Birger Ruud 100 år

Temamagasin 27. august 2011

100 år100 år

Laagendalsposten2

100 år100 år FORSIDEBILDE: Birger Ruudfotografert i 1989. FOTO: JAN STORFOSSEN

Temamagasin som bilag til Laagendalsposten 27. august 2011Ansvarlig redaktør: Jørn SteinmoenMagasinredaktør: Jan StorfossenGrafisk design: Stine Ljungquist KnudsenTrykk: Edda TrykkOpplag: 10.700

De historiske bildene i magasinet er utlånt av Kongsberg Skimuseum.

SOM NORDMANN ER VI FØDT med ski påbeina. Vi har fostret opp utallige skistjernerfra tidenes morgen enten det er i langrenns-sporene eller i hoppbakkene. De har sanketinternasjonale medaljer i bøtter og spann. Deer blitt båret på gullstol av en stolt nasjon.Senest i vinter sto vi i Oslo og omkransetVM-løypene i Holmenkollen og hyllet norskegutter og jenter.

DEN STØRSTE AV DEM i vår unike skihisto-rie er ikke Bjørn Dæhlie, Petter Northug jr,Bjørn Wirkola eller Marit Bjørgen. Det erstore, lille Birger Ruud.

DENNE UKA ER DET 100 ÅR siden han komtil verden, og sammen med brødrene sattehan farge på skisporten både før og etter den

andre verdenskrigen.Hans internasjonalegjennombrudd som ski-hopper kom i VM i tyskeOberhof i 1931. Året ettervant han OL-gull i LakePlacid, mens han i 1933kun fikk hoppe oppvis-ning. Årsaken var atNorge boikottet VM i pro-test mot at alpint skullebli OL-gren i 1936. Det

hører med til historien at hans hopplengdevar fem meter lengre enn det lengste i ren-net!

LIKE IMPONERENDE er det at han reiste segetter krigens dager var talte. Takket værehans unike evne til å være best når det gjaldthentet han hjem OL-sølv i St. Moritz i 1948.

Bare slått av lagkamerat, Petter Hugstedt.Hans deltakelse var kontroversiell dette åretfordi forhåndsuttatte Georg Thrane kveldenfør ble vraket til fordel for Birger. 17 årmellom første og siste internasjonale med-alje er en mektig prestasjon, også med tankepå at det var langt færre øvelser på den tidenenn i dagens OL eller verdensmesterskap.

LAAGENDALSPOSTEN har hatt stor glede avBirger Ruuds prestasjoner både i og utenforhoppbakken gjennom mange tiår, og det ermed stor ydmykhet for hans virke vi i daggir deg dette jubileumsmagasinet på 32 sider.

VÅR ENGASJERTE SPORTSLEDER, Ole JohnHostvedt, har sammen med skientusiast og -historiker Magne H. Bråthen blant annetfulgt i Birgers spor. Hans liv i Tyskland ogfortsatt stjernestatus er fascinerende les-ning, og gir et unikt innblikk i hva Kongs-bergs største sønn har betydd for det tyskefolk. Vi håper du føler like stor stolthet nårdu leser om Kongsbergs største sønn.

God fornøyelse!

Den største av alle våreskihelter

Jørn Steinmoen

BIRGER RUUD 100 ÅRVi er opptatt av Kongsbergs historie og er stolte av åkunne samarbeide med Birger Ruuds Minnefond ommarkeringen av Birger Ruuds 100-årsdag!

Samtidig inviterer vi til premiere på Kongsbergs nye skifilmpå Kongsberg kino lørdag 27. august kl. 14.00.

4

et første skiminnet vi har omBirger Ruud skriver seg tilba-ke til en kald desemberdag i1915. Det var den gang Birger,

som fireåring, ble funnet gråtende i denlille bakkeskrenten utenfor barndoms-hjemmet i Peckelsgata midt i Kongsbergsentrum, der han hadde bygget en litenskibakke. Få eller ingen biler gjorde veierog gater usikre for unge skiløpere dengang. En og annen hest kunne en sjeldengang passere, men det gjorde som regelikke noe.

Men en dag sto lille Birger og snufset oggråt da en av byens borgere gikk forbi.

«Hva heter du da, og hva er det som erskjedd?» ble han spurt.

Birger tørket seg under nesen med vot-ten og snufset fram:

«Jeg heter Birger Johannes Ruud, og fil-lehesten har bærsja på hoppet mitt.»

Og ganske riktig. Det lå noen delikate,varme hestepærer på det lille snøhoppetsom Birger møysommelig hadde fått istand.

DETTE VAR DEN SPEDE begynnelse på etskiliv nærmest uten grenser. Et liv og enkarriere som kom til å føre Birger Ruudsnavn inn i den absolutte adels-kalender i norsk og internasjonal ski-idrett. Det egentlige gjennombruddetkom i Holmenkollen i 1930, da Birger gikk tiltopps i juniorklassen. Etter rennet skrevAftenposten:

«Rennets beste hopper var Sigmund Ru-uds yngre bror, Birger, som hoppet heltglimrende med flott strekk og et ualminne-lig lett og sikkert nedslag.»

Og så bar det ut i verden. Verdensmesterble han allerede som 19-åring i Oberhof iTyskland. Og så barefortsatte det. Med olym-piske seire og med sta-dig nye mesterskap,både her hjemme ogkanskje særlig iMellom-Europa.

MEN NÅ FINNES DETmange myter om BirgerRuud. Mange har troligfått inntrykk av at hangikk til topps i nær sagtabsolutt alle hopprennder han stilte til start.Det er ikke sant. Detspesielle hopprennet iseniorklassen i Holmenkollen vant hanbare en gang, i 1934. Og norgesmester blehan også bare en eneste gang, i Kristian-sand i 1939.

Og det sies med krav på korrekthet, atBirger Ruud tok flere olympiske mester-skap og verdensmesterskap, enn klubb-mesterskap på Kongsberg og kretsmes-terskap i Numedal.

Det var først i de virkelig store konkur-ransene at Birger tok fram sine helt spesi-elle egenskaper. Det er nok riktig å kalleham et konsentrasjonsfenomen, for å bru-ke en noe slitt klisjé. Enkelte som senerehar forsøkt å beskrive Birger Ruuds ev-ner som konkurransemann, har gjerneforklart det med en helt særegen egen-skap som bare enkelte idrettsutøvere har:Nemlig å gjøre den nervøsiteten som all-tid eksisterer foran en avgjørende kon-kurranse, til noe positivt. I sine senere år

fortalte Birger ofte om denne «positivenervøsiteten» han alltid forsøkte å manefram i pressede situasjoner.

ETTER AT BIRGER RUUD hadde vunnet sittførste verdensmesterskap i 1931, vendthan tilbake til Kongsberg og fortsatte ijobben som lærling i Kongsberg Våpenfa-brikk. Men det var ikke en helt vanlig læ-regutt som tok plass bak skrustikker ogfresemaskiner igjen, etter å ha vært bortefra jobben i to uker uten lønn. Nå var hanverdensmester i hopp.

Og det skulle komme til å snu opp ned pålivet hans.

Egentlig var det bror Sigmund som fikkBirger til å si opp lærlingekontrakten ogbegi seg ut i Europa. «Nå er du verdens-mester på ski, Det må du utnytte. Mulighe-tene ligger åpne i sportsbransjen iMellom-Europa.»

Først hadde Birger tenkt seg til Sveits.Men i stedet ende han opp i Tyskland. Se-nere ble det Østerrike, så Tyskland igjenog senere arbeidet han også en periode påen spilledåsefabrikk (!) i Sveits. Og overalt deltok Birger i hoppog alpinkonkur-ranser. I mange av de mer kjente vinter-sportsstedene på den tiden, ble Birger et-ter hvert det vi i dag ville kalt en kjendis.Hans særegne karisma gjorde ham til enav de mest beundrede og kjente idretts-menn i Europa. Han ble faktisk en le-gende, i levende live.

MANGE ÅR etter at Birgers skikarrierevar over, det var under Den tysk- øster-rikske hoppuka, i 1975 tror jeg, hadde bor-germesteren i Innsbruck invitert æres-gjester, presse, kringkasting og alle muli-ge notabiliteter til mottakelse i byens råd-hus. Der var også Birger sammen med sin

bror Sigmund. Borger-mesteren holdt tale, menden var de ingen somhørte. Alle, særlig tys-kere og østerrikere,stimlet sammen Ruud-brødrene. I den tre-firetimer lange sammen-komsten var de gamleskihopperne, og særligBirger, midtpunktet.Det var ingen som villegi slipp på dem.

Nå var ikke Birgernoen brautende person,slett ikke. Han trivdesbest sammen med men-

nesker han kjente og stolte på, for oppgjennom alle år var det mange som villeha en «bit» av Birger Ruud. Av og til føltehan nok at han ble forsøkt utnyttet, og athan måtte leve opp til en rolle. Ofte villehan holde seg i bakgrunnen. Men når hanførst kom i sentrum for oppmerksomhe-ten, trivdes han og sprudlet av fortellerg-lede.

