Vg 20 06-2014-riks_u1_r32
1
PULSEN DU KAN IKKE SETTE DEG NED OG VÆRE BITTER. ” Dette gir meg høy puls: Trening. Jeg løper på tredemølle. Ellers blir jeg veldig sjelden stresset. Om pulsen: Jeg kjører ikke fort på motor- sykkelen. Ennå. Dette gir meg lav puls: Å være på hytta og padle kajakk tidlig om morgenen. Lese bøker på terrassen. Kjøre motorsykkel. MITT FRISTED Walesas inntreden på verdensarenaen. Borch ble sendt til Polen og opplevde revolusjonen på nært hold, han var 36 år og ble smuglet inn søppelsjakter, inn i hemmelige nyhetsstudioer for døgnet rundt å rapportere hjem til Norge. DET VAR HANS første opptredener på TV noensinne. En jernklo som løsnet i ver- denspolitikken, en fortvilelse som vokste på hjemmebane. Seks år etter døde Ragn- hild. Christian Borch ble enkemann og alenepappa som 41-åring. – Kom det overraskende på deg at livet kunne være så hardt? Han holder litt inne. – Nei, det tror jeg ikke. Du faller inn i en situasjon som kan være ekstremt brutal, men du er jo midt i det, du kan ikke sette deg ned og være bitter. – Du kan jo det? – Nei, det har du hverken rett til eller mulighet til. Livet er stort sett foranderlig. I Norge har vi det problemet at vi ingen problemer har, livet går på skinner og silkeføre og det er så lett som bare rak- kern. Men sånn er ikke livet for de fleste, sier han, nærmest konstaterende. ØYNENE GLIR UTOVER mot Oslofjorden et øyeblikk, vender så tilbake. Stort sett holder Christian Borch blikket mens han snakker, det er et fast blikk. – Det er ikke akkurat selve døden som er problemet, det er prosessen mot døden. All angsten du har. Alt som skjer, når det skjer. Det er et langt lerret å bleke, det er litt vanskelig å snakke om det inn på en sånn maskin, sier han plutselig, ser ned på smarttelefonen som tar opp intervjuet, han spør om den er god nok til slikt bruk, om kapasiteten, om mikrofonen. – Det å ha opplevd mye krig og elendighet, kan det ha gjort deg rustet til å takle en tøff privat situasjon? – Det kan jeg ikke svare på. Det er mulig. Jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet det om jeg ikke hadde hatt denne jobben. SLIK ER DET Å INTERVJUE Christian Borch. Et stort alvor, og kanskje også en usikkerhet, bak en treffende replikk. Når han ser ut til å ville vike unna det vonde samtaleemnet, fortsetter han likevel, forteller hvordan han fortsatte i jobben som utenriksreporter, døtrene på 13 og 15 år fikk husholdningspenger og ansvar for seg selv, tett fulgt opp av gode venner som sto på for den sørgende familien. Det var viktig for dem å være åpne om sykdommen, både da den rammet og da Ragnhild til slutt døde. – Barna var orientert om at det var noe farlig som skjedde. Etterpå hadde jeg aldri noe problem med å oppdra jentene, fordi Ragnhild og jeg alltid hadde vært så veldig sammensveiset med felles for- ståelse og ansvar. Vi sto på en måte på samme planke i livet. -Hvor lang tid tar en slik sorg? Han trekker pusten dypt. -Ja, det er et godt spørsmål. Det finnes de som mener at du aldri helt kommer ut av den, fordi følelsen av tap hele tiden ligger og ulmer et sted i underbevisst- heten. En pause. -Men livet går jo videre. Jeg har gjort mye rart etterpå, relativt mye rart. CHRISTIAN BORCH HAR skrevet 12 bøker om utenrikspolitikk, er spesielt interessert i europeisk politikk. Men mest av alt er han opptatt av å forstå mennes- ker. -Ble det forsterket etter at kona di døde? – Nei, det tror jeg ikke. Man leter alltid etter årsakssammenhenger. Og årsaken til konflikter ligger ofte i veldig nære mellommenneskelige forhold. Skal du snakke om avspenning under jernteppet, må du treffe menneskene som bor der, se hvordan de blir undertrykket og indoktri- nert. Jeg tror ikke det endret seg noe særlig. Men når du mister et menneske som står deg nær, sier Borch, og