Det er alltid bedre å snakke enn å holde kjeft.

Det er alltid bedre å snakke enn å holde kjeft.

Les om kommunikasjonsbransjen

og UiOs tåkefyrster

Reportasjen side 10-14

2 | MAGASINET | 4. mai 2016

lEDER

Magasinquiz tekst Vegard Røneid Erikstad og Anders Røneid Erikstad Juniornorgesmestere i lagquiz 2013

Iselin Shaw of Tordarroch magasinfotosjef

Ingri bergomagasinredaktør

1. Edward

2. Skihopp

3. 1901–1910

4. Ted Turner

5. Pan

6. Yggdrasil, ask

7. Larvik

8. Molde

9. Nordahl Grieg

10. Kastanjetrær

11. Atlanta i Georgia

12. Heathrow, Gatwick, Stansted, London City, Luton, Southend

13. Nikola Tesla

14. Belfast

15. LaGuardia, oppkalt etter Fiorello LaGuardia

16. Samuel Colt

17. Karl Benz

18. Thomas Edison

19. Ostehøvel

20. Johan Vaaler

Ted

1. Ed, Eddy, Eddie, Ted, Teddy, Woody og

Ned er alle kallenavn for hvilket navn?

2. Denne våren kom det en ilm om den bri-

tiske idrettsproilen Eddie «The Eagle»

Edwards. I hvilken idrett gjorde han seg

bemerket på 1980-tallet?

3. Den edvardianske eraen eller tiden brukes om

perioden i britisk historie da kong Edvard VII

var konge. Nevn ett av årene han regjerte.

4. I 1980 ble Cable News Network, CNN, den

første tv-kanalen som sendte nyheter hele

døgnet. Hva heter amerikaneren som stod

på grunnleggelsen av CNN?

5. Edvarda er en sentral skikkelse i en av Knut

Hamsuns tidlige romaner. Hovedpersonen

Thomas Glahn blir forelsket i henne. Hva

heter boken, som deler navn med en gresk

gud?

Trær

6. Hva heter verdenstreet i norrøn mytologi,

og hvilken tresort er det?

7. Utenfor hvilken norsk by ligger Bøkesko-

gen? I 1883 tilbød eieren Fritz Treschow å

gi staten skogen vederlagsfritt «for at den

paa den bedste Maade kunde blive beva-

ret som en Herlighed for...».

8. Under invasjonen av Norge i 1940 ble kong

Haakon og kronprins Olav tatt bilde av

foran en bjørk i en norsk by, hvilken?

9. Fotograiet ga inspirasjon til et dikt av en

kjent norsk dikter: «Slik vil kongen leve

for oss: Ved en sølvblek bjørkestamme,

mot en naken vårskogs mørke, står han

ensom med sin sønn. Tyske bombely er

over.». Hvem skrev det?

10. Hva slags trær er det langs Bygdøy alle?

Flyplasser

11. I hvilken amerikansk sørstatsby ligger

Hartsield-Jackson International Airport,

verdens største lyplass målt i antall pas-

sasjerer?

12. Nevn navnet på ire av Londons seks ly-

plasser.

13. Hvilken oppinner er hovedlyplassen i

Beograd i Serbia oppkalt etter?

14. I hvilken europeisk by er lyplassen opp-

kalt etter fotballspilleren George Best?

15. Hva er navnet på New Yorks nest største

lyplass etter John F. Kennedy Internatio-

nal Airport? Denne lyplassen er oppkalt

etter byens borgermester fra 1934–1945

Oppfinnere

16. Hva er navnet på amerikaneren

(1814– 1862) som regnes som oppinne-

ren av og som begynte masseproduksjon

av revolveren?

17. Hvilken tysker regnes som oppinneren av

bilen? Etternavnet hans inner du også i

navnet på et bilmerke.

18. Han hadde kallenavnet «The Wizard of

Menlo Park», og regnes som oppinneren

av blant annet lyspæren og ilmkame-

raet. Hvilken amerikansk oppinner er det

snakk om?

19. Den norske snekkeren Thor Bjørklund

regnes som oppinneren av et dagligdags

redskap. Hvilket?

20. Hva heter nordmannen som feilaktig blir

regnet som oppinneren av bindersen?

FANGET I ØYEBLIKKET

Kommunikasjon er makt. De siste årene har kommunikasjon blitt profesjonalisert i en egen bransje som har eksplodert i vekst. Samtidig som mediene sliter med stadig trangere kår, tjener kommunikasjonsbyråer fete penger på å selge sine tjenester til høystbydende. Noen mener de selger spinn og tåkeprat, mens andre insisterer på at de bidrar til mer åpenhet og dia-log.

Svaret er sikkert litt både òg. Men uansett må kommunikasjons-bransjens eksplosjon sees i sammenheng med samfunnet vårt som helhet. Vi lever i øyeblikkelighetens tid. Digitaliseringen av sam-funnet har gjort at det aldri har det vært lettere å nå ut til så mange, så fort. Ikke bare kan du oppdatere alle vennene dine samtidig om hva du gjør til enhver tid, men det ofentlige ord-skiftet er også blitt demokratisert. Alle som vil kan bli hørt, og det er uendelige plattformer å velge mellom. Når alle har en mikrofon blir det kamp om lytterne. Den som kaprer øyeblikket, har vunnet.

Denne besettelsen av øyeblikket gjennom-syrer gjennomsyrer hele samfunnet vårt. Når virkeligheten strømmes i realtid rett inn på te-

lefonen, får vi følelsen av at alt skjer akkurat nå, med en gang. Vi speiler oss i de bittesmå likene av virkelighet som vi deler med andre.

Det mange merkelige motsigelser ved denne øyeblikkelige, virtuelle virkeligheten. Samfun-net blir kanskje åpnere, men vi deler jo bare det vi vil. Vi bekymrer oss over eksponeringssam-

funnets ikke-eksisterende intimgrenser, samtidig som vi klager høylytt over de ne-gative sidene ved en stadig mer polert selvproilering. Akkurat som hos kommu-nikasjonsrådgiverne, er «virkeligheten» vår nøye regissert. Hva gjør dette med oss? På sett og vis er vi fanget i øyeblikket. I TV-serien Skam har de brukt dette – og vår manglende

konsentrasjonsevne – som satsingsstrategi. Er det genialt, eller bare trist?

Ikke lett å si. Siden vi er vokst opp med denne utviklingen har vi lært oss å mestre disse man-ge virtuelle plattformene til ingerspissene. Vi er alle profesjonelle PR-rådgivere for oss selv, som bytter roller like kjapt som vi bytter faner på nettleseren vår. Slike lytende grenser kan være forvirrende, og av og til går vi på en smell.

Men det er glemt om et øyeblikk. I hvert fall etter neste klipp av Skam.

[email protected]

Akkurat som hos kommunikasjons-rådgiverne, er «virkeligheten» vår nøye regissert.

