Se det i øynene

Se det i Øynene riss1.indd 1 16-04-10 14:34:26

Se det i øynene-ombr.indd 2 16-04-10 12:51:43

C. S. LEWIS

Se det i øynene

LUTHER


© Luther Forlag AS, Oslo 2010Originalens tittel: Mere Christianity

Trykket med tillatelse fra C. S. Lewis Company LimitedOriginalen består av fire bøker, hvorav den tredje

er utelatt i denne utgaven. Norsk oversettelse:

Jan Berggrav (bok en og to) og Randi Brun Mannsåker (bok fire)Omslag: Ingvild Østgård

Bildet på omslaget er trykket med tillatelse fra The Marion E. Wade Center, Wheaton College, Wheaton IL

Sats: Brødr. Fossum ASTrykk og innbinding: AIT Otta AS

Tidligere utgitt i samarbeid med Credo forlag AS i fire opplag.

ISBN: 978-82-531-4601-0


5

ET GLASS KALDT VANN

Av Olav Egil Aune

C.S. Lewis trenger verken forord eller etterord, ver-ken forsvar mot et eller annet løst skyts utenfra eller reklame for selve universalmiddelet som skal gjøre troen enklere. Og om det trengs, tar han seg av det selv.

Hver tid, sin Lewis – var det en som sa til meg. Min «tid» var i tenårene, en gang på 60-tallet – ram-men var barndommens bedehus hvor følelsene fløt fritt og de «personlige vitnesbyrdene» satt løst i hal-sen, veggene var prydet av heklede dekorasjoner og bak talerstolen i front var det et stort bilde av Jesus på vannet. Plutselig en dag – rettere sagt en kveld, sikkert en lørdagskveld – gikk det opp for meg at Jesus ikke så på meg. Han så forbi, det slørete blik-ket var festet på et sted «uendelig» lang inne i baker-ste vegg. Jeg prøvde å reise meg, men det traff ikke da heller. Da skjønte jeg per en eller annen intuisjon


6

at jeg måtte finne meg et annet Jesus-bilde – eller for-late troen. Jesus sto der som en dekorativ skikkelse, og vi som satt der var alle del av et velnært borger-skap, som bare holdt orden i papirene våre for å sikre oss en best mulig plass i evigheten.

Da var C.S. Lewis der. Ikke som Jesus-substitutt, men som en jeg kunne «holde i hånden» når jeg nå var på vei ut i det som hittil hadde vært det store, altoppslukende, mørke intet. Jeg hadde prøvd meg på teologi og et par «oppbyggelige» bøker, som det het. Det første fortonet seg som intetsigende knekk-prosa i et merkelig forstenet språk, det andre sto for troen – sentimentalisert ut i absolutt ingen ting. Jeg var i en spøkelsesaktig drøm, jeg åpnet ustanselig feil dører. Så – jeg vet ikke hvor fra, jeg vil til nød kalle det et mirakel – kom det en bok av C.S. Lewis, en såkalt «omvendt» (ordet får det til å krympe seg i meg fremdeles) ateist, professor i litteratur, som for-talte meg at det går an å tenke, selv om man er kris-ten. Og man kan føle, selv om man tenker.

Se det.Lewis gikk på en måte moralens vei inn til det hel-

lige, han snakket om en naturlov som var annerledes enn den «naturlige» – fordi mennesket sto fritt til å bryte den eller ignorere den, alt etter som. Han var – tankens vei – kommet til at det fantes en kraft i


7

verden, som man nærmet seg bedre gjennom intui-sjon enn forfrossen observasjon. På ingen måte gjen-nom følelser satt på frihjul, men gjennom en strin-gent anelse. Dette var en mann som ikke gikk så tett på at jeg ble pinlig berørt. Han brukte heller ikke logikken for det den kunne være verd i en slik sam-menheng – naturligvis fordi han visste at den som argumenterer stivt og strengt logisk for troen, har tapt. Fordi Djevelen er den største logiker av alle.

