at barnet blir

boende i en kommune under sitt opphold i Norge.

37

Forslag til tiltak: Landsdekkende uavhengig vergeordning

Vi anbefaler at det settes av tilstrekkelige midler til en uavhengig, landsdekkende

ordning for rekruttering, opplæring og oppfølging av hjelpeverger for enslige

asylsøkerbarn fra ankomst til bosetting eller retur. En slik ordning vil være en støtte for

kommunen og fylket, og bare slik kan barna få kompetente verger, uavhengig av hvor i

landet de bor, og i hvilken fase de befinner seg i. I tillegg må det avsettes midler til de

vergene som har vergebarn utenfor transittsystemet. I dag fungerer vergeordningen for

de mindreårige i transitt og snart blir det også verger under politiregistreringen. Men vi

savner at det tas initiativ for å få dette på plass i de ordinære mottakene og under

bosetting. At ikke dette er i orden taper både barn og samfunnet på.

Verger ved bosetting

Bosettingen av enslige mindreårige forutsetter et kompetent og tilpasset apparat i

kommunene slik at de er klar til å ta imot barna. Dette bør innebære en base med

kompetente verger som står klar til å støtte opp om barna. En slik vergebase vil gjøre det

svært mye enklere for kommunen å bosette enslige mindreårige.

Erfaringer fra vergeoppdrag og konklusjoner v/verge Liv Hatland

Som verge og dermed asylbarnas talsperson vil jeg omtale noen eksempel med altfor

velkjente problemstillinger for oss verger (navn, opprinnelsesland og andre

nøkkelopplysninger er anonymisert). Jeg vil nevne både gode og vonde erfaringer fra

hverdagen sammen med barna:

1. Alma er 17 år fra Irak. Høy, flott med sørgmodige øyner, nedslått blikk. Hun bærer på

en historie om tvangsekteskap under slavelignende forhold. Mange sexovergrep og 3

selvmordsforsøk. Sover lite, spiser lite, sterkt traumatisert. Ligger mest til sengs.

Asylintervjuet blir gjennomført på en grundig, profesjonell og vennlig måte. Som verge

sover jeg dårlig natten etter, tenker hele tiden på hva jeg kan gjøre. Neste dag tar jeg

kontakt med UDI. Ber om at Alma straks får en bestemt advokat. UDI ordner dette der og

da. Jeg ringer helsekontoret på Hvalstad og ber dem kalle henne inn. Tar kontakt med

menneskehandelteamet på Hvalstad. Alle stiller opp – alle gir Alma profesjonell hjelp.

UDI gir beskjed om at de dropper alderstest og tror på Almas opplysninger. Planer blir

utarbeidet for Alma – og asylmottak som passer for Alma blir funnet. I dag er hun på et

trygt sted og ser mer optimistisk på fremtiden.

Konklusjon:

Her har jeg som verge lykkes med å sikre den hjelp hun har krav på. Jeg har stått på.

Gjort jobben min. Til Almas beste, mener jeg. Dette er noe vi verger litt for sjelden

opplever: En solskinnshistorie.

38

2. Ardi er fra Burma. 17 år og 2 mnd, Forfulgt, plaget, mishandlet. Men kvikk, med en

spøk på lur.

Alderstesten viser at han sannsynligvis er over 18 år, men det kan ikke utelukkes at han

er under 18 år. Mot min protest blir han flyttet til voksenmottak i Nord-Norge. Her fikk

han ikke oppnevnt verge, noe han hadde krav på. Tolk ble ikke brukt. Han ringte meg

nesten hver dag, jeg forsto ikke hva han mente, men han gråt og ba om hjelp. Han var

forlatt. Så ble Ardi flyttet til et nytt voksenmottak. Denne gang i Sør-Norge. Fortsatt

ingen verge og ikke adgang til tolk. Han ble isolert og fortvilet. Utallige henvendelser fra

meg til ulike instanser, men ingenting hjalp. Så kom vedtak om opphold der det ble slått

fast at Ardi var 17 år og 2 mnd ved ankomst. Jeg forstår fortsatt ikke hvorfor Ardi ble

behandlet som overårig og påført så mye fortvilelse og smerte.

Konklusjon:

Vergene må bli hørt i større grad enn i dag og deres synspunkter må slå mer gjennom i

vurderinger. I tillegg er det behov for en reell uavhengig landsomfattende vergeordning

for å sikre at alle barn uansett hvilken kommune de befinner seg i får en verge oppnevnt.

3. Dordi er 16 år og fra Nord-Afrika. Morsom jente, men med nervøse trekninger over

ansiktet. Opplyser under intervju at hun tilhører et kriminelt miljø som hun ønsker hjelp

til å komme bort fra. Viser omfattende torturmerker over hele kroppen. Intervjuer sier

det er viktig for hennes sak med en medisinsk undersøkelse angående torturen og ber

vergen følge dette opp. Jeg ringer straks helsekontoret på Hvalstad, men der gir de bare

akutt hjelp. Jeg får beskjed om at dette må gjøres på neste mottak! Mange telefoner, null

resultat. Jeg ringer advokaten en rekke ganger, han skal innkalle Dordi når hennes

papirer foreligger. Sånn fortsetter det – jeg tigger om hjelp til Dordi, uten å nå frem.

Etter kort tid får Dordi beskjed om flytting til nytt mottak. Så blir hun plutselig borte.

Forsvunnet. Siden har jeg ikke hørt ett eneste ord fra noen, selv om jeg fortsatt sto som

hennes verge: det gjelder UDI, politi, barnevern. Vergen blir omtrent oversett i disse

sakene – det virker nesten som selv Justisdepartementet gir blaffen i oss verger:

Regjeringens handlingsplan ”Sammen mot menneskehandel” som nylig ble fremlagt, har

et eget avsnitt om barn. Verken der eller i resten av dokumentet finnes ordet verge

nevnt, til tross for dokumentets tittel!

Konklusjon:

Vergen må trekkes med som barnets juridiske representant. Noe annet er uakseptabelt

og ineffektivt.

4. Et eksempel med barn under 15 år som er barnevernets ansvar og der

ressurssituasjonen er helt annerledes enn i de foregående eksempler:

Akosua er 13 år, tynn, skremt, redd. Hennes historie er om en ensom, forlatt jente fra

Somalia, uten foreldre. Hun har fått en skikkelig god oppfølgning av omsorgspersonell –

barnevern – skole – pedagogisk, psykologisk tjeneste osv. men det har vært en berg- og

dalbane fordi hennes svært triste og traumatiske bakgrunn har formørket livet. Det har

ikke vært lett å være hennes verge fordi aggresjonen hennes har vært ubehagelig å

39

bære. Jeg har følt at jeg som verge ikke har strukket til i mange perioder. Som verge får

man liten eller ingen oppfølgning og støtte, Oslo Overformynderi betaler ikke

godtgjørelse og utgifter blir ikke refundert. Man føler seg lite sett og lite verdsatt.

