Selv om de ansatte ringte pasientene før innleggelse, møtte ikkeflere til rusbehandling. Likevel var det nyttig for å utveksleinformasjon og bygge relasjoner .

Sykepleien Forskning 2018 13(73348)(e-73348)DOI: https://doi.org/10.4220/Sykepleienf.2018.73348

Bakgrunn: Manglende oppmøte til og frafall fra rusbehandling er en stor utfordring.

FAGFELLEVURDERT FORSKNING

Oppringning førinnleggelse �kk ikke �ereruspasienter til ågjennomføre avgiftning

Nøkkelordtverrfaglig spesialisert rusbehandling Rusmiddelavhengighet Avgiftning

Prehospital telefonkontakt Frafall fra behandling

SAMMENDRAG

Anne Lene ÅrsethSykepleier og prosjektlederAvdeling for rus- og avhengighetsbehandling, Sørlandet sykehus, Kristiansand

Berit JohannessenFørsteamanuensisInstitutt for helse- og sykepleievitenskap, Fakultet for helse- og idrettsvitenskap,Universitetet i Agder

John-Kåre VederhusForskerAvdeling for rus- og avhengighetsbehandling, Sørlandet sykehus, Kristiansand

Forfattere

Hensikt: Hensikten med studien var å undersøke om prehospital telefonkontakt kunne økeoppmøtet til og gjennomføringen av et avgiftningsopphold. Vi ønsket dessuten å få innsikt ihvilke erfaringer de som gjennomførte telefonsamtalene, hadde med telefonkontakten.

Metode: Vi foretok en kvantitativ datainnsamling for å sammenlikne en periode utentelefonkontakt med en periode med telefonkontakt. En kvalitativ datainnsamling ga innsikt ierfaringene til dem som ringte. Studien foregikk ved Avdeling for rus- ogavhengighetsbehandling ved Sørlandet sykehus.

Resultat: Telefonkontakten førte til at oppmøtet økte med beskjedne og ikke-signi�kante 6prosent. Det var heller ingen økning i gjennomføring av behandlingen. De som ringte, syntestiltaket var positivt fordi det førte til avklaringer, utveksling av informasjon og en begynnenderelasjonsbygging.

Konklusjon: Til tross for at tiltaket ikke førte til signi�kante forskjeller i oppmøte oggjennomføring av avgiftningsbehandling, ble det likevel opplevd som et bidrag for å økeinformasjons�yten og tilrettelegge tjenesten.

Frafall fra tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB)er en stor utfordring. Andelen som ikke fullførerpåbegynt rusbehandling, kan variere fra 10 til 60prosent, avhengig av hvilket nivå og populasjon manundersøker (1). Frafall fra behandling har værtassosiert med blant annet større fare for tilbakefall,flere reinnleggelser og dårligere psykisk og fysiskhelse sammenliknet med dem som har fullførtbehandling (2).

I tillegg til frafall etter behandlingsoppstart er det ogsået problem at pasienter ikke møter til behandling.Lovende tiltak for å redusere frafallet og øke oppmøteter å avklare forventninger tidlig i behandlingsfasen,styrke pasientrelasjonen eller alliansen og styrke«faktisk oppmøtemestring», eksempelvis gjennom å gipraktisk informasjon om behandlingen (1).

«I tillegg til frafall etter behandlingsoppstarter det også et problem at pasienter ikkemøter til behandling.»

Forskning på temaet

Internasjonalt finnes det mange studier som omhandleroppmøtet til polikliniske tjenester innenfor psykiskhelse-området. I en kunnskapsoppsummering fra 2014ble det skilt mellom «enkel påminnelse», slik somSMS, og «påminnelse pluss», som blant annetinneholdt personlig telefonoppringning (3).

Oppsummert viste disse studiene lovende resultater, ogdet ble anbefalt å bruke enkel påminnelse som et fasttiltak. Påminnelse pluss var i noen tilfeller mereffektivt enn enkel påminnelse og ble ansett somspesielt aktuelt før førstegangsoppmøtet. Deretter bledet anbefalt å gå over til enkel påminnelse.

Det finnes atskillig færre studier av oppmøte tilinstitusjonsbehandling. Et PubMed-søk påengelskspråklige forskningsartikler innenfor rusfeltetmed søkestrengen «(substance related disorders[MeSHMajor Topic]) AND ((((detoxification[Title/Abstract])AND telephone[Title/Abstract])) OR (pre-hospital[Title/Abstract])» ga 35 treff. Et emneordsøkpå «substance related disorders» og «remindersystems» ga 13 nye treff.