BLANT DE MANGE historiene som gjerneble fortalt, var hvordan Kongsbergknek-ken ble oppfunnet. Det ble hevdet, ofte avBirger selv, at den skyldtes at han ikkehadde klart å få igjen glidelåsen i bukses-mekken foran et hopprenn, og at «hårtus-ten» ble sittende fast. Da gjaldt det å viseoppfinnsomhet. Birger var nestemannsom skulle hoppe og måtte i hui og hastløpe opp på toppen, spenne på seg skieneog sette utfor. For å skjule sin noe penible

tilstand, knekket han ekstra i hoftenegjennom hele svevet og fikk toppkarakte-rer av dommerne! Dermed var Kongs-bergknekken innført.

Birger fortalte gjerne denne historien i«godt selskap». Han syntes den var for

Denneartikkelen er skrevet avOdd EinarAndersen.Han ertidligereredaktør iLaagen-dalspostenog forfatterav biografien«Birger Ruud,mannen,myten ogmiljøet».

Et skiliv uten grenser

ARTIKKELFORFATTEREN:Odd Einar Andersen.

Av og til føltehan nok at hanble forsøktutnyttet, og athan måtte leveopp til en rolle.

D

Laagendalsposten

5100 år

god til å være unevnt, men når tilhørerneslatterbrøl hadde lagt seg, pleide han å inn-rømme at historien slett ikke var sann,men «bare» en god historie.

BIRGER RUUD var med på sitt siste Hol-

menkollrenn i 1953, og det tente ham eks-tra at titusener av tilskuere alltid begynteå juble både åtte og ti startnummer før detvar hans tur til å sette utfor. Under renneti Kollen dette året var forholdene vanske-lige, men fortsatt hadde hopperne mulig-

het til å velge mellom to spor på veien nedmot hoppkanten.

Og det var nettopp dette han benyttetseg av. Like før overgangen til hoppet syn-tes han at han hadde for liten fart og slangseg over i det andre sporet. Den ene skienskar ut, Birger falt regelrett på hoppet ogstupte ut sidelengs. Takket være sin emi-nente skiteknikk klarte han å vri seg rundti lufta og lande trygt helt øverst på kulen.

Det var da han fikk vite at en av dom-merne hadde unnlatt å gi ham stilkarakter,fordi han trodde at Birger var kastet ut avHolmenkollrestauranten!

OPP GJENNOM alle år, nær sagt helt til detsiste, fortsatte Birger å drive sin skiidrett.For mange her i Kongsberg ble han et vel-kjent syn oppe i skianlegget i Funkelia.Der holdt han det gående sammen med engjeng aldrende pensjonister som samletseg tre morgener i uka, tok heisen til toppsog satte rett utfor bratthengene, enten detå var blåis eller «blautføre». Det var nokmange forbløffede ungdommer som lurtepå hvilken ”gærning” den vesle, gamlemannen med topplue og briller kunnevære.

I DAG, når vi markerer Birger Ruuds 100-årsdag, finnes det fortsatt spor etter ham.Vi har Per Ungs statue av ham i Magasin-parken, og Arne Durbans «Skiløperen» påNybrua bærer Birger Ruuds umiskjenne-lige ansiktstrekk.

Men det aller største monumentet erKongsberg Skimuseum. Her bygget han,sammen med i første rekke Petter Hugsted, opp en enestående samling avskiminner. Noe som ikke minst skyldtes atalle de gamle skigutta donerte sine premi-esamlinger og gikk sammen om en dug-nadsjobb som savner sidestykke.

For mange er Kongsberg Skimuseumbyens største attrak-sjon. Bare synd at dennåværende ledelsenved Norsk Bergverks-museum ikke ser ut tilå ha den nødvendigekunnskap om, og for-ståelse av, hvilken na-sjonal skatt dette er.

LIKE FØR Birger Ruuddøde, i 1998, ble detsatt i gang et arbeidsom tok sikte på å giham den gullmedaljenhan skulle hatt, etter å ha vunnet denolympiske utforkonkurransen i Gar-misch-Partenkirchen i 1936. Som kjentvar det ikke minst Norges Skiforbund somhadde satt seg på bakbeina og sørget for atde alpine konkurransene den gang skullebestå av kombinasjonen utfor/slalåm. Ogaltså ingen medaljer i selve utfordelen,der Birger hadde vunnet.

På forsommeren i 1998 var det mesteklart. Både Norges Skiforbund og Deninternasjonale olympiske komité (IOC)hadde gått inn for at Birger skulle få dengullmedaljen han hadde fortjent. Jeg vetikke om Birger var klar over hva som var igjære.

Men de rakk aldri å gi ham medaljen, førBirger gikk bort den 13. juni samme år.

Odd Einar Andersen

LEGENDEN: Birger Ruud i Garmisch-Partenkirchen 1936, tegnet av Olaf Gulbransson.

Like før overgangentil hoppet syntes hanat han hadde for litenfart og slang seg overi det andre sporet.

VI ER OGSÅ 100 ÅR I ÅR

Hos oss fi nner dufort satt et godt utvalg i glass og -

st entøy, vesk er og leker.

Jubileums-TILBUD

SILJE33 DELERS SETT Ordinær pris 3999,-

NÅ1299,-

Begrenset antall

Velkommen til vår ullbutikk på Vestsida!”GI MENNESKER VARME, GLEDE, VELVÆRE,

OPPLEVELSER OG KOMFORT!”

www.woolme.no

DIN LOKALE BYGGEVAREHANDEL!Stort utvalg i lister og paneler, dører og vinduer,

ovner og peiser, garderobe, maling, verktøy og mye mer.

Vi hjelper deg med gode løsninger!

www.byggmakker.no/stiltre

STILTRESkrubbmoen 1

3619 Kongsberg

Tlf. 97 05 69 70

Åpent: 7-18 (9-14)

ENKLERE

Å FÅ DET GJORT FINN OSS PÅ

FACEBOOK

Det er vi som har

Norges mest fornøyde

byggevarekunderav de 6 byggevarekjedene som ble målt

(Norsk Kundebarometer 2011)

7100 år

Birger Johannes Ruud■ Født 23. august 1911, død 13.

juni 1998■ Kongsberg IF

Høydepunkter fra karrierenOlympiske leker:■ 1932: Gull spesielt hopp, Lake

Placid■ 1936: Gull spesielt hopp,

Garmisch-Partenkirchen■ 1936: Vinner av utforrennet og

nummer fire i kombinasjonenutfor/slalåm, Garmisch-Partenkirchen

■ 1948: Sølv spesielt hopp, St.Moritz

Verdensmesterskap:■ 1931: Gull spesielt hopp,

Oberhof■ 1932: Gull spesielt hopp, Lake

Placid■ 1935: Gull spesielt hopp, Hohe

Tatra■ 1935: Bronse alpint, Müren■ 1937: Gull spesielt hopp,

Chamonix■ 1939: Sølv spesielt hopp,

Zakopane

Norgesmesterskap:■ 1930: Gull spesielt hopp junior,

Trondheim■ 1939: gull spesielt hopp senior,

Kristiansand

Holmenkollen:■ 1930: Gull spesielt hopp junior■ 1934: Gull spesielt hopp senior■ Er premiert 11 ganger og deltok

for siste gang i 1953

Andre mesterskap:■ 1933: Saksisk mester i hopp■ 1933: saksisk mester i utfor

■ 1934: Tyrolmester i hopp■ 1935: tysk mester i utfor■ 1938: amerikansk mester i

hopp

Utmerkelser oghedersbevisninger:■ Egebergs Ærespris■ St. Olavsmedaljen■ Medaille d’Or de Physique,

Frankrike■ Innvalgt i Ski Hall of Fame, USA■ Æresmedlem i Kongsberg IF■ Kongsbergmedaljen

– Birger Ruud haddemange kvaliteter ut overdet sportslige.

er Jorsett, idrettshistoriker ogmangeårig NRK-kommentator,møtte Birger Ruud en rekkeganger og i forskjellige

sammenhenger.– Han var en svært oppegående fyr, som

hadde mange kvaliteter ut over detsportslige, sier Jorsett.

– Det var alltid morsomt å møte Birger.– Han satte så absolutt spor etter seg i

norsk og internasjonal idrettshistorie.– Hvilken prestasjon setter du høyest?– Det er jo mange å velge blant, men jeg

tror nok OL-sølvet i 1948, tolv år etter athan tok OL-gull var hans beste, menerJorsett.

FAKTA

Tekst og foto:Ole JohnHostvedt

«At hantok OL-sølvtolv åretter gulletvar impo-nerende»

P

STILHOPPEREN: Birger Ruud med perfekt Kongsbergknekk, nydelig skiføring og stoisk ro i armbeveglsene. Den var denne stilen som i stor grad varmed på å skille ham fra konkurrentene.

IDRETTSHISTORIKER: Per Jorsett.

Boligene blir fra 130 – 170m2

fordelt på to eller tre plan.

