ILP, UMB Serie E Studentarbeider EIE3041.1. Tema Vannkraft er den viktigste formen for...
Transcript of ILP, UMB Serie E Studentarbeider EIE3041.1. Tema Vannkraft er den viktigste formen for...
-
ILP, UMB Serie E Studentarbeider , EIE304
ILP
_____________________________________________________________________________
Serie E Studentarbeider E4/2009
Rapport fra feltarbeid i eiendomsfag,
Telemark, høsten 2009.
Emnkode: EIE 304.
Småkraftverk – Seljord, Nissedal
Av: Anine Lunde, Ingrid Melheim, Salman Saed, Gro Jubskås
ISBN 82‐575‐6099‐5
-
2
Innhold
Innhold .................................................................................................................................................... 2
1. Innledning ........................................................................................................................................ 3
1.1. Tema ...................................................................................................................................... 3
1.2. Problemstilling og framgangsmåte ........................................................................................ 4
2. Institusjonelle rammevilkår ............................................................................................................. 5
2.1. Generelt ................................................................................................................................. 5
2.2. Konsesjon ............................................................................................................................... 6
2.3. Forhandlinger ......................................................................................................................... 7
2.4. Avtaleforhold ....................................................................................................................... 11
2.5. Fallretter i vassdrag .............................................................................................................. 12
2.6. Ekspropriasjon eller jordskifte? ........................................................................................... 13
2.7. Bruksordning og tapsgaranti ................................................................................................ 14
2.7.1. Hva skal til for å fremme? Hva skal til for å lide tap? ...................................................... 15
2.7.2. Mindretallsvern ............................................................................................................... 15
2.8. Selskapsformer og skattlegging ........................................................................................... 16
3. Småkraftverk ................................................................................................................................. 18
4. Presentasjon av sakene ................................................................................................................. 20
4.1. Sak 1. Heikraft A/S i Seljord, sak nr 0820‐2007‐0014: ......................................................... 20
4.1.1. Generelt ........................................................................................................................... 20
4.1.2. Partsanalyse ..................................................................................................................... 23
4.1.3. Problemer til diskusjon .................................................................................................... 28
4.2. Sak 2. Nordbø i Nissedal, sak nr. 0820‐2008‐0004 .............................................................. 28
4.2.1. Partsanalyse ..................................................................................................................... 30
4.2.2. Problemer til diskusjon .................................................................................................... 34
5. Problemstilling og avsluttende refleksjoner ................................................................................. 35
5.1. Svar på problemstilling ........................................................................................................ 35
5.2. Avsluttende refleksjoner. ..................................................................................................... 36
-
3
6. Kilder ............................................................................................................................................. 37
6.1. Litteratur: ............................................................................................................................. 37
6.2. Muntlige Kilder: ................................................................................................................... 37
7. Vedlegg .......................................................................................................................................... 38
1. Innledning
1.1. Tema Vannkraft er den viktigste formen for kraftproduksjon på fastlandet i Norge. Dette betyr at i store
deler av landet er vassdragene og naturen knyttet til vassdragene berørt av vannkraftutbygging. Vi
har i denne rapporten tatt for oss to jordskiftesaker som har gått for Øvre Telemark Jordskifterett, og
som gjelder bruksordning i forbindelse med småkraftutbygging. Dette er en ny og til dels komplisert
sakstype.
Saker med stor samfunnsøkonomisk og privatøkonomisk interesse prøver jordskifteretten å kjøre
effektivt og prosessøkonomisk, samtidig som de kumulative vilkårene i §§ 1(1) og 3 bokstav a må
være oppfylt. Dette er noe vi skal drøfte underveis i rapporten. Gjennom denne typen saker ser
samfunnet at jordskifteretten er et meget viktig verktøy. Det er lviktig for jordskifteretten å være
handlekraftig, hvis man ikke er det blir jordskifteretten fort uinteressant og lite aktuell.
Kraftutbyggingssaker er eksempler på saker som ikke tåler å bli gamle, man må komme seg raskt
igjennom disse. Saker hvor det har vært tvist om grensen i over 100 år klarer derimot å vente
halvannet år til.
I denne rapporten har vi satt oss inn i to ulike saker vedrørende bruksordning vannkraft. I løpet av
arbeidet har det dukket opp ulike problemstillinger som vi har forsøkt å drøfte.
-
4
Bilde nr 1: Wraas kraftstasjon i Vrådal. Foto: Anine Lunde
1.2. Problemstilling og framgangsmåte
Problemstillingene våre kan oppsummeres i to punkter:
• Har private utbyggere mulighet til å tvinge andre parter med på et prosjekt? Er det mulig å ekspropriere til småkraft?
• Hvordan var partenes kjennskap til jordskifteretten før saken? Hvordan har partene opplevd
jordskifteretten som konfliktløser?
For å svare på dette har vi undersøkt to saker; Heikraftsaken og Nordbøsaken. Vi har intervjuet
partene for å kunne analysere deres forhold til denne typen bruksordning, som kan være av stor
økonomisk betydning for dem. Ettersom Heikraftsaken kun berører to parter hvor den ene vil få en
langt større andel enn den andre, vil vi også gå nærmere inn på mindrepartsvernet og hvilken rett
vedkommende har, sett i lys av tapsgarantien og alminnelig rettferdighet.
Fremgangsmåten i intervjuene vi foretok av partene var at vi på forhånd skrev ned noen spørsmål.
Noen av disse spørsmålene er felles for alle våre intervjuobjekter.
Disse spørsmålene er felles for alle partsintervjuene vi foretok:
• Kjente du til jordskifteretten fra før?
• Hva er din interesse i saken? Hvordan vil du helst se saken løst?
-
5
• Hvordan er dine kunnskaper om kraftutbygging?
• Føler du at noen av partene i saken har hatt et kunnskapsovertak, og tror du i så fall at dette har hatt noen innvirkning på saken?
• Hvordan og hvor lang var prosessen før jordskifteretten ble koblet inn? Ble det gjennomført forhandlinger, møtevirksomhet eller lignende?
• Hvordan har du opplevd jordskiftesaken?(her er vi både ute etter tidsaspektet og det økonomiske.)
I tillegg til intervjudelen har det vært nødvendig å sette seg inn i lovverket som regulerer denne type
utbygging, da det er en forutsetning for å forstå fremgangsmåten en benytter før en kan starte
byggeprosessen.
2. Institusjonelle rammevilkår
2.1. Generelt Institusjoner vil i denne sammenhengen forstås som de normene og reglene som styrer de
menneskelige handlingene. Vi kan si at det handler om en form for spilleregler. Disse institusjonene
kan i følge Sevatdal og Sky (2003) dreie seg om så vel det juridiske regelsystem, med alt det
innebærer fra de formelle lovene til sedvanerett, men det kan også dreie seg om kulturelle eller
religiøse normer for adferd, skikk og bruk, moral og etikk. I dette kapittelet skal vi drøfte ulike
hjelpemidler som kan benyttes og vilkårene som må tas hensyn til ved utbygging av små kraftverk.
Kraftutbygging involverer mye penger, både til investeringer og deretter i avkastning. Som regel er
partene interessert i å komme i gang med utbygging av kraftverket så fort som mulig. Tidsfaktoren
gjør at det mest ideelle er å finne en minnelig løsning for utbyggingen før man bruker
jordskifterettens kompetanse, dette av prosessøkonomiske årsaker. Det er mange penger inne i
bildet og en er tjent med å få til en minnelig ordning for å minimere transaksjonskostnadene.
Jordskifte er aktuelt for å finne en bruksordning for fordeling av fallet, eller dersom en har med en
uvillig part å gjøre for det er kun jordskifteretten som kan tvinge noen til å bli med på et tiltak. Et
problematisk moment er at en jordskiftesak ofte tar lenger tid enn en sak som dras for den
alminnelige domstolen.
-
6
2.2. Konsesjon
Det er ikke alle former for vannkraftutbygging som krever konsesjon. I følge vannresurslovens § 8 kan
ingen ”iverksette vassdragstiltak som kan være til nevneverdig skade eller ulempe for noen allmenne
interesser i vassdraget eller sjøen, uten at det skjer i medhold av reglene i § 12 eller § 15, eller med
konsesjon fra vassdragsmyndigheten”.
Kraftverk med en større produksjon enn 10 MW skal behandles av Olje‐ og energidepartementet og
regjeringen. Kraftverk mindre enn 10 MW søknadsbehandles av NVE(Norges Vassdrags‐ og
Energidirektorat.) Små kraftverk kan deles i tre kategorier. Mikrokraftverk; under 100kW eller 0,1
MW, Minikraftverk; fra 100kW til 1000kW og Småkraftverk fra 1000kW til 10000kW.
Det kan være vanskelig for grunneierne alene å avgjøre om et tiltak er til skade eller ulempe. Det skal
derfor meldes fra til NVE at en ønsker en konsesjonspliktsvurdering. I konsesjonssøknaden søkes det
om bygging av kraftverk. Det må gis tillatelser etter vannressursloven og energiloven for bygging av
kraftverk med koblingsanlegg og kraftlinjer og forurensningsloven for selve gjennomføring av tiltaket.
Dersom en planlegger å anlegge et småkraftverk, er det NVE som har forvaltningsansvaret for denne
prosessen. Helt fra de første søknader og meldinger, til kontrollettersyn når det står ferdig.
Privatrettslige forhold skal være avklart før konsesjon blir gitt. Gunnar Wraa uttaler imidlertid i sitt
intervju, se vedlegg nr. 3, at hvem som helst kan sende inn konsesjonssøknad for hvilket som helst
vassdrag, men at NVE trolig vil prioritere de søknadene hvor avtaleforholdene er ordnet.
