1

Veiledning til akademisk skriving ved

HiNT

Høgskolen i Nord-Trøndelag

Steinkjer 2013

Godkjent av studiesjefen med virkning fra

01.08.2013

2

Veiledning til akademisk skriving ved

HiNT

3

Forord

Heftet «Veiledning til akademisk skriving ved HiNT» har blitt til gjennom et samarbeid

mellom representanter fra alle de fem avdelingene ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. I tillegg

har en representant fra biblioteket og en studentrepresentant bidratt. Arbeidet med heftet

ble utført våren 2013 og har dels bestått i redigering av et dokument med tittelen

«Akademisk skriving» fra 2008, og dels vært nyskriving. Versjonen fra 2008 var det Harald

Næss ved Avdeling for økonomi, administrasjon og ledelse som stod for. Denne versjonen

bygget igjen på et hefte utarbeidet av Liv Hausken, brukt ved Institutt for medier og

kommunikasjon, Universitetet i Oslo (2001) og Studiehåndbok for media FU (medievitenskap

grunnfag som fjernundervisning), Universitetet i Bergen (1999). En liten del av innholdet vil

derfor være identisk med det som står i disse heftene.

Følgende representanter har bidratt i arbeidet med «Veiledning til akademisk skriving ved

HiNT»:

Berit Irene Vannebo (ØOL)

Anne Kathrine Hundal (LÆR)

Lena Mari Sjøblom (HEL)

Svein Loeng (TLU)

Marit Kathryn Corneil (LIT)

Sissel Galdal (Biblioteket)

Paul Egil Murbræck (3.årsstudent Naturforvaltning)

4

Innhold Forord ...................................................................................................................................................... 3

1. Innledning ............................................................................................................................................ 6

Del 1: Å skrive en fagtekst ..................................................................................................................... 7

2. Struktur............................................................................................................................................... 7

2.1. Generelle struktureringsprinsipper .................................................................................... 7

2.2. IMRAD-strukturen ................................................................................................................... 8

2.3. Disposisjon av Bachelor-oppgaven ..................................................................................... 9

3. Språk og sammenheng i teksten ..................................................................................................... 12

3.1. Språk ........................................................................................................................................ 12

3.2. Delkapittel, avsnitt og tekstbinding ................................................................................ 13

4. Faglig innhold ................................................................................................................................... 16

4.1. Avgrensing og problemstill ing ........................................................................................... 16

4.2. Drøfting, argumentasjon og redegjørelse ...................................................................... 18

5. Skriveprosessen ............................................................................................................................... 19

5.1. Skriving av flere utkast ....................................................................................................... 20

5.2. Å lese hverandres tekstutkast ........................................................................................... 21

5.3. Veiledning og respons ......................................................................................................... 21

5.4. Samforfatterskap .................................................................................................................. 22

Del 2. Siteringsteknikk og kildehenvisninger .................................................................................... 24

6. Siteringsteknikk ............................................................................................................................... 25

7. Teksthenvisninger i APA-stil........................................................................................................... 27

7.1 Grunnregler for teksthenvisninger i APA -stil .................................................................. 28

7.2 Teksthenvisninger og flyt i teksten ................................................................................... 31

7.3 Henvisning til bestemte deler av teksten ......................................................................... 32

8. Referanseliste i APA-stil .......................................................................................................... 32

8.1 Referanse til trykte kilder .................................................................................................... 34

8.2 Referanser til kilder på internett ....................................................................................... 39

8.3 Referanse til audiovisuelt materiale ................................................................................. 45

8.4 Eksempel på referanseliste i APA -stilen, 6. utg. ............................................................ 46

5

8.5. Oversikt over personlig kommunikasjon ......................................................................... 47

8.6. Vedlegg .................................................................................................................................... 47

Referanser: ........................................................................................................................................... 48

6

1. Innledning

Underveis i et studieforløp skal du levere en rekke skriftlige arbeider i form av «arbeidskrav»,

gruppeoppgaver, besvarelser i forbindelse med hjemmeeksamen, bachelor- eller

masteroppgave. Felles for alle disse arbeidene er at de er faglige eller vitenskapelige tekster

som stiller krav til det vi kaller akademisk skriving. Akademisk skriving skiller seg fra andre

former for skriving først og fremst ved at presisjonsnivået i teksten forutsettes å være høyt.

Dysthe, Hertzberg og Hoel (2000, s. 82) framhever tre sentrale egenskaper ved faglige

tekster: økonomisering, organisering og klarhet. I disse ligger det at innholdet må være

relevant for problemstillingen, det må være godt organisert og dessuten entydig og

forståelig framstilt.

Denne veiledningen til akademisk skriving er tenkt som et generelt hjelpemiddel for deg som

skal skrive større oppgaver i høyere utdanning. Det er ikke en utførlig innføring i skriving innenfor

akkurat ditt fagområde. Hvert fag har sine normer for hvordan tekster skal utformes. Man kan si at

det har sin egen tekstkultur (Hoel 2008, s.18). Dette innebærer at begrep, fagterminologi og

tekstkonvensjoner vil være ulike fra ett fag til et annet. Likevel er det en del fellestrekk ved alle

former for akademisk skriving. Det er disse fellestrekkene dette heftet vil ha fokus på.

Etter innledninga følger åtte kapitler. Kapittel 2 handler om hvordan man best kan strukturere en

fagtekst. Kapittel 3 handler om språk og sammenheng i fagteksten. Kapittel 4 består av generelle tips

til hvordan man presenterer innholdet i teksten. Kapittel 5 gir gode råd om selve skriveprosessen. De

tre siste kapitlene gir en innføring i siterings- og referanseteknikk. Vi har valgt å rendyrke én

referansestil, APA-stilen. Innholdet og strukturering av denne delen av teksten bygger på 6. utgave av

Publication manual of the American Psychological Association (2010) og Litteraturhenvisninger etter

APA, 6. utgave av Unni Knutsen (2012).

7

Del 1: Å skrive en fagtekst

2. Struktur

Det eksisterer ikke én riktig måte å bygge opp en fagtekst på. Ulike fag har gjerne ulike tradisjoner.

Det finnes imidlertid noen strukturer som er vanligere enn andre, og den kanskje vanligste strukturen

for akademiske tekster er den såkalte IMRAD-strukturen, der bokstavene står for Introduction,

Material/Method, Result And Discussion. Den tilsvarende betegnelsen på norsk er IMRoD

(Introduksjon/Innledning, Materiale/Metode, Resultater og Diskusjon). Før vi gjør nærmere rede for

denne strukturen, skal vi presentere noen generelle struktureringsprinsipper.

2.1. Generelle struktureringsprinsipper

Uansett hva slags oppgave du skal skrive, må du gi teksten en logisk struktur. Noen ganger vil den

typen oppgave du skriver, være avgjørende for strukturen. Andre ganger er det du som må foreta

valg som gjør at oppgaven får en logisk struktur. Et enkelt struktureringsprinsipp innebærer å samle

de innholdsmomentene som hører sammen i større innholdsdeler. Rognsaa (2004, s.24) omtaler

dette som å gi teksten en «kommode-struktur» der innholdsdelene tilsvarer «skuffene». Dette er en

nyttig måte å strukturere stoffet på, men rekkefølgen på «skuffene» må også være gjennomtenkt.

Dette handler om mottakerbevissthet. Leseren av teksten skal kunne følge den samme logikken og

tankegangen som du som avsender har.

En logisk struktur innebærer også at teksten har en tydelig tredeling mellom innledning, hoveddel og

avslutning. Hoveddelen vil som regel være størst i omfang og består ofte av en rekke ulike

innholdsmomenter. I tillegg til disse tre delene, bør teksten ha en tittel som signaliserer hva teksten

skal handle om, samtidig som den fanger leserens oppmerksomhet. Helt til slutt i fagteksten skal det

alltid være med en oversikt over alle kildene du har henvist til i teksten, ei

referanseliste/litteraturliste. Ut over dette kan fagtekster være svært ulike i oppbygningen.

Merk deg det angitte omfanget teksten skal ha. Ofte får du oppgitt et bestemt sidetall, f.eks. 10-12

sider. Da bør du holde deg innenfor denne rammen. Når du teller sider, skal forord,

innholdsfortegnelse og referanseliste ikke medregnes. Alle besvarelser skal ha standard margsetting

(2,5), linjeavstand på 1,5 og skrifttype/størrelse Times New Roman 12 punkt eller Calibri 11 punkt.

Det finnes en rekke verktøy som kan hjelpe elever og studenter til å strukturere tekstene sine. Hvis

du vil lese mer om grunnleggende struktureringsprinsipper eller øve deg på å skrive enkle, faglige

tekster, kan du f.eks. gå til hjemmesida for femavsnittsmetoden som er utarbeidet av Carl Fredrik

8

Flyum ved Universitetet i Oslo. Denne metoden er tenkt som et skriveverktøy som kan benyttes for å

strukturere tekster uansett fag. Nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforsking

(Skrivesenteret) har også nyttig stoff om akademisk skriving. Videre har NTNU laget et interaktivt

kurs for studentene sine, VIKO , som handler om informasjonskompetanse. Dette kurset kan være til

hjelp ved oppgaveskriving og litteratursøk.

2.2. IMRAD-strukturen

Når man skal skrive en forskningsartikkel, blir IMRAD-strukturen ofte benyttet som modell. Også når

du skal skrive fagtekster i høyere utdanning, kan IMRAD-strukturen være et godt utgangspunkt. Når

vi nå går nærmere inn på IMRAD-strukturen, velger vi å bruke de norske betegnelsene som skjuler

seg bak initialordet. Vi har tatt utgangspunkt i Dysthe et al. (2000) i denne delen av heftet.

I Innledningen/Introduksjonen skal du gjøre rede for temaet i teksten din og hva som er

problemstillingen. Du bør gi en oversikt over tidligere forskning på området og vise hvordan din

undersøkelse forholder seg til dette. Du bør også si noe om hvorfor temaet og problemstillingen du

har valgt, er verdt å utforske. Hvis du ønsker det, kan du skille ut teori i et eget kapittel. Særlig i

større oppgaver er dette vanlig å gjøre. Den teorien du presenterer i teorikapitlet, skal brukes til å

analysere eller tolke datamaterialet. Dermed er det materialet som avgjør hva slags teori og hvor

mye teori som er nødvendig.

M står for Materiale og metode. I dette kapitlet skal du beskrive hvilke data du bygger

undersøkelsen din på og hvordan datainnsamlinga har foregått. Ettersom det finnes mange ulike

metodiske tilnærminger, vil denne delen av fagteksten være ulik fra fagtekst til fagtekst. Hvordan du

har valgt å analysere datamaterialet ditt, skal også beskrives i dette kapitlet.

Resultatene skal presenteres i et eget kapittel. Da er det «funnene» du skal gjøre rede for. Alt

trenger ikke være like relevant, du må velge ut det du mener er sentralt for akkurat din

problemstilling. Funnene skal så drøftes i Diskusjons-kapitlet. Du må knytte dine funn til eventuelle

hypoteser og det andre forskere har funnet ut og dessuten belyse dem gjennom teori. Igjen er det

problemstillingen som må være utgangspunktet for drøftinga, ikke nye tema som har dukket opp

underveis. Avslutningsvis er det nødvendig å oppsummere og i noen tilfeller konkludere. Du må

«samle trådene».

9

2.3. Disposisjon av Bachelor-oppgaven

Et stort antall av studentene skal før eller siden skrive bacheloroppgave. Erfaringsmessig vil det være

ulikheter mellom fagområdene når det gjelder hvilke krav som stilles til dette store arbeidet. Disse

kravene vil faglærerne dine informere deg om. På neste side presenterer vi en disposisjon for

bachelor-oppgaven. Denne disposisjonen er laget med utgangspunkt i en tenkt problemstilling på

Avdeling for økonomi, organisasjon og ledelse. Uansett fag kan denne disposisjonen være nyttig å se

nærmere på. Vi vil samtidig informere deg om at du har tilgang til å lese gode bacheloroppgaver

innen ditt fagfelt på biblioteket.

I tillegg til innholdsdelene som følger naturlig med IMRaD-strukturen, er det vanlig å ha med et

sammendrag i starten av oppgaven. Dette sammendraget skal normalt ikke overstige 250 ord og skal

dessuten være en separat del som ikke skal pagineres (dvs. ha sidetall og inngå i det totale antallet

sider). I sammendraget skal du oppsummere det viktigste i oppgaven med hensyn til tema,

problemstilling, metode og resultater.