Lewis er fremfor alt ikke naiv. Det slo meg at han skrev ikke for å overbevise meg, men for å klargjøre troen for seg selv. Han skrev altså innenfra og inn, ikke innenfra og ut – eller som noen gjør, utenfra og inn. Det gjorde forskjellen. Det var premissene. Slik ble han aldri polemiker i idiotisk forstand, slett ikke ironiker heller. Når vi akkurat nå, rundt oss på alle hjørner, er omgitt av ironi som en helt fundamental erkjennelsesform, er det å møte Lewis’ redelighet og klarhet som å drikke et forfriskende glass kaldt vann. Ironi spiser opp sjelene, som Kierkegaard sa. Med ironi forsvinner både sannhet, mening og betydning. Ironi ser alltid alt på avstand og må derfor skrives med små bokstaver. Derfra til moralisme er veien svært kort. Lewis sine tekster er velsignende fri for moralistisk giftgass.

Så spør jeg, nå når mye kirkelig aktivitet kan for-


8

tone seg som et konkursbo – er det Lewis sin tid igjen? Har han den samme kraften til å fornye forstanden så vi skjønner at Gud bor i menneskenes hjerter – og mellom menneske og menneske? Eller fortoner han seg bare som spindelvev for godtroende og gudsfor-nektere, de han helt klart ville nå? Når et menneske får et glimt av av det som kalles «gudsbevissthet», opphører man å være tilskuer, man blir selv en del av mysteriet. Undring og nysgjerrighet virker alltid. Og særlig når rammen er en klar tanke – det er den så menn hos Lewis. Han er på en måte mannen som har forlatt prinsipper for å finne prinsipper. Og da duger ikke «å ri prinsipper» lenger. Lewis lærer oss – i hvert-fall meg – at «prinsipper», kristne eller ikke kristne, er et ord med hard muskulatur. Den franske forfat-teren og til dels sinte essayisten Georges Bernanos skriver at «for meg ser det snarere ut til at gode prin-sipper har lettere for å kjøre verden i senk, enn de onde. Vårt truede samfunn burde se faren der den virkelig lurer: ikke i ondskapens ødeleggende spill, men i en mer eller mindre fordervet godhet.» Det er logisk. Og for Lewis logisk på en mildere måte. Men han så at kristendom var den absolutte revolusjon, den fullstendige livsomveltning. Som kom til å sette «prinsippene» ut av spill.

Lewis møter troen med niste. Men møtet med ate-


9

ismen, aner vi hvordan det virker nå når en tidligere ateist snakker til en ateist? For noen år siden var erklærte ateister tilbaketrukne. Man fremsto som klok og stoisk og var sikker på at religionen snart ville være sunket i jorden. I dag er det en ny genera-sjon av ateister, som ser at det gikk ikke slik, og som derfor har mistet roen. Det er blitt tyngre og mer slitsomt å være ateist, og de nye innser at en må slåss for sine standpunkter. I den kampen taper selv Lewis, for han forutsetter i den minste en liten stråle av tro.

Så spør vi, hva er tro – trenger det å være så mye av den? Var det ikke en av Tsjekovs store personer, en hardhudet rasjonalist, som innrømmet at han likte når det ble ringt med kirkeklokkene? Det kunne vært et møte godt nok for Lewis. Kanskje ville han legge inn at fornuften i og for seg bygger på tro – at det skal tro til for å erfare at kirkeklokkene har noe som helst med virkeligheten å gjøre. Så enkelt.

C.S. Lewis er på en måte historien om den blind-fødte som falt på kne – ikke sentimentalt og med vrengte øyne. Se det i øynene heter boken – som om vi leser Bibelen og Lewis rett – intellektuelt skarpt og slett ikke uten varme forteller oss at vi mot alle odds likevel er med i det gode selskap. «Hadde det ikke vært for Guds medynk,» sa Bernanos – «tror jeg mennesket ville falt sammen i det øyeblikk det skjønte


10

hva det er.» Lewis sier det samme i Se det i øynene – riktignok mer diplomatisk og skritt for skritt: «Kris-tendommen sier at menneskene skal angre og lover dem tilgivelse. Derfor har den (såvidt jeg vet) ingen ting å si de mennesker som ikke vet om noe galt de har gjort som de må angre på, og ikke kjenner behov for noen tilgivelse. Kristendommen har ikke noe å si deg før du har innsett at det er en virkelig morallov og en makt bak loven, og at du har brutt loven og kommer på kant med makten bak den. Når du vet at du er syk, vil du høre på doktoren.»