PortrettetKjetil rolness

side 4 til 7

BokhyllaSigrid Sollund

side 3

EssayetSjefen på

facebook?side 8 og 9

Reportasjen Kommunikasjons-

bransjenside 10 til 14

PerspektivetProblemet med

Tedside 15

BildetKambodsja

side 16

34. mai 2016 | MAGASINET |

bOKHYLLA

Sigrid Sollund (39)

# Programleder i «Dagsnytt atten» på NRK.

# Lang fartstid som journalist i NRK, blant annet i Dagsnytt og Politisk kvarter.

# Har studert psykologi ved UiO, Produktdesign ved HiOA, og journalistikk ved Høgskolen i Volda.

FORELSKA I GALSKAP NRKs Sigrid Sollund leser ikke for å lære, men for å bli forelsket. Helst i umoralske

personer som hun ikke helt skjønner seg på.

tekst Regine Stokstad foto Kristina Kvammen

Landstrykere, Knut Hamsun (1927)

Hamsun-bøkene stod hjemme i bokhylla da jeg var liten. Da jeg var tenåring leste jeg elleve bøker etter hverandre. Det var som en forelskelse. Land-strykere skiller seg fra andre Hamsun-bøker som jeg egentlig er mer glad i. Men en av hovedpersonene, August, er likevel så frodig og morsom at jeg ble vel-dig revet med. Da moren min sa at det var to bøker til i samme serie var det som å få en stor gave. Ak-kurat denne boken er ganske livsbejaende. Det er litt annerledes enn bøker jeg ellers foretrekker, som inneholder mer trykkende karakterer. Jeg liker en blanding av galskap, og noe uforståelig, omtrent så du ikke skjønner deg på karakteren, eller hva som vil skje – når karakteren er litt umoralsk. Når det er for mye moral blir det kjedelig. Det er deilig med folk som gir litt beng.

Uten personlig ansvar, Lena Andersson (2015)

Jeg ble nok litt forelsket i forfatterskapet til Andersson også. Når man er ung er alle bøker nye og spennende, mens det etter hvert er få bøker som tar deg og griper deg på samme måte. Bøkene til Lena Andersson derimot gjorde det. Boken er en oppfølger av Rettsindig forføyning som handler om Ester Nil-son som blir hodestups forelsket i en gift mann. De innleder et forhold, som egentlig ikke er noe for-hold. Det var kanskje noe med Esters insisterende personlighet som fanget meg. Hun nekter å innse realitetene, eller innordne seg etter de rådende regle-ne i en kjærlighetsrelasjon. Jeg kjenner meg egentlig ikke igjen i karakteren, ettersom jeg nok ville vært mye mer bevisst på hvordan jeg selv er i et forhold. Likevel var det befriende å lese om noen som var helt annerledes enn meg.

Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå, Agnes Ravatn (2009)

Jeg leser andre ting enn romaner også. Dette er en essaysamling, men de oppleves litt som små no-veller. Jeg synes Ravatn er veldig morsom, når hun skriver disse spisse tekstene. Her er hun rundt om-kring i Norge og beskriver forskjellige situasjoner. Saken er den at det skjer ingenting, hun sitter bare og beskriver. Hun er så frekk og engasjerende, og det blir veldig gøy. Hun skriver veldig trefende, og bruker seg selv i stor grad. Hun latterliggjør mange mennesker, selv om hun tilsynelatende har et åpent sinn. Hun er vittig altså!

Den menneskelige faktor, Graham Greene (1978)

Av alle forfattere lurer jeg på om det er Graham Greene jeg er mest glad i. Her føler jeg meg tryggest. Jeg begynte å lese bøkene hans i 20-årene. Ikke 1920-årene altså! En del av Greens hovedpersoner er like. De har ulike karaktertrekk, men de er ofte menn i godt voksen alder. Selv om karakterene kan være vanskelig å skille, er de fra forskjellige deler av verden, og bøkene handler om ulike krigssituasjo-ner og store konlikter. Samtidig lettes det nære og det menneskelige hele tiden inn. For meg må nok en bok være psykologisk interessant. Jeg leser for å bli grepet og forsvinne inn i et parallelt univers. Det klarer Greene. Dramatikken blir ikke tatt helt ut, eller blåst opp. Greene bruker heller ikke store ord. Jeg liker er at det er lavmælt.

The Great Gatsby, F. Scott

Fitzgerald (1925)

Jeg tenkte ganske tidlig at jeg skulle gå løs på klas-sikerne, fordi det er tryggere enn å skyte helt blindt. Denne leste jeg da jeg var ung, og lere ganger etterpå. Og den siste ilmatiseringen var jo også spektakulær! Det er en fascinerende historie, og Gatsby er en fasci-nerende igur. Han er så tviholdende, og så sikker på at han kan gjenskape fortiden. Men det går jo ikke. Vi er ikke de samme menneskene gjennom livet. Det er en veldig besnærende tanke å tenke «hva hvis?», «kan vi ikke bare gjøre det som det var?». Gatsby har gjort alt mulig rart i livet, men er totalt ensporet når på det punktet at han ikke klarer å godta livet for det det har blitt.

Starman, Paul Trynka (2011)

Jeg har et veldig nært forhold til David Bowie. På samme måte som jeg kan bli glad i bøker, ble jeg glad i ham. Det begynte da jeg var ganske ung, og det kunne bli veldig intenst. Forholdet med Bowie føl-tes som et kjærlighetsforhold med en innbilt venn. Jeg har vært på masse konserter og hørt han opp-tre. Boken er en samling som handler om alt han har gjort. Jeg har ikke lest den ennå, men jeg gleder meg til å sette i gang. Jeg kjøpte den i forbindelse med en retrospektiv David Bowie-utstilling i Lon-don, som var helt fantastisk. Jeg føler at å leve i en verden uten Bowie ikke er det samme. Derfor skal jeg lese den nå.


portrettet

EN VASKEEKTE

KRANGLEFANTIslamister, feminister og ernæringsfysiologer.

I Kjetil Rolness´ jakt på sannhet er det ingen som blir skånet.

tekst PHILIP A. JOHANNESBORG

foto MELISA FAJKOVIC


portrettet

–Dette blir ingen «hjemme hos»-re-portasje! Kjetil Rolness roper bestemt mens han hamrer stålstempelet fritt for malt kafepulver så det ljomer inn i stua. Etter å ha geleidet oss inn i huset sitt og understreket at vi absolutt ikke får ta bilder her inne, har han satt i gang en manuell kafemaskin ute på kjøkke-net.–Hva er det du studerer for noe, roper Rolness igjen, tilsynelatende interes-sert, før han setter på en kvern som overdøver svaret.–Beklager det der! kommer det unn-skyldende når rabalderet gir seg.–Jeg gjorde et google-søk på deg. Du driver med musikk, ikke sant?Igjen setter han på kverna. Denne gangen gaules svaret høylytt gjennom larmen, men til ingen nytte. Rolness humrer. Det er sannsynligvis ikke før-ste gang han bruker hersketeknikker på journalister.–Haha, det er en bløt vits, men den funker hver gang, sier han, smiler bredt og overleverer en rykende kopp med kafe før han slår seg ned i en lav, svart skinnsofa.

