Springflo

CILLA &

ROLF B

ÖRJLIN

D SPRIN

GFLO

SPRINGFLO

En sen kveld i 1987 blir en ung, gravid kvinne gravd ned på en strand på Nord-Koster. Bare hodet er synlig over sanden. Like etter kommer springfloen.

De skyldige blir sett av en liten gutt som varsler foreldrene sine. Men kvinnens liv lar seg ikke redde, og politiet lykkes ikke med å identifisere henne. Saken forblir uløst.

Mye senere, i 2011, får politistudent Olivia Rönning i oppgave å skrive om saken. Hun prøver å finne Tom Stilton, som den gang ledet etterforskningen, men han er som sunket i jorden. Samtidig blir en gruppe hjemløse i Stockholm utsatt for blind vold som filmes og legges ut på nett. Mange tråder samles i en forrykende fortelling som byr på overraskelser og en uventet slutt.

Cilla og Rolf Börjlind er mest kjent for å ha skrevet manus til 26 Beck-filmer. Dette er deres krimdebut.

«Springflo holder absolutt samme klasse som Keplers debut.»Smålandsposten

«Historien er spennende og intensiv. En god krim.»Dagbladet Sundsvall

«Helt umulig å legge fra seg.»LitteraturMagazinet

Omslag: Valentin&ByhrBilder: Shutterstock

CILLA & ROLF

BÖRJLIND Utdrag fra boken:Fra der han satt, kunne gutten se hvordan vannet steg. Hodet på bunnen forsvant, duk-ket opp og forsvant igjen. To av skikkelsene var borte nå, den tredje på vei opp fra stran-den. Plutselig hørte han et forferdelig skrik. Det var kvinnen i hullet som hylte, hysterisk. Skriket ga ekko i den flate bukten og traff klippen med gutten før neste bølge skylte inn over hodet, og skriket forstummet. Da løp gutten.

Författarfoto: Thron Ullberg

Cilla & Rolf Börjlind er blant Sveriges mest erfarne manusforfattere. De står blant annet bak de kritikerroste tv-seriene Graven og Morden. De har også skrevet manus til 26 Beck-filmer.

Dette er Cilla & Rolf Börjlinds første bok, og den har allerede vakt internasjonal oppsikt. Boken er under oversettelse i nærmere 20 land.

9 7 8 8 2 0 5 4 2 9 7 9 6

«Paret Börjlind kan sin dramaturgi, formulerer seg dessuten godt og drepende.»

Expressen

Originaltittel: Springfloden

Copyright © Cilla and Rolf Börjlind 2012by Agreement with Grand Agency

Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2013

www.gyldendal.no

Første gang utgitt av Norstedts, Stockholm 2012

Printed inTrykk/innbinding:

Sats: Type-it AS, Trondheim 2012Papir:

Boken er satt med Sabon 10,5/12 pkt.Omslag:

ISBN 978-82-05-42979-6

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

Mal: C3, 130x205 mm, Sabon, 10.5/12 pkt, 21 cic, 37 linjer (Ordrenr: 51159)Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 7. desember 2012 - 10:36 (side 4 av 437)

NOT PRINT READY!

Cilla & Rolf Börjlind

Springflo

Oversatt fra svensk avKjell Jørgen Holbye


NOT PRINT READY!

… medan natten obönhörligen faller.

C. Vreeswijk


NOT PRINT READY!

Sensommeren 1987

Nivåforskjellen mellom flo og fjære er normalt fem til ticentimeter ved Hasslevikarna på Nord-Koster, bortsett franår det er springflo. Fenomenet inntreffer når solen ogmånen ligger på samme linje som jorden. Da er forskjel-len nesten en halv meter. Et menneskehode måler tjuefemcentimeter i høyden, sånn omtrent.

I natt skulle det bli springflo.

Men akkurat nå var det fjære.Fullmånen hadde sugd tilbake det gjenstridige havet for

mange timer siden og blottet en langstrakt, fuktig bunn.Små, blanke strandkrabber skjente på kryss og tvers i sandensom skimrende reflekser i det stålblå lyset. Purpursneglenesugde seg ekstra hardt mot steinene og holdt ut. Alt livet påbunnen visste at havet ville skylle inn om en syklisk stund.

