til odd-olav

© 2006 j.w. cappelens forlag

omslag, illustrasjoner og bokdesign Stian Holesatt med Mrs Eaves 14,5/16 pkt.papir Lessebo Linnérepro RenessanseMediatrykk og innbinding PDC Tangen, 2006isbn-10 82-02-25922-3isbn-13 978-82-02-25922-8

Utgitt med støtte fra Norsk kulturfondwww.cappelen.no

armanns sommer er snart over. Gresshoppene synger og de tre gamle tantene er på besøk. Garmann lukker øynene og tenker på sorte skogssnegler, myggstikkene som klør, og at han skal begynne på skolen. Han åpner øynene igjen og ser at greinene på epletreet ligner krokete fingre som peker mot himmelen. Snart er det høst.

oen dager i året kommer tantene på besøk med gikt og brokk og fyrstekake. De kommer med båten fra en annen tid og har med en myk pakke til Garmann. Nå

er Garmann nesten like høy som tantene enda han bare er seks år. Tantene krymper litt i sola hver sommer, tenker Garmann, snart rekker de ikke lenger over gresset.

n Maria fly-fly kommer med vinden og lander på Garmann. Den har seks sorte flekker på

den røde ryggen og pappa har fortalt at den bringer lykke. Garmann skynder seg å si ønsket sitt tre ganger inni seg før han klemmer tantene. De store puppene er gode og myke mot kinnet. «Så tynn og blek du er», sier tantene og smiler. «Takk det samme», sier Garmann og bukker. Garmann kjenner hva det er inni pakken lenge før han har tatt av papiret: En hjemmestrikket topplue med dusk. Ikke en sort lue med Batman-merke foran, slik han ønsker seg. Garmann får det samme hvert eneste år. Nå har han seks toppluer med dusk. Like mange som de sorte flekkene på billen.

va skal du bli når du blir stor?» hvisker tante Augusta og putter en tjuekrone i hånda hans uten at noen andre ser det. «Brannmann eller fotballspiller?» «Flamme-sluker», svarer Garmann og putter mynten i lomma. «Hvordan blir det å begynne på skolen, mon tro – har du sommerfugler i magen?» spør tante Borghild. «Jeg gruer meg», svarer Garmann og lurer på hvordan sommerfuglene kommer seg inn i magen.

ante Ruth blir tankefull. «Jeg gruer meg

også til noe», hvisker hun. «Snart må jeg

ha rullator når jeg går». «Da kan du kan

få låne rullebrettet mitt», svarer Garmann

og ser for seg tante Ruth i full fart nedover

fortauet på rullebrettet! Tante Ruth ler godt.

armann klatrer opp i plommetreet og hører hvordan

tantene skryter av den bugnende hagen. De slår hendene sammen, snakker i munnen på hverandre og virrer som bier

fra blomst til blomst. «Du har sannelig grønne fingre!» sier de til Garmanns mamma, og pappa sier at «nå får du roser i kinnene også.» Voksne snakker så rart. Blomster har navn som gamle damer, tenker Garmann mens han hører på tantene: «Gladioler, Lobelia, Georgine, Krysantemum, Tagetes og Petunia», sier de. I høst skal Garmann og pappa lage et herbarium.

nnå er ingen av tennene til Garmann løse og skolen begynner i morgen. Nå haster det.Hver kveld i hele sommer har Garmann kjent etter foran speilet. Hanne og Johanne har mistet fire tenner hver. De skal også begynne i første klasse. Tvillingene kan alt som Garmann ikke tør: sykle, balansere på gjerdet og dukke hodet under vann. Dessuten kan de allerede lese og stave rabarbra både forlengs og bak-lengs. Garmann kjenner på fortennene igjen, men de sitter som støpt, samme hvor mye han rikker på dem.

antene har mistet alle tennene sine. Derfor har de gebiss. Garmann sniker seg helt inntil for å se når tantene sitter og sover i stolene sine etter middagen. Tante Ruth og tante Augusta har lagt tennene i hvert sitt glass med vann. Men tante Borghild har bare løsnet litt på gebisset. Hver gang hun puster så beveger tennene seg fram og tilbake.

ante Borghild har mange rynker og lange, hvite hår på haken. Garmann tenker at rynkene ligner årringene på et tre. Han lar pekefingeren følge en blodåre i den

tynne hvite huden på hånda hennes. De blinde leser med fingrene, tenker Garmann og lukker øynene. Huden føles som tynt papir. Tante Borghild våkner brått og fester tennene. «Har du vært barn noen gang?», spør Garmann. Tante Borghild tenker seg lenge om. En øyestikker stanser i lufta. Så smiler hun og sier: «Ja, for hundre og femti år siden», og ler så puppene rister.

kal du dø snart?» spør Garmann. Tante Borghild ser opp på greinene på epletreet. «Ja, det er nok ikke så lenge til.» Hun retter på kjolen. «Da skal jeg ta på leppestift og pynte meg i penkjolen og reise over himmelen i Karlsvogna til jeg kommer til en stor port. Jeg skal gå gjennom porten og spasere inn i en hage som er like fin som denne, bare enda større!» «Gruer du deg?» Tante Borghild nikker sakte. Hun tar opp en børste fra veska og kjemmer det sølvgrå håret som skinner i sola. «Ja, Garmann, jeg gruer meg til å reise fra deg. Men det kan bli spennende med den store hagen.»

