Trond Berg Eriksen:

Prestasjonssamfunnet – lever vi i paradigmeskiftenes tid?

Tittelen på foredraget er ikke min oppfinnelse. Oppgaven er noe jeg

har fått tildelt. For så vidt er det ikke noe galt med overskriften. Man

kan gjerne snakke om det såkalte ”prestasjonssamfunnet” og om

”paradigmeskiftene” i vår tid, men spørsmålet er hvilke gevinster det

gir. For det finnes mange andre karakteristikker av vår tid og de nye

generasjoner som kunne stemme sånn omtrent. I min levetid har

man blant annet snakket om "det faderløse samfunnet"

(Mitscherlich), om "narsissismen" (Christopher Lasch) og nå om

lydighet, føyelighet og prestasjonsangst. Det siste man har oppdaget

og legger merke til, får gjerne en sentral plass i bildet av helheten og

blir et mantra helt til det fortrenges av en annen delsannhet som

krever all oppmerksomhet. Er det virkelig sant at vi sekståttere var

opprørske, respektløse og frihetselskende, mens de senerekomne

bare dukker nakken og svetter seg igjennom pensum? Slike

generasjonsportretter er ikke minst etterspurt av dem som profiterer

på det og vinner selvrespekt ved å fremstå som helter i en oppdiktet

historie.

Er det virkelig sant at de unge nå først og fremst er det de presterer?

Har ikke alle samfunnsformer hatt hva vi kunne kalle meritokratisk

kjerne? Det eksisterer vel ikke noe samfunn som favoriserer de

slappe og late? Så mye stemmer for så vidt med denne

karakteristikken, at vi i stadig større grad må gjøre oss fortjent til

omgivelsenes aktelse. Ingen får noe gratis. Ingen får noe gjennom

slektstilhørighet eller familiebakgrunn alene. I løpet av en utvelgende

skolegang som sorterer ungdommen og forbereder strenge

ytelseskrav for voksenlivet, er den enkelte mer enn tidligere sin egen

lykkes smed. Det kjennes godt for dem som greier seg i kappløpet,

men ikke like godt for dem som må gi tapt.

For det at de nyankomne primært vurderes etter prestasjoner, betyr

dessverre også at ingen andre er mer skyld i våre ulykker enn vi selv

er. Jo mer perfekt de sosiale sorteringsmekanismene fungerer, desto

vanskeligere blir det å rettferdiggjøre avvik. Alle har angivelig hatt

mulighetene, og mange har forspilt dem. Derfor har de som måtte gi

opp underveis, ingen andre å skylde på. Livsprosjekter som snubler,

kan bare i begrenset grad regne med omgivelsenes medfølelse. De

som ikke fant den rette fremgangsmåten og det rette øyeblikket,

sitter alene igjen med et selvskapt livs utrøstelighet. Det gjør tapene

desto bitrere. Dermed blir vi ledet over til det andre stikkordet i

overskriften.

Kanskje ”paradigmeskiftene” har skylden? Det stemmer utvilsomt at

spillet om å lykkes, spilles med regler som er i stadig endring. Den

sosiale sorteringen er ikke ett, fastlagt spill med kjente regler.

Strekker utvelgelsen seg over noen tid, vil de regler som gjaldt ved

starten, være likegyldige eller avlegs lenge før utdannelser eller

studier er avsluttet. I går var oljebransjen det feteste man kunne

finne. I dag er den en sikker garanti for undergang og ledighet.

"Paradigmeskifte" er opprinnelig et uttrykk som er hentet fra

vitenskapshistorien (Thomas Kuhn, 1962) for å betegne en

epokegjørende forskyvning hvor selve virkelighetsmodellen ledes inn

i et nytt spor, slik det skjedde med Galilei eller Darwin eller Einstein. I

vår overskrift dreier det seg snarere om det systemet av

forventninger og selvsagte forutsetninger som omgir en oppvekst i

det moderne.

Det er mye godt å si om et samfunn som gir alle sjanselikhet. Men det

finnes også noe skremmende ved sjanselikheten, som det ville være

feil å underslå. At alle muligheter i utgangspunktet er åpne, gir den

enkelte et ansvar og en bør som med ett slag kan bli for tung å bære.