Det visste også tre av skikkelsene på stranden. De visstetil og med når det kom til å skje, nemlig om et kvarter. Daville de første, myke bølgene rulle inn og væte det som haddetørket ut, og snart ville trykket fra den mørke buldringender ute presse opp bølge etter bølge, til floen hadde nådd sittmaksimum.

Springfloen.Men fremdeles hadde de tid. Hullet de gravde var nes-

ten ferdig. Det gikk rett ned, drøyt halvannen meter, meden diameter på seksti centimeter. Kroppen ville bli perfektomsluttet. Bare hodet ville nå over kanten.

Hodet til den fjerde skikkelsen.Hun som sto stille et stykke unna med bundne hender.

7


NOT PRINT READY!

Det lange, mørke håret hennes rørte mykt på seg i densvake vinden, den nakne kroppen hennes glinset, ansiktetvar usminket og nakent. Bare øynene avslørte et merkeligfravær. Hun betraktet gravearbeidet litt bortenfor. Mannenmed spaden trakk det bøyde bladet opp fra hullet, lempetsanden opp på haugen ved siden av og snudde seg.

Han var ferdig.

Sett på avstand, fra klippene der gutten hadde gjemt seg,hvilte det en merkelig stillhet over den månelyse stranden.Mørke figurer i sanden langt der borte, på den andre siden,hva var det de holdt på med? Han visste ikke, men han hørtedrønnet som var i anmarsj fra havet der ute og så hvordanden nakne kvinnen ble ført ut over den våte sanden, tilsyne-latende uten å gjøre motstand, for så å bli senket ned i ethull.

Han bet seg i underleppen.

En av mennene skuffet sand i hullet. Den våte sanden la segsom våt sement rundt kvinnens kropp. Hullet ble raskt fyltopp. Da de første, spredte bølgene rullet mot land, var detbare kvinnens hode som stakk opp. Det lange håret hennesble langsomt vått, og en liten krabbe satte seg fast i en mørkhårdott. Selv holdt hun blikket festet på månen, taus.

Skikkelsene gikk et stykke unna, opp langs sanddynene.To av dem var urolige, usikre; den tredje var rolig. Allebetraktet det ensomme hodet ute på havbunnen, der det låbadet i måneskinn.

Og ventet.Da springfloen kom, kom den ganske raskt. Bølgehøyden

økte for hver dønning og skylte over hodet til kvinnen, inni munnen og opp i nesen. Strupen ble fylt av vann. Da hunvred seg unna, fikk hun en ny bølge i ansiktet.

En av skikkelsene gikk ut til henne og satte seg ned påhuk. Blikkene deres møttes.

Fra der han satt, kunne gutten se hvordan vannet steg.Hodet på bunnen forsvant, dukket opp og forsvant igjen. To

8


NOT PRINT READY!

av skikkelsene var borte nå, den tredje på vei opp fra stran-den. Plutselig hørte han et forferdelig skrik. Det var kvinneni hullet som hylte, hysterisk. Skriket ga ekko i den flate buk-ten og traff klippen med gutten før neste bølge skylte innover hodet, og skriket forstummet.

Da løp gutten.

Og havet steg og roet seg, mørkt og blankt, under overfla-ten lukket kvinnen øynene. Det siste hun kjente, var nok etspark, lite og mykt, mot innsiden av magen.


NOT PRINT READY!

Sommeren 2011

Enøyde Vera hadde to friske øyne og et blikk som kunneparalysere en jaktfalk i flukten. Hun så svært godt. Derimotdiskuterte hun som en snøplog. Begynte med egne menin-ger og pløyde seg fram så motargumentene skvatt i alleretninger.

Enøyd.Men elsket.Nå hadde hun stilt seg med ryggen mot solen som var

på vei ned, de lange skyggene gled over Värtafjorden,traff Lidingöbroen og nådde opp til parken ved Hjortha-gen. De skapte en aura av vakkert motlys rundt Verassilhuett.

