Hva er EU?

Verden blir stadig mer globalisert. Vi kommer stadig nærmere hverandre, uansett hvor lang unna vi befinner oss geografisk. Et lands interesser stopper ikke lenger der et annet lands in-teresser begynner. Med felles utfordringer og likere problem-stillinger, ønsker land i dag i stor grad å nå de samme målene. Én måte å gjøre det på, er gjennom samarbeid. Samarbeid kan ta mange former. Land kan jobbe uformelt sammen, eller de kan delta i store internasjonale organisasjoner. Det finnes ikke en oppskrift på hvordan man best sam-arbeider, men det er blitt et mantra at man må både gi og ta. Av og til må land sette sine egne interesser til side i én sak for å få viljen sin i en an-nen sak. Det er ikke alltid lett å slippe det man mener er rett, men land i dag er blitt enda bedre på å se det større bildet, og fokusere på hva som er viktig å oppnå (og ikke hvem som oppnår det). Det største og mest omfatende samarbeidet mel-lom land, er Den europeiske union (EU). Aldri før har så mange land arbeidet så tett på så mange politikkområder. 28 euro-peiske land har gått sammen i troen på at felles utfordringer krever elles løsninger, og EU samarbeider i dag om blant an-net handel, studier og utfordringer.

For at EU-samarbeidet skal fungere, har landene gitt fra seg deler av sin suverenitet innenfor enkelte politiske områder. Det betyr at de har blitt enig om at hvert land ikke lenger alene kan bestemme over for eksempel klimapolitikken sin, og istedenfor blir landene enige seg i mellom om hvordan al-les klimapolitikk skal se ut. For at denne politikken skal fun-gere i praksis, må de ha felles lover på samarbeidsområdene. Medlemslandene har derfor blitt enige om at alle landene sammen i EU skal utforme lovene.

1.0 HVO

RFO

R SA

MA

RB

EID

ER

LAN

D?

1.0 HVORFOR SAMARBEIDER LAND?

2.0 HVA ER EU?2.1 EN KJAPP GJENNOMGANG AV HISTORIEN TIL EU

2.1.1 FREDSPROSJEKTET: KULL- OG STÅLSAMARBEIDET (1950–52)2.1.2 ROMA-TRAKTATEN (1957 og 1958)2.1.3 EF OG UTVIDELSE (1963–93)2.1.4. MAASTRICHT-TRAKTATEN: FRA EF TIL EU OG EURO (1993 - 2004)2.1.5. UTVIDELSE, LISBOA-TRAKTATEN OG KRISE (2004 TIL I DAG)

2.2 INSTITUSJONENE:2.2.1 KOMMISJONEN2.2.2 EUROPAPARLAMENTET2.2.3 DET EUROPEISKE RÅD2.2.3.1 MINISTERRÅDET2.2.3.2 DET ROTERENDE FORMANNSKAPET

3.0 DET INDRE MARKED

4.0 HVORDAN EU JOBBER, TO EKSEMPLER4.1 KLIMA4.2 ROAMING

5.0 NORGES FORHOLD TIL EU5.1 EØS-AVTALEN5.2 SCHENGEN-AVTALEN

6.0 OPPSUMMERING

2.1 EN KJAPP GJENNOMGANG AV HISTORIEN TIL EU

2.1.1 FREDSPROSJEKTET: KULL- OG STÅLSAMARBEIDET

Etter andre verdenskrig lå Europa i ruiner. To verdenskriger hadde satt tydelige spor i mange land, og særlig i de europeiske landene. Infrastrukturen, økonomien og det sosialpolitikken var blitt satt tilside for å ruste opp og kjempe mot hverandre. Da den andre ver-denskrigen var over, var det tydelig for både politikere og befolk-ninger at noe måtte gjøres. Europa og verden ville ikke tåle enda en verdenskrig.

9. mai 1950 ble den franske radiosendingen avbrutt av en tale. Den tyskfødte franske utenriksministeren Robert Schuman ljomet over høytalerne i Frankrike, og visjonen som ble kringkastet var et fre-delig og politisk samlet Europa. I talen la han fram en plan som på mange måter var startskuddet for det som skulle bli Europas største sam-arbeidsprosjekt. Planen ble kjent som Schumanplanen.