På 2 år har livet til Akosua snudd seg: Nå er hun glad, svært skoleflink og flott jente. Hun

er et høyt elsket fosterbarn. Mitt vergebarn og jeg har utviklet et sterkt samhold, det er

lønn for strevet.

Møtet mellom politi og unge enslige asylsøkere

v/Geir Tveit, leder for forebyggende avdeling, Grønland politistasjon

I politiets møte med etnisk norske mindreårige, varsles foreldrene og vi i politiet

forteller om de bekymringene vi har for deres barn. Som oftest ser vi ikke disse

ungdommene igjen. Grønland politistasjon har lykkes med å få ned kriminaliteten blant

unge under 18 år. Tiltaket "unge gjengangere startet i 2008/2009 og kriteriene var

ungdom under 18 år med flere enn 4 straffesaker siste året. Grunnen til suksess er det

tette samarbeidet med barnevernet og månedlige møter på politistasjonen hvor alle

ungdommene blir redegjort for og det diskuteres hvilke tiltak som nytter og ikke nytter.

Forslag til tiltak:

Samme modellen må kunne benyttes når det gjelder mindreårige asylsøkere, ved å få

med omsorgspersoner, verger og de som arbeider med verger i en samarbeidsgruppe.

(for Grønland politi betinger det imidlertid at bopel er i en av våre bydeler. Men denne

modellen kan også brukes av andre politidistrikter)

Unge asylsøkere politiet møter i Oslo har ofte ikke fått oppnevnt verger

Mange av barna politiet møter pågripes grunnet overtredelse av straffeloven. I slike

tilfeller skulle vi gjerne hatt foreldre eller en verge å ringe til. Dessverre er det ofte slik

at verge ikke er oppnevnt, eller man vet ikke hvem vergen er. For akutt hjelp kontakter

vi Barnevernsvakta.

De fleste unge asylsøkerne politiet i Oslo møter bor på Hvalstad i Asker. Problemet etter

at politiet har tatt hånd om dem er ofte spørsmålet om hvem som skal transportere disse

tilbake til mottaket. De slippes altfor ofte ut på gata igjen, og til hva?

Forslag til tiltak:

UDI kan muligens ha en operativ gruppe med ansvar for transportering tilbake til

asylmottaket.

40

Utfordringer som politiet ser i forhold til ivaretakelse av enslige mindreårige migranter:

Når politiet ikke får kontakt med noen som er ansvarlig for barnet ringes det til offentlige kontorer, disse er stengt på kveldstid. Barnet må da enten overnatte på politistasjonen eller slippes ut på gaten igjen.

Bostedløse enslige mindreårige asylsøkere får ikke samme oppfølging eller tilbud som norske borgere

Manglende og dårlige rutiner for mottakenes savnet meldinger Manglende søk etter bostedløse som forsvinner For dårlige rutiner for oppnevning av verger

Forskjellsbehandlingen mellom norske barn og asylsøkerbarn kan illustreres gjennom

to eksempler fra saker i fylkesnemda. Den ene (Siri) er en etnisk norsk jente. Den andre

(Ali) er en enslig mindreårig asylsøker:

Siri 14 ÅR:

Siri bruker narkotika regelmessig. I en 14-dagers periode har politiet pågrepet henne 8

ganger i forbindelse med bruk og salg av narkotika. Siri har ingen omsorgspersoner å

forholde seg til. Etter eget valg bor hun på gata, og oppholder seg fast i de åpne

rusmiljøene. Politiet har varslet Barnevernvakten og lokalt barnevern. Lokalt barnevern

fremmet sak for Fylkesnemnda og Siri ble plassert på tiltak.

Ali 15 år:

Ali kom til Norge som asylsøker for 1 år siden. Han bruker narkotika regelmessig. I en

14-dagers periode har politiet pågrepet ham 8 ganger i forbindelse med bruk og salg av

narkotika. Ali har ingen omsorgspersoner å forholde seg til. Etter konflikt på mottaket

bor han på gata og oppholder seg fast i de åpne rusmiljøene. Politiet og Barnevernvakta

fremmet sak for fylkesnemnda. Anmodningen om akuttplassering ble avslått der

begrunnelsen var at ønske om akuttplassering fremsto mer som et surrogat for

varetektfengsling, enn et lønske om å hjelpe Ali.

Forslag til tiltak:

Det er svært viktig med en godt fungerende vergeordning for enslige mindreårige

asylsøkere. Politiet må på en grei måte kunne få kontakt med ansvarlige for ungdommen

og kunne ta en samtale med vergen, slik at ungdommen blir fulgt opp. Det bør opprettes

et sentralt, nasjonalt vergeregister for å både sikre at enslige mindreårige får oppnevnt

en verge og at politiet får kontaktet ansvarlige verge.

41

5.Retur av barn og barnefamilier

Hvordan sikre at retur er i samsvar med barnets beste? (Redd Barna)

Det er mange ulike grunner og omstendigheter som fører barn til Europa og til Norge.

Men selv om det er ulike årsaker som ligger bak deres flukt har de alle et felles behov for

assistanse og varige løsninger tilpasset deres individuelle situasjon. Disse barna er ofte

traumatiserte og mange har hatt en farlig og flerårig flukt bak seg. Mange har opplevd

utnytting på ulikt vis, og mange har vært utsatt for vold og overgrep. Alle, både enslige

mindreårige og barn med familie, har det til felles at de har blitt adskilt fra sitt hjemland,

sine venner og familie. Å ivareta barnets beste er statens ansvar og i situasjoner der det

gjelder barn på flukt, barn som beveger seg fra en stat til en annen og barn som er i

transitt i lengre perioder, må man også se på dette som et felles internasjonalt og

regionalt ansvar. Et slikt perspektiv vil kreve at man i større grad enn i dag inngår

internasjonalt samarbeid og utarbeider felles standarder for å sikre gode løsninger for

barn som ivaretar deres interesser. Å finne gode, varige løsninger for barn betyr at flere

muligheter må vurderes i lys av barnets behov, deriblant ulike former for

oppholdstillatelse, gjenforening med familie og retur. Grunnleggende i vurderingen av

løsninger er langsiktighet og forutsigbarhet for barnet, i motsetning til midlertidige

løsninger basert på innvandringsregulerende hensyn. I dette arbeidet er SCEPs

(Seperated Children in Europe Programme)8 ”statement of good practice” et viktig

dokument som bør anvendes for å sikre at barnas rettigheter og behov ivaretas

(http://www.separated-children-europe-

programme.org/separated_children/good_practice/index.html).