– Det er min tilværelse det dreier seg om!Heftigheten i angrepet hennes ville ha imponert en hvil-

ken som helst riksdagsgruppe, selv om den rustne stemmennok hadde føltes en anelse fremmed i plenumssalen. Og kan-skje klærne, et par småskitne t-skjorter i forskjellige fargerpå overkroppen og et slitent tyllskjørt nedentil. Og barføtt.Men så var det ingen plenumssal hun sto i, men en liten,bortgjemt park ved Värtahavnen, og riksdagsgruppen bestoav fire hjemløse individer i varierende kondisjon som sattspredt rundt på noen benker blant joller og bålrester ogkratt. En av dem var Jelle, den tause, lange, han satt alene,som i egne tanker. På en annen benk satt Benseman ogMuriel, en ung, narkoman jente fra Bagarmossen. Hun holdten plastpose fra Coop inntil seg.

På benken tvers overfor halvsov Arvo Pärt.I utkanten av parken, skjult av noen store busker, huket

10


NOT PRINT READY!

et par tause, unge, svartkledde menn seg ned med blikketfestet på benkene.

– Min virkelighet er ikke deres, eller hva?Enøyde Vera slo ut med armen mot et fjernt punkt.– De kommer bare og banker på vogna, og jeg har knapt

fått på plass tennene og der står de utenfor døren. Trestykker! Og glor. Hva faen gjelder det?! sa jeg.

– Det er fra kommunen. Campingvognen din må vekk.– Hvorfor det?– Området her skal tas i bruk.– Til hva?– En lysløype.– En hva?– En mosjonssti, den skal gå rett over her.– Hva i helvete mener du? Jeg kan ikke flytte den! Jeg har

ikke bil!– Det er dessverre ikke vårt problem. Den må være borte

innen neste mandag.Enøyde Vera trakk pusten, og Jelle benyttet muligheten

til et diskré gjesp, for Vera likte ikke at man gjespet underhennes tirader.

– Skjønner dere?! Der står det tre karer som er vokst opp iet arkivskap på femtitallet og ber meg om å dra til helvete!?For at noen stinne idioter skal løpe av seg flesket rett over detsom er hjemmet mitt?! Skjønner dere at jeg ble forbanna?!

– Ja.Det var Muriel som hveste fram et svar. Hun hadde en

stemme som lød skadd, tynn og ru. Hun pleide alltid å liggelavt når hun ikke hadde en dose i kroppen.

Vera føyset det tynne, rødlige håret vekk fra ansiktet ogtok ny sats.

– Men det handler ikke om en jævla mosjonssti, det hand-ler om alle som er ute og lufter de små, lodne rottene sineog som synes det virker forstyrrende at en som jeg bor der,i deres fisefine strøk, jeg passer ikke inn i den velordnetevirkeligheten deres! Sånn er det! De driter i oss!

Benseman bøyde seg litt fram.

11


NOT PRINT READY!

– Men, Vera, det kan jo tenkes at de …– Nå går vi, Jelle. Kom!Vera tok et par lange skritt og knuffet til Jelle på armen.

Hun var totalt uinteressert i hva Benseman måtte mene. Jellereiste seg, trakk litt på skuldrene og gikk etter. Hvor henvisste han ikke riktig.

Benseman lagde en myk grimase, han kjente Vera. Medlett skjelvende hender fikk han fyr på en bulkete sneip ogåpnet en ølflaske. Lyden fikk Arvo Pärt til å kvikne til.

– Nå blir det moro.Pärt kom fra Estland og hadde sin egen, spesielle måte

å snakke på. Muriel så etter Vera og snudde seg motBenseman.

– Jeg er i grunnen enig i det hun sa. Så snart man ikkepasser inn, er det vekk … eller hva?

