Tidens Tale 2015 3

NR.03 / JUNI 2015

Mag

asin

utg

itt a

v S

yven

deda

gs

Adv

entis

tsam

funn

et i

Nor

ge

BIBEL:

Tett på Bibelens vanskelige tekster

TILBEDELSE:

Forbrukerens Jesus

HELVETE:

Uslukkelig ild og evig pine? Really?

B T H

TRO, VERDIER OG LIVSSYN I ET BIBELSK PERSPEKTIV

100 % Gud og 100 % menneske

– samtidigJesus er både menneske og Gud – lykkeligvis

side 2 / tidens tale / juni 2015

LEDER

Tidens Tale er Adventistsamfunnetsmisjonsblad. Vi plasse-rer oss i markedetfor kristne livssynsma-gasiner, med et innhold som treffer dem som synes Bibelen er en tanke krevende å forhol-de seg til i en moderne tid, men som også er nysgjerrige på hva denne boken kan bymennesker i dag. Redaksjonen er opptatt av å utvikle en journa-listikk som gjør Bibelen lettforståelig og relevant i vår tid og som belyser samfunnsaktuelle begi-venheter og livsverdier fra et bibelsk ståsted.

Utgitt av Syvendedags Adventistsamfunnet

Bestill abbonement på [email protected]

Tidens Tale kommer ut annen hver månedog kan bestilles på tlf.: 32 16 15 60. Sendt medposten koster bladet, i Norge, NOK 169 årligforskuddsvis betalt. Innen norden er prisen NOK 186 og i verden ellers NOK 203. Enkelt-nummer koster NOK 55. Abbonenter som ikke selv har bestilt bladet, må anse det som gaveabbonement fra privatpersoner.

Ansvarlig redaktør: Tor Tjeransen

Redaktør: Widar Ursett

Layout og produksion: Mediegruppen as

Redaksjon:Tidens TalePostboks 1243529 RøyseTlf.: 32 16 16 83 Faks: 32 16 16 71E-post: [email protected]: 3000 30 32600

Forsidefoto: iStock

Trykk og innbinding: Øko-tryk, Skjern, Danmark

Medlem av

Trenger du Jesus?Tekst: Wildar Ursett, redaktør / Foto: Tor Tjeransen

Trenger du Jesus i ditt liv? Ja. Du hadde vel ikke trodd at jeg skulle si noe annet? Men jeg kan ikke bevise at du trenger ham. Jeg kunne si noe om hvordan Jesus hjelper deg når du står i vanskeligheter, eller leder deg når du er usikker, eller svarer på dine bønner når du ønsker deg ting. Men rent umiddelbart og over-flatisk stemmer ikke dette alltid. Selv de som tror, opplever at livet kolliderer med «virkeligheten», og det kommer ingen stemme fra him-melen som gir deg løsninger eller forklaringer på hva du må gjøre for å løse dine problemer Jeg kunne bli litt mer teologisk, kanskje, og si at han tilgir deg dine synder når du angrer og bekjenner. Og det er sant. Jeg kunne si at han gir deg fred i hjertet. Og det er også sant. Men selv om det er sant, får du ikke nødvendigvis den type fred du tenker på… Og en som virkelig ikke tror, opplever ideer om sonoffer, korsdød og påfølgende tilgivelse som primitivt og overtroisk. Og likevel vil jeg si at du trenger Jesus.

I en bibelstudiegruppe for noen uker siden spurte studielederen:

«Hvorfor trengte Jesus å be? Han var jo Gud og trengte vel ikke å be om noe som helst.» Der og da tenkte jeg at spørsmålet demon-strerer en feil holdning til bønn, og jeg svarte at Jesus kunne neppe tenke seg å leve en eneste dag uten å snakke med sin Far i him-melen. Bønn er ikke først og fremst noe man gjør for å legge fram ønskelisten sin for Gud. Bønn er en samtale med noen du er glad i og liker å være sammen med. Jeg tenker at vi må ta den samme tilnærmingen til spørsmålet på om vi trenger Jesus i våre liv. Ekte vennskap er ikke beregnende. Vennskap er ikke tuftet på egne kalkulasjoner om hvilke fordeler og fortjenester man kan klemme ut av relasjonen. Man bruker tid med mennesker man liker å være sammen med. Så innledningsspørsmålet burde heller være: Liker du å være sam-men med Jesus? Og dermed blir det også lettere å svare. Det går an å si noe om hvorfor man liker eller misliker å være sammen med Jesus, uten å framstå som formyn-dersk eller ureflektert. De som liker å være sammen med Jesus har på en eller annen måte opplevd at han liker å være sammen med oss selv om vi ikke alltid er gode og snille og vakre… Det er en veldig sterk opplevelse å bli elsket når man fortjener å bli avvist.

Det er lettere å elske noen som har et så stort hjerte for oss, som Gud. Ingenting kunne hindre ham i å gi sitt liv for oss, selv på et tidspunkt da vi fortsatt var hans fiender. «Dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til so-ning for våre synder» (1 Johannes 4:10). Det er mindre motiverende å si at jeg trenger Jesus fordi han døde for meg. Det gir langt mer mening å si at jeg liker å være sam-men med Jesus fordi han elsker meg grenseløst hele tiden. Ta kontakt med ham. Han smiler når han tenker på deg.

NR.03 /JUNI 2015

MG

410

4

Dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.Wildar Ursett, redaktør

side 3

NR. 03JUNI 2015

04

05

06

08

10

12

16

18

20

22

24

18

06

Hva sier Bibelen om:Guds segl og dyrets merke – del 2

Tanker om troen: Forført og bortført

Apokalypse og framtidshåp i Daniels bok

«Problemet» med Bibelen

Tett på Bibelens vanskelige tekster – del 1 av 4

100 % Gud og 100 % menneske – samtidig

Jesu oppstandelse – del 1 av 4

Hvem har skylden for lidelsen i verden?

Forbrukerens Jesus

Uslukkelig ild og evig pine? Really?

Observert

20

12

10


HVA SIER BIBELEN OM...

8. Hvor finnes Guds segl?«Husk sabbatsdagen og hold den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine. For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den» (2 Mosebok 20:8-11). 9. Hvilket merke vil de ha som ikke har Guds segl?«Det tvinger alle – små og store, rike og fattige, frie og slaver – til å ha et merke på sin høyre hånd eller på pannen. Og ingen kan kjøpe eller selge noe uten å ha dette merket: dyrets navn eller det tall som svarer til nav-net» (Åpenbaringen 13:16-17). 10. Hva er dyrets merke?Svar: En erstatning for Guds segl. Anmerkning: «Den katolske kirke innrømmer forandringen fra sabbat til søndag, Her-rens dag, som viser seg å være stikk imot tibudsloven. Det finnes ikke noe de skryter mer av enn forandringen av sabbatsdagen. De sier at kirkens makt og autoritet er stor, da den har avskaffet et av de ti bud» (Den augsburgske konfesjon, artikkel XXVIII). 11. Hvor mange vil tilbe dyret?«Det fikk også lov til å føre krig mot de hellige og vinne over dem, og det fikk makt over alle stammer og folk, tungemål og nasjoner. Og alle som bor på jorden, skal tilbe dyret,

hver den som fra verdens grunnvoll ble lagt, ikke har fått sitt navn skrevet i livets bok hos Lammet som ble slaktet» (Åpenbaringen 13:7-8). 12. Hva vil deres skjebne bli?«En tredje engel fulgte etter dem og ropte med høy røst: ‘Om noen tilber dyret og bildet av det og tar imot merket på pannen eller hånden, skal han få drikke av Guds vredes vin som er skjenket opp ublandet i hans harmes beger, og han skal pines med ild og svovel for øynene på de hellige engler og Lammet. Røyken fra deres pinsel stiger opp i all evighet – verken natt eller dag får de ro, de som tilber dyret og dyrets bilde og tar imot dets navn til merke’» (Åpenbaringen 14:9-11). 13. Hva vil erfaringen til Guds trofaste folk bli?«Dragen ble rasende på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot de andre i hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus» (Åpenbaringen 12:17). «Her må de hellige ha utholdenhet, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus» (Åpenbaringen 14:12). «Og jeg så et annet tegn i himmelen, stort og underfullt: Sju engler med de sju siste plagene, for med dem er Guds vrede fullbyr-det. Og jeg så noe som lignet et hav av glass blandet med ild. På glasshavet sto de som hadde seiret over dyret og bildet av det og tallet som står for dyrets navn. De har Guds harper i hendene og synger den lovsangen som Guds tjener Moses sang, den som også

er sangen for Lammet: Store og underfulle er dine gjerninger, Herre Gud, du Allmektige. Rettferdige og sanne er dine veier, du konge over folkeslagene» (Åpenbaringen 15:1-3). «Salige er de som vasker sine kapper. De skal få rett til å spise av livets tre og gå gjennom portene inn i byen» (Åpenbaringen 22:14). 14. Hvilken oppmuntrende forsikring gir Gud til dem som bestemmer seg for å adlyde ham?«Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd… For jeg er Herren din Gud som har grepet din høyre hånd og sier til deg: ‘Vær ikke redd! Jeg hjelper deg’» (Jesaja 41:10, 13). «Herren gjør mannens steg faste og gleder seg over hans vei. Om han faller, går han ikke over ende, for Herren holder hans hånd. Ung har jeg vært, nå er jeg gammel, aldri har jeg sett en rettferdig forlatt eller hans barn be om brød… Guds lov er i hans hjerte. Hans fot skal aldri vakle. Den urettferdige vokter på den rettferdige og prøver å ta hans liv. Herren overgir ham ikke i den urettferdiges hånd og dømmer ham ikke skyldig i retten. Vent på Herren og hold deg til hans vei! Han løfter deg opp så du arver landet. Du får se at de lovløse blir utryddet» (Salmene 37:23-25, 31-34).