I en bacheloroppgave anbefaler vi at du har med følgende momenter:

Forside (standard forside skal brukes)

Tittelside (med tittel både på norsk og engelsk)

Forord

Sammendrag (inntil 250 ord)

Summary (sammendrag på engelsk)

Innholdsfortegnelse

Selve oppgaven:

- Innledning med problemstilling

- Teori

- Metode

- Analyse av data/Resultater

- Diskusjon/Drøfting

- Oppsummering/Konklusjon

Referanseliste

Eventuelle vedlegg

Oversikten på de neste to sidene viser hvordan en detaljert disposisjon for en bacheloroppgave kan

tenkes å se ut. Disposisjonen er hentet fra Avdeling for økonomi, organisasjon og ledelse. Selv om det

er brukt litt andre begreper, følger disposisjonen IMRaD-strukturen. Dette er kun et eksempel på en

disposisjon, og det er viktig at du forhører deg med veileder/faglærere innen ditt eget fagfelt når du

skal lage disposisjon til din oppgave.

10

1) Innledning

a. Beskriv tema for oppgaven: Hvorfor er dette et viktig/samfunnsaktuelt tema? Hva er formålet

med din undersøkelse/ditt prosjekt?

b. Problemstilling: Hva er problemstillinga di?

c. Forskningsspørsmål/hypoteser: Hvilke (under)spørsmål er en del av problemstillinga? Hvilke

hypoteser har du? Hvilke spørsmål må besvares for å undersøke det fenomenet du er interessert

i, eller sammenhengen mellom de variabler du studerer?

Eksempel:

Problemstilling:

Hva er forholdet mellom kulturell kapital og rekruttering til lederstillinger i privat

sektor? Er «homophily» (dvs. at folk omgås andre som er like seg selv) et trekk ved

ledersjiktet i norske private bedrifter?

Forskningsspørsmål:

Er det slik at ledere i hovedsak kommer fra høyere samfunnsklasser?

Er det slik at ledere i hovedsak har høyere utdanning?

I hvilken grad foretrekker ledere å ansette likesinnede—mennesker som ligner en

selv? Hvordan begrunnes slike ansettelser?

Er rekrutteringskriterier avhengige av størrelse på bedriften og hvorvidt de er

involvert i internasjonal handel?

d. Hvordan er oppgaven bygd opp?

2) Teoretisk perspektiv og litteraturoversikt

a. Hvilke(t) teoretiske perspektiv tar du utgangspunkt i? Hvilke teoretikere eller teoretiske begreper

tar du i bruk i oppgaven din?

b. Hva sier tidligere litteratur om temaet?

c. Er forskere enige/uenige om konklusjonene de har trukket? Hva er de uenige om?

d. Har tidligere forskning oversett enkelte faktorer som kan være med på å forklare dette

fenomenet/sammenhengen mellom de forhold du er interessert i?

e. Diskuter/plasser problemstillinga di i forhold til tidligere litteratur og forskning på dette feltet.

i. Hva belyser problemstillinga di som tidligere forskning ikke har fokusert på?

ii. Ser du på samme problematikk som tidligere forskning, men i en ny kontekst

(sammenheng)? Innhenter du empiri i en ny kontekst? Tester du begreper eller teori i en

ny kontekst?

3) Metode

a. Hvilket forskningsdesign har du valgt?

b. Hvilken metode har du valgt (kvalitativ eller kvantitativ)?

i. Beskriv den metoden du har valgt.

ii. Hvorfor er den metoden du har valgt, best for å belyse din problemstilling?

c. Ved deskriptive data vedrørende gruppen eller miljøet du studerer: Beskriv datasettet ditt

og/eller utvalget ditt.

d. Etiske spørsmål ved din metode:

i. Hvordan beskytter du dine informanter?

ii. Anonymitet

11

4) Analyse av data

a. Tema i dataanalysen:

i. Kvalitativ metode (f.eks. intervju):

1. Hvilke tema går igjen i dine intervju? Hvordan fremstilles disse tema av dine

informanter?

2. Finner du variasjon i intervjuene? Er variasjonen avhengig av kjønn, alder eller

andre bakgrunnsvariabler?

3. Hva kan forklare variasjonen du finner i dine data? Bruk eksempler og sitater fra

intervju for å belyse dine funn.

ii. Kvantitativ metode:

1. Hvilke uavhengige variabler er signifikante?

2. Finner du sammenhenger som framstår som ekte årsak-virkning-forhold, men

som ikke er det (spuriøse sammenhenger)?

3. I hvilken grad har dine analyser fanget opp variasjon?

4. Hvor stor del av variasjonen er forklart av de variabler du har inkludert i dine

analyser?

iii. Dokumentanalyse:

1. Hvilke tema går igjen i tekstkildene? Hvordan fremstilles disse av de ulike

tekstkildene?

2. Hvilke kontekstuelle rammer presenteres temaet innenfor i de ulike tekstene

(historisk, kulturelt)?

3. Hva kan forklare variasjonen du finner i dine data? Bruk eksempler (og utdrag)

fra dine kilder for å belyse dine funn.

b. Oppsummering av dine funn.

5) Diskusjon

a. Diskusjon av hovedfunn med utgangspunkt i teori:

Gå tilbake til problemstillinga di og forskningsspørsmålene/hypotesene dine:

i. I hvilken grad belyser dine funn problemstillingen?

ii. I hvilken grad kan dine funn hjelpe oss å besvare dine forskningsspørsmål/bekrefte eller

avkrefte dine hypoteser?

iii. Har dine funn gitt oss ny teoretisk innsikt?

b. Kritikk av dine funn i lys av metode:

i. Hva er svakheter med den metoden du har valgt? Kunne en annen type data/en annen

metode hjulpet deg med å besvare problemstillinga di?

ii. Hvor pålitelige er dine data og dine funn?

iii. Hvor generaliserbare er dine funn?

6) Konklusjon

a. Oppsummering av undersøkelsen og svar på problemstillingen.

b. Spørsmål til videre forskning: Hvilke spørsmål/tema kunne du forsket mer på hadde du hatt mer

tid og ressurser til rådighet?

c. Personlige refleksjoner.

12

3. Språk og sammenheng i teksten

Som vi nevnte i innledninga, krever akademisk skriving økonomisering, organisering og klarhet. Dette

betyr at det språklige også får betydning. Å skrive godt språk handler om mer enn rettskriving og

tegnsetting. I dette kapitlet skal vi komme inn på noen aspekter ved språk som kan hjelpe deg når du

skal skrive fagtekster.

3.1. Språk

Språket i akademiske tekster skal være objektivt, formelt og klart. Det betyr blant annet at du bør

være forsiktig med å bruke en del trekk som er typiske for muntlig og hverdagslig språk. Slike trekk

kan være spørsmål, direkte henvendelser til leseren og bruk av småord som jo, vel, kanskje, ikke sant

etc.

Videre bør du være varsom med å bruke personlige pronomen som jeg, vi, du og dere. I akademiske

tekster er det vanlig å bruke de upersonlige formene man eller en i stedet, men du bør holde deg til

én av disse og ikke veksle mellom begge. Legg merke til at vi i dette dokumentet hele tiden

henvender oss til deg som leser, med formen du. På denne måten skaper vi en annen nærhet enn det

som er ønskelig i fagtekster. Selv om du skal tenke på mottakeren også når du skriver fagtekster, er

ikke dette noe som skal komme fram i selve teksten. Ved å bruke man i stedet for du eller jeg, vil en

tekst bli mer generell og formell. En lignende effekt kan du oppnå ved å bruke passiv, f.eks.

«Resultatene vil bli drøftet…» eller «Resultatene drøftes…» i stedet for «Jeg vil drøfte resultatene…».

Det du gjør når du bruker passivformen av verbet, er at du unngår å referere til den som handler eller

uttaler seg. Et generelt råd er likevel at du bør skrive setninger med aktive verb og unngå passiv når

det er viktig å få fram hvem som har utført noe eller uttalt seg om noe og du ikke har noen grunn til å

skjule det.

Når du skriver akademisk, er det viktig at du argumenterer saklig. Unngå påstander som du ikke har

belegg for. Hvis du er usikker på et standpunkt, kan du vise dette ved å ta forbehold gjennom måten

du formulerer deg på. Uttrykk for usikkerhet (se eksemplene lenger ned) hjelper deg med dette. Du

bør likevel ikke bruke for vage formuleringer. Presisjonsnivået i språket øker ved at du erstatter

generelle ord fra dagliglivet med fagbegreper. ”Å foreta en undersøkelse” er bedre enn ”å gjøre en

undersøkelse”. Samtidig kan det være vel så godt språk å skrive bare ”undersøke”. Dette eksempelet

viser et fenomen som kalles nominalisering, det vil si at man gjør om et verb til et substantiv ved å

sette til ei ending (undersøke blir undersøkelse). Noen ganger får man uttrykt mer informasjon i ei

setning ved å bruke nominaliseringer, men vi anbefaler at du ikke overdriver bruken. Fenomenet

forbindes gjerne med begrepet ”substantivsjuke”, noe du kan lese mer om her.

13

En god tekst vil som regel veksle mellom korte og lange setninger, derfor bør du variere lengden på

setningene dine. God flyt oppnår du når en setning står i forlengelse av den foregående setningen,

for eksempel ved at den utdyper og utvider noe som allerede er kjent for leseren. Riktig tegnsetting,

først og fremst ved bruk av punktum og komma, letter lesinga av teksten din. Du bør unngå for lange

setninger før du setter punktum. Mange er usikre på kommareglene, men du kommer et godt stykke

på vei ved å sette komma der det kjennes naturlig å trekke pusten. De fleste vet at det skal være

komma før konjunksjonen men. Når du innleder en helsetning med en leddsetning, som her, skal du

også sette komma. De øvrige kommareglene og andre regler for riktig språkbruk kan du finne på

Språkrådet sine nettsider.

3.2. Delkapittel, avsnitt og tekstbinding

De ulike kapitlene vil gjerne være av ulik lengde. Det er vanlig å dele inn de lengste kapitlene i

delkapitler med egne undertitler. Undertittelen skal si noe om innholdet i hele delkapitlet. Bruk

gjerne flere nivå for å markere den logiske strukturen i teksten. Dette kan du f.eks. gjøre på følgende

måte:

3. Metode (nivå 1) 3.1. Utvalg (nivå 2) 3.2. Observasjon (nivå 2) 3.2.1. Åpen observasjon (nivå 3) 3.2.2. Strukturert observasjon (nivå 3) 3.3. Analyse (nivå 2)

Delkapitlene skal alltid deles inn i avsnitt. Avsnittene bidrar til å gjøre teksten lettere tilgjengelig for

leseren. Avsnitt markerer du enten ved å hoppe over ei linje (dobbelt linjeskift) eller ved innrykk.

Linjeskift uten innrykk kalles hybridavsnitt og er noe du skal unngå. Hvert avsnitt er en enhet som

behandler en avgrenset del av temaet i framstillingen din, gjerne et bestemt nøkkelord. Første

setning i et avsnitt kalles temasetning (Hoel 2008, s. 104) eller nøkkelsetning (Rognsaa 2004, s. 98).

Etter den innledende setningen følger flere utdypende setninger. Siste setning i avsnittet fungerer

som en oppsummering eller konklusjon der nøkkelordet gjentas. En tredeling mellom innledning,

hoveddel og avslutning gjelder med andre ord også på avsnittsnivå.

