Lucinda Riley

De syv søstreOversatt av

Benedicta Windt-Val

Lucinda RileyOriginalens tittel: The Seven SistersOversatt av Benedicta Windt-Val

Copyright © Lucinda Riley, 2014

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-44496-9

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Miriam EdmundsOmslagsfoto: (Forsiden) Jill Battaglia/Arcangel Images ogShutterstock, (Baksiden) Francesco Iacobelli/Getty Images.

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i Sabon 9,5/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til min datter, Isabella Rose

«Vi ligger alle i rennesteinen, men noen av oss seropp på stjernene.»

Oscar Wilde

Persongalleri:

Atlantis

Pa Salt – søstrenes adoptivfar (død)Marina (Ma) – søstrenes formynderClaudia – husholderske på AtlantisGeorg Hoffman – Pa Salts advokatChristian – kapteinen

Søstrene D’Apliése

MaiaAlly (Alcyone)Star (Asterope)CeCe (Celeano)Tiggy (Taygete)ElectraMerope (savnet)

MaiaJuni 2007

Første kvarter13; 16; 21

Kapittel 1

Jeg kommer aldri til å glemme nøyaktig hvor jeg var og hva jegholdt på med da jeg fikk vite at faren min var død.

Jeg befant meg i London og satt i den deilige hagen utenforhuset til en gammel skolevenninne med et eksemplar av Pene-lopiaden liggende åpen, men ulest i fanget, og nøt junisolenmens Jenny hentet den vesle sønnen sin i barnehagen.

Jeg følte meg avslappet og tenkte at det virkelig hadde værten god idé å komme seg bort. Da mobilen min ringte, varjeg opptatt av å studere klematisen som sto med bristeferdigeknopper, oppmuntret av sin jordmor solen til å gi liv til enorgie av farger. Jeg kikket på skjermen og så at det var Ma-rina.

«Hei, Ma, hvordan går det?» spurte jeg og håpet at hunhørte varmen i stemmen min.

«Maia, jeg …»Marina nølte, og i det øyeblikket visste jeg at noe måtte være

fryktelig galt. «Hva er det?»«Maia, det finnes ingen god måte å si dette på, men faren

din fikk et hjerteattakk her hjemme i går ettermiddag, og tid-lig i dag morges … døde han.»

Jeg sa ingenting. En million forskjellige tanker raste gjen-nom hodet på meg, alle like tåpelige. Den første av dem var atMarina av en eller annen ukjent grunn hadde bestemt seg forå utsette meg for en simpel spøk.

«Du er den første av søstrene jeg har fortalt det til, Maia,siden du er eldst. Og jeg vil gjerne høre om du foretrekker åfortelle det til de andre selv, eller om du vil overlate det tilmeg.»

15

«Jeg …»Ennå var jeg ikke i stand til å sette sammen ord til en set-

ning som ga mening. Det begynte å gå opp for meg at Marina,kjære, gode, snille Marina, den kvinnen som hadde vært i morssted for meg i alle år, aldri ville sagt noe slikt til meg hvis detikke var sant. Altså måtte det være sant. Og i det øyeblikketendret hele mitt verdensbilde seg.

«Maia, kjære deg, går det bra med deg? Jeg tror aldri jeg hargrudd meg så fælt til en telefonsamtale noen gang, men hvaannet kunne jeg gjøre? Gudene må vite hvordan de andre jen-tene kommer til å ta det.»

Endelig oppfattet jeg fortvilelsen i hennes stemme, og jegskjønte at hun hadde hatt behov for å fortelle meg det like myefor sin egen skyld som for min. Dermed gled jeg inn i den nor-male komfortsonen min, som besto i å trøste andre.

«Selvfølgelig skal jeg fortelle det til søstrene mine hvis duforetrekker det slik, Ma – men jeg er ikke helt sikker på hvorde oppholder seg, alle sammen. Er ikke Ally borte et sted for åtrene til en regatta?»

Vi fortsatte å diskutere hvor hver av de yngre søstrene minebefant seg, som om vi ønsket å samle dem til en fødselsdagsfei-ring i stedet for å overbringe et dødsbudskap, og jeg opplevdehele samtalen nesten som noe uvirkelig.

«Når tror du vi kan ha begravelsen, Ma? Med Electra i LosAngeles og Ally langt ute på sjøen et sted kan vi vel ikke tenkepå å ha den før tidligst en gang ut i neste uke?» sa jeg.

«Vel …» Jeg hørte usikkerheten i Marinas stemme. «Vi kankanskje snakke om det når du kommer hjem. Det er virkeligingen grunn til hastverk nå, Maia, så hvis du gjerne vil bli iLondon de siste dagene av ferien din, skal du bare gjøre det.Det er ikke noe mer vi kan gjøre for ham her,» avsluttet hunmismodig.