Bernanos, som Lewis, ber oss se det i øynene.Det er slett ikke enkelt å stå foran et moderne men-

neske i dag og skulle fortelle om en Gud som er tre personer – den ene i gestalt av en due som har befruk-tet en jomfru, som til gjengjeld har født en sønn, som i all evighet er en gudsønn, selv om han var til stede på jorden som et menneske og ble hengt på et kors for å bøte for våre synder. Her kommer Lewis inn – sammen med andre ikke «ufarlige» våpendragere (ikke forkynnere!) for kristen tro: Georges Bernanos, Francois Mauriac og den spisseste av dem alle, G. K. Chesterton. Vel å merke, alle skjønnlitterære forfat-tere. Ingen teolog. Dermed slapp de – og slipper de, siden vi har bøkene – å gå hele veien rundt for å komme til kjernen. Til syvende og sist og når alle


regnestykker er gått opp, blir det den ene og skjebne-svangre erkjennelsen som står igjen, nemlig at det motsatte av synden ikke er dyd, som vi har så lett for å tro. Det er troen.


13

INNHOLD

Forord 15

første bokRett og galt som nøkkelen til meningen med universet 27 Den menneskelige naturs lov 29 Noen innvendinger 37 Lovens realitet 45 Det som ligger bak loven 52 Vi har grunn til å være urolige 61

annen bokHva de kristne tror 67 Rivaliserende forestillinger om Gud 69 Invasjonen 75 Det sjokkerende alternativ 84 Den fullkomne botferdige 93 Den praktiske konklusjon 102


tredje bokNoe ganske annet 111 Om å skape og å «avle» 113 Den treenige Gud 122 I tiden og utenfor all tid 131 God smitte 139 De gjenstridige tinnsoldatene 147 To merknader 153 La oss late som om ... 158 Er kristendommen vanskelig eller lett? 166 Beregn omkostningene 174 Bra folk eller nye mennesker? 182 De nye menneskene 196


FORORD

Innholdet i denne boken ble først lagt fram i radio. Foredragene ble så utgitt i tre små bøker som her er samarbeidet til en. Jeg har gjort noen forandringer når det gjelder formen, og har også foretatt endrin-ger på steder som jeg synes jeg skjønner bedre nå enn for ti år siden, eller som jeg vet ble misforstått i den opprinnelige versjon.

Leseren må være klar over at boken ikke gir noen hjelp til den som vakler mellom to kristne «bekjen-nelser» eller trossamfunn. Den sier ikke noe om hva man bør være – anglikaner, lutheraner, metodist, eller romersk-katolikk. Dette er gjort med hensikt (selv i den listen jeg her har nevnt, er rekkefølgen alfa-betisk). Det er ikke noe mystisk ved min egen stilling. Jeg er en meget ordinær legmann i Den engelske kirke, ikke spesielt høykirkelig, ikke spesielt lavkir-kelig, ikke noe spesielt annet heller. Men i denne boken prøver jeg ikke å vinne noen for det kirkesam-

15


16

funnet jeg selv tilhører. Helt siden jeg ble en kristen, har jeg ment at den beste, kanskje den eneste, tjenes-ten jeg kunne gjøre for mine ikke-troende medmen-nesker, var å forklare og forsvare den tro som har vært felles for nesten alle kristne til alle tider. Det var mer enn én grunn til å mene dette. For det første gjel-der de spørsmålene som skiller de kristne, ofte høy-ere teologi eller til og med kirkehistorie, og slikt bør bare virkelige eksperter ta seg av. Det vil kreve for mye om jeg prøvde meg på den slags; jeg ville heller trenge hjelp enn å kunne hjelpe andre. For det andre tror jeg vi må vedgå at ordskiftet om disse omtvis-tede tingene absolutt ikke kan bidra noe til å bringe en utenforstående inn i den kristne tro. Det er mer sannsynlig at vi på den måten hindrer ham eller henne i å slutte seg til et kristent fellesskap i det hele. Det vi ikke er enige om, bør vi bare diskutere blant dem som tror på Gud og på Kristus som Guds sønn. Endelig var det mitt inntrykk at mange og dyktigere forfattere alt var opptatt med å behandle slike debatt-tema, mens det var forholdsvis få som forsvarte det som er blitt kalt «ren» kristendom – kjernen i kris-tendommen. Det område hvor jeg mente jeg best kunne gjøre noe, var også det som var dårligst dek-ket. Derfor falt det naturlig å ta fatt.

