DAN TAKLE

22

Januar 1989

2

Artigkaren

-Æ heter Sindre Johnsen, og æ e’ en artigkar!Sindre Johnsen følte seg usedvanlig tilfreds med åpnings-replikken, der han stod og myste ut over den glisne forsam-lingen som hadde samlet seg i Lille Auditorium på Student-senteret denne torsdagskvelden i januar 1989. For hvis ikke han var en artigkar, hvem i all verden kunne påberope seg å være det da? Som første overheadplansje hadde han til og med lagt fram et todelt fargebilde, der det øverste viste ham selv i glisende positur foran de gulgrønne murene på Svanøy sentralskole, og det nederste, hvor han virkelig fikk spille ut rollen som artigkar, var knipset under OL i Calgary året før. Her stod han i bar overkropp på tribunen over langrenns-stadion med et ølkrus i hånden og en kjempediger flosshatt i de norske fargene på hodet. En artigkar omgitt av andre artig-karer. Bedre kunne det vel ikke illustreres?Sindre hadde brukt dagen godt. Han hadde gått en lang tur fra toppen av Fløibanen og innover i skogen rundt Skomaker-diket, hvor han både fikk ristet av seg gårsdagens skuffelser og samtidig rensket hodet foran kveldens forestilling. Det var på tide å legge om strategien radikalt, og hva passet vel bedre

STRUTS

23

enn en lang tur til skogs når strategier skulle legges? Oslo hadde nemlig vært skivebom. Fullt kræsj fra første sekund. Litt vind på standplass, to knepp til venstre og så sendte han like godt hele serien rett til himmels i stedet for inn i blinken. Ikke så mye som en eneste liten småfugl hadde han skutt.Problemet var, konkluderte Sindre, der han gikk mellom trærne og sturet, at han hadde prøvd å framstå som altfor seriøs. I stedet for å spille på sine sterkeste sider, plumpet han rett i fella og stod der som en statsautorisert revisor som la fram endringer i årsberetningene til en lunken generalfor-samling. M-87, ordensregler for ungdomstrinnet og økonomiske særordninger for Finnmark? Det var da for svarte ikke slik en artigkar skulle profilere seg! Nei, en artigkar skulle være artig. For det var viktig å gjøre bruk av sine sterkeste sider, det hadde han lært på kurs, og i hans tilfelle var det rett og slett å være så artig som mulig. Helst hele tiden. Sindre Johnsen, artigkar – hadde han til alt overmål skrevet med grønn tusj på den nye plansjen, midt mellom de to bildene. Det falt ham ikke et øyeblikk inn at han muligens gjorde dumt i å brenne alle broer og totalt kaste vrak på det seriøse fra første stund, siden det motsatte så til de grader hadde spilt fallitt. Tross alt skulle han snakke om seriøse ting også; det var bare så inn i hampen viktig å få fram fra første stund at det var en artigkar som stod der og appellerte til dem.

For å bli enda litt mer artig, hadde han tilbrakt et par timer i Grillen før han kom ned til auditoriet. Og det var litt av en grill, det måtte han si. Mørk, røyklagt og koselig var den, med billig pils, herlig biff og søte små studenterdamer rundt mangt et bord. Egentlig hadde han bare tenkt å ta en enslig halvliter – ja, rett og slett en liten oppvarmingspils mens han satt og la siste hånd på verket rent mentalt, men så var det noe med stemningen som nærmest innbød til å ta en til. Det var denne gode, varme stemningen, ikke bare i Grillen, men den som kom i magen, og ikke minst i hodet, akkurat idet den første halvliteren begynte å gå mot slutten. Den brune væsken

DAN TAKLE

24

skvalpet så forlokkende der i bunnen av glasset. Men den begynte å bli lunken. Borte i kranen fantes mer av samme sort, bortsett fra at det var iskaldt og fullt av kullsyre. Og følelsen i hodet ble bedre og bedre. Alkoholens bitte lille lun-het. Den følelsen som gjorde at du i ditt indre visste at denne kvelden ville bli en suksess. Når du tittet rundt deg, og nær-mest kunne føle utstrålingen og velviljen hos alle som satt der. Bridgespillerne borte ved vinduet. Jentene på forberedende som samvittighetsfullt sammenlignet notater. De tilårskomne evighetsstudentene med skjegg, brune skoleransler og bordet fullt av halvtomme askebegre og ølglass...Halvliter nummer to gikk mot slutten da Sindre hadde kjent et plutselig stikk av bitterhet og misunnelse over at han selv aldri hadde fått ta del i ekte studenterliv, i hvert fall ikke av typen han så rundt seg nå. Sant å si husket han ikke stort fra lærerskolen i Alta. Det hadde vært en kukskole, det var han i hvert fall snar om å understreke rundt bordene på kroa. Men det var dette lille stikket som hadde fått ham til å gå bort etter halvliter nummer tre. I etterpåklokskapens navn hadde det kanskje vært best å la være.Her han stod og myste mot forsamlingen, ville det være en overdrivelse å si at han var full, men han svaiet kanskje bitte litt mer i beina enn han hadde planlagt, og den sterke varmen og velviljen han hadde følt overfor studenter og studentlivet generelt en times tid før på kvelden, var erstattet av en viss nervøsitet. For denne gangen burde han helst levere.

Karoline var på sin side ikke synderlig imponert av den lys-hårede, kvapsete og synlig pussa finnmarkingen midt i 30-årene som stod der på det lille podiet foran dem. Om man hadde løftet ham ut av disse akademiske omgivelsene, hvor han passet omtrent like godt som en kokfesk på land, og dum-pet ham ned i shabby landsens pubomgivelser med et piano, en liten scene og rødmussede husmødre klumpet sammen i smakløse plysjmøbler, så var det jo bare å kjøre i gang episode nummer 11204 av ”Du skal høre mykje” eller hva de nå het, disse vitseprogrammene fra det høye nord. De tragiske

STRUTS

25

blødmene rant ut av ham. Og Karoline hadde alltid hatt problemer med folk som flirte av sine egne vitser, nærmest før de var ferdig fortalt. Hvorfor i svarte helvete lot jeg meg lokke med på dette? tenkte hun oppgitt. Det var Hilde som hadde overtalt henne til å bli med, for Hilde lurte litt på å hoppe av studiene og ta et årsvikariat et sted bare for å se hvordan det var i virkeligheten, altså, og hun hadde hørt at de lokket med gode økonomiske betingelser og gratis bolig, altså, men så hadde selvsagt Hilde fått migrene, selv om Karoline ante at det hadde sammenheng med at den nye typen hennes plutselig fikk perm fra Madla, og for å gjøre en kort historie lang, altså, så satt hun altså her alene. Altså. Om han ble altfor tåpelig, kunne hun vel bare gå?Karoline var ferdig med første semester på lærerskolen oppe på Landås, og hun var allerede dritt lei. Det var virkelig ikke dette hun hadde tenkt seg, rent bortsett fra at hun ikke hadde tenkt i det hele tatt. For alt måtte jo være bedre enn forsvaret! Absolutt alt. Hvor satans naiv og lettlurt hun hadde vært den gangen – bare 18 år, knapt nok ferdig med Videregående, og så hadde hun forvillet seg inn på utdanningsmessen og falt pladask for S.S.S – Sjarmerende Skjønn Sersjant -som stod der og informerte, eller rettere sagt løy så det rant av ham om muligheter i Forsvaret: Frisk luft, allsidig trening, krevende utmarsjer, kameratskap og uante utviklingsmuligheter både personlig og karrieremessig. Karoline kunne ikke huske hvor mange andre som hadde gått på limpinnen, men selv hadde hun slukt agn, krok og snøre som verdens dummeste gås. Dum gås! Dum gås, dum gås, dum gås! Tenker med hjertet og ikke med hodet. Alle sa du var en dum gås, alle prøvde å snakke deg fra det. For dette var ikke DEG. Det hadde gått mindre enn en måned fra hun stilte på første-gangstjeneste til hun forstod at hun hadde gjort livets første alvorlige bommert, og at det ville koste henne et år av livet om hun ikke la seg på alle fire og bad om nåde. Og Karoline var en jente med bein i nesa, det hadde hun hørt gjennom hele oppveksten. Hun var slett ikke den som la seg ned og pep om nåde. I sine mørkeste stunder lå hun på brakken og lurte på