tenker seg litt om. – Vi hadde jo vært kjærester siden vi var 16 år, så vi var veldig nære. Når hun da blir borte, da skjer det noe med deg. Du begynner å lete etter sammenhenger andre steder, finner bena under deg på en annen måte. Så ja og nei, det betød noe, men jeg ville kanskje gjort det samme uansett. Alt du forstår, endrer deg. Det utvider spekteret du ser ting fra. NOEN ÅR SENERE MØTTE han en norsk skuespiller med tette bånd til Italia, giftet seg på ny. Italia er det landet han føler seg mest hjemme i, avslører Christian Borch, og den latinske romansen varte i 14 år. Han velger å ikke si så mye mer om det. For fire år siden møtte han fransk- italienskeJoséphine Scronza (50), hun kom deisende inn i livet hans, som han sier, da han minst ventet det. I fjor kjøpte han motorsykkel. Christian Borch hadde aldri satt sine ben over skrevs på en motorsykkel før. Nå er den blitt hans fristed. Foreløpig kjører han den ganske sakte og forsiktig. -Det ser mye flottere ut når den blir kjørt av min kvinne, sier han, virker forelsket, etter intervjuet skal han gli av gårde i solnedgangen mot vest for å møte sin franske kjærlighet. Hun er 20 år yngre, og de møttes første gang på det franske kultursenteret i Oslo for 20 år siden. Hun må ha gjort inn- trykk, han husker det godt. Da han var nyskilt og de tilfeldigvis møttes igjen i 2010, gikk det relativt raskt, som han sier. -Tenker du at det var skjebnen? Han ler. -Nei, men det er et fantastisk merkelig spill av tilfeldigheter. INGEN RÅKJØRER: I fjor kjøpte Christian Borch sin første motorsykkel. Foreløpig kjører han ganske sakte og forsiktig. 32 34 Fredag 20. juni 2014
-
Upload
kristine-hovda -
Category
Documents
-
view
14 -
download
3
description
Transcript of Vg 20 06-2014-riks_u1_r32
PULSEN
DU KAN IKKE SETTE DEG NED OG VÆRE BITTER.”
Dette gir meg høy puls: Trening. Jeg løper på tredemølle.Ellers blir jeg veldig sjelden stresset.
Om pulsen: Jeg kjører ikke fort på motor-sykkelen. Ennå.
Dette gir meg lav puls: Å være på hytta og padle kajakktidlig om morgenen. Lese bøker påterrassen. Kjøre motorsykkel.
MITT FRISTED
Walesas inntreden på verdensarenaen.Borch ble sendt til Polen og opplevderevolusjonen på nært hold, han var 36 årog ble smuglet inn søppelsjakter, inn ihemmelige nyhetsstudioer for døgnetrundt å rapportere hjem til Norge.
DET VAR HANS første opptredener på TVnoensinne. En jernklo som løsnet i ver-denspolitikken, en fortvilelse som vokstepå hjemmebane. Seks år etter døde Ragn-hild. Christian Borch ble enkemann ogalenepappa som 41-åring.
– Kom det overraskende på deg atlivet kunne være så hardt?
Han holder litt inne.– Nei, det tror jeg ikke. Du faller inn i
en situasjon som kan være ekstremtbrutal, men du er jo midt i det, du kanikke sette deg ned og være bitter.
– Du kan jo det?– Nei, det har du hverken rett til eller
mulighet til. Livet er stort sett foranderlig.I Norge har vi det problemet at vi ingenproblemer har, livet går på skinner ogsilkeføre og det er så lett som bare rak-kern. Men sånn er ikke livet for de fleste,sier han, nærmest konstaterende.
ØYNENE GLIR UTOVER mot Oslofjordenet øyeblikk, vender så tilbake. Stort settholder Christian Borch blikket mens hansnakker, det er et fast blikk.
– Det er ikke akkurat selve døden somer problemet, det er prosessen mot døden.All angsten du har. Alt som skjer, når detskjer. Det er et langt lerret å bleke, det erlitt vanskelig å snakke om det inn på ensånn maskin, sier han plutselig, ser ned påsmarttelefonen som tar opp intervjuet,han spør om den er god nok til slikt bruk,om kapasiteten, om mikrofonen.
– Det å ha opplevd mye krig ogelendighet, kan det ha gjort deg rustettil å takle en tøff privat situasjon?
– Det kan jeg ikke svare på. Det ermulig. Jeg vet ikke hvordan jeg haddetaklet det om jeg ikke hadde hatt dennejobben.