Så vidt jeg vet, er dette mine eneste motiver, og det


17

ville glede meg om folk ville la være å trekke fantasi-fulle slutninger på grunn av min taushet omkring visse omtvistede ting.

En slik taushet behøver for eksempel ikke bety at jeg ikke selv har noe standpunkt. Av og til har jeg det ikke. Det finnes spørsmål som de kristne diskuterer, som jeg mener vi ennå ikke har fått svar på. Noen av dem får jeg kanskje aldri svar på. Hvis jeg ba om det, selv i en bedre verden, kunne jeg (for alt jeg vet) få det svar som en langt større mann enn meg fikk: «Hva betyr det for deg? Følg du meg.» Men det fin-nes andre problemer som jeg har en bestemt oppfat-ning av og likevel ikke omtaler. For jeg har ikke skre-vet for å fremstille noe som kunne kalles «min reli-gion», men «ren» kristendom som er hva den er nå, og hva den var lenge før jeg ble født.

Noen trekker gale konklusjoner av den ting at jeg aldri sier noe om jomfru Maria uten i forbindelse med jomfrufødselen. Men grunnen må da være klar? Sa jeg mer, ville jeg straks komme inn på omtvistede områder. Og det finnes ikke noen kontrovers mellom kristne som må behandles mer forsiktig, enn denne. Her er det meget vanskelig å være uenig, uten at man i katolikkenes øyne er både uvitende og kjettersk. På motsatt side vil den protestantiske tro når det gjelder dette spørsmålet, fremkalle følelser som går helt ned


18

til monoteismens røtter. For ytterliggående protes-tanter står det slik at forskjellen mellom skaper og skapning blir uklar – polyteismen stiger fram igjen. Derfor er det så vanskelig å være uenig med dem på dette punktet uten at de ser på en som noe verre enn en kjetter, nemlig som en hedning. Hvis noe emne med sikkerhet skulle kunne torpedere en bok om «ren» kristendom, hvis noe emne skulle umuliggjøre lesningen for dem som ennå ikke tror at jomfruen fødte Gud, er det nettopp dette.

Det høres kanskje rart ut, men min taushet omkring omtvistede punkter skyldes verken det at jeg mener de er viktige, eller det at de i mine øyne er uten betyd-ning. For dette med «betydningsfullheten» er jo nett-opp noe av det striden står om. Når to kristne fra forskjellige trossamfunn begynner å diskutere, er det vanligvis ikke lenge før en av dem spør om det og det punkt «virkelig har noen interesse,» og den andre svarer: «Har noen interesse? Men det er jo av vesent-lig betydning.»

Alt dette sier jeg for at det skal være klart hva slags bok jeg har forsøkt å skrive, og absolutt ikke for å dekke over eller løpe fra ansvaret for min egen opp-fatning. Den er det, som sagt, ikke noe hemmelig ved. For å sitere Dickens’ onkel Toby: «Den er skre-vet i bønneboken.»


19

Det var selvfølgelig en fare for at jeg skulle frem-stille som alminnelig kristendom det som er spesielt for Den engelske kirke eller (enda verre) for meg selv. Jeg prøvde å gardere meg mot dette ved å sende manuskriptet til det som her utgjør annen bok til fire prester (en anglikaner, en lutheraner, en metodist, en romersk-katolikk) og be om deres kritikk. Metodis-ten mente jeg ikke hadde sagt nok om troen, og kato-likken syntes jeg hadde gått for langt i å forklare de forholdsvis betydningsløse teorier om soningen. Ellers var vi enige, alle fem. Jeg lot ikke de andre bøkene bli behandlet på samme måte, fordi det her ikke dreide seg så meget om det som skiller trossam-funnene fra hverandre, som om tvistepunkter mel-lom enkeltpersoner eller «skoler».