– Ja, sånn er det vel …Benseman var fra Norrland, mest kjent for et håndtrykk

som var hardere enn det trengte å være, og øyne som varmarinert i sprit. Stor, med en markert dialekt og en harskpust som støtvis fant veien ut mellom de få tennene i mun-nen. I et tidligere liv hadde han vært bibliotekar i Boden,ekstremt belest og med like ekstrem lyst på alkohol av alleslag – hele skalaen, fra multelikør til hjemmebrent. Misbru-ket hadde i løpet av ti år kjørt hele hans sosiale tilværelsei grøfta og ham selv til Stockholm i en stjålet varebil. Derklarte han seg så vidt med tigging og nasking, som detvrakgodset han var.

Men belest.– … vi lever på nåde, sa Benseman.Pärt nikket enig og strakte seg etter ølen. Muriel tok fram

en liten pose og en skje. Benseman reagerte umiddelbart.– Skulle ikke du slutte med den dritten?– Jo. Jeg skal.– Når?– Jeg skal!Og det gjorde hun, umiddelbart. Ikke fordi hun ikke ville

ha fikset, men fordi hun plutselig fikk øye på to unge menn

12


NOT PRINT READY!

som kom slentrende mellom trærne. Den ene hadde på segen svart vindjakke. Kompisen hans en mørkegrønn. Beggehadde grå treningsbukser, tunge støvler og hansker.

De var på jakt.Den hjemløse trioen reagerte relativt raskt. Muriel grep

fatt i plastposen sin og la på sprang. Benseman og Pärt snub-let etter. Plutselig kom Benseman på at han hadde gjemtreserveølen sin bak søppelkurven. Den kunne bli forskjellenmellom hvile og en våkenatt. Han snudde og klarte å snubleforan en av benkene.

Balansen var ikke på topp.Ikke reaksjonsevnen heller. Da han forsøkte å reise seg,

fikk han et kraftig spark rett i ansiktet og ramlet på ryggen.Fyren i den svarte jakka sto rett ved ham. Kompisen haddetatt fram en mobil og skrudde på kameraet.

Det var innledningen til en sjeldent grov mishandling, fil-met i en park der ingenting kunne høres og det bare fantesto vettskremte vitner som gjemte seg i et buskas langt unna.

Muriel og Pärt.Men selv fra den avstanden kunne de se blodet som

rant fra munnen og det ene øret til Benseman og høre dedumpe stønnene for hvert spark som traff mellomgulvet ogansiktet.

Gang på gang.På gang.Det de slapp å se, var hvordan Bensemans tynne tanngard

ble sparket gjennom kinnene og trengte ut gjennom huden.Det de så, var hvordan den svære norrlendingen forsøkte åbeskytte øynene.

De han brukte til å lese med.Muriel gråt, stille, og trykket armkroken over munnen.

Hele den utmagrede kroppen hennes skalv. Til slutt tok Pärtden unge jenta i hånden og dro henne vekk fra den fra-støtende scenen. Det var ingenting de kunne gjøre. Eller dekunne varsle politiet, det kunne de gjøre, tenkte Pärt, og dromed seg Muriel så raskt han kunne nedover Lidingövägen.

*

13


NOT PRINT READY!

Det tok en stund før den første bilen nærmet seg. Pärt ogMuriel begynte å rope og vifte med armene allerede da denvar femti meter unna, noe som medførte at den gjorde ensving ut i veien og gasset forbi dem.

– Forbanna svin! ropte Muriel.Neste sjåfør hadde kona si inntil seg, en velpleiet dame

i en vakker, kirsebærfarget kjole. Hun pekte ut gjennomvindusruten.

– Ikke kjør på de junkiene nå, tenk på at du har alkoholi kroppen.

Så den grå Jaguaren sveipet også forbi.

Da den ene hånden til Benseman ble tråkket i stykker, haddeskyggene blitt borte over Värtafjorden. Fyren med mobi-len slo av kameraet og kompisen hans plukket opp ølenBenseman hadde glemt.

Så stakk de.Det eneste som var igjen, var mørke og den store mannen

fra Norrland som lå på bakken. Den knuste hånden kraf-set litt i grusen, øynene var lukket. A Clockwork Orange,var det siste som for gjennom Bensemans hjerne. Hvem faenskrev den? Og så sluttet hånden å røre på seg.