Kjært barn har mange navn, det har også Kjetil Rolness. Kranglefant, kvin-nebedårer, kontrær klovn, slibrig snegle og Jens Pikenes er bare noen av merkelappene den hardtslående sosiologen og samfunnsdebattanten

har fått påskrevet de siste årene. For bare et par uker siden gikk Morgen-bladet så langt som å kalle ham «den grusomme». Derfor medbringer det en viss engstelse å sitte plassert hjemme i stuen hans, midt i Ullevål Hageby.

Vil Rolness være like nådeløs og krass i virkeligheten som han er på papiret?Espressoen er besk og usukret. Selv-følgelig. Sukker er Rolness’ nyeste erkeiende. I en av hans ferskeste Dagbladet-kronikker gyver han løs på norske kostholdsråd og det han kaller «den største forskningsskandalen i morderne tid»: Kampen mot fettet. Kostholdsekspertene har ført oss bak lyset i årtier, mener han. Det er ikke fettet det er noe galt med, men sukke-ret. Dermed hisset han på seg ernæ-ringsprofessor Svein O. Kolset fra UiO, som i sitt tilsvar satte Rolness i samme bås som «gjørmebrytere som forfekter ulike mer eller mindre seriøse syns-

punkter på sukker og fett». Hard kost, med andre ord. Men var det fortjent?– Det var en in demonstrasjon av den arrogansen og hersketeknikken som jeg beskrev i kronikken. Men påstan-den om at fett er farlig blir jo ikke mer sann, bare fordi man stempler kritikere som uvitende. Her er det noen som klamrer seg til paradigmet sitt.

Ernæringsdebatten er bare den siste i en svært lang rekke kontroversielle basketak Rolness har kastet seg inn i. På 90-tallet skrev han bøker om dår-lig smak, kitsch og norsk innredning i hjemmet. Han har også skrevet en bok om Elvis Presley samt en dyptgri-pende om porno som ble katalysatoren for en rasende samfunnsdebatt. Den siste tiden har han gått i strupen på feministers pornohat og satt fokus på overrepresentasjonen av innvandrere i voldtektssaker. Det har stormet ekstra mye rundt sosiologen siden han for-svarte Hege Storhaugs islamkritikk i jor. Islam, integrering og innvandring synes for øvrig å være blant favoritte-maene når Rolness illerister vedtatte sannheter i dag. Og feminisme da, en god nummer to, forteller han.Ingen glemmer da han i 2006 raljerte over at Dagbladets nyansatte redaktør, Anne Aasheim. Hun hadde uttalt at en god avis for kvinner, også var en god avis for menn.

Kjetil Rolness (54)

� Født 13. Juli 1961

� Utdannet magister i sosiologi ved Universitetet i Oslo

� På bloggen beskriver han seg selv som et vandrende enkeltmannsforetak med ”en fot i akademia, en i journalistikken, og med en hale logrende inn i musikk- og underholdningsbransjen”. Skriver fast for Dagbladet

� Har forfattet fem bøker om bl.a. smak, innred-ning, porno og Elvis

� Under pseudonymet Jens Pikenes er han frontfigur i bandet Penthouse Playboys

Jeg har tråkket mange av mine nær-meste på tærne

Tre funfacts

� På begynnelsen av 80-tallet jobbet Rolness med å rette opp skjeve gravsteiner på Vestre Gravlund sammen med Michael Krohn fra Raga Rockers og VG-kommentator Anders Giæver. Krohn og Rolness arbeidet i team: Kløkt og Styrke. Krohn var Styrke og Rolness var Kløkt

� Et av Rolness sine første band het Ulv Ulv. Senere byttet de navn til Den Røde Rubin

� Etter videregående endte Kjetil Rolness opp på en «ordentlig raddis» folkehøyskole. Buskerud folkehøyskole. Ifølge Rolness var dette en skole hvor halve elevmassen forsvinner etter én måned, på grunn av hasjrøyk, og lærerne stemte enten AKP eller SV

UFORFENGELIG: Vanligvis pifer Rolness opp håret med en klump med tørr hårvoks, men for Universitas lar han hjelmsveisen stå fritt i vinden.


portrettet

–Tenk om en mannlig redaktør hadde sagt det motsatte, han ville blitt kjepp-jaget fra norsk ofentlighet. Rolness smiler, men blikket er dønn alvorlig.

Rolness er ikke redd for å fyre løs der andre holder igjen. Noen vil gå så langt som å påstå at han har gått fra å være en morsom og løssluppen skribent, til å bli en nådeløst streng provokatør. Når Uni-versitas spør om hva som skjedde, for-svarer han seg med at han «deler mor-somme ting på Facebook hele tiden».–Jeg har ikke mistet mitt gode humør, æresord!Derimot skorter det på humor hos «den gode siden», de Rolness kaller følelses-forkjemperne.–Jeg kommer ikke på én debattant fra den andre siden som bruker humor.At han er blitt krassere i tonen henger sammen med tematikkens alvorlighets-grad, tror han.– Sarkasmer er morsomt når det hand-ler om smak og musikk. Før kunne jeg skrive om ting som estetikk, da var jeg artig. Men når man går inn i et felt som islam må man være saklig og ordentlig.

Fornuft trumfer følelser. Det er selve grunntanken i Rolness´ debattilosoi. All argumentasjon som er svak på fakta, er helt usaklig. Han påstår at han brukte et helt år på å lese seg opp før han mente noe ofentlig om islam.

–Det er et komplisert felt, og jeg følte ikke at jeg ikke visste nok om det. Men da jeg satte meg inn i det fant jeg ut at mange debattanter ikke vet noe som helst.Tanken på sine svakt opplyste menings-motstandere får han til å le så det gir gjenlyd i stua.-Er det noen temaer du ikke har lyst til å gå inn på?–Nei, eller jo faktisk. Klima og miljø. Det er så komplisert. Men innvandring var også vanskelig en stund. Jeg kommer fra et miljø der det å være positiv til innvandring er noe selvsagt. Da krever det mer å påpeke at innvandring også er problematisk.

Fryktet av noen, foraktet av andre og lovprist av resten. Kari Bremnes mente at Rolness tør der andre tier, og Aften-posten mente han illeristet den nor-ske samfunnsdebatten. Mia Gundersen derimot, kalte han en feig, liten mann. Er han en bråkmaker av natur?–Jeg tviler på det. På skolen var jeg mye mer forsiktig og sjenert, mye mer enn det folk kanskje skulle tro. Jeg stakk meg ikke ut, men jeg var link. Jeg var ikke frekk, ingen ypper. Det må ha kom-met senere.En ting har han derimot alltid visst: Han ville være sin egen herre.–De linke guttene skulle bli ingeniører, forteller han.