Hovedmålet med en hver avgjørelse som tas i forhold til et barn må være å sikre

beskyttelse av barnet og ivaretakelse av dens rettigheter. Dette er særlig viktig i

retursituasjoner der fremtidig omsorg, rettigheter og tilgang til tjenester vil være under

jurisdiksjonen av en annen stat. For å sikre at barnets beste er ivaretatt i en vurdering

om retur samt i en eventuell returfase og etter at en retur er foretatt må følgende

elementer være tilstedet:

Før et barn kan returneres til et land som er preget av krig og konflikt skal det

foretas en grundig og individuell barnets beste vurdering9. Det skal innhentes

dokumentasjon og kunnskap om barnet, både ved å snakke med barnet selv og ved å

snakke med personer i barnets nettverk (lærer, verge, trener, venner, ansatte på

mottak og lignende). Barnet må få god informasjon hele veien og barnets egne

synspunkter skal også innhentes i henhold til BK art 12. Det skal vurderes i hvilken

8 SCEP er et europeisk nettverk, med 29 medlemsland, som jobber for å forbedre enslige mindreårige

asylsøkeres situasjon gjennom forskning, policy-analyser og politisk påvirkning på nasjonalt og regionalt nivå. 9 UNHCR Guidelines on Determining the Best Interests of the Child, May 2008.

http://www.unhcr.org/4566b16b2.pdf

42

grad barnet er integrert i samfunnet i vertslandet, og hvor lenge det har vært borte

hjemmefra. Det skal innhentes dokumentasjon om hjemlandet og stedet barnet

kommer fra med særlig blikk på den sikkerhetsmessige situasjonen og andre forhold

som de sosioøkonomiske forhold som venter barnet når det kommer tilbake.

Når det gjelder tilbakesendelse til barnets opprinnelsesland slår FNs barnekomité

fast at det ikke er noen løsning dersom det er rimelig grunn til å anta at dette vil føre

til at barnets grunnleggende menneskerettigheter blir krenket, og særlig ikke

dersom kriteriene for anvendelse av non-refoulement-prinsippet er til stede.

Tilbakesending til opprinnelseslandet skal i prinsippet bare skje dersom en slik

handling er til barnets beste.

En beslutning om hva som er til barnets beste forutsetter også en omfattende og

klargjørende vurdering av barnets identitet. Vurderingen skal foretas av kvalifiserte

fagfolk med innsikt i bruk av intervjuteknikker som tar hensyn til alder og kjønn, i en

trygg atmosfære.

Der det gjelder enslige mindreårige asylsøkere, skal det initieres familieoppsporing i

forkant av retur. I situasjoner der enslige mindreårige skal returneres til

familiemedlemmer må man sikre at familien både har evne og vilje til å ta imot

barnet.

Enslige mindreårige må få oppnevnt en verge som sikrer at det blir tatt hensyn til

hva som er den beste løsningen for det enkelte barnet på lang sikt.

Retur av et barn bør alltid etterfølges av tilpassete reintegreringstiltak. Et

velfungerende ’child protection’ system i opprinnelseslandet er en viktig

forutsetning for retur og reintegrering.

Det finnes flere dokumenter og initiativ i Europa som har som mål å skape gode verktøy

for å gi organisasjoner og myndigheter økt kompetanse til å foreta barnets beste

vurderinger:

UNHCR har godt etablerte retningslinjer for barnets beste vurderinger (Guidelines

on formal determination of the best interest of the child); disse ble hovedsakelig

utarbeidet til bruk i flyktningleire og ikke i en industrialisert kontekst som i

europeiske land. Derfor har UNHCR nå satt i gang forarbeidene til utviklingen av en

ny versjon, tilpasset europeiske land.

EU-kommisjonen har påbegynt et studie som ser på praksis i EU land når det gjelder

retur av barn (de vil også se på 8 opprinnelsesland der barn returneres til). Målet er

å identifisere eksisterende god praksis når det gjelder retur av barn i Europa. ECRE

og Save the Children utfører selve studie.

Europarådet har utarbeidet og etablert måter for å etterstrebe ”life projects” for

barn, der barns utvikling og fremtid er hovedfokus.

“Life projects aim to develop the capacities of minors allowing them to acquire and

strengthen the skills necessary to become independent, responsible and active in

society. They are individual tools, based on a joint undertaking between the

unaccompanied migrant minor and the competent authorities for a limited duration.

43

Life projects are a lasting solution for both member states and the minors themselves,

meeting the challenges arising out of the migration of unaccompanied minors”.

http://www.coe.int/t/dg3/migration/default_en.asp

SCEP (Seperated Children in Europe Programme) har gjennomført et studie om

vergeordninger i ulike europeiske land og innhentet erfaringer og syn fra både

verger og barn selv. Med utgangspunkt i funnene vil nettverket nå jobbe for å utvikle

felles standarder om vergers rolle og kvalifisering.

Dublin regelverket – En frivillig forordning! (Røde Kors Ungdom)

Dublin regelverket etablerer kriterier som bestemmer hvilke land som har ansvaret for

å behandle asylsøknaden. Det er en mekanisme Schengen land kan benytte seg av for å

returnere asylsøkere til det første landet de kom til innen Schengen. Dublin

forordningen har en enorm betydning for menneskene berørt av den. Røde Kors

Ungdom mener Norske myndigheter har et ansvar for mennesker vi returnerer, særlig

er dette viktig når det gjelder barn og barnefamilier. Røde Kors Ungdom er glad for at

norske myndigheter stanset retur av asylsøkere til Hellas etter at den Europeiske

menneskerettighetsdomstolen (EMD) tok tak i saken til en afghansk asylsøker returnert

fra Belgia til Hellas. Vi er derimot bekymret over at denne avgjørelsen ikke ble tatt

tidligere da mange humanitære organisasjoner advarte mot situasjonen i Hellas og det

var veldokumenterte brudd på menneskerettighetene.

Røde Kors Ungdom etterlyser en større refleksjon over bruken av Dublin forordningen

for retur, særlig når det gjelder barn og barnefamilier. Norske myndigheter bør

involvere humanitære organisasjoner og aktører som arbeider med asylsøkere i andre

europeiske land og midlertidig stanse retur til land i situasjoner der landet ikke klarer å

leve opp til menneskerettighetene.

Røde Kors Ungdom ser med bekymring på situasjonen i Italia og mener vi ikke kan vente

på en eventuell dom fra EMD neste gang det blir klart at asylsøkere blir returnert til en

tilværelse som bryter med menneskerettighetene. Norge kan ikke være ansvarlige for å

returnere barn til et liv på gata i europeiske byer, i frykt for vold og uten mulighet for

skolegang.

Ansvar – også etter returen

Europaparlamentet og Rådet for Den europeiske union vedtok 16. desember 2008

direktiv 2008/115/EF om felles standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av

tredjelandsborgere med ulovlig opphold (Returdirektivet). Direktivet innebærer en

videreutvikling av Schengen-regelverket, og skal derfor også gjennomføres i norsk rett.