«Ma, selvfølgelig hopper jeg på det første mulige flyet til Ge-nève! Jeg ringer flyselskapet med en gang, og så skal jeg gjøremitt beste for å få tak i de andre.»

«Jeg er så fryktelig lei for det, chérie,» sa Marina bedrøvet.«Jeg vet jo hvor glad du var i ham.»

«Ja,» sa jeg, og den underlige roen som hadde hvilt over meg

16

mens vi snakket om alt det praktiske, forsvant like brått somstillheten forut for et voldsomt tordenvær. «Jeg ringer deg se-nere, når jeg vet hvilket fly jeg kommer med.»

«Ta vare på deg selv nå, Maia. Dette har vært et frykteligsjokk for deg.»

Jeg trykket på knappen for å avslutte samtalen, og gikk opppå rommet mitt for å finne reisedokumentene mine og kon-takte flyselskapet før tordenskyene i hjertet mitt åpnet seg ogdruknet meg. Mens jeg ventet i telefonkøen, kikket jeg bort påsengen, der jeg hadde våknet samme morgen til det som bareskulle ha vært en helt alminnelig dag. Og jeg takket Gud for atvi mennesker ikke har fått evnen til å se inn i fremtiden.

Det geskjeftige kvinnemennesket som til slutt svarte, varikke akkurat hjelpsom, og da hun snakket om fulle fly, straf-fegebyrer og kredittkortdetaljer, merket jeg at demningen somholdt følelsene mine i sjakk, var på bristepunktet. Langt omlenge klarte jeg å tilkjempe meg et sete på 16.00-flyet til Ge-nève, noe som betydde at jeg bare måtte slenge alle sakenemine ned i kofferten og ta en drosje til Heathrow. Jeg sank nedpå sengen og ble sittende og stirre så lenge på det blomstretetapetet at mønsteret begynte å danse for øynene mine.

«Han er borte,» hvisket jeg. «Borte for godt. Jeg kommeraldri til å se ham igjen.»

Jeg hadde regnet med at det ville utløse en strøm av tårerhvis jeg sa ordene høyt, men forbausende nok skjedde detingenting. I stedet ble jeg bare sittende der, nummen i helekroppen og med hodet fullt av praktiske detaljer. Tanken på åskulle fortelle det til søstrene mine – alle fem – var redselsfull,og jeg lette igjennom hele arkivet av følelser for å finne ut hvemjeg først skulle ringe til. Svaret ble selvfølgelig Tiggy, den nestyngste av oss seks, og den jeg alltid hadde vært mest knyttettil.

Med skjelvende fingrer fant jeg frem nummeret hennes ogtrykket på ring. Jeg kom rett til telefonsvareren hennes, ogvisste ikke hva jeg skulle si, bortsett fra en litt hektisk oppford-ring om å ringe meg tilbake så fort som mulig. Hun oppholdtseg for tiden et sted i det skotske høylandet, der hun arbeidetved et senter for foreldreløse og skadde hjortedyr.

17

Når det gjaldt de andre søstrene mine … Jeg visste at reak-sjonene deres ville variere, i hvert fall utvendig, fra likegyldig-het til et dramatisk følelsesutbrudd.

Ettersom jeg ikke var helt sikker på hvor på følelsesskalaenjeg selv ville havne når jeg snakket med dem, valgte jeg den fei-geste løsningen og sendte en tekstmelding til dem alle sammenmed beskjed om å ringe meg så fort som mulig. Så pakket jegsakene mine i en fart, og gikk ned den smale trappen til kjøk-kenet for å skrive en beskjed til Jenny med en forklaring påhvorfor jeg plutselig måtte dra.

Jeg bestemte meg for å ta sjansen på å praie en drosje ute iLondons gater, så jeg forlot huset og gikk raskt bortover denhalvmåneformede gaten i Chelsea, under de løvrike trærne– akkurat som en hvilken som helst vanlig person på en hvil-ken som helst vanlig dag. Jeg tror til og med at jeg hilste på enmann som luftet hunden sin, og klarte å presse frem et smil.

Ingen kunne vite hva som nettopp hadde hendt meg, tenktejeg idet jeg vinket på en drosje i den travle King’s Road, sattemeg inn og ba sjåføren kjøre til Heathrow.

Ingen kunne vite det.

Fem timer senere, akkurat idet solen dovent var på vei ned overGenèvesjøen, ankom jeg vår private pongtongbro, klar til å tafatt på siste etappe av hjemreisen.