For å sikre fred i verden ville Schuman skape et forent Europa.Han mente et forent Europa ville begrave den årelange stridsøksen mellom Frankrike og Tyskland. Den eneste måten, mente Schu-man, dette kunne gjøres på, var ved å samle de to landenes kull- og stålressurser i et samarbeid som skulle gjøre krig «not merely unthinkable, but materially impossible».

Valget av kull og stål som samarbeidsområder var ikke tilfeldig. Kull og stål var de strøste og viktigste ressursene i begge landene, og de var vitale i krig. Hvis Frankrike og Tyskland hadde kontroll over hverandres kull- og stålressruser, ville det både være økono-misk gunstig for dem begge, og minst like viktig (om ikke viktigere på den tiden): De kunne holde øye med hverandre. Hvis Tyskland plutselig økte kull- og stålproduksjonen kraftig, ville Frankrike vite at det var fare på ferde, og at Tyskland gjorde seg klar til krig. Det europeiske kull- og stålfellesskapet trådte i kraft i 1952. Med i samarbeidet var Frankrike og Vest-Tyskland, og med seg på laget hadde de også fått Italia, Belgia, Nederland og Luxemburg.

At gamle fiender viste seg i stand til å samarbeide, skapte et politisk klima preget av tillit. Dette bidro til videre samtarbeid innenfor nye områder. Det var grensesprenngende og historisk ukjent at land som hadde vært fiender nå ville avstå nasjonal råderett, eller suverenitet, til fordel for et langt mer forpliktende samarbeid enn man noen gang før hadde sett. Kull- og stålfellesskapet ble, som planlagt, oppløst i 2002, 50 år etter det startet. Institusjonene det etablerte lever videre i dagens Europeiske union.

2.1.2 ROMA-TRAKTATEN (1957 og 1958)I 1957 ble Roma-traktaten om opprettelsen av Det europeiske økonomiske samarbeidet (EØF) signert. En traktat er en avtale som fastsetter regler og prinsipper for samarbeid mellom land, og traktatene i EU bestemmer det EU har rett og lov til å gjøre. Traktaten, som trådt i kraft i 1958, utvidet samarbeidet til å gjelde frihandel med varer, tjenester, personer og kapital. Målet var at disse” fire frihetene” skulle kunne bevege seg fritt over lande-grensene til medlemslandene. Også Det europeiske atomenergi-fellesskap (EURATOM) ble til i 1958.

EØF skulle fremme frihandel mellom medlemslandene. Dette skulle være et virkemiddel for å sikre velstand og fred. Samarbei-det innebar også en tollunion, med felles tollsatser og felles han-delspolitikk overfor land utenfor samarbeidet, og en felles land-brukspolitikk ble også et sentralt samarbeidsområde. Handel med alle varer og tjenester, samt fri bevegelse av personer og kapital er det vi kjenner i dag som ”EUs indre marked”, og Roma-traktaten ansees som EUs stiftelsesdokument.

2.1.3 EF OG UTVIDELSE (1963–93)I 1967 ble de Kull- og ståltraktaten, Roma-traktaten og EURATOM-traktaten slått sammen til én traktat: Det europeiske fellesskap (EF). Resultatet ble et felles sett av institusjoner og enklere sam-arbeid. I 1973 ble Storbritannia, Danmark og Irland medlemmer av EF. Norge hadde også sendt inn en søknad sammen med disse landene, men den norske befolkningne ønsket en folkeavstemning for å bestemme om vi skulle med eller ikke. Avstemningen vippet så vidt over på nei: 53,5 prosent nordmenn stemte mot, og 46,5 prosent stemte ja. Det satte en presedens i EU om at man skulle avholde folkeavstemninger før man gikk med i fellesskapet. Hellas ble medlem i 1981 og Spania og Portugal i 1986.

2.0 HVA

ER

EU

?

(1950–52)

2.1.4. MAASTRICHT-TRAKTATEN: FRA EF TIL EU OG EURO (1993 - 2004)

Med Maastricht-traktaten, som trådte i kraft i 1993, ble EF omdøpt til EU. Samarbeidet ble bygd mer ut, og det viktigste med denne trakaten var at landene var blitt enig om å etablere en økonomisk og monetær union.Euroen skulle fungere som felles valuta for landene. Et samarbeid på det justis- og innenrikspolitiske område ble også opprettet, og EU fikk for første gang et samarbeid om en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, et enorm skritt som på den tiden var nesten ukjent i verden. I 1995 gikk Finland, Sverige og Østerrike inn i EU. Norge holdt sin andre folkeavstemning om medlemskap i 1994, og resultatet ble det samme som i 1972: Det norske folk stemte nei til å bli med og vi forble utenfor samarbeidet. I folkeavstemningen stemte 52,2% av nordmenn mot og 47,8% for.

