Vårens store leseopplevelse

Lidenskap, drama og romantikk i den nye, store bestselgeren

Gratis LeseprøVe

• 2 •

Kjære leser

Først vil jeg si tusen takk for at du kjøpte mine forrige romaner, Orkideens hemmelighet og Jenta på klippen. Norge vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt, ettersom det var det første landet jeg ble invitert til å besøke etter at jeg hadde skrevet Orkideens hemmelighet. Det er derfor en stor glede for meg å få lov til å komme tilbake i forbindelse med lanseringen av den nye romanen min, Lavendelhagen. Det er alltid et sted som inspirerer meg til å begynne på en ny historie. I Orkideens hemmelighet var det skjønnheten og varmen i Thailand, og i Jenta på klippen var det den ville og vakre vestkysten av Irland. Inspirasjonen til Lavendelhagen fikk jeg da familien var på vei hjem til England etter å ha vært på feriestedet vårt i Sør-Frankrike. Vi hadde kjørt gjennom endeløse vinmarker da det mest fantastiske gamle slott plutselig dukket opp. Da vi litt senere satt foran slottet og tok et glass vin, og duften av lavendel omga oss, visste jeg at her kom handlingen i min neste bok til å foregå.

Jeg håper du vil ha like stor glede av å lese Lavendelhagen som jeg hadde av å skrive den!

Alt godt fraLucinda

Hilsen fra Lucinda

Lucinda Riley møter en av sine norske lesere.

• 3 •

Hilsen fra Lucinda

Lucinda rileys første bok på norsk, Orkideens hemmelighet, har nå solgt 100 000 eksemplarer i Norge og nesten to millioner eksemplarer i tyskland. Lavendelhagen er forventet å selge enda bedre.

Lucinda Riley ble født i Irland, og i løpet av barndommen reiste hun mye utenlands. Flere ganger besøkte hun det fjerne Østen, der faren hennes arbeidet. Siden flyttet hun til London, der hun ble skuespiller og jobbet både med film, teat-er og tv. I en alder av 24 år skrev hun sin første roman, basert på erfaringer hun hadde gjort seg som skuespiller. Siden skrev hun sju romaner til under navnet Lucinda Edmonds.

Hun hadde skrivepause mens hun var småbarns-mor, men på den tiden fikk hun tegnet og bygd et hus på øya Koh Chang i Thailand. Det var dette, i kombinasjon med interessen for historie, som inspirerte henne til å begynne å skrive igjen. Orkideens hemmelighet ble utgitt i England høsten 2010, og ble med en gang valgt som hovedbok i den kjente tv-bokklubben Richard & Judy Bookclub. Så langt er romanen oversatt til 26 språk, og har til sammen solgt én million ek-semplarer verden over. De to neste bøkene, Jenta på klippen og Lavendelhagen, har forsterket Lucindas posisjon som bestselgende og folkekjær forfatter. Lucinda Riley bor i Norfolk sammen med sin ektemann og fire barn.

Lucinda Riley– eN suKsesshistorie

• 4 •

Lavendelhagen er en spennende og medrivende roman. hovedper-sonen Constance tar oss med til krigens nervepirrende hendelser i paris.

Tenk deg et slott i Sør-Frankrike, en hage med duftende lavendel og en vingård som produserer den deiligste rosévin. Dette er hva Emilie de la Martinières arver etter sin glam-orøse mor. Men med arven følger forpliktel-ser. Moren brukte altfor mye penger, og det er ikke nok midler til å pusse opp den store eiendommen uten at andre eiendeler må selg-es. Emilie har selv levd under beskjedne kår i Paris og forsørget seg selv, og er i villrede om hva hun nå skal gjøre. Hun har mange gode minner fra slottet, ikke minst er hun glad i den store boksamlingen.

hemmelig romEn dag mens hun fortsatt grubler på hva hun

skal gjøre, møter Emilie tilfeldigvis engelsk-mannen Sebastian Carruthers på en kafé i landsbyen. De kommer i snakk, og det viser seg at han er gallerieier og kunstkjenner. Han tilbyr seg å taksere kunsten på slottet og hjelpe henne med å selge noen av bildene. Endelig ser livet ut til å ta en ny vending, og alt ser lysere ut.

Når Emilie og Sebastian gjennomsøker kjelleren på slottet, finner de et avstengt rom. Det er tydelig at noen har hatt tilhold her en gang i tiden, men hvem? For å finne ut av for-tidens mange mysterier, oppsøker Emilie den tidligere vingårdsbestyreren, som også var en nær venn av faren.

En dramatisk familiehistorie rul-les opp, der det også viser seg at Sebastians bestemor, Constance, spiller en viktig rolle.

DramatiKK, LiDeNsKap oG GripeNDe møter

• 5 •

spion på høye hælerConstance Carruthers nekter å sitte hjemme i Yorkshire og strikke sokker til soldatene mens krigen raser. Ektemannen, som er sol-dat, er savnet i tjeneste, og Constance verver seg til den hemmelige tjenesten. Hun blir én av svært få kvinnelige spioner. Hun forlater familien i England og legger ut på en farefull ferd til det okkuperte Paris for å motarbeide nazistene. Det er så vidt hun unngår å havne i fiendens klør, og hun blir viklet inn i et farlig spill av løgn og fortielse. Til slutt må hun flykte fra Paris og ut på landet – til slottet Emilie har arvet. Men selv ikke her slipper hun unna krigens farer.

Emilie blir oppslukt av den gamle historien, og samtidig skjer det store ting i hennes eget liv. Forholdet til Sebastian utvikler seg raskt, og ender med giftermål. De bestemmer seg for å pusse opp slottet i Frankrike, og i mellomtiden flytter Emilie hjem til Sebastian i det gamle herskapshuset hans i Yorkshire.

Møtet med England blir imidlertid ikke helt som hun har forestilt seg. Blant annet skaper Sebastians bror, Alex, uventede utfordringer. Lucinda Riley skildrer personene i romanen på en måte som gjør at de kryper inn under huden på oss som lesere. Vi bryr oss om dem og ler og gråter sammen med dem. I tillegg er historien i seg selv både spennende og gripende, samtidig som den formidler en del av krigshistorien som ikke er så godt kjent fra før. Romanen har alle de ingrediensene som skal til for å skape en besettende leseopplevelse.

Du bør sørge for å ha god tid når du begynner på Lavendelhagen, for dette er en bok du ikke kom-mer til å klare å legge fra deg!

Constance er på oppdrag som spion i Frankrike.

DramatiKK, LiDeNsKap oG GripeNDe møter

• 6 •

iNspirert aV VirKeLiGe heLtiNNersterke møter flettes inn i hverandre i Lavendelhagen. Lucinda riley tar oss med til krigsdagene i paris, hvor et feil valg kan få fatale følger.

På vei hjem fra feriestedet sitt i Frankrike kjørte Lucinda Riley og familien gjennom endeløse vinmarker og historiske lands-byer. – Det føltes som om vi var midt i ingen-mannsland. Og så, rett foran oss, dukket det mest fantastiske slott opp. Dermed var ideen til Lavendelhagen født.

– Da vi satt i hagen til dette slottet og så utover engene med lavendel, og de gamle vinduene blinket i solnedgangen, sa jeg til mannen min at jeg ønsket å legge hand- lingen i den nye romanen min hit. Det er alltid et sted som må inspirere meg før jeg kan begynne å skrive. Med en gang jeg har funnet dette stedet, begynner

jeg å lese om området og dets historie. Dette danner basisen for fortellingen, sier Lucinda Riley, som skrev store deler av Lavendelhagen i sitt eget vakre proven-calske hus i Sør-Frankrike.

Det er alltid et sted som må inspirere meg før jeg kan begynne å skrive.

Forfatteren følger det samme mønsteret i denne romanen som hun gjorde både i Orkideens hemmelighet og Jenta på klip-pen, med parallelle fortellinger fra fortid og nåtid. Denne gangen er hand- lingen lagt til Sør-Frankrike og Paris, og fortidshandlingen finner sted i løpet av de dramatiske krigsårene.

– Fortellinger fra krigen slutter tydeligvis aldri å fascinere oss. Hva tror du grunnen til den store interessen er?– Dramatiske hendelser får fram både

• 7 •

det beste og det verste i oss alle. Både første og andre verdenskrig fant dess-uten sted for mindre enn hundre år siden, og de fleste av oss som lever i dag har slektninger som på en eller annen måte var berørt av krigene. Vi er i tillegg kommet dit at vi kan grave dypere i det som skjedde bak lukkede dører, og for meg var det å lese om kvinnene i mot-standsorganisasjonen SOE en døråpner, forteller Lucinda Riley. En av hoved-personene i Lavendelhagen, Constance Carruthers, er en kvinnelig engelsk spion som ble sendt til Frankrike for å motar-beide nazistene.

“Dramatiske hendelser får fram både det beste og det verste i oss alle”

– I stedet for å sitte hjemme i England og strikke sokker til soldatene, var disse kvinnene ved fronten og utsatte seg for stor fare. Da jeg gjorde research, opp- daget jeg at av de 40 kvinnene som ble sendt til Frankrike, var det bare 26 som kom tilbake. Statistisk sett overlevde de bare i seks uker, forklarer forfatteren.