Som hovedregel er det opp til tiltakshaver å sørge for minnelige løsninger med de som har
fallrettigheter i elven som skal utbygges. Hvis det ikke lar seg gjøre å forhandle seg frem til løsninger i
minnelighet kan det bli snakk om bruksordning etter jordskifteloven eller ekspropriasjon.
Forhandlinger og mulighetene for både bruksordning og ekspropriasjon vil bli omtalt i de neste
kapitlene.
I følge NVE 1ligger det 432 konsesjonsøknader om småkraft inne til behandling pr 28. september
2009. Så langt i år har de innvilget 35 søknader mens 11 har fått avslag. Når det gjelder mini‐ og
mikrokraft er tallene noe lavere. Her ligger det 107 søknader til behandling hos NVE. Hittil i 2009 er
det 14 prosjekter som har fått innvilget konsesjon mens bare 2 har fått avslag på søknaden sin. For
Telemark som ligger det for øyeblikket inne 12 søknader om konsesjon.
1 http://www.nve.no/no/Konsesjoner/Konsesjonssaker/Vannkraft/
-
7
Figur 1: Utviklingen i konsesjonssøknad og innvilgning 2003 – 2007. Kilde: http://www.ssb.no/aarbok/2008/tab/tab‐026.html
Tabellen som er grunnlaget for grafen over ligger som vedlegg til oppgaven. Se Tabell 1: Antall GWh
nyttbar, utbygd og ikke utbygd vannkraft. Den store økningen i nyttbar energi som vi kan se i tabellen
mellom 2003 og 2004 skyldes at små kraftverk fra 50 til 10000KWh ble tatt med i beregningen. I
samme tidsrom var det også økning i vernede vassdrag og i resterende vassdrag. Dette skyldes
inkludering av nye vernede vassdrag etter en supplering av verneplan for vassdrag. Tallgrunnlaget
her inkluderer som vi skjønner også de store kraftutbyggingene. Som vi ser av grafen over har både
meldinger, søknader og innvilgede konsesjoner økt tilnærmet likt de siste årene.
2.3. Forhandlinger
Jordskifterettens ulempe som forhandlingsarena er at en rettsprosess tar tid og at det er en mulighet
for å anke avgjørelser. Da tidsfaktoren er så viktig strekker partene seg lengre enn normalt i
forhandlinger i forkant av jordskiftesaken for å unngå en rettsprosess, det vil si at
forhandlingsrommet ofte er relativt stort.
Før man kan begynne å forhandle må man ha identifisert interesse, sak og alternativ. Kompleksiteten
i forhandlingene styrer hva slags forhandlingsstrategi som blir valgt. Langvarig relasjon mellom
partene i saka og tidligere konflikter mellom dem øker kompleksiteten i sakene. Økt kompleksitet vil
føre til et større behov for felles informasjonsutveksling og problemløsning for å komme frem til en
avtale som gagner alle partene. Ved flere forhandlingspartnere må man ta større hensyn til
-
8
samordning av partene og selve styringen av forhandlingsprosessen. Assistert forhandling kan i noen
tilfeller være nyttig der maktforskjellen mellom partene er stor.
I saker der store økonomiske verdier står på spill er det en utfordring å komme frem til en
avtaleformulering, selv om partene i utgangspunktet er enige om løsningsmuligheten. Det er også
svært viktig at avtaleformuleringen er entydig for å hindre konflikter i gjennomføring av avtalen. Når
forhandlingsprosessen ender i oppstart av et felles falleierlag blir det ofte behov for å følge opp
avtalen ved senere utvikling og endring av avtalen.
Man har en fordelingssituasjon når ”en mengde goder eller ulemper skal fordeles mellom parter”
(Rognes:2008 s.40), det være seg ved forhandlinger om kostnader, priser og ressurser med mer.
Avtalemulighetene i en fordelingsforhandling er kompromiss, brudd eller at noen gir etter for
kravene fra andre parter. I en slik forhandling vil partene konkurrere mot hverandre i en
forhandlingssone i et nullsumspill. Partene har motstridende interesser og et godt resultat for noen
vil være et dårlig resultat for den andre parten.
Figur 2. En tenkt forhandlingssone mellom kjøper og selger. Figuren er hentet fra (Rognes 2008)
Basert på kjøpers betalingsevne og alternativ har kjøper en maksimalpris, et reservasjonspunkt over
hvor mye han er villig til å betale. Prisambisjonen ligger på aspirasjonsnivået. Selger har også
reservasjonspunkt (minstepris) og aspirasjonsnivå, men disse ligger på et annet nivå enn kjøpers.
-
9
Kunnskap om motpartens reservasjonspunkt og aspirasjonsnivå er som regel ukjent for den andre
parten. Mellom kjøpers og selgers reservasjonspunkt i modellen finner man en positiv
forhandlingssone og det er innenfor den man bør komme frem til en avtale. Ved negativ
forhandlingssone er selgers minste salgspris og reservasjonspunkt høyere enn kjøpers
reservasjonspunkt og maksimalpris. Da vil det være umulig å komme frem til en avtale med mindre
kjøpers eller selgers reservasjonspunkt endres underveis.
Forhandlingen starter ved at den ene parten kommer med starttilbud og motpart svarer med et
justerende mottilbud til dette. Forskning viser i følge Rognes (2008)at justeringen fra starttilbud til
mottilbud som regel er for liten. Starttilbudet påvirker mottilbud, dette fører til at det enkelte ganger
lønner seg å komme med starttilbudet. Åpner man derimot med for ekstreme starttilbud vil man
derimot lett oppnå brudd og misnøye. Er man usikker på motpartens reservasjonspunkt kan det være
lurt å overlate starttilbudet til motparten. Den som har maktposisjon vil som regel starte for å få
kontroll over forhandlingsprosessen. Dramatisering av forhandlingene, det være seg bruk av trusler,
ultimatum, opptrapping av konflikt og bruk av tidsfrister blir brukt for å gi motparten informasjon om
hvilke virkemiddel du rår over og at du er villig til å bruke dem. Dramatisering kan være nødvendig,
men er risikable å bruke. Trusler bør være troverdige og konkrete for ikke å tape troverdighet. Misser
man troverdighet kan det være vanskelig å holde fram med forhandlingene.
Integrasjon dreier seg om å få til avtaler bedre enn kompromiss i enkeltsaker(Rognes:2008 s.59).
Integrasjonsforhandlinger er mer krevende enn fordelingsforhandlinger, da man ved
integrasjonsforhandling må handtere både samarbeid og konkurranse i en og samme prosess. I
mange komplekse saker er integrasjon den eneste muligheten man har for å komme fram til enighet
om en avtale. Felles problemløsning og integrasjon vil styrke forholdet mellom partene og føre til
bedre forhandlingsklima mellom partene i fremtidige forhandlinger. For at en
integrasjonsforhandling skal være mulig må følgende vilkår være oppfylt: potensial, motivasjon og
kompetanse. Forhandlinga må dreie seg om flere dimensjoner slik at man kan skape kreative
pakkeløsninger, samtidig som partene må være villige til å delta i tidkrevende og komplekse
forhandlinger. Da partene tror at deres interesse skinner i gjennom til motparten, noe som fører til
underkommunikasjon, kan det være vanskelig å få til integrasjon.
Man bør ha flere avtaleforslag for å få til en diskusjon mellom partene og for å ivareta underliggende
interesser. Avtaleforslaget bør være attraktivt nok for at en motpart skal kunne akseptere det og vise
vilje til videre samarbeid. Godtar motparten forslaget kan man begynne å lage et avtaleutkast. Ved
bruk av prosedyrer kan man ivareta kravene i integrasjonsforhandlinger når det gjelder handtering av
-
10
samarbeid og konkurranse, sak og relasjon. Man bør fokusere på samarbeid før konflikt, da man
gjennom samarbeid kan finne og utvikle de beste løsningene.
Prosedyrer i integrasjonsforhandlinger, definert i Rognes 2008 s.75
1. Etablere enighet om prosedyrer og visjoner
2. Utveksling av informasjon, definisjon av forhandlingsproblem
3. Oversikt over potensielle pakker
4. Utbygging av pakker
5. Fordeling
6. Avtale
7. Iverksetting
Møter med flere parter er ressurskrevende og utfordrende da parter med ulike mål og interesser
sammen skal komme fram til en felles strategi og avgjørelse. Dette resulterer i at dynamikken i
forhandlingene kan bli ustabil. For at forhandlinga skal bli konstruktiv er det viktig med god styring av
selve forhandlingsprosessen. Der er derfor viktig at partene er enige om organiseringen og
spillereglene for prosessen. Partenes motiv ned flerpartsavgjørelser er i mange tilfeller basert på
ønske om et godt resultat for egne interesser.
Gruppeavgjørelser kan bli blokkerte av at dem ikke samkjører med den enkeltes interesser. I Rognes,
2008 s. 86 finner man oppført ulike strategier som man opplever i flerpartsforhandlinger, de
følgende strategier er byråkratstrategi, enighetsstrategi, individualistisk strategi, koalisjonsstrategi og
integrasjonsstrategi. Ved en byråkratsstrategi ønsker man å bevare status quo ved å blokkere
avgjørelsesprosessen og fremstille endringer som umulige. Denne strategien er velegnet der avtalen
skal være enstemmig vedtatt.
Enighetsstrategi handler om å bli enige om et løsningsforslag og bygge opp argument rundt denne.