Kun ett var relevant: en pilotstudie med 80 inkludertepasienter som omhandlet innleggelse på døgnpost.Funnene viste at det ikke var et signifikant bedreoppmøte i gruppen som fikk telefon på forhånd, og detvar heller ikke mindre frafall fra behandlingen (4). Deter behov for flere større eksperimentelle studier avpåminnelsesstiltak før institusjonsinnleggelse.

Hensikten med denne studien var todelt. For det førsteønsket vi å undersøke om prehospital telefonkontaktkunne øke oppmøtet til og gjennomføringen av etavgiftningsopphold. I tillegg ønsket vi å få innsikt ihvilke erfaringer de som gjennomførtetelefonsamtalene, hadde med telefonkontakten.

Hensikten med studien

Metode

Vi foretok en kvantitativ datainnsamling for åundersøke effekten av prehospital telefonkontakt og enkvalitativ datainnsamling for å få innsikt i erfaringenetil dem som ringte. Studien ble gjennomført påavgiftningsenhetene ved Avdeling for rus- ogavhengighetsbehandling (ARA) ved Sørlandet sykehus(SSHF), lokalisert i Kristiansand og Arendal.

Inntaksområdet for enhetene er i hovedsak fylkeneAust- og Vest-Agder. Det er 24 sengeplasser liktfordelt mellom enhetene. Gjennomsnittlig er det omlag 10 planlagte innleggelser per uke på hver avenhetene. Begge enhetene tilbyr medisinsk avgiftningsamt avklaring av motivering for videre behandling.

Denne delen av studien sammenliknet en periode utentelefonkontakt og en periode med telefonkontakt, altsået kvasieksperimentelt av-på-design (5). I første faseble ingen ringt til i forkant av planlagt innleggelse.Denne perioden varte i tolv uker. Vi registrertedemografiske data, som alder og kjønn, om pasientenhadde møtt eller ikke møtt, eventuelt årsak til atpasienten ikke møtte – med eller uten å ha gitt beskjed– og om oppholdet ble fullført.

I den andre fasen ble prehospital telefonkontaktgjennomført. Varigheten av denne fasen var tilsvarendesom den første fasen. Alle pasientene som var planlagtinnlagt i døgnbehandling på avgiftningsenheten vedARA, ble forsøkt kontaktet per telefon i uken før denplanlagte innleggelsen. Det var en fast person på hverenhet som gjennomførte samtalene på samme dag hveruke.

Totalt var tre ansatte involvert i å ringe til pasientene.Samtalene skulle minne om innleggelsen, avklarehvorvidt pasientene hadde mottatt innkallingen, oghvorvidt de var innstilt på å komme til innleggelse. Itillegg tenkte vi at telefonsamtalen kunne fungeresom starten på en relasjonsbygging.

Kvantitativ del av studien

Den største utfordringen med tiltaket var ifølgeinformantene å få tak i pasientene. Noen av pasientenehadde byttet telefonnummer uten at dette var oppdaterti journalen. Andre tok ikke telefonen. Informanteneantok at de nådde om lag halvparten av de pasientenesom var aktuelle. Dette stemte godt med det som bleregistrert i den kvantitative delen av studien.

I forkant av samtalene forberedte de ansatte seg ved ålese gjennom henvisningene og vurderingsnotatene.Hvis de ikke oppnådde kontakt med pasienten vedførste gangs ringing, forsøkte de igjen. Når de hellerikke oppnådde kontakt etter dette, forsøkte de å fåinformasjon om hvordan de kunne nå pasientene ved åkontakte samarbeidspartnere og/eller pårørende som devia journalen så at pasienten hadde kontakt med.

Telefonsamtalene ble journalført. De ansatte registrertehva som var resultatet av oppringningen: om deoppnådde kontakt, om pasienten takket nei, om haneller hun ønsket utsettelse innenfor en uke eller uttalteat vedkommende ville møte. I studien ble «ikke møtt»definert som at informantene ikke møtte opp til avtalttid innen kl. 14 innleggelsesdagen, uten å ha gittbeskjed.

Vi definerte frafall fra behandlingen som avbruttbehandling, altså at pasienten forlot avdelingen, eller atpasienten valgte å avslutte før avtalt tid i strid medenhetens anbefaling. I den kvantitative analysensammenliknet vi data om oppmøte i første fase medperioden da ringingen ble gjennomført. Vi bruktetabellanalyse med kjikvadrattest. Til analysen brukte vistatistikkprogrammet IBM SPSS versjon 21.