Christian ventet allerede på meg i den smekre motorbåtenvår. Uttrykket i ansiktet hans røpet at han hadde hørt nyheten.

«Hvordan er det med deg, mademoiselle Maia?» spurte handa han hjalp meg om bord. De blå øynene hadde et medfølendeuttrykk.

«Jeg er … glad jeg er hjemme,» svarte jeg nøytralt og gikkbakover i båten. Jeg satte meg på den myke, kremfargede,skinntrukne benken som fulgte kurven langs akterenden. Van-ligvis ville jeg ha slått meg ned sammen med Christian i passa-sjersetet helt foran i båten under den tyve minutter lange turenhjem, men i dag følte jeg behov for å være alene. Christianstartet den kraftige maskinen, og jeg så hvordan solen glitret ivinduene på de fantastiske husene som lå langs Genèvesjøensbredder. På denne turen følte jeg det ofte som om jeg sto på

18

terskelen til en overjordisk verden som ikke hadde noe medvirkeligheten å gjøre.

Pa Salts verden.For første gang den dagen kjente jeg at tårene begynte å svi

bak øyelokkene. Pa Salt var fars kjælenavn, og jeg hadde selvfunnet på det da jeg var liten. Han hadde alltid elsket å seile, ognår han kom hjem til meg i huset vårt ved innsjøen, luktet hanav frisk luft og saltvann. Navnet var blitt hengende ved ham,og etter hvert som mine yngre søsken kom til, begynte de ogsåå bruke det.

Motorbåten økte farten og fikk den varme vinden til å ruskei håret mitt. Jeg tenkte på de mange hundre gangene jeg haddereist hjem til fars eventyrslott, Atlantis, på denne måten. Eien-dommen lå på et privat nes med en halvmåne av berglendt ter-reng som steg bratt opp på baksiden, og man kunne bare nåden med båt. Det var flere kilometer til de nærmeste naboene,så Atlantis var virkelig vårt private kongerike, isolert fra res-ten av verden. Alt ved denne eiendommen var magisk … somom Pa Salt og vi – døtrene hans – hadde levd et fortryllet livder.

Pa Salt hadde valgt ut hver enkelt av oss mens vi ennå varspedbarn, adoptert oss fra alle fire verdenshjørner, og hentetoss hjem så vi kunne vokse opp under hans beskyttelse. Ogsom han alltid likte å si, var vi helt spesielle alle sammen,unike … vi var hans jenter. Han hadde kalt oss opp etter De syvsøstre, den stjernehopen han likte best. Maia var den første ogden eldste.

Da jeg var liten, pleide han å ta meg med opp i observato-riet med glasskuppelen helt oppe på toppen av huset. Der løf-tet han meg opp med de store, sterke hendene og lot meg se pånattehimmelen gjennom teleskopet.

«Der er den,» sa han mens han justerte linsen. «Se, Maia– der er den vakre, skinnende stjernen du er oppkalt etter.»

Og jeg så. Jeg hørte knapt nok etter mens han fortalte meglegendene som knyttet seg til mitt eget navn og navnene tilsøstrene mine. Jeg bare nøt følelsen av armene hans som holdtrundt meg, og dette sjeldne, vidunderlige øyeblikket da jeghadde ham helt for meg selv.

19

Etter hvert forsto jeg at Marina, som jeg i utgangspunktethadde ansett for å være moren min – jeg hadde til og med for-kortet navnet hennes til Ma – egentlig var en glorifisert barne-pike som Pa hadde ansatt fordi han måtte ha noen til å ta varepå meg når han var borte. Og det var han ofte. Men selvfølge-lig var Marina mye mer enn en barnepike for alle oss jentene.Hun var den som hadde tørket tårene våre, irettesatt oss fordårlige bordmanerer, og ledet oss trygt gjennom den vanskeligeovergangen fra barndom til voksne kvinner.

Hun hadde alltid vært der, og jeg kunne ikke vært mer gladi Ma om det var hun som hadde satt meg til verden.

De tre første årene av livet mitt bodde Marina og jeg alene idet magiske slottet vårt ved bredden av Genèvesjøen, mens Paseilte rundt på de syv hav for å passe forretningene sine. Og såbegynte søstrene mine å komme, én etter én.

Pa pleide alltid å ha med seg en gave til meg når hankom hjem. Når jeg hørte at motorbåten nærmet seg, stormetjeg over den store gressplenen og gjennom skogholtet ned tilbrygga for å ta imot ham. Jeg var selvfølgelig ivrig etter å sehva han hadde gjemt i de magiske lommene sine for å gledemeg, slik alle barn ville vært. Men en gang han kom hjem, gahan meg først et nydelig utskåret reinsdyr av tre og sa at detkom fra julenissens verksted på selveste Nordpolen, og der-etter snudde han seg mot en uniformert kvinne som kom borttil ham. I armene holdt hun en bylt innpakket i et teppe. Ogbylten rørte på seg.