Vil se mer av NorgeLucinda Rileys romaner er nå oversatt til et trettitalls språk, og hun har vært mye på farten i forbindelse med lanseringene. Hun benekter imidlertid at livet hennes er forandret etter suksessen.

– Nei, ikke i det hele tatt. Og det er fordi det ikke har gått helt opp for meg ennå. Da jeg skrev Orkideens hemmelighet gjorde jeg det først og fremst for min egen del, og ble veldig overrasket da forlaget Penguin ville utgi den. At bøkene mine siden har blitt bestselgere i mange

land, oppleves fortsatt som en drøm, hevder hun. Lucinda Riley har allerede besøkt Norge flere ganger, og har vært både på Østlandet, Vestlandet og i Trøndelag.

– Hva er det beste minnet ditt fra Norge?– Jeg syns det var helt fantastisk å reise til Trondheim og se ned på fjordene fra flyet. Jeg håper jeg en dag kan ta en tur med Hurtigruta. Men aller størst inntrykk gjorde likevel menneskene jeg møtte. Alle var så vennlige og imøte-kommende, og jeg gleder meg veldig til å komme tilbake i forbindelse med lanseringen av Lavendelhagen, sier hun.Lucinda Riley har allerede skrevet ny roman. - Den har tittelen The Still of the Night, og er den mest ambisiøse boken jeg har skrevet hittil. Deler av handlingen er lagt til India, og her vil leserne møte min absolutte favoritt blant alle roman-personene mine, røper Lucinda Riley. Romanen kommer på norsk neste vår.

– Hva gjør du når du blir lei av å skrive?– Jeg blir aldri lei av å skrive! Men når jeg avslutter for dagen, er det ikke noe som er bedre enn å være sammen med familien.

• 8 •

– Kapittel 3 –

Emilie hørte Gerards bil forsvinne bortover innkjørselen tidlig neste morgen. Hun lå i den smale sengen hun hadde sovet i siden barndommen, i et rom med vinduer mot nord-vest, og derfor var det ingen morgensol der. Nå, tenkte hun, var det ingen grunn til å la være å bruke et av de store og elegante soveværelsene med store vinduer mot hagen og vingården. Frou-Frou, som hadde klynket så mye i går kveld at Emilie til slutt hadde gitt seg og latt den sove i sengen hennes, bjeffet ved døren for å vise at det var på tide å bli sluppet ut. Nede på kjøkkenet kokte hun seg kaffe og gikk deretter bortover gangen til biblioteket. Det høyloftede rommet, som faren alltid hadde skjermet mot sollys for å beskytte bøkene, luktet beroligende gammelt og velkjent. Hun satte kaffekoppen på farens skrivebord der skinnet nå var slitt og oppskrapt, og gikk bort til vinduet og åpnet en av skoddene. Luften kom i bevegelse, og en million støvkorn forlot skjulestedene sine og danset en vill dans i strimen av dagslys. Emilie satte seg i vindusbenken og så granskende på bokhyllene som gikk fra gulv til tak. Hun hadde ingen anelse om hvor mange bøker biblioteket rommet. Det meste av tiden de siste årene faren levde, hadde han brukt på å katalogisere samlingen og øke den. Hun reiste seg og gikk sakte rundt i rommet der reolene var opp mot fire ganger så høye som henne. Bøkene sto for henne som upåvirkelige vaktposter, og hun fikk en følelse av at de gransket henne – den nye husfruen – og lurte på hva slags skjebne som ventet dem. Hun husket at hun hadde sittet her med faren og spilt et alfabetspill som gikk ut på at hun skulle velge to bokstaver, uansett hvilke. Når hun hadde gjort det, gikk faren rundt i biblioteket og lette etter en bok med en tittel med den bokstavkombinasjonen. Det var svært sjelden han ikke klarte å finne en. Selv da hun forsøkte å være lur og valgte x-er og z-er, hadde faren greid å finne et falmet, medtatt eksemplar av en kinesisk filosof, eller en tynn antologi av en for lengst glemt russisk poet. Selv om hun hadde sett faren gjøre dette i årevis, ønsket hun nå at hun hadde vært mer opptatt av det spesielle katalogiserings- og arkiveringssystemet han hadde brukt. Mens hun gikk der og kikket, så hun at han ikke hadde valgt den enkleste løsnin-

UTDRAG FRA LAveNdeLHAgeN

• 9 •

gen ved å sette bøkene i alfabetisk rekkefølge. På hyllen foran henne var det verk av så vel Dickens som Platon og Guy de Maupassant. Hun visste også at samlingen var så omfattende at innførslene faren hadde gjort i protokollene som lå stablet opp på skrivebordet, neppe dekket mer enn en ørliten del. Selv om han hadde visst hvor han skulle finne boken han var på jakt etter, var det en kunnskap han hadde tatt med seg i graven. «Hvis jeg selger dette huset, hva skal jeg gjøre med dere?» hvisket hun til bøkene. De stirret taust på henne, tusenvis av fortapte barn som visste at fremtiden lå i hennes hender. Hun ristet av seg alle tanker på det som hadde vært. Det nyttet ikke å la følelsene styre. Bestemte hun seg for å selge châteauet, måtte bøkene få et annet hjem. Før hun forlot rommet, lukket hun skodden og lot bøkene slumre videre i halvmørke.

Emilie brukte resten av formiddagen til å utforske alle kriker og kroker i det store château-et, og kunne plutselig fryde seg over en fantastisk, to hundre år gammel frise i taket i den statelige salongen, over de elegante, men nå temmelig slitte, franske møblene og de mange maleriene på hver eneste vegg. Ved lunsjtid gikk hun ut på kjøkkenet for å ta seg et glass vann. Hun drakk grådig og merket at hun var både stakkåndet og oppspilt; det var som om hun hadde våknet etter en vond drøm. Hele livet hadde hun vært omgitt av skjønnheten hun hadde sett så tydelig for første gang denne formiddagen, men hun hadde aldri tenkt over at den fantes der eller verdsatt den. Nå kjente hun tilløp til spenning i kroppen ved tanken på arven og slekten. Det var ikke lenger bare en hemsko hun helst ville bli kvitt. Dette vakre huset med alt sitt utsøkte innbo var hennes. Plutselig kjente hun hvor sulten hun var, og kikket i kjøleskapet og i kjøkkenskap-ene, til ingen nytte. Da tok hun Frou-Frou under armen, satte den lille hunden på setet ved siden av seg i bilen og kjørte mot Gassin. Hun parkerte, gikk opp de eldgamle trappe-trinnene til bulevarden øverst i landsbyen der barene og restaurantene lå, og satte seg ved et bord ytterst på en uteservering for å kunne nyte utsikten mot kysten langt der nede. Hun bestilte en liten pichet rosévin og husets salat og koste seg i middagssolen mens tankene fløy rundt og rundt uten å stoppe opp ved noe spesielt. «Unnskyld, mademoiselle, men er du Emilie de la Martinières?» Emilie skygget mot solen og så opp på mannen som sto ved bordet hennes. «Ja?» Hun kikket på skrå opp på ham. «Så hyggelig å hilse på deg.» Han rakte henne hånden. «Min navn er Sebastian Carruthers.» Emilie tok hånden hans nølende. «Kjenner jeg deg?» «Nei.» Emilie merket seg at han snakket godt fransk, men med engelsk aksent. «Kan jeg

• 10 •

spørre om hvordan du vet hvem jeg er?» spurte hun. Nervøsitet gjorde stemmen hennes skarp. «Det er en lang historie, og jeg vil gjerne dele den med deg en gang. Venter du noen?» spurte han og pekte på den tomme stolen overfor henne. «Jeg … nei.» Emilie ristet på hodet. «Får jeg lov til å sette meg og forklare saken?» Før Emilie rakk å protestere, hadde Sebastian trukket ut stolen midt imot henne. Nå da hun ikke lenger hadde solen i øynene, så hun ham bedre. Han var antagelig omtrent på samme alder som henne, og de behagelige klærne av god kvalitet satt som de skulle på den slanke kroppen. Han hadde fregner på nesen, rødbrunt hår og pene, nøtte-brune øyne. «Det var leit å høre om moren din,» sa han. «Takk.» Emilie nippet til vinen. Så husket hun sine manerer og spurte fort: «Kan jeg by på et glass rosé?» «Tusen takk.» Sebastian vinket på kelneren og fikk raskt et glass på bordet foran seg. Emilie skjenket vin fra muggen. «Hvordan fikk du vite om mors død?» spurte hun. «Det er ingen hemmelighet i Frankrike, er det vel?» svarte Sebastian, og øynene hans fikk et medfølende uttrykk. «Hun var en kjent dame. Får jeg overbringe mine kon-dolanser? Dette må være en vanskelig tid for deg.» «Ja,» svarte hun stivt. «Du er engelsk, er det så?» «Du gjettet det!» Sebastian himlet med øynene og lot som om han var oppgitt. «Og jeg som har slitt slik for å bli kvitt aksenten. Ja, jeg er engelsk, men jeg bodde et år i Paris som kunststudent. Og jeg må innrømme at jeg er en innbitt frankofil.» «Jeg forstår,» mumlet Emilie, «men …» «Ja,» han var enig, «det forklarer ikke hvordan jeg visste at du er Emilie de la Martinières. Altså –» Sebastian sperret øynene mystisk opp – «forbindelsen mellom deg og meg går tilbake til forgagne tider.» «Er du en slektning?» Hun husket plutselig advarselen Gerard var kommet med så sent som kvelden før. «Nei, absolutt ikke,» sa han med et smil, «men bestemoren min var halvt fransk. Ganske nylig oppdaget jeg at hun under krigen samarbeidet tett med Édouard de la Mar-tinières, som jeg tror var faren din.» «Jeg forstår.» Emilie visste nesten ingenting om farens fortid, bare at han aldri hadde sagt noe om den. Og hun var fortsatt usikker på hva denne engelskmannen ville henne. «Jeg vet lite om den perioden i fars liv.» «Jeg visste ikke stort, jeg heller, før bestemor, like før hun døde, fortalte at hun var her under okkupasjonen. Hun sa også at Édouard var en svært modig mann,» la han til.

