80 KART OG PLAN 2–2013

På vei mot Norge DigitaltJan Martin Larsen og Geir-Harald Strand

Jan Martin Larsen and Geir-Harald Strand: The road towards Norway Digital

KART OG PLAN, Vol. 73, pp. 80–88, POB 5003, NO-1432 Ås, ISSN 0047-3278

This paper describes the recent history of development of mapping and spatial data management in Norway, emphasiz-ing the period 1970–2000. The purpose is to present the background for development of the national geospatial data in-frastructure (Norge digitalt), which was initiated by the Government White Paper 30 (2002–2003). The first steps tomove from analogue mapping to digital spatial data management occurred around 1970. In the 40 years following, de-velopment of digital mapping has accelerated and can be described as a series of successive phases. The first phase wascharacterized by digitization of analogue maps and development of automated cartography. The second phase saw a gen-eral push toward standardization and introduction of geographical information systems. The final phase included intro-duction of spatial database management and online data distribution. The implementation of a national geospatial datainfrastructure emerged as a logical and necessary consequence of these developments.

Key words: Norwegian mapping history, Spatial data infrastructure

Jan Martin Larsen, former Director of the Norwegian Mapping Authority, E-mail: janmlars@hotmail.com

Geir-Harald Strand, Director, Land resource surveys, Norwegian Forest and Landscape Institute, P.O.Box 115, NO-1431Ås. E-mail: ghs@skogoglandskap.no

I innledningen til St.meld. nr. 30 (2002–2003)Norge digitalt – et felles fundament for verdi-skaping, gis det en kort innføring i norskkarthistorie.

«I Norge var Bergen by først ute med å er-kjenne behovet for detaljerte kart. I 1687 tokbyen til å lage kart for å planlegge utbyggings-tiltak og holde oversyn over eiendomsforhold.En egen kartleggingsinstitusjon for Norge –forløperen for Statens kartverk – ble oppretteti 1773. Den første oppgaven var å dekke mili-tære behov, men allerede etter få år fikk insti-tusjonen også til oppgave å skaffe kart som gaoversikt over naturressurser, bosetting, næ-ringsliv og eiendomsforhold og som grunnlagfor navigasjon. Allerede i 1805 ble detaljertoppmåling av arealressursene påbegynt (øko-nomisk kartlegging), men dette stoppet opp i1814. Det tok deretter nesten 150 år før plan-messig økonomisk kartlegging kom i gangigjen. Første utgave av økonomisk kartverkfor hele landet var først på plass i juni 2002.

Teknologi og metoder for å innhente geo-grafiske data har utviklet seg gradvis medden generelle teknologiske utviklingen. Desiste tjue årene har imidlertid gitt to mar-kerte sprang i utviklingen:

Tidligere var lagring og presentasjon avdata uløselig knyttet sammen gjennom kart-

konstruktørens møysommelige tegnearbeid.I dag lagres geografiske data digitalt i data-maskiner, og behandles ved hjelp av informa-sjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT).Data er derfor ikke lengre bundet til en be-stemt presentasjonsmåte, men kan analyse-res og presenteres på mange ulike måter.

Tidligere var nøyaktig posisjonering noesom krevde vitenskapelig ekspertise og kom-plisert utstyr. I mange tilfeller kan brukereni dag gjøre dette selv med hjelp av satellitt-basert posisjonering.

I dag snakker vi om geografisk informa-sjonsteknologi (GIT) og om geodata som pro-dukt av virksomheten.»

Dette utgjør det historiske bakteppet forden kart og geodatapolitikken som trådte ikraft fra 2003 og la grunnlaget for at det bleetablert en nasjonal infrastruktur av sted-festede data – Norge digitalt. Endringene harvært betydelige, ikke minst gjennom dengradvise overgangen fra analoge kart til digi-tale geodata i perioden etter 1970. Likevel gårdet en rød tråd gjennom denne utviklingen.

Det første utviklingsspranget på 1900-talletvar innføringen av flyfotogrammetri som domi-nerende kartleggingsmetode. Dette la grunnla-get for å gjennomføre arbeid med økonomiskkartverk for landet (1959–2002) og utvidet de-

På vei mot Norge Digitalt

KART OG PLAN 2–2013 81

taljkartlegging i bebygde strøk. De neste spran-gene kom med elektronisk datateknologi og ut-vikling av satellittbasert posisjonering.