Ved spørsmål

kontakt Per Ove Pedersen

953 00 424

www.blockwatne.no

TAKTERRASSE PÅ 32m2

MED UTSIKT OVER HELE KONGSBERG.

Dette er boliger med fl ott beliggenhet med utsikt over

Kongsberg by, et opplyst skisenter med Knutefjell på

toppen, oppover Numedal og utover Lågendalen.

Her er det kort vei til alt, med gangavstand til barnehage

og skole. Fra din egen bakgård kan du gå rett inn i

turstier sommerstid og oppkjørte skiløyper vinterstid,

alt i naturskjønne omgivelser i marka.

Kort vei til næringspark og sentrum.

Block Watne AS, Herman Fossgate 6, 3611 Kongsberg

NYE BOLIGERpå Kongsberg!

SALGSSTART 10. SEPTEMBER

9100 år

– Tenk hvor lang tid dettok å reise fra lilleKongsberg til Bayern i Tyskland på 30-tallet.

i sitter bak rattet i en leiebil ogkjører i 160-170 kilometer påmotorveien fra Frans Josef-Strauss flyplassen utenfor

München vestover til forstaden Planegg.Ved siden av oss sitter Magne H. Bråt-

hen, mangeårig sjef for Skimuseet, og ibaksetet kona hans Eva.

Magne har montert opp GPS-en på innsi-den av frontruta og plottet inn adressen.

– Tenk hvor lang tid det tok å reise dengangen, sier vi.

Den gangen var det jo nesten en sensa-sjon hvis du bare skulle til Oslo.

Utenlands. Det var nesten helt uvirkelig.Så tenk deg 19 år gamle Birger Ruud på

vei til Oberhof og sitt første verdensmes-terskap.

Det var vel omtrent som en måneferd.Det har forandret seg.For å si det pent.Vi er i Tyskland for å følge i Birger Ru-

uds spor.Skihopperen tilbrakte nemlig mye tid

der før Den andre verdenskrig.

Blant annet jobbet han i sportsforret-ninger og som møbelsnekker.

Det var grunnen til at vi var i Sør-Tysk-land.

Hans sportslige prestasjoner er velkjen-te.

Vi ville oppsøke noen av de stedene hanjobbet, bodde og hvor han feiret noen avsine sportslige høydepunkter.

Det skulle bli en reise som langt over-steg forventningene og som ikke minst gaBirger Ruud-kjenner Magne H. Bråthenmange nye opplysninger.

Og på alle steder vi oppsøkte, ble vi tatt imot med åpne armer.

V

I Birgers tyske spor

Tekst:Ole JohnHostvedt

åpnet i april 2008 i Kongsberg Sentrum. Butikkens totale salgsfl ate er på 750 kvm.

Vi er byens spesialbutikk innenfor jakt & friluft. I tillegg satser vi på ski & sykkel.

Som Sport 1 medlem er vi med i en kjede som er litt annerledes enn andre, - som sponsor vi får testet ut produktene våre bl.a. i 71° nord, Birkebeinerarrangementet, Grenserittet mm.

Åpningstider: Man-fre 09-17torsdag 09-19 lørdag 09-15

Tlf. 32 72 07 90 • [email protected] • sport1kongsberg.no

OVER20 ÅRS

FARTSTID

Fiberbredbånd • Strøm • nett • entreprenør • www.eb.no • tLF. 03101

Har nabobedriftennoe du ønsker deg?-da er muligheten stor for at også din bedriftkan få fiberbredbånd fra EB!

Gjennom fibernettet tilbyr vi Altibox Bedrift - trygge, fleksibleog fremtidsrettede tjenester for telefon, internett og IP-VPN.Meld deres interesse på epost til [email protected], eller ring osspå 992 06 634. Vi snakkes!

11100 år

I inngangspartiet tilhovedkvarteret til dettyske skiforbundet(DSV) står det enmengde premier. I noenstore glassmontere.

lant disse flere glasstatuer, for-met som en hoppbakke og medet fuglemenneske som sveverover bakken.

«Trofeo Kongsberg».– Flotte? sier Magne H. Bråthen og tar

en ekstra kikk inn i den svære glassmonte-ren, som er plassert i DSV-bygget i Pla-negg.

En koselig liten by, ikke så langt fraMünchen.

Selv om det er tidlig i juni måned og ski-sesongen selvsagt er over, er det hektiskaktivitet – naturlig nok.

I Birger Ruuds spor. Det er her vistarter vår reise i Birger Ruuds spor ellerkanskje skispor om en vil.

Sammen med Magne H. Bråthen og konaEva som guider, har vi satt oss fore å finnenoen av sporene etter store, lille Birger iTyskland.

En jobb vi gleder oss til.Men som også har mange ubesvarte

spørsmål.Er det noen som husker Birger på de ste-

dene vi skal besøke?Noen som har opplevd ham?Noen som har kjørt på ski med ham?Spørsmål vi håper å få svar på.

Magne H. Bråthen har allerede meldtvår ankomst.

Gjennom sitt virke på Skimuseet i en år-rekke, har han skaffet seg en rekke kon-takter.

Gode kontakter.I Planegg hvor vi starter vår reise, i

Oberhof og i Garmisch-Partenkirchen.Mer spent er han på hva som møter oss i

nabobyene Klingenthal og Johanngeor-genstadt.

I sistnevnte by jobbet og hoppet Birgertidlig på 30-tallet, men sporene er på enmåte visket bort.

Men noen brev til Skimuseet har gjort atvi har klart å knytte kontakter.

Gode kontakter skal det vise seg. Langtbedre enn vi hadde våget å håpe på, mendet kommer vi tilbake til.

Vår ferd starter i hovedkvarteret tilDSV, Det tyske skiforbundet.

Kombinert eller hopp? I Planegg skal vimøte Dr. Gerd Falkner, han ersjefredaktør for DSVs blad, men MagneH. Bråthen kjenner han mest somskihistoriker og mannen bak Europaseller om en vil verdens størsteskibibliotek.

Dette skal vi komme tilbake til.La oss heller kikke litt på «Trofeo Kongs-

berg».– Kan du ta dem ut?Lps medarbeider mener det blir bedre

bilder enn at de skal fotograferes inne i englassmonter.

Falkner nikker, forsvinner, blir bortenoen minutter og kommer igjen med etsvært nøkkelknippe.

Etter litt leting finner han den rette nøk-kelen og han og Bråthen kan se nærmerepå glasskulpturen.

– Jeg mener den var satt opp i hoppkon-kurranser hvor bare mellomeuropeiskenasjoner fikk delta, sier Bråthen.

Falkner blir litt usikker.På den ene står det gravert inn Chamo-

nix 1965.Han mener det var et trofe det ble kon-

kurrert om blant kombinertutøverne.Ikke i selve verdenscupen, men i en B-cuppå 60 og 70-tallet.

Første gang i Italia. Vel hjemme igjentar vi et nettsøk.

Det er ikke så mye oppklarende somdukker opp, men Magne H. Bråthen harrett i en ting og det er at det i hvert fall harblitt delt ut i hoppkonkurranser i Mellom-Europa.

Konkurranser som nordmennene ikkefikk delta i.

Første gang – i hvert fall i følge verdens-veven – det ble hoppet om trofeet var den9. januar i 1954 i Gallio-bakken i Pakstal iAsiagio i Nord-Italia.

På auksjon. Men det dukket også opp noeannet på vårt nettsøk.

Fra en sveitsisk auksjonsside, hvor dendobbelte verdensmester i skiflyging ogsølvmedaljevinneren fra Sapporo-OL i1972, Walter Steiner, skulle selge sitt «Tro-feo Kongsberg» som han vant i laghoppingmed Hans Schmid.

Vi ble egentlig ikke så veldig mye klo-kere, men uansett forteller navnet på tro-feet sitt om hvor sterkt Kongsberg-navnetsto i internasjonal hoppsport.

Mye takket være Birger Ruud.Vår ferd i hans tyske spor kan fortsette...

Trofeo Kongsberg

TROFEO KONGSBERG: Gerd Falkner (t.v.) og Magne H. Bråthen studerer ett av de tre flotte premiene, som står utstilt i inngangspartiet til kontorene til det tyske skiforbundets i Planegg. FOTO: OLE JOHN HOSTVEDT


B

SPORTSVN. 3, 3615 KONGSBERG,TLF: 32 76 40 40 - www.autosilver.no

*Veil. pris lev. forhandler. Accord Lifestyle: forbruk blandet kjøring: 5,4-7,5 l/100km.CO2-utslipp: 141-173 g/km. Utstyr og farge kan avvike fra avbildet modell.

