Linda – som i Lindadrapet

En ung kvinnelig politiaspirant blir funnet drept, og politiet i Växjö må hente inn hjelp fra Stockholm i jakten. Det ser ut til å være en enkel og ukomplisert affære, med store mengder bevismateriale. Men ingenting er enkelt når den beryktede Bäckström er på saken, og verre blir det når sporene peker mot noen i politiets egne rekker. Legg til en tabloidpresse som ivrig sprer rykter, feil og løgner, og det tar ikke lang tid før etterforskningen står i fare for å rakne fullstendig.

Linda – som i Lindadrapet er den første av Leif GW Perssons krimromaner om antihelten Bäckström, like skarp, satirisk og spennende som alltid.

«Leif GW Persson er en kløpper til å skrive krim […] fortreffelig lesning.» Dagbladet

«En riktig fryd å lese.» Svenska Dagbladet

«Leif GW Persson er en av våre viktigste krimforfattere.» Skånska Dagbladet

Linda

– so

m i Lin

dadra

pet

ISBN 978-82-516-8252-7

www.schibstedforlag.no

«En krim som har alt!»INGVAR AMBJØRNSEN, VG

LEIF GW PERSSON er krimi-nolog og professor i politi-forskning, og har i tillegg skrevet ti romaner. Han har vunnet en rekke litterære priser, og har for tiden sitt eget populære program i SvT, «Veckans brott».

Les også disse titlene av GW Persson:

©Fredrik Hjerling

Leif GW Persson

Linda– som i Lindadrapet

En roman om en forbrytelse

Originaltittel: Linda – som i Lindamordet© 2005 Leif GW Persson

Norsk utgave © 2015 Schibsted Forlag AS, Oslo 2015Oversetter: Henning Kolstad

Omslagsdesign: Marina MatssonRepro: RenessanseMedia, Asker

Ombrekking: Type-it AS, Trondheim 2015Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2015

ISBN 978-82-516-8252-7

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i

strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Til Maj Sjöwall og Per Wahlöö –som gjorde det bedre enn nesten alle andre

1

Växjö, fredag morgen 4. juli

Det var nabokona som fant Linda, og tross alt var det bedreenn om mammaen hennes hadde gjort det. Dessuten haddepolitiet spart en masse tid. Mammaen hadde ikke tenkt åkomme hjem fra landet før søndag kveld, og hun og datte-ren var de eneste som bodde i leiligheten. Jo før jo bedre, hvisman nå var politi, og særlig når det dreide seg om et drap.

Allerede fem minutter over åtte om morgenen hadde mel-dingen kommet inn til Växjö-politiets lenssambandssentral,og en patruljebil som befant seg like i nærheten hadde svart.Bare tre minutter senere hadde de gitt lyd fra seg igjen. Førstepatrulje var på plass, melder satt trygt forvart i baksetet påpatruljebilen, og selv aktet de å gå inn i bygningen for åsjekke. Dette var en patruljebil som egentlig burde stått ipolitistasjonens garasje på denne tiden, for nattsettet skulleakkurat avløses av formiddagssettet, og så å si alle politifolki tjeneste pleide enten å stå i dusjen eller sitte på kafferommeti påvente av morgenparole og oppdrag.

Det var vakthavende selv som hadde tatt imot meldingen.De to yngre kollegene som hadde tatt oppdraget, hadde alle-rede rukket å skaffe seg et anselig rykte ved kammeret. Ikkeutelukkende positivt, dessverre. Og siden han selv var dob-belt så gammel, hadde tretti års tjeneste bak seg og følteat han hadde gjennomgått en nesten kontinuerlig ildprøve,hadde han først tenkt å sende forsterkninger dit – hvem han

7

nå skulle sende på denne tiden – men midt i disse funderin-gene hadde de gitt lyd fra seg igjen. Etter bare åtte minutter,og dessuten på mobiltelefonen hans, slik at ikke en mengdeuvedkommende ører skulle høre det de hadde å si. Nå varklokken kvart over åtte, og den første rapporten fra kollegenepå åstedet hadde bare tatt et drøyt minutt.