Guds segl og dyrets merke

Del 2

side 5

Men sjuåringen din er en høflig og hjelpsom liten jente, så når en mann stopper utenfor huset der hun leker og ber om hjelp, synes

hun ikke hun kan ignorere ham. Hun er natur-ligvis ikke noen match for mannens retoriske evner, og før hun vet ordet av det er hun på vei nedover gaten i mannens bil. Hvordan ville du reagere når det etter noen timer går opp for deg hva som må ha skjedd? Ville du tenke: «Sjuåringen min har gjort opprør mot meg og brutt loven… hun må straffes». Jeg foreslår at det ikke vil være din første tanke. Du vil tenke… noen har lurt og stjålet barnet mitt… jeg vil gi hva som helst for å få det tilbake. Forestill deg videre at du finner datteren din noen måneder senere, men kidnapperen har overbevist barnet om at du kommer for å straffe og torturere henne for hennes ulydig-het. Faktisk har han fått henne til å hate og

frykte deg mer enn sin kidnapper. Så når du kommer, retter hun et våpen mot deg for å drepe deg. Hvis du leser Bibelen som en fortelling om den pågående redningsaksjonen etter at Guds barn er blitt forført og bortført av Satan, vil mange brikker falle på plass. Satan holder menneskene fanget i løgnen, vrengebildet og i frykten. Himmelen kjemper imot med nåde og sannhet som våpen. Når Satan ødelegger Jobs liv er hans respons… «Herren tok». Men det var ikke Herren som tok. Det var Satan. Satan er en sjelden gjest i Det gamle testa-mentet. Fire ganger møter vi ham (1 Mosebok 3:1-15 (Slangen); Job 1-3 (Anklageren); 1 Krønikebok 21:1 og Sakarja 3:1-2). De to første er i Det gamle testamentes to eldste bøker. De to siste er i de bøkene som ble skrevet aller sist i Det gamle testamente. Det er som Satan i tiden mellom lyktes i å gi Gud skylden for alt.

Men så kommer Det nye testamente og med Jesu åpenbaring av Gud kommer også avsløringen av hvem det er som står bak elendigheten. Planeten jorden har blitt forført og bortført (Lukas 4:5-6; 1 Johannes 5:19; Johannes 8:44). Men Jesus har kommet på vegne av guddommen for å ta den tilbake (1 Johannes 3:8; Johannes 16:11; Johannes 12:31; Hebreerne 2:14; Johannes 14:30; Apostlenes gjerninger 10:38-40). Men siden det handler om hjerter fanget i løgnen som må vinnes med sannhet, kan han ikke bruke makt. Guddommens vei er å ofre seg. La de kidnappede barna drepe seg… gjøre hva som enn må til for at de skal forstå at han bare elsker dem og bare vil dem vel. Jeg utfordrer deg til å lese gjennom Det nye testamente med dette perspektivet og se hva det gjør med forståelsen din. Og husk… de sloss om hjertet ditt også.

Forført og bortført

Forestill deg at du har små barn… og du har lært dem at de ikke skal snakke med fremmede og under ingen omstendighet bli med dem.

Tekst: Harald Giesebrecht / Foto: iStock

TANKER OM TROEN


DANIELS BOK

Apokalypse og framtidshåp i Daniels bok

I År 605 f.Kr. er Israel på kanten til kollaps. Utenfor Jerusalems murer står kong Nebukadnesars hærstyrker klare til å innta byen.

Tekst: Styrkår Dramstad / Foto: iStock

Historisk bakgrunnEtter stormaktstiden under kongene David og Salomo, bidro korrupsjon, urettferdighet og undertrykkelse til at Israel gradvis ble en skygge av seg selv. Ingenting kunne snu utvikling. Gjennom tre invasjoner erobret Babylon landet, og tvangsflyttet folket. Babylon dominerte samtiden med sin poli-tikk, økonomi og religion. Avansert vanntek-nologi førte til økonomisk vekst i det sørlige Mesopotamia. Da Hammurabi, grunnlegge-ren av det gammelbabylonske riket, gjorde den ubetydelige byen til sin hovedstad, var grunnlaget lagt for Babylons senere storhets- tid. I 605 f.Kr. er det kong Nebukadnesar som regjerer, og Babylon er blitt en stormakt. Utvikling av apokalyptisk litteratur i bibelenUnder Israels babylonske fangenskap vokser den apokalyptiske litteraturen i Bibelen fram. Og i dette miljøet skrives det som etter hvert blir Daniels bok. I fangenskapet ser vi hvordan de nye omgivelsene påvirker jødisk tenkning og tradisjon, og skaper en situasjon hvor Gud kan åpenbare verdenshistorien for datidens og nåtidens mennesker. I det gamle Israel ble profetene stadig hindret i å gjøre sitt arbeid. Kallet til omvendelse ble ofte ignorert og Gud ble gradvis erstattet av

avguder. De færreste tok framtidsprofetier al-vorlig. Framtiden var kun interessant dersom profetiene var fordelaktige for de regjerende konger. I Babylon var det derimot stort fokus på framtiden. Spådomskunst var den viktigste vitenskapen i Babylon. Fortellinger om Babylons opprinnelse og spådomskunsten (forsøk på å se inn i framtiden) var grunnleg-gende for imperiets ideologi. Flere lærde og ledere var opptatt av virkelighetsforståelse, hva sannhet kunne være, og hva framtiden skulle bringe. Intensjon var å styre imperiet slik at de kunne sikre framtiden. Det var viktig å være på godfot med gudene. Guds engasjement i historienDet er her Daniel og hans venner kommer inn. Gud hadde ikke glemt sitt folk. Han hadde heller ikke akseptert Babylons syn på virkelighet, sannhet og framtid. Men i motsetning til Israel, var det mange i Babylon som oppriktig søkte etter mening. Så Gud engasjerer seg og sin profet, og vi får det vi kjenner som Danielsboken, og dermed en ny måte å se verden, Gud og mennesket på. Samtidskilder viser at bortføringen ikke bare var begrenset til Israels folk. Det utviklet seg derfor et internasjonalt miljø i Nebukadnesars rike. Da Israels folk fikk vende hjem igjen,

sier de samme kildene at mange/alle andre undertrykte folkeslag også fikk sin frihet. Kanskje var Daniel, som en av de nærme- ste underordnet til kong Dareios, opptatt av at andre også skulle få del i frigjøringen og oppfyllelsen av profetien. Profeten DanielDaniel, som betyr «Gud er min dommer», ble trolig født under regjeringstiden til Josjia og ført i fangenskap av Nebukadnesar i 605 f.Kr., under den første invasjonen. Han levde samtidig med profetene Jeremia i Juda og Esekiel i Babylon. Han tjente sitt folk i fan-genskapet under de babylonske og persiske rikene, og under følgende konger: Nebukad-nesar, Belsasar, Dareios og Kyros. Vi finner ingenting negativt om Daniel i Bibelen. Hans liv karakteriseres av tro, mot, bønn og fast-het. Esekiel beskriver ham som et eksempel på rettferdighet ved flere anledninger. Daniel formidlet stadig Guds ord til sine over-ordnede, og viste at de var underlagt den allmektige, selv om de var de mektigste på jorden. Gjennom Daniel har vi fått overlevert brev fra både Nebukadnesar og Dareios, som viser at de opphøyde Herren. Temaet i Daniels bok er Guds suverenitet. Boken er en oppmuntring til Guds folk og viser hva som vil skje med dem før Guds rike

side 7

Riker vil komme og gå, men til slutt vil Guds rike bli etablert på jorden for alltid.

skal komme. Riker vil komme og gå, men til slutt vil Guds rike bli etablert på jorden for alltid. Daniel er tydelig på at «Den høyeste rår over menneskenes rike og gir det til hvem han vil» (Daniel 4:25). Den store fortellingenGuds suverenitet kommer til uttrykk blant annet i kapitlene to og sju. Profetiene handler om framtiden, men mottakerne er forskjel-lige. I Daniel to er det kong Nebukadnesar som får et syn fra Gud. Fra kapittel sju er det Daniel som mottar synene. Når Gud åpen-barer seg for kongen er det politisk verdens-historie som presenteres. Når han kommuni-serer med Daniel er det religiøs historie som presenteres. Både kapittel to og sju presenteres i to deler. I den første delen presenteres selve synet, og i den neste delen kommer tolkningen. Nebukadnesars drøm var forholdsvis enkel – han så framtiden som en stor statue. Daniels syn var mer omfattende med opprørt hav og ulike rovdyr. Daniel er både fasinert og forskrekket – spesielt over det siste dyret med de ti horn, og hvor tre av disse ble revet opp av et lite horn. Det hele ender med en domscene hvor Gud, representert ved Den gamle av dage, slår fast at hans rike skal være et evig rike, og at alle makter skal tjene og lyde det.

• De fire rovdyrene i kapittel sju korrespon-derer til de fire delene av statuen i kapittel to, og representerer fire kongedømmer.

• Løven med vinger i kapittel sju korrespon-derer med hodet av gull i kapittel to, og representerer Babylon.

• Bjørnen i kapittel sju er det neste impe- rium – Medo-Persia, og dette korrespon-derer med brystet av sølv på statuen i kapittel to.

• Leoparden med fire vinger som symboli-serer hastighet representerer det greske imperiet under Alexander den store. Leopardens fire hoder representerer de fire deler av hans rike som ble delt mellom fire av hans generaler.

• Det siste dyret med store jerntenner re-presenterer det romerske riket som fulgte det greske. Det fjerde dyret i kapittel sju ender opp i en gruppe på 10 horn som representerer de germanske stammene som etterfulgte Romerriket.

• Bena av jern i kapittel to representerer Romerriket. Dette ender opp i føttene som er en blanding av jern og leire, og viser hvordan Romerriket fragmenteres.

Daniel sju har enda en felles ting med Daniel to. Kapittel to avslutter med at all makt gis til det evige rike som Gud etablerer. Og kapittel sju avslutter med det evige kongedømme som varer evig.