Honda Accord Lifestyle fra kr 380.900,-*

Design, komfort og sport.Honda Accord har alt du trenger.• Bluetooth Handsfree• Automatisk fjernlyssystem• MP3, AUX og USB• 17” lettmetallfelger

• Bi-HID frontlykter• Premium lydanlegg – 6CD

10 høyttalere inkl. bass• Parkeringssensorer foran og bak

• Regnsensor• Beøk www.honda.no for full

utstyrsliste

Leveringsklar

CR-V Elegancemed Sportspakke

CR-V Elegance Sportspakke:• Alcantara seter• Xenon lys• 18” sportsfelger

• Sotede ruter• Parkeringssensor

foran og bak

• Premium lydanleggm/ 6xCD skifter• Vinterhjul• Hengerfeste**

”Honda trakk det lengste strået i vår bakketest” NAFsmedlemsblad Motor - Nr.1 januar/februar 2011.

Sportspakkens verdi: 55.700,-Prisen du betaler: 9.900,-Du sparer: 45.800,-

Honda CR-V Elegance fra kr 419.900,-*

*Veil. pris levert forhandler. Forbr.bl. kjøring: 6,5-8,4 l/100 km. CO2 utslipp: 171-195 g/km. ** Hengerfeste – fastmonterteller avtagbart. Utstyr og farge kan avvike fra avbildet modell. Importør: www.honda.no

15100 år

Birger Ruuds VM-seier iOberhof i 1931 varumåtelig populær.

– Det var mange nyfødte gutter her i Thü-ringen-området, som i 1931 og 1932 fikkBirger som fornavn.

Vi har havnet i Oberhof.I tidligere Øst-Tyskland. Nå er det ikke så mye som minner om ak-

kurat dette her etter å ha kjørt fra Münc-hen på nye, flotte motorveier.

Vi er på vintersportsmuseet i Oberhof,en koselig vintersportsby i Thüringen.

Der i Crawinkler Strasse 2 har ildsjelenKnapp slått rot, etter å ha flyttet rundt.

– Tror jeg har vært 11 forskjellige ste-der, sier Jan Knapp.

Det er ikke et rendyrket skimuseum.Riktignok er det mye som handler omhopp og langrennssport, men også skisky-ting og bob.

Kombinert bob og ski-VM. – Se her! sier

Jan Knapp og viser stolt fram bilder fra verdensmesterskapet, som ble holdt iOberhof i 1931.

Nå var det ikke bare et ski-VM for nor-diske grener. Nei, det var et kombinert skiog bob-VM!

Mesterskapet var umåtelig populært ogdet kulminerte 15. februar med spesial-

hopprennet i Hindenburgschanze.Lille Oberhof ble invadert av tilskuere.Det kom 30.000 tilskuere!Tenk deg det. I 1931.En sitteplass på tribunen kostet for øvrig

åtte mark.

Norskinspirert. Ivrig viser Knapp ossnoen gamle filmklipp fra detmesterskapet, så demonstrer hankongsbergknekken før han gir oss engrundig innføring i museets innhold hvorNorge og norske skiløpere har fått etstort innslag.

Kanskje ikke så rart, for Oberhof er ogsåLillehammers vennskapsby.

For det er mange «norske» ting å finne imuseet.

Og i brosjyren figurerer Birger Ruud.På et stilfullt bilde fra VM-rennet i Ober-

hof i 1931.Og på hotellet hvor vi overnattet, «Haus

Vergissmeinnicht», eller Forglemmegei,nikket eierne anerkjennende når vi sanavnet Birger Ruud.

– Rood! Ja! Ja!

«Det var mange gutter som bledøpt Birger etter VM-gullet»

PÅ VEGGEN: Her er bilder fra VM i 1931 hvor 19 årgamle Birger Ruud vant hopprennet. Her er også etpostkort fra Lillehammer-OL.

KONGSBERGKNEKK: Jan Knapp, sjefen for vintersportsmuseet i Oberhof, demonstrerer stilen somkongsberghopperne ble så velkjente for.

FAKTA

Oberhof■ Innbyggere: 1.700■ Velkjent

vintersportsstedmed flerehoppbakker,skitunnel og stortskiskytteranlegg

■ Birger Ruud bleverdensmester der i1931


Laagen-dalsposten18

Johanngeorgen-stadt■ Innbyggere: 4.823■ Hadde på 30- og 40-

tallet Tysklandsstørste hoppbakke.

■ Birger Ruud boddeog jobbet sommøbelsnekker her.

86 år gamle RichardKrauss slår ut medarmene og ler godt nårhan forteller omoppveksten iJohanngeorgenstadt.

Vi sitter på kontoret til borger-mester Holger Hascheck i denlille byen, som ligger helt pågrensen til Tsjekkia.

På forhånd hadde vi fått kontakt med ek-teparet Brita og Stefan Schott via en læ-rer i Skien.

– Dette er jeg spent på, medga Magne H.Bråthen, da vi dro fra Klingenthal til nabo-byen hvor Birger Ruud bodde i to år fra1931 til 1933.

Grunnen til spenningen var at Bråthenikke visste så mye om Birgers oppholdder.

Ja, bortsett fra at han hoppet og trente idet som den gangen var Tysklands størstehoppbakke, Hans-Heinz-Schanze.

Med et stillas som raget 38 meter tilværs.

Storebror Sigmund hadde vært der ogsatt bakkerekord med 71 meter.

Hoppbakken var så stor at den havnet påførstesidene av aviser og magasiner overhele verden.

Fikk seg jobb. Johanngeorgenstadthadde som Kongsberg et sølvverk og vargrunnlagt i 1654.

Byen som ligger i Erzgebirge haddesnaut 7.000 innbyggere, da Birger kom dit.

Han hadde vunnet VM-gull i Oberhofdenne vinteren og var selvsagt en popu-lær kar.

Guido Heinz, innehaveren av Firma Go-othold Heiz, som blant annet laget kontor-møbler og radiokabinetter ville gjerne hakongsberggutten til byen.

Han tilbød ham jobb og Birger slo til.

– Et overmenneske– «Alle» i byen visste hvem Birger var, for-teller Krauss.

– Han var en av oss. Ingen primadonna-nykker. Han spilte tennis på banen her ogvar med på turntreningene, fortellerKrauss og slår ut med armene.

– Jeg var sju-åtte år den gangen, menhusker det godt. Vi småguttene lot oss im-ponere av stilen hans, hvor langt han hop-pet og nedslaget.

– Telemark. Heter det ikke det?Vi nikker bekreftende.– Alle var i hoppbakken for å se på når

Birger trente.– Han var et overmenneske, sier Krauss

med ærbødighet.

Populariteten steg. Birger ble ikkemindre populær, da han meldte seg inn iskiklubben i byen, WSWJohanngeorgenstadt, som har en

skihopper i emblemet sitt.I klubbens jubileumsskrift er da også

Birger viet god plass. Her er også bilødeav ham sammen med broder Sigmund ogArne Guttormsen.

Populariteten hans ble ikke mindre dahan kom tilbake fra Lake Placid med OL-gull i 1932.

– «Der Kleine Norweger», minnesKrauss at kongsbergkaren ble kalt.

– Han var blid. Bestandig!

Revet. Krauss, Schott og de andre somhjalp oss i den lille byen ville selvsagtvise oss stedet Birger bodde, arbeidet ogikke minst storbakken.

– Birger og Magda var aldri i byen etterat Birger dro derfra. De hadde hørt athoppbakken ble revet som følge av uranutvinningen, forteller Magne H.Bråthen.

– Nei, nei! sier Krauss.– Bakken ble revet fordi det ble bygget

en større enn, men huset han bodde i ogdeler av fabrikken er borte, forklarer han.

Så drar vi på en tur i Birgers spor i reg-net.

Russerne kom. Johanngeorgenstadt varen sølvverksby, men så etter krigen bledet funnet uran der.

Det ble på mange måter en glede og etonde, for den lille byen fikk tidoblet sittinnbyggertall på 50-tallet.

Uranfunnet gjorde at russerne skullehente ut det viktige stoffet og de bosattenesten 30.000 arbeidere i den lille byen,mens bortimot 20.000 ble fraktet dit dag-lig fra Dresden, for å jobbe i gruvene.

Voldtekt av en by, tenker vi i vårt stillesinn.

Våre guider viser oss gamlebyen hvorBirger bodde i huset til arbeidsgiverHeinz.

– Det er revet. Det som den meste annetsom var av bygninger her i gamlebyen,forklarer Krauss.

– Grunnen til det var at vi var redd at hu-sene skulle rase ned i gruvegangene.

Trist og grått. Vi drar videre i regnet. Tildet som står igjen av fabrikken derBirger jobbet.

Bygget står tomt, ruter er knust, dørerødelagt.

For da uranet var borte, dro også russer-ne.

– Nå reiser ungdommen ut. Det blir baregamlinger igjen. Begge barna mine jobberi det som var Vest-Tyskland, forteller Ste-fan Schott, som selv var lærer på idretts-gymnaset i byen før han pensjonerte seg.

Vi blir tatt med på en omvisning i sølv-gruva i byen. Det minner mye om det vikjenner hjemmefra.

Og så må vi selvsagt se stedet hvor denberømte hoppbakken lå.

Oppe i åsen overfor byen rager det noen

«Det var ikke lov til åkjøre på ski i gatene,men det gjordenordmennene»

FAKTA

ARBEIDSPLASSEN: Her i Schwarzenbergerstrassefinner vi fortsatt noen bygninger av Firma GottholdHeinz hvor Birger Ruud jobbet.

