INTERVJU

1700 Tidsskr Nor Legeforen nr. 16, 2013; 133: 1700 – 2

INTERVJU

Intervju

Redd barna 1700 – 2

I riksvåpenet ved inngangen til Barneombudet er løven erstattet av en teddybjørn. Barnelegen

Lindboe bruker kløkt, sjarm og faglighet for å hjelpe barn, særlig de som har det verst.

Hun er tilgjengelig gjennom en e-postkassehvor det er presisert at henvendelser frabarn blir prioritert. Barneombudet er en storbedrift der Anne Lindboe er administre-rende direktør, men der det også finnes eks-pertgrupper – for eksempel et rådgivendebarne- og ungdomspanel. Intervjuet gjen-nomføres uten at en medierådgiver sitteri en krok og følger med. Det er kanskje entillitserklæring.

Barneombudet holder til i nedre del avKarl Johan. Lokalene er store og lyse. Deter et offentlig kontor, men med grafittivegg,leker, lufthockeyspill og små, gjennomsiktigebarneklistremerker på glassdørene til møte-rommene. I alle intervjuene da hun starteti jobben ble det trukket frem at mannen tokhenne med på handletur i London. Hansyntes hun hadde troppet opp i den grå «retts-sakkyndigjakken» i for mange intervjuer pårad. Nå er hun stilsikker, blå blazer og silke-skjerf gir assosiasjoner til næringslivet sna-rere enn rettssal og helsevesen. Lindboe seropplagt ut. Vi har siste avtale fredag etter-middag – før det blir helg. I alle intervjuerblir det lange, lyse håret og det gode humørettrukket frem. Er det mulig å være så blidbestandig?

– Det skal jo ikke gå utover andre at duer trett eller sliten på jobben. Man leggerinn et ekstra gir og tar seg sammen. Slik erdet jo når man jobber på sykehus også. Somhelsearbeider kan du ikke vise at du har endårlig dag når du møter pasienter.

Det ubegripeligeHun vil gjerne snakke til legene om det somikke er bra. Lindbo kommer fort inn på sakog sosialpediatri, hun vil gripe sjansen tilå nå frem til flere kolleger og fortelle omnoe som er så ubegripelig og forferdelig atdet er vanskelig å fatte.

– Hjemmet er det farligste stedet for barn,slår hun fast. – Det er jo ikke i trafikkeneller i barnehagen de er mest utsatt. Når duser et barnetog, kan du tenke gjennom atto av hundre utsettes for grov vold. Ti avhundre barn lider under en form for om-sorgssvikt. Foreldre ruser seg eller har psy-kiske problemer – og barna lider i stillhet.

Lindboe har jobbet på sosialpediatriskseksjon og kjenner bedre enn de fleste til«hjemmets skumle vrede». Der treffer debarn som er utsatt for vold og overgrep oghar alvorlige spiseforstyrrelser. På Retts-

medisinsk institutt har hun deltatt i obduk-sjoner der barnet har ikke har overlevdomsorgssvikten. Det har opprørt henne atdisse barna ikke har noen som taler deressak. Det er litt av grunnen til at jobben sombarneombud fristet.

– Sosialpediatri er et nedprioritertområde. Det har lav prestisje hos oss leger.Barn får stort sett god hjelp i helsevesenet.På områder som kreft og hjertesykdom erdet stor faglig kompetanse og mye forsk-ning. Det er et tankekors at det er mangeflere barn som opplever vold enn det erbarn som blir rammet av kreft, men ressur-sene står ikke i forhold. Helsepersonell måbli bedre til å varsle når vi har grunn til å troat barn ikke får den omsorgen de trenger.– Hvorfor er disse barna nedprioritert?

– Kanskje er voldelige forhold blitt opp-fattet som en del av privatlivets sfære ogvi har vært redde for å blande oss borti det.

Kanskje er det manglende evne til å fattehvor grusomme foreldre kan være mot barn.Barn som blir slått, har ingen pressgruppersom jobber for dem.– Hvorfor melder vi for sjelden fra til barne-vernet?

– Det skyldes nok dels mangel på kunn-skap, dels at man er redd for å ta feil og delsat vi stikker hodet i sanden og ikke vil tro atnoen faktisk skader barn.