Returdirektivet krever at medlemsstaten skal være overbevist om at den enslige

mindreårige vil bli returnert til et familiemedlem, utnevnt verge eller et tilfredsstillende

mottaksapparat. Røde Kors Ungdom mener at det ikke finnes tilstrekkelig

44

dokumentasjon på hva som skjer med barnet etter retur. Og hvilke forhold det

returneres til. Røde Kors Ungdom mener Norske myndigheter må forsikre seg om at den

enslige mindreårige blir returnert til et familiemedlem, utnevnt verge eller et

tilfredsstillende mottaksapparat og foreslår at norske myndigheter:

er med på flyet for å overlevere barnet til familiemedlem, den utnevnte vergen

eller mottaksapparat eller

kontakter myndighetene i barnets hjemland og avtaler en ordning for hvordan

barnet skal overleveres, for eksempel ved at myndighetene i barnets hjemland

tar barnet imot på flyplassen.

Barnets beste

Hvordan vurderes egentlig barnets beste i retursaker? Barnekonvensjonen krever at

barns beste blir vurdert, og at barns beste bør veie tyngre enn andre hensyn.

Røde Kors Ungdom mener at returvedtakene bør si noe om hvordan barns beste

prinsippet har blitt vurdert. I utlendingssaker ser vi at dette er ofte mangler. Røde Kors

Ungdom ønsker en refleksjon rundt dette og at norske myndigheter forbedrer sin

praksis.

45

6.Enslige Mindreårige Asylsøkere (EMA)

”Ungdommer flest tenker ikke så mye som vi gjør. Ikke på samme måten. De har ikke

ansvar, de er med foreldrene. Vi må tenke som voksne og tenke på ting som voksne tenker

på. Noen ganger gråter vi, men det er når vi skal sove. Da plager vi ikke andre” (gutt 17år,

EMA)

Omsorgsoverføring til barnevern (Redd Barna)

Enslige mindreårige asylsøkere, spesielt gruppen mellom 15 og 17 år, har i alt for lang

tid blitt møtt med et tilbud som verken har ivaretatt barnas rettssikkerhet eller deres

omsorgsbehov. Dette har gjentatte ganger blitt påpekt og kommentert av FNs komité for

barns rettigheter som ”uttrykker bekymring over at enslige mindreårige asylsøkere ikke

blir fulgt opp på et betryggende vis av barnevernet”. Videre bemerkes det at: ”Komiteen er

også betenkt over at parten har begrenset barnevernets ansvarsområde til barn under 15

år, noe som innebærer at eldre barn får mindre hjelp”. Komiteens konkrete anbefaling er

”å utvide ansvarsområdet for barnevernet til å omfatte også barn på 15, 16 og 17 år, som

planlagt.” 10. Barnekomiteen har samtidig i sine generelle kommentarer nr.6 (2005):

Behandling av enslige mindreårige barn og enslige barn med følgepersoner utenfor

deres opprinnelige hjemland uttalt at – ”prinsippet om ikke-diskriminering også gjelder i

forhold til disse barna, og at barn ikke skal diskrimineres på bakgrunn av at de er

flytkninger, asylsøkere eller migranter”. I Norge er enslige mindreårige asylsøkere

mellom 15 og 18 år diskriminert på to nivå: oppholdsstatus og alder - omsorgsansvaret

for dem er per i dag ikke ivaretatt av barnevernet da de ikke ennå har permanent

oppholdstillatelse og ikke er under 16 år. Regjeringens politikk innebærer dermed

systematisk diskriminering av barn som strider mot barnekonvensjonens artikkel 2 om

ikke-diskriminering.

En rekke frivillige organisasjoner har i mange år vært svært kritisk til at barnevernet

ikke har tatt sitt ansvar for alle barn som kommer uten omsorgspersoner til Norge, og

barneombudet har ved flere anledninger påpekt at lovverket har blitt praktisert på en

uklar måte. Lov om barneverntjenester gjelder for alle barn i Norge. I Norge er man barn

frem til fylte 18 år, og det samme gjelder for enslige mindreårige asylsøkere. En

erkjennelse av dette og Norges folkerettslige forpliktelser var bakgrunnen for at

omsorgsansvaret ble overført til barnevernet for enslige mindreårige asylsøkere under

15 år.

Vi finner grunn til å uttrykke vår sterke bekymring for den avgrensningen som foretas

mot enslige mindreårige mellom 15 og 18 år, og kan ikke se at det finnes sakelig

grunnlag for å unnta denne gruppen fra Lov om barneverntjenester og statens

forpliktelser i medhold av Barnekonvensjonen. Enslige mindreårige mellom 15 og 18 år

10

CRC/C/NOR/CO/4, kap. 8

46

diskrimineres når de ikke får de samme rettighetene til omsorg som andre barn. Dette

svekker også deres rettsikkerhet, som ville vært ivaretatt hadde deres

omsorgsplassering vært hjemlet i barnevernloven etter en individuell vurdering fra

barnevernet.

Barnevernet arbeider i dag innenfor hensiktsmessige strukturer ved undersøkelse og

videre oppfølging av barn. De eksisterende strukturene kan også anvendes i arbeidet

med enslige mindreårige asylsøkere. Barnevernet er allerede i dag inne i forhold til

plassering og vurdering av mange av barna som bor på dagens asylmottak. Det lokale

barnevernet har mulighet til å imøtekomme denne gruppen barns behov for oppfølging

umiddelbart. I statsbudsjett 2011 er det satt av midler for en styrking av barnevernet, i

tillegg til flerkulturell kompetanseheving. Det finnes også mye erfaring, kunnskap og

kompetanse i forhold til ivaretakelse av enslige mindreårige hos ansatte på dagens

omsorgsentre for de under 15 år og på asylmottakene. Det er svært viktig å bruke den

eksisterende kompetansen som finnes. Samtidig ser vi at det fortsatt må satses videre på

en styrking og kompetanseheving for de yrkesgruppene som skal ivareta disse barna.

Forslag til tiltak:

Med bakgrunn i tidligere utsagn om å overføre omsorgsansvaret i løpet av 2009, en

betydelig nedgang i asylankomster, spesielt blant enslige mindreårige, og FNs

barnekonvensjon samt Lov om barneverntjenester mener vi at regjeringen må sikre at

enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år også får den omsorgen,

ivaretakelsen og rettssikkerhet de har rett på:

Pilotprosjekt

Ved mangel av en ny omsorgsreform i 2011 og med en betydelig nedgang i

asylankomster og nedleggelse av mottaksplasser og plasser på omsorgsentre, vil midler

frigjøres på innvandringsfeltet, som vi mener i det minste bør brukes til et pilotprosjekt

der ulike omsorgsløsninger kan prøves ut. Dette vil kunne legge grunnlaget for en ny

omsorgsreform som omfatter ALLE enslige mindreårige asylsøkerbarn i neste

regjeringens periode. Det erkjennes at en omsorgsreform ikke er gjort i en

håndomvending og at man må ta høyde for utfordringer når en oppstart påbegynnes.

Derfor foreslår vi at man begynner med en opptrappingsfase der noen enslige

mindreårige asylsøkere (for eksempel 50) blir overført til barnevernet som gir dem en

individuell vurdering og plassering i henhold til barnevernsloven. Her kan det brukes

omsorgsløsninger som bokollektiv, forsterket bokollektiv, hybel med tett oppfølging og

tilsyn, samt fosterhjem som barnvernet har gode erfaringer med.