Så vidt jeg kan se av omtaler og utallige brev jeg har fått, har det – hvor mangelfull boken enn måtte være ellers – lyktes å gi en fremstilling av en alminne-lig, sentral kristendom som alle kan samles om. I så måte kan det kanskje bidra til å svekke det syn at det bare blir et svakt og blodløst «fellesmultiplum» til-bake dersom vi utelater de omdiskuterte punktene. Det viser seg at dette multiplum ikke bare er positivt, men at det virker eggende og insisterende; kløften mellom det og all ikke-kristen oppfatning er så dyp at den overhodet ikke kan sammenlignes med uover-


20

ensstemmelsene innenfor de kristnes rekker. Selv om jeg ikke har arbeidet direkte for en gjenforening av de kristne, har jeg kanskje gjort det klart hvorfor vi bør forenes. Jeg har ikke møtt meget av den berømte odium theologicum hos overbeviste medlemmer av andre trossamfunn. Den fiendtlige innstilling har jeg møtt hos «grense-menneskene» enten innenfor eller utenfor Den engelske kirke, hos mennesker som ikke direkte hører til noe trossamfunn. Dette finner jeg merkelig beroligende. Når det gjelder det sentrale, er de forskjellige trossamfunn nær hverandre i ånd, om ikke i lære. Og dette antyder at innerst i hvert av dem er det noe eller en «noen» som taler med den samme stemme, tross alle trosmotsetninger, tross alle minner om gjensidig forfølgelse.

Innvendinger kan reises – og det er blitt gjort – mot min bruk av ordet kristen i betydningen av en som godtar kristendommens alminnelige læresetninger. Folk spør: Hvem er De, som kan avgjøre hvem som er, og hvem som ikke er kristen? Eller: Kan ikke mangt et menneske som ikke kan tro på disse lære-setningene være en sannere kristen, stå Kristi ånd nærmere enn mange av dem som tror på dem? – På en måte er denne innvendingen meget riktig, meget nestekjærlig, meget åndfull, meget sensitiv. Den har alle tiltalende egenskaper uten den å være nyttig. Vi


21

kan ganske enkelt ikke uten skade bruke språket på en slik måte som denne innvendingen fordrer det. Jeg vil prøve å klarlegge dette ved å gi en liten historisk redegjørelse for et annet og langt mindre betydnings-fullt ord. Det engelske ord gentleman var opprinne-lig betegnelsen på en bestemt gruppe menn, nemlig dem som hadde våpenskjold og noe jordgods. Når man kalte en mann for en gentleman, var det ikke en kompliment, man fastslo bare en kjensgjerning. Sa man at han ikke var en gentleman, fornærmet man ham ikke, men ga bare en opplysning om ham. Det var ikke noen selvmotsigelse å si at John var en løg-ner og en gentleman, ikke mer selvmotsigende enn å si at James er en tosk og en magister. Men så var det noen som sa – så riktig, kjærlig, åndfullt, så alt annet enn nyttig: «Ja, men det vesentlige ved en gentleman er da ikke våpenskjold og jord, men hans atferd? Ser man det slik, er da Edward langt mer en gentleman enn John?» – De mente det godt. Det er selvsagt langt bedre å være ærbar, høvisk og tapper enn å ha et våpenskjold. Men det er ikke det samme. Verre enda, det er ikke noe alle vil være enige om. Det blir ikke lenger en form for opplysning å kalle noen en gentle-man i denne nye, forfinede betydning, men en måte å rose ham på. Når et ord går over fra å være rent beskrivende til å bli et rosende uttrykk, sier det ikke


22

lenger noe om kjensgjerninger, bare om et menneskes holdning til den person ordet blir brukt om. (Et «godt» måltid betyr bare et måltid som smaker den som sier det.) Når uttrykket gentleman har fått et finere og mer åndelig preg enn dets opprinnelige, objektive betydning, betegner det ikke stort mer enn et menneske som blir likt av den som bruker ordet. Resultatet er at gentleman nå er et ubrukelig ord. Vi hadde alt en mengde ord som uttrykker anerkjen-nelse, så vi trengte det ikke av den grunn. Hvis man på den andre siden vil bruke ordet i dets opprinnelige betydning (for eksempel i et historisk verk), kan det ikke gjøres uten forklaringer. Til det bruk er det blitt ødelagt.