Denne strategien godtar ikke avvikende ideer og kritikk noe som kan forhindre kreativitet og
vurdering av flere løsningsmuligheter. Når man bruker individualistisk strategi ønsker man et godt
resultat for seg selv, uavhengig om det er et godt resultat for de andre partene. En slik strategi blir
ofte benyttet og kan slå i gjennom ved en dårlig styrt prosess. Koalisjonsstrategi blir styrt av et flertall
for å fatte en avgjørelse ut fra deres interesser, den vil dermed være mest velegnet ved
-
11
flertallsvedtak. Integrasjonsstrategi fokuserer på interesser og prioriteringer, utvikling og skissering
av alternative forslag.
Sentrale utfordringer ved flerpartsforhandlinger er normer, avgjørelsesregler og lederolla (Rognes
2008 s.91). Man bør diskutere spilleregler tidlig i organisasjonsprosessen for å sikre seg et godt
forhandlingsklima. Avgjørelsesregler former forhandlingene, skal det være enstemmig enighet må
partene samarbeide om en løsning der alle interesser blir hørte. Ved flerpartsavstemmelser vil det
ofte dannes majoritetskoalisjoner der mindretallets synspunkt ikke vil bli tatt hensyn til. Ved krav om
enstemmig vedtak vil prosessen ofte være langvarig og kompleks, men prosessen vil da ofte være
mer åpen for kreative forslag og integrasjon. Lederen skal styre forhandlingsprosessen, noe som kan
være problematisk der lederen har overordna status eller er delaktig part i forhandlinga.
2.4. Avtaleforhold
Når en skal utnytte elva gjennom et kraftverk vil det alltid være viktig med forhandlinger i forkant for
å komme frem til gode avtaler. Vi skal nå ta for oss er hvilke avtaler en ofte finner liggende til grunn
for utbygging av vannkraft. I Norge har vi avtalefrihet. Denne avtalefriheten er et ulovfestet prinsipp
som vil si at en i utgangspunktet står fritt til å avtale akkurat det en vil, og en muntlig avtale over
kjøkkenbordet er like mye verdt som en skriftlig avtale som er kommet i stand ved hjelp av
advokater. Felles for alle avtaler er at de stifter eller endrer rettsforhold mellom partene. Noen
begrensninger er det likevel i prinsippet om avtalefrihet. Et av disse er vernet for den svake part som
vi vil komme tilbake til senere under bruksordning. En annen sak er at partene lovlig må kunne avtale
om saksforholdet; de må ha råderett.
En avtale som er inngått skal alltid holdes. Unntaket er hvis avtalen av en eller annen grunn er
ugyldig eller den rett og slett er umulig for partene å overholde. I slike tilfeller kommer avtalelovens
§ 36 til anvendelse.
Avtaler om leie eller kjøp av fallretter er den type avtale vi har stiftet mest kjennskap til gjennom
dette prosjektet. I alle sakene vi har sett på har stridens kjerne ligget rundt avtalene om fallretten til
vassdraget, enten det har dreid seg om leiepris pr år eller for hvor mange år leieavtalen skal vare.
Under kan det leses mer om fallretter. Spørsmålet om leieavtalens varighet er viktig for mange på
-
12
grunn av muligheten for hjemfall etter et visst antall år. Hovedregelen er at en slik avtale bør vare
minst 40 år, men ofte blir det avtalt for all framtid.
Vi har lagt ved noen av avtalene vi fikk av Gunnar Wraa. Disse er faktiske avtaler som er tinglyste og
fortsatt gyldige. Disse finner vi i vedlegg 5,6,7 og 8.
2.5. Fallretter i vassdrag Grensene i vassdraget er avgjørende for hvor stor andel grunneieren vil få i et falleierlag. Som det
følger av jskl §§ 16, tredje ledd og 88, første ledd fastsette grenser etter vassdragslova §§ 2, 3 og 4.
Vassdraget tilhører den som eier grunnen vassdraget dekker, hvis ”ikke annet følger av særlige
rettsforhold”, jf vassressurslova § 13, første ledd. Djupålsregelen i vassdragslova § 2 inneholder
regler om eierforhold der grenser går på hver sin side av et vassdrag.
Grunneier har som hovedregel i vassressurslova § 13, andre ledd, lik rett til å nytte fallet på hver side
av elven, uavhengig av hvem som eier grunnen under vassdraget. Det kan være uklart om fallretten
følger hovedregelen der det foreligger bruksretter til vassdraget. Bruksretten må brukes til det den
var tiltenkt under etableringen av bruksretten og kun en viss endring av bruken kan aksepteres. En
rettsutgreiingssak etter jordskifteloven vil kunne finne ut om bruksrettshaver sin rett vil ha noe å si
for utnytting av fallretten.
Jordskifteloven § 88 a hjemler at jordskifteretten kan ”klarleggje og fastsette eigedoms‐ og
bruksrettstilhøva i sameiger og i andre område der det er sambruk mellom eigedomar…, når dette er
nødvendig av omsyn til rasjonell bruk av området.” Man kan ikke bruke rettutgreiing dersom det
foreligger det tvist der 2 parter påstår eksklusiv fallrett, unntaket er dersom dette er nødvendig for
gjennomføring av en bruksordning. En småkraftsak vil gå under vilkåret om ”sambruk mellom
eigedomar” der to eiendommer har en felles fallrett. Vilkåret om ”rasjonell bruk” er i fallrettsaker
som regel lett å oppfylle dersom det er snakk om utbygging til vannkraft.
Som det følger av sameigelova § 10, 2 ledd og jordlova § 12 kan fallretter fristilles fra
landbruksdriften. Ved utbygging av småkraft kan man komme i konflikt med etablerte bruksretter,
det være seg alt fra fiskeretter til kvernretter. Kommer ikke utbyggerne av småkraft til enighet med
bruksretthaver kan man kreve bruksretten avløst som egen sak jskl § 2 bokstav d, jf § 36. Faller ikke
bruksretten inn under jskl § 36 sin uttømmende liste, må retten avløses som del av en jordskiftesak,
jf jskl § 39. Det vil da være vilkår om bruksretten vil være til hinder for et tjenelig skifte og at
avløsning vil foregå ”utan skade for nokon part”. Jordskifteretten har videre kompetanse til å holde
-
13
”fritt skjønn” for bruksretter i jskl §§ 36 og 39 ”til jord, pengar eller andre verdiar”, jf jskl § 39 og
servituttlova § 19, andre ledd.
2.6. Ekspropriasjon eller jordskifte?
Generelt kan en si at det stilles høyere krav for å få hjemmel til å ekspropriere til private formål jf.§2 i
oreigningslova, enn det å holde en bruksordningssak for jordskifteretten jf. §§1(1) og 3 bokstav a i
jordskifteloven. Tidligere kunne man få ekspropriert dersom man hadde konsesjon etter reglene i
kapittel 6 i vassressurslova, men nå er disse reglene fjernet. NVE har videre gitt signaler om at det
nærmest er et krav om at tiltakshaver ordner opp gjennom minnelige avtaler dersom de ønsker en
kraftutbygging. De har videre også gitt signaler om at de vil bli tilbakeholdne med å gi
ekspropriasjonstillatelser etter § 2 for å kunne erverve fallretter i tilknytning til denne type tiltak. For
i det hele tatt å kunne få løyve til ekspropriasjon jf.§2 i oreigningslova, må det regnes med at
inngrepet tvillaust er mer til gagn enn til skade. Dette må sies å være ”strengere” i sitt innhold
sammenliknet med de kumulative vilkårene for å holde et jordskifte, hvor kravet grovt forklart er
vurderingen av utjenlige eiendomsforhold(§1) og videre at partene individuelt sett ikke skal lide
tap(§3). Det strenge kravet for ekspropriasjonstillatelse, kan i følge Bergtun (2007)på mange måter
sees på som grunnen til at man heller velger bruksordning fremfor ekspropriasjon.
Ved ekspropriasjon av fallrettighetene blir den berørte grunneieren en passiv mottaker av erstatning,
fallrettigheten han hadde blir skilt vekk fra eiendommen, og tiltakshaveren får løyve til å overta
denne fallrettigheten til den berørte grunneieren mot en erstatning. For å beregne
fallretterstatningen må man finne en pris på naturhestekreftene man kan hente fra fallet. Denne
prisen lå på mellom 142‐384 kroner mellom 1975 og 1995. I tillegg får man ved vannkraftutbygging et
flatt påslag på 25 % i erstatning jf. vassdragsreguleringslova § 16 nr.3 og vassressurslova § 51, 2.ledd.
Jf. Bergtun (2007).
Således kan en si at ekspropriasjonserstatningsreglene etterstreber en form for gevinstfordeling, og
går i denne type saker, som omhandler vannkraftverk, vekk fra det ”ordinære” tapsprinsippet, hvilket
i følge Steinsholt, er vanligst når det utmåles erstatning på bakgrunn av en ekspropriasjon.
Ved en bruksordningssak i jordskifteretten blir eieren ”tvunget” inn i et falleierlag, hvilket på sin side
opptrer som et sameie. Således kan man si at fallrettigheten ikke blir ”brutalt” tatt fra
vedkommende, i hvert fall ikke i like stor grad som ved en ekspropriasjon av fallretten. Det
falleierlaget som dannes av jordskifteretten ved en bruksordning mottar falleie til markedspris,
-
14
videre blir alle grunneiere tilbudt en rett til å delta i et evt. driftselskap som står for selve
utbyggingen. De kan videre også sikre sine fremtidige muligheter til å delta i evt. senere prosjekter
tilknyttet kraftverket ved å avtale en hjemfallsrett. Denne løsningen uttrykker Bergtun (2007) at
etterstreber lokal eierskap og deltakelse, samt næringsvirksomhet i lokal distriktet.