Innstramningstiltak som berører EMA (Redd Barna)

Innvandringesregulerende hensyn skal, etter Redd Barnas mening, ikke gå foran eller på

bekostning av barns rettigheter og barns særskilte behov for omsorg og trygghet. Alle

47

barn har rett til å søke om asyl, og barnekonvensjonen gir oss klare forpliktelser til å

sikre alle barn omsorg og beskyttelse når de trenger det.

Det er svært trist å se at barn blir brukt som virkemiddel i regjeringens innstramming av

asylpolitikken. Barnekonvensjonens artikkel 22 forplikter Norge til å sikre at

flyktningbarn skal få nødvendig beskyttelse og humanitær hjelp. Innstramningstiltakene

er ikke i tråd med dette eller barnekonvensjonens sentrale prinsipp om at barnets beste

skal veie tungt i alle avgjørelser som tas av offentlig myndighet. I tillegg går

innstramningstiltakene imot FNs barnekomités generelle anbefalinger om enslige

mindreårige utenfor hjemlandet, General Comment No. 6 (2005) ”Treatment of

unaccompanied and separated children outside their country of orgin”, der de fastslår at

argumenter som ikke er basert på rettigheter, som for eksempel slike som går på

generell innvandringskontroll, ikke kan settes foran hensynet til barnets beste.

Redd Barna er bekymret for at den generelle begrunnelsen om innvandringsregulering

påvirker den individuelle vurderingen, og at hensynet til barnets beste således svekkes i

vurderingen av det konkrete barnets situasjon. Med innstramningsbestemmelsene

mener Redd Barna derfor at departementet bryter med egne føringer som tidligere er

gitt i Ot. prp. nr 75 (2006-2007). I pkt. 7.6.4 i proposisjonen heter det at ”Departementet

presiserer at den nærmere avveining mellom hensynet til barnets beste og

innvandringsregulerende hensyn, må foretas konkret i hver enkelt sak. Det ville

innebære en krenkelse av konvensjonen å legge avgjørende vekt på

innvandringsregulerende hensyn dersom dette ikke er forsvarlig ut fra hensynet til

barnets beste”.

Omsorgssentre i hjemland (Redd Barna)

Forslaget om opprettelse av omsorgssenter i hjemlandet er iverksatt med bakgrunn i

den økte ankomsten av enslige mindreårige asylsøkere til Norge. Dette er tiltak som kan

få negative konsekvenser for barns rettigheter og barns særskilte behov for ivaretakelse,

omsorg og trygghet. Forslaget om å opprette omsorgssentre i hjemland som er preget av

krig og konflikt og vanskelige levekår er et eksempel på et innstramningstiltak som

berører barn direkte.

Hovedformålet med tiltaket er å stoppe det økte antallet enslige mindreårige som

kommer til Norge. Redd Barna er derfor bekymret for om det vil foretas en reell

vurdering av det enkelte barnets beste, eller om målet med å få ned antall asylsøkere og

en rask retur er hovedfokuset. Det vil ikke være til barnets beste og en god løsning å

returnere barn til et land som er preget av krig og konflikt og som har en vanskelig

sikkerhetssituasjon der lokale barneverntjenester ikke eksisterer, og der man ikke

klarer å oppspore familiemedlemmer.

48

Hovedandelen av enslige mindreårige asylsøkere kommer fra land preget av krig og

konflikt der sikkerhetssituasjonen er vanskelig. Redd Barnas stedlige representant i

Kabul sier at retur til et land i krig og konflikt, med en vanskelig sikkerhetssituasjon og

mangel på struktur kan føre til at barna havner på gaten, og utnyttes i kriminalitet,

prostitusjon eller annen slaveliknende virksomhet. Reintegrering av unge i det

afghaniske samfunnet er en utfordring. Det er utfordringer med å gjenforenes med

familie og muligheten for å bli utestengt fra familie uten støtte er stor. UNHCR anbefaler

ikke retur til andre steder i Afghanistan enn der man kommer fra og har familie,

nettverk eller lokal støtte11.

Redd Barna anbefaler at regjeringen ikke etablerer omsorgssentre for enslige

mindreårige asylsøkere i hjemland. Det bør heller være fokus på gode returmodeller

som sikrer gjenforening med familie og langsiktige gode løsninger gjennom en grundig

individuell barnets beste vurdering i tråd med UNHCRs retningslinjer.

Dublin II forordningen (Redd Barna)

Redd Barna mener barn ikke bør utsettes for belastningen det er å bli sendt fra land til

land i Europa, som i mange tilfeller vil innebære å bli sendt til andre Dublin-land hvor

forholdene er svært vanskelige. Redd Barna ber departementet om å gå tilbake til å

unnta barn fra dette tiltaket som omhandler Dublin II- forordningen. Gjennom

barnekonvensjonens artikkel 22 har Norge forpliktet seg til å beskytte barn på flukt. Skal

barn likevel returneres til andre Dublin-land må det skje etter en grundig og individuell

vurdering av hva som er til barnets beste. Tidligere har Norge vært et eksempel til

etterfølgelse. Redd Barna gjør oppmerksom på at den praksis som Norge tidligere har

ført omtales som ”best practice”, som andre europeiske land ser hen til.

Land som Italia, Spania og Hellas er kjent for å behandle asylsøkere inhumant, blant

annet ved fengselslignende standarder for mottak, og ikke tilstrekkelig tilgang på mat og

klær i forbindelse med behandlingen av asylsøknader. Rettssikkerheten til asylsøkerne

er så å si fraværende. Spesielt Italia er i dag i en prekær situasjon, med en drastisk

økning i antall migranter som kommer over grensene fra Nord-Afrika. Forholdene er

dokumentert blant annet gjennom rapporten ”The Italian approach to asylum: system

and core problems”12 (April 2011). Rapporten er utgitt av NOAS, etter å ha observert

situasjonen for asylsøkere i Italia. Redd Barna er bekymret for at UDI på tross av

kunnskap om situasjonen i Italia fortsetter å fatte vedtak som innebærer retur til Italia.

Redd Barna oppfordrer Justisdepartementet på det sterkeste å unnta enslige

11

UNHCR Eligibility Guidelines for Assessing the International Protection Needs of Asylum-Seekers from

Afghanistan, July 2009. http://www.unhcr.org/refworld/docid/4a6477ef2.html

12 April 2011, http://www.noas.no/?p=news&id=2779

49

mindreårige fra Dublin reglementet og sikre at ingen barn blir tilbakeført til Italia mens

nåværende omstendigheter vedvarer.

Forslag til tiltak (NOAS):

Sårbare asylsøkere, som enslige mindreårige, enslige foreldre med små barn, trafficking-

ofre og traumatiserte personer må gis en grundig individuell oppfølging og kartlegging i

Norge, og det må gjøres undersøkelser av om det kan forventes at disse får et forsvarlig

tilbud i Italia. Hvis ikke, bør Norge gjøre bruk av suverenitetsklausulen i Dublin-

regelverket og overta behandlingen av saken.