Avsnittene er knyttet sammen ved hjelp av det som gjerne kalles en rød tråd. Dette handler om å

skape god sammenheng i teksten. Setningene må henge sammen med hverandre, men det må også

avsnittene gjøre. Gode overganger mellom setningene og mellom avsnittene skapes blant annet ved

bruk av ulike forbindere. Den følgende oversikten over forbindere er laget med utgangspunkt i

14

Rognsaa (2004) og Iversen, Otnes og Solem (2011). Kategoriseringen er gjort ut fra hvilken funksjon

forbinderen har:

1. Rekkefølge, tillegg, eksempel: og, også, så, dessuten, i tillegg, for det første, for det andre, på

den enes siden, på den andre siden, til slutt, samt, for eksempel, til og med

2. Motsetning, kontrast: men, derimot, imidlertid, tvert imot, i motsetning til, til tross for, selv om,

på den annen side

3. Alternativ: enten – eller, eller, alternativt

4. Årsak-virkning: derfor, fordi, da, slik at, altså, dermed, på grunn av, følgen av, årsaken til, følgelig

5. Tid: da, når, mens, innen, siden, så, deretter, etterpå, senere, samtidig, på den tid, etter en

stund, sjelden, ofte

6. Framheving: først og fremst, primært, særlig, bestemt, faktisk, uten tvil, åpenbart, især

7. Positiv holdning: heldigvis, med glede, gjerne, heller, helst

8. Negativ holdning: dessverre, uheldigvis, beklageligvis

9. Usikkerhet: kanskje, muligens, trolig, antakelig, sannsynligvis, temmelig, nokså, ganske, som

regel, neppe, til en viss grad

10. Omformulering: med andre ord, kort sagt, som sagt

11. Konklusjon: endelig, til slutt, derfor, som en avslutning, for å oppsummere, følgelig

15

Gode overganger mellom setninger og mellom avsnitt kan lages ved hjelp av slike forbindere, men

kan også skapes på andre måter, f.eks. ved hjelp av gjentakelse. En måte å gjenta på, er å repetere et

viktig nøkkelord fra et avsnitt i begynnelsen av det neste. Gjentakelse ved bruk av synonymer er en

annen måte. Man oppnår også gjentakelse ved at man erstatter ordet med et pro-ord, f.eks. han,

hun, det, dette, denne, slik og disse.

Alt som er nevnt hittil, kan bidra til å skape sammenheng både mellom små og store tekstdeler, f.eks.

mellom setninger og mellom avsnitt. I tillegg finnes en rekke såkalte tekstordnere som hjelper leseren

gjennom teksten.

Oversikten nedenfor er hentet fra Iversen et al. (2011, s. 137):

1. Oppregning:

For det første… For det andre…

Primært vil vi… Sekundært…

2. Vektlegging/utdyping:

Det viktigste er at…

Jeg vil understreke at…

Med andre ord…

3. Tilbakeskuende:

Som tidligere nevnt…

Vi har til nå sett…

4. Fremadskuende:

Videre kan man…

Vi skal etter hvert se at…

5. Alternativer:

På den ene siden… På den andre siden…

Noen mener at… Andre mener at…

6. Oppsummerende:

Kort sagt så…

For å oppsummere…

16

4. Faglig innhold

I kapittel 2 sa vi noe om hva slags innholdsdeler du bør ha med i en fagtekst og rekkefølgen på disse

delene. I dette delkapitlet skal vi gå nærmere inn på problemstilling, analyse og drøfting.

I alle skriftlige arbeider bør du bruke tid på å disponere besvarelsen. Dette kan innebære to ting: Før

du starter på selve skrivinga, kan det være nyttig å ha en disposisjon over innholdet som

utgangspunkt. Denne kan gjerne være punktvis og i stikkordsform, men bør ha med de viktigste

innholdsmomentene. I selve besvarelsen bør du ha med en sekvens der du viser hvordan besvarelsen

er bygd opp, og der du i tillegg gjør rede for hvilke teorier og perspektiver som er relevante å bruke

for å løse oppgaven. Disposisjonen hjelper deg med å avgrense det feltet du beskriver, og den gir deg

mulighet til å holde deg til saken og skape en så presis forståelse som mulig.

4.1. Avgrensing og problemstilling

Hensikten med å skrive fagtekster i utdanning er fordypning innen et fagområde. Samtidig skal

skrivinga utvikle studentenes skrivekompetanse og evnen til å analysere og drøfte en problemstilling

ved hjelp av teori. Det er ikke noe poeng å ramse opp det som står i pensum. De teoriene, metodene,

perspektivene og begrepene du presenterer, skal du bruke til å diskutere den aktuelle

problemstillingen.

Å formulere en problemstilling så presist som mulig kan være utfordrende. Du må nesten alltid

avgrense det teoretiske feltet for å gjøre det overkommelig. Det er som regel bedre å skrive mye og

godt om lite, enn å skrive lite om mye. I forbindelse med hjemmeeksamen er problemstillingen som

regel allerede formulert. Du slipper å bestemme tema, men det forventes at du presiserer og

avgrenser problemstillingen. Dette innebærer at du må beskrive hvordan du forstår oppgaveteksten

og hvordan du vil løse oppgaven. Hva spørres det etter? Hvilke ord er sentrale stikkord? Hvordan vil

du avgrense temaet opp mot andre tema? Slike spørsmål kan hjelpe deg et stykke på vei. I oppgaver

med selvvalgt tema må du lage problemstilling selv. Det er vanlig å formulere problemstillingen som

et spørsmål eller et utsagn. Den bør være åpen og gi mulighet for argumentasjon. En god

problemstilling er presist formulert og dessuten realistisk, dvs. at den er mulig å belyse innenfor den

rammen du har å forholde deg til.

Problemstillingen skal du presentere i innledningen, gjerne etter en kort introduksjon til temaet.

Leseren skal umiddelbart få klar beskjed om hva fagteksten handler om. Du bør markere

problemstillingen tydelig i teksten, f.eks. med uthevet skrift. Både i eksamensbesvarelser og i

oppgavebesvarelser med selvvalgt tema skal du presisere problemstillingen. Du skal gjøre det helt

17

klart for leseren hvordan du vil diskutere problemstillingen, hvilke valg du foretar, og hvorfor du

foretar akkurat disse valgene. Deretter skal du holde deg til problemstillingen gjennom hele

oppgavebesvarelsen ved å diskutere den ledd for ledd fram til en konklusjon.

Problemstillinger kan være svært forskjellige og være på ulike nivåer, jf. figur 1. Jacobsen (2005)

skiller mellom fire typer problemstillinger. Disse er:

Beskrivende

Eksplorerende

Forklarende

Problemløsende

Beskrivende problemstillinger har som formål å beskrive eller kartlegge en situasjon. En beskrivende

problemstilling har dermed ikke nødvendigvis ambisjon om å analysere eller teste teoretiske

påstander (hypoteser). Det å beskrive er byggesteinen i enhver analyse, og de andre typene

problemstillinger bygger også på et beskrivende utgangspunkt.

I en bacheloroppgave er ambisjonen ofte å utforske et avgrenset tema, samt analysere ulike

dimensjoner av dette fenomenet. Eksplorerende, eller utforskende, problemstillinger har som mål å

avdekke ny kunnskap om et fenomen, samt finne ut hva fenomenet består av, dvs. konkretisere

innholdet i fenomenet. Eksplorerende problemstillinger har også ofte som målsetning å utvikle en

teori om fenomenet som kan munne ut i et sett av hypoteser/årsakssammenhenger som kan testes.

En eksplorerende problemstilling stiller ofte slike spørsmål: Hva er dette fenomenet? Hvilke faktorer,

variabler og verdier er viktige?

Forklarende problemstillinger tar ofte utgangspunkt i teoretiske påstander (hypoteser) og kjente

variabler. Formålet er å se på kausale sammenhenger. Forklarende problemstillinger tester ofte

hypoteser eller etablerte årsaksforhold og har som målsetning å forstå hvorfor et fenomen oppstår

eller hvordan ulike variabler (f.eks. kjønn og alder) påvirker et fenomen (f.eks. arbeidsledighet). En

forklarende problemstilling stiller gjerne spørsmål som: Hvorfor er det som det er?

Problemløsende problemstillinger har som målsetning ikke bare å beskrive og forstå et fenomen,

men også å identifisere et problem og utvikle gode tiltak for å løse problemet. Dette gjøres gjennom

å anvende den kunnskapen man har innhentet i løpet av studien. En problemløsende problemstilling

stiller ofte slike spørsmål: Hvordan kan vi løse dette problemet? Hvilke tiltak kan vi iverksette for å

forebygge ulike problemer?

18

En god problemstilling vil gjerne kombinere alle disse nivåene: man ønsker å beskrive et fenomen,

identifisere årsaksforhold og teste disse, samt utvikle nyskapende (innovative) løsninger innen det

feltet man studerer.

Figur 1: Problemstillinger på ulike nivåer, basert på Jacobsen (2005).

4.2. Drøfting, argumentasjon og redegjørelse

I mange oppgavetekster vil du finne et ord som går igjen, nemlig ordet "drøft". Når du blir bedt om å

drøfte en påstand, betyr det at du skal diskutere påstanden. Noen ganger står det ikke eksplisitt i

oppgaveteksten at du skal drøfte noe. Det står for eksempel at du skal gjøre rede for noe, eller at du

skal sammenlikne noe med noe annet. Da skal du naturligvis gjøre dette, men uansett er det ofte

aktuelt å drøfte i tillegg.

Å drøfte vil si å diskutere et saksforhold, og denne diskusjonen skal foregå med argumenter. En

drøfting består altså av argumenter som støtter eller svekker en påstand eller et saksforhold. Den

enkleste formen for drøfting er «på den ene siden»/ «på den andre siden», men ofte vil det være

ønskelig med en grundigere og bredere argumentasjon. Formuleringer i en slik drøfting kan for

eksempel begynne slik: «En faktor som taler for….», «hvis vi derimot tenker oss at….», «et

pedagogisk argument er at ….», «i et samfunnsmessig perspektiv er det viktig å ….»,«imidlertid er

dette ….». Hvordan setningene starter, er avhengig av hvilket saksområde du skal diskutere.

19

Hva er så forskjellen på redegjørelse og drøfting? Det som er avgjørende, er om formuleringen

fungerer som et argument eller ikke. Hvis formuleringen fungerer som et argument, er den del av en

drøfting. En redegjørelse er en beskrivelse eller forklaring av et saksforhold. Uansett hva

oppgaveteksten spør etter, vil det i enhver oppgavebesvarelse være innslag av redegjørelse.

Diskusjon foregår med argumenter, og argumentasjonen skal som sagt være saklig. Innenfor den

akademiske tradisjonen skal du normalt ikke felle moralske eller andre typer normative dommer. Hva

du personlig mener, skal du ikke nødvendigvis gi uttrykk for. Det sentrale når du argumenterer, er at

du skal begrunne påstandene dine. Det å gjengi andres argumentasjon kan være del av en drøfting.

Eksempel: «Karl Marx mener «A» om spørsmål «B» på bakgrunn av «X» (Marx 1867). Durkheim

mener derimot «C» om spørsmål «B» og begrunner dette med «Y» (Durkheim 1897).

Drøftingen bør ende opp med en oppsummering eller konklusjon, eventuelt nye spørsmål som

drøftingen leder fram til. En konklusjon skal bygge på drøftingen og skal ikke inneholde nye

argumenter eller synspunkter. Det er drøftingen som avgjør hva konklusjonen blir.

Begrepsbruk: Begreper skal defineres og brukes i analysen. Det er ingen grunn til å ramse opp

begreper. De begrepene en bruker må være relevante for diskusjonen. Videre må begreper, i likhet

med alt annet som ikke er umiddelbart forståelig for leseren, alltid defineres og forklares. Man må

redegjøre for hvordan andre bruker dem og for hvordan man selv vil bruke dem.

Eksempelbruk: Viser man til eksempler, må også disse også forklares og brukes. Eksempler skal være

relevante i forhold til det som drøftes i oppgavebesvarelsen. Man må eksplisitt forklare hvordan

eksemplene illustrerer et poeng som er relevant for diskusjonen.

5. Skriveprosessen

I dette kapitlet har vi valgt å si litt om selve skriveprosessen. Ettersom skrivere er ulike, er det også

ulike veier til skriving. Det er vanlig å skille mellom tenkeskriving og presentasjonsskriving (Dysthe et

al. 2000). Den første typen skriving handler om å skrive for å lære og «å tenke med pennen» (s. 41).

Mange synes det er lettere å få klarnet tankene og utviklet ideer ved å skrive, og tenkeskrivinga har

ikke andre mottakere enn skriveren selv. Denne skrivinga kan fungere som et godt utgangspunkt for

presentasjonsskriving. Å skrive en fagtekst i utdanningssammenheng, der mottakeren av teksten er

andre enn en selv, er et godt eksempel på presentasjonsskriving. Man kan si at tenkeskriving skjer i

den kreative fasen, og presentasjonsskriving skjer i den kritiske fasen av skriveprosessen.

20

Som vi har nevnt tidligere, kan det være nyttig å ha en detaljert og ferdig disposisjon før du kommer i

gang med selve skrivinga, men det er heller ingenting i veien for at du kan starte med hva du vil. Det

viktigste er at du kommer i gang med skrivinga. Strukturen kan du få på plass etter hvert. Det er for

eksempel ikke uvanlig å omskrive/skrive ferdig innledninga til fagteksten helt til slutt.