Rolness derimot ville ikke være et «mid-del for andres mål», som han kaller det. Derfor ble det en magistergrad i sosio-logi i stedet, som endte i en løs deinert avtale som lørdagsspaltist i Dagbladet for 19 år siden, den gangen det fortsatt var en «kul» avis.–Dagbladet var husbibelen for den libe-rale venstresiden i Norge. Jeg mener jeg står opp for de verdiene fortsatt, mens store deler av venstresiden har sviktet dem. Sånn blir man Dagbladets «høyre-alibi», uten at det var meningen.

Uavhengig, uten arbeidsgiver, uten verv eller en institusjon som han må mene på vegne av, er han fri til å skrive hva han vil. Og det er ingen tvil om at Rolness liker friheten sin. Han mener bare når han har noe på hjertet, men det har han ofte.–Det handler om å være en intellektuell.Han tenker seg om litt.– Det er et pompøst ord. Men det hand-ler om uavhengighet og kritisk innstil-ling. En intellektuell kan løfte blikket ut over eget fag og stille spørsmål om etablerte tenkemåter. Jeg har nok glidd litt inn i den rollen. Noe som gjør at jeg kan stå fritt og mene det jeg vil.Likevel påstår Rolness at han ikke me-ner så forferdelig mye om ting. Faktisk syns han synd på de fulltidsansatte kommentatorene, som stadig er nødt til å mene noe.v

Fem kjappe

� På fire stjerners middag: Jesus, Muhammed, Hitler og Elvis

� På nattbordet: Viv Albertine: «Clothes. Music. Boys» og Maajid Nawaz: «Radical»

� Treningsrutiner: Løping annenhver dag. Pumping annenhver dag. Men det blir jo noen hviledager innimellom

� Favorittapp: Face-book, er jeg redd

� Hypotetisk ny utdan-nelse: Arkitekt

Jeg er ikke redd for spise smør lenger. Men jeg kan vel egentlig dytte i meg det meste uten bli feit. Jeg løper det av meg

VOLDER LITT RABALDER: - Fred er ei det beste, som Bjørnson sa. Det skal du få lov å skrive ned. Dropp det med «men at man noget vil», roper Rolness gjennom vinden.


portrettet

–Mener du virkelig det du sier her, eller er det noe du har googlet deg frem til én time før du skrev artikkelen, spør jeg meg ofte.

Tanken på en ni til ire-jobb får ham bare til å le. Likevel står han opp klok-ken syv, som en hvilken som helst annen familiefar. Han koker havregrøt, kysser familien farvel før han tar fatt på avi-sene, fortsatt i slåbrok. Morgenene går med til å lese aviser. Aftenposten, Klas-sekampen, Morgenbladet og Dagens Næringsliv. Ganske vanlig kosthold for personer med høyere utdanning, mener Rolness.–Men etter nettavisene går jeg inn på Facebook. Da er dagen ødelagt.–Hvor mye tid bruker du egentlig på Face-book hver dag?–Fort et par tre timer hver dag, i snitt. Det hender at jeg blir sittende lenge i slåbroken. Det er så mange som hopper i strupen på en, sier han mens hånden strekkes ut mot vannglasset, før han svelger ordet «plageånder» i en stor slurk.For bare noen år siden forgikk all disku-sjon på avisenes debattsider. I dagens digitaliserte samfunn skjer debatten med en gang, gjerne på sosiale medier. Det kan gå hardt for seg. I jor beskrev et intervjuobjekt i Aftenposten Rolness’ Facebook-vegg som en «pøl av hat og forakt».

Men at ting var bedre før Facebook, vil ikke Rolness gå med på.– Alt i alt er det enormt mange lere plusser enn minuser. Terskelen for å ytre seg kjipt har sunket, selvfølgelig. Men har man oppegående venner kan Facebook være et kunnskapsløft. De som klager på at Facebook er kjedelig, må gjøre noe med den digitale venne-kretsen sin.Han veier ordene sine, og mimer en vektstang i luften mens han hevder at Facebook er 20 prosent vondt, 80 prosent godt.–Jeg blokkerer ikke så mye, men det hender. De som er uenig med meg skal få lov til å være det, men jeg vil ikke ha folk som bare kommer innom hagen for å legge lort.

I Rolness´ ikke-virtuelle hage på Ul-levål er det ikke mye lort å spore, hel-ler ikke inne. Med smak skal hjemmet bygges. Det var tittelen på hans andre bok, og stuen hans er uten tvil smak-full. Oppetter veggene er det stablet glasskrukker i alle regnbuens farger. På en pianokrakk står bøker og aviser i stabler. Et av de tre popart-lignende bil-dene har tilsynelatende falt ned, og fra hageinngangen kan man høre lyden av lekende skolebarn. Men til tross for at vi er invitert med hjem, skorter det på familiehistorier. Vi vet han har kone og barn, men vi får ikke vite hvor mange av

hver. Du kan være personlig, men ikke privat, sies det. Rolness er ingen av de-lene. Vi prøver likevel.–Hva er det beste komplementet du har fått?–At jeg er uredd, utfordrer tabuer. Ja, masse loskler, sier han og vifter irritert vekk resten av dem med hånden.–Hvis du kunne invitert én person på mid-dag, død eller levende, hvem ville det vært?–Kan jeg få betenkningstid? Send meg det på mail, så får du et bedre begrun-net svar.–Mat er personlig, skrev Kolset i tilsvaret til ernæringskronikken din. Hvilket forhold har du selv til mat?–Jeg er ikke redd for spise smør lenger. Men jeg kan vel egentlig dytte i meg det meste uten bli feit. Jeg løper det av meg.Rolness skifter stilling. Det kommer gnikkelyder fra skinnsofaen. Han titter på klokken, lener seg tilbake og begyn-ner å pelle på designerlampene som henger over den lave salongen. Leter etter et annet tema enn seg selv.–Jeg skjønner at den gjengse Blindern-student kanskje ikke kjenner til meg. Men hva med de som er interessert i debatt? Er det noen som er interessert i debatt?Han konkluderer like gjerne selv:–Jeg har inntrykk av at ungdom i dag bruker debatt som en underholdningsa-rena hvor de mener særdeles lite selv.

Selv er han av den gamle skolen. Debatt er blodig alvor. Alt som står på trykk kan angripes. Det må motstanderne tåle. Det er jo ikke personlig.–Jeg har tråkket mange av mine nær-meste på tærne.Rolness mener det er «en del av gamet».–Knut Olav Åmås sa vel en gang at en samfunnsdebattant ikke skal ha gode venner. Man må delta på en upersonlig måte, som en fotballkamp. Kanskje ble noen sparket ned og noen burde fått rødt kort. Men når matchen er over tar vi av oss draktene, og deler en øl.Ikke alle deler hans sportslige tilnær-ming til kampen, og til tider kan det bli ensomt å være en knallhard kronikkfor-fatter.–Jeg har opplevd at personer ikke vil ha noe mer med meg å gjøre.Etter å ha kritisert tv-programmet til nabo og med-samfunnsdebattant Ha-rald Eia, røk de to kraftig uklar.–Jeg ble totalt nedsablet. Det han skrev var ti ganger tøfere enn artikkelen min.–Hvordan er det å møte folk du har kran-glet med i ettertid?–Vi lever i et lite miljø, men jeg gidder ikke å skifte fortau bare fordi jeg møter noen fra en tre år gammel debatt. På vei ned til Kiwien på Ullevål Hageby liksom. Det blir for dumt, sier han, og legger til:–Fred er ei det beste, som Bjørnson sa.