Hun snakker om mulig enda fortere ogsamtidig tydeligere. – «Grunn til å tro»,det er det hele. Vi trenger ikke vite at deter omsorgssvikt eller vold. Ved «grunn tilå tro» skal vi melde fra, uten å la oss hindreav taushetsplikten.

Hun vil hamre budskapet inn i hodet påalle leger: – Vi må ikke være feige når dethandler om barn.

Lykkelige øyeblikk– Hva har du lært av å jobbe med utsattebarn?

– Jeg vet altfor godt at ikke alle foreldreer gode foreldre. Samtidig har jeg setthvordan små grep kan gjøre stor forskjell.Jeg har fått oppleve å være en som virkeligser barnet. Det er fantastisk å møte barnsom har fått det bedre. Det er lite som kanmåle seg med det når det gjelder lykkeligeøyeblikk på jobben.– Hva var vanskelig?

– Det verste var saker hvor det varusikkert om barnet ble trodd. Kanskje villebarnet komme hjem til samme situasjon,bare med erfaringen av at å fortelle om detvanskelige ikke hjalp og i frykt for å blistraffet for det.

Hun vil ikke bare male fanden på veggen.– Det skjer mye positivt nå. Kristoffer-sakenhar gjort noe med folks bevissthet rundtovergrep. På flere barneavdelinger satsesdet nå på dette feltet, og det er på høy tid.– Hvordan er det å være lege og barne-ombud?

– Jeg har nok med meg en prioriteringi ryggmargen – jeg synes det er viktigstå hjelpe de barna som har det verst. Deter for så vidt barn opptatt av også, de haren utpreget rettferdighetssans.

Barn liker Anne Lindboe. Interessen ergjensidig.

– Jeg synes barn er interessante. Barn harmeninger. I høst skal vi ut på veien med«barneombussen». Vi skal besøke skoler oginformere barn om oss og om deres rettig-heter. Det blir «empowerment» for barn.– Hvor mye skal barn bestemme? Skalde bli små voksne?

– Barn skal ikke bestemme alt, mende skal alltid bli hørt. Så får man forklarehvorfor de ikke alltid kan få det som de vil.

Veien til Karl Johans gate 7– Jeg var et typisk «lærerbarn» og flink påskolen.

Det er ingen leger i familien til Lindboe,men hun visste tidlig hva hun ville. Kroppvar spennende. Det var også naturvitenskap,og hun slukte bøker om svartedauden ogtuberkulose, Marie Curie og Louis Pasteur.

«Engasjement» er stikkordet fra demsom kjenner henne godt. Hun er interesserti menneskene rundt seg, og nysgjerrig. EnMBA (master of business administration)på fritiden er ikke det åpenbare valget nårman har full jobb og barn.– Hvorfor økonomi?

«Hjemmet er det

farligste stedet

for barn»

INTERVJU

Tidsskr Nor Legeforen nr. 16, 2013; 133 1701

INTERVJU

– Jeg ville vite mer om hvordan nærings-livet fungerer.– Hvorfor det?

– Økonomi og fag møtes stadig vekk, ogda kan det være nyttig å forstå hvordan manleser et budsjett, og ikke minst vite noe omprosesser. Krav om innsparinger møter manoveralt i arbeidslivet. Jeg lærte mye om atA ikke bare fører til B, men har en rekkeandre tilsiktede og utilsiktede konse-kvenser. Det er ikke bare å sette i gang meden omrokkering. Det har det vært nyttigå kunne i denne jobben. Jeg er jo tross altadministrerende direktør, daglig leder ogansvarlig for både personalet og økono-mien. Det er ikke bare i helsevesenet deter knappe budsjetter.– Er leger for dårlige til å lede?

– Det er ikke påtrengende mange legersom tar lederutdanning. Jeg synes det burdehøre med i en topplederstilling i helse-vesenet. Sykepleierne har nok vært flinkeretil å bygge kompetanse.

Vannkanaler og hybelkaninerDet manglet ikke på fete jobbtilbud franæringslivet med en tung medisinskfaglig

bakgrunn og en fersk MBA. Anne Lindboeer selvutnevnt fagidiot.

– Det må man være for å si ja til å værestipendiat på fulltid i stedet for jobbi næringslivet.– Du er halvveis i en doktorgrad?