Samme år ble Schengen-samarbeidet iverksatt. Det omhandler oppheving av person-kontrollen (passkontroll) ved grensene mel-lom de fleste medlemslandene. Selv om Norge og Island ikke er med i EU deltar de i Schengensamarbeidet gjennom separate avtaler. 1. januar 2002 ble euroen innført som fysisk valuta i 12 av EUs medlemsland. Sverige, Danmark og Storbritannia valgte å holde på sine gamle valutaer.

2.1.5. UTVIDELSE, LISBOA-TRAKTATEN OG KRISE (2004 TIL I DAG)

En stor utvidelse av EU kom på 2000-tallet. EU ville østover, og de østlige europeiske landene ønsket å være med i samarbeidet. Estland, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia, Slovenia, Tsjekkia og Ungarn, samt Kypros og Malta ble medlemmer i 2004. I 2007 ble Bulgaria og Romania medlemmer, mens Kroatia ble en del av un-ionen i 2013. Dette er den største utvidelsen av EU, og den er kjent som østutvidelsen. I 2014 har EU 28 medlemsland, og over en 500 millioner mennesker kan kalle seg EU-borgere.

For at samarbeidet skulle fortsette å fungere effektivt, måtte Un-ionen gjennom mange og store endringer. Disse endringene krevde at man ble enig om en ny traktat, og utfallet skulle bli Lisboa-trakaten som ble underskrevet i 2007, og som trådde i kraft i 2009.

Formålet med den nye traktaten var å styrke demokratiet og folkestyret i EU. Beslutningsprosessen skal være mer åpent og effektivt, og i tillegg skal landene få en mest mulig rettferdig repre-sentasjon i EUs institusjoner. Det var særlig tre ting man ønsket å få til:

1) Et mer åpent og demokratisk EU 2) Enklere og mer effektive beslut-ningsprosesser 3) Gjøre EU til en global aktør. Etter en del vansker på veien ble man til slutt enig om en ny traktat, som ble signert i Lisboa i Portugal, og derfor kalles Lisboa-trakaten. Midt i denne prosessen traff den globale finanskrisen flere av EUs medlemsland i 2008. Når man står overfor en krise kan man enten gi etter, eller så kan man presse vi-dere. Det er blitt et mantra i EU at Europa samarbeider best i krise-tider. Hvem skulle tro det kunne være sant for 50 år siden?

Krisen har ført til at EU har styrket samordningen av den økon-omiske politikken. Tiltakene som er blitt innført, går i retning av mer integrasjon og mer felles økonomisk politikk. De siste årene har EU jobbet hardt for å få på plass regelverk og prosesser som sikrer bedre finansstyring og budsjettkonsolidering i de mest kri-seutsatte landene. Det som en gang startet som et fredsprosjekt mellom gamle fiender, har nå utviklet seg til et omfattende sa-marbeid. Fred og demokrati er fremdeles kjerneverdiene i EU, og det blir stilt strenge krav om et fungerende demokrati til land som ønsker å bli medlem. Det har heller aldri vært krig mellom noen av landene som er med i EU. I 2012 fikk EU Nobels fredspris for sitt arbeid for å skape og bevare fred.

2.2 INSTITUSJONENE:EU består av en rekke institusjoner som alle har ulike oppgaver. Institusjonenes rollefordeling har endret seg gjennom de ulike traktatene, men hovedinstitusjonene er de samme som fra Kull- og stålsamarbeidet. De fleste institusjonene har sitt hovedsete i Brussel i Belgia, og byen er blit kjent som EUs hovedstad. De tre viktigste institusjonene er Kommisjonen, Europaparlamentet og Ministerrådet.