For å beskrive de ansattes erfaringer med tiltaketforespurte vi dem som gjennomførte telefonsamtalene,om å delta på et intervju. Alle tre samtykket.Førsteforfatteren gjennomførte intervjuene. Vi benytteten semistrukturert intervjuguide utarbeidet til formålet(6).

Kvalitativ del av studien

Temaene var innholdet i telefonsamtalene, reaksjonerfra pasientene på oppringningen, ressursbruk, tankerom nytten ved å gjennomføre slike telefonsamtaler,den ansattes opplevelse av samtalene, utfordringer vedringingen og forslag til eventuelle forbedringer. Hvertintervju varte i cirka en time.

Førsteforfatteren tok notater under intervjuene, somhun så renskrev i etterkant. Vi la frem det renskrevnenotatet for den ansatte, slik at vedkommende kunnelese gjennom og eventuelt korrigere. Vi anonymiserteinformantene, slik at ingen kan gjenkjenne hvem somhar sagt hva.

Intervjuene ble analysert etter systemisktekstkondensering; de ble gjennomlest, kodet ogsortert, og gjennomgått på nytt (7). Tekstene medsamme innhold ble skrevet sammen og fortettet. Sågikk vi gjennom teksten på nytt for å se om temaeneog tekstbitene under hvert tema ga en gyldigbeskrivelse av den sammenhengen de var hentet ut fra.

Vi la frem studien til vurdering hos Regionalekomiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk(REK) (referansenummer 2014/1611). De oppfattetstudien som en kvalitetsundersøkelse, og dermed varden ikke fremleggingspliktig. Derfor innhentet vi ikkeindividuelt samtykke fra pasientene. De ansatte somble intervjuet, skrev under på samtykkeerklæring.Studien er godkjent av Norsk senter for forskningsdata(NSD) (referansenummer 40167).

Etiske vurderinger

ResultatKvantitative funn

Til sammen inkluderte vi 414 pasienter i studien. Avdem var 125 (30 prosent) kvinner, oggjennomsnittsalderen var 38 år (standardavvik (SD) =13). Vi inkluderte 214 i første fasen uten ringing, og200 i andre fasen med ringing (figur 1). I ringefasenfikk de ansatte kontakt med 48 prosent av pasientene(tabell 1).

Det var 13 (7 prosent) som takket nei til innleggelse:ti fordi de ikke ønsket eller ville ha tilbudet, ogtre fordi de hadde fått og tatt imot andre tilbud ellerikke trengte avgiftning. Fem pasienter (3 prosent) fikken utsettelse. Totalt fikk de ansatte i 10 prosent avinnleggelsene informasjon som la grunnlag forlogistiske endringer i inntaket (tabell 1).

Da vi sammenliknet fasene, møtte 120 (56 prosent) avpasientene opp på enheten i fasen uten ringing. 123 (62prosent) møtte i fasen med ringing (figur 1). Samletvar det 41 prosent som ikke møtte til behandling. Denhøyere andelen på 6 prosent i fasen med telefonkontaktpå forhånd var ikke signifikant (χ2 = 1,3, p = 0,26).

Av de 243 pasientene som møtte til behandling,manglet vi opplysninger om fullføring av behandlingfor tre personer, som vi utelukket fra videre analyse.Det var 43 (18 prosent) som avbrøt behandlingen.Fullføringsandelen i de to fasene var på 84 prosent og80 prosent (figur 1) i henholdsvis fase 1 og fase 2 (χ2= 0,71, p = 0,40).

Informantene fortalte at samtalene vartegjennomsnittlig i fem minutter med opptil tolvminutter på det lengste. De var usikre på omtelefonsamtalene var med på å øke oppmøtet oggjennomføringen av avgiftningen.

Videre hadde informantene en opplevelse av at defleste som de nådde via telefon, hadde tatt enavgjørelse på forhånd, og at telefonsamtalen ikkeendret dette valget. Likevel hadde informantene enoppfatning av at pasientene opplevde samtalene somnyttige.

De ansatte syntes telefonsamtalene var nyttige for åstarte relasjonsbygging allerede i forkant avinnleggelsen. Informantene begrunnet dette med at deutelukkende hadde opplevd telefonsamtalene sompositive. Mange av pasientene ga også uttrykk for at desatte pris på samtalene.

