Sommer i vår boble

Ta plass for en tur du sent vil glemme!

Boblepatruljen har samlet alle godbitene fra sommeren 2014 i ett bilag. Bli med Lisa Dahlbak Jacobsen og Martha-Lill Nordby Hansen

på en opplevelsesreise gjennom Glåmdalens åtte dekningskommuner du sent vil glemme!

■ slik ser du alle videoene fra sommerserien: Klikk på boksen i hver artikkel der det står «Trykk her for å se video!». Da får du opp tre blå bokser. Du kan både dele videoen på sosiale medier og kommentere sakene, men dersom du vil titte på videoen må du trykke på denne knappen:

2 Glåmdalensommer 2014

Åsmund Skasdammen er selv 13.-generasjons skogfinne og formidler viten om skogfinsk kultur gjennom vervet som leder av Finnskogen Turistfore-ning.under Gjennomreisen i den røde boblen i vårt langstrakte distrikt var rundturen i Kongsvinger kommune den aller største overraskelsen. Tenk det!

at konGsvinGer kommune rommet så mye, og så mye nydelig var ukjent for i hvert fall halvparten av boblepatruljen i Glåmdalen.

vi raste ut fra Kongsvinger by med nesen mot Austmarka for en todagers opplevelsesreise i kommunen. Om vei-valget om Austmarka til Lebiko på Va-raldskogen definitivt ikke var den kor-teste reiseruten, så var den heldigvis i hvert fall vakker – men det kan du se i videoreportasjen vår.

Hovedmålet for turen var nemlig et sommerintervju med lederen av Finn-skogen Turistforening, Åsmund Skas-dammen, som for øvrig også er vaktsjef i Glåmdalen og kollega av boblepatrul-jen. Det skulle bli hyggelig å prate med

Åsmund om det viktige arbeidet han be-sørger utenom normal arbeidstid.

opptatt av historieI en oransje campingstol fra 70-tallet, med kaffekoppen i hånden og med et dusin irriterende insekter av type knott surrende rundt hodene våre forteller Åsmund:

– Jeg er jo selv skogfinne bakover i alle ledd. Jeg fant ut for noen år siden at jeg er 13.-generasjons innvandrer.

Åsmund er dermed en av mange i dis-triktet med finneaner i blodet, men han er litt mer enn normalt opptatt av å vide-reføre kunnskapene om skogfinnene.

– Jeg har jo mellomfag i historie, og med min bakgrunn er det naturlig å spa litt i gammel historie. Jeg er opptatt av å formidle, og interessert i å videreføre til nye generasjoner viten om, og historien til de gamle skogfinnene.

– Men hvorfor Turistforeningen? Hvorfor har du engasjert deg sånn der?

– Det har jeg lurt på mange ganger også, ler han, men tar seg inn:

– Jo da, jeg vet jo det. Det handler i hvert fall om to ting. Det handler om in-teressen for skogfinsk kultur, også har jeg jo sansen for Turistforeningens ar-beid generelt. Dette med å holde ved like og lage nye stier og hytter. Det fin-nes jo 500 hytter på landsbasis, hvorav Lebiko er en av dem – vi har 13 totalt i vår forening og 130 mil med sti som vi vedli-keholder. Sånt er det moro å være med på. Det viktigste er nok likevel dette

med skogfinsk kultur, der skiller vi oss fra andre turistforeninger, sier Åsmund.

I formålsparagrafen deres står det nemlig at foruten å få folk på tur skal de formidle viten om skogfinsk kultur.

– Hjertet mitt banker for Finnskogen, og jeg har alltid sittet hardt involvert i ting som omhandler kultur på Finnsko-gen. Det er verdt å drive med dette.

anlegger historisk stiDagen vi møter Åsmund har en pro-

sjektgruppe fra Turistforeningen hatt møte på Lebiko om en ny historisk run-de som skal anlegges på Varaldskogen og Austmarka.