Daniels bok er fortellingen om Daniel og om hvordan Gud viste ham de politiske hendelsene som skulle skje, og som ville få konsekvenser for Israel, men også for andre nasjoner. I boken gir Gud en oversikt over verdenshistorien, helt fra Daniels samtid og til Jesu annet komme, når Guds rike skal opprettes. Vi får innsikt i hvilken rolle Gud har spilt og spiller i historiens gang, og hvor mye av verdenshistorien som er forutsagt gjennom profetiene. Daniels bok er viktig fordi historien for første gang blir tolket som å gjelde for alle folk og nasjoner gjennom tidene, og at i endetiden skal Guds rike etableres for all tid. EpilogDet viktigste boken har gitt oss er håp for framtiden, uansett hvor mørkt eller bra det tidvis kan se ut. Jesus er oppfyllelsen av det profetiske håpet om en ny himmel og en ny jord. Dette er et håp som gjelder for alle mennesker, til alle tider.


KRISTENLIVET

Noen ganger kan det å være kristen være en stor utfordring. Du bruker tid med Gud, leser Bibelen og sto-ler på at noen, et eller annet sted,

hører bønnene dine. Men så dør din beste venn. Plutselig blir Gud, bønn og tillit over-skygget av sorg. Bibelske løfter som pleide å oppmuntre og trøste, fyller deg nå i stedet med tvil. «Hvordan kunne dette skje?», roper du. «Hvor er Gud når jeg trenger ham som mest?» «Hvorfor skal jeg tro?» Overraskende nok finner vi ikke svaret på dette spørsmålet i Bibelen – i alle fall ikke direkte. Du lurer kanskje på hvordan jeg kan si det? Fordi det er mange oppriktige mennesker som har lest Guds ord uten å bli troende. Andre har studert den hellige skrift og funnet motiver der til å skade eller drepe tusenvis av mennesker. Andre igjen har studert Skriften og blitt forvandlet til å dele Guds kjærlighet med verden. Alle disse har lest akkurat de samme ordene, men med veldig ulik respons. Hvordan er det mulig å få så vidt forskjellige resultater? Grunnlaget La meg dele hva jeg har oppdaget om denne utfordringen i kristenlivet. For det første måtte jeg akseptere at Bibelen i seg selv er maktesløs. Den består bare av ord skrevet på papir. Jeg lette etter Gud blant alle dens kapitler og vers, og likevel ble jeg skuffet. Han var ikke der. I stedet fant jeg fortellinger om Gud. For det andre var det vanskelig å bruke Guds ord som et verktøy til å «fikse» det som var galt.

Jeg forstod at jeg trengte et eget fundament å stå på hver gang jeg åpnet hans hellige skrift. Det skulle vise seg å være lurt. Selv om Gud prøvde å snakke til meg gjennom Bibelen, var det noen barrierer som gjorde at jeg ikke hørte ham. Kanskje disse barrierene virker kjent for deg også? BARRIERE 1Tro basert på resultaterDenne barrieren er vanskelig å forstå. Jeg måtte spørre meg selv om min tro på Bibelen baserte seg på utfallet av hendelser i livet mitt. Jeg skrev førsteutkastet til denne artikkelen mens jeg ventet på at min kjære kone skulle bli ferdig med akuttkirurgi. Jeg la plutselig merke til at jeg tenkte: «Hvis ikke dette en-der godt, hvordan kan jeg fortsette å tro på hva Bibelen sier om Guds beskyttelse?» Jeg må konstant tvinge meg selv til å huske at livet er en serie med kaotiske hendelser. Å basere gudstroen på utfallet av personli-ge hendelser er det samme som å invitere tvil og frykt inn i hjertet. Sannheten er at forferdelige ting skjer med alle. Jeg må tro at Guds ord er sanne og gyldige, uansett hva som skjer. BARRIERE 2BevisGode ting skjer med onde mennesker også, men det er ingen som kaller det for «mirak- ler». Mennesker som er utro mot partneren sin finner metoder til å skjule feilgrepene

sine, men ingen forestiller seg at det er Gud som leder dem til disse løsningene. Kollega-er som lyver blir forfremmet. Under en prat i en åsside ved Galileasjøen, fortalte Jesus om Guds merkelige (for oss) måte å styre verden på: «For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige» (Matteus 5:45). Så hvis vi prøver å samle varme, hyggelige bevis på Guds kjærlighet til oss, må vi være forsiktige. Det kan se ut som om Gud elsker alle. Han prøver ustanselig å legge igjen spor av glede og håp i livene til oss alle. Gud elsker oss ikke fordi vi er gode mennesker. Han elsker oss fordi vi er mennesker. Også djevelen tilbyr belønninger til de som gjør ting på hans måte. Men husk at når det kommer til synd, så har disse hyggeli-ge belønningene en klar utløpsdato. Så tro må eksistere uten håndfaste bevis. Bibelen sier det på denne måten: «Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser» (Hebreerne 11:1). BARRIERE 3Andres erfaringerHar du noen gang blitt misunnelig på de gudfryktige, pietistiske menneskene? De som gir inntrykk av at de har alle svarene, og går gjennom livet mens de stoler blindt på Guds ledelse – de som ser hans ledende hånd i alt? En kvinne fortalte meg en gang at hun alltid spurte Gud om hva hun skulle ha til middag, og hva hun burde ha på seg slik at mannen


Charles Mills trekker frem flere måter vi lett kan misforstå Bibelen på, og hans vei til å godta den som Guds ord til ham.

Tekst: Charles Mills / Foto: iStock

side 9


hennes skulle bli glad. Men en sånn tilnær-ming får meg til å lure på hvorfor Skaperen brydde seg om å gi oss en hjerne. Hvis han skulle ta alle valg for oss, hvorfor trenge vi evnen til å tenke selv? Så selv om jeg kan bruke hendelser som en mulighet til læring, kan jeg ikke basere min tro på verken dine eller noen andres erfarin-ger, gode eller dårlige. BARRIERE 4 Personlig erfaring Dette leder meg videre til den mest ut-fordrende barrieren av dem alle. Skal jeg anta at alt som skjer meg er bevis på Guds ledelse eller avvisning i mitt liv? Hver gang jeg tenker på dette, leser jeg Det gamle testamentes historier om kong David. Denne fyren var som en fotballspiller som løp i ett over hele banen, noen ganger scoret han fantastiske mål, og andre ganger bommet han grovt. Det kan virke som om han hoppet fra «Gud er med meg» til «Gud har forlatt meg» på daglig basis. Å basere min tro på Bibelen på personlig erfaring, er som at både Gud og jeg hopper på en berg-og-dal-bane-tur som aldri tar slutt. Hvordan jeg håndterer en situasjon er avhengig av hvor jeg er på den store emo-sjonelle berg-og-dal-banen på akkurat det tidspunktet. Så jeg må huske på at det ikke er Gud som er denne berg-og-dal-banen. Livet er en berg-og-dal-bane. Gud tilbyr seg bare å bli med på turen sammen med oss. Hvordan tro Så hvis det å tro at Bibelen er Guds åpen-baring, krever mer enn bare ord på et papir, hva er da løsningen? Kort tid før Jesus forlot Jorden, introduserte han en person til disi-plene som virkelig kunne forklare Bibelens mening for verden. «Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere… Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten» (Johannes 14:26; 16:13). Hvem skal overbevise verden? Hvem skal lære oss alle ting? Hvem skal være guiden? Ikke bare en samling med gamle tekster. Husk at det er lett å tolke Bibelen feil. Men når Bibelen blir lest og studert i oppriktig partnerskap med Den Hellige Ånd, får alle disse ordene en helt ny mening. Bare ved Rådgiverens ledelse kan søkende mennesker ledes til Jesus, menneskenes eneste kilde til frelse.

Selv om Gud prøvde å snakke til meg gjennom Bibelen, var det noen barrierer som gjorde at jeg ikke hørte ham.


BIBEL

Tett på Bibelens

vanskelige tekster

Det er så mange vanskelige historier og problemstillinger i Bibelen. For å skjønne dem må vi kanskje lese dem grundigere enn før. La oss se på noen eksempler.

Tekst: Kenneth Bergland / Foto: Colourbox

Del 1 av 4

side 11

Det inkarnerte ordetLesning kan sies å bestå av tre elementer: beskrivelse, respons og tolkning. Med «be-skrivelse» mener jeg at vi oppfatter tegnene som utgjør teksten og materialet disse er skrevet på. Men å snakke om tegn, tekst og materiale innebærer allerede at en «tolkning» har skjedd. Og en tolkning innebærer at vi allerede har engasjert oss med teksten, og sånn sett gitt en «respons». Herfra kan vi gjøre beskrivelsen, responsen og tolknin-gen enda dypere. Problemet er imidlertid at forklaringer ofte blir til bortforklaringer for å minimalisere ansvaret vi har for å respon-dere til Bibelteksten. Vi skulle kanskje være mindre opptatt av å gi forklaringer, og legge større vinn på å respondere slik det er tiltenkt i teksten. En perforert tekst1 Mosebok 22 begynner uten å gi oss den vanlige orienteringen. Hvor er Abraham når Gud roper på ham? Fra hvor er det Gud snakker? Hva gjør Abraham når han tiltales? Teksten er slående taus. «En tid etter at dette hadde hendt, satte Gud Abraham på prøve. Han sa til ham: ‘Abraham!’ Og han svarte: ‘Ja, her er jeg’” (22:1). Hva kan Abraham ha tenkt og følt? Igjen sies det ikke noe. «Og Abraham sto tidlig opp neste morgen, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjeneste-guttene sine og Isak, sønnen sin. Han kløvde ved til brennofferet, og så ga han seg i vei til det stedet Gud hadde sagt ham» (22:3). Som Kierkegaard påpeker hadde Abraham ingen bevinget hest, men måtte lide seg gjennom tre dagers sjelekval i tempoet til et esel. 1