DAN TAKLE

26

om hun skulle oppsøke legen eller til og mer feltpresten, slik enkelte av mammadaltene gjorde så fort det gikk opp for dem at dette var langt verre enn en helgetur med speideren, men hun bet tennene tappert sammen og holdt ut. Rekruttskolen på Evje gikk da også an, siden den lignet på militæret slik hun hadde forestilt seg det. Trening, utmarsjer og så mye å tenke på i hvert våkent øyeblikk at hun ikke fikk tid til å reflektere noe særlig over omfanget av det hun hadde rotet seg inn i. Dessuten var det få jenter der – og ingen andre pene jenter – slik at hun nesten kunne velge og vrake i søte gutter døgnet rundt. Ikke at hun begav seg inn med noen, nei så dum en gås var hun heldigvis ikke, men bare det å få oppmerksomhet, å være den de kappes om å stille seg ved siden av i matkøen, på brakka eller når de skulle på utmarsj.... Som å være i verdens største godtebutikk hvor alt er gratis.Men så ble alt mye verre. Riktignok ante det henne at Finnmark muligens kunne være et besnærende sted, med sine dype fjorder og stille vidder, men hun kom seg liksom aldri lenger enn til Lakselv. Og Lakselv var sannelig ikke mye å skryte av. To bensinstasjoner, et hotell, en kro og et lite senter med en håndfull butikker, og så var det ikke mer. Det travleste stedet i bygda var busstasjonen, hvor reisende nær-mest løp oppå hverandre for å komme vekk fortest mulig. Husene lå strødd rundt i små klynger langs en endeløs lande-vei, og hele stedet bar preg av innestengthet og mutt fiendtlig-het overfor enhver som kunne tenkes å banke på dør-hammeren. Mens guttene i leiren mer enn gjerne dro på dancingen i Lakselv i helgene, ble Karoline igjen på moen. Det fristet ikke noe særlig å sitte der som veggpryd og se brakke-kameratene kappes med det lokale avskummet om å impo-nere drita fulle ungdomsskolejenter. Når hun hadde lang-perm, dro hun hjem så fort det bød seg en sjanse, men ellers rikket hun seg sjelden utenfor den enorme militærleiren. Og nå fikk hun tid til å tenke. Det gikk heller ikke lang tid før hun innså at hun hadde vervet seg inn i ren idioti. Selv med masse oppstyltet prat om ”kommunistiske farer” og ”nord-områdenes betydning” og ”behovet for amerikanske allierte”,

STRUTS

27

var det knapt en sjel som virkelig trodde at russerne skulle komme brasende over grensen lenger. Den Røde Fare var omtrent like virkelig som en invasjon av grønne småtasser fra verdensrommet, det satt til og med desillusjonerte offiserer og vrøvlet om i fylla. Like fullt måtte staffasjen opprettholdes og skuespillet gå videre, slik at hundrevis av forvokste guttunger med striper på ermene kunne glemme at de holdt på å kaste vekk livene sine på tull og tøys.The show must go on. Omtrent som The Mouse Trap som hadde gått nærmere 30 år på scenen i London, og der det knapt var en levende sjel som ikke visste hvem morderen var. Folk betalte for å se det likevel. Og skjønne unge sersjanter fortsatte å verve dumme blondiner inn i et års total menings-løshet. Da Karoline dimmet, gjorde hun to ting. Først meldte hun seg inn i Rød Ungdom og så kjøpte hun seg skilpadde, selv om disse to tingene ikke hadde noe særlig med hverandre å gjøre. Fra nå av skulle hun tenke og ikke minst handle litt mer langsomt. Og veloverveid. Den lille skilpadden skulle hjelpe henne med dette. Og gjennom RU skulle hun kjempe for å få avviklet det norske forsvaret en gang for alle. Mens hun jogget gjennom regnet i Fjellveien i Bergen, og prøvde å riste av seg følelsen av nederlag og dum gås, begynte hun å lure på hvordan det ville være å bli lærer. Eller sykeplei-er. Eller i hvert fall en voksen yrkeskvinne som gjorde noe for andre i stedet for å bykse rundt i grønn uniform og leke cowboy og indianer i snøfonner. Skulle hun ikke prøve å gjøre opp for seg? Dra til Afrika eller Sri Lanka eller noe slikt, sitte i en stråhytte omgitt av snørrete, halvnakne unger langt ute i bushen, spise maisgrøt, immodium og malariapiller, og på den måten gjøre bot for at hun hadde viet et år av livet sitt til idioti, militær paranoia og meningsløshet? Det var bare det at studiene var så drepende kjedelige! Hun begynte å gjespe bare hun tenkte på dem. Fagmetodikken var ille nok, men i tillegg måtte de gjennom en tilsynelatende uendelig liste avdøde mennesker som på et eller annet tids-punkt hadde trodd de hadde noe å tilføre pedagogikken. Men kanskje man ikke trengte hele lærerskolen for å dra til Burkina

DAN TAKLE

28

Faso? Kanskje man ikke trengte å dra helt til Afrika en gang? Det fantes garantert steder ute i distriktet som var festligere enn Lakselv i hvert fall, og innerst inne hadde hun kanskje håpet at dette informasjonsmøtet kunne trylle fram noe det gikk an å hoppe på. Etter lang og nøye overveielse, selvsagt. Hun smilte oppmuntrende til den kvapsete typen, som ikke uventet hadde nådd fram til neste vits på programmet.

Smilet fra tredje benkerad fikk ny fart i Sindre. Hun der er jo aldeles nydelig, tenkte han oppstemt. Klokkeklare blå øyne. Perfekt buede øyebryn. Langt, bølgende, mørkeblondt hår. Bestemt nese med antydning til krumning og en perlerad av hvite tenner. Om vi bare kunne få lokka nåt slikt oppover, tenkte han opprømt. Det hadde faen mæ fått fart på personal-festan.Informasjonsmøtet hadde startet betydelig bedre enn kvelden i forveien, da de hovne østlendingene trampet ut i hopetall før det var gått et kvarter. Folk humret i hvert fall av morsom-hetene hans, og så langt var det ingen som hadde reist seg og gått heller. Full av pepp løftet han blikket fra overheadprojek-toren, og følte smilet fra lekkerbiskenen på tredje rad varme opp hver eneste lille celle han hadde i kroppen.Den som fikk napp der.... Selveste STORSEIEN var det som satt der oppe. Den som la grunnlaget for de mest fantastiske fiskehistorier.Storsei i palestinaskjerf. Med perfekt bua øyebryn…Han merket at han begynte å skjelve innvendig.Om en bare kunne dra nåt sånt i land.....Omtrent en tredjedel av det lille auditoriet var fylt opp, og de andre som satt der, gav atskillig mindre grunn til optimisme. De fleste hadde klumpet seg sammen i grupper på to eller tre. Et par flinke flettemetter på første rad satt og noterte ned opp-lysninger fra plansjene hans; ellers satt eller hang de henslengt rundt på stolene, omtrent som om dette var den eneste reelle kveldsunderholdningen man hadde klart å trylle fram for dem i dag. Var det virkelig slik storbyungdommen så ut i dag? Han ble nesten litt uvel av å se på dem. Mange kom åpenbart