– Dette handler om historiske stier, altså gamle stier med kulturminner eller slikt landet rundt. Totalt skal det oppar-beides ti slike stier i hele landet, og vi har da fått antatt en slik sti her på Finn-skogen. Dette er et samarbeid mellom Den norske turistforeningen sentralt og Riksantikvaren. Vi fikk selv velge hvil-ken sti vi ville ta ut, og da har vi valgt en sti som går gjennom Lebiko hvor vi sit-ter nå, og hovedårsaken til det er at vi finner et tverrsnitt av Finnskogen ved å gå en runde på vel fem mil ved å gå her på Varaldskogen og Austmarka – og her nærmest vasser du i kulturminner. Vi har faktisk måttet velge hvor mange vi vil skilte. Det er så mange kulturminner her at vi må gjøre et utvalg, ellers blir det for mye. Med andre ord er denne stien en utmerket måte å vise fram Finnsko-gen på.

– fin tilvekst til stinettetStørsteparten av runden skal gå på ek-

sisterende stinett, men noen stier, cirka fire-fem kilometer må lages nytt av Tu-ristforening. Deriblant den gamle veien ungene på Lebiko brukte til skolen på Varaldskogen.

– Den stien har jeg hatt gleden av å gå selv, og den består av mange fine høyder og flere tjern. Det blir en fin tilvekst til stinettet på Finnskogen.

Stien åpner neste år, og Turistforenin-gen skal bruke denne sommeren til å ut-arbeide kulturminnestien, som har ar-beidsnavnet «Finnskogrunden», med blant annet klopplegging av myr og skil-ting. En arbeidsgruppe bestående av fire skoleungdommer og en arbeidsleder er allerede i sving. Stien er sponset med 100 000 kroner av Riksantikvaren, og Åsmund tror at pengene raskt får bein å gå på i form av lønn og materialer.

– Jeg lo litt da jeg fikk vite beløpet, for jeg er jo vant til at alt arbeid som gjøres i Turistforeningen er dugnad, men det er ingen tvil om at vi kommer til å sprenge budsjettramma, sier Åsmund.

Lebiko anser Åsmund som en finn-skogperle, og han har brukt mye tid på det gamle, men egentlig ganske nye fin-netorpet – Lebiko antas å være bygget rundt 1840. Turistforeningen har lagt ned et enormt arbeid med å pusse opp og rehabilitere de gamle bygningene

– Jeg liker meg veldig godt på Lebiko. Det er fint å sitte her og «sløss med knøt-ten og høre fugger'n synge».

Hjertet banker for Finnskogen

i daG

Kongsvingerinnbyggere: Cirka 17 640 areal: 1 037 km²ordfører: Øystein Østgaard. Det meste av arealet består av skog, men det finnes også hundrevis av elver og vann.Kommunen grenser til kommunene Eidskog, Sør-Odal og Grue samt Sverige.Kongsvinger ligger cirka 10 mil fra Oslo og cirka 4,5 mil til svenskegrensen.Byvåpenet inneholder en stilisert framstilling av Kongsvinger festning som kneiser høyt over Glomma.

Martha-LiLL Nordby [email protected]

Lisa dahLbak [email protected]

besøk oss på Facebook: www.facebook.com/ivarboble

3Glåmdalen sommer 2014

1: Åsmund Skasdammen er leder av Finnskogen Turistforening, og trives særdeles godt på Lebiko. 2 Kristel og Ron Debie er årets vertskap på det meget godt bevarte finnetorpet Ritamäki på svensk side. Her kan du nyte en kopp kaffe og en nydelig vaffel i fantastiske omgivelser. Torpet er endel av 7-torpsrunden og kan varmt anbefales. 3 På Ritamäki er det et botanisk mangfold i det gamle kulturlandskapet med mange sjeldne arter av blant annet orkideer. 4 Vi overnattet på Lebiko på Varaldskogen. Det var en flott opplevelse på et torp med 13 sengeplasser. Et godt utgangspunkt for å utforske sørlige deler av Finnskogen.