2.2.1 KOMMISJONENEuropakommisjonen, eller bare Kommisjonen, har hovedsete i Brussel. Hvert EU-medlemsland har én  kommissær  hver, med ansvar for ett politikkområde. Det vil si at det til sammen er 28 kommissærer i EU. Kommissærene har mange av de samme oppgavene som statsrådene har i Norge. Regjeringene i hvert medlemsland bestemmer hvem som skal være deres represent-ant i Kommisjonen.

Kommisjonen er EUs «regjering». Den har enerett til å fores-lå ny EU-lover. Kommisjonen har også ansvar for å passe på at medlemslandene følger de regler man har blitt enig om i fellesskap. Hvis de mener et land bryter EU-reglene, kan den reise sak mot landet og prøve det for EU-domstolen. Det er Kommisjon-spresidenten som leder kommisjonen. 1.november 2014 overtok Jean-Claude Juncker fra Luxembourg vervet som president.

2.2.2 EUROPAPARLAMENTETEuropaparlamentet er EUs folkevalgte organ. EUs innbyggere velger hvert femte år 751 representanter til parlamentet. Forrige valg ble holdt i mai i 2014.

De seneste årene har Parlamentet har fått styrket sin rolle. Euro-paparlamentet er i dag blitt en viktig del av den lovgivende proses-sen, og er derfor med på å bestemme hvordan EUs politikk skal se ut. De folkevalgte har fått en viktigere rolle gjennom Lisboa-trakaten, og de har også fått den viktige jobben med å utnevne en Kommisjonspresident. Det er derfor ikke uten grunn at man kan si at EU stadig går i en mer demokraisk retning. Parlamentet utgjør sammen med Ministerrådet  den lovgivende makten i EU. For at en ny EU-lov skal bli vedtatt må loven godkjennes av begge to in-stitusjonene. Et forslag blir sendt fra Kommisjonen til de to intitus-jonene, og så endrer institusjonene lovene slik de ser best, før de så må bli enig seg i mellom. Noen ganger kan det gå flere runder før de blir enige om en ny lov, men dette skjer ganske sjeldent. EUs budsjett blir også vedtatt av Parlamentet og Ministerrådet.

Europaparlamentet er lokalisert i hele tre byer. Brussel er sete for det daglige arbeid, mens plenumssesjonene holdes i Strasbourg tolv ganger i året. Alle referater oversettes til EUs 24 offisielle språk. Dette arbeidet gjøres i Luxembourg. Alle møter i Europa-parlamentet er åpne og offentlige.

2.2.3 DET EUROPEISKE RÅDDet europeiske råd består av stats- og regjeringsledere fra EUs 28 medlemsland. De møtes minst to ganger i halvåret, og ellers ved behov. Disse møtene blir også kalt EUs toppmøter. På møtene diskuteres EUs viktigste politiske saker og EUs strategier og hand-lingsplaner blir vedtatt. De har også siste ord når nye land søker om å bli medlem. Toppmøtene ledes av Det europeiske råds president. Dette vervet ble 1. desember 2014 overtatt av polske Donald Tusk.

2.2.3.1 MINISTERRÅDETRådet for Den europeiske union kalles ofte for ”Ministerrådet” eller bare “Rådet”. Her møter EU-landenes statsråder etter politisk saksfelt. I spørsmål om fiskeripolitikk møter landenes fiskeriministere, i landbruksspørsmål møtes landbruksministrene og så videre. De ulike ministerrådene samles ved behov, og møtes oftere enn topplederne. Ministerrådet vedtar lover sammen med Europaparlamentet.

2.2.3.2 DET ROTERENDE FORMANNSKAPETMinisterrådets møter forberedes og ledes av et formannskap. For-mannskapet går på rundgang, og hvert land sitter i seks måneder avgangen. Medlemslandet som har formannskapet setter agen-daen for møtene og kan bestemme hvilke saker som skal priorit-eres. Dette blir ansett som en viktig makt i Ministerrådet. I 2014 er det først Hellas og deretter Italia som har formannskapet.

Helt siden EUs begynnelse på 1950-tallet, har det vært et mål å skape et felles europeisk hjemmemarked for alle medlemsland. Det er dette som kalles «EUs indre marked». De grunnleggende prinsippene i marekdet er fri bevegelighet over landegrenser og like konkurransevilkår. Utviklingen av det felles markedet er viktig for både den økonomiske veksten og samarbeidet i EU.