• 11 •

Opplysningen ga Emilie en klump i halsen. «Jeg visste ikke … du skjønner jeg ble født da far var seksti år, mer enn tyve år etter at krigen sluttet.» «Jeg skjønner,» sa Sebastian og nikket. «Dessuten,» Emilie tok en stor slurk vin, «var han ikke av den sorten som skrøt av bedriftene sine.» «Constance, bestemoren min, hadde i hvert fall høye tanker om ham,› sa Sebas-tian. «Hun fortalte meg også om det vakre châteauet i Gassin som hun hadde bodd i mens hun var i Frankrike. Huset ligger ikke langt fra denne landsbyen, gjør det vel?» «Nei,» sa Emilie idet salaten hennes kom på bordet. «Vil du spise?» spurte hun av ren høflighet. «Hvis du vil ha selskap av meg, så.» «Naturligvis.» Sebastian bestilte, og kelneren forsvant. «Hva bringer deg til Gassin?» spurte Emilie. «Det er et godt spørsmål,» sa Sebastian. «Da jeg var ferdig med studiene i Paris, bestemte jeg meg for å gjøre kunsten til levebrød. Jeg stiller ut i et lite galleri i London, men bruker det meste av tiden på å lete etter de spesielle maleriene kundene mine ønsker seg. Jeg er i Frankrike for å forsøke å overtale eieren av en Chagall til å selge meg det. Fyren bor oppe i Grasse, som ikke er langt herfra, som du vet,» forklarte han. «Jeg leste tilfeldigvis i avisen om moren din, og det fikk meg til å huske bestemors forbindelse med familien de la Martinières. Derfor bestemte jeg meg for å ta en avstikker og se med egne øyne slottet jeg har hørt så mye om. Dette er virkelig en vakker landsby.» «Ja, uten tvil,» svarte hun, temmelig forvirret av hele samtalen. «Så, Emilie, bor du i slottet?» spurte Sebastian. «Nei,» svarte hun og mislikte sterkt å bli stilt et så direkte spørsmål. «Jeg bor i Paris for øyeblikket.» «Der har jeg mange venner,» sa Sebastian overstrømmende. «En dag håper jeg at jeg kan tilbringe mer tid i Frankrike, men for øyeblikket står jeg på for å skaffe meg et navn i Storbritannia. Det var en stor skuffelse for meg at jeg ikke greide å skaffe kunden min Chagall-maleriet. Det ville ha vært min første store handel i toppdivisjonen.» «Så leit,» sa hun. «Takk. Jeg kommer over det. Det skulle vel ikke tilfeldigvis henge noen kostbare malerier som du ønsker å kvitte deg med i slottet ditt?» Sebastians øyne lyste skøyeraktig. «Det vet jeg ikke,» svarte hun oppriktig. «En verdivurdering av kunsten i slottet står på listen min over ting jeg må gjøre.» «Du har sikkert tenkt å bruke en av de beste ekspertene i Paris til det, men skulle du trenge et kunnskapsrikt og lett tilgjengelig øyepar i mellomtiden, stiller jeg mer enn gjerne opp.» Da Sebastians croque monsieur kom på bordet, fant han frem lommeboken

• 12 •

og rakte Emilie et kort. «Jeg er pålitelig,» understreket han, «og jeg kan skaffe referanser fra kundene mine om nødvendig.» «Det er snilt av deg, men familiens notaire tar seg av den slags.» Emilie hørte den overlegne tonen i stemmen sin. «Naturligvis,» sa han og skjenket mer rosé til dem begge før han begynte på sin croque monsieur. «Nå,» sa han og byttet raskt samtaleemne, «hva driver du med i Paris?» «Jeg jobber som veterinær ved en stor dyreklinikk i bydelen Marais. Betalingen er dårlig, men jeg elsker arbeidet,» svarte hun. «Sier du det?» Sebastian hevet det ene øyebrynet. «Det var en overraskelse. Jeg trodde at du, med en slik familiebakgrunn, drev på med noe glamorøst, hvis du i det hele tatt trengte å arbeide.» «Ja, det er det alle tror … Jeg beklager, men nå må jeg gå.» Emilie signaliserte at hun ville ha regningen. «Du må virkelig unnskylde,» sa Sebastian fort. «Det jeg mente å si, var: Så fint! Jeg mente virkelig ikke å fornærme deg.» Emilie ble grepet av et voldsomt behov for å komme vekk fra denne mannen og de pågående spørsmålene hans. Hun strakte seg etter håndvesken, fant noen franc i lommeboken og la dem på bordet. «Det var hyggelig å hilse på deg,» sa hun og tok opp Frou-Frou og forlot restauranten med raske skritt. Så fortsatte hun ned steintrappene til bilen så fort hun kunne, og følte seg latterlig skjelven og på gråten. «Emilie! Vent, vær så snill!» Emilie fortsatte å gå besluttsomt nedover trappene uten å bry seg om stemmen bak seg inntil Sebastian tok henne igjen. «Hør her,» peste han. «Jeg er ordentlig lei for at jeg fornærmet deg. Jeg er visst ekstra flink til det …» Han begynte å gå ved siden av henne i samme tempo. «Hvis det er noen trøst, ble jeg også født med store forpliktelser, deriblant et forfallent herskapshus ute blant Yorkshires lyngmoer. Jeg hadde tenkt å pusse det opp og redde det, men har ikke hatt en penny til å bruke på slikt.» De var fremme ved bilen hennes, og Emilie hadde ikke noe annet valg enn å stå stille. «Så hvorfor selger du ikke huset?» spurte hun. «Fordi det representerer en viktig del av bakgrunnen min, og –» han trakk på skuldrene – «det er komplisert. Jeg forsøker ikke å få deg til å synes synd på meg, jeg ville bare forklare at jeg vet hvordan det er å bli identifisert med fortiden. Jeg har det også slik.» Emilie lette taus etter bilnøklene i håndvesken. «Jeg forsøker ikke å konkurrere med deg,» fortsatte Sebastian, «jeg prøver bare å si at jeg forstår hvordan du har det.»

• 13 •

«Takk.» Hun fant bilnøklene. «Nå må jeg gå.» «Er jeg tilgitt?» Hun snudde seg og så på ham, fortvilet over sin egen følsomhet, men ute av stand til å kontrollere den. «Jeg vil bare …» Hun stirret utover det grønne landskapet foran seg og forsøkte å finne de riktige ordene. «Jeg vil bare bli bedømt ut fra den jeg er.» «Det forstår jeg. Absolutt. Hør her. Jeg skal ikke hefte deg lenger. Takk for en hyg-gelig prat.» Han rakte henne hånden. «Lykke til med alt sammen.» «Takk. Farvel.» Emilie låste opp bildøren og plasserte en irritert Frou-Frou i pas-sasjersetet. Så satte hun seg inn, startet motoren og kjørte sakte nedover bakken mens hun forsøkte å forstå hvorfor hun hadde reagert så voldsomt. Kanskje Sebastians åpenhjertige tale hadde overrasket henne fordi hun var vant til den mer formelle franske måten å opptre på overfor en fremmed. Men, sa hun til seg selv, han hadde bare forsøkt å være hyggelig. Det var hun som hadde et problem. Sebastian hadde trykt på de mest følsomme knappene hennes, og hun hadde reagert på vanlig måte. Hun så på ham der han gikk nedover bakken noen meter foran henne, og fikk dårlig samvittighet. Hun var tredve år gammel, sa hun strengt til seg selv. Det var opp til henne å gjøre hva hun ville med de la Martinières-boet. Kanskje det var på tide å oppføre seg som en voksen, ikke som et temperamentsfullt barn. Da bilen var på høyde med Sebastian, trakk hun pusten dypt og åpnet vinduet. «Siden du har reist så langt for å se slottet, ville det være synd å ta fra deg muligheten. Vil du sitte på, skal jeg kjøre deg dit.» «Hvis du er sikker …» Sebastians uttrykk stemte overens med overraskelsen i stemmen. «Jeg vil naturligvis veldig gjerne se det, særlig sammen med noen som kjenner det godt.» «Så sett deg inn.» Hun bøyde seg frem, låste opp døren på passasjersiden og flyttet Frou-Frou over i baksetet. «Takk,» sa han og lukket døren etter seg. De fortsatte nedover bakken. «Jeg har dårlig samvittighet fordi jeg har gjort deg opprørt. Er du sikker på at jeg er tilgitt?» «Sebastian,» sukket hun, «det er ikke din feil, det er min. Når familien min blir nevnt i en slik sammenheng, blir den noe jeg tror psykologer kaller en ’utløsende faktor’. Jeg må lære meg å hanskes med det.» «Vi har alle mange av dem, særlig når vellykkede, mektige forfedre har gått foran oss.» «Mor var i hvert fall en sterk personlighet,» sa Emilie. «Det er et tomrom i mange menneskers liv nå som hun er død. Som du sa, er det mye å leve opp til, og jeg har alltid visst at jeg ikke kunne det.» Emilie lurte på om de to glassene vin til lunsj hadde løsnet tungebåndet, men plut-selig følte hun seg ikke ille til mote fordi hun hadde fortalt det. Det gledet henne og skremte