2.7. Bruksordning og tapsgaranti
Bruksordning reguleres av reglene i jordskiftelovens § 2 c nr 1 og 2 og var i utgangspunktet tiltenkt å
regulere bruken i områder der to eller flere eiendommer var i et rettslig fellesskap men hverandre
eller sagt på en annen måte, hadde utnyttelsesrett.
§ 2. c) Jordskifte kan gå ut på å
1. Gi reglar om bruken i område der det er sambruk mellom eigedomar.
2. Gi reglar om bruken i område der det ikkje er sambruk mellom eigedomar, når jordskifteretten finn at det ligg føre særlege grunnar.
Et moment som er viktig å drøfte er om det etter jordskiftelovens § 3 bokstav a er et tap å ikke få
maksimal profitt ut av et tiltak? Holder det med et overskudd?
Jskl. § 3 bokstav a er en individuell tapsgaranti som sikrer den enkelte part mot tap. Hvis man
derimot ser på det andre kumulative vilkåret som må være oppfylt etter § 1 (1) hvor hovedvilkåret er
tjenlighet etter tid og tilhøva, altså det dynamiske perspektivet kan man av forarbeidene se følgende
rammer for vurderingen.
‐ Forholdene for en eller flere må være utjenelige.
‐ Utjenligheten må sees i forhold til aktuelle, påregnelige bruksmåter
‐ Tilhøva må kunne gjøres positivt bedre ved bruk av ett eller flere av virkemidlene i jordskiftelovens
§ 2.
Det viktigste momentet er at ingen skal lide tap. Det betyr ikke at den ene objektivt sett ikke kan
komme bedre ut av det enn den andre, så lenge ingen av partene lider tap. Slik sett kan en si at § 3
bokstav a hele tiden etterstreber en pareto‐optimalitet. Paretoendring, er en endring som fører til
nytte for noen samtidig som at ingen får det dårligere.
-
15
Selv om lovteksten er passivt formulert er hensikten bak den ganske klar, nettopp det at det skal
skapes en netto nytte i skiftefeltet, altså en skiftegevinst ved bruk av virkemidlene for de forskjellige
typene av jordskifte i § 2.
Det er altså ikke hensikten bak § 3 bokstav a å få maksimalt profitt ut av tiltaket, men å sikre mot
tap.
2.7.1. Hva skal til for å fremme? Hva skal til for å lide tap?
Krav til å kunne fremme sak er de kumulative vilkårene i § 1 og § 3 a. Meningsinnholdet i § 3 a er I og
for seg klart, selv om det kan være vanskelig å praktisere. Tid og tilhøva jf. § 1, kan være vanskeligere
å forholde seg til. Ingen er tjent med at man ikke kan drive, og dersom partene ikke er enige om
kostnadsfordelingen vil alle lide tap. Med kraftutbygging tar man fremmingsvedtaket løst i starten og
er heller mer konkret på slutten, fordi det er vanskelig å regne på tall i startfasen. Å regne i kroner er
praktisk talt umulig i store kraftutbyggingssaker, hvilket er noe av grunnen til at fremmingsvedtaket
tas sent i prosessen2.
2.7.2. Mindretallsvern
Ved bruksordning oppretter jordskifteretten et falleierlag. I et falleierlag stårr store økonomiske
interesser på spill, og det er nødvendig med et mindretallsvern. Jordskifteretten har hjemmel til å
fastsette vedtekter for laget som sikrer mindretallets retter. For kraftutbyggingsaker må man ha
bestemmelser om f. eks leieforhold for å kunne verne mindretallet og sikre deres interesser, også i
fremtiden. Ved utforming av vedtektene for falleierlaget kan jordskifteretten gi visse føringer for
driftsselskapet. Man må passe på at en stor part ikke får anledning til å overkjøre mindre parter,
samtidig som man må unngå at mindretallet trenerer saken og som dermed forhindrer muligheten
for å komme til en utleieavtale med et driftsselskap.
Man må ha et mindretallsvern, og det er opp til jordskifteretten å passe på at alle partene blir sikret3.
Man må ha bestemmelser om leieforhold i falleierlaget. Slike bestemmelser er uunnværlige i denne
type saker. Dette for å kunne verne de mindre partene og sikre deres interesser også i fremtiden, da
jordskifteretten for lengst er ute av bildet. En part med en liten andel i et falleierlag vil lett kunne bli
overkjørt, hadde det ikke vært for reglene som man har på ulovfesta grunnlag. Jordskifteretten har
hatt mindretallsvern siden jaktloven fra 1930 tallet og man har også hatt tilsvarende regler i
aksjeloven og i nyere tid eierseksjonslova4. For å komme til en hensiktsmessig, forsvarlig og ikke
2 Pers. med. Gunnar Osen i intervju 25. September 2009. 3 Pers. med. Svein Dag Midtsund i intervju 27. September 2009. 4 Pers. med. Ove Flø, 1. Oktober 2009
-
16
minst rettferdig løsning tar retten ut det beste fra ulovfestet rett og det som står i liknende lover.
Videre vil jordskiftedommeren opplyse i rettsmøtet at det kan få konsekvenser for den part som
misbruker sin rett på bakgrunn av sin situasjon som største part.
2.8. Selskapsformer og skattlegging
Hvis man ser på de institusjonelle rammevilkårene for å holde en bruksordning bør man være
observant på praksisen til jordskifteretten når det gjelder etablering av eierlag. Videre er det verdt å
merke seg mulighetene for etablering av mer risikofylte driftselskap, noe som i følge Flø (2009) er
utenfor jordskifterettens kompetanseområde, og som således reguleres gjennom selskapsloven. I
forbindelse med dette har vi en spesialregel i jordskiftelovens § 34b, som i hovedsak går ut på at man
har delt (proratarisk) ansvar. Selskapsloven § 2‐4 (1)bygger på solidaransvar. Videre er det slik at man
jf. § 34b vil stemme etter andeler, og ikke etter ”ett hode, en stemme” prinsippet. Den kanskje
viktigste forskjellen for jordskifterettens dannelse av eierlag kontra driftsselskap som reguleres
gjennom selskapsloven, er nettopp det at det ikke kreves enighet i lag som er stiftet av
jordskifteretten for at vedtaket skal være gyldig. Selskapslovens § 2‐12(1) krever enighet.
Passiv kapitalforvaltning og hjelpefunksjon er fritatt fra selskapslovens bestemmelser, og kan således
legges inn I lag stiftet av jordskifteretten, jf.§34b, mens alle tiltak som går inn under betegnelsen
”økonomisk virksomhet” reguleres gjennom selskapsloven. Eierlag stiftet av jordskifterettene vil da
normalt falle utenfor selskapslovens § 1‐1 og dermed utenfor ”økonomisk virksomhet” og ansees
som tingsrettslige sameier.
Vilkåret for ”økonomisk virksomhet” jf. Selskapslovens § 1‐1, er at den økonomiske virksomhet som
utøves av to eller flere, må skje på felles regning og risiko. Videre må det foreligge en form for
virksomhet som omfatter en felles aktivitet. Meningen er at det skal skilles fra aktiviteter som
deltakere foretar uavhengig av sammenslutningen, dette kalles for ”integrasjonskravet”. Aktiviteten
som utøves må være av et visst omfang og en viss varighet for at det skal være virksomhet i
selskapslovens forstand.
Når det gjelder omfang og varighet, er det totalinntrykket som er avgjørende. Stort omfang vil
redusere kravet til varighet og visa versa. Fysisk arbeid knyttet til vedlikehold og administrering av
virksomheten slik som f. eks. regnskap, er variabler som blir lagt vekt på ved vurdering av aktivitetens
omfang. Dersom det er opprettet et administrasjonsapparat med ansatte, kontor o.l. er dette
aktiviteter som trekker det hele i retning av å falle inn under selskapslovens bestemmelser.
-
17
Aktivitetens omfang vil variere og må vurderes over tid, avhengig av virksomhetens art, dette for å se
om det fyller kravet som er satt vedrørende omfanget.
Selv om vilkåret om aktivitetens omfang og varighet er oppfylt, er det ikke dermed sagt at
virksomheten faller inn under selskapslovens bestemmelser. Det er nemlig et krav at vedkommende
aktivitet, i tillegg til varighet og omfang, må være av økonomisk karakter. Kravet er ikke at det skal gå
med overskudd, men hvilke formål og hensikter den drives etter, altså at den objektivt sett har til
hensikt å gi økonomiske fordeler eller er egnet til å gå med overskudd. Om dette økonomiske kravet
har justisdepartementet i Ot.prp. nr 47 for 1984‐1985 s.14 sagt følgende;
”det typiske selskap har til formål å oppnå gevinst til fordeling mellom deltakerne. Hvor et samarbeid
ikke har dette som målsetting, men går ut på f.eks. teknisk samarbeid, koordinering av oppdrag,
innkjøp m.v. er dette et moment som trekker i retning av at det ikke dreier seg om et
selskapsforhold.”
En form for felleskap stiftet for å legge til rette for en utnyttelse som inngår som en naturlig del av
landbruksdrifta, kan anses som hjelpefunksjon til hver enkelt driftsenhet. Som regel er bruksordning
etter jordskifteloven en hjelpeorganisasjon i forhold til den ordinære driften, og har begrunnelse i
kostnads‐ og ulempesreduksjon som følge av utjenlige eiendomsforhold (jf.§1 i jordskifteloven).