I Det indre markedet er det fri flyt av varer, tjenester, kapital (penger) og personer. Dette er kjent som de fire friheter i EU. Med “fri flyt” mener man at det ikke skal finnes noen begrensninger av nasjonal sort, som hindrer bevegelsen over landegrensene. Litt enkelt kan man si at alle former for diskriminering, direkte og indi-rekte, på bakgrunn av nasjonalitet, er forbudt.

Målet er å gjøre handel mellom landene enklere. Det skal være like konkurransevilkår og alle skal ha de samme mulighetene. For eksempel må en støvsuger som er produsert i Norge ha samme rettigheterpå det tyske markedet, som en støvsuger som er produ-sert i Tyskland. Tyskland kan ikke ha nasjonale regler som hindrer norske støvsugere tilgang til det tyske markedet.

Foruten de 28 EU medlemslandene er også Island, Liechtenstein og Norge er en del av det indre markedet. Dette er gjort mulig gjennom EØS-avtalen.

For at det indre markedet skal fungere, må EU- og EØS-landene ha felles lover og regler på en del områder. Medlemslandene har gitt EU myndighet til å lage disse lovene.

4.0 HVO

RD

AN

EU

JOB

BE

R, TO

EK

SEM

PLE

R

3.0 DE

T IND

RE

MA

RK

ED

4.1 KLIMAEt godt eksempel på hvordan EU-samarbeidet fungere, kan man se i klimaspørsmål. Dette er utfordringer som går på tvers av landeg-renser, og som ikke kan løses på nasjonalt nivå. Det ville hjulpet lite med strenge klimalover i ett land, hvis utslipp og forurensing ikke var regulert i nabolandet. Den beste løsningen er derfor samarbeid.

EU-landene har blitt enig om å følge føre-var-prinsippet. Det zinnebærer at man ikke skal sette iverksette inngrep i natur og miljø før man vet hvilke konsekvenser dette medfører. I tillegg bygger politikken også på prinsippene om at det skal treffes fore-byggende tiltak,at miljøproblemer skal angripes ved kilden og at det er forurenser som skal betale.

Hovedsatsingen innenfor energi- og miljøpolitikk, er klima- og en-ergipakken som er kjent som 20-20-20-satsingen. Den ble vedtatt i 2008, og de tre hoved-elementene er:

• 20 prosent fornybar energi; som innebærer mindre bruk av fos- sile kilder til fordel for miljøvennlige energikilder.

• 20 prosent lavere utslipp; som innebærer at EU skal kutte 20 prosent av sitt utslipp sett i forhold til utslippet fra 1990.

• 20 prosent lavere forbruk; som skal oppnås gjennom en rekke energieffektiviserende tiltak.

Nå jobbes det med enda mer ambisiøse mål frem mot 2030. Blant annet vil man ha 30 prosent lavere utslipp enn hva det var i 1990.

Ved å være en aktiv del av forhandlinger om internasjonale kli-maavtaler, jobber EU for at andre land skal bli bedre når det kom-mer til å bekjempe klimaproblemer.

4.2 ROAMINGEt annet eksempel på hvordan EU-jobber er lovene som setter en makspris på mobilbruk i utlandet. Med over 500 millioner innbyg-gere er det viktig med gode forbrukerlover.

Som forbruker skal du være trygg på at du ikke blir lurt hvis du kjøper en vare i et annet land. Det gjelder også om du bruker mo-bilen etter du har krysset en landegrense.

EUs lovgivere så tidlig at de høye prisene på mobilbruk i utlandet var urimelig høye. Fortvilte forbrukere satt ofte igjen med kjem-peregninger etter en ferie i Syden. Kommisjonen bestemte seg tidlig for at mobiloperatørene måtte slutte med denne praksisen.

Tiltakene startet allerede i oktober 2005. Som et første skritt lan-serte Kommisjonen en nettside hvor forbrukere kunne få informas-jon om hvor mye ulike operatører tok for bruk av mobiltjenester i andre land. Da prisene fortsatte å stige, bestemte Kommisjonen seg for å regulere markedet slik at de fikk stoppet praksisen og beskyttet forbrukerrettighetene. Dette gjorde de ved å sette maks-priser på ulike tjenester.

Et første lovforslag ble lansert sommeren 2006, og ble vedtatt av Parlamentet og Ministerrådet litt under et år senere. Maksprisen ble innført i 2009, og skulle gå ned år for år. På den måten fikk mobiloperatørene tid til å omstille seg.