Glåmdalens boblepatrulje er på sommerturné i distriktet. I en rød nyversjon av den gamle bobla har to journalister rast på kryss og tvers i alle de åtte kommunene utstyrt med videoka-mera, campingstoler og – bord, jordbær, kaffe og et drøss med nysgjerrighet etter å finne distriktets fine, kjente og skjulte sommerperler. Hver lørdag fra og med 5. juli slipper vi en ny videoreportasje på glomdalen.no, i tillegg til en reportasje i papiravisen. Følg med, så besøker vi snart din kommune! Neste lørdag står Grue for tur. Vi tester akustikken i Grue kirke og besøker «kjendisen» Jan Storberget på Hytjanstorpet. Ha en riktig god sommer!

Sommer i vår boble

1

2 3 4

x her er vi i dag

■ trykk Her for å se videoen!

klikk på den blå boksen til høyre!


Det er kanskje ikke helt vanlig å debutere som dansebandartist som 15-åring, men Jonas Svendby valgte å ta steget opp på scenen. etter et kraftig regnskyll dukker sola fram igjen mens den røde bobla vår rul-ler over grensa til Eidskog. Med stø kurs mot Skøttru'parken gleder vi oss mer og mer til å oppleve en smakebit av festkul-turen på disse trakter. Ved puben inne på parkområdet møter vi fem sulte karer som nettopp har sunget og spilt i en bar-nehageavslutning.

Mens vår medbrakte pizza går ned på høykant, går praten livlig rundt bordet. De fem utgjør deler av Grukkedal'n Cowboys, som startet opp i 2006. Et hode over de andre rager Jonas Svendby (31).

allerede som 15-åring gikk han inn i musikkbransjen da noen eldre kamera-ter spurte om han ville være med i band. Den sjøllærte gitaristen ble bedt om å spille bass, og måtte raskt stille om ho-det.

Han fikk dreisen på det nye instru-mentet, og ble yngstemann i bandet som fikk navnet Nonstops.

– Det var reinspikka danseband fra A til Å, sier Jonas med et smil.

Han merket nok at noen stusset over

sjangervalget, men som innfødt eidsko-ging lå det litt i kortene at det kunne bli nettopp danseband.

– Det er sånn her på bygda, at du nær-mest blir flasket opp på det. På fester var det dansemusikk det gikk i. Du får det inn med morsmelka egentlig, så det måtte bli danseband, ler tobarnsfaren på drøye to meter.

– Noen syntes vel det var litt sært at en gutt på videregående spilte i danseband, men det var mange som syntes det var tøft også, legger han til.

nesten Hver kveld etter skolen reiste tenåringen til en gammel arbeidsbrakke på Stangnes for å øve. Det varte ikke len-ge før også helgene ble tilbrakt med bas-sen i hendene. Jonas trenger ikke tenke seg om lenge for å huske den første spil-lejobben.

– Den kom ganske kjapt. Det var i fest-salen på rådhuset, og jeg husker det vel-dig godt. Vi fikk spille med Trond Erics på mini-dansegalla.

– Var du nervøs?– Ja, det var jeg. Vi hadde stått fint lite

på scenen før, og jeg husker de garve gubbene i Trond Erics som så på oss. Jeg hadde nok litt lyst til å stikke av, men det gikk veldig greit. Moro var det, smiler Jonas.

Hele unGdomstida og begynnelsen av voksenlivet ble tilbrakt med Non-stops.

– Det var en veldig stor del av livet, på godt og vondt, sier Jonas.

Bandet ble stadig mer populært, og

kom til finalen i konkurransen om årets dansebandlåt både i 2003 og 2004. Midt i suksessen til Nonstops ble country/bluegrass-bandet Grukkedal'n Cowboys dannet. Det som var ment å være et en-dags-band under Junikveld i Børli, ble et langvarig samarbeid.

– Bandet skulle egentlig oppløses med et kalas samme kveld, men folk ville ha mer og i stedet lagde vi plate sånn «fort og gæli», smiler 31-åringen.

Med to band og doble konserthelger hadde Jonas 47 spillejobber i året på det mest travle.

men livet forandret seg, og ti år etter første nervøse opptreden i rådhuset på Skotterud, følte Jonas at nok var nok.

– Jeg hadde lyst til å bli pappa i ung al-der for å kunne følge opp best mulig, og jeg bestemte meg for at når ungene kom, fikk det være slutt.