– Jobben som barneombud var vel deneneste som kunne fristet meg ut av doktor-gradsarbeidet. Den blir tross alt ledig barehvert sjette år.– Hva forsket du på?

– Hjerneødemer ved uventet barnedød.Rettsmedisiner Torleiv Rognum er veileder,og arbeidet er tilknyttet Folkehelseinsti-tuttet og gruppen til Ottesen og Amiry-Moghaddam ved Senter for molekylær-biologi og nevrovitenskap.– Du var gravid samtidig?

– Det var tøft å obdusere spedbarn ogvente et selv. Jeg ble mer nervøs for dettredje barnet når det gjaldt krybbedød. Vedden minste forkjølelse var jeg mye våkenom natten frem til hun var ett år.

Lindboe er generelt lite nervøs og haret avslappet forhold til bagateller. Når detstormer på kontoret, kan hun konkluderemed at det er ingen som dør. Når hybel-

Foto Cornelius Poppe/NTB scanpix

Anne LindboeFødt 1. august 1971• Cand.med. Universitetet i Oslo 2000

• Forsker ved Folkehelseinstituttet/

Rettsmedisinsk institutt

• Spesialist i pediatri 2011

• Master of business administration fra

Norges handelshøyskole

• Barneombud 2012 – 18

INTERVJU

1702 Tidsskr Nor Legeforen nr. 16, 2013; 133

INTERVJU

kaninene truer med å ta overhånd hjemme,blir hun heller ikke stresset.

– Jeg prøver å sørge for hjemmet tilfreds-stiller noen minimumskrav til hygiene, sierhun lattermildt. En journalist var blitt advartom at det ikke var ryddig hjemme hos demog slo overrasket fast at Lindboe ikkekoketterte.

– Vi greier oss uten betalt hjelp hjemme,slår hun fast, før hun kommer på at hun harvaskehjelp hver fjortende dag. – Men vigreier oss ikke uten mye støtte fra familien.

Lindboe og veterinærmannen har tre barn– på tre, åtte og ti år.– Hvordan synes barna dine det er at dubruker så mye tid på andre barn?

– Det er de for så vidt vant til. Det varikke annerledes da jeg jobbet på sykehus oghadde vakter på lørdager og julaften. Nå harjeg faktisk fri hver helg og på helligdager.Samtidig er det en del reising, så jeg prio-riterer barna mine når jeg har fri. Jeg vil joikke sitte der etter seks år som barneombudog ha gått glipp av for mye av barndommentil mine egne barn.– Hvordan er det å ha en mor som er myei mediene?

– Halvparten av barna i nabolaget har joforeldre som er på TV eller i avisen, så jegtror ikke de synes det er så spesielt.

Lindboe bor i Ullevål hageby, en enklavebestående av kulturkjendiser og den intel-lektuelle eliten, av andre beskrevet somBakkebygrenda for barn.– Hva er det du ikke rekker?

– Jeg trener for lite. Jeg leser nesten ikkeskjønnlitteratur. Jeg er en dårlig venninnefor tiden. Etter klokken 21 frister sofaen.Man rekker ikke alt, konkluderer hun, utenat hun virker plaget av det. – Jeg synes detfint å vise at det går an å ha både fulltids-jobb og barn. Vi er dessuten to om det.– Synes du det er irriterende at du fårspørsmål om barna siden menn ikke fårdet når de blir intervjuet?

– Nei, jeg skjønner at det er noe mangelurer på. Veldig mange er jo i en skvis utenat de har en profilert stilling. Samtidig trorjeg mange har unødvendig dårlig samvit-tighet. Barnepsykologen Magne Raundalenuttalte at dagens generasjon foreldre er debeste noensinne. Vi er til stede på en heltannen måte i barnas liv enn generasjonenefør oss var – ikke minst er far til stedei større og større grad.– Hva savner du ved at du ikke jobber somlege?

– Jeg savner pasientene, men jeg er littkliniker fremdeles. Jeg snakker mye medbarn og ungdommer og bruker anamnese-opptaket i stor grad fortsatt. Jeg får his-toriene deres.

Hun savner ikke vaktene, det å vite at duhar tretti undersøkelser av små nyfødte barn

som venter, men stadig må løpe til noensom er akutt syke. Døgnvakt på sykehuser noe av det mest krevende hun vet om.