[email protected]

BØY OG TØY: Han er verken hårsår eller tynn i håret, men noe grått har dukket opp i femtifireåringens manke. -Haha, hvordan det er å bli eldre? Det spørsmålet kom som julekvelden på kjærringa! Tar du virkelig den vinklingen der? Mitt indre er latterlig likt, det endrer seg så lite at man nærmest fniser litt av det. Forskjellen er vel at man er blitt tryggere, roligere, og man lar seg ikke vippe av pinnen så lett. Se på alle stormene som oppstår i andedammen Facebook. Hvis man virkelig skulle ta ting personlig hver gang man fikk kjeft der, så ville jeg ligget våken om natten

| MAGASINET | 4. mai 2016

Essay

Du tråler Facebook for å inne ut hva hun jenta du møtte på byen kvelden før egentlig het, i det en liten rød irkant dukker opp øverst til høyre på skjermen din. Kroppen sitrer lett av spenning og du trykker triumfe-rende på ikonet for å se hvem som har sendt deg en ven-neforespørsel. Kanskje er det jenta du møtte på byen? Et stikk av angst lerrer gjennom brystet i det du innser at det er sjefen i den ferske og superrelevante deltids-jobben du endelig har greid å karre til deg. Den jobben hvor skjortekragen sto stiv og nystrøket før intervjuet. Et nytt ikon dukker frem på skjermen. Frykten brer seg helt ned i magen i det du innser at sjefen nettopp «liket» et av bildene dine. Det der du og en venninne galant drikker en enorm, alkoholholdig drink, som bare gikk under kallenavnet «ish bowl» på en partyferie på Kos på Kreta for ire år siden. Emneknagg fezt med stor F liksom. Hva nå? Skal du slette hele proilen og hengi deg til LinkedIn for å redde ditt eget profesjonelle image? Eller rister du det av deg og slipper sjefen inn i det aller innerste, med den tanken i hodet at «alle» tross alt vet hvordan ting funker på Facebook?

Fallhøyden på Facebook er likevel stor. Hos de leste av oss er alt det vi postet før frontallappen var ferdig ut-viklet fortsatt tilgjengelig for gud og hvermann. Også sjefen, og han skumle kollegaen som bare snøftet da du

fortalte hvor gammel du var første dag på jobb. Men, hvorfor deler vi private øyeblikk hvis vi likevel skal eng-ste oss for hvem som ser dem i ettertid? Kanskje blir stemningen på arbeidsplassen bedre av at alle på jobben vet hvor dritings du var på Øyafestivalen dagen før. Du kan jo høste noen skrå og sympatiserende glis over kaf-femaskinen dagen derpå?

På den ene siden kan større åpenhet på sosiale medier føre til mer samhold og forståelse hos folk lest. Med ti-den er det ikke bare partybildene som har fått lorere på nett, men også mer seriøse historier. NRK slapp denne våren serien «Jeg mot meg», hvor åtte unge mennesker dokumenterte sine egne psykiske utfordringer gjennom videodagbøker. Angst, ensomhet, selvmordstanker, treningsforstyrrelser og rusproblemer ble brettet ut til det norske folks skue på riksdekkende og statsinansi-ert jernsyn. Blodig ærlig ungdom snakket om tanker og følelser som kanskje ikke hadde nådd ut hvis de ikke hadde blitt gitt denne muligheten til å eksponere seg. Dette er selvfølgelig positivt på mange måter. Mennes-ker som sliter med det samme får muligheten til å se at de ikke er alene. Serien reiser debatt om en alvorlig utvikling blant unge voksne i dagens Norge, og seerne sitter igjen med større innsikt enn tidligere.

Denne dønn ærlige ofentligheten har også en bakside. Hvordan vil en fremtidig arbeidsgiver forholde seg til en av de unge voksne fra «Jeg mot meg»? Det er stor for-skjell på å gi sjefen innblikk i dine mørkeste selvmords-tanker og tilgang til Facebook-proilen din. Men i begge tilfeller har vi beveget oss langt over grensa for hva som oppfattes som innafor i et tradisjonelt arbeidsforhold. Fra et kynisk ståsted er denne åpenheten mest proble-matisk for en eldre generasjon arbeidsgivere som ikke er vant med å vite så mye om sine kolleger. Generasjon prestasjon, som derimot har vokst opp med en smart-telefon på nattbordet istedenfor en ungdomsroman, vil kanskje ikke gjøre noe annet enn å heve øyenbrynene lett i gjenkjennelse når de sitter overfor en person de vet over gjennomsnittlig mye om. «Stalking» er jo helt

KAN JEG LEGGE TIL SJEFEN PÅ FACEBOOK?

Grensen mellom polert offentlighet og pinlig privatliv kan være farlig skjør på

sosiale medier.

Vi bytter roller like ofte som vi lukker faner på nettleseren vår. Er det rart at man går på en smell?

8

4. mai 2016 | MAGASINET | 9

innafor i disse dager uansett. Vi er pålogget døgnet rundt. Det er kanskje blitt slik at det siste du gjør før du legger deg er å scrolle nedover bilder av berusede kol-leger på Instagram, samtidig som du dobbeltsjekker at det ikke har kommet noen sene e-poster om prosjektet som skulle leveres til mandag.

Business Insider kunne forrige uke erklære at vi er mindre personlige på Facebook enn tidligere, noe som tyder på at folk lest har skjønt at det er kleint å holde alle oppdatert om middagsretter og sene kvelder med «noe rødt i glasset». Sistnevnte frase er likevel hyppig anvendt hos den eldre garde, som logget på sosiale me-dier for seint, og nå tømmer seg for et eksponeringsbe-hov de kun har hatt muligheten til å fortelle andre om i det virkelige liv. Stakkars. Sånn sett burde ikke en «like» fra den middelaldrende sjefen fra eller til ha så mye og si. Kanskje han bare prøver å vise at han bryr seg om at du hadde det hyggelig på ferie, som et krampaktig forsøk på å følge opp det obligatoriske kurset i inklude-rende arbeidsliv han skulle ønske han ikke hadde vært på i forrige måned.