Den 9. desember 1969 var det møte i Kar-tografisk forening i Oslo der oppmålingssje-fen i Åsane kommune (senere i Bergen kom-mune), Torbjørn Trageton, holdt foredragmed tittel: «Korleis bør vårt datasystem forsamfunnsplanlegging, -forsking og -driftprinsipielt byggjast opp. Koordinatmetoden iteori og praksis.» Slik lød hans forhåndsbe-skrivelse av foredraget:

«Foredraget vil gje orientering om korleisregister- og arkivførte opplysningar t.d. dataom befolkning, sysselsetting, produksjon, rå-derettstilhøve, trafikale, økonomiske og øko-logiske tilhøve osb. kan organiserast i sam-ordna og integrerbare dataarkiv; korleis opp-lysingane enkelt kan få tilført kartverketsgeografiske referanse (koordinater), korleisein ved hjelp av EDB kan bearbeida og pre-sentera informasjonane til eit godt og lett le-seleg vurderingsgrunnlag.

Ved ei rekkje konkrete dømer frå Noreg ogSverige vil ein illustrera kva nytte vi kan få avdette geo-datasystemet i praktisk planlegging,i forsking og drift av vårt samfunn. Stikkords-messig kan nemnast ressursanalyser, befolk-nings-/arbeidsplasslokalisering, pendling, sko-leplanlegging, sanering, oreigning, optimalise-ringsanalyser for plassering av servicesen-tralar for t.d. post-, helse-, bank-, telesentralar,fritidsaktivitetar osb. Geodatasystemet er eitinformasjonssystem som i prinsipp er ubundeav administrative inndelingsgrenser og tilletden detaljeringsgrad i geografisk referansesom eit kvart føremål måtte kreva.»

Både unge og eldre kartfagfolk var blittoppmerksomme på at deres bransje var på veiinn i en ny epoke. Tragetons beskrivelse varganske treffende for det arbeidet som ventet.Elektronisk databehandling (EDB) ville spilleen stor rolle både i innhenting av data; i be-handlingen av data og utforming av produk-ter; og innen bruken av geodata. Utviklingenville kreve nytenking og stor innsats. Det kombl.a. til uttrykk i disse to hendelsene:

– Norges Karttekniske Forbund (nå Geofo-rum) ble stiftet i 1969. Hvert år siden 1971har forbundet arrangert Kartdagene (nåGeomatikkdagene). Programmene derfra

gir et godt inntrykk av utviklingen de siste40 årene. Forbundets utredning «Landmå-lingsfagenes samfunnsmessige stilling»forelå i 1972.

– «Utvalget til å vurdere regional dataregis-trering ved hjelp av koordinatmetoden»ble oppnevnt i 1969 med Trageton som se-kretær. Dette utvalget fikk etter hvertnavnet «Geodatakomitéen». Den leverteden første geodatainnstillingen til Kom-munaldepartementet i 1971.

Geodatakomitéen av 197127. februar 1969 oppnevnte det daværendeKommunal- og arbeidsdepartementet et ut-valg som skulle vurdere regional dataregis-trering ved hjelp av koordinatmetoden. Ut-valget ble ledet av Tor Fr. Rasmussen og be-stod ellers av Ken Jones, Eilert Juul, Erik Lo-range, Gisle Skancke og Sigurd Svindland.Torbjørn Trageton var utvalgets sekretær. Ut-valget avga sin innstilling 7. juli 1971.

Figur 1: Torbjørn Trageton argumenterte al-lerede i 1969 for betydningen av overgang tildigitale kartdata. Han ble i 2012 tildeltH.M.Kongens fortjenestemedalje i gull forhans store faglige engasjement og visjonæregjennomføringsevne. Foto: Marianne Meinich/Posisjon.

Jan Martin Larsen og Geir-Harald Strand

82 KART OG PLAN 2–2013

Utvalget mente det var behov for et forbe-dret regionalt informasjonssystem til plan-legging og forvaltning, og at geodatametodenvar det mest hensiktsmessige middel til å nådette målet. For å ta metoden i bruk, måttedet ved hjelp av EDB etableres et enhetligkoordinatsatt eiendomsregister. Andre of-fentlige registre burde gradvis ta det sentra-le eiendomsregisters identifikasjonsbeteg-nelser i bruk. På lengre sikt var det ønskeligmed egne lovregler for registeret.

Utvalget viste til at metodegrunnlaget foredb-basert analyse basert på kartkoordina-ter, hadde sitt opphav hos den svenske geo-grafiprofessoren Torsten Hägerstrand som i1955 foretok en undersøkelse av befolknings-fordelingen i en svensk kommune. For å be-skrive metoden og muligheten den førte medseg, valgte utvalget å skape ordet geodata ogdefinere dette som data om enheter som di-rekte eller indirekte er stedfestet ved hjelp avkartkoordinater (KAD 1971).

Miljøverndepartementet opprettesMiljøverndepartementet ble opprettet i 1972.Norges geografiske oppmåling og Norges sjø-kartverk ble overført dit fra Samferdselsdepar-tementet. I 1974 ble ressursavdelingen i de-partementet etablert og organisert for å ta etansvar for utviklingen innen kart og geodata.