5.1. Skriving av flere utkast

Å skrive en fagtekst innebærer som regel en prosess der du skriver flere utkast. Omskriving gjøres

ved hjelp av et begrenset antall hovedprosesser ut fra hva som er problemet med teksten. Punktene

nedenfor er hentet fra Dysthe et al. (2000, s. 57):

Tilføye – hva mangler i teksten?

Stryke – hva er overflødig?

Erstatte – hva kan byttes ut?

Klargjøre – hva er uklart?

Utdype – hva er tynt?

Korrigere – hva er galt?

Flytte – hva passer bedre på et annet sted?

Når du skal omarbeide teksten din, skjer dette gjerne på fire nivå. Disse nivåene antyder i hvilken

rekkefølge du bør revidere teksten. Dysthe et al. (2000, s.59) deler inn nivåene slik:

1. Fokus

Hva er tekstens ide, fokus, hovedargument?

Hvordan kan det komme klarere fram?

2. Form

Er kapittelinndelinga logisk ut fra det du vil ha fram?

Hvordan er avsnittsinndelinga innenfor kapitlet?

Går det en rød tråd gjennom framstillinga?

3. Formuleringer

Setninger, formuleringer, ordvalg

4. Rettskriving og tegnsetting

Det tekniske ved litteraturreferanser, sitat, fotnoter

Markering av underoverskrifter og annen layout

21

Når du omarbeider tekst i denne rekkefølgen, innebærer det å jobbe ovenfra og ned, fra det globale

til det lokale. Det er alltid lurt å jobbe med de globale (overordnede) nivåene først og deretter å

jobbe med de lavere nivåene, som rettskriving, mot slutten av revideringsprosessen (Dysthe et al.

2000).

5.2. Å lese hverandres tekstutkast

Både studenter, forskere og andre skribenter kan ha stort utbytte av å lese uferdige arbeider. Når du

som student leser og kommenterer medstudenters utkast til en oppgavebesvarelse, hjelper du ikke

bare de andre til å skrive en bedre tekst, du hjelper også deg selv. Du lærer noe om det temaet som

andre diskuterer, men du lærer også noe om å skrive. Det er lett å bli blind for sin egen tekst. Du vet

kanskje ikke riktig hva som faktisk står i teksten og hva som bare finnes inne i ditt eget hode. Overfor

den andres uferdige tekst er det mye lettere å oppdage hva som mangler og hva som ikke er klart

nok. Du stopper opp under lesningen når teksten blir for tung eller kryptisk, når du støter på

setninger eller avsnitt som du ikke skjønner relevansen av eller når du opplever at momentene i en

argumentasjon er spredd vilkårlig rundt på sidene. Det kan godt hende at teksten er dårlig disponert.

Men det kan også hende at utkastet virker rotete fordi overgangene mellom de ulike momentene i

diskusjonen ikke er klare nok. Den som har skrevet utkastet, trenger et blikk utenfra for å bli klar over

hvordan teksten kan forbedres. Den som leser utkastet, lærer selv noe om det å skrive slik at det blir

forståelig for andre enn en selv. Kollokviegrupper kan være et fint forum for å lese hverandres

tekster. Noe av vitsen med kollokvier er å ha små og trygge fora for en slik gjensidig utveksling av

uferdige tekster. Gode lesere har gode muligheter for å bli bedre skribenter.

5.3. Veiledning og respons

En veileder skal fungere som en god leser og interessert hjelper. Veilederen har høy faglig

kompetanse og kan bidra med nyttig fagkunnskap. Veilederen er likevel ikke en som sitter inne med

alle svarene eller har monopol på kunnskap. Vedkommende har derimot erfaring med faget, med det

å veilede, med det å skrive innenfor den akademiske sjangeren og med de kravene som gjelder for

den aktuelle oppgavebesvarelsen. På bakgrunn av disse erfaringene skal veilederen legge til rette for

studentens aktive og selvstendige læringsarbeid.

Studentene har ansvar for egen læring. I relasjon til veilederen betyr dette at studenten(e) bør ta

veilederens råd til etterretning, men fortsatt stole på sine egne vurderinger. Ansvaret for den ferdige

teksten ligger hos studenten. Veilederens råd vil avhenge av hva du som student presenterer.

Veilederen kan misforstå hva du mener eller gi råd som går på tvers av det man ønsker å diskutere i

en besvarelse. En skal da være oppmerksom på at også denne typen respons fra veilederen har sin

22

funksjon. Kanskje er ikke budskapet uttrykt klart nok? Kanskje er ikke det viktigste eksplisitt forklart –

slik at det faktisk er mulig å misforstå? En leser som misforstår en tekst eller et tekstutkast, kan være

en dårlig leser, men misforståelsen kan også være uttrykk for at teksten ikke er klar nok. Overfor en

veileder kan det være vanskelig å la være å ta kritikken personlig. En skal da være oppmerksom på at

det er teksten som kritiseres, ikke personen. Veilederen er en kompetent leser som skal hjelpe

deg/dere til å skrive en bedre tekst. Dette gjelder for veiledning av både emneoppgaver, bachelor- og

master-oppgaver.

Den veiledningen som tilbys er alltid av begrenset omfang. Blant annet av den grunn er det lurt å

benytte seg av medstudenter og faglærere. Det er mye å lære av å lese og kommentere hverandres

arbeider. Når en skal kommentere andres tekster, de være seg ferdige eller uferdige, gjelder

naturligvis normal folkeskikk. Når man kommenterer uferdige tekster, skal en være særlig

oppmerksom på at det ikke har noe for seg verken å slakte den andres tekst eller å være snill.

Kommentarene bør være saklige, konkrete og konstruktive. En skal også være oppmerksom på at den

andres tekst faktisk er den andres tekst. Dette betyr at en skal respektere den andres valg. Dette er

en generell regel for veiledning, enten veilederen er faglærer eller student. Det er tekstens forfatter

som har ansvaret for tekstens kvalitet. Alle andre kan kun bidra med synspunkter og gode råd.

5.4. Samforfatterskap

Skriving er ofte en individuell aktivitet, men i løpet av studietiden vil du også få erfaring med

samarbeidsskriving. Samarbeid om skriving kan f.eks. innebære at ei gruppe studenter skriver hvert

sitt utkast som de andre så gir respons på, gjerne i ei kollokviegruppe. Det kan også innebære

samarbeid i andre faser av skriveprosessen, f.eks. i idemyldringsfasen. Mange vil erfare at det å jobbe

sammen gjør det lettere å løse oppgaven fordi flere ideer og synspunkter kommer fram. Når flere

skrivere sammen skal lage et ferdig produkt, kalles det gjerne samforfatterskap (Dysthe et al. 2000,

s.151). Denne formen for samarbeid kan være både fruktbar og krevende på samme tid. Å skrive

sammen betyr gjerne at deltakerne må forhandle om teksten (Kringstad & Kvithyld, 2013).

Hvordan dere organiserer arbeidet i ei gruppe, kan ha noe å si for effektiviteten. Dysthe et al. (2000,

s.152) nevner flere måter et gruppesamarbeid kan organiseres på. Under viser vi noen av disse

måtene. Dere må finne den måten som fungerer best for akkurat deres gruppe.

1. Gruppa arbeider sammen i planleggingsfasen og lager en felles disposisjon. Hvert

gruppemedlem jobber deretter individuelt med utkast til ulike deler av teksten. Delene

settes sammen, og gruppa reviderer teksten i fellesskap.

23

2. Gruppa arbeider sammen i planleggingsfasen og lager en felles disposisjon, som i punkt

1. Et medlem i gruppa skriver utkast til hele teksten. Gruppa reviderer i fellesskap.

3. Et gruppemedlem planlegger og lager disposisjon. Den samme personen eller et annet

gruppemedlem skriver utkast til hele teksten. Gruppa reviderer i felleskap.

4. Gruppa planlegger og skriver utkast til teksten i fellesskap. Teksten revideres så av en

person som ikke er medlem av gruppa.

5. Et medlem fordeler skriveoppgaver og hvert medlem skriver utkast til sin del. Et medlem

samler delene og reviderer teksten.

Tidlig i prosessen er det viktig å avgjøre hva gruppa faktisk skal utføre. En tolkning av oppgaveteksten

kan gi like mange svar som det er studenter som skal løse den, så vi anbefaler at dere setter noen

rammer eller gruppenormer (Levin & Rolfsen, 2004) for samarbeidet. Sentrale spørsmål dere kan

stille dere, kan være: Hvilken litteratur skal dere bruke? Hvor lang og hvor kompleks skal hver del

være? Hvem er mottakeren av teksten? Hvilke tidsrammer skal gruppa forholde seg til? Er det greit å

ha mobilen påslått når dere møtes til felles arbeid? Hva skal dere gjøre dersom noen ikke leverer det

de skal? Når dere avklarer slike ting tidlig, kan dere unngå misnøye og frustrasjon som ellers ville

kunne oppstå.

I Norge er det normalt å tenke at det ikke er behov for å ha en leder i gruppa. Erfaring viser at

grupper fungerer bedre når det er én person som har oppgaven med å lede arbeidet (Levin &

Rolfsen, 2004). En av oppgavene til en gruppeleder er «å skjære gjennom når det er nødvendig for å

komme videre» (Dysthe et al., 2000, s. 155). Også andre ansvarsområder bør dere fordele på ulike

medlemmer. Disse kan være referent (kan gå på omgang), tidsholder (det er viktig å ta pauser for å

sikre arbeidskvaliteten) og kontaktledd mellom gruppa og veileder/lærer. Lederen av gruppa kan for

så vidt gjøre alt dette, men en av lederens kjerneoppgaver er å delegere deloppgaver til de

personene han eller hun tror vil løse dem best.

Det kan være nyttig å kjenne til hvordan gruppedynamiske prosesser foregår. Når dere er i stand til å

gjenkjenne mulige konfliktsituasjoner, er dere også bedre i stand til å løse dem. Om du skulle trenge

mer detaljert kunnskap om gruppeprosesser, kan du spørre faglærer eller veileder. Det finnes også

mye litteratur om emnet, f.eks. «Arbeid i team. Læring og utvikling i team» av Levin & Rolfsen (2004).

24

Del 2. Siteringsteknikk og kildehenvisninger

I denne delen viser vi hvordan du henviser til kilder i den løpende teksten samt hvordan du lager

referanseliste med oversikt over alle kilder du har brukt. Vi råder deg til å ta deg tid til å lage korrekte

referanser underveis i arbeidet ditt. Det er lett å glemme f.eks. hvilken side du har hentet et sitat fra,

og hvilken bok det sto i hvis du ikke skriver det ned med én gang. Når du må skrive mange referanser,

kan det være tidsbesparende å bruke et digitalt referansehåndteringsverktøy, som f.eks. EndNote.

Studenter ved HiNT kan laste ned EndNote på egen PC fra www.hint.no.

Vi har beskrevet referanser til de kildene vi tror du mest sannsynlig kommer til å bruke når du skriver

oppgaver i forbindelse med studiene dine, og vi har forsøkt å gi virkelighetsnære eksempler. Det er

likevel umulig å beskrive alle mulige variasjoner, og du vil helt sikkert støte på tilfeller der denne

veiledningen ikke gir svar. Da anbefaler vi deg å slå opp i Knutsens veiledning (Knutsen, 2012) eller

APAs manual (American Psychological Association [APA], 2010), eller spørre en bibliotekar. Til

syvende og sist må du kanskje bruke sunn fornuft. Vær konsekvent i de valgene du tar, og ha alltid

det overordnede målet for øye, at leseren skal kunne finne fram til de kildene du har brukt.

Når skal du oppgi kilder?

Når du gjengir en kilde ordrett eller med egne ord, skal du oppgi kilden. De eneste unntakene er når

du kan regne med at innholdet er allment kjent, f.eks. at skolereformen Kunnskapsløftet ble innført i

2006, eller allment akseptert, som f.eks. at det er viktig å kunne lese og skrive. Her må du bruke

skjønn, og se an leserne dine. Bruker du direkte sitat, skal du uansett oppgi kilden.

Hvorfor skal du oppgi kilder?

Det er flere grunner til at du skal oppgi kilder når du skriver en akademisk tekst. I alt akademisk

arbeid bygger man videre på det andre har skrevet og sagt. En akademisk tekst vil ikke bli tatt seriøst

som sådan hvis den mangler kildehenvisninger. For det andre er det å kreditere kildene sine et

uttrykk for redelighet. Å gjengi en kilde uten å opplyse om det, er plagiat, dvs. tyveri av åndsverk.