Typiske eksempler på aktiviteter som sees på som en hjelpefunksjon er bl.a.; skogsbilveier,
masseuttak(som benyttes på egen eiendom) m.m. En kraftutbygging kan i denne sammenheng ikke
ses på som ”hjelpefunksjon” da den ikke inngår i den ”vanlige” drifta, men som ansees som en mulig
inntektskilde for vedkommende eiendom.
Videre har vi det som kalles for ”passiv kapitalforvaltning”, kapitalforvaltning kan for eksempel være
inntekter ved utleie av eiendom eller rettigheter knyttet til bygninger, grustak, fiske, jakt m.m. For å
kunne definere grensen mellom næringsvirksomhet og passiv kapitalforvaltning må man se på
aktivitetens omfang. Man må videre analysere og legge vekt på hvor mye av avkastningen som
skyldes selve aktiviteten, og hvor mye som skyldes kapitalverdien. Når eierlaget begynner å ansette
personell og bygge opp en administrasjon trekker dette i retning av å være ”økonomisk virksomhet”.
Alle lag som dannes av jordskifteretten, og som videre defineres som ”passiv kapitalforvaltning” eller
”hjelpefunksjon”, faller utenfor kravet om registrering i foretaksregisteret. Dette gjelder ikke for
aktiviteter av økonomisk karakter, slik vi har vært inn på. Lag som stiftes av jordskifteretten er
tingsrettslige sameier, og skattlegges etter bruttometoden. Siden det er lovbestemt at deltakere i et
lag stiftet av jordskifterettene har proratarisk ansvar jf. jordskifteloven § 34b, kan man si at disse ikke
kan skattelegges som et eget skattesubjekt iht. skatteloven § 2‐2 (1).
-
18
Dersom laget går over fra passiv kapitalforvaltning og/eller hjelpefunksjon til å drive økonomisk
virksomhet, blir laget og ansees som et ansvarlig selskap som skal skattlegges etter nettometoden.
Bruttometoden legges til grunn hvor utnyttelsen av sameiegjenstanden eller rettighetene i en
sameieliknende ”gjenstand” er rettet innad mot rettighetshaverne, som ved en beiteordning eller
ordning av bruksveier osv. Ved bruk av denne metoden sier skattedirektoratet i sitt brev av 10.mai
2000, 202 flg.:
”At sameier i et bruttoliknet sameie tilordnes sin forholdsmessige andel av sameiets formue/gjeld og
inntekt/utgifter. Resultatet gjøres opp for hver sameier sammen med vedkommendes øvrige formue
og inntekter fra andre kilder”.
Sameierne beskattes med andre ord for sin ideelle andel av hver skattepliktig brutto
formues/inntektspost, og skal ha fradrag for sin ideelle andel av hver fradragsberettiget
gjelds/fradragspost i sameiet. Det er dette som kalles ”bruttometoden” jf (LMD 1999). I grove trekk
kan man si at bruttometoden er mer lønnsom for partene enn nettometoden, som er alternativet.
Blant annet er ikke sameierne i et bruttoliknet sameie bundet av de andre sameierne eller et felles
regnskap, men velger selv sine individuelle avskrivninger på sin ideelle andel av driftsmidlene som
kan avskrives.
3. Småkraftverk
Fortjenesten av et småkraftverk beror på tre forhold: 1) Vær, 2) strømpris og 3)rente. Inntektene av
et småkraftverk de første åra vil normalt gå med til renter og avdrag5. ”Utbygging av småkraftverk kjem
til å leggja press på prisane, nedover, ikkje oppover”. (Dyrkolbotn 1996). Slik utbygging vil også gjøre det
vanskelig for de store å konkurrere innbyrdes ved å velte kostnaden med denne konkurransen over
på de svakeste, både i brukergruppene og mellom ressurseierne. Kraftutbyggere vi har snakket med i
løpet av dette kurset forteller om større aktører som til stadighet ønsker å kjøpe fallrettigheter fra
grunneiere. For dette tilbyr de en årlig erstatningssum. Investeringskostnaden som er forbundet med
kraftverk kan bremse utbyggingen av kraftverk blant lokale grunneiere, da en grunneier normalt vil
være avhengig av ekstern finansiering.
5 Pers. med. Gunnar Wraa 27. September 2009
-
19
Bilde nr 2: En turbin fra Wraa sitt kraftverk. Foto: Gro Jubskås
Før man starter en utbygging må man finne ut hvor stort nedslagsfelt man råder over, og deretter
gjennomsnittlig avrenning pr kvadratkilometer målt i liter/sekund. NVE har kart man kan få kjøpt som
viser nedbør og avrenning hvis nedbørsmengdene ikke er kjente. Da nedbøren vil variere gjennom
året vil man ikke få utnytte alt vannet om man ikke lager demninger eller dimensjonerer rør turbin
slik at du har kapasitet til å ta i mot vannet i nedbørsperioder. En stor turbin vil utnytte energien
dårlig i perioder med liten vannføring i elva, det kan derfor noen steder være aktuelt med 2 turbiner,
en liten og en stor for å utnytte energien optimalt. Kraftutbygger Wraa har valgt å bruke en
leverandør til sine kraftverk, dette for å unngå problemer med grensesnitt ved uhell og skader på
kraftverket.
Se nærmere om det tekniske aspektet vedrørende kraftutbygging i vedlegg nr 4. Det bør imidlertid
nevnes at tallmaterialet i teksten er litt utdatert da det stammer fra 1996.
-
20
4. Presentasjon av sakene
4.1. Sak 1. Heikraft A/S i Seljord, sak nr 082020070014:
4.1.1. Generelt I denne undersøkelsen har vi satt oss inn i to ulike saker vedrørende bruksordning vannkraft. I løpet av arbeidet har det dukket opp ulike problemstillinger som vi har forsøkt å drøfte. Noen av temaene er også drøftet over. Disse vil vi derfor bare vise til eller nevne kort.
Figur 3: Skjematisk oversikt over eiendomsforholdene i Heikraftsaken.
Heikraftsaken dreier seg om utbygging av kraftverk i Heiåi i Åmotsdal i Seljord kommune. Krav om
sak er reist av Arne Jørgen Heddejord. Kravet går ut på å gjennomføre en bruksordning jf. Jskl. § 2
bokstav c for å kunne foreta en utbygging av småkraftverk.
Det er flere grunneiere, men kun to parter i utbyggingssaken. Den ene parten er Arne Jørgen
Heddejord, som har den største eierandelen. Han kontrollerer rundt 89 % av fallet. Den andre parten
er Birger Solstad som sitter på den resterende andelen, om lag 11 %. De øvrige grunneierne har alle
solgt sine fallrettigheter til Heddejord. Grunneieren Sondre Øverbø opptrer kun i saken som vitne.
Begge partene er i utgangspunktet interessert i å gjøre en kraftutbygging i elva, men uenigheten
består i hvor stort omfang denne skal ha. Heddejord ønsker ett større småkraftverk som krever en
investering på omkring 13 millioner, men å utnytte fallretten han har er vanskelig uten å få med
Solstad. Solstad på sin side ønsker en utbygging i mindre skala, som han mener er mindre risikofylt og
vil gi han en større avkastning. Han ønsker ikke å samarbeide med Heddejord om utbyggingen og vil i
-
21
utgangspunktet anlegge at mindre kraftverk i nederste del av elven sammen med den tredje
grunneieren, Sondre Øverbø. Imidlertid har Øverbø solgt sine fallrettigheter til Heddejord for all
fremtid så dette er et umulig alternativ. Dersom Solstad hadde fått gjennomslag for å bygge et
mindre kraftanlegg i nederste del av Heiåi, ville dette legge begrensninger på Heddejord som da
måtte ha nøyde seg med en mindre utbygging i øvre del.
En grunneier kan kreve en bruksordning for å gjennomføre et tiltak. Retten vil i oppstarten avdekke
en eventuell tvist. Tvisten vil da bli løst etter rettsforlik eller dom, deretter går de videre med å finne
en bruksordning. Det er opp til retten å fremme en bruksordning ettersom begge partene vil ha en
utbygging. Om resultatet blir ett eller to kraftverk må avgjøres ut i fra en vurdering av tiltaket etter
jskl. § 3 a.
Jordskifteretten har under behandling av saken regnet på begge alternativene. Solstad hadde ingen
nøyaktige utregninger, men hadde fått et grovt overslag fra et kraftlag. Tallet de hadde kommet frem
til var ikke basert på grundige utregninger og var heller ikke ordentlig dokumentert. Det fremstod
heller som et uforpliktende overslag. Dermed tok jordskifteretten utgangspunkt i tallene som
Heddejord hadde for den store utbyggingen. Solstad argumenterte for at jordskifteretten ikke har
kompetanse til å gjøre slike beregninger og ville således at saken skulle avvises.
Konklusjonen fra retten etter utregninger er at utbyggingen av et større kraftverk vil være mye mer
lønnsom enn det koster å anlegge to mindre, om dette i det hele tatt vil være lønnsomt.
Bruksordning av falleierlag skal gjøres nå i oktober. Det skal da det dannes et falleierlag og det vil
foregå en fastsetting av leiepriser for fallrettigheter.