Geodatainnstillingen fra 1971 ble videre-ført av «Styringsgruppen for utviklingsarbeidmed geodatametoden» oppnevnt av Miljøvern-departementet i 1972. Resultatet ble lagt fremi NOU 1975:66 Geodatasystemet. Det mestkonkrete resultatet av denne utredningen bleetableringen av register over grunneiendom-mer, adresser og bygninger (GAB). Flere tung-vektere fra norsk datamiljø deltok. DirektørKåre Fløysand i Rasjonaliseringsdirektoratetledet utvalget. Både han og medlemmet HansWilhelm Gullestad, disponent for Holkortsen-tralen for Vestlandet, kom fra det sterke data-miljøet i Bergen, etablert omkring Norges før-ste ordentlige datamaskin i sivil sektor, an-skaffet i 1958 og kalt EMMA. Ved senere ut-redninger om kart og geodata kom også kart-fagfolk til å spille en mer sentral rolle.

Etter etableringen av ressursavdelingen iMiljøverndepartementet fulgte et betydelig

antall offentlige utredninger (NOU) og stor-tingsdokumenter:

– NOU 1975:26 Om norsk kart- og oppmå-lingsvirksomhet

– Stortingsmelding nr. 27 (1975–76) Om norskkart- og oppmålingsvirksomhet

– NOU 1975:53 Kartografi– NOU 1975:66 Geodatasystemet– Odelstingsproposisjon 50 (1977–78) Om

lov om kartlegging, deling og registreringav grunneiendom (Delingsloven)

– NOU 1979:54 Norsk Kartplan 1 Kart og data– NOU 1983:46 Norsk Kartplan 2 Tematis-

ke kart og geodata– NOU 1984:4 Norsk Kartplan 3 Geodesi– Kart 2000. Forslag til ny organisering av

kartvirksomheten under Miljøverndepar-tementet (desember 1984)

Figur 2: NOU 1975:53 Kartografi utredetbehovet for kartografi, spesielt i relasjon tilsamfunnsplanlegging og ressursforvaltning.Sammen med NOU 1975:26 Om norsk kart-og oppmålingsvirksomhet la utredningengrunnlaget for utvikling og nyorientering avden offentlige kartvirksomheten.

På vei mot Norge Digitalt

KART OG PLAN 2–2013 83

Denne strømmen av dokumenter viser etkraftig ønske om omstilling. Det førte bl.a.fram til etablering av Statens kartverk i1986 som samlet Norges geografiske oppmå-ling, Norges sjøkartverk og fylkeskartkonto-rene i en organisasjon med hovedsete på Hø-nefoss, sjøkartdivisjon i Stavanger og 18 fyl-keskartkontor. Ved siden av egenproduksjo-nen av geodata og kart fikk Kartverket an-svar for å fremme samarbeidet med andreoffentlige institusjoner med kart- og geoda-taoppgaver, ikke minst kommunene. Resul-tatet skulle være at alle brukergruppers be-hov skulle ivaretas på en balansert måte ogat en fikk mest mulig ut av de samlede of-fentlige ressursene som ble satt inn på om-rådet. Navnet «Kart 2000» skulle illustrereat den nye organiseringen hadde kraft i segtil å løse oppgavene godt inn i et nytt årtu-sen.

KommuneneDe største byene hadde langt tilbake en kart-virksomhet som faglig sett kunne måle segmed statens egne etater. Ambisjonene om åutvikle et geografisk informasjonssystem pådetaljnivå for hele landet kunne ikke realise-res uten at alle kommuner deltok. Etablerin-gen, først av Økonomisk kartverk og deretterdelingsloven og grunneiendoms-, adresse og-bygningsregisteret (GAB), gjorde det synligat stat og kommune hadde felles interesse avet samarbeid. Fylkeskartkontorene var sen-trale i å få samarbeidet til å fungere og kom-munene ansatte etterhvert fagfolk til å løseoppgavene. Kommunene ble også en viktigpart i Geovekst-samarbeidet om finansier-ing, etablering og vedlikehold av basis geoda-ta. Dette er nærmere omtalt nedenfor.

Geodesi Geodetisk bestemmelse av jordas form ogtyngdefelt danner et helt nødvendig grunn-lag for all stedfesting og kartlegging. Detgeodetiske nettet for Norge hadde lenge ve-sentlige mangler. Uten nåtidens beregnings-muligheter måtte landet deles opp i geode-tiske blokker og langs grensene mellom dissevar det til dels betydelige avvik. Spesieltkjent var «Skiensgapet» hvor det var meters-

avvik. Utover i 1970-årene ble Doppler-satel-littene tilgjengelige for geodetiske formål oggjorde det mulig å oppnå 1 meters nøyaktig-het mellom de sydligste og nordligste 1ste or-dens punktene i Norges hovedland. I 1985ble GPS-systemet for første gang tatt i bruktil praktiske oppgaver i det nasjonale geode-tiske nettet.