Fordi vi kjenner utgangen, gjør vi gjerne et sprang i tankene til væren i tornekrattet. Dermed oppløser vi ubehaget teksten ellers gir og blir ikke nærmere berørt. Abrahams kamp blir ikke vår kamp. Isteden blir vi stående som observatører, ikke deltakere. Ved å lese nøyere ville vi imidlertid sett at forfatteren inviterer oss til engasjement ved å dvele ved «uvesentlige» detaljer, for å få oss til å reflektere. Forfatteren vil ikke bare fortelle en historie vi kan haste gjennom. Han vil oss noe når han skriver, og det er dette vi må få fatt på. Respons og forklaringerI 1721 ble Olav Tollefsen Fiskvik fra Rendalen den første i norsk rettshistorie som ble ansett som rettslig utilregnelig. Fire til fem år tidligere hadde han hørt presten preke over 1 Mosebok 22. Olav trodde han ville gjøre Gud en ære ved å gjenta histori-en «effterdi hand havde kund dette samme eneste barn», Halvor. Olav trodde han måtte gjennomleve historien på ny, «vers for vers, skritt for skritt». Da det gikk opp for ham hva han egentlig hadde gjort var hans appell i

rettsaken å få sin «domb effter loven», nemlig dødsstraff. Fogden kviet seg likevel for å felle denne dommen. Det var ingen rettpsykiatere å spørre den gang, så han spurte almuen og forstod at Olav hadde «veret i uroelige tancker tilforn». 2 Hvorfor skulle vi bli mer forstyrret av denne historien enn originalen? Vi kunne selvsagt gått inn i en diskusjon rundt Abrahams hand-lemåte. Vi kunne også analysert de grunn-leggende forskjellene – og det er forskjeller mellom Abraham og Olav. Og vi kunne vist, som Kierkegaard, at «det er kun ved Troen man faaer Lighed med Abraham, ikke ved Mordet». 3 Grunnen til at jeg nevner Olav ved siden av Abraham er det interessante ved at vi ser ut til å bli mer forstyrret av historien om Olav enn Abraham. Hvorfor? Kan det være at vi langt på vei har blitt så vant med våre forklaringer og bortforklaringer av 1 Mosebok 22 at vi ikke responderer like intenst som overfor den mer ukjente historien om Olav som vi ikke har forklart og tolket? Erich Auerbach sammenlignet Homers epos med de bibelske fortellingene, spesielt 1 Mosebok 22, og fant en slående kontrast. For Homer er alt ytre, oppe i dagen, helhetlig belyst, tydelig orientert i tid og rom, uten forstyrrende gap, med tanker og følelser verbalisert. Det er rett og slett behagelig å lese Homer, en estetisk nytelse, i kontrast til ubehaget vi kan oppleve ved de bibelske fortellingene. Her settes det ord kun på det som er nødvendig. Resten forblir ubeskrevet. Det trekkes ikke myke overganger. Tid og sted er gjerne uavklart. Tanker og følelser uttrykkes ikke, og indikeres i tausheten og de fragmenterte samtalene. Det hele beveger seg i uforløst spenning mot et mål. Auerbach hevder videre at du kan betvile sannhets-

gehalten i Homer. Men om du ikke tror på Abrahams offer er det umulig at fortellingen oppnår den hensikten den var skrevet for. I sammenligning med Homer etterlater Abraham-historien mye rom for tolkning.4 Ofte fyller vi dette rommet med forklaringer som tar brodden ut av historien. Å tolke med livetLudwig Wittgenstein har påpekt at det er klart for oss i dagligtale hva ‘å lese’ betyr, og likevel er det meget vanskelig å definere presist hva lesning egentlig er. Leser vi når øynene våre følger linjene i teksten? Men hvor ofte har ikke øynene fulgt linjene mens tankene streifer omkring? Leser vi om vi sier teksten høyt? Men hva om en person bare later som å lese og siterer fra hukommelsen? Eller leser vi når vi har en tekst foran oss som vi ikke kjenner fra før og kan si ordene som korresponderer med tegnene i teksten? Men hvordan er dette ulikt fra et barn som ennå ikke har lært alfabetet og uttaler et eller flere ord i teksten og tror det leser som en voksen? Og hva mener vi når vi hevder at en tekst forårsaker, påvirker eller leder noen ord til å dukke opp i tankene våre? 5 I siste instans virker det som det er livet vårt som demonstrerer hva vi egentlig gjorde i den handlingen vi kaller ‘å lese’. Den respon-sen vi ga til teksten kommer til syne etter vi forlater den og lever ut de verdiene og holdningene som lå til grunn for responsen. Jakob skrev: «Dere må gjøre det Ordet sier, ikke bare høre det, ellers vil dere bedra dere selv» (Jakob 1:22).

Noter1 Søren Kierkegaard, Frykt og Bæven (Samlede Verker vol. 5; Kjøbenhavn: Gyldendals Bogklubber, 1962), 49.2 Erling Sandmo, Mordernes forventninger – kriminalhisto-

riske essay (Oslo: Universitetsforlaget AS, 1998), 48-58.3 Kierkegaard, Frykt og Bæven, 30.4 Erich Auerbach, Mimesis: The Representation of Reality

in Western Literature (trans. Willard R. Trask; Princeton, N.J.: Princeton University Press, 2013), 11-15.

5 Ludwig Wittgenstein, Philosophical Investigations (trans. G. E. M. Anscombe; Oxford: Blackwell, 1968), 61e-70e (156-71), 116e-17e (375-76).

Fordi vi kjenner utgangen, gjør vi gjerne et sprang i tankene til væren i tornekrattet.


JESUS

For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker: Mennesket Kristus Jesus (1 Timoteus 2:5).

Tekst: Tommy Berglund / Foto: iStock

Kjært barn har mange navn, er det et ordtak som sier. De forskjellige navn som er brukt i Bibelen er som oftest knyttet til personenes karakter eller

oppgave, og ikke bare som egennavn som vi er vant til i dag. Noen personer fikk nye navn knyttet til noe de hadde gjort eller noe de skulle gjøre. Troshelten og patriarken Abram fikk et nytt navn etter at han i tro reiste fra sitt hjemland og sin egen slekt på Guds befaling, for å søke det nye hjemlandet som Gud had-de lovet ham. Han skulle ikke bare være en «mektig far» som navnet hans betydde, men han skulle bli «far til mange». Det nye navnet hans «Abraham» betyr nemlig det. Det gamle testamentes Jakob ble kalt «Israel» da han kjempet sammen med Gud mot sine egne bedragerske karaktertrekk og seiret, for det er det navnet «Israel» betyr. Moses sin medhjelper Hosea får navnet «Josva» før han skal speide ut det lovede Kanaans land, for å minne Israel om at det

er Herren som frelser, ikke menneskers makt eller kløkt. Hosea betyr «frelse», men Josva betyr «Herren frelser». Det var dessverre ikke alle som forstod den gang hva Gud ønsket å formidle gjennom Hoseas nye navn. Jeg tror vi også kan misforstå Guds åpenbaringer hvis vi ikke åpner tanker og sinn til det Gud prøver å fortelle oss. Beskrivende navnSlik er det også med Jesus. Han har mange forskjellig navn, titler og betegnelser i Bibe-len, og disse forskjellige navnene har en be-tydning knyttet til det Jesus er og gjør. Som oftest er disse knyttet til hans oppgave som frelser og forsoner for menneskene. Det står i Matteus 1:21 «Hun (Maria) skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder». Det greske navnet «Jesus» er det samme som det he-braiske «Josva», som betyr «Herren frelser». Jesus skulle komme som Herre og frelser, for å frelse menneskene fra sine synder.

Noen av de titlene eller gjenstandene Jesus beskriver seg selv som er veldig praktiske. Disse beskrivelsene er også i forhold til den funksjon Jesus har for menneskenes liv. Både det åndelige, det fysiske og det evige livet. Han beskriver seg i Bibelen som brød fra himmelen, som veien, sannheten og livet, som Guds offerlam, som døren inn til frelsen, klippen man kan stole på, hjørnesteinen som bærer vekten av bygningen, hyrden som ser til sine sauer, samt mye mer som symbolise-rer hans oppgave og funksjon. En av de viktigste oppgavene Jesus hadde var å være bindeleddet mellom himmelen og jorden. Mellom en fullkommen Gud og en menneskehet som hadde gått på egne veier og falt i synd. Jesus kaller seg selv både Guds sønn (Johannes 10:36) og menneske-sønnen (Matteus 9:6), fordi han var begge deler. Med de uttrykkene ønsker Jesus å åpenbare at han er fullt Gud og fullt menne-ske. Han var ikke femti prosent Gud og

100 % Gud og 100 % menneske

– samtidig

side 13

En av de viktigste oppgavene Jesus hadde var å være bindeleddet mellom himmelen og jorden. Mellom en fullkommen Gud og en menneskehet som hadde gått på egne veier og falt i synd.


JESUS

femti prosent menneske slik som vi fort kan tenke oss. Han var heller ikke nitti prosent Gud og ti prosent menneske. Han var hundre

prosent begge deler.