STRUTS

29

rett fra et rimelig hett stevnemøte med hårføneren, og det var pastellfarger over hele fjøla. Lysegrønt. Rosa, gult og oransje. Sindre syntes det så rimelig homo ut, spesielt på guttene. Greit nok at jentene dollet seg opp med langt hår og lyserøde t-skjorter og slikt, men her gikk det jo nesten ikke an å se forskjell på kjønnene, og da ble det direkte ekkelt. Pføy!De eneste som virkelig skilte seg ut, hadde plassert seg bakerst. En nifs, liten svartkledd kar med stikkende øyne satt lengst ute til venstre, og bak ham i vinduskarmen halvveis lå det to skapninger av ubestemmelig kjønn som ikke hadde rettet blikket framover en eneste gang. Derimot drev de og puslet med noe i en hvit plastikkpose. Sindre mistenkte dem for å ha seget inn fra parken like i nærheten for å ha et varmt sted å sette sprøytene sine, og sant å si hadde han ikke peiling på hvordan han skulle forholde seg til slike ting. Kunne de ikke i anstendighetens navn gå på dass og gjøre sånt?Okay, på tide med en ny vits.-He he, det e’ vel ikke nån sama her? spurte han. Statistisk var det nok visse sjanser for å snuble over en same i de store by-ene, men det ville da vært utgjort om det skulle sitte en blant de 23 som befant seg her i auditoriet.Risting på puddelhoder. Kun Skjønnheten rynket svakt på pannen, og Sindre vurderte et øyeblikk om han skulle la vits være vits, og heller fortsette til neste seriøse punkt på pro-grammet. Hun så seriøs ut. Nesten litt intens. Men så var det dette med å være artigkar da. Skulle han først være artig, kunne det ikke gå for lenge mellom høydepunktene, og dette var en vits han hadde gode erfaringer med. -To sama var ute og fyllekjørte, begynte han. En av de nar-komane tittet sløvt opp, som om tanken på bil og rus fikk hjernevinningene hans/hennes i gang igjen. Ellers var det bare stum og tilbakeholden forventning å se. –Plutselig så dem politiet etter sæ i bakspeilet. Raskt svingte dem inn i busslomma, hoppa i baksætet, spente sæ fast og satt der rolig.Satan, der gikk førstemann. En høy, ulenkelig ungdom med

DAN TAKLE

30

Poco Loco-genser og hår nesten ned på skuldrene reiste seg, tok ranselen, nikket alvorlig til Sindre og lukket døren stille bak seg. Var det ikke typisk at slike homoer ikke fikset en god vits? –Hehe, jo og så kom poltimannen da, fortsatte han. De narko-mane forsvant ned bak stolrekken, som om de plutselig hadde hørt et ord de ikke likte. –Kor det ble av sjåføren? spurte poltimannen. Han stikke av, sa den ene samen. -Stakk av? Det e’ jo nysnø rundt hele bilen og ingen fotspor! Sindre rettet seg opp i sin fulle høyde, og lente seg lett framover for å avlevere det hysterisk morsomme poenget.-Å SATAN, sa den andre samen. -Da han være sporløst fårsvoinne! Høøh, høh høh høh.. Høh?Det irriterte Sindre aldri så lite at han ikke høstet mer enn høflig humring og et og annet beskjemmet smil for en punchline som garantert hadde frembrakt latterbrøl og hysterisk hiksting over hele linja rundt bordene hjemme hos Gunnar. Disse storbyfolka hadde ikke akkurat humor.-He he, skal vi se, da tar vi neste plansje, stotret han. Han hadde så vidt vist noen bilder fra skolen, lærerrommet, sløyd-salen og en personalfest der to av kollegene hadde krevd å få hodene klippet vekk før han fikk bruke bildet. Men om han skulle si det selv, var det ikke mye å hente her. En skole var nå en skole, uansett hvor i verden den lå. For å få STORSEIEN i land, måtte han nok bruke tyngre skyts.-Her ser dokker en sjark på vei ut til feltet, begynte han og la et nytt bilde på overheaden. –Og her e æ på hjortejakt. På jakt var han langt fra noen artigkar. Derimot kunne forsamlingen se en konsentrert ventende Sindre, iført grønne kamuflasjeklær og med rifla klar i fanget, bak en svær stein.-Om det e’ friluftsliv dokker e’ på leiting etter, så finner dokker faen ikke maken i hele Norge, fortsatte han entusiastisk. –Vi har hjortejakta og elgjakta om høsten, rypejakta om vin-tern og du kan bare ta båten en halvtimes tid ut på grunna

STRUTS

31

og dra opp blodfersk fisk til middag ka tid som helst på året. Torsk, steinbit, kveite – helt gratis og satan så godt.Men det de alle selvsagt drømte om å hale opp, det var STORSEIEN. Faen, nå begynte hun å titte på klokka, samtidig som en av småjentene foran henne alt hadde pakket sammen og gjort seg klar til å gå. Helvete satan. Her kunne det fort bli en ny dominoeffekt. Så fort en av dem reiste seg, hev resten seg bare på. Det var i hvert fall slik lokalet i Oslo hadde blitt tømt på rekordtid. Sindre følte at han var på vei inn i nok et blindspor, men siden han først var i gang med å snakke om friluftsliv, jakt, fjellturer på Rabben og verdens beste hav-fiske, og dessuten hadde minst åtte plansjer igjen som handlet om nettopp dette, så kunne han ikke godt stoppe helt ennå. På den annen side var det lett å se at dette med jakt og fiske fenget omtrent like lite som den siste vitsen. Med unntak av Onde Herr Stikkeblikk, som ikke hadde sluppet taket i ham et eneste sekund, satt de nærmest i halvsøvne hele gjengen. Sindre flirte overbærende. Tanken på Grillen rett over hodet på ham kvikket ham opp. Om ingen av disse spirrevippene lot seg overbevise, kunne det bli en satan så bra kveld likevel. Med en kraftanstrengelse prøvde han å fokusere på sitt publi-kum. De så mer og mer ut som en gjeng med pastellfargede dullekopper som nettopp har fått vite at Wham-konserten er blitt avlyst, men at de skal få billetter til Genesis som plaster på såret. Et par dansestepp kanskje? Det skulle muligens ikke mer til for å rykke dem ut av transen?-Wake me upp befår you go go! trallet han.Ingen respons. Ikke så mye som et lite smil en gang. Bare enda mer trykkende stillhet.-Nån spørsmål? pep han idet pausen begynte å bli pinlig lang. Alternativet var en ny vits, men all erfaring viste at det kunne lønne seg å få forsamlingen i tale først som sist.-Ehem...hvordan kommer man seg egentlig dit?Det var en av de seriøse flettejentene på første rad, som fort-satt satt med blyant og viskelær parat. Slike små snuppe-dupper med prippen sørlandsdialekt fikk de alltid tak i til