Hvis du, som student, blir tatt for plagiat, regnes det som juks, og oppgaven din blir ikke godkjent. Du

kan også bli utestengt fra studiene i en periode (Forskrift om eksamen ved HiNT, 2012, § 16). Sist,

men ikke minst, er det et ufravikelig krav til akademiske tekster at innholdet er etterprøvbart. For at

leseren skal finne tilbake til de kildene du har brukt, må du oppgi kildene dine på en måte som sikrer

dette. Da er vi inne på temaet referanseteknikk.

25

Hvordan skal du oppgi kilder?

Når du siterer eller gjengir en kilde, skal du henvise til denne på det aktuelle stedet i den løpende

teksten. I tillegg skal du føre opp en fullstendig referanse i en litteraturliste til slutt i teksten.

Teksthenvisningen skal tydelig peke på den riktige referansen i litteraturlista.

Det finnes flere standardiserte måter å gjøre det på (heretter: referansestiler). Spør faglæreren din

om det er én bestemt referansestil som skal brukes ved oppgaveskriving i din utdanning. Hvis det

ikke er det, kan du bruke «APA-stilen», som vi beskriver i denne veiledningen. Hvis du allerede er

fortrolig med en annen referansestil, kan du fortsette å bruke den.

APA-stilen er utviklet avThe American Psychological Association (APA). Stilen er beskrevet i

Publication manual of the American Psychological Association (APA, 2010). Manualen foreligger nå i

6. utg., og stilen omtales derfor også som APA, 6. utg. Stilen beskrives også på nettsidene til APA

(www.apastyle.org), og i en egen blogg, APA style blog (http://blog.apastyle.org/). I denne

veiledningen bygger vi i all hovedsak på APAs manual. Der reglene i manualen ikke passer inn i en

norsk kontekst, har vi valgt å følge Unni Knutsens veiledning Litteraturhenvisninger etter APA, 6.

utgave (2012).

APA-stilen brukes innen mange fagområder: bl.a. psykologi, pedagogikk, sosiologi, bedriftsøkonomi,

samfunnsøkonomi, sosialfag og sykepleie (Knutsen, 2012, s. 4; APA, 2010, s. XIV)

6. Siteringsteknikk

Når du skriver en akademisk tekst, må du bruke kilder. Hensikten med teksten din er jo nettopp å

vise at du kan bruke relevante kilder som f.eks. lærebøker, forskningsartikler, statistikk, lover osv., til

å besvare problemstillingen din. I dette kapitlet viser vi hvordan du rent skriveteknisk går fram når

du bruker det andre har skrevet eller sagt i din egen tekst. Vi understreker at retningslinjene i dette

kapitlet også gjelder hvis du bruker noe du selv har skrevet i tidligere innleveringsoppgaver.

Du kan gjengi innholdet i kilden med egne ord, dvs. omformulere den opprinnelige teksten. Dette

kalles indirekte sitat. Du kan også gjengi kilden din ordrett, dvs. bruker ren avskrift. Dette kalles

direkte sitat. Du bør forsøke å bruke indirekte sitat mest mulig, for da bevarer du flyten i din egen

tekst (Spangen, 2007, s. 40). På den annen side kan det av og til være vanskelig å finne en god

omskriving, eller det kan være et poeng å vise nettopp ordbruken i kilden. Da kan det være

nødvendig å bruke direkte sitat (Spangen, 2007, s. 40).

26

Indirekte sitat markeres ikke på annen måte enn at du fører opp kildehenvisning på det aktuelle

stedet i teksten, slik som i avsnittet ovenfor (vi forklarer nøye hvordan du utformer henvisninger

senere i denne veiledningen). Når du bruker direkte sitat, er det flere ting å passe på. Nedenfor

nevner vi de reglene du ganske sikkert vil få bruk for. Med unntak av det første avsnittet, baserer vi

oss i all hovedsak på Spangen (2007, s. 39-40).

Hvis du bare vil bruke et faguttrykk fra en annens tekst, kan du sette ordet eller uttrykket i kursiv og

oppgi kilden umiddelbart etterpå. Du har allerede sett flere eksempler på dette i denne veiledningen,

f.eks. i denne setningen i innledningen: Man kan si at det har sin egen tekstkultur (Hoel, 2008).

Korte direkte sitater (opp til tre linjer i den løpende teksten) markeres med hermetegn, slik:

Marx og Engels hevder at ”hvert av disse borgerskapets utviklingstrinn ble fulgt av et tilsvarende politisk

framsteg for borgerskapet.” (Marx 1992, s. 147).

Det er ingenting i veien for å sitere hele setninger, som i dette eksempelet:

Slik gjengir Gilje og Skirbekk (1996, s. 41) Tönniers bruk av begrepet Gemeinschaft: «Ifølge Tönnies omfatter

Gemeinschaft alle former for sosiale relasjoner som er karakterisert ved en høy grad av personlig intimitet,

emosjonell dybde, moralsk forpliktelse, sosialt samhold og kontinuitet over tid.”

Når sitatet ditt ender med det siste ordet i en setning, skal punktumet stå innenfor hermetegnet

(som i alle eksemplene ovenfor). Teksthenvisningen kommer da etter hermetegnet, og etterfølges av

et nytt punktum. Hvis sitatet slutter midt inne i en setning, setter du hermetegn ved sitatets slutt, så

kommer kildehenvisningen, og til slutt punktumet, slik: Spangen påpeker at «direkte sitat er et tegn

på at en anerkjenner opphavsmannens formuleringer» (2007, s. 40).

Når sitatet blir lengre enn tre linjer i den løpende teksten, skiller du det ut med innrykk, og en blank

linje før og etter sitatet. Dette er tilstrekkelig for å markere at det er et direkte sitat. Hermetegn er

ikke nødvendig. Det er også vanlig, men ikke nødvendig, å bruke mindre linjeavstand. Slik kan da et

lengre direkte sitat se ut:

Når politikken blir gjennomført, vil resultatet bli påvirket av den sosiale kapitalen til de som tiltakene er

rettet mot (inkludert foreninger som hevder å representere dem). Mer ambisiøse programmer søker

ikke bare å gi tjenester til mennesker, men også å engasjere dem i å endre atferd og verdier i forhold til

slike politiske felt som folkehelse, miljøvern og livslang læring. I utformingen av politiske tiltak bør

regjeringen unngå å undergrave eksisterende kilder av sosial kapital, eller å produsere forbindelser som

har mer negative enn positive konsekvenser.

(Field, 2008, s. 155)

27

Spangen tar også opp bl.a. hvordan du kan markere trykkfeil i sitater, hvordan du kan utheve eller

understreke deler av et sitat som er spesielt viktig for det du vil si, og hvordan du utelater deler av et

sitat. Hun viser også hvordan du markerer et sitat inne i et sitat, og hvordan du siterer verselinjer i et

dikt. Hvis du får bruk for noe av dette, henviser vi deg til Spangens bok.

Når du siterer fra internettsider der forfatteren er oppgitt, skal du inkludere forfatterens navn i

referansen din. Webadressen skal du kun føre opp i referanselista.

The commonalities of most definitions of social capital are that they focus on social relations that have productive benefits. The variety of definitions identified in the literature stem from the highly context specific nature of social capital and the complexity of its conceptualization and operationalization. (Claridge, 2004)

Hvis nettsiden mangler personlig forfatter, fører du opp nettstedets eier (som oftest en korporasjon)

som forfatter:

The term social capital emphasizes not just warm and cuddly feelings, but a wide variety of quite specific benefits that flow from the trust, reciprocity, information, and cooperation associated with social networks. Social capital creates value for the people who are connected and - at least sometimes - for bystanders as well. (Bettertogether.org, 12 juni 2013)

Det skal være klart når du har brukt ren avskrift og når du har lest noe og skrevet ned med dine egne

ord din egen tolking av det du har lest. Ren avskrift av bøker, artikler eller internettkilder uten å

oppgi disse er ikke akseptabelt og kan bli tolket som fusk/plagiering av sensor som leser arbeidet ditt.

Se skrivet Retningslinjer for bruk av plagiatkontroll ved Høgskolen i Nord-Trøndelag for utfyllende

informasjon om dette.

7. Teksthenvisninger i APA-stil

Når du henviser til et verk i teksten i APA-stil, fører du opp forfatterens etternavn og verkets

publikasjonsår i parentes på det aktuelle stedet i teksten. Dette er den såkalte «navn-år-metoden»,

eller «Harvard-systemet». Når vi bruker begrepet verk, viser vi til trykte kilder (bøker, artikler,

avhandlinger, offentlige rapporter, lover), elektroniske kilder (elektroniske bøker, artikler,

avhandlinger, offentlige rapporter, lover, inkluderte websider, blogger) samt audiovisuelt materiale

(video, musikkalbum eller musikkspor). Nedenfor har vi laget en oversikt over de ulike grunnreglene

som gjelder for henvisning til kilder i teksten. Reglene er de samme uansett materialtype.

28

7.1 Grunnregler for teksthenvisninger i APA-stil

Henvisning til verk med én forfatter:

Før opp forfatterens etternavn og publiseringsår i parentes:

(Reikerås, 2008)

Henvisning til verk med to forfattere:

Før opp begge forfatternes etternavn. Bruk «&» mellom navnene:

(Gulliksen & Hole, 2010)

Henvisning til verk med tre til fem forfattere:

Den første gangen du refererer til verket i teksten, fører du opp alle forfatternes etternavn, med «&»

mellom nestsiste og siste navn. Du skal bruke komma foran «&» hvis det er tre eller flere forfattere.

Neste gang du viser til samme verk, fører du opp første forfatter etterfulgt av «et al.» (som er latin

for « m. fl.»). Her er et eksempel med tre forfattere:

(Carlsen, Wathne, & Blomgren, 2011), deretter: (Carlsen et al., 2011)

Henvisning til verk med seks eller flere forfattere:

Før bare opp etternavnet til den første forfatteren, etterfulgt av «et al.» hver gang du henviser til

verket:

(Kumar et al., 2013)

Henvisning til flere verk på samme plass i teksten:

Før opp henvisningene i alfabetisk rekkefølge etter forfatterens etternavn. Skill dem med et

semikolon:

(Gulliksen & Hole, 2010; Reikerås, 2008)

Hvis du henviser til flere verk av samme forfatter på samme sted i teksten, fører du opp forfatterens

etternavn én gang. Årstallene for verkene føres opp i kronologisk rekkefølge:

29

(Reikerås, 2008, 2009)

Henvisning til flere verk av samme forfatter utkommet samme år:

Skill verkene ad ved å tilføye en bokstav etter årstallet. Det skal du også gjøre i den fullstendige

referansen i referanselista.

Henvisninger på ulike steder i teksten: (Eriksen, 2008a) […] (Eriksen, 2008b)

Henvisning på samme sted i teksten: (Eriksen, 2008a, 2008b)

Henvisning til sekundærkilder:

Hvis man siterer eller gjengir noe fra en tekst som allerede er et sitat eller en omskriving skal du

henvise til den teksten du faktisk har lest. Det skal fremgå av teksthenvisningen at du har brukt en

annenhåndskilde (sekundærkilde). Henvisningen kan utformes slik:

(Travelbee, gjengitt etter /i Kirkevold, 1998)

I dette tilfellet har du gjengitt noe Travelbee har skrevet, men du har funnet sitatet eller parafrasen i

Kirkevolds bok. I referanselista fører du bare opp Kirkevolds bok.

Hvis det er mulig, bør du alltid bruke originalkilden.

Henvisning til redigerte verk:

Hvis verket er redigert, og du vil vise til hele verket, fører du opp redaktørens etternavn i stedet for

forfatterens etternavn. Du skal ikke ta med (Red.) i teksthenvisningen. Bortsett fra det, gjelder de

samme reglene som når forfatter er ført opp i henvisningen.