Et rettferdig samfunn er nådeløst på sin måte. Et urettferdig samfunn

er ikke sjelden nådigere, fordi den enkelte der nettopp ikke sitter

igjen med ansvaret for å mislykkes. Så lenge man kan peke på

hemmende strukturer, urimelige klassefordeler eller skjær uflaks,

omsettes ikke tapet uten videre til en individuell selvforakt som man

sitter alene med. Mange andre er i samme stilling. Mange andre har

bruk for de samme unnskyldningene. Sammen med de andre kan

man skape en front mot ulikhetene og de tilfeldighetene man ikke

kunne sikre seg mot. Bearbeidingen av et tap i et urettferdig samfunn

behøver ikke å skje på selvbebreidelsenes arena.

I noen samfunn i vår verdensdel var klassereproduksjonen en

selvsagt forutsetning for utdanningssystemet så sent som i min

ungdom. I Sveits, hvor jeg bodde da jeg var i 20-årene, var det bare 3

prosent av dem som fullførte studieforberedende skolegang,

arbeiderbarn, og bare 3 prosent av dem igjen begynte på videre

studier. Med andre ord var det slik at advokat-yngel ble advokater,

lege-yngel ble leger, sønner – og i noe mindre grad døtre – av

skolelektorer ble nettopp det samme som foreldrene. Slaktersønner

arvet butikken, og snekkersønner arvet verkstedet.

Ingen i vår verdensdel vil ha et slikt system i våre dager, men utenfor

Europa er klassereproduksjonen det underliggende prinsippet for

skolegang og videre studier i de aller fleste land. Likevel. Den positive

siden ved et system som ikke gir alle sjanselikhet, er roligere og

mindre frenetiske oppvekstvilkår. Man forsoner seg med sin skjebne

– det man ikke kan gjøre noe med i noe fall. Den negative siden ved et

system som gir alle sjanselikhet, er de selvbebreidelsene som

kommer ubedt når man likevel ikke lykkes.

Det psykiske presset i et moderne samfunn blir selvsagt ikke mindre

av en utbredt likhetsideologi som gjerne blander sammen normer og

kjensgjerninger. I vårt samfunnet er det en gyldig norm at alle skal

behandles likt, uansett naturgitte forutsetninger, kjønnstilhørighet og

sosial bakgrunn. Av og til møter vi denne normen i en pervertert

utgave som frekt og freidig hevder at "alle mennesker er like". Det er

de jo ikke. Det er jo det at alle mennesker er forskjellige, som gjør

likhetsbehandlingen til en gyldig norm, det vil si en mangel, et savn

og et håp. Det er nettopp fordi alle mennesker faktisk er forskjellige,

at normen må oppstilles. Hadde setningen "alle mennesker er like"

vært sant på samme måte som setningen "gresset er grønt", ville den

normative understrekningen vært overflødig.

De ti bud for eksempel vil alltid være aktuelle som normer, nettopp

fordi de alltid blir brutt. De er aldri blitt oppfylt noen gang, noe sted.

Når det heter at man ikke skal stjele, lyve, drepe eller klå på naboens

kone, er det selvsagt fordi det er nettopp det vi stort sett driver med.

Likhetskravet som norm gjør oss til inkluderende mennesker.

Likhetskategorien som påstand om hva som er tilfelle, er en

drepende kilde til selvbebreidelser og til kontrollerende inngrep

ovenfra og utenfra.

Kjensgjerningenes verden ser jo helt annerledes ut. Men om man

forveksler normer og kjensgjerninger, vil det forsterke

selvbebreidelsenes destruktive kraft, fordi man da ikke lenger har et

sted å flykte når planer og ambisjoner raser sammen.

Badehåndkledet er plutselig forsvunnet. Man har ikke noe å gjemme

seg bak. Det jeg påstår, er at prestasjonssamfunnet forsterker

problemene i samme grad som prestasjonsideologien rendyrkes, i

samme grad som man forutsetter at alle kan gjøre alt – hvis bare

viljen og pågangsmotet er til stede. I virkeligheten er

likhetskategorien som dogmatisk sannhet en moderne mystifisering

som hviler på forvaltningens byråkratiske ønsketenkning.

Skolens og arbeidslivets oppdragelse til fellesskap med andre ville

være langt bedre rustet om man tok utgangspunkt i alle menneskers

forskjellighet enn i alle menneskers angivelige likhet. Det som er

skjedd i de siste generasjonene, er en seier for striglingen og

likerettingen, godt hjulpet av en ungdomskultur som nå rår over nye

teknologiske redskaper til å mobbe avvikere inn i rekkene.

Sosialiseringen med tvangsmidler har fått et kraftig kvelertak på

individualiseringen som for 50 år siden ble oppfattet som en like

viktig oppgave. Sosialiseringen krever en beredskap til å sorteres.