DAN TAKLE

32

ledige vikariater i Svanøy, men de holdt aldri mer enn et år, og som oftest ikke det engang. Men nå var Sindre innstilt på å beholde hva som helst han fikk på kroken.-Godt spørsmål!Han føyste vekk plansjene som viste ulike dyrearter, de fleste uten noen som helst tilknytning til Svanøy, og la i stedet på bildet av en svart og hvit bilferge av typen som på denne tiden fortsatt krysset fjorder langs hele norskekysten. Svart skrog og hvit overbygning med styrehus og et lite soldekk. Det eneste spesielle med dette eksemplaret av arten var at den hadde lukket baug, dvs en innretning som kunne klappe sammen og gjøre den potte tett foran. Der den lå og stampet i sjøen, så den mest av alt ut som en krysning mellom en panservogn og en båt, og den som lot seg friste til frivillig å gå ombord i noe sånt, hadde i hvert fall sære lyster. På lærerrommet hadde man lett overalt uten hell etter et bilde av M/F Svanøy som ikke også innbefattet minst stiv kuling og tett baug.-Han blåser godt her ja, hø hø. Vanligvis e’ det nu mye roligere. Det som betyr nåkka e’ at vi har fergeforbindelse til Hammerfest, og selv om den kommer og går på litt.. em, underlige tidspunkt, så...Herregud, hvorfor hadde han sagt det da? Det han hadde tenkt å si, var at fergen på de ti årene den hadde vært i drift, aldri var blitt innstilt. Ikke en eneste gang. Og der forfedrene deres – ja fedrene deres for å være pinlig nøyaktig – hadde levd i tilnærmet isolasjon, fullstendig prisgitt værgudene, så kunne man nå komme seg til Hammerfest når som helst. -Og æ vet ikke om dokker har hørt om Hammerfest, men dem sier nu en gang at det e’ Nordens Paris.Flere av studentene så på hverandre. Var det ikke Tromsø som hadde hevd på den tittelen?-Hammerfest ja, fortsatte Sindre ufortrødent. For ham var Hammerfest både Nordens London og Paris, og om noen ville ha hans mening, var Tromsø en skikkelig kukby. - Ja, det e’ litt av et sted. Visste dokker forresten at det var den første byen i Europa som fikk elektrisk lys?Akkurat det var heller ikke helt presist formulert, men byen

STRUTS

33

hadde vært den første til å få elektrisk gatebelysning, en fakta-opplysning de fleste hammerfestværinger har fått inn med morsmelken siden den dagen lysbryteren ble slått på. –Det blir aldri mørkt i Hammerfest, hø hø. Og den dag i dag kan dokker følge lysløypa, he he, fra Pomoren til Pinocchio pub og videre innom Bryggen Pub ned på Shanty og så til nattklubben på Håja.Sindre merket at han fikk inspirasjonen over seg igjen. Ja, de trøtte studenttrynene løste seg opp foran ham, og i neste øyeblikk var han tilbake i Hammerfest og på vei nedover lysløypa sammen med de andre artigkarene. I detalj mante han på lyrisk vis fram biljardkroken på Bryggen Pub, hvor han hadde høstet mang en triumf; og videre de sexy og høyst oppnåelige alenemødrene som satt på Shanty og tok dagens første halvliter mens bestemor var barnevakt hjemme i Breilia, den varme og berusende bølgen av forventning som skylte over ham hver gang han gikk ned trappene til Håja...Og det slo plutselig ned i ham som en bombe at om han bare klarte å formidle akkurat dette, ja så ville det bli vanskelig for STORSEIEN å unngå kroken.-Unnskyld, men?-Hæ?Sindre hadde helt glemt seg bort, der han holdt på med å berette om en biljardturnering hvor han en gang hadde blitt nummer fem, men bare var en hårsbredd fra finalen. Den pripne stemmen som avbrøt ham fra ute på venstre flanke et sted, var langt fra velkommen akkurat nå.-Em, skulle vi egentlig snakke om Hammerfest?

Fredrik Trulsen hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet, men nå følte han seg rett og slett litt indignert. Det var ikke det at han hadde noe imot en saftig historie eller to, slett ikke, eller jo...han hadde vel kanskje det også, hvis han skulle være helt ærlig. Det han likte minst ved disse nordlendingene var vel nettopp dette arsenalet av groviser de alltid kom bevæpnet med. Uansett var det ikke høflig å avbryte en gjest som hadde kommet så langt for å fortelle om hjemkommunen sin, så da

DAN TAKLE

34

Sindre begynte å røre om biljardkjelleren, pizzaen som aldri kom og Johnny som krysset 8’eren i midthullet, hadde han gjort sitt beste for å høre etter, men nå syntes han altså at denne mannen fra Svanøy hadde rotet seg litt vel langt ut på viddene. Forresten hadde han også en kollokviegruppe klokken halv ti som han gjerne ville nå. For all del, det var spennende med jakt og fiske. Han kunne godt hørt mer om akkurat det, selv om han allerede hadde dannet seg et bilde ut fra de plansjene Sindre Johnsen viste før han sporet av. Faktisk var det få ting Fredrik likte bedre enn en frisk fisketur. Han hadde vært med pappa i båten siden han var en neve stor, og fortsatt hendte det at de tok en tur sør om Bjorøy på søndagene, for å gi mamma litt tid med søndags-middagen og å få sjansen til å prate litt mann til mann. Nå var det ikke de mest alvorlige emner som ble brakt opp der ute i båten, men Fredrik nøt å komme ut på fjorden, vekk fra bøkene, vekk fra byen og ut under Guds åpne himmel. Faktum var at han burde komme seg ut mer. Det var mange som sa at studiene ikke var spesielt krevende og at en hadde tid til mye ved siden av, men Fredrik var ikke slik. Han hadde valgt sin vei, og han tok studiet på alvor. I begynnelsen hadde det vært mye fremmedartet teori å gripe tak i – filosofier og tanker rundt det å undervise som han aldri hadde tenkt på – for i hans hode hadde læring liksom alltid dreid seg om å komme presis og vel forberedt til timer, fortelle elevene om det de skulle lære og så sette dem i gang med oppgaver der de fikk trene på nettopp det. Folk som Piaget og Vygotsky kompliserte bildet litt, men Fredrik vandret med freidig mot, og satt kveld etter kveld på lesesalen mens han prøvde å fordøye det disse pedagogikkens vismenn hadde tilført yrket han hadde valgt seg. Han leste absolutt hver eneste side som var satt opp som pensum, og meldte seg på hver bidige kollokviegruppe han kunne finne, for slik hadde han alltid gjort det. Det var ikke alt han tok like lett, men han tok det til slutt. Senere fikk han prøvd lærdommen ut i praksis, og selv da hadde det tatt en stund før lyset gikk opp for ham og han skjønte hvordan teoretikernes ord faktisk kunne brukes i

STRUTS

35

klasserommet. For læring var mye mer enn forelesning og oppgaver, det skjønte han nå. Det eneste han manglet, var å finne sin egen rolle i det store og kompliserte bildet som var Skolen.Dermed ble det dessverre mye mindre tid til å gå ut. Og mindre tid til bevegelse. På videregående hadde det blitt mye frisk luft og mange turer i skog og mark for Fredrik, og han hadde sågar spilt squash – både med pappa, onkel Vidar og en klassekamerat som også til alt overmål het Fredrik – minst en gang i uken. Fra naturens side var han velsignet med en ikke altfor atletisk kropp; rimelig undersetsig og tung bak, med korte bein og antydning til plattfot, men så lenge han holdt seg sånn noenlunde i form og i bevegelse, så kunne han passere som velholdt, kraftig, eller kanskje godt i hold, uten å krysse den usynlige grensen til direkte feit. Nå var det imidlertid en stund siden han hadde svingt racketen, og etter at pappa fikk infarkt i fjor, ble det en brå stopp for turene over Vidden også. Fredrik hadde rett og slett lagt på seg såpass mye at han unngikk heldekkende speil.