Det aller rareste: For en gangs skyld, uansett alder, erfaringog rykte, hadde de gjort absolutt alt riktig. De hadde gjortalt man forventet at de skulle gjøre, og i forbifarten hadde enav dem gjort mer enn som så. Skaffet seg en liten gullstjernei boken, og det på en måte som aldri før hadde forekommeti Växjö-politiets arbeid.

På soverommet i leiligheten hadde de funnet en død kvinne.Alt tydet på at hun var drept, og at hun – hvordan de nåkunne vite det – var blitt det bare noen timer tidligere. Deri-mot var det ingen spor etter noen gjerningsmann, bortsett fraet åpent soveromsvindu på baksiden av huset, noe som i detminste antydet hvordan han hadde forlatt åstedet.

Dessverre forelå det enda en komplikasjon. Den yngre kol-legaen som vakthavende snakket med, var overbevist om athan gjenkjente offeret. Og hvis hun var den han påsto, inne-bar dette blant annet at vakthavende selv hadde hilst påhenne ved en rekke anledninger i sommer, sist da hun gikkfra jobben dagen før.

«Ikke bra, ikke bra,» mumlet vakthavende, men mest for segselv, lot det til. Etterpå tok han frem den lille huskelisten sinover hva han skulle gjøre hvis det verste som kunne skje haminntraff på jobben. En laminert A5-side med rundt ti punk-ter å huske, og den tankevekkende overskriften «Hvis h …bryter løs på jobben». Han pleide å legge arket under skri-veunderlaget så snart han tok fatt på settet, men nå var detsnart fire år siden sist han hadde hatt noen grunn til å ta detfrem.

8

«Ålreit, gutter,» sa vakthavende. «Da gjør vi som føl-ger …»

Deretter hadde også han gjort alt det som med rimelighetkunne forlanges av ham. Men heller ikke mer, for slike risi-kable sysler holdt man ikke på med i hans alder.

I den første patruljebilen som kom til åstedet satt to yngremedlemmer av Växjös ordenspoliti. Konstituert politiinspek-tør Gustaf von Essen, tretti år gammel og kjent som Grevenblant kolleger, selv om han alltid var nøye med å påpeke athan bare var «en helt alminnelig baron». Og dessuten hansfire år yngre kollega, politiassistent Patrik Adolfsson, som blekalt Adolf av grunner som dessverre ikke utelukkende haddemed etternavnet å gjøre.

Da de svarte på anropet og tok oppdraget, befant de seg etpar kilometer fra det påståtte åstedet. De hadde vært på veiinn til politihuset, og siden det praktisk talt ikke fantes tra-fikk i området på denne tiden av morgenen, hadde Adolf tattU-svingen, gitt full gass og tatt raskeste vei uten verken blålyseller sirene, mens Greven holdt skarp utkikk etter enhver mis-tenkelig forflytning i motsatt retning.

Til sammen utgjorde de nærmere to hundre kilo ordenspo-liti av beste bygdesvenske utgave. Hovedsakelig muskler ogbein, samtlige sanser og motorikken i beste trim, og sammen-lagt var de den rene ønskedrøm for enhver vettskremt borgersom hadde ringt etter dem fordi han hadde tre ukjente skur-ker i full gang med å sparke inn ytterdøren.

Da de svingte inn foran huset i Pär Lagerkvists väg derdet hele skulle ha skjedd, kom en opprørt, middelaldrendekvinne løpende mot dem midt ute i gaten. Hun veivet medarmene og snublet i ordene, og Adolf, som var først ute avbilen, tok henne forsiktig i armen og satte henne i baksetetmed forsikringer om at «nå er det ingen fare mer». Og mensGreven trakk tjenestevåpenet og gikk i stilling bak huset, i

9

tilfelle skurken fortsatt var der og aktet å fordufte den veien,hadde Adolf raskt sjekket oppgangen og gått inn i leiligheten.Ingen sak, i og med at ytterdøren sto på vidt gap.