Statens kartverk innførte EUREF89 somnytt offisielt, nasjonalt geodetisk datum fra1. januar 1993. Oppbyggingen av et nytt geo-detisk grunnlagsnett på dette datum ble satti gang i 1994 basert på utnyttelse av GPS.Det ble etablert et nasjonalt stamnett bygdpå 113 nasjonale basispunkter. Disse bleknyttet til sentrale europeiske fastmerker,som igjen inngår i et globalt nett. I 1997 varde øvrige 817 fastmerkene i Stamnettet forhele Norges hovedland ferdig målt og bereg-net. Alle norske kommuner har ett eller flerefastmerker i Stamnettet innen sine grenser.

Figur 3: NOU 1979:54 Norsk kartplan inne-holdt forslag til prioritering av de forskjelli-ge kart- og oppmålingsoppgavene, en samletproduksjonsplan og forslag til oppgavefor-deling mellom virksomhetene.

Jan Martin Larsen og Geir-Harald Strand

84 KART OG PLAN 2–2013

I 1994 etablerte Kartverket sin tjenestefor korreksjon av GPS-data, kalt SATREF.Ved å benytte slike korreksjonsdata ble nøy-aktigheten i GPS-systemet forbedret med enfaktor på ca. 10. Korreksjonsdataene blesendt ut over FM-nettet. SATREF ble videremodernisert i 2001.

I samarbeid med den amerikanske rom-fartsorganisasjonen NASA ble Kartverketsgeodetiske jordobservatorium i Ny-Ålesundpå Svalbard etablert i 1993. Observatorietinngår i et globalt nettverk som kan beregneendringer i jordskorpen og havnivået medsvært høy presisjon. Det leverer bl.a. viktigedata til klimaovervåkingen.

Sjøkart og -dataSjøkartverket var tidlig ute med å brukeelektroniske hjelpemidler for datainnsam-ling. Til posisjonsbestemmelse ble Decca-Hi-Fix testet ut i 1964, og var så i drift fra 1965.I 1984 fikk Sjøkartverket tak i en GPS mot-taker, den første på denne siden av Atlante-ren! Året etter fikk i tillegg Forsvaret enmottager, som også Sjøkartverket brukte.

Den digitale tidsalder kom for fullt til sjø-kartproduksjonen i 1979 da Kongsberg teg-nemaskin og digitaliseringsenheter ble in-stallert i etaten. Derfra gikk utviklingen vi-dere til en full digital produksjonslinje midtpå 1990-tallet.

I samarbeid med Sjøfartsdirektoratet ogKystdirektoratet ble rapporten «Elektronisksjøvei langs norskekysten» levert i 1993. Ut-fordringen var å levere hensiktsmessige datafor moderne navigasjon. I stedet for å kart-legge alle farvann like godt og arbeide seglangsomt framover, ble det vedtatt å priorite-re de delene av kysten som hadde nyttetra-fikk. I 1997 forelå første versjon av elektro-niske kart for strekningen Stavanger-Kirke-nes.

Utviklingen av nye metoder og produkterga Sjøkartverket en sterk posisjon i den in-ternasjonale sjøkartorganisasjonen IHO. I1994 ble det etablert et eget elektronisk sjø-kartsenter, ECC, i Stavanger med ansvar fordigitale sjøkart over havner og seilleder iNord-Europa.

Kart og geodata på landSystemutvikling for å dekke landets fellesbe-hov for informasjon om grunneiendommer,adresser og bygninger startet opp på 1970-tallet. Arbeidet fikk sin hjemmel i Delingslo-ven (1978). I sin første versjon var GAB regis-teret etablert og i drift fra 1984. I de følgendeår gjennomgikk registeret en stadig utviklingog komplettering som bl.a. omfattet on-linebruk og oppdatering i kommunene, utbyg-ging av A- og B-delen, koordinatfesting og til-føring av hjemmelshaver- og arealhistorikk.Bygninger fra før 1984 ble massivregis-trert gjennom Mabygg-prosjektet i perio-den 1992–95, men uten alle detaljopplysnin-ger. Etablering av Digitalt eiendomskartverk(DEK) ble startet i 1990.

Siden midten av 1980-tallet har det pågåtten planmessig oppbygging og vedlikehold avdigitale kartdatabaser i Kartverket. Det gjel-der komplette topografiske kartdatabaser

Figur 4: NOU 1983:46 Norsk kartplan 2 Te-matiske kart og geodata pekte på et økendegap mellom tekniske muligheter og faktiskbrukerkompetanse med hensyn på produk-sjon og bruk av tematiske geodata.