Han forlot Nonstops og roet ned flere hakk.

– Alt har sin tid. Vi hadde det kjempe-moro, men etter ti år følte jeg at det var greit å gjøre noe annet, sier han, og tar en lang slurk kaffe og retter på sixpence'n.

jonas Har ingen planer om å gi seg helt med musikken. Han har funnet en måte å kombinere spilling og familieliv.

– Jeg har ikke gitt meg og det kommer jeg vel aldri til å gjøre. Jeg spiller jo fort-satt, men i et mindre format med min-dre anlegg og mindre utstyr. Jeg kan rei-se ut og ta en jobb etter at ungene har lagt seg.

Dansemusikk i kropp og sjel

i daG

Eidskoginnbyggere: Cirka 6350areal: 641 km²ordfører: Knut Gustav Woie (Sp)Eidskog er den sørligste kommunen i Hedmark, og kommune-senteret heter Skotterud. Glass, tre og aluminium preger mye av næringsvirksomheten.Kommunen grenser mot Kongsvinger og Sør-Odal i nord og mot Aurskog-Høland og Nes i vest. Eidskog grenser også mot Sverige.Kommunevåpenet har en svart orrhane med bakovervendt hode. Orrhanen symboliserer skogen, skogsdriften og dyrelivet.

1

2

Martha-LiLL Nordby [email protected] dahLbak [email protected]


1 Jonas Svendby (31) har bydd opp til dans i mange år. 2 Skøttru'parken er en plass de fleste eidskoginger kjenner godt. 3 De siste årene har Jonas spilt i Grukkedal'n Cowboys. 4 Trekkspill er fast innslag på spillejobbene.


Glåmdalens boblepatrulje er på sommerturné i distriktet. I en rød nyversjon av den gamle bobla har to journalister rast på kryss og tvers i alle de åtte kommunene utstyrt med videoka-mera, campingstoler og – bord, jordbær, kaffe og et drøss med nysgjerrighet etter å finne distriktets fine, kjente og skjulte sommerperler. Hver lørdag fra og med 5. juli slipper vi en ny videoreportasje på glomdalen.no, i tillegg til en reportasje i papiravisen. Følg med, så besøker vi snart din kommune! Neste lørdag reiser vi til Våler. Der padler vi kano på Kynna og spiser lunsj et litt spesielt sted.

Ha en riktig god sommer!

Sommer i vår boble

3 4




i daG

Grueinnbyggere: Cirka 5.080areal: 840 km²ordfører: Niels F. RolsdorphFire grendesamfunn og kommunesenteret Kirkenær.Grue grenser til Kongsvinger i sør, Åsnes i Nord, Sverige i øst og Nord- Odal i vest.Vide skogstrekninger i sona 200–500 moh. Øst for Glomma er det flere store sjøer, blant annet Røgden.Kommunevåpenet symboliserer tidligere tiders svedjebruk og kirkebrannen 1822.

2

1 – Jeg liker best å gå barføtt, sier Jan Storberget, som er vokst opp på Hytjanstorpet. 2 For to år siden ble gangen gjenoppbygd slik den så ut tidligere. Bak denne gangen lå det gamle kjøkkenet. 3 Denne utsikten våknet Jan opp til hver morgen. 4 10-torpsrunden går innom Hytjanstorpet.

Det kreves litt planlegging å bo fulltid på et flere hun-dre år gammelt finnetorp, men Jan Storberget har ingen problemer med å nyte ungkarslivet langt til skogs. da vi trodde at vi var framme og at den røde bobla skulle få en pust i bakken, kjørte vi ytterligere fire kilometer oppo-ver i landskapet før Hytjanstorpet åpen-barte seg foran oss. Rododendron i full blomst og en helt fantastisk utsikt var det første vi la merke til da vi kunne luk-ke bildørene bak oss.

– Hei og velkommen! Det er ingen mo-bildekning her, altså, er det første Jan Storberget sier da han rekker fram hån-da.

midt på tunet står ei ku og hilser oss med høylytt rauting. Inne i fjøset står en kvige klar til å kalve. Storberget passer på at kalvene kommer i sommerhalvåret i tilfelle det skulle bli bruk for dyrlege.