• 14 •

henne på én gang. «Jeg kan ikke si det samme om moren min, eller ’Victoria’ som hun insisterte på å bli kalt,» sa Sebastian. «Jeg kan ikke engang huske henne. Hun fødte broren min og meg i en hippiekoloni i Statene. Da jeg var tre og broren min to, tok hun oss med til England og plasserte oss hos besteforeldrene våre i Yorkshire. Et par uker senere reiste hun og lot oss være igjen, og ingen av oss har hørt eller sett noe til henne siden.» «Åh, Sebastian!» svarte Emilie sjokkert. «Du vet ikke engang om moren din lever?» «Nei,» bekreftet han, «men bestemor var en førsteklasses erstatning. Fordi vi var så små da vi kom dit, ble Constance for alle praktiske formål moren vår. Jeg kan opprik-tig si at skulle den virkelige moren min dukke opp foran meg i et rom fullt av mennesker, ville jeg ikke være i stand til å kjenne henne igjen.» «Du var heldig som hadde en bestemor, men det er likevel trist,« sa Emilie med-følende. «Og du vet ikke hvem faren din var?» «Nei, og jeg vet heller ikke om broren min og jeg har samme far. Vi er i hvert fall svært forskjellige. Nå ja …» Sebastian stirret rett frem for seg. «Kjente du bestefaren din?» spurte hun. «Han døde da jeg var fem. Han var et godt menneske, men han hadde vært i Nord-Afrika under krigen, og skadene han fikk der, gjorde ham sykelig. Besteforeldrene mine var svært glade i hverandre, så min kjære, gamle bestemor mistet ikke bare sin el-skede mann, men datteren også. Jeg tror det var vi barnebarna som fikk henne til å holde ut,» sa Sebastian. «Hun var en fantastisk kvinne som bygde tørrmurer i en alder av fem-ogsytti, og var i full vigør til en uke før hun ble syk. Jeg tror ikke det lages flere slike,» sa han, og det var en undertone av sorg i stemmen hans. «Unnskyld,» sa han plutselig, «jeg snakker for mye.» «Nei da. Det er godt for meg å vite at også andre mennesker har vokst opp un-der vanskelige forhold. Av og til tenker jeg –» sukket Emilie – «at det er like ille å ha for mye bagasje som ikke å ha noen bagasje i det hele tatt.» «Jeg er helt enig.» Sebastian nikket. Så smilte han skjevt. «Kjære vene. Hadde noen hørt denne samtalen, ville de ha trodd at vi var et par bortskjemte overklassebarn som synes synd på oss selv. La oss se det i øynene. Vi holder ikke til på gaten noen av oss, gjør vi vel?» «Nei. Folk tror selvsagt det, særlig om meg,» sa hun. «At jeg er et bortskjemt overklassebarn, mener jeg. Hvorfor ikke, forresten? De vet ikke hva som ligger bak. Se der –» hun pekte – «châteauet ligger rett der nede.» Sebastian stirret på den elegante, blekrosa bygningen i dalen under dem og plystret. «Det er nydelig og akkurat slik bestemor beskrev det. En stor kontrast til hjemmet vårt på de forblåste lyngmoene i Yorkshire – selv om de ville omgivelsene gjør

• 15 •

Blackmoor Hall spektakulær på en annen måte,» la han til. Emilie svingte inn i den lange oppkjørselen som førte til slottet, og fortsatte langs siden av huset for å parkere på baksiden. Hun stanset bilen, og de steg ut. «Er du sikker på at du har tid til å vise meg rundt?» Han så på henne. «Jeg kan komme tilbake en annen dag.» «Nei, det går bra,» forsikret Emilie. Hun tok Frou-Frou og gikk inn i hallen og videre til kjøkkenet med Sebastian i hælene. Hun viste Sebastian fra værelse til værelse og så på ham når han stanset for å se nærmere på malerier, møbler og den store samlingen kunstgjenstander som sto støvete og oversett på peishyller, kommoder og bord. Hun tok ham med inn i dagligstuen, og han gikk rett bort for å se nærmere på et maleri. «Dette minner meg om Luxe, Calme et Volupté som Matisse malte i 1904 da han bodde i St. Tropez. Det er malt med den spesielle teknikken han eksperimenterte med på den tiden.» Sebastian lot fingeren gli over lerretet. «Dette maleriet er imidlertid et rent landskap med klipper og hav, uten skikkelser.» «Luksus, ro og velbehag,» oversatte Emilie. «Jeg husker at far leste Beaudelaires dikt for meg.» «Ja.» Sebastian snudde seg med begeistring i blikket fordi hun kjente det. «Matisse brukte L’Invitation au Voyage som inspirasjon for maleriet. Nå henger det i Musée National d’Art Moderne i Paris.» Han konsentrerte seg om maleriet igjen. «Det er ikke signert så vidt jeg kan se, så sant ikke navnet er skjult av rammen. Men det kan hende at dette var en slags forstudie. Det er ikke usannsynlig heller, siden Matisse var i St. Tropez på den tiden og opptatt av denne spesielle teknikken. Det er ikke mer enn et steinkast herfra til St. Tropez, er det vel?» «Far kjente Matisse i Paris,» opplyste Emilie. «Han pleide visst å komme når papa holdt salong for kreative mennesker blant byens intellektuelle. Jeg vet at han likte Matisse godt og snakket ofte om ham, men jeg vet ikke om han noen gang besøkte châteauet.» «I likhet med mange andre kunstnere og forfattere tilbrakte Matisse krigsårene her i sør der det var fredeligere. Jeg er lidenskapelig opptatt av Matisse.» Han dirret av opphis-selse. «Kan jeg ta det ned fra veggen og se om det er en dedikasjon på baksiden? Kunstnere ga ofte bilder til sjenerøse velgjørere. Kanskje faren din var blant dem.» «Ja, gjør gjerne det.» Emilie stilte seg ved siden av ham da han løftet maleriet forsiktig ned fra veggen og blottla en mørk firkant i tapetet. Han snudde maleriet så de kunne studere baksiden sammen, men det sto ingenting skrevet der. «Det er ikke verdens undergang,» forsikret han. «Hadde Matisse signert maleriet, ville det bare ha vært en enklere prosess å bevise at det er malt av ham.» «Tror du at det er det?» «Med den proveniensen du nettopp har beskrevet, og den spesielle teknikken Mat-