(Wollebæk & Segaard, 2011)

Henvisning til artikkel i redigerte verk:

Hvis du vil henvise til en artikkel i et redigert verk, fører du opp artikkelforfatterens etternavn:

(Rogstad, 2011)

Henvisning til verk uten personlig forfatter eller redaktør:

30

Noen kilder har verken personlig forfatter eller redaktør. Da skal du føre opp en korporasjon (dvs. en

organisasjon, institusjon, offentlige myndighet el. lign.) eller tittel i henvisningen, i stedet for

personlig forfatter eller redaktør. Bortsett fra det, gjelder de samme reglene som når forfatter er ført

opp i henvisningen:

(Norsk organisasjon for asylsøkere, 2000)

(St.meld. nr. 12, 2002-2003)

(Personopplysningsloven, 2000)

(Kastevesen, 2005)

Henvisning til lover:

Henvisninger i teksten: (Personopplysningsloven, 2000, §…)

Personopplysningsloven (2000, § …) fastslår at …

Henvisning til elektroniske verk:

I teksten henviser du til elektroniske bøker eller artikler på samme måte som til trykte verk:

(Lorentzen & Skåtan, 2011)

Om du henviser til en webside i teksten brukes også forfatterens navn i din henvisning som ved

henvisning til trykte kilder.

(Claridge, 2004)

Hvis nettsiden mangler personlig forfatter, fører du opp nettstedets eier (som oftest en korporasjon)

som forfatter:

(Bettertogether.org, 12 juni 2013)

Henvisning til audiovisuelle verk:

I teksten henviser du til filmer på samme måte som til trykte verk:

(Buckner & Whittlesey 2006)

I teksten henviser du til TV-program ved å gi tittelen på programmet samt dato for publisering:

31

(Dagsrevyen, 12. mai 2008)

Henvisninger til intervju og personlig kommunikasjon:

Med personlig kommunikasjon mener vi f.eks. private brev eller epost, og samtaler eller annen

muntlig kommunikasjon som ikke er tilgjengelig for leseren. Siden det er umulig for leseren å

etterprøve innholdet i disse kildene, må du vurdere nøye om du skal bruke dem i oppgaven din, og i

så fall hvordan. Du må også forsikre deg om at kilden din ønsker å bli navngitt. Hvis du velger å

henvise til slike kilder i teksten, bør du oppgi navn, type kommunikasjon og dato i henvisningen,

f.eks. slik:

(Trine Hansen, samtale, 2. mai 2013).

7.2 Teksthenvisninger og flyt i teksten

En teksthenvisning vil uunngåelig forstyrre flyten i teksten. Det finnes imidlertid teknikker for å

motvirke dette. Et vanlig grep er å nevne forfatteren i den løpende teksten, og utelate navnet i

teksthenvisningen, slik at parentesen bare inneholder år og sidetall. Her er et eksempel på dette:

Reikerås (2008, s. 58) definerer begrepet romforståelse slik: «Forståelse av rommet og en selv i

forhold til rommet.»

Hvis forfatteren er en korporasjon med et langt navn, og du vet at du kommer til å henvise til verket

mange ganger, kan du bruke en såkalt kortform. Første gangen du henviser til korporasjonen i

teksten fører du opp kortformen i skarpe klammer, etter navnet, slik: (Norsk organisasjon for

asylsøkere [NOAS], 2000, s. 47). De neste gangene bruker du bare kortformen, slik: (NOAS, 2000, s.

13). Kortformen bør være en innarbeidet forkortelse som er kjent for leserne.

I korte oppgavebesvarelser kan det hende at du bare bruker én kilde. Da kan du opplyse om dette i

starten av besvarelsen, og så bare henvise til sidetall i den løpende teksten.

Hvis du nevner to eller flere forfattere i den løpende teksten, skal du bruke «og» i stedet for «&»,

slik: Gulliksen og Hole (2010, s. 47) hevder at ….. . Hvis du nevner tre, fire eller fem forfattere, skal du

nevne alle den første gangen, deretter den første etterfulgt av «et al». Har kilden du viser til seks

eller flere forfattere, nevner du den første, etterfulgt av «et al.», hver gang. Hvis du nevner en tittel,

skal den settes i kursiv, slik: Personopplysningsloven (2000, § 4) slår fast at ….

32

7.3 Henvisning til bestemte deler av teksten

Du bør oppgi sidetall i teksthenvisningen, med mindre du henviser til hele verket. Hvis det mangler

sidetall, eller hvis det er mer hensiktsmessig, kan du føre opp avsnitt, kapittel eller paragraf.

Sidetallet (eller avsnitt, kapittel, paragraf) settes sist i parentesen, etter et evt. årstall):

(Reikerås, 2008, s. 47)

(St.meld. nr. 12, 2002-2003, kap. 4.3.1)

(Personopplysningsloven, § 18)

Om du beskriver en ide eller et begrep fra en bok eller en artikkel, men bruker egne ord heller enn

ren avskrift, referer du til verket slik vi viste til tidligere:

Globalisering er et trekk ved vår samtid (Eriksen, 2008)

8. Referanseliste i APA-stil

De fullstendige referansene føres opp i en egen liste til slutt i oppgaven din. Lista skal begynne øverst

på en ny side og ha dobbel linjeavstand. Hvis de enkelte referansene går over to linjer eller mer, skal

du bruke hengende innrykk.

Du skal bare føre opp referanser til kilder du har vist til i den løpende teksten, men ikke referanser til

personlig kommunikasjon, selv om du har henvist til slike kilder i teksten (APA, 2010, s. 180). Hvis du

ønsker det, kan gi en samlet oversikt over personlig kommunikasjon i en egen liste, etter

litteraturlista (Knutsen, 2012, s. 12).

Referansene skal ordnes alfabetisk etter første ledd i referansen (forfatterens etternavn, evt. tittel

for verk uten personlig forfatter). Hvis du har brukt flere kilder av en forfatter, skal referansene

ordnes kronologisk i referanselista, med den eldste utgivelsen først. Verk av samme forfatter som er

utgitt samme år, skilles med små bokstaver (a, b, c, osv.) etter årstallet, på samme måte som i

teksthenvisningene.

Hvis du skriver på norsk i oppgaven, skal ord og uttrykk som tilhører referansestilen (Red., utg., b., i,

s., hentet fra, osv.) skrives på norsk. Dette gjelder også der kildene er på et annet språk (Knutsen,

2012, s. 13) Skriver du på engelsk, skal også disse uttrykkene være på engelsk. Du finner de engelske

uttrykkene i APAs manual (APA, 2010).

33

På s. 43 finner du et eksempel på en referanseliste i APA-stil. Nedenfor beskriver vi hvordan du

utformer de enkelte referansene.

Det finnes mange referansetyper: referanser til bøker, til artikler i bøker, til artikler i tidsskrift m.m.

Det er presise regler for hvordan de ulike referansetypene skal utformes i en referanseliste, så du må

følge eksemplene nedenfor i minste detalj (tegnsetting, bruk av kursivert skrift, store og små

bokstaver, forkortelser). Aller først gir vi en kort omtale av ting du må vite om noen av

«byggesteinene» i referansene: forfatter, publiseringsår eller -dato, tittel, utgave, utgivelsessted,

forlag og tidsskrift.

Forfatter (eller redaktør):

Personnavn skal inverteres i referansen, dvs. at etternavnet føres opp først, etterfulgt av et komma

og deretter fornavnet. Bruk initial i stedet for fullt fornavn. Doble etternavn inverteres slik: Husby, M.

E. (for Marit Evensen Husby). Hvis det er bindestrek mellom etternavnene, behandles de som ett

etternavn: Leer-Salvesen, P. (for Paul Leer-Salvesen).

Du skal føre opp alle forfatterne i referansen, hvis det ikke er mer en sju. Hvis det er åtte eller flere

forfattere, nevner du de seks første, etterfulgt av tre prikker, og deretter den siste forfatteren, som i

denne referansen til en artikkel i et elektronisk tidsskrift:

Kumar, S., Meuter, A., Thapa, P., Langstraat, C., Giri, S., Chien, J., . . . Shridhar, V. (2013). Metformin

intake is associated with better survival in ovarian cancer: A case-control study. Cancer, 119(3),

555-562. doi: 10.1002/cncr.27706

Publiseringsår eller publiseringsdato:

Der du skal føre opp publiseringsår, er det bare årstallet som skal stå inne i parentesen, uten evt.

uttrykk og tegnsetting som du måtte finne i publikasjonen selv, eller i bibliotekkatalogen. Riktig form

er f.eks. (2008) og ikke (cop. 2008) eller ([2008]).

Når det gjelder bøker, skal du oppgi publiseringsåret for den utgaven du har lest.

Hvis kilden mangler opplysning om publiseringstidspunkt, skriver du «udatert» (uten hermetegn) i

stedet for årstall.

34

Tittel:

Før opp hovedtittel og undertittel som vist i eksemplene. I engelske titler skal du bare bruke stor

forbokstav i det første ordet i hovedtittelen og i undertittelen. Bruk selvsagt stor forbokstav i

egennavn, og andre ord som skal ha stor forbokstav i følge engelske rettskrivingsregler. Dette gjelder

både titler på bøker, kapittel i bøker og artikler i tidsskrift (APA, 2010, s. 185).

Utgave:

Hvis kilden inneholder opplysninger om utgave, skal dette med i referansen, men bare hvis det dreier

seg om 2. utgave eller senere utgaver.

Utgivelsessted:

Utgivelsesstedet står som regel sammen med navnet på forlaget på tittelsiden. Hvis ikke, fører du

opp det stedet som står i adressen til forlaget. Er du i tvil, kan du søke opp publikasjonen i

bibliotekkatalogen og finne riktig sted der.

Forlag og tidsskrift:

Navn på norske forlag og tidsskrifter følger norske rettskrivingsregler når det gjelder bruk av stor

forbokstav. Eksempler: Cappelen Damm akademisk, Tidsskrift for Den norske legeforening. I

engelske navn på forlag og tidsskrifter skal du derimot bruke stor bokstav i alle ord (unntatt i

småord). Eksempler: Oxford University Press, Journal of Aging and Physical Activity.

Før opp navn på forlag i den korteste formen som identifiserer forlaget, men ikke bruk forkortelser.

Eksempler: Gyldendal akademisk (ikke Gyldendal akademisk forlag), Universitetsforlaget (og ikke

Universitetsforl.), Sage (ikke Sage Publications). Skriv navn på tidsskrift fullt ut.

8.1 Referanse til trykte kilder

Referanse til bok/verk med personlig forfatter:

Forfatter. (publiseringsår). Hovedtittel: Undertittel (Utgave). Utgivelsessted: Forlag.

Goodpaster, K. E., Nash, L. L., & de Bettignies, H. (2006). Business ethics: Policies and persons

(3. utg.). Boston, MA: McGraw-Hill/Irwin.

Henvisning i teksten: (Goodpaster, Nash, & Bettignies, 2006, evt. sidetall), deretter: (Goodpaster et

al., 2006, evt. sidetall)

35

Hvis boka er en nyutgivelse av et eldre verk, fører du opp publiseringsåret for nyutgivelsen etter

forfatter, og opplyser om utgivelsesår for originalverket til slutt i referansen, slik:

Freud, S. (2007). Bruddstykke av en hysterianalyse. Oslo: Cappelen akademisk (Originalverket utgitt

1905).

Henvisning i teksten: (Freud, 1905/2007, evt. sidetall)

Referanse til verk med to forfattere:

Sherman, C., & Price, G. (2001). The invisible web: Uncovering information sources search

engines can’t see. Medford, NJ: CyberAge Books.

Henvisning i teksten: (Sherman & Price, 2001, evt. sidetall)

Referanse til verk med flere enn tre forfattere:

Når du skal inkludere referansene til verk med tre eller flere forfattere, skal du inkludere

navnene til alle forfattere i referanselista hvis det ikke er flere enn sju. Hvis det er åtte eller flere

forfattere, nevner du de seks første, etterfulgt av tre prikker, og deretter den siste forfatteren.

Referanse til redigerte verk:

Redaktør. (Red.). (publiseringsår). Hovedtittel: Undertittel (Utgave). Utgivelsessted: Forlag.

Nunan, D., & Carter, R. (Red.). (2001). The Cambridge guide to teaching English to speakers of other

languages. Cambridge: Cambridge University Press.

Henvisning i teksten: (Nunan & Carter, 2001, evt. sidetall)

Kommentar:

Du skal ikke ta med (Red.) i teksthenvisningen.

Referanse til artikkel i tidsskrift:

Forfatter. (publiseringsår). Artikkelens hovedtittel: Undertittel. Tidsskriftets tittel, årgang(hefte),

sidetall.

36

Drugli, M.-B., Fossum, S., Larsson, B., & Mørch, W. T. (2009). Når barn har alvorlige atferdsvansker:

Foreldreinvolvering i barnehage og skole. Spesialpedagogikk, 74(6), 44-52.