«Denne gangen, Maia, har jeg tatt med meg en helt spesiellgave til deg. Du har fått en søster.» Han smilte til meg og løf-tet meg opp i armene sine. «Nå trenger du ikke å være ensomlenger når jeg må reise fra deg.»

Fra den dagen forandret livet mitt seg. Barnepleiersken Pahadde hatt med seg, forsvant etter noen uker, og Marina over-tok omsorgen for lillesøsteren min. Jeg kunne ikke begripehvordan dette røde, vrælende vesenet som ofte luktet vondt, ogsom dessuten tok oppmerksomheten vekk fra meg, kunne væreen gave. Ikke før den morgenen da Alcyone – oppkalt etter denandre stjernen i De syv søstre – smilte til meg fra den høye sto-len sin under frokosten.

20

«Hun vet hvem jeg er!» sa jeg undrende til Marina, som sattog matet henne.

«Selvfølgelig gjør hun det, Maia. Du er storesøsteren hen-nes, den hun kommer til å se opp til. Nå blir det din jobb å lærehenne alt du kan og vet, og som hun ikke har noen peiling på.»

Etter hvert som Alkyone vokste til, ble hun som en skyggefor meg. Hun fulgte etter meg overalt, noe som skiftevis gledetmeg og irriterte meg.

«Maia, vente meg!» forlangte hun høylytt mens hun stabbetav gårde bak meg.

Selv om Ally – som jeg pleide å kalle henne – opprinnelighadde vært en uønsket tilføyelse til min drømmelignende til-værelse på Atlantis, kunne jeg ikke ha ønsket meg en søtere,mer elskelig følgesvenn. Hun gråt sjelden eller aldri, og hunfikk ingen av de raserianfallene man vanligvis forbinder medsmårollinger på hennes alder. Ally hadde viltre, rødgylne lok-ker, store blå øyne og en naturlig sjarm som gjorde at folk faltpladask for henne – faren vår også. Når Pa Salt kom hjem fraen av de lange utenlandsreisene sine, så jeg hvordan ansiktethans lyste opp når han så henne, og jeg var sikker på at hanikke reagerte på samme måte når han så meg. Og mens jegvar sjenert og tilbakeholden overfor fremmede, hadde Ally enåpenhet og en imøtekommenhet som fikk alle til å bli glad ihenne.

Hun var også et av disse barna som tilsynelatende gjør detgodt på alle områder. Hun var svært musikalsk, og hun utmer-ket seg i enhver sport som hadde med vann å gjøre. Jeg huskerat Pa lærte henne å svømme i det store bassenget vårt, og mensjeg strevde med å holde meg flytende og hatet å være undervann, tumlet lillesøsteren min rundt som en havfrue. Og mensjeg hadde problemer med å finne meg til rette selv om bord påTitanen, den store, elegante havgående yachten til Pa, pleideAlly å mase om å få være med ut i den lille seilbåten som lå for-tøyd ved den private brygga vår. Jeg krøp sammen i den over-fylte akterstavnen på båten mens Pa og Ally tok kontroll ogfikk den til å suse over den klare vannflaten. Deres felles inter-esse for seiling skapte et bånd mellom dem som jeg følte at jegaldri kunne få del i.

21

Ally studerte musikk ved Conservatoire de Musique de Ge-nève og var en svært talentfull fløytist som kunne oppnådd enstor karriere i et profesjonelt orkester, men da hun var ferdigmed utdannelsen, valgte hun å vie all sin tid til seilingen. Nådeltok hun regelmessig i regattaer, og hun hadde representertSveits ved en rekke anledninger.

Da Ally var nesten tre år, kom Pa hjem med den neste søste-ren vår, som han døpte Asterope etter den tredje av de syv søst-rene.

«Men vi skal bare kalle henne Star,» hadde Pa smilende sagttil Marina, Ally og meg mens vi studerte den nyeste tilvekstentil familien, som lå i en babykurv.

På den tiden hadde jeg begynt å få undervisning av en privat-lærer hver formiddag, så denne nye babyen angikk meg ikkepå samme måte som Ally hadde gjort. Men så, bare seks må-neder senere, kom Pa med en ny baby, en tolv uker gammeljente som fikk navnet Celeano, som Ally øyeblikkelig forkor-tet til CeCe.