Betyr det likevel at vi med forståelse for sosiale me-dier ubekymret kan viske vekk skillet mellom jobb og privatliv, uten å drite oss ut? Skuespiller og regissør

Lena Dunham illustrerer i sin siste sesong av suksessen «Girls» hvor ille det faktisk kan gå. Når hovedkarak-teren Hanna Horvath får jobb som lærer på en barne-skole, mangler hun evne til å skille mellom seg selv som ansatt og seg selv som privatperson. Under en kinkig jobbsamtale med skolens rektor velger hun å vippe sin overordnede av pinnen ved å spre de skjørtkledde bena og avdekke sitt truseløse underliv. Et tiltak som selvføl-gelig har knusende efekt på hennes mannlige kollega. Av seriens publikum oppleves Hannas oppførsel som grenseoverskridende, men muligens er det en tidsty-pisk rolleoppfatning. For hva gjør det med oss hvis det eneste som skiller profesjonelle arenaer som LinkedIn, fra private arenaer som Facebook, er virtuelle faner?

Sammensuriet av plattformer å brette privatlivet ut på byr på forskjellige utfordringer fordi de har ulik funk-sjon. LinkedIn gir oss muligheten til å promotere oss selv profesjonelt, og skaper heller ikke behov for å gjøre noe annet ettersom det er en gørr kjedelig arena å scrol-le rundt på. Facebook fungerer nå mer som et sosialt verktøy, og middagsbildene og treningsturene er swipet over til Instagram, hvor alt er lov. Nesten. Bare pass på å ikke iltre for mye, det er ikke kult lenger. Twitter har blitt en arena hvor politikere og ofentlige personer kan få sine PR-rådgivere til å uttrykke sin dypeste medfø-

lelse med folk i vanskelige situasjoner uten å anstrenge seg for mye. La oss ikke engang begynne å snakke om hva som er innafor på Snapchat, for det er det ingen som vet.

Vi bytter roller like ofte som vi lukker faner på nettle-seren vår. Er det rart at man går på en smell? Hva hadde skjedd hvis Erna Solberg la ut et nakenbilde på Twit-ter? Hun hadde måttet gå. Hva hadde skjedd hvis hun sendte en naken-snap til sin ektemann? Ingenting. Med mindre han hadde screenshottet det for så å bli hacket i ettertid. Så klart. Disse ulne, og utydelige grensene mellom de ulike plattformene gjør det vanskelig for folk lest å skille mellom de mange versjonene av #meg. Også for sjefen.

Essay

tekst

SIGNE ROSELUND-HAUGLID

FOTO: ØYVIND AUKRUST


Reportasje

UNIVERSITE

Tåketårnet: Inne på Lucy Smiths hus sitter UiOs beryktede kommunikasjonsavdeling.

11


Reportasje

SITETETS TÅKEFYRSTEREn hær av interne og eksterne kommunikasjons-

rådgivere har inntatt akademia. Hvem er disse mystiske kommunikatørene, og hva er de gode for? Én ting er sikkert, kommunikasjonsavdelingen på

UiO vil helst ikke snakke om seg selv.

tekst: BIRK TJELDFLAAT HELLE foto CHRISTIAN BREIDLID OG ODIN JÆGER

| MELLOM FAG | 4. mai 201612

Reportasje

– Personen du ringer er ikke tilgjengelig for øyeblik-ket.

Det er femte gang Universitas ringer, og UiOs kom-munikasjonsdirektør tar fortsatt ikke telefonen. Vi er i februar måned og for bare en drøy uke siden avslørte Uniforum at universitetet hadde handlet kommunika-sjonstjenester for lere millioner kroner over budsjett. Universitas ønsker å høre UiOs historie, og å komme til bunns i hvorfor kommunikasjon har blitt så viktig at uni-versitetet bruker hele 68 000 kroner på to taler. Det viser seg imidlertid å være vanskelig å få kontakt med dem. Noen dager senere får vi en e-post med et kort avslag på intervjuforespørselen. Vi sitter igjen som levende spørs-målstegn. Hvorfor vil ikke UiOs kommunikasjonsavde-ling, snakke med oss, universitetets studentavis?

Eksplosjonen

For 20 år siden fantes det knapt kommunikasjonsrådgi-vere, men de siste årene har kommunikasjonsbransjen eksplodert. Akademia blar i likhet med politikere, næ-ringslivsledere og organisasjoner opp millioner av kro-ner hvert år for mer eller mindre gode råd. Kommuni-kasjonsbransjen har blitt en integrert, men skjult del av ofentligheten. Når UiOs kommunikatører ikke vil kom-

munisere hvilken nytte de gjør, må Universitas ty til et litt annet perspektiv.

Spinndoktoren

– Det er alltid bedre å snakke enn å holde kjeft.Statssekretær Sigbjørn Aanes har vært Erna Solbergs

nærmeste og viktigste politiske rådgiver de siste seks årene. Han styrer all kontakt statsministeren har med omverdenen.

– Jeg er en forlenget arm, et bindeledd mellom stats-ministeren og pressen, som jobber med å oppfylle Ernas ønsker, sier han.

Vi beinner oss midt i vandrehallen på Stortinget. I det ene øret har Aanes en ørepropp, og mens han snak-ker følger han nøye med på NRKs tv-app som limrer fra mobilen. Det er duket for den månedlige spørretimen på Stortinget og i naborommet grilles sjefen hans av Arbei-derparti-leder Jonas Gahr Støre. I en tid der ett enkelt feiltrinn fra statsministeren vil spres utover sosiale me-dier i et forrykende tempo, har det aldri vært viktigere med kommunikasjonsrådgivere.

– Man kan ikke unngå media i dag. Erna er en så of-fentlig person at de vil inne henne uansett, sier Aanes.

Men gir dere alltid tydelige svar?

– Om svaret er tydelig kommer helt an på hvem du spør, sier Aanes og smiler lurt.

Ærlighet varer lengst

Som kommunikasjonsrådgivere lest, er jobben til Aa-nes å trekke i trådene på bakrommet, sette agenda og forme budskap som skal plukkes opp av pressen. Un-der regjeringsrokaden ijor blåste NRK det stort opp at Per Sandberg skulle bli innvandringsminister, og hek-tet opplysningene på «troverdige kilder». Da den kon-troversielle politikeren «bare» skulle bli iskeriminister pustet mange lettet ut. Ryktene vil ha det til at Aanes sto bak, for å gjøre sjokket over at Sandberg skulle i re-gjering mindre.

Konfrontert med ryktene, avfeier han det, men inn-rømmer at han har hørt historien.

Aanes understreker at kommunikasjon handler om å skape troverdighet hos journalister: Tørre å være ærlig og fortelle om både styrkene og svakhetene ved beslut-ningene som tas. I stedet for å skyve journalister unna er det viktig for han å skape bånd med dem.

– Tilliten mellom politikere og journalister er veldig viktig i et demokrati. Ved det forrige valget i Storbritan-nia var alt veldig regissert. Det var tilnærmet umulig for

Nostalgisk: Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, kan aldri tenke seg å bli kommunikasjonsrådgiver. Hun savner gamle dager da jour-nalister og politikere gikk på fylla sammen på Tostrup-kjelleren.