Henvisning i teksten: (Drugli, Fossum, Larsson, & Mørch, 2009, evt. sidetall), deretter: (Drugli et al.,

2009, evt. sidetall)

Kommentar:

Bruk bare tall når du oppgir årgang, hefte, sidetall i referansen (altså ikke: årg. 20(nr.1), s. 100-

104).

Merk at tallet for årgang skal settes i kursiv, mens tallet for hefte og sidetall skal stå med vanlig

skrift.

Referanse til artikkel i redigert verk (herunder oppslagsverk):

Forfatter av artikkelen. (publiseringsår). Artikkelens hovedtittel: Undertittel. I Redaktør (Red.),

Vertsdokumentets hovedtittel: Undertittel (Utgave, sidetall). Utgivelsessted: Forlag.

Reikerås, E. K. L. (2009). Ulike regnere og ulike typer regning. I J. Fauskanger, R. Mosvold, & E. K. L.

Reikerås (Red.), Å regne i alle fag (s. 21-33). Oslo: Universitetsforlaget.

Henvisning i teksten: (Reikerås, 2009, evt. sidetall)

Kommentar:

Boka artikkelen står i kalles vertsdokument.

Du skal ikke invertere navnene på redaktørene for vertsdokumentet.

Noen (som regel korte) artikler i oppslagsverk mangler forfatteropplysninger. Da føres

referansen slik:

Artikkelens tittel. (publiseringsår.). I Redaktør. (Red.), Vertsdokumentets hovedtittel: Undertittel

(Utgave, Bind, sidetall). Utgivelsessted: Forlag

Kastevesen. (2005). I P. Henriksen et al. (Red.), Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon (4.

utg., B. 8, s. 381). Oslo: Kunnskapsforlaget.

Henvisning i teksten: (Kastevesen, 2005)

37

Kommentar:

Et stort oppslagsverk har ofte en hovedredaktør, og mange fagredaktører. Det er nok å føre opp

hovedredaktøren, etterfulgt av «et al».

Referanse til avisartikler:

Forfatter. (publiseringsdato). Artikkelens tittel: Undertittel. Avisens tittel, sidetall.

Solbakk, J. H. (2010, 18. juni). Kan vi lenger stole på folkehelsemyndighetene? Morgenbladet, s. 20-21

Henvisning i teksten: (Solbakk, 2010, evt. sidetall)

Kommentar:

Merk at her skal du skrive s. foran sidetallet.

Referanse til master- og doktoravhandlinger:

Forfatter. (publiseringsår). Hovedtittel: Undertittel (Type avhandling, Institusjon, Evt. land).

Utgivelsessted: Forlag.

Tomasgård, O. M. (2008). Antydningens kunst - eller blodig alvor?: Bruk av frykt i kampanjefilmer for

trafikksikkerhet (Masteroppgave, Universitetet i Oslo). Oslo: O. M. Tomasgård.

Henvisning i teksten: (Tomasgård, 2008, evt. sidetall)

Kommentar:

Før bare opp landet hvis det er nødvendig for å stedfeste institusjonen for leserne.

Før opp stedet for institusjonen som utgivelsessted.

Før opp forfatteren som «forlag». Du skal ikke invertere navnet.

Referanse til verk som er publiserte av en institusjon eller korporasjon (uten personlig forfatter):

Hvis boka er utgitt av en korporasjon (dvs. organisasjon, institusjon, offentlig myndighet o.lign.), og

du ikke finner navn på personlig forfatter eller redaktør, føres referansen slik:

Korporasjon. (publiseringsår). Hovedtittel: Undertittel (Utgave). Utgivelsessted: Forlag.

38

Norsk organisasjon for asylsøkere. (2000). Anbefalinger for asylprosessen. Oslo: NOAS.

Henvisning i teksten: (Norsk organisasjon for asylsøkere, 2000, evt. sidetall)

Henvisning i teksten hvis du bruker en kortform: (Norsk organisasjon for asylsøkere [NOAS], 2000,

evt. sidetall), deretter: (NOAS, 2000, evt. sidetall)

Kommentar:

Hvis organisasjonen er allment kjent under en forkortelse, kan du føre opp denne i feltet for

forlag.

Referanse til stortingsmeldinger, offentlige utredninger:

Serietittel og -nummer. (publiseringsår). Hovedtittel: Undertittel. Utgivelsessted: Forlag

St.meld. nr. 12 (2002-2003). (2002). Om dyrehold og dyrevelferd. Oslo: Landbruksdepartementet.

Henvisning i teksten: (St.meld. nr. 12 (2002-2003), evt. kapittel)

NOU 2011:14. (2011). Bedre integrering: Mål, strategier, tiltak. Oslo: Barne-, likestillings- og

inkluderingsdepartementet.

Henvisning i teksten: (NOU 2011:14, evt. kapittel)

Kommentar:

Serietittelen forkortes slik det gjøres i selve dokumentet.

Det departementet som har lagt fram stortingsmeldingen, eller som utredningen blir avgitt til,

føres opp som forlag.

I teksthenvisningene brukes serietittel og -nummer (ikke publiseringsår).

Referanse til lover:

Hvis du bruker en gjeldende lov som kilde, anbefaler vi at du bruker den digitale versjonen som er

registrert i databasen Lovdata (www.lovdata.no). Da kan du være sikker på at lovteksten er

oppdatert. Vi har beskrevet hvordan du lager referanse til lover på Lovdata i avsnittet Referanser til

kilder på internett.

39

Hvis du må bruke en lov i trykt utgave, skal referansen se slik ut:

Lovens korttittel (sanksjoneringsår). (publiseringsår). Hovedtittel: Undertittel(Utgave). Utgivelsessted:

Forlag.

Personopplysningsloven (2000). (2012). Lov av 14. april 2000 nr. 31 om behandling av

personopplysninger (personopplysningsloven) samt forskrifter. Oslo: Cappelen Damm

akademisk.

Henvisning i teksten: (Personopplysningsloven, 2000, § … )

Personopplysningsloven (2000, § … ) fastslår at …

Kommentar:

Lovens korttittel finner du i databasen Lovdata (www.lovdata.no).

Sanksjoneringsåret står i dato-feltet for den aktuelle loven i Lovdata.

Publiseringsåret er det året den trykte publikasjonen ble utgitt.

Hvis du nevner loven i den løpende teksten, skal tittelen stå i kursiv.

I teksthenvisningen brukes sanksjoneringsåret (ikke publiseringsåret).

Kildene i eksemplet ovenfor inneholder kun lovteksten med forskrifter, og ikke kommentarer eller

fortolkninger. Kommentarutgaver o.lign. behandles i de aller fleste tilfeller som bøker med personlig

forfatter (evt. som redigert verk).

Syse, A. (2004). Pasientrettighetsloven: Med kommentarer (2. utg.). Oslo: Gyldendal akademisk.

Henvisning i teksten: (Syse, 2004, evt. sidetall)

8.2 Referanser til kilder på internett

Referanser til kilder på internett skal alltid inneholde kildens nettadresse. I eksemplene bruker vi

betegnelsen URL (Uniform Resource Locator) i stedet for nettadresse. Hvis kilden har en permanent

lenke, skal du bruke denne i stedet for URL. DOI (Digital object Identifier) er en slik permanent lenke.

Vi kommer tilbake til DOI når vi beskriver referanser til artikler i elektroniske tidsskrift.

40

Kilder på internett kan både ha publiseringsdato og dato for siste oppdatering. Bruk datoen for siste

oppdatering i referansen.

Innholdet i kilder på internett kan bli endret over tid. Hvis det er sannsynlig at det vil skje, skal du

også oppgi lesedato, dvs. dato for når du leste kilden. Er du i tvil, er det uansett ikke feil å oppgi

lesedato.

Nettsider:

Forfatter. (publiseringsdato). Hovedtittel: Undertittel. Hentet [lesedato] fra URL

Nøding, I. S. (2013, 15. januar). Mat før, under og etter trening. Hentet 26. mars 2013 fra

http://www.melk.no/prestasjon-og-ytelse/kosthold-ved-trening/mat-for-under-og-etter-

trening/

Henvisning i teksten: (Nøding, 2013, evt. avsnitt el.lign.)

Hvis nettsiden mangler personlig forfatter, fører du opp nettstedets eier (som oftest en korporasjon)

som forfatter:

Nettstedets eier. (publiseringsdato). Hovedtittel: Undertittel. Hentet [lesedato] fra URL

Bellona. (2009, 4. november ). Oljefritt Lofoten og Vesterålen. Hentet 26. mars 2013 fra

http://www.bellona.no/factsheets/Olje_utenfor_lofoten_og_vesteralen

Henvisning i teksten: (Bellona, 2009, evt. sidetall, avsnitt el. lign)

Kommentar:

Let på startsiden etter opplysninger om hvem som står bak nettstedet.

I teksthenvisningen er det tilstrekkelig å bare føre opp årstallet.

Hvis teksten er lang, og den mangler sidetall, bør du oppgi avsnitt eller kapittel.

Digitaliserte bøker og «bokliknende materiale» i PDF-format:

Her tenker vi på digitaliserte versjoner av opprinnelige trykte bøker og enkeltstående publikasjoner i

PDF-format (ikke artikler i tidsskrift):

41

Forfatter. (publiseringsår eller -dato). Tittel: Undertittel. Hentet [lesedato] fra URL

Lorentzen, M., & Skåtan, J. E. (2011). Drept av rovvilt?: Håndbok for dokumentasjon av rovviltskade

på husdyr og tamrein. Hentet 3. mai 2013 fra http://www.rovviltportalen.no/

multimedia/48716/Drept-av-rovvilt-1.utg..pdf&contentdisposition=attachment

Henvisning i teksten: (Lorentzen & Skåtan, 2011, evt. sidetall)

Før opp korporasjonen som har utgitt publikasjonen som forfatter, hvis du ikke finner navn på

personlig forfatter:

Utdanningsdirektoratet. (2012, 13. desember). Barns trivsel – voksnes ansvar: Forebyggende arbeid

mot mobbing starter i barnehagen. Hentet 3. mai 2013 fra http://www.udir.no/

Upload/barnehage/Regelverk/Veiledere/veilederBM.pdf?epslanguage=no

Henvisning i teksten: (Utdanningsdirektoratet, 2012, evt. sidetall)

Kommentar:

Oppgi lesedato hvis det kan tenkes at kilden vil bli endret etter at du har lest den.

Artikler i elektroniske tidsskrift:

Mange artikler i elektroniske tidsskrift har en DOI (Digital Object identifier). En DOI en permanent

lenke som gjør at du kan finne artikkelen på internett, selv om nettadressen endres (ved at f.eks.

artikkelen flyttes til en annen mappe på eierens nettsted). DOI står som regel på artikkelens første

side. Hvis artikkelen har en DOI, skal du bruke den i referansen (og ikke URL):

Forfatter. (publiseringsår). Artikkelens hovedtittel: Undertittel. Tidsskriftets tittel, årgang(hefte),

sidetall. DOI

Bo, K., & Sundgot-Borgen, J. (2010). Are former female elite athletes more likely to experience

urinary incontinence later in life than non-athletes? Scandinavian Journal of Medicine & Science

in Sports, 20(1), 100-104. doi: 10.1111/j.1600-0838.2008.00871.x

Henvisning i teksten: (Bo & Sundgot-Borgen, 2010, evt. sidetall)

42

Hvis artikkelen ikke har en DOI, bruker du URL, slik:

Husum, T. L, & Hjort, H. (2009). Menneskerettigheter i psykisk helsevern. Tidsskrift for Norsk

psykologforening, 46(12), 1169-1174. Hentet fra

http://www.psykologtidsskriftet.no/pdf/2009/1169-1174.pdf

Henvisning i teksten: (Husum & Hjort, 2009, evt. sidetall)

Kommentar:

I følge APAs manual skal man bare føre opp heftet i referansen, hvis hvert hefte begynner med

side 1. Ved å oppgi heftet, letter du imidlertid gjenfinningen betraktelig. Vi anbefaler derfor at du

alltid fører opp heftet i referansen.

Artikler i elektroniske oppslagsverk:

Forfatter. (publiseringsdato). Tittel på artikkel. I Redaktør (Red.), Tittel på oppslagsverk: Undertittel

(Utgave). Hentet [lesedato] fra URL

Skagen, K. (2013, 28. februar). Coaching. I A. M. Godal et al. (Red.), Store norske leksikon. Hentet 27.

mars 2013 fra http://snl.no/Coaching

Henvisning i teksten: (Skagen, 2013, evt. sidetall)

Kommentar:

I dette tilfellet fant vi navn på hovedredaktør under lenken Om Store norske leksikon på

leksikonets startside.