Nå var det at han sikret seg en stjerne i boken før hangjorde alt det andre som han hadde lært å gjøre da han gikkpå politiskolen oppe i Stockholm. Med trukket tjenestepis-tol lette han gjennom leiligheten. Han listet langs veggenefor ikke å forkludre noe for kollegene fra kriminalteknisk– eller gi gjerningsmannen noen gratisfordeler hvis han fort-satt befant seg i leiligheten og var forrykt nok til å ta sjansen.Men det var ingen andre enn offeret der. Hun lå i sengen påsoverommet, urørlig, surret inn i et blodig laken som dekkethodet, kroppen og halve lårene.

Adolf ropte til Greven gjennom det åpne soveromsvinduetog sa fra at alt var klart til å sjekke oppgangen. Han stakkvåpenet i hylsteret og tok det lille digitalkameraet som hanhadde klemt fast i venstre armhule. Deretter knipset han raskttre forskjellige bilder av den urørlige, innsvøpte skikkelsenfør han forsiktig brettet vekk den delen av lakenet som dek-ket hodet; han ville kjenne etter om hun levde eller alleredevar død.

Med høyre pekefinger fant han frem til halspulsåren hen-nes, selv om det egentlig var unødvendig, om en skulledømme etter renneløkken rundt halsen og uttrykket i øynene.Så kjente han forsiktig på kinnene og tinningene, men i mot-setning til de levende kvinnene han hadde berørt på sammemåte, føltes huden hennes bare stum og stiv under fingerspis-sene.

Ingen tvil om at hun er død, men hun kan ikke ha vært detsærlig lenge, tenkte han.

Dessuten kjente han henne plutselig igjen. Ikke som et men-neske han bare kjente igjen, men som en person han faktiskkjente, hadde pratet med og til og med fantasert om etterpå.Og det aller rareste … men det ville han ikke nevne for noen:

10

Han hadde aldri følt seg så nærværende som akkurat da. Full-stendig nærværende, men samtidig var det som om han baresto ved siden av det som skjedde og betraktet seg selv. Somom det egentlig ikke dreide seg om ham, og enda mindre omhenne som lå død i sengen selv om hun for bare noen timersiden måtte ha vært like levende som ham.

2

Vitnet som hadde funnet offeret og meldt fra til politiet, bleavhørt for første gang allerede ved titiden om formiddagenav to kriminalinspektører fra lenskriminalavsnittet. Avhøretble tatt opp på bånd og skrevet ut allerede samme dag. Drøyttjue sider i utskrift: Margareta Eriksson, femtifem år, enke,ingen barn, bodde øverst i samme gård som offeret og morenhennes.

Som siste punkt i avhøret ble det notert at vitnet var med-delt såkalt ytringsforbud i henhold til den svenske straffelo-vens tjuetredje kapittel, paragraf ti. Derimot sto det ingentingom hva hun hadde sagt da hun fikk vite at hun – «under straf-feansvar» – ikke fikk fortelle noen hva det hadde vært snakkom under avhøret. Kanskje ikke så rart, i grunnen. Dette varikke noe en pleide å skrive ned i et avhør, og dessuten haddehun reagert akkurat slik de fleste pleide å reagere når de fikkden beskjeden. Hevdet at hun virkelig ikke var typen som fløyrundt og la ut om slikt.

Leiegården, som besto av kjellerlokaler, fire boligetasjer ogloft, tilhørte et borettslag der vitnet også var forkvinne. Toleiligheter i de tre nedre etasjene og en dobbelt så stor leiligheti toppetasjen, der vitnet bodde. Totalt sju boliger, og samtligebeboere var middelaldrende eller eldre – dels enslige, dels parmed voksne og utflyttede barn. De fleste av dem var bortreistpå ferie da forbrytelsen fant sted.

Drapsleiligheten tilhørte offerets mor, og ifølge vitnet

12

pleide offeret å bo der nå og da. I det siste hadde vitnet setthenne ganske ofte mens moren selv var på ferie og stort settholdt til på sommerstedet sitt på Sirkön et par mil sør forVäxjö.