BORTE: I denne gata lå huset til Guido Heinz hvorBirger Ruud bodde, men etter at urangruvene gjordeat fjellet ble en sveitserost, ble husene revet.

V


19100 år

STAUTE KARER: BirgerRuud (i midten) sammenmed broder Sigmund Ruud(t.v.) og Arne Guttormsen istorbakken iJohanngeorgenstadt.

hoppbakker. Det er Erzgebirgeschanze,som ble innviet i 1962.

Bak stillaset til den moderne bakkenfinner vi restene av stillaset til storbakkenhvor Birger satte bakkerekord med 76,5meter i 1933.

En rekord som ble forbedret med enhalvmeter av Paul Kraus fem år senere.

Eget museum. Tilbake på rådhuset blirvi tatt med til skimuseet som er i sammebygning.

Litt lenger ned i gangen for ordførerneskontor.

Her er det en mengde utklippsbøker, bil-der, premier og skiutstyr samlet.

– Det er mye om Birger her, sier Schottog viser rundt.

Og det stemmer.Magne H. Bråthen blar og kommenterer.

La ned blomster på graven. I 2000besøkte Stefan Schott Kongsberg.

– Jeg var på skimuseet og så den fantas-

tiske samlingen av premier, medaljer ogannet, forteller han.

– Dessuten var vi på Birger Ruuds gravog la ned blomster på vegne av skiklubbenher i byen.

– I ærbødighet, legger Schott til.Ingen tvil om at lille, store Birger hadde

betydd mye for hoppsporten her.

Tenk hvilken forskjell. Vi takker vårthyggelige vertskap.

– Dette overgikk alt hva jeg hadde for-ventet, innrømmer Bråthen.

Vi kjører via Tsjekkia, ser nedlagte fa-brikker, forlatte hus, gjengrodde jorder,byer som er nesten folketomme.

Vi skjønner hva Schott mente.Gamle kommunistland sliter.Men vi tenker også, når vi suser fram på

moderne motorveier, at hvordan var detda Birger kom dit. Det var langt fraKongsberg til Johanngeorgenstadt. Detvar ikke bare å ta et fly til München, henteut en leiebil, plotte inn posisjonen på GPS-en og kjøre.

For mens vi kjører mot det som var Vest-Tyskland og vårt siste reisemål i jakten påBirger Ruuds Tyskland i Garmisch-Partenkirchen så titter solen fram.

SMÅGUTT: – Jeg var sju-åtte år, da Birger bodde her. Han var forbildet mitt. Alle i Johangeorgenstadt visste hvem han var, forteller 86 år gamle Richard Krauss.

PÅ VEGGEN: På skimuseet på rådhuset i Johanngeorgenstadt henger det mange bilder avBirger Ruud.

POPULÆR: Magne H. Bråthen (t.v.) blar iutklippsbøkene, mens Brita og Stefan Schott følgermed. Det er mye stoff om kongsberghopperen på detlille og innholdsrike museet.

20

Du tror det nesten ikkefør du ser det. Iresepsjonen påWaldhotel Vogtlandhenger det et brev fraBirger Ruud.

å hotellet, som ligger i skogen,på et platå over byen Klingen-thal har Birger Ruud fått en he-dersplass på veggen i resepsjo-

nen.Sammen med en del andre langt yngre

østtyske skistjerner.Vi har sett dette tidligere, for vi bodde på

det samme hotellet for noen år siden, da vivar i den nye Vogtlandarena for å se Si-gurd Pettersen delta i Sommer GrandPrix.

Rett overfor hotellet ligger det nemlig etidrettsgymnas og en idrettshall, som detvar noen flere av i gamle Øst-Tyskland.

Det kom selvsagt etter at Birger var derførst på 30-tallet.

Nå ser det litt forfallent ut.Som så mye annet i dette området, som

ligger like ved den tsjekkiske grensen.For kjører du ned hovedgata i Klingen-

thal og ikke følger godt nok med, så vips erdu i Tsjekkia.

Hvorfor i all verden? Vi tenkte egentligikke så mye over hvorfor det hang et brevfra Birger, et signert karikaturtegning, etbilde av ham og et bilde av gamleVogtland Arena da vi var der sist.

Men så hadde Magne H. Bråthen fått taki et brev fra Reinhild Müller, som varskrevet til Skimuseet etter at et ekteparfra Tønsberg-distriktet for en god del årsiden hadde truffet på Reinhild Müller påhotellet i Klingenthal.

Klingenthal er nemlig mer kjent for ålage trekkspill enn sin vintersport ...

– I brevet ba jeg om autografen til BirgerRuud. Han var jo en stor skihopper og had-de vunnet flere renn her i byen før krigen,forteller Müller, som ikke hadde regnetmed noe svar.

Men det kom.Et hyggelig brev – på tysk, et språk Bir-

ger selvsagt behersket godt etter å habodd i landet i flere år på 30-tallet, et bildeog et signaturkort. Alt laget til hans 75-årsdag.

Æresmedlem i brannvesenet. Reinhild

BIRGER RUUD-FAN: Reinhild Müller viser fram posteren hun har laget til Magne H. Bråthen.

FAKTA

Klingenthal■ Innbyggere: 8.268■ Stor hoppbakke,

men mest kjent forinstrumentmakeri.Spesielt trekkspill.

■ Birger Ruudkonkurrerte mye der,for Klingenthal ernabobyen tilJohanngeorgenstadt.

Hun bare måtte ha Birg


P

Laagendalsposten

21100 år

NATUREN TAR TILBAKE:Det er ikke mye som ertilbake av trappene somfører opp til hoppet.

Müller ble overlykkelig og laget enskikkelig plakat hvor Birgers karriere blebeskrevet etc.

Der står det også at han ble utnevnt til

æresmedlem i det lokale brannvesenet iKlingenthal.

– Han hadde visstnok kommet forbi ethus hvor det brant og hjulpet til, forklarerReinhild Müller.

En stor Birger Ruud-fan.

På hoppbakkejakt. Og selvsagt måtte viut på jakt etter bakken hvor Birgerhoppet på 30-tallet.

Gamle Vogtlandarena, som et stykkenedenfor hotellet blant høyreiste gran-trær.

Det er folksomt på stiene når vi startervårt detektivarbeid.

Vi finner stedet – etter hvert.Nede i granskauen står et dommertårn.

Tydeligvis bygget på 50- eller 60-tallet.Forlatt, grunnet den nye, flotte bakken,

som ligger noen kilometer unna.Vi prøver å komme oss ned på sletta,

men finner ut at det ikke er helt lett.Det må være lettere å ta bilen, som vi jo

skal ut med likevel, og finne fram.Det tar tid, men til slutt kommer vi til en

flott viadukt. Der ender veien og vi gårgjennom undergangen, som er skikkeligforseggjort.

Det viser seg at vi går under sletta,gjennom den porten sikkert Birger og deandre skihopperne også gikk på 30-tallet.

På motsatt side av gamlebakken, liggerto småbakker.

Plastbelagte.Ikke mye er tilbake av storbakken.

Rester etter tribunene og trappetrinnene,som fører opp til kulen.

Men vi har kommet oss videre på vår rei-se.

ger Ruuds autograf

INNGANGSPORTAL: Her gikk hopperne ogtilskuerne, som skulle hoppe i storbakken iKlingenthal. Inngangen ligger under sletta.

22

GJENKJENNENDE: – Den stilen kjenner jeg igjen! sier Inge Wörndle og ser på kopien av Birger Ruud-statuen.

FAKTA


Garmisch-Partenkirchen■ Innbyggere: 27.685■ Velkjent

vintersportssted.Arrangerte alpin-VMsist vinter,arrangerernyttårshopprennet.

■ Birger Ruud boddeog jobbet der før OLi 1936 som han vant.

Laagendalsposten

Birger og Magda 1938. Sommermoro ca 1932. Dobbelthopp. Seiersseremoni OL 1936.

23100 år

Inge Wörndle kikker påkopien av Birger Ruud-statuen.

elv om synet til den 95 år gamledamen ikke er like godt som før,å er hun ikke i tvil der hun stude-rer statuen som Magne H. Bråt-

hen har tatt med til den lille, vevrekvinnen, som bor i villastrøket i Gar-misch-Partenkirchen.

– Den stilen kjenner jeg igjen!

Imponerende 95-åring. Vi sitter i den kose-lige stua i førsteetasje i huset hvor hunbor sammen med sønnen og svigerdatte-ren.

Vi serveres portvin og engelsk kjeks.På veggene henger det diplomer, premi-

er og bilder som vitner om et langt og inn-holdsrikt liv.

I gangen står det store diplomet, somble gitt henne da hun ble æresborger ibyen helt sør i Tyskland. Byen som fornordmenn flest er kjent som byen hvornyttårshopprennet avvikles.

Hun er iført jakken som funksjonærenehadde under alpin-VM sist vinter.