Spesielt viktig er hensynet til barna, enten de er sammen med foreldre eller kommer

alene. Enslige mindreårige må alderstestes, før det sjekkes hva slags status de har i

Italia. Ingen mindreårige som viser seg å ha blitt registrert som voksne i Italia må

returneres, med mindre italienske myndigheter forsikrer om at de vil bli behandlet som

mindreårige.

Midlertidig opphold (PRESS – Redd Barnas Ungdoms Organisasjon)

Den 3. september 2008 kom regjeringen med 13 punkter for å stramme inn

asylpolitikken, på bakgrunn av at Norge sammen med Nederland på det tidspunktet hadde

hatt den største økningen i asylankomster i Europa. Hovedårsaken til denne økningen ble

sagt å være; utviklingen i asylsøkernes hjemland, og hvordan norsk asylpolitikk oppfattes

utad. Den norske regjeringen anså det derfor som helt nødvendig med tiltak for å stramme

inn asylpolitikken, og redusere ankomsten av asylsøkere som ikke oppfyller vilkårene for

beskyttelse.

Tiltak nummer seks fra denne innstrammingen lyder som følger:

”Det kan etter en individuell vurdering gis begrensede tillatelser uten rett til fornyelse, for

enslige mindreårige søkere over 16 år som i dag får oppholdstillatelse kun fordi norske

myndigheter ikke finner omsorgspersoner.” (Utlendingsforskriften §8-8.)

Dette tiltaket innebærer at enslige mindreårige asylsøkere (heretter EMA) over 16 år

kan gis en begrenset oppholdstillatelse. Det at man får denne tillatelsen vil si at man får

lov til å være i Norge fram til man fyller 18 år, men må så returnere tilbake til

hjemlandet. Den eneste årsaken til at noen får denne oppholdstillatelsen er at norske

myndigheter ikke finner omsorgspersoner, altså foreldre eller slekt, i hjemlandet, og at

det dermed er uforsvarlig å returnere de som barn.

Barnekonvensjonen Dette tiltaket bryter flere av barnekonvensjonens artikler og strider med norsk lov. Et

vedtak om midlertidig opphold som kun gis i påvente av utsendelse er grunnleggende

problematisk i forhold til barnets beste. Den usikkerheten dette medfører vil påvirke

barnet i viktige utviklingsår og selv om utsendelsen ikke effektueres før de formelt er

50

voksne (fylt 18 år) antas ventetiden og den usikre statusen i perioden forut for

myndighetsalderen å være uforenlig med hensynet til barnets beste. Tiltaket innebærer

dessuten at barn som kommer til Norge over 16 år, uten at det finnes omsorgspersoner i

hjemlandet, stilles vesentlig dårligere enn barn under 16 år som får mulighet til varig

opphold på det samme grunnlaget. Aldersgrensen som settes for å skille en gruppe barn

fra en annen er diskriminerende og i strid med barnekonvensjonens art. 2. Det er usaklig

og uforholdsmessig at barn i samme situasjon; med manglende omsorgspersoner i

hjemlandet, behandles ulikt på grunnlag av alder. Tiltaket bryter også med

barnekonvensjonens art. 22 som sier at dersom det ikke er mulig å finne foreldre eller

andre familiemedlemmer, så skal barnet gis samme beskyttelse som ethvert annet barn.

I tillegg til disse to artiklene skal man også ta hensyn til barnets beste. I

barnekonvensjonen og i utlendingsloven står det at hensynet til barnets beste skal ha en

viktig posisjon. Praksisen i dag er slik at dette prinsippet må vike til fordel for

innvandringsregulerende hensyn. FNs ekspertkomité for barnekonvensjonen har også

gitt en generell kommentar til alle land om barnets beste vs. innvandringsregulerende

hensyn når det gjelder retur av barn. Der skriver komiteen at innvandringsregulerende

hensyn aldri bør gå foran hensynet til barnets beste når det er snakk om retur. Vi ber

derfor Knut Storberget om å slutte med aldersdiskrimineringen av asylbarn, og la barna få

bli på samme grunnlag som dem under 16 år.

Sitat fra boken Mens Vi Venter skildrer godt den vanskelige og usikre tilværelsen med

midlertidig opphold:

”Den veien jeg går på nå er bare frem til jeg blir 18, etterpå vet jeg ikke. Da har jeg ikke

noe vei ”(gutt 17 år)

”Jeg liker ikke at solen går ned hver dag, fordi det betyr at dagene går, at jeg må reise

tilbake. Jeg vil holde på øyeblikket, stoppe tiden”. (gutt 16 år)

Fra LOSU:

For de som får innvilget midlertidig opphold til de er 18 år, skaper ikke vedtaket om

opphold ro og muligheter til å planlegge fremtiden. For mange blir ventetiden frem til

18-årsdagen en ny usikker periode, preget av de samme utfordringene som ventetiden,

men uten håpet om å kunne planlegge en fremtid i Norge. Mange anser ikke retur til

hjemlandet som noe reelt alternativ. En del unge vil derfor heller velge å forbli i Norge

som ”papirløse” eller dra videre til en annet europeisk land – der de heller ikke vil ha

muligheter til lovlig opphold. Unge mennesker i en slik situasjone er særdeles sårbare i

forhold til å utvikle psykiske problemer, rus- og kriminalitetsproblematikk og for

utnyttelse på ulikt vis.

51

Aldersvurdering av Enslige Mindreårige Asylsøkere (Redd Barna)

Mange land har ikke pålitelige metoder for å registrere fødselsdato. Asylsøkere som

kommer til Norge kan derfor i mange tilfeller ikke fremlegge gyldig dokumentasjon for

fødselsdato, og kan i noen tilfeller ikke vite sin egen alder. Arbeidet med å fastsette et

menneskets alder er komplekst. Metodene som anvendes i en aldersvurdering har vært

gjenstand for kritikk. Det har også vært gjenstand for sterk debatt i media hvor både

advokater, verger og andre har engasjert seg. Også forskningsmiljøer advarer mot

usikkerhetsmomentene ved metodene og at feilmarginene ved bruk av metodene er

store. I 2006 gjennomførte NOAS og Redd Barna en kartlegging og en kritisk

gjennomgang av de daværende medisinske metodene for aldersfastsettelse, av

utlendingsforvaltningens anvendelse av resultatene og av søkerens rettsvern i denne

prosessen. Dette resulterte i rapporten ”Mamma vet hvor gammel jeg er”.

Redd Barna ser behovet for å kunne skille voksne fra barn i asylprosessen, ikke minst for

å verne interessene og rettighetene til de som faktisk er mindreårige. Sett i lys av

aldersundersøkelsenes alvorlige og gjennomgripende konsekvenser for personer i en

svært sårbar situasjon, herunder at eventuelle feil kan medføre at barn blir behandlet

som voksne, må de metoder som benyttes og de vurderinger som foretas være bedre og

mer treffsikre enn de er i dag.