Kvalitative funn

Relasjonsbygging

«De ansatte syntes telefonsamtalene varnyttige for å starte relasjonsbygging alleredei forkant av innleggelsen.»

Når pasientene som informantene hadde hatttelefonkontakt med, kom til innleggelse, kunnepasientene huske telefonsamtalene:

«Når pasientene jeg har ringt til, har kommet tilinnleggelse, har jeg av og til hilst og kommentert at vihar snakket sammen på telefonen før innleggelsen.Pasientene har da ofte reagert med gjenkjennelse, ogjeg har opplevd at det allerede var skapt en kontakt.»

Informantene mente at samtalene var med på å avklareflere forhold. Samtalene oppklarte om pasientenehadde mottatt tilbudet om avgiftning, og om de haddeplanlagt å komme. De fleste pasientene kom når dehadde sagt at de ville komme. Noen av pasientene sominformantene var i kontakt med, var ikke klar over atde hadde fått plass til avgiftning, blant annet fordi dehadde skiftet adresse og ikke fått brevet.

Andre pasienter ba om utsettelse på innleggelsen. Denble som regel innvilget. Informantene opplevde at deflere ganger fikk opplysninger om at den de prøvde ånå, enten var innlagt på andre avdelinger eller haddestartet avgiftning via annen oppfølging eller på egenhånd. Under samtalene ble det også avklart flerepraktiske forhold og forventninger knyttet tilinnleggelsen.

Noen ganger hadde pasientene negative forestillingerom avgiftningen, og informantene kunne da informereom bedre forhold enn pasientene fryktet, for eksempelat enhetene hadde enkeltrom og ikke flersengsrom.

Andre praktiske spørsmål som kunne avklares, varhvor lenge innleggelsen ville vare, og om det varmulighet til å komme senere enn oppgitt klokkeslett.Informantene ga dessuten informasjon om enhetensrutiner og lokasjon, transport til innleggelsen ogenhetens holdninger til bruk av rusmidler ogmedisinering under innleggelsen.

Avklaringer

Under samtalen uttrykte noen pasienter ambivalensoverfor innleggelsen. Informantene forsøkte da å viseen støttende holdning:

«Hvis den jeg ringer, uttrykker ambivalens overforinnleggelsen, er jeg tydelig på at tilbudet står ved lag,og at vedkommende er velkommen hvis valget fallerpå innleggelse. Jeg gir også informasjon om atavdelingen ønsker å få beskjed om pasientens valgdagen før innleggelsen. De fleste ringer da og girbeskjed innen fristen.»

Informantene opplevde at avklaringene var med på åforberede pasientene på innleggelsen, og at de bidro tilå styrke pasientenes opplevelse av mestring:

«Spesielt noen av de yngre som skal inn til avgiftningfor narkotikamisbruk, kan føle seg redde og usikre, ogkan derfor trenge bekreftelse og trygghet på at de erventet. Den informasjonen som gis, kan være med på ågjøre det lettere for dem å danne seg et bilde avoppholdet, og av hva som kan møte deg.»

Informantene trakk frem at de ved å forberede seg tilsamtalene og ringe til pasientene fikk en delinformasjon om dem som de ellers ikke ville ha fått.Det var nyttig både for dem selv og for resten avenheten:

«Jeg får ofte spørsmål fra de andre, og da spesielt fralegene på avdelingen, om jeg har hatt kontakt medpasientene som skal innlegges, og om det var noespesielt som kom frem under samtalen som kan habetydning for oppholdet.»

Samtalene ble journalført, slik at de som tok imotpasientene på enheten, fikk avklaringer ogopplysninger om hvorvidt pasientene var tilgjengelige.

Motta informasjon om pasientene

Informasjonen føltes nyttig for enheten i oversiktenover innleggelser og ledig plass. Der pasienter takketnei til innleggelse, kunne enhetene tilby plassen tilandre som var henvist, eller fylle opp plassen ved å taimot akutte henvendelser. Det førte til en størreforutsigbarhet med hensyn til inntak og en bedring avenhetenes logistikk.

Dersom de ikke fikk kontakt med pasienten ellerhenvisende samarbeidspartner, var informantene usikrepå om det var riktig å ta kontakt med pårørende. Devar redde for å komme i et dilemma hvis det viste segat de pårørende ikke var informert om innleggelsen. Itillegg lurte informantene på om de noen ganger kunneforstyrre et allerede godt forvernsarbeid:

«Systemet er stort, og pasientene treffer mangestemmer og mange som mener noe.»