• 16 •

isse eksperimenterte med omtrent på den tiden han malte Luxe, Calme et Volupté, vil jeg si at det er svært sannsynlig. Men eksperter må naturligvis undersøke det.» «Hvis det er en Matisse, hvor mye kan det være verdt?» spurte hun. «Jeg har ikke erfaring nok til å si noe om det siden signaturen mangler. Matisse var svært produktiv og ble en gammel mann. Ville det være aktuelt å selge maleriet?» «Det er enda et spørsmål jeg må sette på listen min.» Hun trakk litt oppgitt på skuldrene. «Vel, vel,» sa han og hengte maleriet forsiktig tilbake på plass, «jeg har i hvert fall noen kontakter som kan være behjelpelig med å finne ut om bildet er ekte, men jeg er sikker på at din notaire helst vil bruke sine egne folk. Takk skal du ha fordi du ville vise meg dette og resten av det fantastiske châteauet ditt.» «Bare hyggelig,» sa hun og fulgte ham ut av dagligstuen. «Vet du hva?» Sebastian klødde seg i hodet da de sto i hallen. «Jeg er sikker på at bestemor nevnte den fantastiske samlingen sjeldne bøker som hun hadde sett her, eller husker jeg feil?» «Nei.» Emilie forsto at hun hadde glemt biblioteket under rundturen i huset. «Den er her. Kom, så skal jeg vise deg.» «Hvis du har tid, sier jeg tusen takk,» svarte han. «Det går bra.» Sebastian ble som seg hør og bør imponert da han kom inn i biblioteket. «Hjelpe meg,» sa han mens han gikk sakte rundt blant hyllene, «dette er en enestående samling. Gudene vet hvor mange bøker det er her – har du peiling? Femten, tyve tusen?» «Jeg har ingen anelse.» «Er de katalogisert? Er de ordnet på en spesiell måte?» spurte han. «De er ordnet på den måten som passet far og hans far før ham. Samlingen ble påbegynt for mer enn to hundre år siden. De nyeste innkjøpene er katalogisert.» Emilie pekte på protokollene som lå på farens skrivebord. Sebastian åpnet en av dem, vendte noen blad og så hundrevis av innførsler gjort med Édouards vakre håndskrift. «Jeg vet at det ikke angår meg, men dette er sannelig en fantastisk samling. Jeg ser her at faren din kjøpte mange sjeldne førsteutgaver, for ikke å snakke om bøkene som allerede befant seg her. Dette må være en av de mest omfattende boksamlingene i Frankrike. Den burde katalogiseres av profesjonelle og legges inn i en database.» Emilie følte seg litt overveldet da hun sank ned i farens skinnstol. «Himmel og hav,» mumlet hun. «Det blir mer og mer å gjøre. Jeg begynner å forstå at det er en full- tidsjobb å ordne opp i boet etter foreldrene mine.» «Men verdt strevet, vel?» sa han oppmuntrende. «Jeg har et annet liv, og det liker jeg. Det er fredelig og –» hun hadde lyst til å si

• 17 •

«trygt,» men visste at det ville høres merkelig ut – «velordnet.» Sebastian slentret bort til henne, la seg på kne og støttet armen på stolen hennes. «Jeg forstår deg, Emilie. Hvis du vil tilbake til det livet, må du finne noen du stoler på som kan ordne alt det andre for deg.» «Hvem kan jeg stole på?» spurte hun ut i luften. «Du nevnte familiens notaire,» antydet han. «Det er et sted å begynne. Kanskje du kan legge alt i hendene hans?» «Men …» Tårer presset på. «Jeg skylder familien og familiens historie mer enn det. Jeg kan ikke bare løpe min vei.» «Emilie,» sa han mildt, «alt sammen er jo så nytt. Selvsagt virker det overveldende. Det er bare et par uker siden moren din døde. Du er fremdeles i sjokk, du sørger fortsatt. Hvorfor gir du ikke deg selv tid til å ta de riktige beslutningene?» Han klappet henne på hånden og reiste seg. «Jeg må gå, men du har kortet mitt, og det er klart at jeg gjerne hjel-per deg hvis jeg kan. Dette châteauet er som manna fra himmelen for meg, særlig maleriene, selvsagt.» Han smilte. «Jeg kommer temmelig sikkert til å bli i Gassin en stund, så hvis du vil at jeg skal begynne prosessen med å finne ut om det er en ekte Matisse, ringer du bare mobilnummeret som står på kortet mitt.» «Takk skal du ha,» sa hun og kjente etter at hun fortsatt hadde kortet hans i bukse-lommen. «Jeg påtar meg også gjerne å finne navnet på de beste antikvariatene gjennom kon-taktene mine i Paris,» la han til. «Uansett hva du bestemmer deg for å gjøre med château-et, er det sikkert lurt å vite verdien av det du eier. Foreldrene dine må vel ha hatt en slags forsikring?» «Jeg aner ikke.» Hun trakk på skuldrene og tenkte med seg selv at slik hun kjente faren, var det temmelig tvilsomt. Samtidig la hun seg på minnet at hun måtte snakke med Gerard om det. «Jeg setter pris på rådene dine,» sa hun takknemlig da hun reiste seg. Hun sendte ham et blekt smil og fulgte ham gjennom huset til bakdøren der bilen sto parkert utenfor. «Beklager at jeg virker så … lettbevegelig. Kanskje vi kan møtes en annen gang og snakke om det bestemoren din fortalte om møtet med far under krigen.» «Det vil jeg gjerne – og ikke be om unnskyldning, er du snill,» la han til idet de satte seg inn i bilen. «Du har ikke bare mistet moren din, du står overfor et rent sisyfosar-beid.» «Jeg skal klare det. Jeg må,» sa hun. Hun startet bilen og kjørte av gårde. «Det er jeg overbevist om. Og som jeg sa, er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe, vet du hvordan du skal kontakte meg.» «Takk.» «Rommet jeg leier, er rett nede til venstre.» Han pekte i et kryss. «Du kan sette meg av her, så går jeg resten av veien. Det er en deilig ettermiddag.»

• 18 •

«Ja vel.» Hun stanset bilen. «Takk igjen.» «Ha det godt, Emilie,» sa han da han steg ut. Så vinket han og bega seg bortover sideveien. Emilie snudde bilen og kjørte tilbake til châteauet. Hun kunne ikke slå seg til ro, men vandret formålsløst fra rom til rom og følte på kroppen mangelen på menneskelig nærvær. Da kvelden kom og temperaturen sank, satte hun seg på kjøkkenet ved siden av komfyren og spiste en cassoulet som Margaux hadde tilberedt til henne. Hun hadde mistet appetitten, og Frou-Frou kunne lykkelig fråtse i restene. Etterpå låste hun bakdøren omhyggelig før hun gikk opp og fylte det gammel- dagse badekaret. Vannet var lunkent og vanntrykket dårlig. Da hun endelig kunne legge seg i karet, fikk hun den morbide tanken at det passet nøyaktig til kroppslengden hennes og var en prefekt prototyp på en kiste. Etter en stund steg hun opp for å tørke seg, og så gjorde hun noe uvanlig: Hun stilte seg foran det høye speilet og lot håndkleet falle ned på gulvet. Deretter tvang hun seg til å stirre granskende på den nakne kroppen. Hun hadde alltid betraktet seg selv som temmelig ordinær, et tilfeldig produkt i det genetiske lotter-iet. Hun hadde vært kraftig som barn og lubben som tenåring. Moren hadde bønnfalt henne om å spise sunt og mindre, men da Emilie var sytten, orket hun ikke å leve på agurker og meloner lenger. Hun begynte å skjule den håpløse kroppen under løstsittende klær og lot naturen gå sin gang. Samtidig nektet hun å gå i flere selskaper der hun skulle presenteres for la crème de la crème av unge menn og kvinner på hennes egen alder. Le rallye ble organisert av en gruppe mødre som ville sørge for at barna deres møtte andre unge og mulig fremtidige partnere fra samme samfunnsklasse. Kampen for å få være med i denne elitegruppen av Frankrikes mest klassebevisste tenåringer var intens. Siden Valérie var en de la Marti-nières, kunne hun få hvem hun ville til å være med i sin gruppe. Hun hadde vært fortvilet da Emilie opplyste at hun ikke lenger ville delta i det som var kjernevirksomheten i disse gruppene, nemlig cocktailselskaper i landets storslåtte herskapshus. «Hvordan kan du vende ryggen til din fødselsrett?» hadde Valérie sjokkert spurt. «Jeg hater disse selskapene, maman. Jeg er mer enn et etternavn og en bankkon-to. Jeg er lei for det, men nå er det slutt.» Da Emilie sto der nå og stirret på de fyldige brystene, de runde hoftene og de pene beina, forsto hun at hun måtte ha gått ned i vekt de siste ukene. Det hun så, selv med sitt kritiske blikk, var en overraskelse. Selv om kroppsbygningen gjorde at hun aldri kom til å bli tynn som en sylfide, var hun ikke fet heller. Før hun automatisk begynte å finne feil ved utseendet, snudde hun ryggen til speilet, tok på seg nattkjolen og la seg i sengen. Hun slukket lyset, lyttet til stillheten

• 19 •

rundt seg og lurte på hva som lå bak denne ukarakteristiske interessen for eget utseende. Det var seks år siden hun sist hadde hatt det som kanskje kunne kalles en kjæreste. Oliver, en kjekk, ny veterinærkollega, hadde ikke vært kjæresten hennes i mer enn noen få uker. Hun hadde ikke likt ham spesielt godt, men en varm kropp ved siden av seg i sengen og noen å snakke med ved middagsbordet en gang iblant, hadde gjort henne mindre ensom. Oliver hadde trukket seg vekk fra henne til slutt, og hun hadde forstått at det skyldtes den manglende interessen fra hennes side. Hun visste egentlig ikke hva kjærlighet var – en blanding av fysisk tiltrekningskraft, en åndelig samhørighet … en fortryllelse, kanskje. Men hun visste at hun aldri hadde vært forelsket. Dessuten, hvem ville elske henne? Den natten kastet hun urolig på seg og følte det som om hodet skulle sprenges på grunn av alle avgjørelsene hun måtte ta, og ansvaret hun ikke kunne komme unna. Men søvnen ble forstyrret i enda større grad av tanken på Sebastian. Selv den korte stunden han hadde vært i châteauet, hadde hun følt seg trygg. Han virket kompetent, sterk og … ja, han var svært tiltrekkende. Da hånden hans streifet hennes inne i biblioteket, hadde hun ikke rykket til slik hun vanligvis gjorde når noen kom henne for nær. Hun ble sint på seg selv. Hun måtte være en ensom og patetisk person som kunne bli så påvirket av en mann hun rent tilfeldig hadde vært sammen med et par timer. Og hvor-for skulle en mann så begavet og kjekk som Sebastian se to ganger på henne? Han tilhørte en annen divisjon, og mulighetene var store for at hun aldri kom til å støte på ham igjen – med mindre hun ringte nummeret på kortet han hadde gitt henne, og ba om hjelp til å få vurdert Matisse-maleriet … Hun ristet bistert på hodet fordi hun visste at hun aldri ville ha mot nok til å gjøre det. Det var en vei som ikke førte noen steder. Hun hadde funnet ut for mange år siden at det var best å leve alene. Da kunne ingen såre henne eller svikte henne igjen, og med den tanken sittende fast i hodet, sovnet hun endelig.