På vei mot Norge Digitalt

KART OG PLAN 2–2013 85

for N-1:250 000, N-1:50 000 og Økonomiskkartverks 32 500 kartblad, N5 Raster somvar klar i 1997. Sentralt stedsnavnregister,med hjemmel i ny lov om stadnamn fra 1990,kom i drift i 1991.

Veidatabase ble planlagt på 1990-tallet ogkom i drift 1999 gjennom et samarbeid mel-lom Kartverket, Statens vegvesen og kom-munene. Veidatabasen inneholder senterlin-je for alle kjørbare veier lengre enn 50 meter,kategorisert etter veitypene europa-, riks- ogfylkesvei, kommunal- og privatvei og skogs-bilveier. Dataene egner seg til transportplan-legging, elektronisk adressekart, bilnaviga-sjon, overvåking og vegvedlikehold.

Parallelt med oppbyggingen av databaser iKartverket gjennomgikk flere andre statligeetater en tilsvarende utvikling. Statens veive-sen, Norges vassdrags- og energidirektorat(NVE), Norges Geologiske Undersøkelser(NGU) og Norsk institutt for jord- og skog-kartlegging (NIJOS; i dag Skog og landskap)etablerte alle omfattende, landsdekkende di-gitale kartdatabaser for sine ansvarsområder.

De offenlige etatene som produserte kart-og geodata, utviklet et stadig tettere samar-beid. Dette ledet frem til rammeavtalen «Ge-ovekst» som ble inngått mellom Kommune-nes Sentralforbund, Statens kartverk, Veg-direktoratet, Norges Energiverkforbund ogTeledirektoratet (nå Telenor) i juni 1992.Landbruksdepartementet sluttet seg til i no-vember samme år. En vesentlig del av basisgeodata over landområdene blir etter avta-len finansiert, etablert og vedlikeholdt gjen-nom samarbeid mellom partene i regi av Ge-ovekst. I 1996 forelå den første versjonen avet felles lagrings- og distribusjonssystem fordata fra samarbeidspartene, den gang kaltNGIS (Nasjonalt Geografisk Informasjons-Senter). Dette ble etter hvert ble en viktigkomponent i Norge digitalt.

TemadataI tillegg til basis geodata er det også et behovfor spesifikke data for mange ulike sam-funnssektorer. Slike data blir ofte omtalt un-der samlebegrepet temadata. Eksempler erdata om arealbruk, miljø, naturressurser, be-folkning og kulturminner. Behovet for slikedata ble påpekt allerede på begynnelsen

av 1970-tallet. I geodatautredningen (NOU1975:66 Geodatasystemet) ble det lagt storvekt på tematiske geodata (ressurs- og foru-rensingsdata) og denne typen data ble ogsåbehørig behandlet i NOU 1983:46 Tematiskekart og geodata. Det ble imidlertid ikke noetrykk i dette arbeidet før langt ut på 1990-tal-let. Selv om temadata ble behandlet i offent-lige utredninger i flere omganger – både i1975, 1983 og 1997 – er det ingen kontinuiteti omtalen. I ettertid kan det se ut som manmåtte ta «omstart» mellom hver utredning.

Tor Bernhardsen gjennomførte i 1986 enbrukerundersøkelse om EDB-baserte tema-kart og konkluderte med at aktiviteten pådette området mest var knyttet til fors-knings- og universitetsmiljøer (Bernhardsen1987). Miljøene rundt Norsk samfunnsviten-skapelig datatjeneste i Bergen og Geografiskinstitutt ved Universitetet i Trondheim var

Figur 5: NOU 1984:4 Norsk kartplan 3 Geo-desi beskrev de geodetiske utfordringenekartleggingen sto ovenfor og foreslo å priori-tere omorganisering av den statlige geodesi-virksomheten samt skifte av horisontalt geo-detisk grunnlag.

Jan Martin Larsen og Geir-Harald Strand

86 KART OG PLAN 2–2013

tidlig ute. Forvaltningen manglet imidlertidbåde kompetanse, data og brukerverktøy tilå ta dette i bruk. Samtidig påpekte Bern-hardsen at etatsvise EDB-registre var underoppbygging, noe han mente at på sikt villeføre til økt bruk av digitale temakart.