Norsk praksis på området er i dag både lite hensiktsmessig og lite barnevennlig.

Metodene basert røntgen av tenner og håndrot bærer preg av store validitetsmessige

mangler. Det er også grunn til å stille spørsmålstegn ved hvilken vekt barnets egne

uttalelser tillegges i aldersvurderingen og om disse uttalelsene og vurderingen av dem i

så fall er godt nok dokumentert. Det er avgjørende for å ivareta rettighetene til enslige,

mindreårige asylsøkere at man tar i bruk metoder som er egnet til å fastslå asylsøkernes

alder på en mye mer presis måte enn dagens praksis. Dette vil sannsynligvis innebære at

man må gjøre nøyere undersøkelser av den enkelte asylsøker, der man blant annet tar i

bruk mer omfattende intervjuer og andre, mer omfattende metoder.

Følgende krav må være oppfylt hvis aldersundersøkelser skal brukes for å identifisere

asylsøkere som er over 18 år:

Enslige asylsøkerbarn må kun gjennomgå aldersundersøkelser som nyter

generell tilslutning i relevante fagmiljø. Alle nødvendige foranstaltninger må tas

for å unngå at mindreårige feilaktig behandles som voksne.

Det er ikke akseptabelt å benytte metoder som kan oppleves nedverdigende eller

krenkende for barnet.

SCEP (Seperated Children in Europe Programme) utgir i disse dager en rapport som

redegjør for praksis i forhold til alderstesting i flere europeiske land. Vi anbefaler

regjeringen å følge dette arbeidet og se til regionale og internasjonale initiativ og

forskning for å tilegne seg kunnskap om metoder for aldersvurdering. Blant annet har

52

UNICEF nettopp utgitt en omfattende litteraturgjennomgang som kan være nyttig i

denne sammenheng: UNICEF: ”Age assessment practices: a literature review &

annotated bibliography” Terry Smith and Laura Brownlees.

7.Andre tema knyttet til barn på flukt

Bosetting av barnefamilier med begrensede tillatelser (NOAS)

I forbindelse med stortingsmeldingen om barn på flukt ønsker NOAS å rette

departementets oppmerksomhet mot en gruppe barn som befinner seg i en vanskelig

situasjon. Utlendinger som får oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige

hensyn etter utlendingsloven § 38, men hvor tillatelsen gjøres begrenset grunnet

identitetstvil, vil ikke ha tilgang til de samme rettighetene knyttet til bosetting og

introduksjonsordning som personer som får ordinære tillatelser uten begrensninger. De

får blant annet ikke den norskopplæring og introduksjonsprogram som personer som

har fått en ordinær oppholdstillatelse får.

Dette gjelder også for barnefamilier hvor foreldrene anses å ha en uavklart identitet,

hvilket betyr at familier med slike tillatelser selv vil være nødt til å skaffe seg inntekt for

å få et eget sted å bo. For mange vil dette være svært vanskelig dersom de ikke får

norskopplæring eller introduksjonsprogram. De vil derfor være henvist til å bo i mottak

på ubestemt tid. Vi vil dessuten bemerke at terskelen for å gi oppholdstillatelse etter §

38 nå er såpass høy at de familiene som får opphold etter denne bestemmelsen ofte er

svært sårbare, hvilket betyr at de dermed ofte vil ha et enda større behov for hjelp i en

integreringsfase enn andre utlendinger.

Barnefamilier som får opphold på grunn av barns tilknytning til Norge med hjemmel i

utlendingsloven § 38 tredje ledd, jf utlendingsforskriften § 8-5, er unntatt fra disse

begrensningene. De får dermed tilgang til norskopplæring og introduksjonsprogram, og

kommunene får integreringstilskudd for å bosette dem, selv om deres identitet ikke er

avklart. NOAS mener dette er riktig, og det er positivt at hensynet til barna får forrang i

slike saker. Samtidig vil vi påpeke at barnefamilier som får oppholdstillatelse etter

denne bestemmelsen får det på grunn av familiens integrering og barnas tilknytning til

det norsk samfunnet. Selv om det er åpenbart at også familier i denne kategorien trenger

hjelp til integreringen er det et paradoks at familier som får oppholdstillatelse etter en

ordinær vurdering av lovens § 38, og som ofte vil være i en enda vanskeligere situasjon,

ikke får tilgang til de samme rettighetene. Her mener NOAS det foreligger en logisk brist

i praktiseringen av dagens regelverk.

NOAS er ikke kjent med hvor mange familier som nå lever på mottak med slike

begrensede tillatelser. Det vi vet er at for de familiene det gjelder vil muligheten til å få

53

norskopplæring, gjennomgå introduksjonsprogrammet og få en bosettingskommune ha

svært stor betydning. Et eksempel vi vil trekke frem gjelder en enslig somalisk mor som

kom til Norge i 2005 og som noen måneder senere fødte en sønn. I 2009 fikk de

oppholdstillatelse med begrensninger grunnet tvil om morens identitet. Familien har

bodd på asylmottak i hele sin periode i Norge, også etter at de fikk oppholdstillatelse.

Moren var blitt utsatt for en rekke grove overgrep før hun kom til Norge og hun har

betydelige psykiske problemer som gjør det nødvendig med behandling og oppfølging.

Sønnen har adferdsvansker og problemer med å kontrollere sitt sinne, og har derfor fått

oppfølging av BUP.

I fem år bodde mor og sønn på et mottak som hadde hyppige utskiftinger av beboere,

liten plass og mange syke mennesker. I 2010 fikk familien overflytting til et annet

mottak med noe mer stabile forhold. Dette har bedret situasjonen for mor og sønn noe,

men fortsatt er familiens livssituasjon svært vanskelig. Moren har flere ganger overfor

NOAS uttalt at oppholdstillatelsen hun og sønnen har fått ikke har noe verdi så lenge de

lever i en slik situasjon. Moren er i utgangspunktet relativt ressurssterk, men det er

åpenbart at mangel på norskopplæring og introduksjonsprogram gjør det svært

vanskelig for henne å skulle skaffe seg jobb og forsørge seg selv og sønnen. Hun trenger

derfor den hjelpen disse rettighetene gir for å kunne leve et normalt og selvstendig liv

med sønnen i Norge.

Forslag til tiltak:

NOAS mener på denne bakgrunn at det er nødvendig å foreta seg noe overfor denne

gruppen. Vi foreslår at endringene kan gjøres på én av to følgende måter:

Barnefamilier gis ikke tillatelser med begrensninger. Dette vil kreve endringer i

lov eller forskrift.

Det gis instruks om at barnefamilier med begrensede tillatelser likevel skal gis

rett til norskopplæring og introduksjonsprogram, og det gis integreringstilskudd

til kommuner som bosetter familiene.