et var en kald, men klar vinterdag at skiene ble satt på kongens, dronningens og lille arve-prins Olavs ben. Lille Olav fikk de minste skiene, for han var minst. Da de hadde gått et stykke, traff de noen barn som hoppet på ski i en liten bakke. «Hvem er du for en som har på deg krone?» spurte barna.«Jeg er prinsen som bor på slottet i byen her,» sa lille Olav «og jeg er ute for å finne norske tradi-sjoner og væremåter.»

ante Ruth er den neste som våkner: «Hva gruer du deg til?» spør Garmann. «Til den lange vinteren», svarer tante Ruth. «Alle gamle damer gruer seg til vinteren. Til kalde og mørke kvelder og brøytebiler og snømåking og glatte fortau. Å stabbe rundt med ispigger under kalosjene og skyve rullatoren gjen-nom snøen.» Så rart at noen gruer seg til vinteren, undrer Garmann og tenker på snøhulen han skal bygge og akebakken i parken og varm kakao med krem.

ante Augusta gruer seg ikke til noe. Hun er blitt glemsk, og kommer ikke lenger på hva det er å grue seg. «Jeg gleder meg sånn til fyrstekaken», sier hun da Garmann spør. Den som ikke husker noe har heller ingenting å grue seg til, tenker Garmann.

ruer du deg til noe?» Pappa og Garmann sitter på trappa

og drikker ripssaft. Pappa er mye borte. Nesten hver kveld sitter han i orkester-graven på teatret og spiller fiolin. Det hender Garmann får lov til å være med, men han får ikke øye på pappa der nede i mørket, selv om pappa sitter på en pute. Hvis han stirrer lenge, kan han av og til se buen fra fiolinen stikke over kanten. I morgen reiser pappa på turné med orkesteret. Garmann har sett at den sorte smokingen og fiolinkofferten henger klar i entreen. «Jeg gruer meg til å være borte fra deg og mamma,» sier pappa. «Og så gruer jeg meg alltid før jeg skal spille konsert. Tenk om jeg spiller for fort!» Pappa trekker pusten dypt. «Jeg tror alle mennesker har noe de gruer seg til», sier han. «Til og med Hanne og Johanne?» spør Garmann. «Til og med Hanne og Johanne», svarer pappa før han må opp på loftet igjen og øve på fiolinen.

et er mamma som skal følge Garmann til skolen. Hun har kjøpt ny matboks og ny sekk til ham. I morgen skal hun knyte skolissene hans og hjelpe ham med alle knappene i skjorta. Når de kommer til den store

veien, skal hun passe på at han ser begge veier før han krysser. Det har de øvd på i hele sommer.

kanten av hagen er det en hekk med hemmelige rom inni. Der inne bor det hundrevis av småspurv. De kommer fram hvis Garmann sitter helt stille. Han smyger seg inn og og gir noen smuler til fuglene,

som kvitrer og synger av fryd. Det ligger en død spurv på bakken. Garmann løfter den opp i hånda og stryker den forsiktig med pekefingeren. De grå fjærene bak i nakken er fortsatt myke. Han legger fuglen i en stor, tom fyrstikkeske og graver den ned i jorda. Så lager han et kors av to pinner og legger over. Han hører stemmene til tantene fra hagen, latter og klirring fra kaffekoppene. Den som dør får reise med Karlsvogna over himmelen, tenker Garmann, men først må man graves ned til meitemarkene og bli til jord.

amma rydder av bordet mens tantene spiller kinasjakk. «Gruer du deg til noe,

mamma?» hvisker Garmann i det hun passerer hekken. Mamma ser seg om. Så setter hun seg på huk i gresset og snakker lavt til hekken: «Jeg gruer meg til Garmann skal krysse den store veien på vei til skolen. Bilene kjører så fort der, så jeg håper han er forsiktig.» Hun reiser seg, børster gresset av knærne og i det hun er på vei inn med brettet med koppene, så stopper hun og går tilbake til hekken. Hun hvisker: «Så gruer jeg meg til tirsdag, for da skal jeg til tannlegen». Det minner Garmann om noe. Han rugger så hardt kan klarer på tennene, en etter en.

antene skal reise. De har all tid å miste, men ingenting å tape.

De tre gamle damene fyller veskene med syltetøyglass og blomster og ukeblader og sier at sommeren var en flott forestilling i år. Garmann skulle ønske at sommerferien nettopp var begynt. Mamma henger den røde kjolen tilbake på loftet.

armann får lov å gå ned til bukta og se når båten seiler ut fjorden. Tre dype støt fra skipsluren og tantene

drar fra byen. Han ser tantene bli mindre og mindre, snart reiser de rett inn i himmelen. De vinker til Garmann helt til båten blir en prikk som forsvinner i skyene.

å den aller siste sommerkvelden ser Garmann over skolesekken enda en gang. Han rydder i pennalet. Et fotballviskelær, åtte fargeblyanter, en ny blyantspisser, en linjal som er brukket og en fyrstikkeske med frimerker. Han putter alt i pennalet og sjekker at glidelåsen er lett å åpne.

e første vepsene flyr i svime i vindus-karmen allerede. Den sjette sommeren

gikk så altfor fort. Samtidig som Garmann knyter igjen sekken, kjenner han et kjølig drag i lufta. I øyekroken ser han at det første bladet faller fra epletreet. Før han legger seg kjenner han en siste gang om noen av tennene er løse. Det er tretten timer igjen til skolen starter. Og Garmann gruer seg.