Leiligheten, fire rom og kjøkken, lå i første etasje på densiden som vendte mot gaten og inngangen til gården. Mensiden gården lå i skrånende terreng, måtte man gå en trappopp for å komme ut i bakgården, som for øvrig grensetdirekte mot et mindre grøntområde omgitt av villaer og en ogannen leiegård.

Vitnet var hundeeier, og etter det hun sa under avhøret,hadde hunder vært hennes store interesse i mange år. I desenere år hadde hun hatt to stykker, en labrador og en spa-niel, som hun hver dag luftet fire ganger. Allerede ved sjuti-den om morgenen pleide hun å ta dem med ut på en lengretur som varte minst en time.

«Jeg er A-menneske og har aldri hatt vanskeligheter med åstå tidlig opp. Jeg utstår ikke å ligge og dra meg om morge-nen.»

Etter turen pleide hun å spise frokost og lese morgenavi-sen mens hundene fikk «morgenfôret». Ved tolvtiden var detpå’n igjen. Ny luftetur på en times tid. Når hun kom tilbakefra den, pleide hun å spise lunsj mens de to firbeinte venneneble belønnet med «et tørket griseøre eller en annen lekkerbis-ken å tygge på».

Ved femtiden bar det ut igjen, men denne gangen pleideturen å bli kortere. En halvtimes tid, slik at hun kunne spisemiddag og «kveldsfôre Peppe og Pigge» i ro og mak før detvar på tide å slå på TV-nyhetene. Da gjensto den avsluttende«kveldstissingen» mellom ti og tolv om kvelden, alt etter hvaTV hadde å by på.

Faste rutiner som hovedsakelig ble styrt av hundene, lot dettil. De ledige timene mellom turene pleide hun å bruke til for-

13

skjellige ærend på byen, treffe kjente – «mest venninner ogandre hundemennesker, faktisk» – eller arbeide hjemme.

Mannen hennes, som hadde avgått ved døden ti år tidli-gere, hadde vært revisor med eget firma. Der hadde også hunarbeidet deltid. Etter hans død hadde hun fortsatt å hjelpenoen av de gamle kundene med bokføringen. Hovedinntek-ten hennes var imidlertid enkepensjonen.

«Ragnar var alltid nøye med sånt, så jeg lider såvisst ingennød.»

Avhøret ble holdt i hennes egen bolig. Politifolkene somopptok forklaring av henne hadde egne øyne å se med, og detvar ingen grunn til å betvile hennes ord i så måte. Alt de såtydet på at Ragnar hadde tatt godt vare på sin etterlatte hus-tru.

Ved ellevetiden kvelden før, i forbindelse med den såkaltekveldstissingen, hadde hun sett offeret komme ut av portenog gå mot sentrum.

«Hun så ut som om hun skulle på fest, men det synes jegkanskje at de fleste unge gjør nå for tiden, uansett tid på døg-net.»

Selv sto hun omtrent tretti meter lenger opp i gaten, og dehadde ikke hilst på hverandre, men hun var helt sikker på atdet var offeret hun hadde sett.

«Jeg tror ikke hun så meg. Hun hadde det vel travelt. Ellershadde hun sikkert hilst.»

Fem minutter senere var hun oppe i sin egen leilighet, ogetter de vanlige rutinene hadde hun lagt seg og sovnet ganskeomgående, og dette var stort sett det eneste hun husket avkvelden i forveien.

Denne usannsynlige sommeren, som hadde begynt allerede imai og aldri lot til å ta slutt. Dag etter dag uten det minstevindpust, solen het som en grillrist, himmelen blekt blåtonet,

14

nådeløst fri for skyer og skygge, stadig nye varmerekorder,og morgenen etter hadde hun begitt seg ut med hundene sineallerede ved halvsjutiden.

Det var riktignok tidligere enn normalt, men med tanke påden «fullstendig usannynlige sommeren … for det er jeg velikke alene om å synes … ville jeg unngå det verste». Og dess-uten visste vel enhver ansvarsbevisst hundeeier at hunder ikkehadde godt av å anstrenge seg når det var altfor varmt ute.