Overgangen fra analoge til digitale temada-ta skjedde i hovedsak individuelt og med ulikhastighet i de ulike sektorinstitusjonene.Fremdriften var avhengig av tilgang på fag-personer med de nødvendige kvalifikasjonene,men også i stor grad av forankring i institusjo-nenes ledelse. For eksempel støttet direktørenved Norsk institutt for jord- og skogkartleg-ging (NIJOS), Kristen Øyen, helhjertet oppom en dristig satsing på geografiske informa-sjonssystemer da instituttet fikk store ekstra-bevilgninger til jordsmonnkartlegging etteralgeoppblomstringen i Nordsjøen i 1988.

Etter hvert som basis kartdata kom påplass, ble det lettere å samordne tilfanget avtemadata på digital form. Standardiserings-arbeidet ble utvidet til også å omfatte tema-data. Sektorinstitusjonene digitaliserte sinedata, og forvaltningen opparbeidet etterhvert kompetanse til å ta slike data i bruk –ikke minst i planarbeid. Sektorinstitusjone-ne uttrykte i begynnelsen frykt for å mistekontroll over egne data, men dette ble mindrefremtredende etterhvert som man så behovetfor selv å få tilgang til data fra andre institu-sjoner. I 1997 etablerte så Miljøverndeparte-mentet Arealis, et deltakerstyrt samarbeidmellom kommuner, fylker og statlige virk-somheter (Lillethun og Kyrkjeeide 1999).Arealis skulle arbeide for å gjøre areal- ogplaninformasjon tilgjengelig i kommuner ogfylker. Målsettingen var «å formidle informa-sjon om arealverdier til kommuner og fylkes-etater, særlig til brukere som planleggere ogpolitikere […og…] bidra til en bedre planpro-sess». Arealis førte til at det ble mer kraft isamarbeidet om tematiske geodata.

Utviklingssamarbeid Under utviklingen av geografisk informasjonde siste 30 årene av 1900-tallet var det et om-fattende samarbeid om forskning og utvikling.Tidlig ute var firmaet Byggedata A/S som bådedrev med system- og programutvikling. Kongs-berg Våpenfabrikk utviklet allerede i 1965 teg-

nemaskinen Kingmatic som etter hvert ble le-vert både til NGO, Sjøkartverket og Instituttfor kontinentalsokkelundersøkelser (IKU).Staten la til rette for samarbeid mellom indus-tri, forskningsinstitutter og offentlige virksom-heter og ønsket at norsk geodatautviklingskulle bidra at norske bedrifter kunne ekspor-tere løsninger. Et virkemiddel i så henseendevar statlige utviklingskontrakter.

Det ble etablert flere nye bedrifter som vil-le være med på å utvikle norske ideer omgeografisk informasjonsteknologi for et in-ternasjonalt marked. Da Byggedata A/S bleavviklet i 1974 gikk driftsstaben til Fjellan-ger Widerøe, mens utviklerne ble tilbudt jobbved Norsk Regnesentral. Fjellanger Widerøe,Kommunedatasentralene, Kongsberg Vå-penfabrikk og Seatex gikk så sammen om åetablere GEORES gruppen, med sekretariathos Norsk Regnesentral. Denne gruppenovertok rettighetene (og pliktene knyttet) tilprogramvaren fra Byggedata A/S. Etter på-trykk fra Miljøverndepartementet kom etterhvert også kartfirmaene Blom, Fotokart,Norkart og Viak med i GEORES-gruppen.

Norges Geografiske Oppmåling var i denførste tiden tilbakeholden med hensyn påden digitale utviklingen. Dette endret segimidlertid i løpet av få år og Forskningsrådetuttalte i 1995 at «Statens kartverks pådri-verrolle i utviklingen må berømmes. Sam-spillet mellom Kartverket, Statens nærings-og distriktsutviklingsfond, Forskningsrådetog ledende bedrifter har vært helt avgjøren-de for det høye nivået på norsk kompetanse».

Et stort utviklingsløft på 1980-tallet varNorges Teknisk-Naturvitenskapelige Fors-kningsråd (NTNF) sitt Kartprogram som løpi perioden 1982-1986. Et forprosjekt ledet avTruls Kjølberg resulterte i 1981 i rapporten«Et norsk forskningsprogram for kart og geo-data». Kartprogrammet ble samfinansiert avNTNF og Miljøverndepartementet og gjen-nomførte om lag 60 ulike prosjekter. Pro-gramsekretariatet ble først ledet av TrulsKjølberg, og senere av Harald Erichsen. Fle-re av resultatene ble kommersialisert, menmange av de involverte firmaene fikk storevanskeligheter utover 1990 tallet. Det skyl-des nok at programmet først og fremst haddefokus på kartautomasjon, mens utviklingenraskt skiftet retning mot integrerte geogra-

På vei mot Norge Digitalt

KART OG PLAN 2–2013 87

fiske informasjonssystemer (GIS). I ettertidmå vi imidlertid kunne slå fast at NTNFsKartprogram hadde stor betydning, bådesom arena for samarbeid mellom forskning,industri og myndigheter og ikke minst i kraftav den kompetanseutvikling som skjeddegjennom de ulike prosjektene.