Den tykke gutten, tenkte Sindre irritert, idet han ble revet ut av monologen rundt Hammerfests natteliv. Han har vi ikke bruk for.Men så tok han seg i det. Student nummer to hadde allerede forlatt salen, og det var absolutt ingenting som tydet på at han hadde greid å fenge pastellgjengen på fremste rad med pubcrawlingen sin heller. Tvert om kravlet de som kaker-lakker der nede for å komme over hverandre og ut i friluft. Selvsagt kunne han finne opp en homopub eller en Duran Duran-konsert å friste dem med, men et sted gikk liksom grensen for hvor dypt han ville la seg synke. Smørbukk hadde i hvert fall greid å sitte stille og se interessert ut i en halv time nå, og da fortjente han vel et svar. Sindre var ikke en mann som lett aksepterte nederlag, men bakerst i hjernebarken hans begynte det å forme seg en litt udefinert angst for at opp-draget holdt på å gå i dass. For alvor.-Jo, he he, vi kom visst litt ut på viddan der, medgav han.

DAN TAKLE

36

–E’ det en ting vi kan ute hos oss, så e’ det å nyte dem viddan vi har. Men, la han til med et lurt smil og gned seg over haken, nån ganga trenger vi også å komme inn i varmen. Etter daga med slit og stræv på fiskefeltet eller når kronhjorten omsider e’ felt, ja da lokker peisvarmen og den gode praten. -OG DA...Han ropte så høyt at flere i salen kvakk til. Et svakt faen slapp ut fra et sted bak den bakerste stolraden. Sindre håpet i sitt stille sinn at ikke en av sprøytene hadde stukket feil, slik at de lå og døde der bak, men fortsatte uansett ufortrødent videre med neste plansje.-Gunnars Pub, forkynte han stolt. Han hadde bilder både av den halvferdige fasaden og inne fra baren. –Som ble til Gunnars Kro og så til Gunnars Musikk-kro, før dem forandra navnet igjen nu i våres, for dem kunne ikke ha tre k’a på rad, ja det var i hvert fall nån som la sæ opp i det, og nu heter det Gunnars Kro & Disco. Med c! Og der e’ det alltid folk. Om formiddan stikker folk innom, tar en kaffe, fyller ut en kupong, utveksler litt skitprat – ja dokker, omtrent som den Cheers-puben dokker kjenner fra TV – og i helgan, ja da e’ det full fræs!Den tredje pastelljenta reiste seg, himlet med øynene og gikk uten at Sindre helt fikk det med seg. Fræs, mumlet hun opp-gitt idet hun pilte ut døren, men Sindre hørte ingenting. For nå var han i gang igjen.-Før var det pub oppe, og så brukte dem kjellern til lukka selskap. Han blunket konspiratorisk og simulerte hermetegn i luften. -Der gikk det for sæ, det kan æ si dokker her og nu. Men dokker må nesten bli med opp i Vågen før æ kan si mer om akkurat det. Han Gunnar søkte om utvida bevilling, og så fikk dem spritservering, og det slo sånn an at han bygde ny trapp ned, og nu e’ det slutt på dem lukka selskapan – nesten - (ny konspiratorisk blunk) – men så har dem laga nattklubb i stedet, og den kan holde oppe til tre om lørdan. Eller natt til søndan da, selvsagt.Var det bare noe han innbilte seg, eller kom det et første glimt

STRUTS

37

av interesse i de stikkende øynene på nest bakerste rad?-Og en gang så var det ei steike deilig kjerring som kom bort på baren te han Gunnar, begynte han. Dette var egentlig en vits han hadde rappet et annet sted, men han pleide alltid å tilføre den litt lokal kulør ved å legge den til et lokale alle kjente til. ”Where everyboddy know your name”, som han likte å si i festlig lag. –Og ho kjerringa veiva han Gunnar te sæ, og så begynte ho å pille i skjegget hannes. E’ det du som e’ innehavern? sa ho, mens ho la sæ opp på disken og befølte han Gunnar over hele fjæset.Vitsen ble litt langdryg etter hvert, i hvert fall foran en for-samling med pastellfargede studenter som begynte å bli mer enn en tanke utålmodige, men oppe i Vågen hadde de alltid god tid, og da gjaldt det å male poengene ut på et bredt lerret. Selv om han hadde ønsket det, ville Sindre neppe klart å for-telle vitsen i bergensk tempo. Kvinnen i vitsen skulle liksom åle og sprelle og virkelig være sexy oppe på bardisken, mens hun lekte med skjegget til bartenderen, strøk ham over kinnet og kjørte fingrene gjennom håret på ham. Til slutt stakk hun et par fingre inn i munnen hans, og lot ham slikke dem våte. Opptil flere i salen virket rimelig ille til mote nå, men Sindre fortsatte i samme stil:-Og så sa han Gunnar: E’ det nåkka æ kan gjøre for dæ? Og så sa ho kjærringa, at æ ville bare si dæ at det ikke finnes verken toalettpapir eller håndkle på dametoalettet, hå hå hå hå hå hå!

Per het han og gråt sannsynligvis da han ble født, slik de fleste spedbarn gjør. Etter det hadde han ikke grått særlig mye, selv om han hadde hatt rikelig med anledninger til å gjøre det, og nå satt han her i fare for å bli evighetsstudent. En mosegrodd skjeggis i grønne klær og brun lærransel, for evig lenket fast i et trekantsamband mellom lesesalen, Grillen og Hulen, og de eneste hjem han i overskuelig fremtid ville ha råd til, var ned-støvede og kalde hybler på toppen av bratte tretrapper, med dass på gangen, narkomane naboer og joikakaker til middag. Om han en eller annen gang fikk seg en jobb, skulle han

DAN TAKLE

38

bruke resten av livet på å betale tilbake lånet og eventuelt spare til en høyblokkleilighet i Strimmelen eller Vadmyra. For Per var livet blitt en hengemyr han totalt manglet tro på at det gikk an å komme levende ut av.Nei, da var det faktisk nesten bedre å fortsette å lese. Men hva skulle han lese nå? Forberedende – ferdig. Sosiologi – ferdig. Historie – ferdig. Sammenlignende politikk – ferdig, ferdig og atter ferdig. Tre grunnfag i boks, mellomfag i sampol gikk unna som en røyk, og vips, så hadde han allerede Lånekassen glefsende i hælene. Ikke for det, det var mange som holdt Lånekassen på en armlengdes avstand gjennom et langt liv på Høyden, og for hvert nytt fag de registrerte seg på, utsatte de det øyeblikket da de ubønnhørlig skulle fordøyes ferdig i det akademiske systemet og spyttes tilbake til samfunnet. Per Kristian hadde ingenting imot å ta et fag til, ja selv hovedfag var jo en mulighet, men han hadde egentlig slett ingen lyst til det heller. Problemet var bare å komme på noe han hadde lyst til i det hele tatt.Aller helst ville han være SHANE. Herje, drikke, røyke, synge, gråte, le og snerre med dårlige tenner til verden at han gav blanke faen i den, og samme hva den smelte i trynet på ham av elendighet, så bare lo han av verden – med dårlige tenner – tok seg en stiv whisky til, sang til han stupte og så var det opp igjen. Han skulle så gjerne vært Shane, men han hadde ikke fått det til. Mang en kveld hadde han nesten grått seg i søvn fordi han ikke var Shane og ikke turde å være Shane, men derimot en relativt fattig, relativt streit, relativt gjennomsnitt-lig student med stort lån og ingen spesielle fremtidsplaner. Men bare nesten. For Per Kristian Konow var ikke den som lett tok til tårene.