Individualiseringen derimot gir oss selv evnen til å sortere. Å velge

utdannelsesveier utfra nysgjerrighet, dannelseshunger eller følelsen

av egen identitet oppleves nå som fossiler fra en annen kulturell

økonomi. Så langt setter overskriften navn på en reell og

nærværende bekymring.

Men la oss ikke glemme at det samfunnet vi faktisk lever i, også kan

karakteriseres på mange andre måter enn som et

prestasjonssamfunn. Det gjelder også den populære journalistleken

som vil karakterisere de fremvoksende generasjoner med ett

stikkord: dessertgenerasjonen, meg-generasjonen, ironi-

generasjonen, lydighetsgenerasjonen, osv. Her er det mye å velge

imellom, og forslagene er sjelden helt treffsikre. Det eneste vi kan

være helt sikre på, er at de generelle karakteristikkene som oftest er

en del av problemet. Slike stikkord er ikke nøytrale beskrivelser, men

forsøk på å presse bolledeigen inn i former som ikke greier å holde

rosinene på plass.

Hvis man for eksempel taler om en generasjon av "narsissister",

ligger det en mulighet for selvoppfyllende profetier ordbruken.

Uttrykket hviler tungt på fortellinger fra den gammelgreske

mytologien og kan passe på mange perioder, klasser og

personlighetstyper. Men om vi orienterer oss utfra slike enkle

stikkord, vil oppmerksomheten i utgangspunktet rettes mot

narsissistiske personlighetsforstyrrelser som et kjennetegn ved tiden

og gi dem status av universalforklaringer. Mitt poeng hviler på noe

alle kjenner til, nemlig at sykdommer og diagnoser preger hverandre

gjensidig. Man kan ikke gi en diagnose uten at opplysningen påvirker

sykdomsforløpet.

Det gjelder også kultursykdommer og kulturdiagnoser. Enkle

karakteristikker av hele generasjoner styrer blikket ved å favorisere

bestemte forklaringstyper. Om vi tror at vi lever i en slags gjentagelse

av Romerrikets undergang, vil diagnosen forsterke ulydene. Om vi

tror at vi lever i den beste av alle mulige verdener, vil det gjøre oss

blinde for kritikkverdige trekk og ordninger. Diagnosen vil være en

del av sykdommen. Ikke sjelden ordner man kjensgjerningene etter

normative preferanser. Men det blir like galt å gjøre kjensgjerningene

til normer, som det er å behandle normene som om de var

kjensgjerninger.

Barndom og ungdom er selvsagt spesielt følsomme slagfelter for nye

sosiale eksperimenter. Som regel er intensjonene hos de ansvarlige

styrt av velvilje, men jo mer ideelle og universelle formål som settes,

desto større blir omkostningene ved disiplineringen. De som utsettes

for behandlingen, finner ikke alltid noen trøst i overjordiske

målsettinger, og de politisk ansvarlige glemmer at barn og ungdom

også har mye annet fore enn å være fotfolk i krigen om alles

beundring mellom nasjonene og skolene. Ingen tviler på at et

velfungerende utdannelsessystem er en uvurderlig kapital for hele

samfunnet. Men alle vet også at ofrenes trivsel og tilslutning betyr

svært mye for utsikten til å lykkes.

Det er forståelig, men ikke tilgivelig at skoler og studier nå om dagen

reduseres til en treningsleir med prøver og øvelser hver uke som skal

sikre skolens eller høyskolens ære. Mye av krampene skyldes en

konferanse i Pisa, byen som ellers har fått sin berømmelse av et

skjevt tårn. I Pisa-undersøkelsenes verden finnes det ingen plass for

skjeve tårn, til tross for at dette landemerket kan brukes som et

dekkende symbol for unge mennesker som leter etter sin identitet og

sin plass i helheten på veien mot den vanskelige individualiseringen.

Hadde man villet dytte det skjeve tårnet inn i loddlinjen igjen med

bulldosere, ville det ha smuldret opp.

Selvsagt lever vi og har alltid levd i paradigmeskiftenes tid. Men en

ting er å bruke ordet som nøkkel til å fortolke et avsluttet kapittel –

slik vitenskapshistorikere gjør det – noe ganske annet er å bruke det

som unnskyldning for å brekke en utvikling i bestemte retninger –

som om det ikke skulle være noen vei utenom adopsjonen av nye

påfunn. De som ikke nøyer seg med å skrive historie, men vil skape

historie, påtar seg et ansvar som det er vanskelig å aksle. Særlig fordi

den ambisiøse styringen i mange tilfeller er omgitt av illusjoner om

allvitenhet som lett lar seg punktere.