Fullt menneskeHvis man er matematiker

så vil man kanskje på-stå at dette er umu-

lig, men for Gud er dette faktisk

mulig. Som en enkel illustra- sjon kan jeg være 100 % far for mine barn, samtidig som jeg kan være 100 % sønn av min

far. Men i Jesu tilfelle står de to

naturene i tilsyne-latende motsetning

til hverandre, siden Gud ikke er et menneske

og mennesker ikke er Gud. For at vi dødelige mennesker

bedre skulle kunne forstå dette, kommer Jesus med en praktisk påstand: «Så sa han: ‘Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen’» (Johannes 1:51). Jesus beskriver seg som noe så praktisk som en stige som står på jorden og går helt opp til himmelen. En stige som gjør det mulig for de hellige englene å komme til jorden for å hjelpe mennesker som trenger himmelsk hjelp. Jesus henviser ved denne påstanden til et syn Det gamle testamentes Jakob hadde mange århundrer tidligere, hvor han så en stige stå reist på jorden og opp til himmelen: «Da hadde han en drøm: Se, en stige var reist på jorden, og toppen av den nådde til himmelen. Og se, Guds engler gikk opp og gikk ned på den» (1 Mosebok 28:12). Hvorfor sammenligner han seg med en sti-ge? Når noe er umulig for oss og vi kommer til kort og ikke kan nå opp, da trenger vi hjelp. Vi trenger en stige. For oss mennesker som er tynget i og av synd, og bærer på konsekvensene av egen og andres synd, vil det være umulig å selv rette opp i situasjo-nen vi er i. Vi kan ønske oss bedre, vi kan ville oss fullkomne, og vi kan gjøre våre be-ste forsøk, men det hjelper så lite. Vi trenger hjelp for å bli kvitt skylden for de syndene vi har begått, og vi trenger hjelp til ikke å gjøre de synder vi har lyst til å begå. Vi trenger hjelp i nåtiden til å rette opp både i fortiden, og for fremtiden. Hjelp til å leve et bedre liv,

Jesus beskriver seg som noe så praktisk som en stige som står på jorden og går helt opp til himme-len. En stige som gjør det mulig for de hellige engle-ne å komme til jorden for å hjelpe mennesker som trenger himmelsk hjelp.

side 15

i tråd med det som Gud åpenbarer i Bibelen er riktig og godt for oss.

Helt som ossDerfor kom Jesus til jorden som et menneske som deg og meg. For å kjempe den kampen mennesket ikke klarte, og ved sin kamp gi oss seier der hvor vi falt. Han kom som et ekte og sant menneske. Han kom for å forsone oss med Gud, vår skaper og opprettholder. «Det er jo ikke engler han tar seg av. Nei, han tar seg av Abrahams ætt. Derfor måtte han på alle måter bli lik sine søsken, så han kunne være en barmhjertig og trofast øversteprest for Gud og sone folkets synder. Fordi han selv led og ble fristet, kan han hjelpe dem som blir fristet» (Hebreerne 2:16-18). Skulle Jesus kjempe for menneskeheten på dine og mine vegne og ta på seg dine og mine synder, måtte han gjøre det som et menneske på lik linje med deg og meg. Han ble fristet som et menneske som deg og meg, men han falt ikke i synd, fordi han benyttet seg av Guds hjelp til ikke å falle. Det er den samme hjelpen som tilbys deg og meg, men som vi nok ofte ikke har benyttet oss av. Jesus brukte ikke sin guddommelige natur i møte med fristelser og motstand. Han brukte bare de virkemidler som vi mennesker har til rådighet. Han måtte leve et syndfritt liv som menneske og bevise at det var mulig å holde Guds lov som menneske. Han måtte motbevise Satans anklager om at dette ikke var mulig for de menneskene Gud hadde skapt. Satan henvis-te til historien om at ingen mennesker hadde klart det. Jesus derimot, viste det i praksis at det var mulig. Han ble ledet av Den Hellige Ånd, slik vi også får tilbud om. Han kunne ikke ha noen fordeler eller andre hjelpemidler fremfor oss, for da ville han ikke være de falne menneskenes forkjemper og frelser. Guddommen selv trengte ingen frelser, og de rene englene trengte ikke noen frelser. En uskyldig Adam i paradis trengte heller ingen frelser, men når Adam falt i synd, først da had-de han behov for en frelser. Da måtte Jesus bli lik den skyldige Adam, siden det var den skyldige Adam han skulle frelse. Jesus tok på seg konsekvensene av Adams synd da han kom i syndige menneskers skikkelse, som Romerne 8:3 sier, men Jesus begikk selv aldri synd. «Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Korinterbrev 5:21). For et fenomenalt bytte. Han tok på seg vår synd for at vi skulle kunne få hans rettferdig-het. Et bedre tilbud kan man nok ikke få. Det er viktig å forstå, samt se forskjellen på det å være født med en fallen menneskenatur og det å selv begå synd. Det første er konse-

Skulle Jesus kjempe for menneskeheten på dine og mine vegne og ta på seg dine og mine synder, måtte han gjøre det som et menneske på lik linje med deg og meg. Han ble fristet som et menneske som deg og meg, men han falt ikke i synd, fordi han benyttet seg av Guds hjelp til ikke å falle.

kvensen av andres synd, og det andre er å synde. Syndeskyld er ifølge Bibelen ikke noe man kan arve. «Fedre skal ikke dø for barna, og barn skal ikke dø for fedrene. Enhver skal dø for sin egen synd» (5 Mosebok 24:16). Synd fører til død, og kan altså ikke arves, men konsekvensen av våre foreldres synder kan det hende vi må leve med. Så når Jesus tar på seg din og min synd, så er det fortsatt vi og ikke han som har begått synden, men vi tilregnes ikke lenger det gale vi har gjort. Jesus har fjernet synden vår når vi har angret den og bedt Gud og mennesker om tilgivelse. Vi blir, i kraft av Jesu død på korset og i kraft av hans blod, vasket rene, og vi får løfte om et evig liv fordi Jesus døde i vårt sted. Han døde vår død for at vi skulle få hans liv, og han ble gjort til synd for at vi skulle bli rettferdiggjort. For en vidunderlig frelser vi har som nedver- diget seg selv for at vi skulle herliggjøres. Fullt GudPå samme måte som Jesus var helt og fullt menneske som deg og meg, dog uten å ha begått synd, så måtte Jesus være helt og fullt Gud, for det var både Guds påbud og forbud som ble brutt da Adam og Eva spiste av treet midt i hagen. Er det Gud vi har forbrutt oss mot, er det også Gud vi må bli forsonet med. «Men om Sønnen: Din trone, Gud, står til evig tid, din herskerstav er rettferdighetens septer» (Hebreerne 1:8). Hvis Jesus ikke hadde vært helt og fullt Gud, var det ikke Gud vi ville blitt forsonet med. Hvem kunne rense og gjenskape en skyldig Adam? Kunne en skyldig Adam gjenreise menneskeslekten? Nei, og heller ikke kunne en uskyldig Adam gjøre det. Kunne kanskje en hellig og ren engel klare det? Det var faktisk bare én som var Gud og Gud lik som kunne klare det. Det kunne bare være Skaperen selv som er var i stand til å frelse de han hadde skapt. Englene kan hjelpe til i frelsesplanen, men aldri dø for menneskene. Profetene Jesaja beskriver Jesus slik: «Så sier Herren, kongen som løser ut Israel, Herren over hærskarene: Jeg er den første, og jeg er den siste, det finnes ingen annen gud enn jeg» (Jesaja 44:6). Jesus er Israels konge og forløser. Han er alle menneskers frelser, en frelser for alle de som vil ta imot ham som

mellommann mellom Gud og mennesker. Det var Skaperen mennesket syndet imot, og det er Skaperen som frelser og gjenskaper, som kom og satte forholdet i stand igjen. Initiativet, planen og gjennomføringen kom fra Guddom-men selv. Hvis vi går tilbake til det praktiske eksempe-let med Jesus som stigen mellom himmelen og jorden, så ville det å redusere stigen i en eller annen ende, være fatalt for menneskets frelsesmulighet. En stige må være lang nok til oppgaven den skal brukes til. Den må stå på bakken slik at den som skal gjøre seg bruk av den kan nå opp til den, og den må være lang nok så den rekker opp dit oppgaven skal utføres. Blir stigen saget av i bunnen, slik den blir hvis vi løfter opp Jesu menneskelighet til noe annet enn vår, vil den ikke nå helt ned til den falne menneskeslekten, og forsoningen mellom Gud og falne mennesker blir umulig- gjort. Mennesket vil da ikke få adgang til sti-gen. Skulle man på andre siden redusere Jesu guddommelighet til noe annet enn helt og fullt Gud, så vil ikke stigen nå opp til himmelens trone og forsoningen mellom Gud og mennesket ville heller ikke da blitt tilgjengelig. Om så Jesus kom som en halvgud eller en perfekt skapt engel, så ville vi likevel ikke bli forsonet med vår skaper. Vi ville gått glipp av evigheten. Stigen må være lang nok i begge retninger. På den måten er Jesus også døren inn til himmelen, han er veien, sannheten og livet. Alle beskrivelsene om Jesus passer inn i forhold til de oppgavene han tok på seg, og den planen som ble gjennomført, og som i dag også gjennomføres. Det er også en viktig begivenhet som mangler, og som skal gjennomføres når tiden er inne. Jesus har i Bibelen lovt at han skal hente hjem til seg de som blir frelst. «Slik alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret én gang for å bære syndene for de mange, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham» (Hebreerne 9:27-28). Jesus kommer snart igjen som frelser for å hente de som har latt ham sone sin synd, og vi burde ønske og be om at vi regnes blant den himmelske familien, når det skjer.


Hvis det ikke var blitt sagt at Jesus hadde stått opp fra de døde, ville vi neppe ha hørt om ham. Men oppstandelsen endrer alt.