For å få maksimalt økonomisk utbytte i denne type sak bør man være eier og videre være med på
utbyggingen av kraftverket. I følge rettsboka mener Solstad at det store tiltaket som ønskes av
Heddejord er for risikabel og det vil derfor være sikrere å bygge mindre og trygt. Argumentet er litt
selvmotsigende da den sikreste løsningen for Solstad vil være å leie ut fallrettigheten og la
kraftproduksjonen foregå i stor skala, men uten å ha risikoaspektet hengende over seg.
Videre mener Solstad at Heddejord kun har fokus på å tjene mer penger, enn det som ville vært
tilfelle dersom han bygget på det han allerede råder over. Solstad mener videre at saken må
gjennomføres som et ekspropriasjonsrettslig skjønn. Dette er noe jordskifteretten ikke har hjemmel
til, og dette ble av retten således avvist.
-
22
Begge aktørene ønsker en utbygging, den ene ønsker videre en bruksordning. Solstad mener at en
ikke kan bruke § 2 c nr.2, dette da omstendighetene ikke rekker til for å kunne kalle det ”særlige
grunner”. Når det gjelder det med særlige grunner sier Austenå og Øvstedal i kommentarutgaven til
jordskifteloven § 2 c nr. 2, at den er ment til å fange inn vanskeligheter som kan oppstå i forbindelse
med utnyttning av areal der en naturressurs strekker seg over flere eiendommer, og hvor en eller
flere av disse eiendommene sin aktivitet hindrer andre i en ”tjenlig” utnytting, eller tvinger alle til
urasjonell og inoptimal utnytting. Om Heddefjord som rekvirent I denne saken skal kunne utnytte
hele sitt fall maksimalt er han nødt til å samarbeide med Solstad og la kraftutbyggingen omfatte hans
eiendom. Jordskifteretten mener her at det gjennom de gitte opplysninger foreligger særlige grunner
til å gjennomføre en bruksordning jf. § 2c nr.2 i Jordskifteloven.
Solstad påsto at jordskifte ikke kan fremmes, dette har han tapt på alle punkter. Han må også betale
saksomkostninger for motparten, 40 000 i jordskifteretten og 60 000 til jordskifteoverretten, og
tilsvarende til sin egen advokat.
Fremmingsvedtaket ble satt til forhånds påanke. Dette var i følge jordskiftedommer Gunnar Osen
lite heldig, fordi dersom den ene parten ville krevd å få hele saken gjennomført ville prosessen gått
raskere for alle parter. Da kunne saken vært ferdig allerede i mai 2008. I dag er kun
fremmingsspørsmålet for bruksordningen er behandlet, selve bruksordningen er ikke gjennomført.
Det skal behandles i oktober 2009.
-
23
Bilde nr 3 . Heiåi ved relative lav vassføring. Foto: Anine Lunde
4.1.2. Partsanalyse
Arne Jørgen Heddejord, eier av gnr. 116 bnr. 4, gnr. 117 bnr. 5, gnr. 121 bnr. 1 og gnr. 123 bnr. 5.
Er rekvirent for kravet om bruksordning. Eier rettighetene til omkring 89 % av fallet. Det er kun fallet
til gnr. 123 bnr. 11 han ikke har kontroll over. Ønsker en større kraftutbygging i Heiåi. Representert i
saken ved advokat Olav Felland, 3880 Dalen.
Etter avtale møtte vi Arne Jørgen Heddejord på hans eiendom ved Heiåi i Åmotsdal, Seljord den 25.
august 2009. Vi stilte noen spørsmål, men for det meste fikk Heddejord muligheten til å fortelle alt
han ønsket om saken.
Heddejord startet først planleggingen og satte seg inn i spørsmål om kraftutbygging for 10 år siden,
etter oppfordring fra Vest‐Telemark kraftlag. De oppfordret alle som hadde et fall til å søke om fritak
for konsesjon hos NVE. I løpet av 3‐4 måneder ble søknadene behandlet, og Heiåi ble i likhet med de
andre søkerne fritatt for konsesjon. Det var likevel nokså få som påbegynte utbygging på grunn av
-
24
lave strømpriser. I starten var ikke prosjektet så lønnsomt, derfor ble det etter en tid foreløpig lagt på
is og først hentet frem i lyset igjen i 2006 da strømprisene var på vei opp. For Heddejord har de siste
10 årene vært en læreprosess. Han har brukt tiden til å sette seg godt inn i alt som har med
utbygging av kraftverk å gjøre.
Kraftutbygging er en langsiktig investering, det er vanlig å regne med 7 % rente og 36 øre er den
langsiktige prisen man kan oppnå. Man regner ut hva man kan produsere og ganger det med 36 øre
og korrigerer denne for avskrivninger, renter og andre kostnader. Kraft blir solgt for fem år av
gangen. I tillegg må en ta høyde for at uforutsette ting kan oppstå, slik som at dyre transformatorer
kan bli slått ut av lynnedslag. På elvekraft, som er kraftverk uten magasin, oppnår en vanligvis en noe
lavere snittpris enn ved vannkraft med magasin.
Det første alternativet som er kartfestet innebærer å bore gjennom en fjellnabbe. Etter nærmere
undersøkelser av grunnen i området er det klart at fjellet er for porøst og at det derfor kan oppstå
lekkasjer. Dette alternativet er derfor skrinlagt. Et nytt alternativ vil da være at rørgaten følger veien
nedover. Dette alternativet mener Heddejord vil føre til mindre inngrep i naturen. Den aktuelle
inntaksdammen ligger på 701 m.o.h., den kan muligens bli flyttet lenger opp hvis et tredje alternativ
til rørgate blir aktuell. I dette alternativet er rørgaten lagt innom et vann. Dette vannet er tidligere
regulert og Heddejord mener det kan være muligheter for at en kan unngå fornying av konsesjon for
oppdemming i dette vannet. Ved å ha en mulighet for oppdemming kan han tappe vann ned i vannet
på natta for så å kjøre det gjennom turbinene på den tiden av døgnet da strømprisene er høyere som
f. eks om morgenen.
Pr i dag er det ikke knyttet noe spesiell politisk usikkerhet til utbygging av kraftverk. Det eneste som
muligens kan være et hinder i fremtiden kan være endringer i skattesystemet. En såkalt
grunnrenteskatt har vært diskutert. En slik type skatt kan begrense byggingen av de små kraftverka.
En annen type skatt som kan ha betydning for utbyggig er eiendomsskatten som blir innført i en
rekke kommuner for tiden.
I EU har det lenge vært et prosjekt med såkalte grønne sertifikater, men Norge har lenge valgt å
holde seg unna. 7. september i år snudde derimot regjeringa og de inngikk en avtale med Sverige om
å etablere et felles marked for de grønne sertifikatene.
-
25
”Grønne sertifikater er betegnelse på et markedsbasert virkemiddel for å fremme fornybar energi.
Produsenter av ny fornybar energi tildeles grønne sertifikater tilsvarende energimengden de
produserer. Alle energikjøpere forpliktes til å kjøpe en viss mengde grønne sertifikater. På denne
måten oppstår det en etterspørsel etter grønne sertifikater, slik at produsenter av fornybar energi kan
hente en ekstra inntekt i tillegg til salg av strøm. I dette markedet er det konkurransen som sikrer at
de fornybare energiprosjektene med lavest kostnader realiseres først”(Bellona 2009)
Gode utredninger er forbundet med store kostnader og foreløpig er dette ikke gjort grunnet
usikkerheten rundt tiltaket. Heddejord ønsker å ha mer sikkerhet rundt utfallet av saken før han går
videre. En del konsulentfirmaer ønsker å involvere seg og selv stå for utbyggingen. Heddejord
derimot vil kun bruke konsulentfirmaene som rådgivere underveis, men selv stå for prosjektet. Han
forteller at mens det tidligere var nokså enkelt å få lån til kraftutbygging, er det nå blitt en del
vanskeligere. Heddejord har derfor en fordel ved at ikke trenger lån, men kan finansiere utbyggingen
gjennom egne midler. Han opprettet Heikraft AS og solgte et av sine firmaer for fem‐ seks millioner
for å finansiere prosjektet. Heddejord har bodd i Oslo inntil nylig og har hatt lyst til å flytte tilbake til
bygda, men har ikke sett for seg hva han skal leve av. Han ønsker å bidra til bygda og vil bruke lokale
krefter når han først setter i gang. Han har allerede gått til innkjøp av noen maskiner og planlegger å
gå til innkjøp av et knuseanlegg. Heddejord sier selv at han føler han har et kunnskapsovertak og han
har erfaring med å bygge opp selskaper. I tillegg har han gjennom det siste tiåret brukt mye tid på å
lære om kraftverk. Han sier selv at det er det eneste han tenker på.
Før jordskifteretten ble trukket inn i saken har Heddejord gjennom telefon, brev og møter forsøkt å
bli enig med både Solstad og Øverbø. Heddejord mener at verken Øverbø eller Solstad eier noe som
det kan være lønnsomt å bygge ut på egen hånd. På grunn av ulendt terreng der det nesten ikke er
mulig å komme til med maskiner vil utbyggingskostnadene bli veldig høye. Heddejord forteller at
Solstad ikke ville samarbeide, men utnytte fallet sitt på egenhånd. Solstad ønsket å koble seg på hans
kraftstasjon for å utnytte et fall på 90 meter på sin egen eiendom som ligger under fallet til
Heddejord.
Tidligere var det vanlig å gi erstatning for fallrettigheter etter naturhestekrefter, mens det nå er
vanlig å legge markedspris til grunn. Heddejord skal ha tilbudt Solstad 5 %. Han mente dette var for
dårlig og krevde 14 %. I følge Heddejord gikk han etter hvert med på dette, men ville da ikke utbetale
noe de årene anlegget gikk med underskudd. Det ble aldri noen enighet om avtale.