NOT PRINT READY!

Teppet hadde glidd ned og blottla de nakne lårene hennes.Den ru, varme tungen slikket seg et stykke oppover langshuden. Hun rørte seg i søvne og kjente hvordan det kilte. Datungen ble til et lite napp i låret, reiste hun seg fort og føysetvekk katten.

– Nei!Det var ikke rettet mot katten, men mot vekkerklokken.

Hun hadde forsovet seg. Skikkelig. Dessuten hadde tygge-gummien ramlet ned fra sengegjerdet og lagt seg til rette idet lange, svarte håret hennes. Halvkrise.

Hun kom seg ut av sengen.En times forsovelse satte hele morgenritualet under press.

Simultankapasiteten ble satt på prøve. Særlig på kjøkkenet:Kaffemelken var i ferd med å koke over og brødet begynte åryke i risteren og den bare høyrefoten tråkket i gjennomsik-tig kattespy akkurat idet en ufordragelig intim telefonselgerringte og tiltalte henne med fornavn og garanterte at detikke var salg det dreide seg om, men en invitasjon til etgratisseminar om økonomisk rådgivning.

Nesten helkrise.Olivia Rönning var fortsatt stresset da hun hastet ut gjen-

nom porten til Skånegatan. Usminket, og med det langehåret kjapt satt opp i noe som kunne minne om en topp. Denlette jakka i semsket skinn var åpen, en gul t-skjorte kunneskimtes under, litt frynsete nederst, og de utvaskede jeanseneendte i et par utgåtte sandaler.

Det var sol i dag også.Hun nølte et sekund før hun valgte hvilken vei hun skulle

15


NOT PRINT READY!

gå. Hva var raskest? Til høyre. Hun begynte å småløpesamtidig som hun kastet raske sideblikk på avisplakatenei dagligvarebutikken: NOK EN UTELIGGER ALVORLIGMISHANDLET.

Olivia løp videre.Hun var på vei til den parkerte bilen sin. Hun skulle ut

til Sörentorp i Ulriksdal. Til Politihøgskolen. Hun var 23 årgammel og student på tredje semesteret. Om seks månederskulle hun søke seg til en stasjon i stockholmsområdet somaspirant.

Et halvt år senere ville hun være politi.Lett andpusten nådde hun fram til den hvite Mustangen

og tok fram nøklene. Bilen var et arvestykke etter faren,Arne, som hadde dødd av kreft fire år tidligere. Det var enkabriolet. 1988-modell, rødt skinninteriør, automatgir ogen rekkefirer som brummet som en V8-er. Farens øyenstengjennom mange år. Nå var den hennes. Ikke i topp stand,hun måtte feste bakruten med gaffateip med jevne mellom-rom, og lakken hadde en del riper. Men den kom alltidgjennom EU-kontrollen uten merknader.

Hun elsket den bilen.Med noen enkle grep slo hun ned taket og satte seg bak

rattet. Der fornemmet hun nesten alltid det samme i et parsekunder, en lukt. Ikke fra interiøret, men fra pappa, kupeenluktet Arne. Et par sekunder bare, så ble det borte.

Hun satte i høretelefonene på mobilen, trykket på BonIver, vred om nøkkelen, satte giret i D og kjørte av gårde.

Snart var det sommerferie.

*

Et nytt nummer av Situation Sthlm var på trappene, dehjemløses egen avis. Nummer 166. Med prinsesse Victo-ria på omslaget og intervjuer med Sahara Hotnights ogJens Lapidus. Redaksjonen i Krukmakargatan 34 var fyltav hjemløse selgere som var der for å kjøpe sine eksem-plarer av det nye nummeret. De fikk det for tjue kroner,

16


NOT PRINT READY!

halvparten av utsalgsprisen, og beholdt fortjenesten vedsalget.

Grei skuring.Og en stor forskjell for de fleste av dem. Pengene fra sal-

get holdt dem flytende. En del brukte dem på dop, andre tilå nedbetale gjeld. De fleste brukte dem til å kjøpe mat hverdag.