Tekst: Rico Tice & Barry Cooper / Foto: iStock

Jesu oppstandelse

HÅP

Hvis Kristi død på korset gir oss tilgi-velse, hva mer bidrar da oppstan-delsen med? La oss begynne med et spørsmål: «Hvordan kan du være

sikker på at du har evig liv?» I 1 Tessaloniker 3:14, forklarer Paulus at de kristne skal stå opp igjen etter døden, akkurat som Jesus døde og stod opp igjen. «For om Jesus døde og sto opp, og det tror vi, så skal Gud også ved Jesus føre dem som er sovnet inn, sammen med ham.» Dette utdyper han i Romerne 5:10. «For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv!» Hvis altså Kristi død førte til vår forsoning med Gud, kan man bare forestille seg hva Kristi oppstandelse har utrettet for oss. I 1 Korinter 2:9 leser vi, «Det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham.» Døden var virkeligPå slutten av sin beretning om korsfestelsen, fokuserer Markus på de tre kvinnene som hadde vært vitner til det grusomme som skjedde: «Det var også noen kvinner der som sto på avstand og så på [korsfestelsen]. Blant dem

var Maria Magdalena, Salome og Maria, mor til Jakob den yngre og Joses. De hadde fulgt Jesus og tjent ham da han var i Galilea. Det sto også mange andre kvinner der som var kommet opp til Jerusalem sammen med ham» (Markus 15:40). De var vitne til hans død, en død som var desto mer tragisk på grunn av hans unge alder: Jesus var bare noen og tredve år da han ble drept. I tilfelle vi har noen som helst tvil om hvorvidt han var død, legger Markus til: «Det var forberedelsesdagen – det vil si da-gen før sabbaten – og det var alt blitt kveld. Josef fra Arimatea, en høyt aktet rådsherre som selv ventet på Guds rike, tok da mot til seg og gikk til Pilatus og ba om å få Jesu kropp. Pilatus fant det underlig at han allerede skulle være død, og tilkalte offiseren og spurte om han hadde vært død lenge. Da han hadde fått det bekreftet fra offiseren, lot han Josef få liket» (Markus 15:42-45). Det var ikke vanlig at den korsfestede skulle dø så fort, så den romerske landshøvdin-gen Pontius Pilatus spurte ut offiseren, den offiseren som hadde stått ved korset og sett Jesu ualminnelige død. Og offiseren bekref-tet at Jesus var død. I Johannes 19 får vi vite at jødene ikke ville ha lik hengende på kors på hviledagen. Der-for ba de Pilatus sørge for at de dødsdømtes ben ble knust så det tok dem kortere tid å dø

(man kan ikke puste på korset uten å skyve fra med føttene). De knuste beina på de to forbryterne som ble korsfestet sammen med Jesus. Men «da de kom til Jesus, så de at han alt var død» (Johannes 19:33), så det var ikke nødvendig å knuse beina hans. I stedet stakk en av soldatene «ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann» (Johannes 19:34). Strømmen av «blod og vann» tyder også på at Jesus var død: Blodet koagulerer når man dør, så vannet skilles ut. Etter å ha forsikret seg om at Jesus virkelig er død, gir Pilatus tillatelse til at Josef kan hente liket ned fra korset: «Han kjøpte da et linklede, tok Jesus ned, svøpte ham i det og la ham i en grav som var hugget ut i bergveggen, og rullet en stein foran inngangen til graven» (Markus 15:46). Med andre ord var både Pontius Pilatus, offiseren, de romerske soldatene, Josef fra Arimatea og kvinnene overbevist om at Jesus var død. Det finnes ikke tvil om det. Alle bevis tyder på at Jesus var død. Graven var tomI Matteusevangeliet får vi vite at man neste dag sikret graven med segl i tillegg til den store steinen som var lagt foran inngangen. Dette gjorde man fordi man fryktet at noen av disiplene skulle stjele liket og late som om Jesus var stått opp fra de døde. Folk visste at den som brøt et slikt segl, ville bli henrettet. Men for sikkerhets skyld satte man også ut en romersk vaktstyrke så ingen

Del 1 av 4

side 17

skulle tukle med graven. Og vaktene visste at tjenesteforsømmelse medførte omgående henrettelse. «Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Tidlig om morgenen den første dagen i uken kom de til graven da solen gikk opp. De sa til hverandre: ‘Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?’» (Markus 16:1-3). De gikk ikke i håp om at Jesus skal være i live, de gikk i forventning om å finne liket. Og så blir kvinnene utsatt for tre sjokk, det ene kraftigere enn det forrige. Det første sjokket får de når de oppdager at deres bekymringer om hvem som skulle rulle vekk steinen er bortkastet: «Men da de så opp, fikk de se at steinen var rullet fra» (Markus 16:4). Det er ingen grunn til å bekymre seg for stei-nen, for Gud har tatt seg av den saken. Det neste sjokket får de når de går inn i graven: «Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjor-tel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: ‘Vær ikke forferdet! Dere leter etter Jesus fra Nasaret, den korsfestede’» (Markus 16:5-6). Ja, mannen fra Nasaret, han som dere har holdt dere til i tre år, ble drept. «Se, der er stedet hvor de la ham!» (Markus 16:6). Det var her de la ham. Dere har ikke gått feil. Men Jesus er ikke her lenger. [Hva vaktene angår så skriver Matteus følgende: Da «kom noen av vaktmannskapet inn til byen og fortalte overprestene alt som hadde hendt. Overprestene og de eldste kom da sammen og ble enige om hva de skulle gjøre. De ga soldatene en stor sum penger og sa: ‘Si at disiplene hans kom om natten og stjal ham mens dere sov. Skulle landshøvdingen få høre det, skal vi snakke med ham, så dere kan være trygge.’ De tok imot pengene og gjorde som de fikk beskjed om» (Matteus 28:11-15)]. Men det tredje sjokket skal komme til å endre kvinnenes liv for godt.


LIDELSE

Hvem har skylden for

lidelsen i verden?

Mange sier at Gud er ansvarlig, men Bibelen viser oss hva som egentlig foregår.

Tekst: Sven-Inge Frantzen / Foto: iStock

side 19

Mange anklager Gud for å ha introdusert ondskap i verden og at Gud der-med er ond. Men Bibelen forteller oss at ondskap kom hit gjennom Satan, og at Gud gjør hva han kan for å redde oss ut av ondskapen.

Hvem har skylden for

lidelsen i verden?

Det valigste spørsmålet folk har til kris-tendommen er: «Hvis Gud er kjær-lighet, hvorfor er det så mye lidelse i verden?» For å få svar på dette må vi

se utenfor vår egen verden. Bibelen sier «Du var et bilde på det fullendte, fylt av visdom, fullkommen i skjønnhet. I Eden, Guds hage, holdt du til. Du var dekket av alle slags dyre steiner… Du var en salvet kjerub, et vern» (Esekiel 28:12-14). Forhistorie i himmelenHer finner vi en engel som heter Lucifer. Nav-net betyr lysbærer (Lux=lys, Ferre=å bære). Lucifers oppgave var å stå ved Guds trone og skjerme og spre Guds lys, på lignende måte som en lampeskjerm sprer lampens lys jevnt i et rom. Men Jesaja forteller oss hva som skjedde i tronrommet: «Det var du som sa i ditt hjerte: ‘Til himmelen vil jeg stige opp, høy-ere enn Guds stjerner reiser jeg min trone. Jeg tar plass der guder samles, på fjellet lengst i nord. Jeg vil stige opp på haugen av skyer og gjøre meg lik Den høyeste’» (Jesaja 14:13-14). Akkurat som mennesker var skapt med muligheten til å velge, var Lucifer også skapt med denne evnen. Bibelen forteller oss at han valgte å ikke tilbe Gud, men ønsket tilbedelse selv. Legg merke til hva som skjer i himmelen etter dette. Handlingene i himmelen blir skild-ret i Åpenbaringen 12:7-9: «Da brøt det ut en krig i himmelen: Mikael og englene hans gikk til krig mot dragen. Dragen kjempet sammen med englene sine, men de ble overvunnet, og det fantes ikke lenger plass for dem i himmelen. Den store dragen ble kastet ned, den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan, og som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og englene hans ble kastet ned sammen med ham.» Lucifer fikk nå ett nytt navn, fordi hans karakter forandret seg. Lucifer gikk fra å være lyssprederen til å være forføreren og djevelen. Og Bibelen forteller oss at det var flere engler som fulgte ham. Disse ble kastet ut av him-melen sammen med ham. Jesus var til stede ved disse kampene, og uttrykker dette i Lukas 10:18: «Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn.» Åpenbaringen skildrer denne tragedien: «Juble derfor, dere himler og dere som bor i dem! Men ve over jorden og havet! For djevelen er kommet ned til dere, og hans raseri er stort, for han vet at hans tid er kort» (Åpenbaringen 12:12). Satan kommer til JordenSå hvorfor kom han ned til jorden. Kunne han ikke gått et annet sted? Hva sier Bibelen skjedde med jorden i begynnelsen? Bibelen forteller at Adam skulle hatt kontroll over jorden: «Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle

dyr som det kryr av på jorden» (1 Mosebok 1:28). Satan fristet og forførte Adam og Eva. Fortellingen fra 1 Mosebok 3 forteller at Satan brukte samme fristelse som han selv falt for: «Dere skal slett ikke dø! Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1 Mosebok 3:4-5) Bibelen skildrer hvordan både Eva og Adam heller valgte å høre på Satan enn Guds veiledning. «Vet dere ikke at når dere går i tjeneste hos noen og adlyder ham, da blir dere hans slaver? Dere blir enten slaver under synden, og det fører til død, eller slaver under lydigheten, og det fører til rettferdighet» (Romerne 6:16). Slik ble synd og lidelse intro-dusert på jorden. Bibelen sier djevelen er en lurendreier: «…han er en løgner og løgnens far» (Johannes 8:44). Gjennom synden gav Adam opp sine rettigheter som regent på denne jorden til Satan. På grunn av Adam har vi alle syndet (se Romerne 3:23). Jesus forklarer problemstillingen i en lignelse i Matteus 13:24-30 hvor en såmann hadde sådd godt frø i en åker, men en mann kom og sådde ugress i den samme åkeren. Jesus sier: «Tjenerne gikk til jordeieren og sa: ‘Herre! Var det ikke godt korn du sådde i åkeren? Hvor kommer da ugresset fra?’ ‘Det har en fiende gjort’, svarte han» (Matteus 13:27-28). Gud skapte jorden for å være god, men Satan plantet ugress, synd, i den. RedningenGud kunne forlatt oss i vår ulykke, men Bibelen forteller at han hadde en plan: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham» (Johannes 3:16-17). Jesus kom og kjempet med Satan, synd, og dens innflytelse på jorden. Legg merke til Jesu ord i det han helbreder den blødende kvinnen: «Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst fra denne lenken på en sabbat?» (Lukas 13:16). Gud, gjennom Jesus viser sin kjærlighet og miskunn med oss. Som Bibelen sier: «Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, jomfru Israel, derfor har jeg hele tiden vist deg miskunn» (Jeremia 31:3). I Edens hage, hvor synd og lidelse ble intro-dusert, gav Gud oss håpet om at det skulle komme en som skulle knuse slangens hode – en frelser – Jesus Messias. «Jeg vil sette fiend-skap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt

og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl» (1 Mosebok 3:15). Lukas 19:10 forteller oss hvorfor Jesus kom til jorden: «For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.» Videre sies det i Hebreerbrevet 2:14: «Siden barna er av kjøtt og blod, måtte også han fullt ut bli som dem. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen». Mange anklager Gud for å ha introdusert ondskap i verden og at Gud dermed er ond. Men Bibelen forteller oss at ondskap kom hit gjennom Satan, og at Gud gjør hva han kan for å redde oss ut av ondskapen. Jesaja 49:15-16 sier om Gud: «Kan en kvinne glemme sitt diende barn, en omsorgsfull mor det barnet hun bar? Selv om de skulle glemme, skal ikke jeg glemme deg. Se, jeg har tegnet deg i mine hender.» Bibelen forteller hvordan Jesus døde for vår skyld og overvant den onde. Han levde et syndfritt liv på jorden, døde og stod opp igjen. Derfor kunne han si «Jeg har fått all makt i him-melen og på jorden» (Matteus 28:18). Bibelen forteller også at «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondska-pens åndehær i himmelrommet» (Efeserne 6:12). Heldigvis er vi ikke alene i denne kam-pen. Jesus har kommet, seiret, og inviterer oss til å ta imot hans hjelp i denne kampen. Vi lever i en verden full av lidelse og ondskap, men det finnes en vei ut fra dette. Navnet Jesus betyr «frelser», og det er nettopp det han vil være for deg. Han vil frelse oss ut av dette og inn i en verden hvor «Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte» (Åpenbaringen 21:3-4). Vil du la Jesus være din frelser?


TILBEDELSE

Forbrukerens Jesus

Har kristne glemt den opprinnelige hensikten med tilbedelse?Tekst: Vanesa Pizzuto / Foto: Colourbox

Før tenkte jeg at markedsføringsstra-tegier og religion ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Men det viser seg at vi kan kjøpe produkter

og gå i kirken av veldig like grunner. Tenk over det: Merkevarer som Apple og Gucci gjør my mer enn å selge datama- skiner og klær. De gir oss også en følelse av identitet og tilhørighet. Markedsføring og merkevarebygging forvandler en vanlig jeans til å bli et symbol på identitet. I virkeligheten kjøper vi ikke produkter ut fra et rent materialistisk behov, men for å gi livene våre mer mening. Vi skaper identitet ved å definere oss gjennom merkevarene vi velger. Dr Martyn Percey ved Ripon College Cuddesdon i Oxford, England, har rett når han sier: «Forbrukerholdningens trussel overfor kristenheten, er ikke det materielle i motsetning til det åndelige, men konkurran-sen mellom meningssystemer og identitet.» FORBRUKERKIRKENFordi forbrukeratferd ikke bare handler om materialisme, men om en gjennomgripende tenkemåte, kan dette verdensbilde påvirke vår måte å tenke og føle på. Uten å være klar over det kan vi overføre shopping cen-ter-reglene våre til måten vi utvikler menig-heter. Har du tenkt på hva slags menigheter denne markedsorienteringen vil skape? La oss se på fem karakteristika.

1. Kunden har alltid rettDet første du lærer i salg er å gjøre kunden fornøyd. Målet er å gjøre ham så tilfreds at han fortsetter å handle hos deg og ikke hos dine konkurrenter.

Selv om folk skal føle seg elsket og velkom-men i menigheten, må ønsket om å tilfreds-stille forsamlingen aldri komme foran ønsket om å tilfredsstille Gud. Hvis det skjer vil gudstjenestene våre bli kosemøter beregnet på å unngå misnøye. Vi styrer kanskje også unna ord som ansvarlighet, synd og omven-delse.

2. Maks resultat, minimal investeringSom forbruker gjør du en god handel ved å investere lite tid, penger og krefter for maksi-mum gevinst. Hvis vi overfører dette til våre menigheter, må vi skape gudstjenester som krever minst mulig av forsamlingen. Medlem-mene blir tilskuere.

Det virker nesten meningsløst at Jesus spør sine potensielle etterfølgere om å beregne kostnadene ved å være disipler (se Lukas 14:25-33). Dette går mot all markedsførings- logikk. Merkevarer skal gjøre det lett for kunden. Men Jesus var brutalt ærlig og hans budskap klart: Det koster å følge ham, likevel stimlet folk til for å høre ham. 3. Manipulering av produktenePhotoshop og andre redigeringsprogrammer blir flittig brukt for å fremstille produktene mer attraktive. Av og til kan vi se et mislykket Photoshop-bilde. Disse før og etter bildene viser to helt forskjellige bilder.

Hvis vi skulle photoshoppe Jesus, hvilke sider av hans personlighet tror du vi ville fjer-ne? Kanskje kravet om at vi må være villige til å ofre livet for hans sak? Problemet med denne velg-og-vrak-til-nærmingen er at vi reduserer Jesus til en kontrollerbar Gud i pocket-utgave. Peterson har rett når han sier; «Vi trenger hele Jesus. Den komplette Jesus. Alt han sa. Hver detalj av hva han gjorde.» 4. Stil over innholdI et forbrukersamfunn har ingen ting bare egenverdi. Det er derfor ting uten verdi kan bli solgt. Et godt eksempel på dette er eBay. Kreative eBay entreprenører har funnet kun-der til brukte dørklokker, cornflakes med rar fasong, og endog neshorn-bæsj. I markeds- terminologi er det ikke innholdet som teller, men stilen og opplevelsen det gir. Dette er gode nyheter for reklameselskaper, men for kirken betyr dette at vårt samfunn har blitt vant til å verdsette utseende og opplevelse framfor innhold. I boken The Divine Commodity, skriver Skye Jethani: «I forbrukerkristendom tenker vi ikke på om folk blir forvandlet til å reflektere de motkulturelle verdiene i Guds rike, men om de er fornøyde, ofte målt i frammøte og kollekter.» Likevel er evangeliets viktigste funksjon å frelse oss, ikke å underholde oss. 5. Popularitet er det samme som suksess og legalitetI et forbrukersamfunn er berømmelse ofte løsrevet fra dyd. Berømmelse blir et mål i seg selv mer enn et biprodukt av hva og hvem vi egentlig er. Fra Facebook til selebre arrange-menter blir vi besatt av tanken på å promo-

Merkevarer skal gjøre det lett for kunden. Men Jesus var brutalt ærlig og hans budskap klart: Det koster å følge ham, likevel stimlet folk til for å høre ham.

side 21

tere oss selv. Berømmelse betyr suksess, og popularitet er den største anerkjennelsen. I sin bok Shopping for God: How Christianity Went From in Your Heart to in Your Face, skriver annonseeksperten James Twitchell: «I gamle menigheter var vekst ikke beviset på verdi; men stabilitet var. I dag har det blitt mindre viktig å lede mennesker i tilbedelse enn å gi folk grunner til å komme, og, som følge av det; menighetsvekst.» Som ellers i verden, ser vi ut til å tro at hvis vi får et stort publikum, så har vi gjort en god jobb. Ironisk nok var ikke Jesus særlig opp-tatt av folkemengder – han irettesatte heller dem som valgte å følge ham av feil grunner (Johannes 6:26-27). Selv om vi er bedt om å forkynne evangeliet til hele verden, er det ikke størrelsen på folkemengden som gir arbeidet legitimitet. Det kommer fra ham som har kalt oss. KULTURELL RELEVANSEHvordan kan kirken motstå fristelsen til å bli en råvare, og samtidig være kulturelt relevant? Og hva betyr det å være kulturelt relevant? En av antagelsene bak kulturell relevans, er at hvis vi ikke gir religiøse forbrukere det de setter pris på, vil de handle andre steder. For å tiltrekke seg folk, må kirken derfor være forbrukervennlig og skape opplevelser i tilbedelsen som er skreddersydd for å til-fredsstille folks antatte behov, med fokus på hygge. Selv om denne tilnærmingen trekker store forsamlinger, vil den ikke utvikle modne kristne. Når «vi» blir det viktig-ste, legges hovedvekten på feil sted.

Konsumerisme gjør folk barnaktige fordi den ideelle forbruker har kjøpekraften til en voksen, men barnets narsissisme. Som Jethani påpeker: «Å tro at forbrukermetoder i kirken vil produsere modne kristne er en illusjon, og som å forvente at hunder klekkes fra hønseegg.» Ironisk sett, når vi forvandler evangeliet til en vare som blir brukt til personlig tilfredsstillel-se og selvopphøyelse for religiøse forbruke-re, så fornekter vi dens kulturelle relevans. Vi fornekter dens evne til å utfordre sosiale antagelser og tilby et alternativt paradigme. Det uforfalskede evangelium er en mot-kultur. Fariseerne ville ta livet av ham fordi hans liv og ideer truet kjerneverdiene i deres samfunn.

Å viske ut skillelinjen mellom tilbedelse og underholdning gjør ikke kirken kulturelt rele-vant. I virkeligheten skaper det tannløse reli-giøse tilskuere. For å forbli kulturelt relevant, må vi slutte å se på tilbedelse fra et nytte-perspektiv, og utfordre den rådende kultur av rettigheter og egoisme. Tilbedelse er ikke markedsføring. Tilbedelse handler ikke om oss. Det handler om Gud og vår relasjon til ham. Det handler ikke først og fremst om hva vi mottar, men hvem vi ærer. Vi kan bruke ulik musikkstil, og velge ulike steder for gudstjenester, og til og med forskjellige kulturelle tilnærminger. Men sann personlig tilbedelse starter alltid med å gi opp selvet til Jesus, den herligste av alle.