-
26
Heddejord inngikk tidlig i prosessen avtale med Øverbø om overføring av fallrett. Når han så ikke
klarte å komme til noen form for enighet med Solstad forsøkte han å hente hjelp utenfra, men hadde
problemer med å finne den rette instansen å henvende seg til. Heddejord skulle ønske han hadde
visst om jordskifteretten tidligere i prosessen. Han fikk først vite om jordskifteretten etter et tips fra
ordføreren.
Mye av konflikten mellom de to partene i saken kan bygge på tidligere konflikter. Et brev fra SKK (nå
Skagerak energi) tilskrevet Heddejord, til Heddejord sin eiendom (ved gnr/bnr.) retten til
restvannføringen i Heiåi. Det viste seg ved nærmere undersøkelse at informasjonen i brevet var gal
og det korrekte er at hver eiendom langs Heiåi har tilsvarende rett til restvannføringen som de hadde
tidligere. Dette er det nå enighet om, men det kan ha gjort samarbeidsproblemene større.
Heddejord synes i ettertid at jordskifteretten er et nyttig verktøy for å få løst opp i problemer
angående fast eiendom og rettigheter til disse, men synes det er dumt at prosessen er såpass
tidkrevende da det er mye penger som står på spill. Hans firma Heikraft A/S har så langt i saken en
gjeld på 3,3 mill etter utredninger, kjøp av maskiner og investering i et nytt bygg tiltenkt
kraftvirksomheten. Partene har sterke følelser og kan derfor handle lite rasjonelt. Derfor er det nyttig
å bruke jordskifteretten.
Birger Solstad, eier av gnr. 123 bnr. 11.
Grunneier med fallrettigheter i Heiåi. Kontrollerer om lag 11 % av fallet. Vil ha en mindre utbygging i
Heiåi. Vil ikke samarbeide med Heddejord. Vil ha saken avvist i jordskifteretten. Representert ved
advokat Ola Brekken, Advokatfirmaet Haavind Vislie, 0101 Oslo.
Vi møtte Birger Solstad på hans eiendom ved Heiåi. Huset på eiendommen har vært i familien i
generasjoner, men det er ingen fastboende der i dag. Solstad overtok eiendommen etter bror sin i
1999.
Solstad opplyser han hadde lite kunnskap om jordskifteretten fra tidligere. Han forteller at han
opplevde rettsaken som et overgrep fra en nabo med jordskifteretten som en støttespiller. Han
mener at jordskifteretten har tatt naboens parti og påpeker at det ofte ble en ensidig prosess hvor
retten alltid tok parti med Heddejord. Solstad ble dømt til å betale motpartens saksomkostninger og
opplever således ikke jordskifteretten som en nøytral part. Det han trodde var en ressurs på
eiendommen blir istedenfor nå en utgiftspost.
-
27
Da Solstad overtok eiendommen i 1999 tok han kontakt med Heddejord angående eventuelle
utbyggingsplaner for Heiåi. Heddejord hevdet da at fallrettighetene var hans, basert på brev fra SKK
(nå Skagerak energi). Denne misforståelsen ble siden oppklart. Han mener også at Heddejord ga
uriktige opplysninger til NVE da han søkte om fritak for konsesjon, da han påstod at alle grunneierne
var enige om utbyggingen.
Solstad forteller at Heddejord tidligere har tilbudt 10 000 kr pr. år for fallretten hans, men mener at
han har rett til 40 000 kr, i følge andre utbyggere han har snakket med. Han mener det tilbudet
Heddejord ga til de andre grunneierne var altfor lavt og ville således ikke godta det, da han mener
det er feil etter å ha snakket med profesjonelle aktører. Tilbudet fra Heddejord skulle være for evig
tid, noe Solstad mener er gammeldags. Ved hjemfallsrett får man tilbake rettighetene etter 40 år
påpeker han.
Videre påstår han også at Heddejord tidligere kom med et tilbud på 50 000 kr til broren hans før han
selv overtok eiendommen, men at dette er noe Heddejord ikke vil innrømme. Fordi Heddejord tilbød
så liten kompensasjon, kunne ikke Solstad akseptere det og ønsket derfor heller å bygge ut selv. Han
sier at dersom Heddejord hadde kommet med et akseptabelt tilbud ville han gått med på det og
saken ville vært grei og løst for lenge siden. Hans oppfatning er at jordskifteretten ikke har forståelse
for at et dårlig kan føre til motvilje mot å samarbeide.
Solstad forteller at han også har brukt mye tid på å sette seg inn i kraftutbygging. Han føler derfor
ikke at Heddejord hadde noe kunnskapsovertak. Han mener heller at Heddejord ville sikre seg
rettighetene til fallet før noen andre så verdien av det. Solstad hentet inn konsulenter for å finne
måter å utnytte fallet sitt på egenhånd. Han mener det ville vært flere mulige lønnsomme løsninger,
men at disse ble forkastet av en partisk jordskifterett under rettsaken.
Solstad forteller at en av løsningene ville vært å bygge ut sitt eget kraftanlegg med Øverbø. De har
eiendommer som ligger ovenfor hverandre på hver sin side av fallet. Dette gikk ikke da Øverbø solgte
sine rettigheter til Heddejord. Solstad opplever ikke jordskiftesakens prosess som god, og mener at
planene for bruksordning også har satt en stopper for hans egne planer. Han mener også at
prosessen tar lang tid..
Sondre Øverbø
Grunneier ved Heiåi. Er positiv til utbygging, men vil selv ikke ta del i dette. Har solgt sine
fallrettigheter til Arne Jørgen Heddejord. Opptrer kun i saken som vitne.
-
28
Sondre Øverbø møtte vi på eiendommen til Heddejord i Åmotsdal, der han arbeidet. Øverbø er vitne
i jordskiftesaken.
Øverbø overtok eiendommen fra sin far. Faren hadde da avventet å inngå avtale angående
kraftutbygging for å overlate dette til sønnen. Han forteller at han i utgangspunktet ikke hadde noen
særlige kunnskaper om kraftutbygging, men at han har satt seg litt inn i det i forbindelse med denne
saken. Da det først ble snakk om utbygging undersøkte han mulighetene for utbygging og kontaktet
Tinfos for å få de til å beregne lønnsomheten med prosjektet. Tinfos uttalte at det kun var lønnsomt
med utbygging av hele elva under ett kraftverk. Han har aldri hatt noen spesiell interesse av å være
med på utbyggingen selv, og synes det er bedre å motta en årlig sum risikofritt.
Øverbø mener at det fallet han har fallrettigheter på i Heiåi ikke ville latt seg bygge ut for seg selv,
uten å samarbeide med Heddejord. Han mener også at Solstad sine utbyggingsforslag var lite
gjennomarbeidet og neppe lønnsomme. Han inngikk derfor avtale men Heddejord om at han skal få
10 000 kr i året. Øverbø er for en utbygging siden han ikke mottar noen penger fra avtalen før
utbyggingen er ferdig og produksjonen er i gang. Han håper også at det blir muligheter for jobb når
utbyggingen starter. Øverbø var svært fornøyd med den avtalen han har inngått med Heddejord.
4.1.3. Problemer til diskusjon Det er lett å la seg rive med når den ene part har gode taleevner, mens den andre har mer vanskelig
for å ordlegge seg. Solstad følte at dommeren var partisk og avfeide hans argumenter. Uansett
språklig ferdighet og kunnskapsnivå er det ønskelig at alle parter føler seg ivaretatt underveis selv om
saken ikke går slik de ønsker.
Det er viktig at det blir tatt hensyn til mindretall i en bruksordning. Man må lage vedtekter som gjør
at det ikke blir mulig å overkjøre den minste parten. På den andre siden må laget kunne fungere
effektivt. Skisser for dette er under utarbeidelse hos jordskifteretten, men de var kommet såpass
kort i prosessen at vi ikke fikk innsyn i noe av dette. Vi har gått inn på generelle fremgangsmåter for
dette andre steder i oppgaven.
4.2. Sak 2. Nordbø i Nissedal, sak nr. 082020080004
Denne saken dreier seg om utbygging av kraftverk i Nordbøåni i Nordbygda i Nissedal kommune.
Saken bygger på et krav om bruksordning etter jordskiftelovens § 2. c) nr 2. Bakgrunnen for kravet er
-
29
at det er oppstått uenighet omkring organiseringen av en felles utnytting av fallet i Nordbøåni til
kraftproduksjon. Da avtalene om leie av fallrettigheter skulle underskrives valgte en av partene å
trekke seg ut. Saken omfatter i alt 7 grunneiere, hvorav 3 er rekvirenter av kravet for jordskifteretten.
En beskrivelse av partene og deres interesse i saken vil bli gitt nedenfor. Et kart over område finner vi
i vedlegg 11. Det kan være nyttig å se på kartet for å få en oversikt over hvor i vassdraget
hovedtvisten om fremming ligger.
Nordbøåni har et nedslagsfelt på ca 17km2 og en middelvannføring på ca 0,5 m3pr sekund i nederste
del av vassdraget ut mot Nisser. Avstanden mellom inntaksdammen og selve kraftverket er planlagt å
bli 1,6 km.