Det var bare tre måneders aldersforskjell mellom Star ogCeCe, og så langt tilbake jeg kunne huske, hadde de to værtnær knyttet til hverandre. De var nesten som tvillinger og snak-ket sitt eget private babyspråk – ja, de brukte fortsatt deler avdet i kommunikasjonen seg imellom. De levde i sin egen pri-vate verden og stengte oss andre ute. Og slik var det fremdelesnå når de var kommet opp i tyveårene. CeCe var alltid sjefen,selv om hun var den yngste av dem, og den kraftige kroppenhennes med den nøttebrune huden utgjorde en slående kon-trast til den bleke, blyantsmale Star.

Året etter kom det enda en baby – Taygete, som jeg kalteTiggy fordi det korte, mørke håret hennes strittet ut fra det lillehodet hennes i de underligste vinkler og minnet meg om pinn-svinet i Beatrix Potters berømte historie.

Nå var jeg blitt syv år gammel, og jeg knyttet meg til Tiggyhelt fra første gang jeg så henne. Hun var et svakelig barn sompådro seg den ene barnesykdommen etter den andre, men selvsom spedbarn var hun stoisk og lite krevende. Da Pa kom hjemmed enda en liten pike, Electra, bare noen måneder senere, varMarina nesten utslitt, og hun spurte meg ofte om jeg ville sitte

22

hos Tiggy, som ustanselig led av feber eller krupp. Til slutt komlegene frem til at hun hadde astma, og det var sjelden hun fikklov å komme ut på tur i barnevognen, for man fryktet at denkalde luften og den tette tåken som kjennetegnet vinteren i Ge-nève, ville være skadelig for brystet hennes.

Electra var den yngste av søsknene mine, og navnet passetypperlig til henne. Nå var jeg blitt godt vant med spedbarnog deres behov, men den yngste søsteren min var utvilsomtden mest krevende av dem alle. Alt ved henne var elektrisk,og hennes evne til å slå over fra mørke til lys og omvendt iløpet av bare et øyeblikk, innebar at hjemmet vårt, som all-tid hadde vært et fredelig sted, nå gjenlød av skingrende bar-negråt. Temperamentsutbruddene hennes ga gjenlyd gjennomhele min barndom, og den intense personligheten ble ikke meravdempet med årene.

Ally, Tiggy og jeg hadde vårt eget private kallenavn på henne– mellom oss tre het hun bare «Tricky». Alle listet seg på tånår hun var i nærheten, for ingen hadde lyst til å utløse et nyttraserianfall. Jeg må ærlig innrømme at det var øyeblikk da jegavskydde henne for den uroen hun hadde brakt til Atlantis.

Men samtidig var Electra den første til å tilby hjelp og støttehvis hun visste at en av oss hadde problemer. Hun kunne væregjennomført egoistisk, men hun kunne også være uendelig om-sorgsfull når det var behov for det.

Etter Electra ventet alle selvfølgelig på at den syvende søste-ren skulle komme. Vi var tross alt oppkalt etter den stjerneho-pen Pa Salt var så begeistret for, og vi ville ikke være fulltalligeuten henne. Vi visste til og med hva hun het – Merope – og vilurte på hvem hun ville vise seg å være. Men ett år gikk, ogenda ett, og enda ett, uten at faren vår kom hjem med flere ba-byer.

Jeg husker så tydelig en kveld jeg sto sammen med ham oppei observatoriet. Jeg var fjorten år og i ferd med å bli kvinne. Viventet på en måneformørkelse, og han hadde fortalt at dettevar et betydningsfullt øyeblikk for menneskeheten, og at enslik eklipse som regel medførte forandringer.

«Pa,» sa jeg, «har du aldri tenkt å komme hjem med densyvende søsteren vår?»

23

Det virket som spørsmålet fikk den sterke, beskyttendekroppen hans til å stivne i noen få sekunder. Plutselig så han utsom alle verdens bekymringer hvilte på skuldrene hans. Hansnudde seg ikke, for han var opptatt med å finjustere telesko-pet med henblikk på den kommende eklipsen, men jeg vissteinstinktivt at ordene mine hadde gått innpå ham.

«Nei, Maia, jeg tror ikke det. For jeg har aldri funnethenne.»

Da båten kom nær nok til at jeg fikk øye på den velkjente,tykke granhekken som skjermet hjemmet vårt mot innsyn frasjøen, oppdaget jeg at Marina sto på brygga, og den frykteligesannheten begynte omsider å synke inn. Vi hadde mistet Pa.

Og jeg forsto at mannen som hadde skapt det kongeriket dervi alle hadde vært prinsessene hans, ikke lenger var der for åholde fortryllelsen på plass.