Som ellers i verden, ser vi ut til å tro at hvis vi får et stort publi-kum, så har vi gjort en god jobb. Ironisk nok var ikke Jesus særlig opptatt av folkemengder – han irettesatte heller dem som valgte å følge ham av feil grunner.


HELVETE

Uslukkelig ild og evig pine?

Really?På grunn av Bibelens «klare» utsagn har mange sett på Gud som himmelens Hitler. Men har vi forstått «uslukkelig» og «evig» rett?

Tekst: Sigmund Sæther / Foto: Colourbox

Bibelen gjør det klart at menneske-ne en dag vil bli delt i to grupper. «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle

englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene» (Matteus 25:31-32). Den ene gruppen blir frelst, den andre går fortapt. Og så kan vi spørre: Hva vil det si å gå fortapt?

Men først skal vi være helt tydelige på at Gud ikke vil «at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse» (2 Peter 3:9). Når noen likevel går fortapt, er det ikke fordi Gud på forhånd har bestemt at de skal ha den skjebnen. De går fortapt fordi de ikke ville ta imot Jesus Kristus som sin personlige frelser. Men hvilken skjebne vil til slutt ramme de som går fortapt? Når vi leser hva Bibelen sier om dette emnet blir det tydelig at de

fortapte til slutt vil bli tilintetgjort, som om de aldri hadde vært til. Uslukkelig ildMen sier ikke Bibelen noe om en uslukke-lig ild? Jo, det er riktig. Ilden er virkelig og den er uslukkelig. Men at den er uslukke-lig betyr ikke at den aldri vil slukne, bare at ingen kan slukke den før alt som skal brenne er helt oppbrent. Da vil den slukne av seg selv.

side 23

Du har kanskje lest om en evig ilds straff? Og vi leser at Sodoma og Gomorra er et eksempel på straffen i den evige ild: «På samme måte var det med Sodoma og Gomorra og nabobyene deres, hvor de levde i hor slik som disse englene, og i unaturlige lyster. De ble straffet med evig ild og er blitt et advarende eksempel» (Judas 7). Hvordan skal vi forstå denne teksten? Det kan neppe bety at disse byene brenner fremdeles, for de ligger jo på bunnen av Dødehavet. Det er imidlertid helt tydelig at straffens konsekvens er evig. Ilden har fortært disse byene. Dette er deres skjebne – de er oppbrent og tilintetgjort for evig.

Her er en annen tekst som snakker om ild som ikke slukner, men som ikke lenger brenner i dag: «Men om dere ikke vil høre på meg og holde sabbatsdagen hellig, men bærer bører og kommer inn gjennom Jerusalems porter med dem på sabbats-dagen, da setter jeg ild på portene. Den skal fortære borgene i Jerusalem, den skal ikke slukne» (Jeremia 17:27). Men bibelteksten fra Judas sa noe mer. Jo, de ligger der som et eksempel på straffen som venter de fortapte, den evige ilds straff. Det er selvsagt ikke noe vakkert bilde, men så er det heller ikke nødvendig å havne i den ilden. Evig pineBibelen bruker også uttrykket «evig pine». Og det var disse to ordene som fremfor alt annet fikk meg til å studere dette temaet. Jeg hadde lenge store problemer med denne tanken. Jeg hadde lest Bibelen før

og visste derfor at den sier at de fortapte vil gå til grunne, brenne opp som halm og tilintetgjøres. Derfor virket det som om Bibelen motsa seg selv. Men la oss se litt nærmere på dette.

Bortsett fra seks skriftsteder hevder Bibelen tydelig at de fortapte skal tilintet-gjøres. Det er viktig å huske dette når vi ser på de seks skriftstedene. Hva er løsningen på uttrykket «evig pine»? Svaret høres nesten utrolig ut. «Evig» betyr ikke alltid «uten ende». Et eksempel på det finner vi i opplevelsene til profeten Jona. Han bruker uttrykket «for evig» om oppholdet i fiskens buk. Og han var der bare i tre dager og tre netter. Men for Jona må denne korte tiden ha fortonet seg som en evighet. I vår dagligtale bruker vi ut-trykket på samme måte. Paulus skriver at Filemon skulle få beholde Onesimos «for evig» (Filemon 15). Hvor lenge varte denne evigheten? Så lenge Onesimos levde. Vi skjønner at ordet «evig» ikke nødven-digvis betyr «uten ende». Når ordet brukes om mennesker, strekker det seg ikke len-ger enn menneskets levealder. De fortapte skal lide en «evig pine» så lenge det er liv i dem. Men når livet opphører, slutter også pinen. Men, dersom evig liv ikke alltid betyr «evig», hvordan kan vi da vite at det evige liv er uten ende? Og det er et tankekors i første omgang. Hadde vår tro på det evige liv vært basert på dette ordet alene, hadde vi virkelig grunn til å føle oss usikre. Men Jesus selv forsikrer oss om at de frelste

ikke skal dø mer (Lukas 20:36). Og vi leser at «døden skal ikke være mer» (Åpenbaringen 21:4). I det samme verset står det forresten at «heller ikke sorg eller skrik eller smerte» skal være mer. Det er altså et tidspunkt da all smerte er slutt, da all pine er over for alltid. Velg frelse fremfor fortapelseBibelen gir klart uttrykk for at straffen er i forhold til skylden. Men alle vil bli tilintet-gjort, til slutt også Satan: «Jeg gjorde deg til aske på jorden rett for øynene på alle som så deg» (Esekiel 28:18). Mange vil hevde at dette er å gjøre fortap-elsen for lett. Jeg er ikke så sikker på det. En straff som aldri tar slutt, er en ubibelsk lære, og personlig tror jeg at fortapelsen vil bli fryktelig nok. Alt for fryktelig til at jeg ønsker å oppleve den. Det er heller ingen grunn til at jeg skulle gå fortapt. Jesus Kristus har sonet min straff, og han vil gi meg evig liv dersom jeg bare vil ta imot ham som min personlige frelser. Han vil gi meg kraft til å leve det liv han har åpenbart i sitt ord. Til slutt vil jeg si til deg som leser dette: Ikke vent med å komme til Gud til du er god nok. Da vil du aldri komme. Kom som du er. Be om tilgivelse. Dersom du føler at du ikke har noe å be om tilgivelse for, så be Gud om å vise deg hva du skal be om. Og vit at han ønsker at alle skal bli frelst: «Se, jeg har tegnet deg i mine hender, dine murer er alltid foran meg» (Jesaja 49:16).

Den stille diskrimination af verdens kristne stiger

Volden er toppen af isbjerget. Men under overfladen ligger marginaliseringen af kristne, som er sværere at bekæmpe, lyder det om ny opgørelse over kristenforfølgelse. Når en ung kristen mand i Pakistan ikke kan blive læge, eller når en kristen familie får frataget deres jord, er det et udtryk for en ny udvikling i forfølgelsen af kristne: Det er ikke primært volden, der stiger, men kulturel marginalisering. Det konkluderer den verdensomspændende organisation Åbne Døre blandt andet ud fra sin årlige liste over, hvilke lande i verden kristne har det værst i. Oversigten…viser, at toppen af listen ikke har ændret sig meget siden sidste år: For 13. år i træk får Nordkorea førstepladsen, mens lande som Somalia, Irak, Syrien og Afghanistan følger efter… ”Det er volden, der skaber de største overskrifter, men det er dybt uretfærdigt og begrænsende, at et menneske på grund af sin tro ikke har samme muligheder som flertallet i et land,” siger Jørn Blohm Knudsen. Det er ifølge ham en udvikling, der er kommet de seneste omkring fire år. [Han mener] den stille diskrimination kan have større konsekvenser end volden.

Kristeligt Dagblad – Anne Katrine Gottfred Jensen

OBSERVERT

Av: Atle Haugen Foto: iStock

Returad

resse: Tidens TaleP

ostboks 103,3529 R

øyse, Norge

To av fem kristne ber ikke

Selv om annenhver nordmann ba til høye-re makter i fjor, viser en annen undersøk- else at bare to av fem kristne gjorde det samme. I undersøkelsen som InFact har laget for avisen Dagen, framgår det at fire av ti medlemmer av Den norske kirke ikke har bedt det siste året. Drøyt én av ti ber ofte eller daglig.

NTB i Vårt Land.no

Samfunnsrytmen som ikke finnes

… Han [Kjell Magne Bondevik] mener «skillet mellom hverdag og helg er et gode og en verdi som vi må verne istedenfor å svekke» og at argumentet for søndagsåpne butikker er så svake at de må vike for «samfunnsrytmen» som visstnok står i fare. Men hvordan ser egentlig denne samfunnsrytmen ut? Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 25 prosent av arbeidstagere i Norge jobber regelmessig eller av og til på søndag allerede. På lørdag er tallet 35 prosent. For hver tredje arbeidstager i Norge er det altså ikke noe slikt tydelig skille mellom hverdag og helg…

Kristian Tonning Riise leder, Unge Høyre, i AFTENPOSTEN.no

På villspor i omskjæringsdebatten

… Det finnes gode argumenter både for og imot omskjæring av guttebarn. Men når Freddy de Ruiter (Ap) uttaler til Dagsavisen at «menneskerettigheter er viktigere enn religion» viser det at ikke alle stortings-representantene har forstått hva dette dreier seg om. Religiøse rettigheter inngår i menneskerettighetene (artikkel 18 i FNs erklæring), i motsetning til hva de Ruiter synes å argumentere for. Det betyr at religiøse rettigheter av og til vil komme til å stå i motsetning til andre menneskerettigheter. Menneskerettighetene er ikke en fasit, men et sett med prinsipper som det krever praktisk kløkt og filosofisk klarsyn å skulle anvende når nye problemstillinger dukker opp.

UTROP.no – Are Vogt Moum

Tidens Tale 2015 3

Documents

Transcript of Tidens Tale 2015 3