Dette gjaldt spesielt i de tilfellene der de i forkant avsamtalene hadde lest at den de ringte til, varambivalent overfor en innleggelse. Det ble løst ved atde forsøkte å trå varsomt og ikke fremprovosere enavgjørelse vedkommende ikke var klar for.

Telefonkontakt med pasientene før oppstart avbehandling førte ikke til et signifikant høyere oppmøtetil avgiftningen. Det førte heller ikke til at en høyereandel fullførte behandlingen. De ansatte somgjennomførte telefonoppringningen, oppfattet generelttiltaket som positivt: Gjennom samtalen kunne destarte en relasjonsbygging, gi og motta informasjon ogbidra til diverse avklaringer.

Informantene trakk frem flere utfordringer, somhvorvidt taushetsplikten ble brutt hvis de ringtepårørende til pasienter de ikke oppnådde kontakt med,og hvorvidt de gjennom samtalen med pasienten kunneødelegge et allerede godt forvernsarbeid.

Utfordringer

Diskusjon

Det var 41 prosent av pasientene som ikke møtte tilbehandling. Tilsvarende tall fra to avgiftningsenheterved Universitetssykehuset Nord-Norge viser en ikke-møtt-prosent på henholdsvis 33 og 30 prosent (8). Denhøye andelen av pasienter som ikke møtte, viser attemaet i studien vår er svært aktuelt.

I studien hadde vi et større antall respondenter ogstørre styrke i datamaterialet enn i en tidligerepilotstudie, men funnene var tilsvarende; det var ingenklar evidens for at telefonoppringning var et effektivtoppmøtetiltak (4). Informantene hadde en formeningom at pasientene i hovedsak hadde bestemt seg påforhånd, og at telefonsamtalen ikke endret deresstandpunkt.

Til tross for at tiltaket ikke førte til at flere møtte opp,har tidligere studier vist at pasienter savnet noe av detinformantene mente tiltaket tilførte. For eksempelanslår en nasjonal undersøkelse at halvparten avpasientene på døgnopphold i TSB ikke hadde fåtttilfredsstillende informasjon om behandlingen deskulle motta (9).

En undersøkelse gjennomført på egen klinikk visteogså at det var utfordringer med at pasientene ikkemottok god nok informasjon (10). Det at pasientermottar fortløpende informasjon, blir vurdert somavgjørende for om hvorvidt de skal få innflytelse påbehandlingen og kunne ta optimale valg (11).

Mange møtte ikke

«Det var 41 prosent av pasientene som ikkemøtte til behandling.»

Informantene opplevde dessuten at de fikk utfyllendeinformasjon om pasientene gjennom tiltaket, som varnyttig for å kunne tilrettelegge oppholdet best mulig.God kjennskap til pasientene er en forutsetning for åkunne gi relevant behandling tilpasset hver enkeltpasients behov (12). Tiltaket kan derfor være et bidragfor å sikre nødvendig informasjon til både pasienter ogansatte.

Tidligere studier anbefaler at det ved enførstegangsinnleggelse på en døgnavdeling blir gitt en«påminnelse pluss», det vil si at man tar kontakt medpasienten (3). I vår studie oppga informantene at selvde pasientene som hadde vært innlagt tidligere, haddeting de lurte på. Tiltaket gjorde også forberedelsene tilinntakene mer systematiske og gjennomtenkte.

Den største utfordringen var å få tak i pasientene; kunhalvparten ble nådd. For å nå flere pasienter kunneman forsøkt å ringe på ettermiddagen eller kveldstid,ikke bare på dagtid, slik som i dette prosjektet. Etforslag som kunne forbedret det relasjonsbyggendeaspektet ved tiltaket, er at den personen som skal taimot pasienten ved innleggelsen, også utførerringingen.

Ressursbruken ved tiltaket syntes å væreoverkommelig; grovt anslått gikk det med en 15-prosentstilling for hver enhet. I etterkant lurte deansatte på om de skulle fortsette med et tiltak som gapositive sekundære konsekvenser, men ikke ga denønskede økningen i oppmøte eller gjennomføring. Enpåminnelse per SMS kunne vært et alternativ.

Anbefales å ta kontakt med pasienten

«Den største utfordringen var å få tak ipasientene; kun halvparten ble nådd.»

Slike påminnelser blir gjennomført som standard vedpolikliniske konsultasjoner, men da først fra og medandre time etter en avklaring om hvorvidt pasientenønsker slik tilkalling. Telefonnummeret må også væreverifisert. Derfor vurderte vi at SMS-tilkalling ikke varaktuelt for et døgnopphold.