Et stort oppslagsverk har ofte en hovedredaktør, og mange fagredaktører. Det er nok å føre opp

hovedredaktøren, etterfulgt av «et al».

Hvis artikkelen mangler forfatter, føres den slik:

Artikkelens tittel. (publiseringsdato). I Redaktør (Red.), Tittel på oppslagsverk: Undertittel (utgave).

Hentet [lesedato] fra URL

43

Abba. (2012). I C. Larkin. (Red.), Encyclopedia of popular music (4. utg.). Hentet 3. mai 2013 fra

http://www.oxfordreference.com/view/10.1093/acref/9780195313734.001.0001/acref-

9780195313734-e-24?rskey=kF1nBe&result=1&q=abba

Henvisning i teksten: (Abba, 2012, evt. sidetall) Kommentar:

I dette tilfellet finner vi ingen publiseringsdato, og fører opp publiseringsåret for den gjeldende

internettversjonen av oppslagsverket (current online version).

Artikler i nettavis:

Forfatter. (publiseringsdato). Hovedtittel: Undertittel. Avisens tittel. Hentet [lesedato] fra URL

Lindeberg, A. (2013, 2. mai). Oljen vi skal leve av etter 2025 er ikke funnet. Dagens næringsliv. Hentet

2. mai 2013 fra http://www.dn.no/energi/article2602221.ece

Henvisning i teksten: (Lindeberg, 2013, evt. sidetall, avsnitt el.lign )

Kommentar:

Artikkelen er publisert 1. mai 2013 og oppdatert 2. mai 2013.

Master- og doktoravhandlinger på internett:

Forfatter. (publiseringsår). Avhandlingens tittel: Undertittel (Type avhandling, Institusjon, Evt. land).

Hentet fra URL

Kaasa, T. (2010). Kroppsøving, kropp, identitet og selvoppfatning (Masteravhandling, Norges

idrettshøgskole). Hentet fra http://brage.bibsys.no/nih/bitstream/URN:NBN:no-

bibsys_brage_13400/1/Kaasa%2c%20Tine%20v2010.pdf

Henvisning i teksten: (Kaasa, 2010, evt. sidetall)

Kommentar:

Denne masteroppgaven er publisert i et såkalt digitalt institusjonsarkiv. Teksten vil ikke bli endret,

og det er ikke nødvendig å oppgi lesedato.

44

Stortingsmeldinger og offentlige utredninger på internett:

Serietittel og -nummer. (publiseringsår). Tittel: Undertittel. Hentet fra URL

Meld. St. 28 (2010-2011). (2011). En næring for framtida: Om petroleumsvirksomheten. Hentet fra

http://www.regjeringen.no/pages/16717342/PDFS/STM201020110028000DDDPDFS.pdf

Henvisning i teksten: (Meld. St. 28 (2010-2011), evt. kapittel)

NOU 2012:9. (2012). Energiutredningen: Verdiskaping, forsyningssikkerhet og miljø. Hentet fra

http://www.regjeringen.no/pages/37306204/PDFS/NOU201220120009000DDDPDFS.pdf

Henvisning i teksten: (NOU 2012:9, evt. kapittel)

Kommentar:

I teksthenvisningen brukes bare serietittel og serienummer (ikke publiseringsår)

Lover hentet fra Lovdata (www.lovdata.no)

Lovens korttittel (sanksjoneringsår). (dato for siste endring). Tittel: Undertittel. Hentet [lesedato] fra

URL

Personopplysningsloven (2000). (2012, 20. april). Lov om behandling av personopplysninger

(personopplysningsloven) . Hentet 21. mai 2013 fra http://www.lovdata.no/all/nl-20000414-

031.html

Henvisning i teksten: (Personopplysningsloven, 2000, § … )

Personopplysningsloven (2000, § … ) fastslår at …

Kommentar:

Lovens korttittel finner du i Lovdata.

Sanksjoneringsdatoen finner du i dato-feltet i Lovdata.

Dato for siste endring finner du i sist-endret-feltet i Lovdata.

Hvis du nevner loven i den løpende teksten, skal tittelen stå i kursiv.

I teksthenvisningen brukes bare sanksjoneringsåret (ikke året for siste oppdatering).

45

8.3 Referanse til audiovisuelt materiale

Film:

Hovedansvarlig for filmen. (Funksjon). (produksjonsår). Hovedtittel: Undertittel [Materialbetegnelse].

Produksjonsland: Filmstudio.

Frøhlich, A. (Regissør). (2005). Pitbullterje [Film]. Norge: Paradox film.

Hvis filmen er utgitt på video, føres referansen slik:

Hovedansvarlig for filmen. (Funksjon). (publiseringsår). Hovedtittel: Undertittel [Materialbetegnelse].

Utgivelsessted: Forlag (eller distributør).

Frøhlich, A. (Regissør). (2006). Pitbullterje [DVD]. Oslo: Scanbox Entertainment Norway.

Henvisning i teksten: (Frøhlich, 2006)

Klyve-Gulbrandsen, K. (Regissør). (2008). Finner ikke ord: Om barn og unge med spesifikke

språkvansker [DVD]. Oslo: Afasiforbundet.

Henvisning i teksten: (Klyve-Gulbrandsen, 2008)

Kommentar:

Det er nok å føre opp regissør som hovedansvarlig for filmen.

Andre aktuelle materialbetegnelser: VHS, Blu-Ray.

Musikkalbum:

Utøver. (år). Tittel på innspilling [Materialbetegnelse]. Utgivelsessted: Forlag.

Gjermund Larsen trio. (2010). Aurum [CD]. Oslo: Grappa.

Henvisning i teksten: (Gjermund Larsen trio, 2010)

Kommentar:

46

Andre aktuelle materialbetegnelser: musikkassett, LP.

Musikkspor:

Det er vanskelig å gi en relativt kortfattet beskrivelse av hvordan man henviser til, og lager referanser

til spor på musikk-CD’er. Du kan lese om dette i innlegget How to cite recorded music in APA style (+

playlist) på APA style blog (Hume-Pratuch, 2011). Oversett uttrykk lyricist, composer, recorded by, on

osv. til tekstforfatter, komponist, innspilt av, i, osv.

8.4 Eksempel på referanseliste i APA-stilen, 6. utg.

Abba. (2012). I C. Larkin (Red.), Encyclopedia of popular music (4. utg.). Hentet 3. mai 2013 fra

http://www.oxfordreference.com/view/10.1093/acref/

9780195313734.001.0001/acref-9780195313734-e-24?rskey=jkChq0&result=-1&q=abba

Bellona. (2009, 4. november ). Oljefritt Lofoten og Vesterålen. Hentet 26. mars 2013 fra

http://www.bellona.no/factsheets/Olje_utenfor_lofoten_og_vesteralen

Bo, K., & Sundgot-Borgen, J. (2010). Are former female elite athletes more likely to experience

urinary incontinence later in life than non-athletes? Scandinavian Journal of Medicine & Science

in Sports, 20(1), 100-104. doi: 10.1111/j.1600-0838.2008.00871.x

Drugli, M.-B., Fossum, S., Larsson, B., & Mørch, W. T. (2009). Når barn har alvorlige atferdsvansker:

Foreldreinvolvering i barnehage og skole. Spesialpedagogikk, 74(6), 44-52.

Eriksen, T. H. (2008a). Røtter og føtter: Identitet i en omskiftelig tid. Oslo: Aschehoug.

Eriksen, T. H. (2008b). Storeulvsyndromet: Jakten på lykken i overflodssamfunnet. Oslo: Aschehoug.

Freud, S. (2007). Bruddstykke av en hysterianalyse. Oslo: Cappelen akademisk (Originalverket utgitt

1905).

Kastevesen. (2005). I P. Henriksen et al. (Red.), Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon (4.

utg., B. 8, s. 381). Oslo: Kunnskapsforlaget.

Kirkevold, M. (1998). Sykepleieteorier: Analyse og evaluering. Oslo: Ad notam Gyldendal.

Meld. St. 28 (2010-2011). (2011). En næring for framtida: Om petroleumsvirksomheten. Hentet fra

http://www.regjeringen.no/pages/16717342/PDFS/STM201020110028000DDDPDFS.pdf

Norsk organisasjon for asylsøkere. (2000). Anbefalinger for asylprosessen. Oslo: NOAS.

Nunan, D., & Carter, R. (Red.). (2001). The Cambridge guide to teaching English to speakers of other

languages. Cambridge: Cambridge University Press.

47

Personopplysningsloven (2000). (2012, 20. april). Lov om behandling av personopplysninger

(personopplysningsloven). Hentet 21. mai 2013 fra http://www.lovdata.no/all/nl-20000414-

031.html

Reikerås, E. K. L. (2008). Temahefte om antall, rom og form i barnehagen. Oslo:

Kunnskapsdepartementet.

Reikerås, E. K. L. (2009). Ulike regnere og ulike typer regning. I J. Fauskanger, R. Mosvold, & E. K. L.

Reikerås (Red.), Å regne i alle fag (s. 21-33). Oslo: Universitetsforlaget.

8.5. Oversikt over personlig kommunikasjon

Som sagt må du vurdere nøye om du skal bruke personlig kommunikasjon som kilde. Disse kildene

skal i så fall føres opp i en egen liste etter den ordinære referanselista. Velg en passende tittel, f.eks.

«Personlig kommunikasjon». Knutsen (2012, s. 12) gir flere eksempler på hvordan referanser til

personlig kommunikasjon kan se ut. Ifølge hennes oppsett, kan referansen til vår samtale med Trine

Hansen (se teksthenvisning ovenfor) utformes slik:

Trine Hansen, pedagogisk leder, Tertitten barnehage, Stavanger (samtale, 2. mai, 2013)

8.6. Vedlegg

Dersom du har vedlegg til oppgaven, skal du plassere disse helt til slutt, etter en nummerert liste

over vedleggene.

48

Referanser:

American Psychological Association. (2010). Publication manual of the American Psychological

Association. Washington: APA.

Dysthe, O., Hertzberg, F., & Hoel, T. L. (2000). Skrive for å lære: Skriving i høyere utdanning. Oslo:

Abstrakt forlag.

Forskrift om eksamen ved HiNT (2012). (2012, 15. februar). Forskrift om eksamen ved Høgskolen i

Nord-Trøndelag. Hentet 17. juni 2013 fra http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-

20120215-0244.html

Førland, T. E. (1996). Drøft: Lærebok i oppgaveskriving. Ad notam Gyldendal.

Hoel, T. L. (2008). Skriving ved universitet og høgskolar: For lærarar og studentar. Oslo:

Universitetsforlaget.

Hume-Pratuch, J. (2011, 22. desember). How to cite recorded music in APA style (+ playlist)

[Blogginnlegg]. Hentet 25. april 2013 fra http://blog.apastyle.org/apastyle/2011/12/

how-to-cite-recorded-music-in-apa-style.html

Iversen, H. M., Otnes, H., & Solem, M. S. (2011). Grammatikken i bruk. Oslo: Cappelen akademisk.

Jacobsen, D. I. (2005). Hvordan gjennomføre undersøkelser: Innføring i samfunnsvitenskapelig

metode (2. utg.). Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Knutsen, U. (2012, 5. september). Litteraturhenvisninger etter APA. 6. utg. Hentet 23. april 2013 fra

http://www.jbi.hio.no/bibin/KoG/kat/APA.pdf

Levin, M., & Rolfsen, M. (2004). Arbeid i team: Læring og utvikling i team. Bergen: Fagbokforlaget.

Rognsaa, A. (2004). Kunsten å skrive godt. Oslo: Universitetsforlaget.

Spangen, I. C. (2007). Referansehåndboken: En veiledning i kildebruk og henvisning til kilder. Oslo:

Spartacus.

Hyperkoblinger i teksten: http://www.sprakradet.no/Sprakhjelp/Skriveregler_og_grammatikk/ http://folk.uio.no/khflyum/femavsnittsmetoden/

http://www.ntnu.no/viko/

http://www.sprakradet.no/Tema/Sprak-i-staten/Nynorskhjelp/Skriverad-og-reglar/Ordlegging/Substantivsjuke/

http://www.skrivesenteret.no/

(Lesedato for alle: 3.7.2013)