Hun hadde fulgt samme rute som hun alltid gjorde. Tattgaten opp til venstre så snart hun kom ut gjennom porten,forbi de nærmeste naboleilighetene, og så gangveien til høyremot det store skogsområdet som bredte seg ut bare noenhundre meter bak huset hvor hun bodde. En halv time senere– og da var det allerede ulidelig varmt, selv om klokken barevar litt over sju – hadde hun bestemt seg for å vende nesenhjemover. Både Peppe og Pigge peste betenkelig, og matmorlengtet også etter skyggen hjemme i leiligheten og noe sva-lende å drikke.

Omtrent samtidig som hun bestemte seg for å snu og gåhjem, hadde himmelen plutselig skyet til og svartnet, vindenhadde revet i busker og trær, og tordenen hadde begynt åskralle like ved. Da de første tunge dråpene falt, hadde hunbare noen hundre meter hjem. Hun begynte å småløpe, selvom det egentlig ikke hadde noen hensikt, for det første reg-net hadde i mellomtiden gått over i fullt skybrudd, og hunvar allerede gjennomvåt da hun kom frem til leiegården fragrøntområdet på baksiden. Og det var da hun så at naboenssoveromsvindu sto åpent og slo i vinden, og at gardinene innei rommet allerede var gjennomvåte.

Så fort hun kom inn i entreen – «og da må klokken havært omtrent halv åtte, hvis jeg ikke tar helt feil» – haddehun ringt gjentatte ganger på naboens dørklokke, men utenat noen hadde kommet og åpnet.

«Jeg tenkte at hun hadde åpnet vinduet hvis hun hadde

15

kommet hjem sent på natten. Hva nå det skulle være godtfor … for det er jo betydelig varmere ute enn inne. Da vi varute på kveldstissingen, var vinduet i alle fall lukket, for såntpleier jeg å se.»

Men siden ingen kom og åpnet, hadde hun tatt heisen opptil seg selv. Tørket den verste væten av hundene og skiftet tiltørre klær. Dessuten var hun i dårlig humør.

«Dette er tross alt et borettslag, og vannskader er ikke åspøke med. Og så har vi jo innbruddsrisikoen også. Det erriktignok noen meter opp til vinduskarmen, men jeg synesikke det går en eneste dag uten at en leser om sånne fasade-klatrere som stjeler alt folk eier og har, og skulle de være alt-for nedbrutt av stoffmisbruk, er det vel ikke verre enn at delåner med seg en stige fra en kamerat.»

Men hva skulle hun gjøre? Snakke med datteren nestegang hun traff henne? Ringe moren hennes og sladre? Fjortendager tidligere hadde det kommet et liknende skybrudd, mendet hadde bare pågått i knapt ti minutter før det opphørtenesten like plutselig som det hadde begynt. Da hadde solenbegynt å lyse fra en blå og skyfri himmel igjen, og egentlighadde det bare vært bra for både gressplener og andre vek-ster. Men ikke denne gangen. Og etter et kvarter, mens hunholdt på med hundenes matskåler og sin egen kaffetrakter ogdet fremdeles regnet like kraftig, hadde hun plutselig bestemtseg.

«Som sagt er jeg forkvinne i borettslaget, og vi som bor herpleier å hjelpes ad med å holde oppsyn, så jeg har reservenøk-ler til de fleste leilighetene i huset.»

Derfor hadde hun hentet nøkkelen som hun hadde fått avmammaen til offeret. Tatt heisen ned til inngangen, ringt pådøren noen ganger – «for sikkerhets skyld, i tilfelle hun varhjemme likevel» – låst opp ytterdøren og gått inn i leiligheten.