– Jeg var så mye på tv i forbindelse meddette at arrangementskomiteen mentejeg måtte ha den, sier den lille, vevre ogåndsfriske kvinnen.

Franz Rappenglück, en av hoppuke-sjefene har fikset avtalen vår.

Rikholdige fotoalbum. – Dere kan kommeklokka tolv, er beskjeden Magne H. Bråt-hen har fått.

Og vi er ventet, for hun har funnet framfotoalbum fra tiden, da Birger Ruud bod-de, arbeidet og trente i byen.

– Han var en av oss. Skiclub Partenkir-chen var som en eneste stor familie, for-teller Inge, som selv flyttet til byen vedfoten av Zugspitze, Tysklands høyestefjell, fra Berlin som 18-åring.

– Jeg lærte av min bestefar å ta vare påbilder og sette dem inn i album, fortellerhun.

Magne H. Bråthen liker det han ser.Her er bilder av Birger han ikke har sett

før.

Populær kar. Og Inge Wörndle fortellerdet samme som de andre vi har besøkt.

– Birger var en populær kar. Han blekjent med alle, forteller hun og forklareross om hvor butikken til Katzmeier, hvorBirger jobbet og bodde, ligger.

– Sportsbutikken er lagt ned nå. Er littusikker på hva som er der nå, men det eren annen type sportsbutikk tror jeg.

– Vi kjørte mye alpint sammen. Han var

ikke så god i begynnelsen, men han varuredd og snart behersket han teknikken.Bedre enn mange av de beste, sier hun ogviser oss bilder fra fjellet.

Selv klatret hun Mont Blanc som 16-åring...

Møtte Birger på jubileumsfest. – Siste gangjeg snakket med Birger, var da byen fei-ret at det var 50 år siden OL i 1936.

– Han satt ved bordet ved siden av meg,minnes Inge Wörndle.

– Han var akkurat den samme, sier hunog kikker litt på statuetten og DVD-filmen vi har tatt med til henne samt enorkidé.

– Han var en stor skihopper og en dyktigalpinist. Han ble nummer sju i slalåm-rennet og nummer en i utfor og nummerfire i kombinasjonen, sier hun om BirgersOL-innsats.

– Han var trygg på ski.

Assisterende pressesjef. Selv kom hun tilOL-arrangørene i Garmisch med spørs-målet om hun kunne delta i spesiallang-renn for kvinner.

– Men det sto ikke på programmet!– De spurte om jeg ikke kunne tenke

meg å jobbe som frivillig i stedet. Det sajeg ja til.

Inge Wörndle var språkmektig. Sinunge alder til tross, snakket og skrev hunfire språk. Foruten tysk og engelsk, ogsåfransk og italiensk.

Hun endte opp som assisterende presse-sjef under vinterlekene.

En av oppgavene var å oversette hva deutenlandske avisene skrev om lekene.

– Oversettelsene skulle ligge på Hitlersbord klokken 23. Han var veldig opptattav å lese dette, forteller 95-åringen.

Vi har ikke brakt Hitler og nazismen påbanen under vårt besøk hos den flotte da-men, men hun sier det selv.

– Lekene her i Garmisch var ingen nazi-olympiade.

Hun hadde for øvrig samme jobb i som-mer-OL i Berlin.

– Jeg jobbet i ti OL etter dette og åtteParalympics. Stort sett som speaker, for-teller hun.

Hun er et oppkomme av historier.Og flere kommer, da vi blir med ut i den

koselige hagen hennes på baksiden av hu-set.

Et rikt blomsterflor møter oss der hvorvi kan se opp på Zugspitze og alle de vakrefjellene som omkranser alpeidyllen.

– Da sees vi her i 2018! sier hun da vi taravskjed med henne.

Hun tenker på at München har søkt OL i2018 og at Garmisch skal avvikle hopp ogalpint.

Slik blir det ikke. OL havner i Korea detåret.

«Den stilen kjenner jeg igjen»

OL-GULL: Birger Ruudsvever til OL-gull iGarmisch-Partenkirchen i1936.

JOBBET OG BODDE: Her idette huset iRathausstrasse, hosfamilien Katzmeier, boddeog jobbet Birger Ruud. Iførsteetasje var det lengeen sportsforretning.

«Han varen av oss.SkiclubParten-kirchen var somen enestestorfamilie»

Inge Wörndle

S

Spesiell høydestil vedRuudhytta.

Fra Garmisch-Partenkirchen 1936.

Utfor OL 1936Slalåm OL 1936. Svingstang vedRuudhytta.

Prøvespiller premie Klingental 1935.

VI GRATULERER MED100 års jubi leumet

EIKERSENTERET - GULSKOGENSTORTORVET - STORGATEN,

KONGSBERG

LAMPELANDSBAKERIUTSALGDYRMYRGT. 5, KONGSBERG

Smakfulle brød fra byens eneste tradisjonsbaker, her bakes det brød i lokaler som det har blitt bakt brød og kaker igjennom 100 år!

Grovbrød, litt mindre grove brød, og fi ne brød, håndverksbakt og stekt på steinovn. Små brød og store brød, rundstykker, fi rkanter og trekanter, italienske surdeigsbrød og franske.

Og vårt kakesortement er “verdensberømt” i Kongsberg og omegn.

Lavkarbo og proteinbrød for de på diett.

Matisens bakeri ble etablert i Dyrmyrgt. 5 i 1911. Lampeland Bakeri og Konditori overtok som eiere i 1970, og har etter den tid vokst og har nå

utsalgssteder i Kongsberg, Eiker og Drammen. I dag er Lampeland Bakeri og Konditori det eneste tradisjonelle bakeriet som drives i Kongsberg.

Foto

: Bor

gers

ens

sam

linge

r

BESTILLINGTLF: 32 73 31 45

HER KAN VI MED STOLTHET SI: det er kortreist, det er tradisjonog det er godt håndtverk´s tradisjon gjennom 100 år.

med kvalitet i sentrum

Det fi nner du hos Charlotte as i Skolegata, forretningen med 19 års erfaring.Vi fører kvalitetsklær til kvinner i alle aldre str. 36-50.

AV MERKER KAN NEVNES... JUNGE - ETAGE - SKOVHUUS - K-A DESIGN

RICCO VERO - 2 BIZ - MARC LAUGE - LAU RIE

GARDEUR - CO2 - WEARHOUSE - LA VOILA

2 BIZ - MAC SCOTT - ELINETTE

RICCO VERO

Byens størsteutvalg I selskapsklær.

Korte/lange kjoler fra Kriss, Swing og

Ricco Vero.

Vi fører også losje-

klær.

www.charlottekongsberg.no

ær.

��

SØLVGRUVENE

MUSEENE

SAKKERHUSENE

BERGSEMINARET

KULTURLANDSKAP

MUSEUMSKAFÉ

MUSEUMSBUTIKK

SELSKAPSLOKALER

KONGSBERG KIRKE

• Utstillingen “Kroner 1, kroner 2...”• Mynter og medaljer • Kongsberg Våpenhistorie• Sølv- og Mineralsamling• Kongsbergs skihistorie• Rennesansebergverk

• Gruvetog 3,2 km inn i fjellet• Oppvarmet festsal• Julebord• Events• Produktlansering• Firmasammenkomster m.m.

Opplev norsk gullalder innen

hoppsporten 1924-1952, en periode

dominert av “Kongsberghopperne”

med Birger Ruud i spissen.

Se også utstyr som ble brukt og

utviklingen av både ski og utstyr fra

sent 1700-tallet og frem til i dag.

NORSK BERGVERKSMUSEUM

SØLVGRUVENE

SKIHISTORIE

www.norsk-bergverksmuseum.no

Museet åpent:18.05-31.08

alle dager 10-17

01.09-22.12 tirs-søn 12-16

26

Tekst:BritaSørum

Foto:StåleWeseth

Laagendalsposten

– Far var aldri med osspå skirenn, for han varredd det ville bli for myeoppstyr.

ari Anne Smith-Kielland og Ve-bjørn Ruud tror at far Birgerhelt bevisst valgte å holde segvekk når barna deltok i hopp-renn eller i alpinbakken.

De skulle få utfolde seg utenat han skulle stjele oppmerksomheten.For Birger Ruud var som en popstjernelenge etter at skikarrieren var over.

Men han prentet inn i dem at ski skullevære lek og moro. Den arven tok de to bar-na godt vare på sammen med den øvrigestore Ruud-slekta. Konkurranseinstinkteter sterkt, og fortsatt holder de Ruudiadeni hevd.

Det blir mye «husker du» når søsknenemøtes og skal trekke fram minner om fa-ren.

I KONGSBERG skulle alle gutter hoppe påski, og det var nok mange som regnet medat Vebjørn var like god som faren.

For en guttunge var det ikke like gøy åstå i overrennet i en hoppbakke eller påstarten i en slalåmløype å høre speakerenrope: Nå kommer nummer 216 – sønn avBirger Ruud.

– Det var en periode det var plagsomt.Mine resultater i bakken sto overhodetikke i forhold til folks forventninger.