– Samtidig er det mye som skal til forå toppe det kicket du får når du redder et litebarn.

Pipet fra vaktcallingen er kanskje det hunsavner minst. – Jeg var på fredagsmøtet påUllevål i dag. Det pep stadig i callingene.Det var deilig å være uten. Det er godt å fåtenke en hel tanke uavbrutt.

De stemmeløseLindboe vet godt hvordan det er på syke-hus, og nå er hun talerør for små pasientersom ikke kan si sin mening.– Du har meldt Rikshospitalet til Fylkes-mannen?

– Nyfødte på intensivavdeling har ogsåkrav på å ha foreldrene hos seg. På Riks-hospitalet får du knapt plassert en stolmellom kuvøsene, langt mindre et forheng.

De nyfødte kan ikke rope etter mamma,men tilknytning er utrolig viktig helt frastarten. Det viser seg også at det går bedremed de barna som får være sammen medmor og far. De er mindre stresset.– Hvordan er det for kollegene at du berFylkesmannen se på forholdene? De gjørvel så godt de kan?

– Det gjør de, men de er enige og gladefor at det blir sagt fra så høyt og tydelig nå.Pasienter og pårørende opplever at leger ogsykepleiere strekker seg langt og gjør enfantastisk jobb. Jeg tror det gjør det vanske-ligere å klage. Så er det jo ikke jobben jegklager på, men rammene for de minstebarna. Jeg ønsker å påvirke dem som sitterpå pengesekken.– Får du uvenner?

– Det kan jo være at helseforetakslederei synes det er unødvendig at jeg blandermeg i ressursprioriteringen, men det erjobben min. Dette året jobber hele avde-lingen med helse. Nå blir det mer penger tilhelsesøstre, det er jo det faktiske helsetil-budet til mange barn i dag. Det er dessutenet lavterskeltiltak barn og ungdom ønskerseg. De bestiller ikke time hos fastlegenselv. Det er i grunnen helse i alle problem-stillinger, enten det dreier seg om mobbingeller asylsøkerbarn.

Barnelegen kommer til syne. – Jeg kansåpass mye om hva som er viktig for barns

helse at jeg kan argumentere ganske sterktfor det. Det er også godt å være faglig for-ankret, vi samarbeider tett med Barnelege-foreningen. Jeg tror det er viktig at noenmed grasroterfaring jobber overordnet.Mange ledere er temmelig fjernt fra kli-nikken.

Lindboe virker utrettelig i sin vilje tilå påvirke på barnas vegne.

– Jeg liker så godt utsagnet til FrederickDouglass, født slave, som sa: «Det er lettereå bygge sterke barn enn å reparere ødelagtemenn.» Nå bruker Jonas Gahr Støre sitatetogså, sier hun og virker litt stolt. – Hanbrukte det under lanseringen av den nyefolkehelsemeldingen.

Hun tar seg nesten i det, men klarer ikkela være. – Hvis du kan skrive noe om melde-plikten, gjentar hun, vel vitende om at hunhar sagt det allerede.

Oppfordringen kommer på nytt. Hunklarer ikke slippe tanken på at mange legerkan lese dette. – Husk, det er til legevaktende kommer med skadene sine. Spørhvordan bruddet skjedde. Ikke ta foreld-renes historie for god fisk. Snakk medbarnet alene. Ikke glem at syke voksne pa-sienter også kan ha barn. Spør, spør, spør.Barn forteller meg at de har gått til behand-ling hos BUP i årevis, og så er det ingensom har spurt om hvordan det er hjemme.Let etter årsaken til diagnoser.

Anne Lindboe snakker mye og fort, ogvet det selv. – Rådgiverne bare ler av meg.Jeg starter så langsomt som jeg kan, men såblir jeg revet med, og da tar det ene ordetdet andre. Hun slår ut med hendene ogtrekker litt på skuldrene. – Men det er såmye som er viktig.

Hun koketterer ikke. Hun virker baregenuint engasjert. Det virker som hun bryrseg.

– Hvis jeg kan få noen flere leger tilå fange opp barn som trenger hjelp, betyrdet så mye.

Marit Tveito

marit.tveito@me.comAlderspsykiatrisk avdeling TåsenDiakonhjemmet sykehus

«Vi må ikke være

feige når det handler

om barn»