De interkommunale datasentralene spilteen betydelig rolle i forarbeidene til og driftenav GAB. I 1990 hadde alle slått seg sammen tilNIT – Norsk Informasjonsteknologi AS – somhadde 40 års erfaring innen databehandling,over 1000 ansatte og omsetning på nær 1 mil-liard. I 1995 ble NIT solgt til IBM for en krone.

Av partene i samarbeidet mellom Kartver-ket, industrien og forskningen fram til 2000kan en nok si at Kartverket er den som sitterigjen med de største positive resultatene. Iden store omstillingen var det likevel en for-del at et større miljø enn den offentlige kart-virksomheten alene, påvirket løsningene.

ProduksjonssamarbeidDet meste av kartlegging i Norge er utført ioffentlig regi. Det betyr imidlertid ikke atkartleggingen er utført av det offentlige selv.Det nære samarbeidet mellom offentlige eta-ter og private kartleggingsfirma er beskreveti St.meld. nr. 30 (2002–03):

«Private bedrifter står for hoveddelen avproduksjonen i forbindelse med etableringog periodisk vedlikehold av basis geodata.Oppdragene settes ut av kommuner, Statenskartverk, andre statlige etater og andre virk-somheter. På grunnlag av en spørreundersø-kelse gjennomført for Miljøverndepartemen-tet i 1999–2000, er det anslått at bransjenomfatter i underkant av 200 foretak som om-satte for minimum 2,4 milliarder kroner ogbeskjeftiget minimum 2800 årsverk. Selskapsom i hovedsak er rettet mot andre typerkartleggingstjenester, f.eks. geologisk og geo-fysisk kartlegging, er ikke regnet med. Vel 20selskaper er medlemmer i Geomatikkbedrif-tenes Landsforening (GBL).»

Videre heter det at

«Geodata fra det offentlige benyttes somgrunnlag for verdiøkende tjenester og pro-

dukter. Antallet bedrifter som arbeider pådette området, øker stadig. Privat sektordeltar også med å skaffe dataprogrammerog utstyr og yte rådgivingstjenester innengeodatasektoren. På denne måten foregårdet et samspill mellom offentlig og privatvirksomhet.»

På vei mot Norge digitaltDigitaliseringen av kartdata førte som vi harsett til et utstrakt samarbeid mellom mangeparter, både offentlige og private. Etter hvertble det klart at omfattende standardiseringvar påkrevet for at dette samarbeidet skullefungere godt. Standardiseringsarbeidet bleledet av Kartverket, men involverte samtidigalle aktuelle parter. Den første versjonen av«Samordnet opplegg for stedfestet informa-sjon» (SOSI) var på plass i 1987. Med SOSIvar grunnlaget lagt for effektiv utveksling avgeodata og Kartverket fikk raskt et selvsten-dig ansvar for å organisere dette arbeidet. ISt.mld. nr. 57 (1988–89) Om Statens kart-verk slås det fast at «Kartverket er ansvarligfor standarder og regelverk innen kart ogoppmåling».

Med SOSI på plass økte også samhandlin-gen om produksjon og bruk av geodata. Detviste seg imidlertid at standardisering aleneikke var tilstrekkelig for å ta ut potensialetfor flerbuk av geodata. SOSI standarden ut-løste imidlertid ny aktivitet på temadataom-rådet, særlig knyttet til temadatagrunnlagetfor arealplanlegging. «Vestfoldprosjektet», somble avsluttet i 1996, beskrev samarbeidsfor-mer, datainnhold og metoder for stedfestedetemadata. Dette dannet på sin side grunnla-get for Arealisprogrammet (se ovenfor) somble satt i gang under Miljøverndepartemen-tets Arealdokumentasjonsprogram i 1997.

Både SOSI standarden og Arealispro-grammet var i utgangspunktet basert på atutvekslingen av geodata skjedde ved å ut-veksle lagringsmedia i form av tape, disket-ter eller harddisker. Omkring årtusenskiftetble disse systemene satt under press. Detskjedde på tre måter: Teknologisk, organisa-torisk og juridisk. Teknologisk førte utviklin-gen av effektive nettverk til at distribuertlagring og elektronisk overføring av datamellom etatene kunne realiseres «online».

Jan Martin Larsen og Geir-Harald Strand

88 KART OG PLAN 2–2013

Geodata ble en ferskvare som kunne leverespå forespørsel når brukeren hadde behov fordet. Dermed ble det lite aktuelt for etatene åsitte med kopier av hverandres datasett.Bredbåndsteknologien ble tatt i bruk av geo-datamiljøet, med verdifull støtte fra Næ-rings- og handelsdepartementet gjennom ut-viklingsprogrammet HØYKOM.