Og det var ikke mange renn søskenparetdeltok i der det ikke ble opplyst hvem devar sønn og datter av.

EN EPISODE har brent seg fast hos Ve-bjørn.

– Jeg var blitt nummer ti i et renn derdet dukket opp fotograf og journalist fraVG. Resultatet ble en helside om meg ogforeldrene mine som var oppspinn fraende til annen. Og det sto ikke ett enesteord om gutten som vant rennet. Det syntesjeg var pinlig.

Det var heller ikke spesielt moro da hankom seilende på magen i snøen, og det varsnakk om at eplet som ikke falt langt frastammen, men da var det et grundig fall.

For Kanne var det litt lettere, men hunfikk føle farens berømmelse i Garmisch-Partenkirchen. Jubelen bruste mot hennepå startstreken da det ble forkynt at nåkommer «Die Tochter von Birger Ruud».

Kari Anne er var en av landets beste al-pinister i årene fra 1966 til 1970 og vantNM i utfor i 1969. Vebjørn kan skryte påseg en topplassering i Holmenkollen Kan-dahar. Der fikk han en diger vandrepokal,

men vakte mest oppsikt fordi han kjørtemed strikkevotter.

Dette var en tid da det ikke var mye pu-blikum i bakkene.

DE VAR TRE SØSKEN, men eldstebror PerBirger, som hadde en hjertefeil, kunneikke være så aktiv som de andre. Likevellurte han seg med. Han døde da han var 19år, og det var foreldrenes store sorg.

– Far la aldri noe press på oss i det heletatt, men han smilte fra godstolen når vikom hjem med gode resultater. Og opp-fordret oss til å trene mer hvis vi var mis-fornøyde, sier søskenparet.

Selv om Birger verken var med på ski-renn eller smurte ungenes ski, var han all-tid den som tilrettela, laget nye bakker ogbidro til at barn og unge fikk skigleden.Dugnad var noe som satt i ryggmargen.

– Han var nok egentlig veldig beskjedenog tilbakeholden. Han irriterte seg overoverambisiøse foreldre som presset bar-na.

BÅDE VEBJØRN OG KARI ANNE er født iMøllergata – Flårn blant innfødte kongs-bergfolk. Sine første skirenn hadde de iSteffensbakken og Pecker’n.

Vebjørn legger ut når han forteller omen gang gutta hadde bygd et digert hoppog hadde overtalt faren til å være dom-mer. Men plutselig ville også Kari Annesom ikke var store jenta, være med. Hunsatte utfor og da så de plutselig Birgerstrekke armene ut og fange henne i sve-vet. Han var redd hun skulle falle og øde-legge seg.

De snakker ivrig om Ruudhytta på Gam-legrendåsen – både da de selv var barn ogi voksen alder. Latteren runger når de for-teller om en gang Kanne skulle ta salto,gikk rett på trynet og reiste seg med nesafull av barnåler.

ETTER AT BIRGER HADDE PENDLET i flere årfra Kongsberg til jobben på Bonna skifa-brikk i Lommedalen, flyttet familien dit i1956. Det var der søsknene hadde det mes-te av barndom og ungdom.

Der hadde de bakker hvor både Vebjørnog Kari Anne hoppet på ski. Birger anlaKrydsbyløypa og før tråkkemaskinenekom, måte det beintråkkes.

– Vi var ikke noe barnetalenter, men iLommedalen stiftet vi vår egen idrettsfor-ening der det var barna som bestemte alt.

Etter at han var ferdig med arkitektstu-diene flyttet Vebjørn Ruud tilbake tilKongsberg i 1973. Kari Anne bor på Tjø-me.

BIRGER OG MAGDA snakket også mangeganger om å flytte tilbake til Kongsberg,men det var særlig Magda som holdtigjen.

Da de var nærmere 75 år, var de kommet

på glid og Vebjørn og hans kone, Signe teg-net et hus som var spesialtilpasset fordem.

– Vi hadde håpet at de ville bo sentralt ibyen, men de ville på Gamlegrendåsen.

– De ble minst ti år yngre begge to, siersøsknene Ruud.

Magda, som hadde forsikret at hun ikkeskulle pusse mer sølv da hun flyttet fraLommedalen, ble en av de ivrigste av da-mene i sølvpussergjengen på Skimuseet.

For Birger tok oppbyggingen av Skimu-seet sammen med de gamle vennene, myetid.

Han følte seg hjemme i sin egen by, selvom han hadde bodd borte lenge.

Pliktfølelse hadde han i stort monn oghan stilte nok opp på mye fordi han synteshan hadde plikt til det. Etter hvert som

En leken far

K

Salto i St. Croax Milorgsoldat, mai 1945. Taler på Kirketorget i 1945. To skikonger. Med Bjørn Wirkola i Garmisch 1986. Kemner’n og sønnene.

27100 år

årene gikk begynte han også å bli sliten,sier Kari Anne og Vebjørn.

BIRGER VAR BÅDE SJENERT og utadvendtpå samme tid. Søsknene husker at da dedro på campingferie i barndommen, såville han helst stikke seg vekk – ikke drapå noen campingplass for der kom folk all-tid bort og skulle prate.

De ville høre hans mening om dagenshoppere i forhold til da han var aktiv. Når

han først var i gang med å prate, likte handet godt.

Han gikk nesten aldri langrenn – forham var det full fart. Det var mor Magdasom tok ungene med ut i langrennsløy-pene.

Og akrobaten som svevde fra stupebret-tet, kunne ikke svømme, men han haddeen egen teknikk for å komme seg opp.

Selv etter at han hadde passert 75 slo hansalto og var alltid den ivrigste deltakeren i

Ruudiaden som familien fortsatt holder påmed.

Birger likte ikke den voldsomme kom-mersialiseringen av idretten som hanopplevde i sine siste leveår. Idretten skul-le ikke være noe folk skulle gjøre pengerpå – det skulle være lek og moro.

Helt på tampen forteller Vebjørn ompremieutdelingen fra ett av de første ski-rennene han var med på. Det foregikk påKUF i Kluftebakken.

– Jeg skulle gå over gulvet for å hentepremien. Jeg følte meg nesten vektløs ogbukket så dypt at jeg slo hodet i hodet såalle pokalene skled ned.

Om han ikke ble like god som faren i bak-kene, har han i alle fall arvet en av Birgersandre store egenskaper – gleden over åfortelle den gode historie.

«Han var nok egentlig veldig beskjeden ogtilbakeholden. Han irriterte seg overoverambisiøse foreldre som presset barna.»

VEKKER MINNER: En kikk i et gammelt familiealbum får fram latteren.

Kong Olav ved åpningen av Skimuseet. Birger og Petter Hugsted på Skimuseet. Defilering med Milorg,mai 1945.

Petter og Birger med det norske ogdanske kongeparet.

Laagendalsposten28

Øivind Ruud ler godt oghjertelig mens hanforteller om sitt møtemed Kong Olav isportsforretningen påMajorstua.

i sitter i den koselige stua i detflotte, laftede tømmerhusethan og kona har på Jevnaker.

Bare noen få meter fraRandsvangen hvor regjering-

en pleier å ha sine årlige budsjettkonfe-ranser.

De vet neppe at den nest yngste broren iNorges mest berømte hoppfamilie, Ruud,bor der.

– Trives her, sier Øivind, og viser framutsikten mot Randsfjorden og fjellene ibakgrunnen.

– Det har grodd igjen så fælt. Det er ikkeså mye vi ser lenger, legger 95-åringen til.

Han er sprek som en ungfole.

Spreking. Hadde du ikke visst det, haddedu trodd han kanskje var 20 år yngre.

Fortsatt holder han og kona huset og enflott hage i den skjønneste orden.

– Det er godt å ha litt å gjøre, sier Øivind.Du ser likheten med Birger.Og det var jo også det Kong Olav gjorde,

da han kom inn i Sigmund Ruuds sports-forretning på Majorstua den gangen.

Der jobbet Øivind som økonomisjef, somdet vel ville hett i dag, sammen med brø-drene Sigmund og Asbjørn.

– Ingen av dem var til stede, da kongenkom inn, så en av de ansatte kom opp påkontoret til meg og ba meg komme ned,minnes Øivind.

– Jeg tok på meg en jakke, gikk ned, hil-ste og sa hvem jeg var.

Det var da Kong Olav tok et skritt tilba-ke, kikket og sa: Ser ut som det er sammestansemaskin som har laget alle sammen!

– Og så lo han hjertelig, forteller Øivind.Butikken ble på en måte offisiell leve-

randør av sportsutstyr til Kong Olav.– Og til den danske dronningen, Margret-

he, legger Øivind til.

Storfamilie. Øivind er født i 1916, somnest yngst i ungeflokken til Sigurd ogMathilde Ruud.

Asbjørn ble født tre år senere.– Jeg er født i Kirkegata, forteller Øi-

vind, men leiligheten ble etter hvert fortrang for familien på åtte, to voksne, femgutter og ei datter.