There are devils on each side of you with bottles in their handsYou’ll need one more drop of poison and dream of foreign lands

Den som kunne vært i London bestandig! I London var

STRUTS

39

Shane. Shane Mac Gowan and the Pogues. Omgitt av djevler med whiskyflasker i hendene levde han livet som om hver dag var den siste. Snublet fra pub til pub med råtten ånde, gule fingre og stygge tenner. Og der hadde Per Kristian selv snublet over ham; en sen oktoberkveld i Camden Town. Han hadde knapt kunnet tro sine egne øyne da han fikk øye på Shane fra vinduet på kebabsjappen hvor han satt og ventet på en doner. Men der kom mannen, i lys levende live, ramlende ut av puben på andre siden av gaten. I hullete dongeribukser og en tynn svart lærjakke stoppet han opp under en gate-lampe for å tenne en røyk. Han ble stående og svaie i flere sekunder, kanskje opp mot et minutt. Det så ut som om han rett og slett trengte litt tid til å huske hvem han var, hvor han var og hva han hadde tenkt å gjøre, i den grad han hadde hatt tanker om slikt. Så fortsatte han ut i den tåkefylte London-natten. Per Kristian lot doner være doner, og snek seg etter. Der Shane drakk, der ville han også drikke, men alltid på behørig avstand.

If I should fall from grace with god where no doctor can relieve meIf I’m buried beneath the sod but the angels won’t receive me.

Det falt ham aldri inn å nærme seg den stadig fullere Pogues-vokalisten. Sånt passet seg ikke. Idoldyrking og autografjakt var for dumme blondiner og pastellkledde pyntedukker. Mens Shane vaklet videre på sin ferd, inn og ut av puber, inn og ut av dumme, meningsløse diskusjoner med like drita fulle personer, over røykfylte bardisker og i mørke kroker, vandret skyggen med. Det var den fineste kvelden Per Kristian Konow hadde hatt på veldig lenge.

***

Det var ikke rare applausen Sindre Johnsen fikk etter endt Foredrag og Informasjonsmøte Det lød noe uforståelig kauking

DAN TAKLE

40

fra de narkomane bak stolene, og et par pliktskyldigst slappe klapp fra første benkerad, og så var han ferdig. Ikke en gang den siste vitsen, den om mannen som møtte en pønker på toget, hadde han fått plass til. Det var ikke det at han manglet plass, for tiden kunne han jo disponere akkurat som han ville, men i siste liten kom han på at han ikke husket hvordan vitsen begynte. Nå fantes det jo verre ting å glemme, som f.eks hvordan en vits slutter, men når det gjaldt artige ting, var Sindre aldri så lite av en perfeksjonist, og han hadde rett og slett ikke fått seg til å begynne midt inne i vitsen. En gang pulte jeg en høne, og nå sitter jeg og lurer på om du er min sønn, var jo poenget, men hvordan hadde de nå kom-met dit? Og forresten, så hadde STORSEIEN fremdeles ikke gått. Satt hun kanskje der og ventet på ham?Joda, litt motstrebende hadde Karoline valgt å bli sittende. Det var absolutt ingenting tillitvekkende ved denne gjøken fra nord, og hun kunne ikke fatte og begripe hvordan noen ved sine fulle fem ville bite på det usedvanlig lite fristende agnet han hadde lagt fram. Var dette virkelig alt som ventet henne? Hun som var ung og pen og frisk og sunn og veltrent, hadde vært visepresident i russestyret på Randaberg, og til og med hadde et år i Forsvaret å skilte med? Skulle hun gå og dasse på lærerutdanningen i tre år til, lese på noe som i beste fall var repetisjon av videregående, og så ende opp med jobb i en eller annen bortgjemt fjord eller på en gudsforlatt øy? Nei, her var det bare å komme seg ut. Likevel ble hun værende der bak på rad tre, halvveis oppreist og klar til å sprette opp og forlate lokalet sammen med flesteparten av de andre, som toget ut uten så mye som å kaste et blikk på interessentlisten Sindre Johnsen hadde lagt fram på kateteret. Alle sier at jeg tenker med hjertet.Men til og med fra hjertet kom det et rungende NEI denne gangen. Etter det bortkastede året på moen hadde hun så mye overskudd, så mye å gi; ja så mye å DELE med andre at det ville være meningsløst å så mye som vurdere denne triste bakevjen. Noen sier jeg er en dum gås også.

STRUTS

41

For hva slags liv hadde man der oppe? Fisking og bilkjøring? Radio hele søndagen? Nattklubb med sprit, fest på bak-rommet –blunk blunk - og bygdedans til Ove Ivars eller hva det nå het en gang i måneden? En verden der du sanket fugleegg, spilte i korps og gikk tur? Da kunne hun like gjerne gå for stråhyttene i Burkina Faso. Eller kunne hun det? Der hun satt og vred seg ytterst på stolen, begynte det å gå opp for Karoline at Burkina Faso var fryktelig langt borte...

Heller ikke Per Kristian hadde rikket seg fra plassen nest bakerst i rommet, selv om tankene hans langt på vei var blå-kopier av Karolines. For en råner, tenkte han foraktelig. For en innihelvetes patetisk bygdetulling. Verre enn dette kunne da ikke tilværelsen bli? En øy langt pokker i vold ute i is-havet med under tusen mennesker, en 27 km lang grusvei som snirklet seg rundt elendigheten og kun var farbar de få gangene de orket å måke snøen vekk, og et 180 meter høyt fjell disse dustene satte sin ære i å klatre opp på. 180 meter... Det fantes jo bygninger som var høyere enn det. Og hva mer? Et gatekjøkken, en blomsterbutikk, en pub full av arbeids-ledige rånere som satt og fortalte flaue vitser, og norgesmes-terskap i fiskesløying hver gang en flokk med torsk eller lodde eller hva faen det nå het dukket opp fra havdypet. Selv ikke Shane, som hadde ligget utslått i Londons rennestein og blitt spydd på, spyttet på, urinert og tråkket på, hadde vel noen-sinne sunket så langt ned? Hadde han vel? Det eneste som talte for å hoppe på denne Sindre Johnsens åpne jobbtilbud og bli skolelærer i Svanøy, var jo nettopp at han for aller første gang da ville...Ville hva for noe?

I’ve been shat at and spat at and raped and abused........

Kunne han virkelig overgå Shane? Ville han rett og slett ære Shane ved å dra dit? Det var noe tarvelig ved hele Sindre

DAN TAKLE

42

Johnsens framtoning som gjorde at en nærmest var garantert å bli smittet, forgiftet og dratt ned i sølen bare ved å sette seg ned ved siden av ham. Selv ikke Shane satte seg ned med slike folk...Per Kristian hadde ikke ”Ped Sem”. Ikke hadde han noen som helst planer om å ta det pedagogiske seminaret heller, selv om han i utgangspunktet studerte hva det skulle være for å slippe å forlate Høyden. Men som Sindre Johnsen hadde poengtert til det kjedsommelige; hos dem gikk det fint an å få jobb uten den slags irriterende formaliteter.

Auditoriet var snart så godt som tømt. Sindre satt bare der fremme og vippet på stolen, mens han ventet på at tjukken skulle komme seg ut. Først da kunne STORSEIEN sules inn. Hun stod fortsatt der bak og sendte ham små blikk, med de stramme lårene gyngende fram og tilbake på kanten av stolen, og nå hadde han plukket opp plansjene minst tre ganger, lagt dem tilbake og samlet dem igjen, slik at den forbannede bollen kunne få skrevet seg på listen. For sin del kunne Sindre godt greie seg uten ham ombord. Med den kroppen og det rødmussede bolletrynet kom han garantert til å jafse i seg halvparten av fredagskakene før de i det hele tatt ville rekke å finne fram asjett og skje på lærerrommet.-Ja heh, det var Fredrik Trulsen, sa tjukken og gav ham en lubben liten syltelabb.Sindre trykket hånden unødig hardt, mens han fortvilet prøvde å signalisere til STORSEIEN at hun skulle vente. I forbifarten registrerte han at Onde Herr Stikkeblikk også var blitt igjen.”Hva ble det i garnet i dag da pappa”? tenkte han sarkastisk. ”En månefisk og en sinnssyk psykopat. Og så den største og vakreste seien som er blitt tatt på denne sida av Nordkapp”.-Jaha, ka det var du lurte på da? spurte han.-Nei eh, det var nå mest, begynte Fredrik, som om han kunne ane de ikke helt positive vibbene som strålte ut fra finnmarkingen foran ham, -eh, litt om hva slags fag og klassetrinn dere trenger folk til?