• 20 •

– Kapittel 10 –

Flyet landet forsiktig på en eng, ledet dit av små lommelykter holdt av usynlige mennes-ker på bakken. Piloten snudde seg og signaliserte med tommelen opp. «Alt ser ut til å være i orden. Farvel og lykke til, alle sammen,» sa han da de klatret ned trinnene til de sto på gresset. «Bienvenue,» sa en mann som pilte forbi dem og opp trinnene til flyet med en veske. Han slengte den inn, lukket døren ettertrykkelig og pilte ned igjen til sine nye rekrutter. Flyet var allerede på vei bortover engen for å begynne tilbaketuren. Connie så lengselsfullt etter det. Hun ønsket at hun hadde hatt mot nok til å løpe bort til flyet, kaste seg inn og følge hjertet tilbake til England. «Følg meg,» sa mannen som hadde kastet vesken inn i flyet. «Skynd dere. Jeg så en tysk lastebil passere for bare noen minutter siden. De kan ha hørt flyet lande.» De tre agentene løp over engen i hælene på veiviseren med James som sistemann. Det var en fin natt, klar og varm, og da Connie sprang der sammen med de andre, følte hun at det var noe velkjent ved alt det ukjente. Frankrike luktet slik det alltid hadde gjort. Den varme luften var tørr og behagelig med en duft av furu, og hadde lite til felles med den fuktige luften på den engelske landsbygden. Hun ville gjenkjenne den hvor som helst. Snart åpnet veiviseren døren til en hytte inne i tykkeste skogen. På gulvet lå det halmmadrasser med ulltepper oppå. I hjørnet sto en gassbrenner som mannen straks tente med en fyrstikk. «Vi må være her til det blir lyst og portforbudet blir opphevet. Da sender vi dere dit dere skal fra jernbanestasjonen i Vieux-Briollay, en tyve minutters sykkeltur herfra. Gjør det så behagelig for dere som dere kan. Legg flydraktene i hjørnet der borte. Dere lar dem bli igjen her hos meg,» forklarte han. «Jeg koker litt kaffe mens dere får dem av dere.» Connie tok av seg flydrakten og kunne nå se hvem medpassasjerene var. Den tredje agenten, en mann, hadde hun aldri møtt før. De satte seg på hver sin halmmadrass, og veiviseren rakte dem hver sin emaljerte kopp med kaffe. «Jeg har ikke melk, dessverre,» sa han. «Jeg vet at dere engelskmenn liker melk i kaffen.»

• 21 •

Connie var glad for koppen med sterk, mørk drikke; hun var vant til den mørk-brente, franske kaffen. «Jeg heter Stefan,» opplyste veiviseren, «og jeg skjønner at du må være ’Lavendel’, madame, siden du er eneste kvinne.» «Jeg er ’Trespass’,» sa James. «Pragmatist,» opplyste den ukjente mannen. «På Frankrikes vegne ønsker jeg dere velkommen. Vi har aldri trengt mer hjelp fra trente, engelske agenter,» sa Stefan. «Mange av kollegaene deres er blitt arrestert de siste dagene, de fleste i Paris. Vi vet ikke hvordan det har gått med dem, men vi tror det må finnes en forræder i rekkene siden Gestapo kunne ta så mange. Det eneste rådet jeg kan gi, er at dere ikke må stole på noen,» understreket han. «Nå må dere få dere så mye søvn dere kan. Jeg skal holde vakt og vekke dere om det blir nødvendig. God natt.» Stefan gikk ut, tente en sigarett i døren og lukket den etter seg. De tre agentene la seg på hver sin halmmadrass. «God natt,» sa James. «Sov godt.» «Jeg tror ikke jeg kommer til å lukke et øye,» sa Pragmatist, men det varte ikke lenge før Connie hørte en lav snorking i den andre enden av hytta. «Connie?» Det var James. «Ja?» «Nå er det alvor, ikke sant?» «Ja,» svarte Connie og følte seg sur i magen av kaffe og uro, «nå er det alvor.»

Connie måtte ha sovnet til slutt, for hun ble ristet våken av James og oppdaget at det var dagslys utenfor det lille vinduet. «Opp med seg,» sa James. «De venter på oss utenfor.» Connie hadde sovet fullt påkledd, så hun trengte bare å ta på seg strømper og sko for å være klar. Utenfor sto Stefan og en kvinne. «God morgen, Lavendel,» sa Stefan. «Klar til å dra?» «Ja, men –» Connie så seg rundt i skogen, «er det noe sted der jeg kan …?» Hun visste at hun rødmet. «Det finnes ingen bekvemmeligheter her, så du må bruke skogen,» sa han med et skuldertrekk og snudde seg for å snakke med James. Connie pilte av sted for å finne en diskré plass bak et tre. Da hun kom tilbake, var James og den andre agenten klar til å sykle av gårde sammen med kvinnen. «Lykke til,» hvisket Connie til James. «Jeg håper vi snart møtes igjen.» «Så enig, så enig,» sa James som var stiv i ansiktet av nervøsitet. «I mellomtiden skal jeg gjøre mitt beste for å blåse tyskerne til himmels så vi kan komme oss fort hjem igjen.»

• 22 •

«Det er den rette ånd,» sa Connie og smilte tappert til ham før han vaklet av gårde på sykkel bak de andre. «Vi venter til de er kommet noen kilometer av gårde,» sa Stefan. «Kommer det for mange syklister ut av skogen samtidig, kan noen finne det mistenkelig. Kaffe?» «Ja, takk.» Connie satte seg på trappen utenfor hytta og så hvordan solen, som nå hadde steget opp over tretoppene, laget et spraglete mønster på bakken. «Lavendel, dette er hva du skal gjøre.» Stefan rakte henne en kaffekopp og satte seg ved siden av henne på trappen mens han tente en ny sigarett. «Du har allerede fått beskjed om at du skal slutte deg til Forsker-gruppen, vår største organisasjon. Den oper-erer i og rundt Paris.» «Ja,» bekreftet Connie. «Dessverre har vi fått melding om at flere medlemmer av gruppen er blitt arres- tert av Gestapo, deriblant Prosper, lederen.» «Jeg har hørt om det og fikk beskjed om at du kunne gi meg flere opplysninger,» svarte Connie og nippet til kaffen. «Vi har ikke hørt et ord fra Prospers radiooperatør heller, og det kan bety at han også er arrestert.» Stefan tråkket på sigarettstumpen. «Jeg fikk en melding fra dem for tre dager siden. De sa at de ventet deg og skulle møte deg på Gare Montparnasse, men jeg vet ikke hvem som kommer til å være der.» Han tente straks en ny sigarett. «Det er for farlig for meg å følge deg denne gangen – vi har fått beskjed fra hovedkvarteret om å ligge lavt til vi vet mer om situasjonen – så du blir nødt til å reise alene.» «Jeg forstår.» For å roe nervene klemte Connie hardt rundt koppen som om den skulle være en talisman. «Siden kodenavnet ditt ennå ikke finnes i noen papirer Gestapo måtte ha fått tak i, er det lite sannsynlig at du vil vekke mistanke under reisen. Kvinner blir ikke så ofte stanset for kontroll som menn,» forsikret han. «Det er mye forlangt av en som nettopp er kommet, men det er svært viktig å få en agent inn i Paris, en person som tyskerne ikke kjenner, og som kan finne ut hva som har hendt. Er du villig til å påta deg oppgaven?» «Selvfølgelig.» «Du vil bli møtt i den store avgangshallen, utenfor en tabac. Du må kjøpe en pakke Gauloises, og når du har gjort det, er du klossete og mister pakken. Ta den opp og tenn en sigarett med denne.» Stefan tok en fyrstikkeske opp av lommen og rakte henne den. «Da skal det komme en mann bort til deg. Hans oppgave er å ta deg med til en av dekkleilighetene våre.» «Og hvis han ikke kommer?» spurte Connie. «Da vet du at noe er galt. Kjenner du Paris godt?» «Ja, jeg har studert ved Sorbonne.» «Da er det enkelt for deg å finne denne adressen.» Stefan rakte henne en lapp.