En av enhetene i studien vår fortsatte med systematiskringing. Hver enkelt enhet bør foreta en kost–nytte-vurdering for å vurdere om det er verdt å brukeressurser på et slikt tiltak. Her bør også fordelene somkom frem i de kvalitative funnene, telle med ivurderingen.

Styrken i den kvantitative delen av studien var at visystematisk sammenliknet to perioder med og utentiltak og hadde et relativt stort utvalg av pasienter. Forå gjøre intervensjonen håndterlig for de ansatte så vioss nødt til å bruke et kvasieksperimentelt design istedet for randomisering.

Det var få informanter i den kvalitative delen avstudien. Vi valgte ut kun dem som hadde foretatt selveringingen fordi de var de nærmeste til å uttale seg ompraksisen. Med tanke på videre utvikling av tiltakethadde det vært nyttig å utforske pasientenes egneopplevelser og erfaringer med telefonkontakten: hvade anser som nyttig med tiltaket, og hva som kanforbedres.

Prehospital telefonkontakt førte ikke til en signifikantøkning i oppmøte til eller gjennomføring avavgiftningsbehandling, og disse funnene kan dermedikke rettferdiggjøre ressursbruken.

Styrker og svakheter ved studien

Konklusjon

De ansatte syntes likevel tiltaket var nyttig og positivtfordi det førte til avklaringer, utveksling avinformasjon og en begynnende relasjonsbygging.Derfor kan vi se tiltaket som en måte å imøtekommehelsemyndighetenes krav på om at pasientene i størregrad skal få informasjon om tjenesten og få tjenestentilrettelagt.

1. Brorson HH, Ajo Arnevik E, Rand-HendriksenK, Duckert F. Drop-out from addiction treatment: asystematic review of risk factors. Clin Psychol Rev.2013;33(8):1010–24.

2. Stark MJ. Dropping out of substance abusetreatment: A clinically oriented review. Clin PsycholRev. 1992;12(1):93–116.

3. McLean S, Gee M, Booth A, Salway S,Nancarrow S, Cobb M, et al. Targeting the Use ofReminders and Notifications for Uptake byPopulations (TURNUP): a systematic review andevidence synthesis. Health Services and DeliveryResearch. 2014;2(34).

4. Gariti P, Alterman AI, Holub-Beyer E,Volpicelli JR, Prentice N, O’Brien CP. Effects of anappointment reminder call on patient show rates. JSubst Abuse Treat. 1995;12(3):207–12.

5. Shadish WR, Cook TD, Campbell DT.Experimental and quasi-experimental designs forgeneralized causal inference. Boston: HoughtonMifflin; 2002.

6. Kvale S, Brinkmann S. Det kvalitativeforskningsintervju. 2. utg. Oslo: GyldendalAkademisk; 2009.

7. Malterud K. Kvalitative metoder i medisinskforskning : en innføring. 2. utg. Oslo:Universitetsforlaget; 2003.

Referanser

8. Brox H, Eilertsen MK, Hårvik V, Jakobsen T.Kartlegging av pasienter som avbryter eller ikke møtertil rusbehandling ved Psykisk helse- og rusklinikken,UNN HF. Delrapport 1 fra prosjekt «Hindre drop-outfra rusbehandling» ved Psykisk helse- og rusklinikken.Tromsø: Universitetssykehuset Nord-Norge; 2016.

9. Haugum M, Holmboe O, Iversen HH, BjertnæsØA. Pasienterfaringer med døgnopphold innentverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Resultateretter en nasjonal undersøkelse i 2015. Oslo:Kunnskapssenteret; 2016.

10. Gallefoss L, Årseth AL. Drop-out prosjektet.Delrapport 2: Pasientforløp og drop- out i overgang fraAvd. for rus- og avhengighetsbehandling (ARA)Sørlandet Sykehus HF til videre behandling i privatedøgninstitusjoner. Kristiansand: ARAs forskningsserie;2016.

11. Helsedirektoratet. Veileder om rehabilitering,habilitering, individuell plan og koordinator. Oslo:Helsedirektoratet; 2015. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/rehabilitering-habilitering-individuell-plan-og-koordinator (nedlastet09.05.2018).

12. Helse- og omsorgsdepartementet.Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016–2020). Prop.15 S (2015–2016). Oslo: Helse- ogomsorgsdepartementet; 2015.