Og for å oppnå en viss selvfølelse.De gjorde jo et arbeid, som de fikk betalt for. De stjal ikke,

eller nasket, eller ranet pensjonister. Det gjorde de bare omting skar seg. En del av dem. De fleste satte faktisk sin ærei å gjøre en god salgsjobb.

En ganske vanskelig jobb.Noen dager kunne de stå på de faste plassene sine i ti

eller tolv timer og knapt bli kvitt en eneste avis. I drittværog iskulde. Da var det ikke noe særlig å krabbe inn i eneller annen søppelcontainer med tom lommebok og forsøkeå slukne før marerittene satt inn.

Men i dag var det altså et nytt nummer i salg. Van-ligvis var det en høytidsstund for alle som var i rommet.Med litt flaks kunne man få solgt et anselig antall alle-rede den første dagen. Men stemningen i rommet var ikkegod.

Tvert imot.Det var krisemøte.Enda en av de beste vennene deres var blitt grovt mis-

handlet kvelden før. Benseman fra Norrland, han somhadde lest så mye. Han hadde fått store skjelettskaderover hele kroppen. Milten hadde sprukket, og legene haddekjempet mot indre blødninger gjennom hele natten. Sje-fen for mottakelsen hadde vært oppom sykehuset sammemorgen.

– Han kommer til å overleve … men han kommer nokikke tilbake til oss på en god stund.

Folk nikket. Medfølende. Spent. Det var ikke den førstegangen noen var blitt mishandlet i det siste, det var denfjerde, og alle overfallene hadde rammet hjemløse. Utelig-

17


NOT PRINT READY!

gere, som de ble kalt i media. Og alle på samme måte. Noenunge gutter hadde oppsøkt dem på de faste stedene deres ogbanket dem opp. Skikkelig. Og filmet dritten og lagt det utpå nettet.

Det var nesten det verste.Så jævlig fornedrende. Som om de gjorde nytten som

sandsekker i en dokusåpe om gladvold.Det var nesten like ille at alle fire hadde vært selgere av

Situation Sthlm. Var det en tilfeldighet? Det var omtrent femtusen hjemløse i Stockholm, og bare en brøkdel av dem varselgere.

– Velger de ut akkurat oss?!– Hvorfor faen skulle de gjøre det?!Det var det selvsagt umulig å svare på. Foreløpig. Men

det var tilstrekkelig ubehagelig til å skremme den alleredeoppskakede forsamlingen.

– Jeg har skaffet meg tåregass.Det var Bo Fast som snakket. Folk kikket på ham.

Det var lenge siden noen hadde påpekt det tullete navnethans. Bo holdt opp den kraftige sprayen for alle som villese.

– Du vet at det er ulovlig, sa Jelle.– Hva da?– En sånn en?– Og så? Hvor lovlig er det å bli banket opp?Jelle hadde ikke noe godt svar. Han sto inntil den ene

veggen med Arvo Pärt ved siden av seg. Vera sto litt bor-tenfor. For en gangs skyld hadde hun ikke sagt noe. Hunhadde tatt det hardt da Pärt hadde ringt og fortalt omdet som hadde skjedd med Benseman bare noen få minut-ter etter at hun og Jelle hadde dratt fra parken. Hun haddevært overbevist om at hun hadde kunnet forhindre mis-handlingen om hun bare hadde blitt værende. Det var ikkeJelle.

– Hva faen skulle du gjort?– Slåss! Du vet jo hvordan jeg slo ned de som prøvde å

rappe mobilene våre i Midsommarkransen!

18


NOT PRINT READY!

– De var jo drita, og en av dem var nesten dverg.– Da kunne vel du ha hjulpet til, da!?Etterpå hadde de gått hver til sitt for natten, og nå sto de

her. Og Vera var taus. Hun kjøpte en bunt aviser, Pärt kjøptesin bunt, Jelle hadde bare råd til fem.

De kom ut på gaten sammen, og plutselig begynte Pärt ågråte. Han lente seg mot den grove fasaden og holdt en møk-kete hånd foran ansiktet. Jelle og Vera så på ham. De forsto.Han hadde vært der og sett det og han hadde ikke kunnetgjøre noe som helst.