SLIK ER DET Å INTERVJUE ChristianBorch. Et stort alvor, og kanskje også enusikkerhet, bak en treffende replikk. Nårhan ser ut til å ville vike unna det vondesamtaleemnet, fortsetter han likevel,forteller hvordan han fortsatte i jobbensom utenriksreporter, døtrene på 13 og 15år fikk husholdningspenger og ansvar forseg selv, tett fulgt opp av gode venner somsto på for den sørgende familien.
Det var viktig for dem å være åpne omsykdommen, både da den rammet og daRagnhild til slutt døde.
– Barna var orientert om at det var noefarlig som skjedde. Etterpå hadde jegaldri noe problem med å oppdra jentene,fordi Ragnhild og jeg alltid hadde vært såveldig sammensveiset med felles for-ståelse og ansvar. Vi sto på en måte påsamme planke i livet.
-Hvor lang tid tar en slik sorg?Han trekker pusten dypt.-Ja, det er et godt spørsmål. Det finnes
de som mener at du aldri helt kommer utav den, fordi følelsen av tap hele tidenligger og ulmer et sted i underbevisst-heten.
En pause.-Men livet går jo videre. Jeg har gjort
mye rart etterpå, relativt mye rart.
CHRISTIAN BORCH HAR skrevet 12bøker om utenrikspolitikk, er spesieltinteressert i europeisk politikk. Men mest
av alt er han opptatt av å forstå mennes-ker.
-Ble det forsterket etter at kona didøde?
– Nei, det tror jeg ikke. Man leter alltidetter årsakssammenhenger. Og årsakentil konflikter ligger ofte i veldig næremellommenneskelige forhold. Skal dusnakke om avspenning under jernteppet,må du treffe menneskene som bor der, sehvordan de blir undertrykket og indoktri-nert. Jeg tror ikke det endret seg noesærlig. Men når du mister et menneskesom står deg nær, sier Borch, og tenkerseg litt om.
– Vi hadde jo vært kjærester siden vivar 16 år, så vi var veldig nære. Når hun dablir borte, da skjer det noe med deg. Dubegynner å lete etter sammenhengerandre steder, finner bena under deg på enannen måte. Så ja og nei, det betød noe,men jeg ville kanskje gjort det sammeuansett. Alt du forstår, endrer deg. Detutvider spekteret du ser ting fra.
NOEN ÅR SENERE MØTTE han en norskskuespiller med tette bånd til Italia, giftetseg på ny. Italia er det landet han føler segmest hjemme i, avslører Christian Borch,og den latinske romansen varte i 14 år.Han velger å ikke si så mye mer om det.
For fire år siden møtte han fransk-italienskeJoséphine Scronza (50), hunkom deisende inn i livet hans, som hansier, da han minst ventet det.
I fjor kjøpte han motorsykkel. ChristianBorch hadde aldri satt sine ben overskrevs på en motorsykkel før. Nå er denblitt hans fristed. Foreløpig kjører handen ganske sakte og forsiktig.
-Det ser mye flottere ut når den blirkjørt av min kvinne, sier han, virker
forelsket, etter intervjuet skal han gli avgårde i solnedgangen mot vest for å møtesin franske kjærlighet.
Hun er 20 år yngre, og de møttes førstegang på det franske kultursenteret i Oslofor 20 år siden. Hun må ha gjort inn-trykk, han husker det godt. Da han varnyskilt og de tilfeldigvis møttes igjen i2010, gikk det relativt raskt, som han sier.
-Tenker du at det var skjebnen?Han ler.-Nei, men det er et fantastisk merkelig
spill av tilfeldigheter.
INGEN RÅKJØRER: I fjor kjøpte ChristianBorch sin første motorsykkel. Foreløpig kjørerhan ganske sakte og forsiktig.
32 34 Fredag 20. juni 2014
![VG-2G-1-20160620095011 - IVB · 2017. 11. 20. · Takte ab 01.03.2012 Fr [min] svz Erste Fahrt 05:26 05:20 06:32 06:32 Erste Fahrt 05:21 05:20 06:32 06:32 Letzte Fahrt 23:16 23:43](https://static.fdocument.pub/doc/165x107/61224096fe343b504d1feca4/vg-2g-1-20160620095011-ivb-2017-11-20-takte-ab-01032012-fr-min-svz-erste.jpg)