Med mindre man henger seg på økonomiske eller maktpolitiske

strømninger, og betrakter isolerte tendenser som historiens egen

røst, kan man ikke konstruere et dekkende bilde av fremtiden. Særlig

når skiftene skjer så raskt og i så mange uventede sprang som i den

moderne teknologien. Nettopp fordi profetier om fremtiden er så

vanskelige, er begreper som individualitet og personlig ansvarlighet

fremdeles høyst gyldige normer for oppdragelsen. Det er bedre å

gjøre individene utrustet for eventualiteter enn å forsøke å presse

fremtiden inn i et skjema. Selvtillit og oppfinnsomhet er størrelser

som alltid vil være etterspurt, og som fører til at beredskapen for det

uventede ikke er fullstendig våpenløs. En sosialiseringskultur som

påtvinges ungdom i oppvekstfasen, må avbalanseres med respekt for

de individuelle prosjektene som vrimler frem i den samme

aldersgruppen. Selv vet jeg ennå ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor,

og jeg har aldri følt meg vesentlig hemmet av det. Men hadde jeg

kjøpt et bombesikkert fremtidsscenario allerede i ungdommen, ville

jeg ha vært uten beskyttelse når alt utviklet seg i uforutsette

retninger. Skolen er ikke livets eneste skole.

I et vakkert lite essay i Morgenbladet knytter Sissel Gran

generasjonserfaringer, ny teknologi og en utbredt

handlingslammelse sammen. De nye informasjonsmaskinene som vi

omgir oss med, og som nå er en hovedkanal til virkeligheten for både

yngre og eldre generasjoner, leverer hele verden på døren uten stans.

Venner og sympatierklæringer – eller likes som det heter i newspeak

– finnes tilgjengelige i mengder som sprenger alle eldre forestillinger

om et omfattende sosialt liv. Men alle vet jo også at Facebook, Tinder,

Happn og Twitter er en illusjonsbasarer som leverer adskillig mindre

enn de lover. Det brokete markedspreget forsøker etter evne å

nedkjempe mistanken om at grunnfargen er grå.

Den nye og langt på vei uforutsette teknologien har likevel endret

ungdommens hverdag. Det moderne livet med alle dets sosiale

plikter og gleder, kan – enn så lenge – knapt tenkes uten nettet og

mobiltelefonen. Sissel Gran beskriver den uendelige trettheten som

innfinner seg når brukerne til enhver tid er forspiste på

informasjoner som man aldri har bedt om, uten tid eller overskudd til

å fordøye, enn si omsette, de informasjonene som vrimler, til

personlig eiendom. “Å sette grenser, disiplinere seg og ignorere er

blitt livsnødvendig, ellers drukner vi”, sier hun. “Det er det ørkesløse

som er fellesnevneren, å bli fylt av følelsen av meningsløshet og tid

som forspilles, når man ikke tar grep, men hektes på alt som flyter

forbi.” Når det ikke lenger finnes en balanse mellom de kreftene som

utsetter oss for å sorteres, og de kreftene vi selv kan mobilisere for å

sortere det som presser seg på oss, betyr det at sosialiseringen får et

preg av tvang, og at individualiseringen undergraves.

Skulle jeg våge å foreslå en konkurrent til “prestasjonssamfunnet”

som karakteristikk av vår egen tid, tror jeg Grans begrep om

“overveldelse” er velegnet. Hun forteller at hun får stadig flere

pasienter som opplever at de ikke har krefter til å besvare de andres

nærvær. "Overveldelsen" fører til en mollstemt handlingslammelse.

Begrepet er ikke et forsøk på å blåse nytt liv i det gamle,

eksistensialistiske l’ennui – “kjedsommeligheten” som elitær erfaring.

Heller ikke er det melankolien eller "kvalmen" – men rett og slett den

tomheten som oppstår som vegring når man ikke lenger har krefter

til å ordne de inntrykkene som spyles inn fra alle vinkler. Det meste

oppleves som et slit, fordi det rett og slett er for mye å holde rede på.

Det kan skje og skjer faktisk når overdimensjonerte lykkekrav og

vellykkethetskrav, på toppen av alt annet, forsterker følelsen av

meningsløshet.

Våre normale reaksjoner er nemlig ikke rettlinjede, men stiller ofte

motsatte krav som begge må tilfredsstilles i periodiske vekslinger.