Nå kom det tilbake.Forsiktig la Vera en arm rundt Pärts skuldre og dro

hodet hans ned mot skulderen sin. Pärt var en skrøpeligmann.

Egentlig het han Silon Karp og kom fra Eskilstuna, sønnav to estiske flyktninger. Men under en nattlig heroinrusi et kott i Brunnsgatan hadde han fått øye på en gammelavis med bilde av den sky komponisten og blitt slått avden slående likheten. Mellom Karp og Pärt. Han så ganskeenkelt på sin dobbeltgjenger. Og ett fiks senere hadde hanblitt ett med dobbeltgjengeren sin. Han var Arvo Pärt. Sidenden gangen hadde han kalt seg Pärt. Og siden folk i hansomgangskrets stort sett ga faen i hva folk egentlig het, blehan Pärt.

Arvo Pärt.I mange år hadde han jobbet som postbud i blokkene i de

sørlige forstedene, men svake nerver og sterkt sug etter opia-ter hadde dratt ham ned i hans nåværende rotløse tilværelse.Som hjemløs selger av Situation Sthlm.

Nå sto han og gråt på skulderen til Enøyde Vera, uhem-met, gråt for det som hadde skjedd med Benseman, for alldritten, all volden. Men mest av alt gråt han over at livet såslik ut som det gjorde.

Vera strøk ham over det tovete håret og så opp på Jelle,og Jelle så ned på avisene sine.

Så gikk han.

19


NOT PRINT READY!

CILLA &

ROLF B

ÖRJLIN

D SPRIN

GFLO

SPRINGFLO

En sen kveld i 1987 blir en ung, gravid kvinne gravd ned på en strand på Nord-Koster. Bare hodet er synlig over sanden. Like etter kommer springfloen.

De skyldige blir sett av en liten gutt som varsler foreldrene sine. Men kvinnens liv lar seg ikke redde, og politiet lykkes ikke med å identifisere henne. Saken forblir uløst.

Mye senere, i 2011, får politistudent Olivia Rönning i oppgave å skrive om saken. Hun prøver å finne Tom Stilton, som den gang ledet etterforskningen, men han er som sunket i jorden. Samtidig blir en gruppe hjemløse i Stockholm utsatt for blind vold som filmes og legges ut på nett. Mange tråder samles i en forrykende fortelling som byr på overraskelser og en uventet slutt.

Cilla og Rolf Börjlind er mest kjent for å ha skrevet manus til 26 Beck-filmer. Dette er deres krimdebut.

«Springflo holder absolutt samme klasse som Keplers debut.»Smålandsposten

«Historien er spennende og intensiv. En god krim.»Dagbladet Sundsvall

«Helt umulig å legge fra seg.»LitteraturMagazinet

Omslag: Valentin&ByhrBilder: Shutterstock

CILLA & ROLF

BÖRJLIND Utdrag fra boken:Fra der han satt, kunne gutten se hvordan vannet steg. Hodet på bunnen forsvant, duk-ket opp og forsvant igjen. To av skikkelsene var borte nå, den tredje på vei opp fra stran-den. Plutselig hørte han et forferdelig skrik. Det var kvinnen i hullet som hylte, hysterisk. Skriket ga ekko i den flate bukten og traff klippen med gutten før neste bølge skylte inn over hodet, og skriket forstummet. Da løp gutten.

Författarfoto: Thron Ullberg

Cilla & Rolf Börjlind er blant Sveriges mest erfarne manusforfattere. De står blant annet bak de kritikerroste tv-seriene Graven og Morden. De har også skrevet manus til 26 Beck-filmer.

Dette er Cilla & Rolf Börjlinds første bok, og den har allerede vakt internasjonal oppsikt. Boken er under oversettelse i nærmere 20 land.

9 7 8 8 2 0 5 4 2 9 7 9 6

«Paret Börjlind kan sin dramaturgi, formulerer seg dessuten godt og drepende.»

Expressen

Springflo

Documents

Transcript of Springflo