16

«Der så det vel ut omtrent sånn som det pleier når ung-dommen får være alene hjemme, så jeg tenkte vel ikke overdet, jeg tror jeg ropte, spurte om det var noen hjemme, meningen svarte, så jeg gikk inn … inn på soverommet … ja …og da så jeg jo hva som hadde hendt. Det skjønte jeg straks.Så jeg … jeg snudde og løp rett ut på gaten … jeg tenkte påat han kanskje var der inne fremdeles, så jeg ble livredd. Hel-digvis hadde jeg mobilen på meg, så da ringte jeg … jeg ringtenødnummeret deres, hundre og tolv. Og der fikk jeg faktisksvar med en eneste gang, selv om en stadig leser i avisen atdet aldri er politi å få tak i.»

Det åpne soveromsvinduet hadde hun ikke rukket å lukke,men det gjorde i og for seg ikke så mye, siden det alleredehadde sluttet å regne da den første patruljen kom til stedet,og siden eventuelle vannskader var blitt fullstendig uinteres-sante. Politiassistent Adolfsson hadde naturligvis ikke tenktpå å gjøre det. Derimot hadde han merket seg at det fantesrikelige spor av vannblandet blod på vannbrettet utenfor vin-duet, men siden det ikke regnet lenger, hadde han overlatt dendetaljen til sine eldre kolleger på kriminalteknisk.

Den varmeste sommeren i manns minne, en nabo som hvermorgen gikk samme tur med hundene, og som dessutenhadde reservenøkler til offerets leilighet, et plutselig sky-brudd, et åpent vindu. En kombinasjon av omstendigheter,eller heldige sammentreff, om man ville bruke det uttryk-ket. Uansett var det derfor politiet oppdaget hva som haddehendt på nettopp denne måten, ikke på noe annet vis. Og iforhold til de andre tenkelige alternativene var dette langt fradet verste som kunne skjedd.

3

Vakthavende hadde såvisst gjort sitt. Etter mindre enn totimer var alle nødvendige personer på plass på åstedet. Detsamme var dessverre en masse andre mennesker som medfordel kunne vært et annet sted, men dette var ikke noehan kunne gjøre noe med, og området rundt leiegården varavsperret, gaten utenfor likeså; den var stengt i begge retnin-ger.

Folk fra ordenspolitiet hadde systematisk begynt å gjen-nomsøke naboleilighetene og nærområdet, mens en hunde-patrulje hadde prøvd å få orden på sporet som de trodde atgjerningsmannen hadde etterlatt seg hvis han nå hoppet utgjennom det åpne vinduet på baksiden av huset. Uten resul-tat, riktignok, men det var ikke særlig forbausende, ikke etterskybruddet et par timer tidligere.

Teknikerne hadde begynt å undersøke leiligheten, rettsme-disineren var kontaktet og på vei fra sommerstedet sitt ibil. De ansvarlige kollegene ved lenskrimmen hadde alleredeforetatt det første avhøret av vitnet som fant offeret. Bådemoren og faren ble underrettet om hva som hadde hendt ogkjørt til politihuset. Snart skulle politiet begynne å gå dør-til-dør i området, og punktene på vakthavendes liste – alle unn-tatt det siste – var utført og avkrysset.

Da han visste at alle bitene var på plass, eller i alle fall på vei,hadde han tatt fatt på det siste punktet på huskelisten og ringt

18

lenspolitimesteren. Og med ham var det merkelig nok slik atselv om det var fredag i denne endeløse sommeren, og selv omhan egentlig hadde ferie, befant han seg ikke på sommerste-det sitt ved sjøen utenfor Oskarshamn drøyt ti mil fra Växjö,men bak skrivebordet på sitt kontor noen etasjer høyere oppi samme bygning som vakthavende. De hadde snakket sam-men på telefon i nesten et kvarter rundt halv ti om formidda-gen. Mest hadde de snakket om offeret, og da samtalen varslutt, hadde vakthavende plutselig følt seg uforklarlig ned-stemt, selv om han var aldri så garvet i faget.