Bilde nr 4. Nordbøåni, middels vassføring. Foto: Anine Lunde
Det har i alle tider vært stor aktivitet og samarbeid i og rundt elva. Tidligere er elva blant annet
benyttet til kvern og sagbruksvirksomhet. Rester av de tidligere bruksområdene i elva er også synlig i
dag, blant annet står det igjen ei mølle. Denne kan skimtes i bakgrunnen på bildet under. Litt av
bakgrunnen for tanken om kraftverk er at det også tidligere har vært kraftverk i Nordbøåna. Fra
1920‐ tallet til 1950‐ tallet var det kraftverk i elva. Dette ble drevet av Nordbøgårdene i fellesskap.
Utbyggingen har vært planlagt i mange år. Allerede på 90‐tallet var det snakk om å etablere et
kraftverk i Nordbøåna og i 2000 ble det stifta et falleierlag og søknad om fritak for konsesjon ble
sendt inn. Konsesjonsfritak ble gitt for 5 år. Dette fritaket ble fornyet i 2006 etter at Vest – Telemark
Næringsutvikling starta prosjektet ”Småskala kraftproduksjon”.
-
30
Under sakens gang snudde den ene parten og det ble tvist omkring fremmingsspørsmålet. Tvist om
fremmingsspørsmål skal behandles etter tvistelovens regler. Tjønn Lauvsnes og advokat Moen balle
argumenterte mot denne utbyggingen. På fremmingsmøte gikk motpartens advokat inn for å lage en
bedre kostnadsanalyse..
Uten Tjønn Lauvsnes med på utbyggingen er det helt i grenseland om utbygging overhodet er
lønnsomt. Det ville isåfall vært mest aktuelt å bygge kraftverket på nedsiden av hennes eiendom (se
kart i vedlegg 11). Hvis en slik utbygging hadde blitt realitet er det kun 3 av grunneierne langs
vassdraget som ville fått nytte av tiltaket.
Man må gjøre en økonomisk vurdering i tilknytning til hvem som får rørgaten på sin eiendom. Det
blir vurdert som en ulempe på eiendommen, dog skal det sies at den blir usynlig i terrenget. Også de
som får inntaket og kraftstasjonen på sin eiendom vil få kompensasjon.
Bilde nr 5 Befaring med en av partene. Gammelt møllehus i bakgrunn. Foto: Gro Jubskås
HIT
4.2.1. Partsanalyse
Saken om kraftutbygging i Nordbøåni som vi skulle se på var i Nissedal. Det skulle bli vanskeligere å
avtale møter med partene i denne saken. Det var kun en av partene som hadde anledning til å møte
oss den aktuelle dagen. Dette var Tor Jakob Nordbø, en av grunneierne som krevde saken fremmet. I
tillegg ble det foretatt et intervju over telefon med motparten, Elin Tjønn Lauvsnes i ettertid.
-
31
Tor Jakob Nordbø eier av gnr.1 bnr.1, Bjørn Gunnar Nordbø eier av gnr.1 bnr.2 og Tone Gunn Løyte
eier av gnr.3 bnr.1
Disse tre partene er alle rekvirenter om bruksordning for Nordbøåna. Partene representeres av
prosessfullmektig adv. Øystein Teigland i jordskiftesaken.
Vi møtte Tor Jakob Nordbø hjemme på gården i Nordbygda i Nissedal. Nordbø forklarer at
problemene startet da Elin Tjønn Lauvsnes som først hadde vært positiv til utbygging plutselig
ombestemte seg og var imot hele kraftutbyggingen. De andre grunneierne prøvde å overtale henne
uten å lykkes. De tenkte også på ekspropriasjon for å få en løsning på problemet og for å kunne sette
i gang tiltaket.
Nordbø følte de hadde kommet ganske godt i gang da den ene parten brått og plutselig trakk seg.
Han mener at motparten er skeptisk grunnet liten økonomisk gevinst for sin del i tiltaket.
Kraftutbyggingssaken ble fastlåst og etter hvert ble den lagt død. Etter en tid fikk Nordbø tips fra
Norges Bondelag om at de kunne høre med jordskifteretten dersom de ville ha en videre fremdrift
med tanke på planene for utbygging. Under en småkraftmesse på Lillestrøm ble han igjen anbefalt på
det sterkeste å gå til jordskifte. Gruppen med grunneiere som ønsket utbygging syntes dette hørtes
ut som en god ide og krevde bruksordningssak for jordskifteretten.
Nordbø var på forhånd kjent med Jordskifteretten, men trodde de hadde mer tradisjonelle oppgaver
som grensegang og lignende. Grunneierne i grenda har også tidligere vært i kontakt med
jordskifteretten. Den gang var det bruksordning av veien som var problemet. Alle partene i veisaken
er i dag fornøyd og veilaget fungerer veldig godt.
Nordbø ser positivt på jordskifteretten og mener det var veldig betryggende å få inn en tredje part
med myndighet til å lage en bruksordning. Han opplevde jordskifteretten som ganske åpen og syns
det var positivt at man kunne komme og vise dokumenter og fortelle sin side av saken. Han føler at
jordskifteretten finner en praktisk vinkling på mulighetene for de forskjellige partene og en ordning
som videre ivaretar alles interesser. Hvis de ikke kunne ha brukt jordskifteretten for dette tiltaket
hadde det aldri blitt et kraftverk, så de er ganske takknemlige.
Etter at kravet var levert til retten tok det litt tid før det skjedde ting. Nordbø sin oppfatning er at
jordskifte er en tidkrevende prosess, men sier også at for denne saken var det eneste mulighet for at
en utbygging kunne skje. I utgangspunktet hadde de tenkt å føre saken selv, men da motparten stilte
med advokat valgte de gjøre det samme. Etter at advokatene kom inn i bildet ble saken mye mer
-
32
formell enn det Nordbø hadde tenkt. Han hadde en oppfatning om at jordskifteretten var en ganske
uformell rettsinstans, men i og med at advokater ble dratt inn i prosessen ble det plutselig mye mer
formelt og man følte at man var i en domstol. Han mener at jordskifteretten opptrådte ryddig. Mens
motpartens advokat prøvde seg på spissfindigheter var retten mer praktisk orientert.
Da saken først startet var løpet effektivt. Det ble arrangert møter og befaring. Kommunen, NVE og
flere har vært inne i bildet for å vurdere miljøfølger og lignende.
Nordbø har mye kunnskap om kraftutbygging og sier at han har tilegnet seg kunnskapen ved å lese
om temaet og snakke med folk gjennom mange år. Det er bygget ut flere småkraftverk av grunneiere
i nabobygdene. Disse grunneierne har videreført sin kunnskap til grunneiere i nærområdet som også
sitter med fall som er egnet for utbygging.
Nordbø mener de har en sterk sak og bestemte seg således for å sette inn ressurser for å få avklart
saken. Han er veldig fornøyd med jordskifterettens arbeid. Det mest negative var den lange
ventetiden som gikk fra saken ble fremmet til den startet opp. Dette mener Nordbø delvis skyldes at
de ventet på en dom fra en lignende sak. Da vi tok kontakt med Svein Dag Midtsund igjen for å sjekke
hvilken sak det her var snakk om fikk vi beskjed om at det dreiet seg om Heikraftsaken som er omtalt
tidligere i rapporten. Denne saken hadde vært på høring i Seljord kommune. Midtsund mener
derimot at tiden dette tok ikke gikk utover det han beskriver som normal ventetid før behandling. Se
vedlegg 2. Han syns derimot at retten arbeidet svært effektivt når de først kom i gang. Selv om
advokatene gjorde opplevelsen mer formell sitter han igjen med inntrykk av at jordskifteretten var
saklig og praktisk.
Ragnhild Midtbø, gnr.2 bnr.1
Representeres i saken av Tor Jakob Nordbø med fullmakt. Er positiv til utbygging.
Åse Vellene Tveit, gnr.5 bnr.4
Representeres i jordskiftesaken av pensjonisten Håge Tveit. Håge Tveit er positiv til utbygging.
Yggdrasil Yogaskole, gnr.5 bnr.10
Etablerte seg ved elven for å få nærhet til det sildrende vannet. Er for utbygging fordi de mener det
skaper en jevnere sildring. Nordbøåna kan være ganske lydsterk i deler av året og det gjør det
vanskeligere å meditere. Brynjulv Nordbø representerer yogaskolen i jordskiftesaken, da de har
-
33
hovedkvarter i Oslo. Brynjulv Nordbø er pensjonist og far til Tor Jakob Nordbø som er en av
rekvirentene av kravet. Brynjulv Nordbø er også den som i sin tid startet planleggingen av et nytt
kraftverk i Nordbøåna med meldinger om vurderinger for konsesjonsplikt for minikraftverk og
lignende. Vi forsøkte å få tak i Brynjulf Nordbø for et intervju den uken vi var i Telemark, men han var
på det tidspunktet på ferie i Frankrike. Vi ble derfor henvist til heller å ta kontakt med sønnen, Tor
Jakob Nordbø.
Elin Tjønn Lauvsnes, gnr.5 bnr.11
Er negativ til utbygging og var i mot fremming av saken. Er representert av prosessfullmektig Torkel
Moen i jordskiftesaken. Moens sterkeste påstand mot fremming var at saken var for dårlig
underbygget særlig når det gjaldt hva slags virkning tiltaket vil ha på miljøet. Elin forteller videre at
hun hadde god kjennskap til jordskifteretten fra tidligere. Hun hadde tidligere vært part i
grensegangsaker i jordskifteretten.
Lauvsnes forteller at hun har opplevd denne saken som svært vanskelig både med tanke på den tiden
som er gått med til saken og også det økonomiske. Hun var i utgangspunktet mot fremming og har
derfor brukt nærmere 50000 på advokatutgifter for å forsøke å