Hvis vi lar folk begynne å åndeliggjøre og forfine ordet kristen – de ville kanskje si at de gjorde det dypere – ville det altfor fort bli et ubrukelig ord. For det første ville de kristne selv aldri bli i stand til å bruke det om noen. Det står ikke til oss å uttale oss om hvem som i dypeste mening er nærmest Kristi ånd. Vi ser ikke inn i menneskenes hjerter. Vi kan ikke dømme; vi har ikke rett til det. Det ville være vemmelig arrogant å uttale seg om et menneske er kristen i denne finere betydning. Det er klart at et ord som vi aldri kan bruke, ikke vil være særlig til nytte. De som ikke tror, vil uten tvil gladelig bruke ordet i


23

den forfinede betydning. I deres munn vil det sim-pelthen bli et rosende ord. Når de kaller noen kris-ten, mener de ganske enkelt at de synes det er et godt menneske. Men den måten å bruke ordet på vil ikke bety noen berikelse av språket, for vi har alt ordet «godt». Og så vil ordet kristen være ubrukelig for det formålet vi ellers kunne brukt det til.

Vi må derfor holde oss til ordets opprinnelige, klare betydning. Navnet kristen ble først gitt i Antio-kia (Apg 11, 26) til «disiplene», til dem som godtok apostlenes lære. Det finnes ikke noen antydning om at betegnelsen begrenset seg til dem som hadde det utbyttet av denne læren, som de burde ha. Det er ikke noen antydning om at det er utvidet til å omfatte de som på en eller annen finere, mer åndelig, indre måte, var langt «nærmere Kristi ånd» enn de blant disiplene som ikke kom så langt. Dette er ikke noe teologisk eller moralsk problem. Det er bare spørs-mål om å bruke et ord slik at vi alle kan forstå hva som blir sagt. Når et menneske som godtar den kristne lære, lever etter den på en uverdig måte, er det langt klarere å si at han er en dårlig kristen enn at han ikke er en kristen.

Jeg håper at det ikke er noen av leserne som tror at «ren» kristendom her er fremsatt som et alternativ til det som forkynnes av de forskjellige kirkesamfunn,


24

slik at man altså kunne gå over til den i stedet for frikirke eller gresk-ortodoks kirke eller noe annet. Den ligner mer en entré, et forværelse, som har dører til forskjellige rom. Hvis jeg kan bringe noen inn i denne entreen, har jeg oppnådd hva jeg siktet på. Men det er i rommene og ikke i entréen at vi finner ildstedene og stolene og maten. Entreen er et vente-sted, et sted hvor man kan prøve de forskjellige dørene, ikke et sted hvor man kan bo. Til det for-målet er, mener jeg, selv det dårligste av rommene å foretrekke. Det er nok så at mange mennesker finner at de må vente ute i entréen i temmelig lang tid, mens andre føler nesten med det samme hvilken dør de skal banke på. Jeg vet ikke hvorfor det er en slik for-skjell, men jeg er sikker på at Gud ikke lar noen vente hvis han ikke mener at det er bra for dem.

Når man endelig kommer inn i rommet, vil man finne at den lange ventetiden har gitt noe som man ikke ville fått på annen måte. Men man må se på det som venting, ikke som noe endelig. Man må ikke bli trett av å be om lys, og selv i forværelset må man selvsagt begynne å prøve å følge de regler som er fel-les for hele huset. Fremfor alt må spørsmålet være hvilken dør som er den riktige og sanne, ikke hvilken som faller best i smak på grunn av maling og panel. Sagt mer direkte: Spørsmålet må aldri være: «Liker


jeg denne formen for gudstjeneste?» men: «Er denne lære sann? Er det hellige her? Fører min samvittighet meg i denne retningen? Når jeg nøler med å banke på denne døren, skyldes det da stolthet, smak eller anti-pati mot denne spesielle dørvokteren?»

Når du har nådd fram til ditt eget rom, vær da vennlig mot dem som har valgt andre rom, og mot dem som fremdeles er i forværelset. Har disse tatt feil, trenger de enda mer dine bønner; er de dine fien-der, må du be for dem. Det er en av fellesreglene for hele huset.


Se det i Øynene riss1.indd 1 16-04-10 14:34:26

Se det i øynene

Documents

Transcript of Se det i øynene