• 23 •

«Leilighet 17 i rue de Rennes nummer 21.» Connie leste det velkjente gatenavnet. «Det vet jeg hvor er.» «Fint. Du skal gå forbi huset til enden av gaten før du snur og går tilbake på det andre fortauet. Hvis du ser Gestapo der, eller en lastebil like i nærheten, vet du at dekkleiligheten er avslørt. Forstår du?» «Ja. Og hvis det ikke er noen Gestapo-folk å se?» spurte hun. «Da går du opp i fjerde etasje, der ligger leiligheten. Bank to ganger, deretter tre ganger, og da skulle døren bli åpnet. Si at kureren ikke kom og hentet deg, og at Stefan har sendt deg,» forklarte han. «Ja vel,» sa Connie og la seg adressen på minnet før Stefan tok lappen og tente på den med en fyrstikk. «Hvis ingen åpner, hvor gjør jeg så av meg?» «Det er noen i leilighet 17 hele døgnet. Dersom ingen åpner, vet du at Forsk-er-gruppen er avslørt, og at alle har flyktet og ligger i dekning. Det betyr at det er for farlig for deg å forsøke å få kontakt med noen av medlemmene.» Han sukket og tok et langt drag av sigaretten. «En siste utvei er å gå til en av vennene mine. Han er ikke en del av gruppen eller SOE, men svært lojal mot saken. Jeg vet at han kommer til å hjelpe deg. Da må du gå til denne adressen –» Stefan fant en ny lapp i lommen og rakte henne den – «og spørre etter ’Hero’.» Connie så overrasket på den nye adressen. «Rue de Varenne. Familien min hadde venner som bodde der.» «Da må familien din ha vanket blant rikfolk. Som du vel vet, er dette et av de fin-este strøkene i Paris,» sa Stefan og hevet et øyebryn. «Og – i fall Hero ikke er der …?» spurte hun. «Gir jeg opp og tar toget tilbake hit?» «Madame –» Stefan stumpet sigaretten aggressivt på bakken – «da må du bruke sunt vett. Du tar inn på en pension i nærheten, holder utkikk og venter rett og slett til Hero kommer tilbake. Nå må vi komme oss av sted. Bare husk at du ikke må vise deg ute på gaten i Paris under portforbudet. Det er det farligste av alt.» Han gikk inn i hytta med kaffekoppene, og Connie så på de eldgamle syklene de skulle bruke til stasjonen. «Hvem er din venn Hero?» spurte hun da hun satte seg på sykkelen med kofferten klemt mellom handlekurven og styret. «Her gjelder regelen om at man ikke stiller spørsmål, men han kjenner til alt som har hendt, og vil være i stand til å sette deg i forbindelse med en sikker underavdeling av gruppen. Da blir det ditt ansvar å finne en måte å kontakte London på så fort som mulig, og avlegge rapport om situasjonen i Paris. Det vil si hvis det finnes en eneste radiooperatør som ikke er tatt,» la han bistert til. Sykkelturen til stasjonen ble heldigvis begivenhetsløs. Byen så omtrent ut slik byer i

• 24 •

dette distriktet gjorde før krigen, bortsett fra hakekorsflagget som vaiet over rådhuset. Stefan kjøpte billett til Connie og rakte henne den. Hun kunne ikke unngå å legge merke til at blikket hans hele tiden fløy frem og tilbake over plattformen. «Nå må jeg gå. Farvel, madame,» sa han og kysset henne kjærlig på begge kinn som om hun skulle være en kjær slektning. «Hold kontakten,» la han til, og etter å ha tent en ny sigarett gikk han rolig tilbake til sykkelen og lot Connie vente på toget alene. Det ankom på slaget elleve. Buckmaster hadde en gang spøkt med at den eneste fordelen med den tyske okkupasjonen var at offentlig kommunikasjon i Frankrike plutse-lig var presis. Connie steg på og la kofferten i hyllen over setet. Da toget forlot stasjonen, kikket hun seg rundt i vognen og så den vanlige blandingen reisende. Det rumlet i magen hennes, og hun lukket øynene og håpet at togets velkjente og duvende bevegelser skulle virke beroligende på nervene. Men på hver eneste stasjon åpnet hun øynene forsiktig for å granske de nyankomne i vognen. Hun byttet tog i Le Mans og kjøpte en tørr terte i en kiosk på stasjonen. Da hun satte seg for å vente på neste tog, fikk hun for første gang se en tysk offiser. Han sto et stykke borte på plattformen og snakket med stasjonsmesteren. Endelig, utpå ettermiddagen, rullet toget inn på Gare Montparnasse i Paris. Connie steg ut av vognen, fulgte strømmen av passasjerer bortover plattformen og motet seg opp før møtet med sin første kontrollpost. Hun så at flere passasjerer ble stanset og koffertene deres lagt på et bord og åpnet. Hun hadde hjertet i halsen da hun passerte, men ingen av de franske politimennene så to ganger på henne. Connie så seg rundt i hallen for å finne tobakksbutikken der hun skulle møte en kurér, og følte seg samtidig litt opprømt fordi hun hadde passert kontrollposten uten problemer. Stasjonen var full av arbeidere på vei hjem, men til slutt oppdaget hun butik-ken i et hjørne av hallen og gikk dit. Hun gjorde som avtalt og kjøpte en pakke Gaulois-es. Da hun tok imot pengene, mistet hun pakken på gulvet. «Mince alors!» mumlet hun da hun tok den opp og forsynte seg med en siga-rett. Hun tente den så nonchalant som mulig med en fyrstikk fra esken Stefan hadde gitt henne, og samtidig kikket hun seg rundt for å se om noen frigjorde seg fra mengden og nærmet seg henne. Connie røkte hele sigaretten uten at noen dukket opp. Hun stumpet sigaretten med foten, så på klokken og sukket som om den hun ventet på, var sent ute. Ti minutter senere tok hun en ny sigarett og tente den med en fyrstikk fra den samme esken. Hun røkte også den til det bare var en stump igjen. Etter den tredje sigaretten forsto hun at ingen ville komme. «Reserveplanen, altså,» mumlet hun for seg selv. Så forlot hun stasjonen og be-fant seg for første gang på gaten i det okkuperte Paris. Spaserturen til rue de Rennes var ikke lang. Det meste var som før, og vissheten om at hun befant seg i en by hun kjente

• 25 •

godt, virket beroligende på henne. I den varme sommerkvelden var gatene fulle av paris-ere som levde slik de alltid gjorde, og det var nesten mulig å forestille seg at ingenting var forandret. Det begynte å skumre da hun nådde rue de Rennes. Hun fant nummeret hun lette etter, men gikk forbi huset på motsatt fortau med våkent blikk for eventuelle farer. Da hun nådde enden av gaten, gikk hun over på det andre fortauet og tilbake den veien hun var kommet, men følte seg svært iøynefallende på grunn av kofferten. Endelig var hun fremme ved døren til leiegården. Hun gikk mot den med faste skritt og trykket klinken bestemt ned. Døren gikk lett opp, og hun krysset marmorflisene innenfor og fortsatte opp trappen; skrittene hennes gjenlød mellom veggene i den høyloft-ede oppgangen. Hun stanset i fjerde etasje, fant nummer 17 til høyre, trakk pusten dypt og banket to ganger og deretter tre ganger slik hun hadde fått beskjed om. Ingen svarte. Hun var usikker på om hun skulle vente eller banke én gang til, og hun merket hvordan blodtrykket steg, og det hamret i ørene. Til slutt fant hun ut at det ikke var lurt. Hun hadde fått beskjed om å prøve bare én gang, og nå måtte hun vekk så fort som mulig. Stefans frykt for gruppen var nok berettiget. Hun snudde på hælen og skulle til å gå ned trappen da døren i leiligheten ved siden av nummer 17 ble åpnet på gløtt. «Madame!» hvisket en stemme. «Alle vennene Deres er borte. Gestapo kom og hentet dem i går. De holder sikkert bygningen under oppsikt nå. Ikke gå ut gjennom hoveddøren. Det er en bakdør som fører til en liten gårdsplass og en port ut mot en gang-vei som søppelkjørerne bruker. Den munner ut i en annen gate. Skynd Dem, madame!» Døren ble lukket like fort som den var blitt åpnet, og Connie, som endelig husket hva hun hadde lært, tok av seg skoene for å unngå å lage bråk, og løp ned trappen så fort hun kunne. Hun fant bakdøren kvinnen hadde snakket om innerst i gangen, ba en stille bønn om at det ikke måtte være en felle, åpnet den og så at den førte til en liten gårdsplass. Hun tok på seg skoene, åpnet porten og fulgte den smale gangveien til hun var ute i en sidegate. Der snudde hun ryggen til rue de Rennes og tvang seg til å gå rolig og behersket vekk fra sitt første møte med virkelig fare. Til slutt, da hun var matt av sult og spenning og en drøy kilometer fra leilighet 17, oppdaget hun en kafé med mange gjester rundt bordene på fortauet. Hun fant et ledig bord for å ha et sted å sette seg, redd for at bena ikke ville bære henne lenger. Kofferten plasserte hun under bordet før hun gransket den beskjedne menyen og bestilte en croque monsieur. Hun spiste med god appetitt og trakk pusten dypt flere ganger for å klarne tank-ene. Hun hadde aldri følt seg mer alene i denne millionbyen. Selv om hun hadde mange kjente i Paris fra studietiden ved Sorbonne, og flere slektninger av moren bodde i byen, hadde hun absolutt forbud mot å oppsøke dem.

