KKOOMMMMUUNNIISSEERREEEEEERR..

CHRISTIAN BORCH OM: ● Å bli pensjonist● Tapet av kona● Kjærligheten

 En Honda125 kubikk Hva har du med deg:Hjelm

Når du går herfra erdu: Rolig

Sittende overskrevs på sin nyemotorsykkel, med de sølvgråkrøllene stukket på plass underhjelmen, puster en distingvertherremann ut.

– Dette intervjuet luktetsvidd, sier Christian Borch.

De siste ukene har han stilt opp i alle NRKs«uhorvelige mengde» radiokanaler, pliktskyl-digst svart på hvordan det blir å ta farvel medskjermen etter 36 år som utenriksreporter ogprogramleder, hva han skal gjøre videre, hvahan ser tilbake på med mest glede, hva slagsmusikk han foretrekker.

PÅ TAKTERRASSEN hjemme, med utsiktover hele byen, over tre av hans tidligere hjem,forklarer den nyslåtte 70-åringen at her kanman se alle de viktige stedene i Oslo, om manbryr seg om slikt.

-Hva er de viktige stedene i Oslo for deg?-Jeg har ingen viktige steder i Oslo, sier

Christian Borch lett.Han peker mot Ullernåsen der han bodde

med sin første kone, og deres barn vokste opp.Christian Borch flyttet fra Bergen som fem-åring, sammen med skipsmeglerfaren ogmoren.

Nå peker han ned til Gressbanen ved Hol-mendammen, der kjæresten bodde, hennehan møtte som 16-åring og som døde altfortidlig. Peker videre på huset han flyttet til dahan giftet seg på ny, før han endte opp her, iungkarsredet i Slemdalåsen.

Her trakk han et lettelsens sukk da hanflyttet etter skilsmissen, og så kom en fransk-italiensk skjønnhet og kapret hele Norgesgråhårede nyhetsanker. Et nytt kapittel, ellerskal vi si en utvidet nyhetssending i bestesendetid.

30. JUNI HAR BORCH sin siste arbeidsdag istatskanalen. Han er overrasket over alloppmerksomheten.

– Ja, det må jeg nok si. Det har vært langtover all forventning. Folk er lei seg for at jegslutter, og det gir de uttrykk for så øra flagrer.

– Hva skriver folk?– Nei, de snakker om en personlig stil, og

det er det kanskje noe i. Jeg har forsøkt åkommunisere med noe annet enn klisjeer,snakke et menneskespråk.

– Noen ganger har det virket som du selv er blitt ganske grepet av det du har formidlet?

– Det å lese opp en tekst er ikke å formidle,du må være til stede hele tiden, kjenne påstoffet.

– Har det vært tøft å ta med seg sjelen inni så mye krig og elendighet?

– Ja, men det er jo en jobb. Jeg har værtmye ute og reist, møtt mennesker på dødscel-len i USA, møtt mennesker i sultkatastrofer iAfrika. Du finner en måte å takle det på.

17 år gammel dro Christian Borch til sjøs.Han forteller at han kom tilbake med envisshet om at menneskelige verdier ikke varknyttet til sosiale miljø.

– Visste du ikke det før?– Nei, jeg gikk i blazer og KNS-slips og var

nok i et ganske lukket miljø på vestkanten.– Ble du journalist for å markere avstand

til familien?– Jeg vet ikke, men jeg skjønte nok relativt

tidlig i livet at pengetjening for pengetje-ningens skyld ikke er noe særlig å trakte etter.

Borch begynte å jobbe for Morgenbladet,giftet seg med Ragnhild og fikk en datter, såen datter til. Hun ble født med en i utgangs-punktet fatal hjertefeil.

Etter flere operasjoner og åtte års uvisshetvar datteren endelig reddet. Da ble Ragnhildsyk av kreft.

Det var midt i jernteppets fall og Lech

M I T T F R I S T E D