Ny makspriser ble introdusert 1. juli 2014. Å ringe skulle ikke koste mer enn 1,96 kroner i minuttet, og ikke mer enn 0,51 kroner for å ta imot en samtale. Maksprisen for å sende SMS skulle være 0,62 kroner, å motta SMS skulle være gratis. For datatrafikk skal det ikke koste mer enn 1,67 kroner per megabyte.

I april 2014 vedtok Parlamentet at fra og med 15. desember 2015 skal det ikke koste mer å bruke mobilen i utlandet enn hva det gjør i landet man selv bor i. Dette må godkjennes av Ministerrådet, som skal stemme over saken i slutten av 2014.

På denne måten jobber EU for forbrukerrettigheter over landeg-renser, og takket være at landene har oppgitt suverenitet, er det mulig å få til lovgivning i de 28 EU-landene.

Norge har over 70 ulike avtaler med EU. Av disse er EØS-avtalen og Schengen-avtalen de to best kjente. Samlet har avtalene endret 1/3 av alle Norges lover. Det gjør at 70 prosent av alle saker som behandles i norske kommuner og bystyrer, stammer fra EU.

5.1 EØS-AVTALENEØS-avtalen er den mest omfattende samarbeidsavtalen Norge har med EU. Siden 1994 har avtalen sikret Norge tilgang til EUs indre marked, samt mulighet for å delta i EUs mange samar-beidsprogrammer.

EØS er fortkortelsen for Det europeiske økonomiske samar-beidsområdet. EØS består av EUs 28 medlemsland og de tre EFTA-statene, Island, Liechtenstein og Norge. EFTA-landet Sveits er ikke med i EØS. Totalt sett deltar 31 land i EØS-samarbeidet.

EØS-avtalen har påvirket Norge på nær sagt alle områder. Samar-beidet har også betydd mye for norsk økonomi. Blant annet har det bidratt til vekst i produksjon og økt sysselsetting. Av alle varer vi selger utenfor Norge, går ca. 75 % av til EU-land.

Selv om EØS-avtalen ble inngått for å sikre norske bedrifter markedsadgang til EU, har den også betydd mye for at nordmenn og norske institu-sjoner kan samarbeide med europeiske partnere innenfor for eksempel utdanning og forskning.

Et godt eksempel på dette er at norske studenter har mulighet til å delta i Erasmus+, som er EUs program for læring og utdanning. Gjennom dette programmet kan studenter dra på utveksling til alle andre EU og EØS-land, uten at det koster noe som helst. Faktisk er det sånn at EU gir ekstra støtte til de som velger å dra på ut-veksling!

Erasmus-ordningen legger også til rette for at elever i vide-regående, lærlinger i praksis og unge som vil gjøre frivillighetsar-beid, kan få et utenlandsopphold.

Totalt sett er det satt av 120 milliarder kroner over en syv års peri-ode. Dette vil gi over fire millioner europeere muligheten til å stu-dere, jobbe og drive frivillighetsarbeid i andre land. EØS-avtalen gir Island, Liechtenstein og Norge tilgang til EUs indre marked. Det betyr at EUs fire friheter, eller reglene om fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital (penger) også gjelder for disse tre landene.

I tillegg omfatter EØS-samarbeidet flere andre områder. Det gjelder blant annet forbrukerrettigheter, forskning, utdanning og sosiale spørsmål.

EØS-landene har ingen eller svært begrenset mulighet til å påvirke lovene som blir vedtatt i EU. Siden 1994 har Norge mottatt mer enn 8000 EU-lover. At Norge mottar lover fra EU uten å kunne påvirke innholdet, er det som kalles det store, demokratiske underskuddet ved EØS-avtalen.

Avtalen inneholder en mulighet for å reservere seg mot EU-lover med EØS-relevans. Dette er kjent som reservasjonsretten. Formelt innebærer retten at det enkelte EFTA-land kan nekte å ta inn en ny EU-rettsakt i EØS-avtalen, selv om rettsakten egentlig er relevant for avtalen. Norge, Island og Liechtenstein må enstemmig godta nytt EU-regelverk, noe som innebærer at en reservasjon fra ett av landene blir gjeldende også for de to andre landene. EFTA-landene kan ikke nekte EU å innføre regelverk, og derfor er beskrivels-en reservasjon mer presis enn veto. Norge har benyttet reservas-jonsretten en gang i 2011, på EUs 3. postdirektiv.