STRUTS

43

Og så kunne det vært interessant å høre litt mer om disse jaktmulighetene.Herregud mann, hørte du ikke etter i sted da? tenkte Sindre oppgitt, mens han strevde med å holde smilet på plass. Det forpliktet å være artigkar. STORSEIEN hang fortsatt på kroken, men han hadde en følelse av at om han ble stående og underholde Bollemann stort lenger nå, så ville hun finne på bedre ting å gjøre.-Æ har alltid hatt litt løst å prøve mæ.....begynte Fredrik, uten helt å ense at han hadde skiftet dialekt.-Men jøss, e’ du nordfra?-Æh,nei, jeg er egentlig herfra, men mamma er nordfra. Ho, eh..jeg mener hun vokste opp i Vesterålen.Sindre nikket høflig, men merket at han begynte å få alvorlige problemer med å stå rolig. Spesielt når Fredrik la om dialekten igjen, nærmest som til ære for ham, og begynte å bable usammenhengende om hvordan ”mamma” alltid hadde fortalt så mye fra hjemtraktene, og hvor mye han trodde det ville bety for henne om han, Fredrik, tok seg lærerjobb der oppe. Nå var det kanskje ikke fullt så lett å få jobb i Vester-ålen for tiden, men Finnmark var jo også i nord, ikke sant, og mamma hadde sagt at.....Mamma?? Herre min skaper, kor gammel e’ den her gutten? 10 år?Og mamma hadde sagt at Finnmarka og Vesterålen på mange måter tilhørte samme verden, og han selv hadde alltid likt å hive ut snøret, spesielt om søndagene med pappa.Pappa??Garn hadde de jo også, men så hadde pappa hatt et mindre hjerteinfarkt, i fjor sommer faktisk, og han ble liggende på Haukeland i åtte uker, ja pappa altså, og etter det ble han mye mer nervøs for å ta båten ut. Nå var det jo ingenting i veien for at han, Fredrik, kunne ta båten ut alene, men det hadde nå liksom alltid vært pappa sin greie, og det var ikke det at pappa ikke stolte på ham, men for det første var det nå ikke helt det samme å dra ut alene, og så var mamma urolig for ham hvis han dro alene......

DAN TAKLE

44

-Men det skulle vel by seg visse sjanser for å kunne komme seg ut med båt i Svanøy, tror du ikke? sa Fredrik Trulsen og gliste skøyeraktig. – Å dra på Lopphavet, som han Bodø sa, hø hø hø.Sindre Johnsen følte seg helt maktesløs overfor denne tale-flommen, og merket dessuten at det begynte å bli langt på dag og lenge siden forrige pils. Skulle han bli sittende igjen med denne tullekoppen stort lenger nå, visste han rett og slett ikke hva han kom til å gjøre. Det eneste lyspunktet var at den psykopatiske galningen som hadde stirret på ham uten en mine gjennom hele foredraget, heldigvis var på vei ut. Fyren skriblet noe nederst på listen før han forsvant ut døren og ned trappen.Glem at vi ringer til dæ, tenkte Sindre ondt, om vi så skal slite med han Torben Solvåg et år til. Torben ja....En av grunnene til at han i det hele tatt hadde fått klarsignal til denne turen, var at de på samme tid året før hadde sett seg nødt til å ansette rektors mer eller mindre tilbakestående sønn i et årsvikariat for å få timetallet til å gå opp. Dessuten hadde både vaktmesteren og sognepresten fått timer på ungdoms-trinnet i henholdsvis naturfag og kristendom, samtidig som Fred Oskar Tangen gikk i fast stilling. Den eneste ped’en han eventuelt kunne ha, var pedO, hø hø hø. Sindre visste godt hvor bekymret Ruth var for at noen høyere oppe i systemet skulle begynne å etterforske tingenes tilstand. En ting var nå å ikke ha kvalifiserte lærere, men det gikk ikke i lengden å stappe inn alskens søppel bare for at det skulle være en voksen i klasserommene. De toppet sannelig nok negative statistikker som det var.Derfor klarte Sindre å holde seg i skinnet i ti hele minutter til, mens Fredrik Trulsen fortalte ham om praksisen han hadde strevd seg gjennom på Mjølkeråen skole ute i Åsane og jegerprøven han hadde store planer om å ta. Han visste ikke helt om han ville være mann for å stå ansikt til ansikt med et stort dyr og bare plaffe det ned, men en liten rype kanskje?Sindre løftet listen sin opp fra kateteret, og gav Fredrik en

STRUTS

45

penn.-Men da skriver du dæ opp her da? sa han entusiastisk, og stakk pennen inn i den ivrige studentens lubne hånd –Du skjønner, nu må æ nesten skynde mæ litt, for æ har en telefon æ absolutt e’ nødd til å ta, og.....For eksempel til opplysningen eller frøken Ur...-Men hjort er det mer enn nok av på øyene, ikke sant? Tykke-bollen gav seg ikke. - Pappa fortalte meg at...-Sånn ja, der har du navn, adresse, telefonnummer, og så gjør vi slik æ sa i sted, nemlig at du sender foreløpige eksamensre-sultata, og så regner æ med at dem ansetter folk fortløpandes, slik at dem mest interessante kandidatan får tilbud først....Og de minst interessante aldri hører noe mer. -....at hjorten faktisk svømmer hele veien fra fastlandet, og...-Det e’ ikke hjort på Svanøy!-Å?-Nei. Det e’ altfor langt fra fastlandet.-Næh?-JO!Fredrik ble stående helt betuttet foran det lille kateteret.-Eh..åh...okay, da så. Aha!Og så vraltet han ut. Det var like før Sindre løp bort og låste døren etter ham.-Æ ser at du har venta lenge, sa han i stedet til Karoline, og prøvde med en kraftanstrengelse å virke litt seriøs. - Æ beklager dette her.... -Nei jøss. Han hadde vel sine spørsmål han og.Sindre så på klokken, og lot som om han plutselig oppdaget hvor sent det var. Det kostet virkelig å være artigkar…-Du kunne ikke tenke dæ å bli med opp i den her GRILLEN, sa han. –Så kunne vi få oss en...ehem, matbit mens vi prata?