1. 2. 3.

1.

Bransjemann: PR-nestor Hans Geelmuyden skjønner ikke hvorfor UiOs kommunikasjons-avdeling nekter å snakke med Universitas. – Kanskje de er slitne av dere? Det betyr i så fall at Universitas gjør jobben sin.

Spillet: Statssekretær Sigbjørn Aanes mener media overdriver det politiske spillet, men innrømmer at det av og til er mye styr, spesielt når det kjempes om høye stillinger i partiet.

4. mai 2016 | MELLOM FAG | 13

Reportasje

journalister å stille spørsmål. En slik utvikling håper jeg ikke vi får i Norge.

Statssekretæren forteller at den rivende medieutvik-lingen har gjort det vanskeligere for politikere, ledere og samfunnstopper å håndtere mediepresset, som stadig blir sterkere. For 15 år siden hadde rådgiverne enklere jobber. Da trengte man kun å forholde seg til Dagsre-vyen, TV2 og de største avisene. I dag må man nå ut i mange lere kanaler. VG alene har en drøss med forskjel-lige podcaster, forteller Aanes.

– Kravet fra pressen er større enn noen gang, og det er derfor kommunikasjonsbransjen har blitt så viktig. Medieutviklingen har vært helt vanvittig, og alt går i et enormt tempo. Vi er nødvendige for å klare å tilfreds-stille den formidable etterspørselen etter informasjon.

Den politiske redaktøren

På denne måten mener Aanes kommunikasjonsbransjen som helhet bidrar til å åpne dører for media, heller enn å lukke dem. Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, er helt uenig.

– Kommunikasjonsrådgivere er leiesoldater. De går i krigen for den som betaler uavhengig av hva de selv sy-nes om budskapet.

Hun sitter på kontoret sitt i Akersgata med beina hen-slengt på bordet og langer ut mot «leiesoldatene». Skar-

tveit har lang fartstid i media, og forteller om en utvik-ling der lere og lere murer blir bygget opp og jakten på klare svar blir vanskeligere og vanskelige.

– Da jeg begynte som sommervikar i Arbeiderbladet i 1990 hadde jeg hjemmenummeret til statsministeren. I dag må en ung politisk reporter gjennom mange lere hindre.

Skartveit mener bransjen leverer mest svada og feite powerpointer, og forteller at frykten for å tabbe seg ut har blitt så stor at altfor mye tid brukes på å forme bud-skap og inne ut hvordan man skal ordlegge seg. Kronek-sempelet er UiOs bruk av PR-byrået Gambit for å skrive to juletaler for sine ansatte. Prislappen var 68 000 kro-ner.

– Hvis universitetet ikke klarer å skrive talene sine selv er det dårlig stilt i norsk akademia.

Selger luft

Det er ikke første gang Skartveit legger seg ut med kom-munikasjonsbransjen. I 2014 var forholdet mellom Kina og Norge på bånn, selv ire år etter tildelingen av Nobels fredspris til regimekritikeren Liu Xiaobo. First House-partner og tidligere Ap-statssekretær Morten Wetland skriver en lammende kronikk i Dagens Næringsliv der han slakter Nobelkomiteen. I ettertid ble han beskyldt av blant annet Harald Stanghelle for å være betalt av Kina.

Skartveit gikk hardt ut mot Wetland og First House og kritiserte dem for å ukritisk ta oppdrag fra aktører med feite lommebøker. Et problem kommunikasjonsbransjen fortsatt ikke har kvittet seg med.

– Kommunikasjonsrådgivere selger luft til en veldig høy pris. Politikere og ledere hører alt for mye på infor-masjonsfolkene. De burde begynne å stole litt på seg selv og si ting som de er. Har man gjort noe galt burde man bare legge kortene på bordet og se hvor det bærer, sier Skartveit.

Hun stussser over at UiOs kommunikasjonsavdeling ikke vil snakke med Universitas om egen kommunika-sjon.

– Det burde de deinitivt ha gjort. Å snakke med stu-dentavisen burde vært en selvfølge for universitetet.

PR-nestoren

Siden man kunne ane konturene av en kommunikasjons-bransje i Norge, har profesjonen vært utskjelt og ugle-sett. Geelmuyden Kiese-sjef Hans Geelmuyden mener likevel sånne som ham spiller en viktig rolle, kanskje særlig for akademia.

– Universiteter er viktige samfunnsinstitusjoner, og det er vesentlig at universitetene blir linkere til å dele kunnskap med samfunnet. Å være en link akademiker er ikke det samme som å være en link kommunikatør, snarere tvert imot. Akademikere er lært opp til å ta så mange forbehold at budskapet til slutt blir borte, sier han på telefon fra København.

All kommunikasjon er likevel ikke god kommunika-sjon. Og mangelen på kommunikasjon er det aller verste.

– Et universitet må stå for den frie tanke, for fri de-batt og fri meningslyt. Uansett om det er Universitas, VG eller Aftenposten som ringer kan de ikke la være å svare når mediene tar kontakt.

Hva har de å tjene på å ikke snakke med oss?– Det kan ikke forsvares. Når allmennheten tar kon-

takt er det meget kritikkverdig ikke å svare på spørsmå-lene som stilles. Kanskje de er slitne av dere? Det betyr i så fall at Universitas gjør jobben sin.

Fortsatt ingen svar

Ekspertenes dom er klar: En skikkelig kommunikatør skal alltid svare. Det ha må skjedd en misforståelse et sted. Universitas sender enda en e-post til UiOs kom-munikasjonsavdeling, denne gangen med innspillene fra statssekretær Aanes, politisk redaktør Skartveit og PR-nestor Geelmuyden. Dette må de vel ville svare på?

Et par dager senere tikker det inn et svar:– UiO inner det ikke naturlig å kommentere disse ut-

[email protected]

De er leiesoldater. De går i krigen for den som betaler uavhengig av hva de synes om budskapet

Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG

2.

3.

14 | MAGASINET| 4. mai 2016

Reportasje

Stålkontroll: I løpet av spørretimen beveger statssekretær Aanes seg inn og ut av Stortingssalen. Han hilser på journalister og på politikere. I intervjurunden etter spørretimen styrer han hvilke journalister og hvor lenge de ulike journalistene får snakke med statsministeren. Bruker journalistene for lang tid sparker han dem lett på leggen for å signalisere at de går over streken.

Spinndoktor: For å kunne spre budskapet må Aanes jobbe tett med journalister og av og til kan de irritere han grenseløst. – Det verste jeg vet er når journalister er så forelsket i sine egne problemstillinger at de nekter å erkjenne at de tar feil, sier han.


KLIKKFORSKNINGENS BAKSIDEHvodan selge kjedelig forskning? Deg, lykke,

fransk og kaffe er ordene folk vil ha.