Organisatorisk måtte geodataeierne nåsørge for at data ble lagret på velorganiserteog veldokumenterte måter ved hjelp av mo-derne databaseteknologi. De tradisjonelle,filorienterte lagringsstrukturene, som lå tilgrunn for eksempelvis Arealisprogrammet,kom til kort når datamaskiner skulle kom-munisere og utveksle data direkte seg imel-lom.

Juridisk ble det også tydelig at manglendeavklaringer rundt rettighet til bruk av geo-data var til hinder for effektiv flerbruk. Detble både tids- og kostnadskrevende når man-ge offentlige etater brukte ressurser på å ut-forme avtaler om utveksling og bruk av hver-andres data. Det var derfor behov for et fellesavtaleverk.

Omkring år 2000 sto dermed utfordringe-ne i kø. Norge trengte en nasjonal infra-struktur for stedfestet informasjon. En slikinfrastruktur ville gi grunnlag for effektivsamhandling om produksjon, utveksling ogbruk av geodata, og var dessuten nødvendigfor å få tatt i bruk kart og geodatatjenesterpå den nye teknologiplattformen: Internett.Det var derfor behov for en fornyelse av dennasjonale kart- og geodatapolitikken, noesom ble iverksatt gjennom St.meld. nr. 30(2002–2003) Norge digitalt – et felles funda-ment for verdiskaping.

Referanser og kilderBernhardsen, T. 1987. Enkle EDB-baserte tema-

kart. En bruker-undersøkelse. VIAK AS, Aren-dal

Bjørkelo, K. 2002. Geodata på nett – nasjonal geo-grafisk infrastruktur. Visjoner – muligheter –Hindringer. Kart og plan 62: 42–48

Einbu , J. (red.). 1997. Kartautomasjon i Norge –de første tyve årene, Tapir forlag, Trondheim

Einbu, J., Erichsen, H.H, Strand, G-H. 2002.Toppmiljø innen kart og geodata, i Holden, L.og Hegna, H. (red.) Norsk Regnesentral

1952–2002, pp 208–219, Norsk Regnesentral,Oslo

Flåthen, K.O. 1998. Organisering av et modernekartverk. Slik har vi det om 5 år. Kart og plan58: 73–81

Haug-Hanssen, B. udatert. Kongsberg Våpenfa-brikk AS. Avd Us historie. Numeriske styrings-systemer for skjærebrennere, tegnemaskiner ogverktøymaskiner. Upublisert notat. http://kongs-bergsystemer.net (sist oppslått 04.01.2013)

KAD 1971. Innstilling om et forbedret regionaltinformasjonssystem til samfunnsplanleggingog forvaltning. Kommunal- og arbeidsdeparte-mentet. Avgitt 7. juli 1971.

Lillethun, A. og Kyrkjeeide, K. 1999. Arealis –samarbeid letter tilgangen til informasjon forplanleggeren. Kart og plan 59: 342–353

Miljøverndepartementet 1984. Kart 2000. Forslagtil ny organisering av kartvirksomheten underMiljøverndepartementet

Miljøverndepartementet 1998. Arealdokumenta-sjonsprogrammet. Programbeskrivelse. MD T1204

NOU 1975:26 Om norsk kart- og oppmålingsvirk-somhet

NOU 1975:53 KartografiNOU 1975:66 GeodatasystemetNOU 1979:54 Norsk Kartplan 1 Kart og dataNOU 1983:46 Norsk Kartplan 2 Tematiske kart og

geodataNOU 1984:4 Norsk Kartplan 3 GeodesiOt. Prp. nr. 50 (1977–78) Om lov om kartlegging,

deling og registrering av grunneiendom(Delingsloven)

Paule, T. 2012. Geovekst – et vellykket samar-beid om digital kartlegging. Upublisert notathttp://www.statkart.no (sist oppslått 04.01.2013)

Steen, S. 2004. Standardisering av geografiskinformasjon – Statens kartverk som standardi-seringsorgan, Kart og plan 64: 199–203

St.meld. nr. 27 (1975–76) Om norsk kart- og opp-målingsvirksomhet

St.meld. nr. 57 (1988–89) Om Statens kartverk St.meld. nr. 30 (2002–2003) Norge digitalt – et fel-

les fundament for verdiskapingStrand, G.H. 2003. Fjerde generasjon geodata på

nett – utvikling av en nasjonal geografisk infra-struktur. Kart og plan 63: 70–76

Øyen, K. 2006. Kartlegginga av Noregs grøne gull.Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Ås(ISBN 82-7464-365-8)