***

Høyt oppe i Fjellsiden ble Per Kristian gående og slenge gate-langs. 10 meter foran ham gikk, eller kanskje sjanglet Shane

DAN TAKLE

46

MacGowan, men det var ingen andre enn Per som kunne se ham. Og siden det allerede var sent på kveld og midt i uken, var det ikke så veldig mange som kunne sett Pogues-vokalisten uansett. De to hadde gått ned trappene ved Johanneskirken, fulgt Torggaten forbi hotell Norge, krysset Torgalmenningen og Fisketorget før de begynte klatringen opp mot Skansen. Av alle strøk i hele Bergen var det ingen Per Kristian hatet mer enn Fjellveien. Her bodde nemlig de normale. Her bodde far, mor, to pastellfargede barn og snill hund, med dyr bil og velbrukt hytte på Kvamskogen. De som gled gjennom livet uten friksjon. Han hadde filosofert mye rundt dette å være normal, mye mer enn han ville innrømme, og noen ganger når han så de normale ute på gaten eller hjemme gjennom vinduene slik som nå, ble han grepet av en bølge av mis-unnelse så sterk at han følte seg fysisk kvalm. Det var rein-spikket hat. Gud som han hatet dem! Men likevel, hvor mye han skulle gitt for å bli dem. Hvor deilig ville det ikke være, om enn bare for en dag, å tre inn i et liv der alt gikk på skinner? Ikke bare hadde de rutiner, men de så ut som om de trivdes med dem og at de gav mening for dem også! De kom fra jobben, hentet barna og spiste middag (sammen!), så satt far og leste avisen mens hun putlet med et eller annet på kjøkkenet, ungene dro på trening eller på korpsøving eller kanskje til venner, så kom ungene hjem, de gjorde noe hygge-lig(sammen!), gikk tur med hunden kanskje, eller kanskje de voksne snakket litt i telefonen med andre normale om hvilken normal dag de hadde hatt, barna gikk og la seg, puss puss så får du en suss, kanskje en godnattklem, far satte på TV, mor leste avisen, mor la fra seg avisen, begge så på TV (sammen!) og så gikk de ovenpå (sammen), puss og puss og suss, og så slukket de lyset og så kunne han ikke se dem mer. En ny normal dag var over. Og disse folkene skjønte ikke en gang hvor normalt det var.Tror du at de ønsker å være så normale? spurte han Shane.Shane gikk fortsatt der i tåken foran ham. Shane var ikke mye normal. Han levde hver dag uten å vite – eller bry seg – om

STRUTS

47

han ville våkne igjen neste morgen, og i den grad han så de normale i det hele tatt, lot han seg ikke affisere av dem. Så han dem i det hele tatt?Ser du dem, Shane? sa Per Kristian høyt til sin usynlige følges-venn.Hvordan kunne han IKKE se dem? Her gikk veien på over-siden av bebyggelsen, slik at en sen nattevandrer kunne skue rett ned gjennom vinduene til dem. De fleste husene her oppe var store og staselige, mange hadde eføy eller andre planter på veggene, og i de fleste tilfeller var det kjøkkenet som vendte opp mot veien. I dette huset hadde de et stort spisebord på kjøkkenet, hvor de nettopp hadde satt seg til å spise. Dampen stod opp fra en svær gryte som var plassert midt på bordet, og ungene fikk forsyne seg først.Ser du dem Shane, hvor jævla forbanna normale de er?Shane hadde stoppet også nå.Her sitter de og heller oppi tallerken for tallerken. Hvordan har dere hatt det i dag da? Takk bra, far.Hvordan gikk det på skolen?Pogues-vokalisten nikket forståelsesfullt. De hadde ikke mange slike familiemiddager der han vokste opp heller.Jo takk bare bra. Jeg fikk M+ på historieprøven. Å jasså? Vel, jeg er sikker på at det vil gå bedre neste gang. Vil du at jeg skal snakke med læreren?Nei far, det er ikke nødvendig. Jeg skal bare lese litt mer neste gang.Her skar Shane en stygg grimase.Ja selvsagt, pusen min. Det bør ikke bli for mange M’er heller, vet du.Litt mer suppe? Kanskje du kan skjære opp brødet?Men hva var det? Hadde Shane sagt noe? Kom han ikke med et forslag?

Sindre Johnsen følte på seg at kvelden holdt på å gå i boks. Denne GRILLEN var faktisk et helt fantastisk bra sted, og alt

DAN TAKLE

48

han hadde elsket før på kvelden, var ti ganger bedre nå, spesielt etter at den andre halvliteren var kommet på bordet. Eller den femte, om du regnet hele dagen under ett. Alko-holen var ikke bare lun, den blusset opp i ham som en skikk-elig flamme. Og omgivelsene formelig innbød til intimitet, til nære samtaler, ja til og med til akademiske dypsindigheter. Sindre kjente varmen bre seg gjennom kropp og sinn, der han lente seg godt tilbake med hendene foldet bak hodet og kikket seg rundt. Evighetsstudentene var enda mer skjeggete, ransle-ne deres enda brunere, bridgespillerne enda mer geniale og en skulle ikke løfte blikket lenge før en fikk øye på skjønn-heter en ellers bare kunne observere på Copacabana og slike eksotiske steder. Sindre følte at han var på safari i ukjente omgivelser, der den ene eksotiske arten etter den andre tittet forførerisk ut av urskogen. Storseien var for lengst blitt en barracuda. Og han ville ikke for noen pris byttet kveldens utgave av GRILLEN mot hundre copacabanaer. Ja, dersom en rangeringsliste for puber skulle lages, og Sindre var så visst mannen som hadde kontroll på sine vannhull, så havnet denne i øyeblikket på en knepen men ubestridt førsteplass foran både Shanty og Håja i Hammerfest og langt foran stakkars gamle Gunnar i Vågen. Nå hadde han Karolines telefonnummer også. Der hun i starten hadde virket litt skeptisk til å begi seg videre inn i eventyret, hadde han svart med å skru på sjarmen – ja virkelig fått fram artigkaren i seg for alvor – og overbevist henne om hvilken rolle hun kunne spille der ute. Jovisst, elevene hadde en tendens til å droppe ut etter 9.klasse. Det var få som gikk videre på skole; ikke minst fordi de måtte ha rørleggeren i matte eller enda verre: han selv, Sindre, i engelsk.-Æ brydde mæ ikke no særlig om den skolen sjøl, sa han. Og se på mæ nu. Ikke kan æ engelsk heller, hø hø.Han var nå ikke helt ubrukelig som lærer heller, såpass måtte han medgi. Kroppsøving kunne han til nød ta på alle trinn, og samfunnsfag og kristendom gikk stort sett greit, men hadde ikke elevene krav på dyktige fagfolk i alle fag? Skulle de virke-lig finne seg i å sitte der og lære engelsk og norsk av en

STRUTS

49

skoletaper som ham selv?-Er det virkelig så ille? spurte Karoline med store øyne. Hun hadde egentlig aldri tenkt over at en ikke var garantert samme kvalitet på skolegangen uansett hvor i Norge en bodde. Det var jo virkelig urettferdig.-For å si det sånn, sa Sindre og tok en dyp slurk av halvliter nummer tre, -i fjor hadde vi sønnen til ho Ruth Solvåg som vikar i 9.klasse, han e’ ...ja, det vi kaller tomsing, om æ må si det rett ut, og han fikk klasse opp til eksamen i engelsk! Han kan knapt si ”I am a boy”, hå hå hå hååh!-Men jeg kan vel ikke søke i år? Du vet, jeg har nettopp begynt på første året.Sindre Johnsen tittet forventningsfullt opp. Hadde SEIEN bitt på? Lå barracudaen og sprellet i vannskorpen med harpunen stikkende ut bak ryggfinnen? I et glimt var artigkaren som blåst av ham, og han så helt alvorlig ut.-Du kan søke når du vil, sa han.

Det var Shane som sa han skulle gjøre det. Per Kristian nølte bare et lite sekund, før han gikk bort i grøften på den andre siden av veien, på et sted hvor en liten bekk sildret ned fra fjellsiden. Akkurat slik Shane hadde sagt, fant han en vel-voksen stein, kanskje dobbelt så stor som en vanlig knyttneve, liggende i bekken. Ærbødig løftet han steinen opp og bar den tilbake til gjerdet som vendte ned mot villaen. Familien var kommet til desserten, som så ut til å være hermetisk frukt i en gjennomsiktig glassbolle. Det røk så hjemmekoselig fra skorsteinen på taket foran ham. De pratet fortsatt normalt sammen. -Litt dessert?-Ja takk.Glassbollen ble sendt videre rundt bordet. Så jævla forbanna normalt.Per Kristian løftet hånden, og kylte steinen gjennom det svære kjøkkenvinduet. Så la han på sprang med Shane i hælene.