Først etablerer du deg som en interessant foredragsholder ved å fortelle en per-sonlig historie. Deretter drar du en vits som sammenligner forskningen din med en kjent person eller humor hvem som helst kan relatere seg til. Når det er gjort er du klar til å fortelle den nye oppdagelsen din – forskningsfremskrittet som er årsaken til at du ble invitert av TED i første omgang. Bang. Der har du oppskrif-ten på et perfekt foredrag og noen millioner seere.

Takket være TED har forskningen lyttet fra dunkle forelesningssaler og inn på dataskjermen din. Aldri har det vært enklere å følge med på forskning. Med vi-tenskapen et lite tastetrykk unna får du de ferskeste forskningsfunnene servert rett på senga. I tillegg er TED en arena der forskerne endelig kan børste støv av tweed-jakkene og tre inn i spotlighten – om så bare i et drøyt kvarter. Det har høy stjernefaktor, og frister med glamour for de som blir invitert. Det er vel ikke så lett å motstå? Naturligvis lar ikke alle forskere seg forføre. Førsteamanuensis Benjamin Bratton ved universitetet i California ikk bruke TED som arena for å snakke om hvor håpløse de er. Tenk på det, sier Bratton til publikum som følger nøye med. Forskerne tar noe med verdi og substans, drar ut kjernen og serverer det slik at den kan svelges uten å tygges. Dette er ikke løsningen på våre proble-mer, dette er et problem, sier han.

Kanskje har Bratton rett. Når vi forteller en historie utelater vi ofte detaljer for å komme fortere til poenget. Det samme gjør forskere på TED. I en tid der tålmodighet er nærmest ikke-eksisterende, og folk sjelden ser mer enn de første 30 sekundene av videoene på nett, gjelder det å fange seernes oppmerksomhet. Da kan ikke forskerne ta med alt. Derfor er det verdt å stille spørsmålet: Hva går egentlig tapt på veien til TED-scenen? Når du har jorten minutter til rådighet, der minst to må brukes på en personlig historie eller en vits, kan du ikke kaste vekk dyrebare minutter på å snakke om på-den-ene eller på-den-andre siden. Altså må forskningen forenkles, og «overlødige» nyanseringer må kuttes. Det samme gjelder usikkerhetsmomenter. Hvem vil vel høre på en forsker som un-derstreker at det egentlig bare er en syltynn sjanse for at denne utrolige, bane-brytende forskningen slår til?

Et annet moment, er at mange forskere lar seg friste av å gjøre forskningen litt mer klikkvennlig. Blant de ti mest populære forskningsforedragene inner vi: «10 ting du ikke visste om orgasme». Hadde du klikket? Hva med foredraget på andre plass: «Overraskende forskning om lykke». Eller er du mer typen som klikker på: «Kan vi spise for å sulte ut kreft?» Statistikknerd Sebastian Wernicke samlet inn data for å inne ut hva de høyest rangerte TEDTalksene hadde til felles. Han analyserte 1,3 millioner ord, to millioner vurderinger fra seerne og

video nok til å strømme foredrag i en hel uke i strekk. Det han fant ut, var at ord som: deg, lykke, hjernen, fransk og kafe var gjengangere i TEDTalks med lest seertall og mest positive vurderinger. Ord du skal holde deg unna er: oksygen, prosjekt, jenter, føtter og datamaskiner.

Litt tilfeldig er det nok hva som slår an, men et mønster er åpenbart. Ikke minst, så stemmer det overens med tilfeldige søk på Youtube. «How to»-sjangeren er deinitivt et sexy tema. Det er så enkelt at man skulle tro hvem som helst kunne gjort hva som helst.

Men selv kroniske pessimister kan vel ikke mene at det er et problem for fors-kningen at presentasjonen er underholdende. At vi koser oss betyr ikke at vi læ-rer mindre. Og selv om vi kanskje bare får en forenklet versjon av forskningspro-sessen, sitter vi utvilsomt igjen med litt mer kunnskap enn før. TED har rett og slett gjort det gøy å følge med på forskning, noe få norske forskere kan skryte på seg, og det har kanskje en egenverdi i seg selv. Ingen kan vel påstå at det er bort-kastet å bli inspirert? Problemet for forskerne er at vanlige mennesker ofte ikke forstår hva de snakker om. TED er en arena hvor forskerne når ut til mange, og budskapet sprer seg godt. Hvis foredraget ditt var interessant nok, vel og merke. Så hva er så problemet med formatet? Er det humoren, at alt skal gjøres på kort tid, eller at innholdet er vannet ut?

Kanskje litt av alt. TED er populært fordi det gir en følelse av at du forstår ting, men formatet gir ikke rom for kompleksitet, nyanser, diskusjon og kritikk. Det legges til rette for at forskningen som formidles er gøyal, ikke nødvendigvis den viktigste. Forskning som ikke passer til storscenen kan fortsatt være relevant selv om den ikke får høye seertall. Men det aller viktigste er vel at forskningen når ut til de riktige folkene, ikke lest mulig. Vi lytter til forskere fordi de forlyt-ter kunnskap. Om forskningen vannes ut for at folk lest skal interessere seg for det, da blir den ubrukelig. Forskning skal ikke gjøre lertallet glad, det skal gjøre oss smartere.

Ideen er god: interessante mennesker gjør smarte ting, og beskriver arbeidet sitt slik at folk lest forstår det. Men når det kommer til stykket, er TED dårlig egnet til å fungere som arena for forskningsformidling. Det blir dessverre for enkelt. Men fy søren så vakkert det hadde vært om forskeren hadde klart å holde på kompleksiteten, og samtidig få folk med seg.

Når det er sagt hadde det vært interessant å se hvordan mennesker kan utvikle seg til å overleve på en annen planet. Det innes det heldigvis en TEDTalk for.

Det er så enkelt at man skulle tro hvem som helst kunne gjort hva som helst tekst

SUNNIVA SKJEGGSTAD

FOTO: MELISA FAJKOVIC

Perspektivet

bildet

Magasinet er et månedlig bilag i studentavisa Universitas. Universitas arbei-der etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk. Den som mener seg rammet av urettmessig omtale oppfordres til å kontakte redaksjonen.

Magasinredaktør: Ingri Bergo [email protected] | 405 51 189

Magasinfotosjef: Iselin Shaw of [email protected] | 412 41 152

Ansvarlig redaktør: Magnus [email protected] | 404 70 501

Utenfor den kambodsjanske hovedstaden Phnom Penh, ligger skolen SOLS 24/7. Her er klasserommene fylt med barn og unge som har fått muligheten til å gå på skole. Undervisningsilosoien bygger på å lære elevene kommunikasjon gjennom teknologi, sinnslære og engelsk. Når jeg spør elevene hvorfor de lærer seg engelsk svarer de bestemt, – Jeg vil få meg jobb.

Lise Blekastad, desksjef

Det er alltid bedre å snakke enn å holde kjeft.

Documents

Transcript of Det er alltid bedre å snakke enn å holde kjeft.