Selvsagt trenger vi omgivelsene, men like sikkert er det at vi trenger

å puste ut og “samle oss”, som det heter. Gran sier: “Omgivelsenes

krav om eksponering og oppfordring til utadvendthet kan kollidere

hardt med personens behov for periodisk tilbaketrekning. Dette

krysspresset kan føles uutholdelig og føre til overveldelse og

emosjonelt kaos.” Hvor mye den enkelte tåler av andres nærvær,

personlig og elektronisk, vil variere. Men det skulle være klart at

sosialiseringen og individualiseringen må balanseres opp mot

hverandre – at det ikke går an å mangedoble sosialiseringskreftene

samtidig som man svekker den enkeltes mulighet for å summe seg.

Da vil "overveldelsen" kunne bli en utbredt og permanent tilstand.

Menneskets dødelighet har alltid gjort tiden til et

knapphetsgode. Dessuten finnes det krefter i det moderne

samfunnet som er helt ekstatiske i sitt forsett om å utnytte hvert

øyeblikk og ikke la den minste snutt gå tapt. Det er utviklet en

slags griskhet og gjerrighet på livets grunnleggende erfaringer.

Man skal ikke gi fra seg det minste øyeblikk ubeskrevet og

ukommunisert uten at man må. Vi tror gjerne at kvalitet i

arbeidet har noe med hastighet og effektivitet å gjøre, men

livskvalitet må nok hentes andre steder fra. Alle

fellesskapsverdier krever at vi har tid for oss selv og andre.

Fortrolighet, kjærlighet og tillit kan ikke gro med stoppeklokker

over seg. Her er hastighet og effektivitet det motsatte av kvalitet.

Moderne mennesker trenger en ny tidskultur – det skrev jeg en

bok om for 15 år siden. Det finnes signaler i det norske

samfunnet om at noen, stadig flere og langt fra de dummeste,

heller vil ha tid til familien enn å klatre videre på karrierestigen.

I heldigste fall kunne de avansere et par lønnstrinn om ikke

hjerteinfarktet og magesåret innhentet dem før de kom så langt.

Nei, da er det bedre å glede seg over livet mens det er der uten å

bruke alkohol, piller og kiropraktor for å komme seg gjennom

uken, sier de. Mange vil nå heller ha dobbel fritid enn dobbel

lønn.

Hjemmet har lenge vært en skjermet havn i en kortpustet

verden. Men faktiske samfunnsendringer har skapt

funksjonsforandringer. Tidligere var det bare far, nå er det som

regel både mor og far som arbeider ute. Situasjonen krever

kreative løsninger og konkret planlegning om skillet mellom

arbeidspresset og hjemmets ro skal opprettholdes. Det

permanente tidsunderskuddet har sikkert også ideologiske

årsaker. Kanskje vi ikke lenger er i stand til å begrunne det å

vente, koble av, feriere eller hvile.

Da de arbeidsfrie klassene på 1800-tallet oppdaget sin

arbeidsfrihet som det urimelige privilegium det var, ble de

”syke”. De la seg inn på sanatorier og gikk på all verdens

eksotiske kurer for allverdens apokryfe sykdommer. Bare slik

kunne de begrunne sin arbeidsfrihet. Tuberkulosen var ikke så

mye forårsaket av bakterier som av en begrunnelsesknipe.

Særlig gjaldt det selvsagt grensetilfellene uten klare kliniske

indikasjoner. Og det var de fleste. Tidsklemma og ytelsespresset

i det moderne samfunnet gir sikkert en rekke faktiske

sykdommer på grunn av stress og overbelastning. Men dessuten

skaper den en sverm av innbildte sykdommer og lavere

smerteterskler, fordi vi ikke kjenner andre måter å begrunne vår

uvirksomhet på. Det sosialiserte hastverket og den

individualiserte balansen er blitt stadig vanskeligere å skru

sammen.

Den ”overveldelsen” som Sissel Gran har notert seg hos sine

yngre pasienter, har åpenbart noe med tidshusholdningen og

teknikkens betydning for hverdagslivet å gjøre. Det paradokset

som mange opplever, er at jo flere tidsbesparelser man benytter

seg av, desto mindre tid blir det til overs. Prestasjonskravene er

jo alltid tidsrelaterte, både i idretten, på verkstedene og i

hverdagslivet. Det virker som om mange heller vil drepe tiden –

”slå den i hjel”, sier vi – enn å samle tidsbitene sammen til en vel

fortjent pause. Kanskje pausen oppleves som truende, fordi det

man i gamle dager kalte fritiden, kan være sannhetens øyeblikk,

når vi har lagt det andpustne livet bak oss og ”sitter der mellom

våre to ører og hører sann tomhet” (Hamsun). Det kan kanskje

forklare hvorfor så mange oppsøker og går inn i ”overveldelsen”

med åpne øyne.