Litt rart, egentlig, for forrige gang han hadde måttet tafrem den håndskrevne listen sin – det var i forbindelse medet lengre vikariat ved nabokammeret i Kalmar – pleide hannærmest å bli litt opprømt når han tenkte tilbake på det somhadde hendt. To av byens verste kjeltringer som hadde begyntå skyte vilt omkring seg, midt på blanke ettermiddagen, midti byen, midt blant alle vanlige, hederlige borgere, alt i alt overtjue skudd i alle tenkelige retninger. Men som ved et Herrensunder hadde de ikke truffet annet enn hverandre, og slikt kanbare skje i Småland, hadde vakthavende tenkt den gangen.

Lenspolitimesteren var heller ikke glad. Han var så avgjortingen drapsetterforsker, og en av hans leveregler var at hanaldri måtte ta sorger på forskudd, men denne saken så ikkebra ut. Den bar alle tidlige kjennetegn på en klassisk draps-gåte, og hvis det gikk riktig galt, ikke minst med tanke påhvem den drepte var, virket det bare så altfor sannsynlig athan ville få det slik som han bestandig fikk det når arbeidsli-vet var på sitt mest urettferdige.

I en middagstale som han hadde holdt uken i forveien,hadde han dvelt lenge ved politiets manglende ressurser ogavslutningsvis sammenliknet styrkene sine med «et altforglissent og morkent stakittgjerde, og et dårlig vern mot en sta-dig mer alvorlig kriminalitet».

19

Den talen hadde han høstet mye ros for, og selv hadde hanvært særlig fornøyd med sammenlikningen med stakittet; denvar både velvalgt og godt formulert, syntes han. Ikke barehan, forresten, men også sjefredaktøren i den store lokalavi-sen, som hadde vært i samme middag og rost ham under kaf-fen og konjakken. Men det var den gang, ikke nå, og i hvilkenretning den samme sjefredaktørens tanker kom til å søke omnoen timer, det ville lenspolitimesteren helst ikke tenke på.

Verst var det likevel med hans personlige og rent private følel-ser. Han kjente offerets far, og datteren, drapsofferet, haddehan truffet ved flere anledninger. Han husket henne som enriktig festlig ung dame, og hadde han hatt en datter, kunnehun så gjerne ha hatt samme utseende og væremåte somhenne. Hva er det som skjer, tenkte han, og hvorfor i himme-lens navn i Växjö, av alle steder, der det ikke hadde vært endrapsgåte i løpet av alle de årene han hadde jobbet der. Herhos meg? Og midt på sommeren, attpå til.

Og det var da han bestemte seg. Uansett hvor glissent sta-kittet hans var, og helt bortsett fra ferieavvikling og annenpolitifaglig elendighet som ikke gjorde stakittet tettere, vardet på høy tid at han forberedte seg på det aller verste. Derforhadde han personlig tatt telefonen og ringt sin gamle venn ogkurskamerat «errkåess» for å be om hjelp. For hvem kunnevel være bedre å henvende seg til i en slik situasjon, tenktelenspolitimesteren.

Etter samtalen, som tok mindre enn ti minutter, hadde lens-politimesteren følt seg sterkt lettet, for ikke å si befriet. Hjelpskulle komme, den beste tenkelige hjelp fra Rikskriminalpo-litiets egen drapskommisjon, det legendariske Riksdrap, ogden øverste sjefen deres hadde lovet at de skulle ankommeallerede i løpet av dagen.

Deretter hadde også han skilt seg med heder fra innled-ningsfasen av denne oppgaven. Ingen gullstjerne i boken, rik-

20

tignok, og ingen sølvstjerne heller, men i alle fall en litenbronsestjerne fordi han hadde tenkt på en ikke uvesentligpraktisk detalj. Han hadde nemlig omgående latt sekretærensin ringe Elite Stadshotellet i Växjö og bestille seks enkeltvæ-relser på ubestemt tid, og han hadde gitt spesiell beskjed omat rommene burde ligge samlet, og helst litt avsondret.

På Stadshotellet ble det glede, for der var det sommerstille,og de hadde nok av ledige rom, noe som ikke var tilfelletbare noen timer senere samme dag, for da ville det ikke bli ethotellrom å oppdrive i hele det sentrale Växjö.