Den vesle bygda som glemte at det var jul - av Alf Prysen Hgt oppi sen l det ei lita bygd for seg sjl. Folk som bodde der var akkurat slik som andre folk i andre bygder. Noen var store, og noen var sm; noen var flinke, og noen var late; og noen likte fiskeboller bedre enn kjttkaker, og noen likte kjttkaker bedre enn fiskeboller. S de var noks forskjellig, men nr det gjaldt en ting, var de helt like alle sammen.

De var s fle til glmme. Og da glmte de de merkeliste ting, alle p en gang! En gang glmte de ta p seg sko. Det hadde vrt veldig varmt hele sommer'n, s alle hadde gtt barbeint. Og da det ble hst. glmte de ta p seg sko. "Du verdens rike s kaldt det er n da!" sa de til hverandre. "Ja, jeg skjnner ikke ssen det skal g hvis det blir kaldere enn det er n," sa de. "Det blir verst nr snen kommer." Og da snen kom, gikk de barbeint ut og sa: ", n m det vre mange kuldegrader!"

Og slik gikk de og fraus. Men s var det en dag det sto to kjerringer p et vegkryss og prata med hverandre og fraus p beina. Da fikk de se en guttunge som spurte smeden om hvorfor han skodde hesten, og da skjnte kjerringene at de hadde glmt ta p seg sko. S sprang kjerringene hjem og tok p seg sko, og etterp gikk den ene kjerringa i st og den andre kjerringa i vest og fortalte folk hvorfor de fraus p beina. Og s tok de p seg sko alle sammen.

En annen gang hadde de glmt spise. De gikk flere dager uten mat, og til slutt ble de sjuke alle sammen og mtte g og legge seg og ringe etter doktor'n. Men han kunne ikke komme, for han hadde ogs glmt spise, s han var like sjuk som de andre. Men en dag doktor'n var p beina, kom det fram en musunge med en ostebit i munnen, og da skjnte doktor'n hva det var de hadde glmt. Og s sto han opp og spiste, og etterp reiste han rundt p sjukebesk i hele bygda ig sa at de bare hadde glmt spise. Og s sto alle opp og spiste, og s ble de friske igjen.

Men verst var det den gangen de glmte at det snart var jul. Da det ble lille julaften, var det ingen som hadde gjort reint i huset og hengt opp reine gardiner, og ingen hadde funnet juletre, og i butikkvinduene var det ikke s mye som ei julenissemaske engang. Skoleungene sto p skolen og sang "Kom mai, du skjnne milde", og det fantes ikke s mye som en smultring i en eneste kakeboks i hele bygda.

I ei lita stue aller verst i bygda, like ved skaubrynet, gikk det ei lita jente og tenkte og tenkte. Hu var bare fem r, og ellers s brukte hu hoppe og danse og leke og ha det moro, men n gikk hu bare og tenkte. Hu gikk inn i skauen og sto og s p de sm granbuskene. "Det er noe vi har glmt n igjen," sa veslejenta til seg sjl, "det er noe med ei lita gran, men jeg husker ikke hva det er."

S gikk jenta inn i stua og fant ei saks og litt grpapir. "Det er noe med ei saks ogs," tenkte jenta, "men jeg kan ikke huske hva det er." S gikk jenta inn p lven, og der fikk hu se et kornband som far hennes hadde hengt hgt under en takbjelke s ikke musa skulle f tak i det. "Det er noe med dette kornbandet ogs," tenkte jenta, og s sto hu der og s seg omkring, og s fikk hu se den lange stanga som de brukte ha juleneket p. Og da husket den vesle jenta at det snart var jul!