Derfor flyttet de til Crannergården.Det var også her mor Mathilde regjerte.– Hun så aldri noen av oss hoppe. Det

hendte hun gikk opp i tredje etasje og såmot Kongsbergbakken i Storåsen, fortel-ler Øivind.

Moren så aldri noen av sønnene hoppe«laiv», men var en svært ivrig radiolytter.

– Hun var en flink kokke og ikke minstkjøttkakene hennes var berømte, fortellerØivind.

Hun hadde også lært tysk, for hun haddevært husholderske for KV-direktør Paas-che, som var i Østerrike en periode.

– Derfor syntes hun det var stas å lagemat til alle kameratene våre og til utlen-dingene, som kom til Kongsberg for å hop-pe, minnes Øivind.

Selv ble han ingen stor skihopper, sombrødrene.

– Jeg hoppet selvsagt en god del jeg også,forteller Øivind.

Han var imidlertid en habil langrenns-løper med brukbare prestasjoner og såspilte han fotball for KIF.

– Vi hadde et brukbart lag før kringen.Jeg spilte centerhalf, minnes Øivind.

Ble med til Tyskland. Etter at han varferdig med gymnaset, fikk Birgerovertalt ham til å bli med til Garmisch-Partenkirchen.

Han jobbet i en sportsforretning der.– Bli med nedover! lokket broren.Og slik ble det. I august 1935 havnet Øi-

vind nede i Bayern.– Meningen var at jeg skulle bli til jul.

Noe mer hadde jeg ikke råd til.– Nå må jeg dra hjem, sa jeg til Birger,

men han mente jeg skulle bli.– Det ordner seg nok, mente storebroren.Og det gjorde det, for Øivind ble sports-

journalist for Aftenposten under legenda-riske Per Chr. Andersen.

– Jeg var bare frilanser, men laget alleforhåndsreportasjene til OL.

Teknikken var selvsagt ikke som i dag.Langt ifra.– Jeg leste inn teksten på telefonen til

noen damer som tok i mot den i Oslo.Øivind fikk referere også fra OL og var

Aftenpostens hoppekspert fram til krigen.

– Hva husker du fra OL-hopprennet i1936, da Birger vant?

– Det var selvsagt moro å være til stede.Jeg sto nede på sletta, sammen med de an-dre pressefolkene.

Vi må heller ikke glemme brorens over-raskende seier i utfor.

– Han burde hatt gullmedalje der også.Det var synd han ikke fikk det.

For ordens skyld, så bare nevner vi atdet den gangen ble konkurrert i kombina-sjon utfor og slalåm og Birger ble num-mer fire.

Var journalist. At han var stolt av brorenbehøver vi selvsagt ikke å nevne.

– Etter 1945 begynte jeg å skrive for VG.Grunnen til det var at jeg ikke ville fåttvært «førstereporter» på hopp i Aftenpos-ten. Jeg ville ikke fått reist så mye.

I 1952 sluttet hans journalistiske karri-ere.

– Men det var lærerikt og morsomt. Jegfikk mange gode venner i pressemiljøetog det var en flott tid.

Egentlig hadde Øivind tenkt å bli doktor.Slik gikk det ikke.Han traff storebror Sigmund på gata i

Oslo. Han lurte på om han ikke kunne be-gynne i sportsforretningen og slik ble det.

– Jeg startet i august 1940, og for å si detslik. Det var vel kanskje ikke den beste ti-den å begynne en slik geskjeft.

Det ble imidlertid en bra geskjeft etterhvert og blant annet lusekofter til USA blebra business.

Øivind ble i 20 år.Men det er egentlig Birger Ruud det skal

handle om.

Perseløkka og Hannibal. – Hvorfor bleBirger og KIF-hopperne så gode. Hva varårsaken til KIF-suksessen?

– Jeg tror det har med geografi og miljøå gjøre, sier Øivind.

– Perseløkka var en institusjon. Det sam-me var Ruud-hytta på Gamlegrendåsen ogbare i nærheten, var det ti hoppbakkermed stort og smått da vi vokste opp.

– Senere kom Hannibal.Kongsberg ble et hoppsportens Mekka.Øivind trekker også fram broder

Birgers humor.– Han var stort sett alltid i godt humør.Og det manglet ikke på muntre påfunn,

som da Kong Haakon sendte telegram tilKIF-hopperen etter nettopp OL-gullet i1936.

«Gratulerer så meget med Deres gull-medalje.

Haakon R.»Birger svarte følgende:«Hjertelig takk for Deres gratulasjon.Birger R.»– Han var en jækla snill fyr. For snill,

sier han videre om broren.– Han var også en svært omgjengelig og

jordnær fyr.– Det var synd at krigen kom. Den ødela

mye av karrieren for Birger og de andreKIF-gutta, som for eksempel Hilmar Myh-ra. Tror ikke Birger hadde hoppet i OL i1948 hvis det ikke hadde vært for krigen,

– Jeg tror ikke Birger nødvendigvis all-tid var den beste hopperen, men han varbest når det sto noe på spill, mener Øivind.

Ingen dårlig egenskap.

«Kongen tok et skritt tilbake, kikket og sa:Ser ut som det er samme stansemaskin somhar laget alle sammen!»

STOLT: Øivind Ruud har selvsagt de to vekjentenetegningene av broren Birger på veggen hjemme påJevnaker.


V

29100 år

MUNTER OG SPREK: 95 år gamle Øivind Ruud ble aldri noen stor skihopper, men var en habil fotballspiller i sin ungdom.

31100 år

OL i St. Moritz i 1948 bleBirgers siste storemesterskap.

ange mener at sølvme-daljen fra OL i St. Mo-ritz var Birger Ruudsaller største idretts-

prestasjon. Det var heftige diskusjoner iforbindelse med laguttaket, der fleremente at 37-åringen var alt for gammel.Men Birger Ruud taklet presset. Han blebare slått av Petter Hugsted.

Lp mandag 9. februar 1948: Det var neppemange Kongsbergfolk, som ikke satt medørene på stilker foran radioapparatet lør-dag. Det var hopprennet i St. Moritz detgjalt.

Birger Ruud (ja, han var satt inn på lageti siste øyeblikk i stedet for Georg Trane)kom i flott stil, 19, 18, 18.5, 18. 5 og 19 og 64m. i lengde. Fint Birger! Og så kom PetterHugsted. Lytterne holdt pusten – jo, 18,18.5, 18.5, 18 og18 og 65 m. (Ennå ledetfinnen Matti Pietikainen, men Petter varbare et halvt pt. etter)

Vi skulle anta at spenningen foran 2denomgang var faretruende ved apparatene.

Birger så, hurra 67 m. (hurra, igjen gam-

le, evigunge Birger, du er noe for deg sjøl,ropte kongsbergfolket. både inni seg oghøgt)

Vi venter på Petter – der er han, vi hørerjubelen slå oss imøte for hallomannens be-geistrede karakteristikk: kraftig, flottstøtt som fjell. 70 meter. (Den Petter, denPetter!) Dagens lengste! (Der var gullet,og sølvet hadde vi fra før, spør om det blegledesdans rundt om i stuene.)

Byen i festrus. «L.p» nådde aller først framtil en strålende telegrafdame med gratula-sjonstelegrammer til St. Moritz, men aller-ede kl. 16.30 var telegrafen sprengt – detvar haugevis av telegrammer innløpet ogpersonalet arbeidet på spreng.

Hugsted og frue hørte radiosendingen påsykehuset (der fru Hugsted er innlagt etteret benbrudd), radioapparatet var plasertute i korridoren, dørene til sykestuene stodpå vidt gap og det var begeistring uten likeblant syke og freske da seiren var en kjens-gjerning. Overlege Amundsen, der selv eren gammel skiløper, var ikke den som varminst opprømt. Fru Hugsted fikk blomsterfra Kif, fru Ruud også, og altså hilsner imassevis, telefonen neste blokert.

– Jeg var litt engstelig da Birger ble sattinn på laget, sier «Kemnern», det var jo etstort ansvar han fikk, men det gikk jo bra.

Lp 9. februar 1948:

«Byen i stemning og begeistring – Petter GULL, Birger SØLV»

DET STØRSTE? Selv har Birger Ruud antydet at sølvet etter Petter Hugsted (t.h.) i 1948 var det han selv satte mest pris på.

MED BILDER: Laagendalsposten etterdobbeltseieren i OL i 1948.

M

OvOver 35 butikker 35 butikker som tilbyr mote og ver som tilbyr mote og velværeelvære

LekkLekkert og prert og praktisk til hus,aktisk til hus, hjem og fritidhjem og fritid

StorStore kjeder og små nisjebutikkere kjeder og små nisjebutikker

5 serv5 serveringsstedereringssteder

ApotekApotek

Velkommen til shopping

for hele familien!

10 - 20 (18)

70 butikker midt i Kongsberg!

Speilbilde av den store verden70 butikker midt i Kongsberg

www.www.stortorvstortorvetsenter.etsenter.nono

Birger Ruud 100 år

Documents

Transcript of Birger Ruud 100 år