5.2 SCHENGEN-AVTALENVed siden av EØS-avtalen er Schengen-avtalen den mest kjente og kanskje viktigste avtalen Norge har med EU. Schengen-avtal-en fjerner grensekontroll mellom landene som har underskrevet avtalen. Det betyr at det ikke er noen passkontroll mellom landene. Man kan derfor dra fra Kirkenes i Nord-Norge til Lisboa i Portu-gal uten å måtte svare på spørsmålet «Business or pleasure?». Schengen-områdets yttergrenser har derimot blitt strengere kon-trollert, og har felles regler for grensekontroll. Norges grense mot Russland er en Schengen-grense, og dermed også del av EUs yt-tergrense.

Passfrie områder som dekker mer enn ett land var ikke en ny opp-finnelse da Schengen-avtalen ble inngått. Irland og Storbritannia har hatt et felles reiseområde siden 1922, Belgia, Luxembourg og Nederland siden 1960 og Norden siden 1952. Det var fremtiden til den nordiske passfrie området som er hovedgrunnen til at Norge ble med i Schengen-samarbeidet. Da Danmark, Sverige og Fin-land ble del av Schengen-området hadde Norge to valg: Enten å delta selv, eller å innføre grensekontroll mot Sverige og Finland for første gang på 50 år. Norge valgte det første.

5.0 NO

Rg

ES FO

RH

OLD

TIL EU

6.0 OP

PSU

MM

ER

INg

Norge har vært med i Schengen-samarbeidet siden 2001. Reglene for grensekontrollen mot land utenfor Schengen-område bestemmes av EUs politikere, og lovene de kommer frem til gjelder også i Norge. Den norske regjeringen deltar i samtalene, men har ikke stemmerett fordi vi ikke er EU-medlemmer. Det er EU-byrået Frontex som styrer den ytre grensekontrollen og som støtter de nasjonale grensevaktene.

EUs historie er innholdsrik til å være så kort: fra å være det eneste mulige tiltaket mot en ny verdenskrig, til å bli en grensesprengen-de internasjonal organisasjon. EU består i dag av 28 medlemsland som samarbeider på mange områder. EU har blitt svært viktig for europeiske lands økonomiske vekst, og for klimasamarbeidet og bistand i verden. EU består av tre hovedorganer: Europaparla-mentet, Europa-kommisjonen og Ministerrådet. Sammen forvalter disse organene den oppgitte suvereniteten fra medlemsalandene. De skaper politikk, lover og regler som gjelder i hele unionen. Det indre markedet er en av EUs kronjuveler, og sikrer at varer kan forflytte seg over landegrenser uten å bli stoppet av nasjonale lover og regler. Norge har to ganger avholdt folkeavstemninger som har tippet til fordel for å bli stående utenfor Den europeiske fellesskap.Forrige avstemning var i 1994. Norge har allikevel svært tette bånd til EU, med over 70 enkeltavtaler. I 2012 ble det slått fast at Norge er ca 75 prosent med i samarbeidet, fordi vi deltar i tre fjerdedeler av politikkområdene EU samarbeider om. Norske politikere har in-gen rett til å avgi stemme i Den europeiske union.

Teksten til heftet er hentet fra iEuropa.no. iEuropa er Europabevegelsens plattform for kunnskap og kommunikasjon om Europa. Informasjonen skal være faktabasert, aktuell og ha nytteverdi for et publikum som bruker Europa for å jobbe, studere eller som er interessert i Europas historie, kultur eller EU som politisk system.

Dette heftet er utviklet av Europeisk Ungdom (2014) 1.Opplag, Trykket 2015.

Designet av Andreas Wisle / Wisle Visuelt Bilder: Shutterstock

Er du fremtidsrettet, internasjonalt orientert og offensiv?28 land tar ikke feil: samarbeid lønner seg! EU er og vil være Europas ledende samarbeid

og det er i EU våre europeiske naboer skaper politikk, staker ut kursen for Europas fremtid og løser våre våre felles utfordringer.

Bli medlem.europeiskungdom.no

–