Etter en henvendelse til Arbeids- og inkluderingsdepartementet angående situasjonen

for personer med begrensede tillatelser ble det avholdt et møte 26. mai 2008 hvor NOAS

fremla denne problemstillingen for daværende statssekretær Libe Rieber-Mohn. Vi fikk

da den umiddelbare responsen at dette ikke hørtes riktig ut, og at dette var noe som

departementet ønsket å se på. Siden har vi ikke sett noen utvikling for denne gruppen. Vi

håper det nå er mulig å få departementet til å foreta en grundig vurdering av denne

problemstillingen, og forhåpentligvis innføre endringer som tar hensyn til barnas

situasjon og gir barnefamilier muligheten til å leve et liv med verdighet i Norge. Dersom

departementet skulle ønske en utdyping av våre kommentarer, eller ønsker ytterligere

innspill, er NOAS selvfølgelig åpen for dette.

54

8.Utdrag fra Avsluttende merknader fra FNs komité for barns rettigheter Behandling av Norges fjerde rapport til FN om oppfølging av barnekonvensjonen

Barnets Beste 22. Komiteen setter pris på at barnets beste blir framhevet som et veiledende prinsipp i … den nye utlendingsloven fra 2008, som regulerer behandlingen av søknader fra barn om asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Komiteen er likevel betenkt over at prinsippet om at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, fortsatt ikke gjelder på alle områder som angår barn, som f.eks. i barnefordelingssaker og utlendingssaker, og at de som er ansvarlig for å ta hensyn til barnets beste, ikke alltid har god nok opplæring til å kunne foreta en grundig vurdering av hva som er til det beste for barnet i hvert enkelt tilfelle. 23. Komiteen anbefaler parten å videreføre og styrke arbeidet med å sikre at barnets beste som generelt prinsipp blir behørig innarbeidet i alle lovbestemmelser og i rettslige og administrative beslutnings- prosesser, herunder… prosesser som gjelder alternativ omsorg og innvandring, samt i alle prosjekter, programmer og tjenester som har innvirkning på barn. Komiteen anbefaler også parten å utarbeide retningslinjer for hvordan prinsippet skal anvendes i praksis, og lære opp alle som er involvert i prosessen med å finne ut hva som er best for barnet eller barna. Flyktningbarn, asylsøkende barn og enslige barn 50. Komiteen er glad for at parten vil prioritere saker der enslige asylsøkere er involvert. Komiteen merker seg med interesse at den nye utlendingsloven og den nye utlendingsforskriften spesifiserer at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn, og senker terskelen for å gi barn oppholdstillatelse. Komiteen ser også positivt på at det nye kapitlet - kapittel 5A - i barnevernloven overfører ansvaret for enslige barn til barnevernet. Men komiteen uttrykker bekymring over:

a) den overfladiske vurderingen av hvilke barn som er rammet av væpnet konflikt, b) den lange tiden det tar før det blir tatt en avgjørelse i slike saker, c) at verger ofte er overbelastet, slik at de ikke er i stand til å skjøtte sine oppgaver på en tilfredsstillende måte, d) at parten vurderer å bruke metoder for å fastslå alder som anses som usømmelige, kulturelt ufølsomme og stort sett upålitelige, e) at stadig flere enslige barn har forsvunnet fra asylmottakene, f) at enslige mindreårige asylsøkere ikke blir fulgt opp på betryggende vis av barnevernet. 51. Komiteen er også betenkt over at parten har begrenset barnevernets ansvarsområde til barn under 15 år, noe som innebærer at eldre barn får mindre hjelp, og at det foreligger rapporter om at barn som har tilbrakt mange år i Norge, kan bli sendt ut av landet, på tross av partens forsikring om at det vil bli lagt vekt på barnas tilknytning til Norge i saker som gjelder oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, og selv om det foreligger grundig dokumentasjon på at de har tilknytning til Norge. Komiteen er også betenkt over partens planer om å etablere omsorgs- og opplæringssenter for enslige mindreårige asylsøkere i deres opprinnelsesland, siden disse barna for det meste kommer fra land som er preget av krig og konflikt, der man ikke kan garantere for deres sikkerhet. 52. Komiteen anbefaler parten å: a) foreta en grundig vurdering av hvilke asylsøkende barn som har vært offer for væpnet konflikt, og sørge for rehabilitering og sosial reintegrering av disse barna, b) oppnevne, så raskt som mulig, verger som kan bistå mindreårige asylsøkere og hjelpe dem med å forstå prosedyrene, og klargjøre vergenes rolle gjennom

55

endringene som det er tatt initiativ til i vergemålslovgivningen, c) treffe tiltak for å redusere tiden asylsøkere må vente før de får svar på asylsøknaden, d) sørge for at prosedyrene for å fastslå alderen til asylsøkere blir gjennomført på en måte som er vitenskapelig, sikker, barne- og kjønnssensitiv og rettferdig, og som ikke krenker barnets fysiske integritet, e) utvide ansvarsområdet for barnevernet til å omfatte også barn på 15, 16 og 17 år, som planlagt, f) sørge for at disse barna blir nøye fulgt opp mens de er i Norge, g) forsikre seg om at barn ikke forsvinner og faller i hendene på menneskehandlere og andre som utnytter dem, etterforske tilfeller der barn er forsvunnet, og prøve å finne barn som blir holdt skjult, i) unngå å sende barn tilbake til utrygge steder som de har flyktet fra, og benytte deres opphold i Norge til å utstyre dem med kompetanse og ferdigheter som de vil få behov for når de vender tilbake under mer fredelige forhold, j) sørge for at det alltid blir tatt grunnleggende hensyn til barnets beste og barnets tilknytning til Norge når det skal tas en avgjørelse om et barns framtid, og k) ta i betraktning komiteens generelle kommentar nr. 6 (2005), om behandling av enslige barn og enslige barn med følgepersoner utenfor deres opprinnelige hjemland.

Bortføring, salg og handel med barn 53. Komiteen merker seg med interesse at straffelovens bestemmelse om menneskehandel (§ 224) ble endret i juni 2006, for å få uttrykkelig fram at også det å utnytte og forlede noen til tigging, rammes av loven. Komiteen merker seg med tilfredshet at det eksisterer en koordineringsenhet for ofre for menneskehandel (KOM), et prosjekt for nasjonal samordning av bistand til og beskyttelse av ofre for menneskehandel. Det bekymrer imidlertid komiteen at informasjonen om barn som er offer for menneskehandel, er fragmentarisk, og at menneskehandlere og personer som utnytter barn som er offer for menneskehandel, sjelden blir arrestert og stilt for retten. 54. Komiteen anbefaler parten å: a) evaluere handlingsplanen som ble avsluttet i 2009, og bruke erfaringene til å utarbeide en ny handlingsplan, b) sette fokus på barn som er offer for menneskehandel, og bevilge de nødvendige menneskelige og økonomiske ressurser til de enheter som har som oppgave å bekjempe denne forbrytelsen, c) utvikle og iverksette tiltak for systematisk å identifisere offer for menneskehandel, håndheve lovene som kriminaliserer bortføring, salg og handel med mennesker, og forsikre seg om at ofrene blir behandlet på kompetent vis.