• 26 •

Tanken på at familien, og dermed også hjelpen, var så nær, gjorde det enda van-skeligere for henne. Det var nok som Stefan hadde fryktet: Gruppen hennes hadde flyktet da Gestapo begynte sine arrestasjoner. Hun tømte kaffekoppen, vel vitende om at det eneste hun kunne gjøre nå, var å oppsøke den siste adressen hun hadde fått. Hun betalte regningen, tok kofferten og forsvant bortover gaten. Hun fortsatte nordover og gikk nesten ut av sitt gode skinn hver gang hun hørte den rumlende lyden av tyske lastebiler nærme seg. Til slutt var hun fremme i rue de Varenne – en bred allé med vakre hus. Mange var mørke og stille, men hun så på lang avstand at huset med nummeret hun hadde fått oppgitt, var bebodd. Det var lys i alle vinduer, og hun så skyggeaktige skikkelsen bevege seg i et av værelsene mot gaten. Hun trakk pusten dypt, krysset gaten, gikk opp de få trinnene til døren og ringte på. Etter noen sekunder åpnet en eldre tjenestepike. Hun betraktet Connie arrogant fra topp til tå og sa: «Ja?» «Jeg er her for å snakke med Hero,» hvisket Connie. «Si til ham at Stefan hilser, er De snill,» la hun til. Tjenestepikens holdning forandret seg øyeblikkelig. Forskrekkelsen sto å lese i det rynkete ansiktet. «Madame, kom inn, men vær stille. Jeg skal hente ham,» sa hun og slapp henne inn. «Han er hjemme?» Connies lettelse var til å ta og føle på. «Ja, men …» tjenestepiken så usikker ut. «Et øyeblikk, madame.» Da tjenestepiken forsvant gjennom en av dørene i hallen, ble Connie stående og beundre de antikke møblene og den vakre trappen som gikk i en stor bue, og var rommets blikkfang. Eieren av dette huset tilhørte en verden av gammel rikdom som hun kjente godt og følte seg hjemme i. Et øyeblikk etter kom det ut en mann som bare kunne være fransk. Han var høy og mørkhåret med et vakkert, helstøpt ansikt og kledd i aftenantrekk. Han kom bort til henne med utstrakte armer. «God aften, søte Dem!» utbrøt ham og omfavnet en overrasket Connie. «Jeg ventet Dem ikke.» Så klemte han henne inntil seg og hvisket samtidig: «Vi har gjester, og de kan ha sett at De ringte på.» Høyt sa han: «Hvordan var reisen?» «Lang,» svarte hun forbløffet. «Er De fransk?» hvisket han rett inn i øret hennes uten å trekke armene til seg. «Ja, familien kommer fra St. Raphaël,» hvisket hun fort. «Hva heter De?» «Constance Chapelle. Baronesse du Montaine er min tante.» «Jeg kjenner til familien.» Mannen fikk et lettet uttrykk i øynene. «Da er De min kusine som er kommet på besøk. Bli med Sarah ovenpå. Vi snakker sammen senere.»

• 27 •

Han slapp henne og fortsatte med normal stemme. «Reisen fra sørkysten er så slitsom nå for tiden, særlig på grunn av alle kontrollpostene. Vi gleder oss til å se Dem her nede når De har vasket av Dem reisestøvet, min kjære Constance.» Uttrykket i øynene hans viste Connie at det ikke fantes noe alternativ. Han snudde seg for å gå inn i salongen igjen og åpnet døren. Og Connie fikk et glimt av flere tyske uniformer.

–––––––––––– • ––––––––––––

–––––––––––– • ––––––––––––

tidligere

utgive

lser

• 28 •

en roman du ønsker aldri tar slutt. Lucinda riley tar deg med inn i en verden av kjærlighet, drømmer og gamle familiehem-meligheter.

Den kjente pianisten Julia Forrester op-plever sitt livs mareritt da hun mister ek-temannen og den vesle sønnen i en bilu-lykke mens hun selv holder konsert. Hun forlater huset i Frankrike og forskanser seg i en hytte i England, for å forsøke å komme til hektene igjen. Ikke langt herfra ligger det gamle godset Wharton Park, der Julia tilbrakte sine barndoms somre hos besteforeldrene. Bestefaren var gartner på godset og kjent for å drive fram de vakreste orkideer. Nå skal godset selges, og Julia oppsøker stedet hun har så mange gode minner fra. Her møter hun dagens eier, Kit Crawford, som hun vagt husker fra barndommen. Han inviterer Julia inn i gartnerboligen,

Orkideens hemmelighet

mystikk og romantikk

der mye er forandret, men der de gamle historiene fortsatt sitter i veggene.

I tiden før og under andre verdenskrig var det lord Harry Crawford og hans vakre kone Olivia som bodde på Whar-ton Park, og godset var et yndet sted for store selskaper. Alt er tilsynelatende idyll helt til krigen bryter ut og Harry må for-late familien for å tjenestegjøre i krigen. Han havner i en fangeleir i Thailand, der han blir sittende i flere år. Når krigen er over, kommer han til Bangkok der han tar inn på Hotel Oriental mens han venter på en båt som kan ta ham hjem til England. Og nettopp her møter Harry sin skjebne. Siden blir livet aldri det samme, verken for Harry eller hans nærmeste hjemme på Wharton Park.

• 29 •

Orkideens hemmelighet

mystikk og romantikk

Jenta på klippen er en gripende fortelling om sorg og tap, men mest om håp og kjærlighet.

Grania Ryan har forlatt samboeren i New York etter at hun mistet sitt ufødte barn. Nå søker hun trøst hos familien hjemme i Irland. En dag hun er ute og går, får hun øye på en liten jente helt ytterst ute på klippen. På det tidspunktet vet hun ikke at Aurora Lisle skal komme til å forandre livet hennes.

Det viser seg at familien Ryan og fam-ilien Lisle har en lang felles historie, men dramatiske hendelser i fortiden har ført til at det er ondt blod mellom dem. Det er til slutt Aurora og hennes be-merkelsesverdige vesen som sørger for å forene de to familiene. I mellomtiden får vi være med på en spennende reise gjen-nom historien, der et hittebarn i London spiller en avgjørende rolle.

Jenta på klippen

Vilt og vakkert fra irland

Jenta på klippen er en handlingsmettet og gripende «good read» med handling fra England, Irland og New York, og med flere parallelle historier som spenner fra 1914 og fram til i dag. Et sterkt driv i fortellingen gjør romanen vanskelig å legge fra seg. Familiehemmeligheter og drømmer er sentrale ingredienser, som i Orkideens hemmelighet.

Andre bøker som får deg til å le og gråte

• 30 •

Kristin harmel

så lenge det er stjerner på himmelen–––––––– • ––––––––tro, håp og kjærlighetHope er en alenemor som driver et bakeri på Cape Cod. Bestemoren Rose er syk, men ber Hope dra til Paris for å lete etter familien. Der avdekkes en sterk familiefortelling fra krigen.

Jan-philipp sendker

Kunsten å høre hjerteslag–––––––– • ––––––––unik fortelling fra Burma

en advokat forsvinner fra New York. i søken etter ham, ender datteren opp i hans fødeland, Burma. Der finner hun en kjærlighetshistorie som nesten er for utrolig til å være sann.

«Det går en understrøm av livsmot gjennom boken som sitter igjen i leseren etter endt lesning…»vg

«En episk fortelling som krever en stor pakke lommetørklær.»Publishers Weekly

• 31 •

marian Keyes

mysteriet i mercy Close–––––––– • ––––––––Ny roman fra den irske feelgood-dronningen

Helen er privatdetektiv, men nå er hun blakk og må flytte hjem til foreldrene sine. En dag får hun i oppdrag å finne boyband-stjernen Wayne Diffney.

Nicolas Barreau

Kjærlighet på menyen–––––––– • ––––––––

en lykkepille av en bok!

Aurélie bor i Paris og eier sin egen res-taurant. En dag finner hun en roman som beskriver livet hennes, og jakten på en mystisk forfatter er i gang…

alyson richman

hele livet på en dag–––––––– • ––––––––en historie som gir deg gåsehudI 1930-årenes Praha forelsker Lenka og Josef seg, og planlegger et liv sammen. Men under jødeforfølgelsen kommer de bort fra hverandre, og begge tror den andre er død.

alison mcQueen

De hemmelige barna–––––––– • ––––––––Fargerikt fra india

Serafina og Mary er søstre og døtre av en britisk mann. Med sin spesielle bakgrunn faller de utenfor alle lag i det indiske samfunnet.

Lucinda Rileys maGisKe VerDeN!

NY BoK i saLG

Nå!

Foto: Francesco Guidicini