– Man må planlegge litt når man bor slik som jeg gjør. Om vinteren er det ofte vanskelig å kjøre bil opp her. I år var det jo bare blåholke, og bilen min sto neden-for jordet i flere uker. Det var skikkelig «slemt», forklarer Jan på dialekt.

Han mener selv at han ikke bor særlig avsidesliggende. To kilometer til nabo-en er ingen avstand, mener den blide

71-åringen. Verre er det når han skal hente posten. Hele sju kilometer må han legge bak seg, én vei, for å nå postkassa.

– Det blir ikke til at jeg henter avisa barføtt og i bare shortsen om vinteren, nei, ler Storberget.

finnetorpet Har hatt bosetting helt fra midten på 1700-tallet og ligger oppe på en åsrygg 395 meter over havet. Byg-ningene er godt bevart, og Jan har foran-dret på så lite som mulig. Å gå inn i ho-vedhuset er litt som å vandre inn i et museum. Eldgamle møbler stappfulle av historie brukes av Jan til hverdags. Her er det svært lite Ikea.

Jan finner fram et gammelt, hvitt for-kle med blå broderikant.

– Dette er etter bestemor. Til daglig gikk hun med grått forkle, men når det kom folk til gårds løp hun og skiftet, for-klarer han, og peker på en tegning fra 30-tallet som viser bestemoren med det samme penforkle på seg.

den blide gruesokningen tok over tor-pet etter moren og faren for 34 år siden. Da hadde han vært Oslo-gutt i en årrek-ke og hatt flere år som soldat i Gaza. Hjemlengselen ble etter hvert for stor.

Jan lever alene, og trives godt med det. Noen gardkjerring har han ikke bruk for.

– Nei, da hadde det nok ikke sett ut slik det gjør. Alt det gamle hadde nok vært kastet ut, spøker han.

Det hender det går flere uker uten at han drar lenger enn til postkassa. Kuene skal melkes og eggene må sankes inn fra

hønsehuset. Selv om han ikke har tid til å reise rundt på besøk så ofte, spiller det liten rolle om sommeren. Da kommer folk til Jan.

Hytjanstorpet innGår i 10-torps-runden, og det lille bruket er et popu-lært mål for mange finnskogvandrere. Mellom 1000 og 2000 er innom hver eneste sommer, og de aller fleste er inn-om huset for å titte. Alle som kommer innom får bruke «fin-inngangen».

– Skulle jeg bare ha brukt den til spesi-elle anledninger så hadde den da aldri blitt brukt, ler Jan.

torpet Har vært gjennom flere run-der med restaurering de siste årene. Midler fra fylkeskommunen og kommu-nen bidra til at stabburet kunne gjen-oppbygges, og det eldste bygget på tor-pet har dermed kommet tilbake til gam-mel prakt. Løa og kjellerboden fikk seg også et løft. I tillegg ble det bygd ny inn-gang på hovedhuset.

– Gangen ble tatt ned i 1926 og det har ikke vært noe der inntil det ble bygd ny for to år siden. Huset er en midtkam-merbygning fra slutten av 1700-tallet el-ler begynnelsen av 1800-tallet. Finnene bygde husene slik, forklarer Jan.

mobildekninG finnes ikke og TV-en har Jan kastet ut for lengst. Når vinteren nærmer seg og besøkene blir færre, sys-ler han med veving og hekling når mør-ket senker seg over finnetorpet. Hytjan-storpet er en ekte perle – hele året rundt.

Barføtt, blid og tett på naturen

1





1 – Jeg liker best å gå barføtt, sier Jan Storberget, som er vokst opp på Hytjanstorpet. 2 For to år siden ble gangen gjenoppbygd slik den så ut tidligere. Bak denne gangen lå det gamle kjøkkenet. 3 Denne utsikten våknet Jan opp til hver morgen. 4 10-torpsrunden går innom Hytjanstorpet.

Glåmdalens boblepatrulje er på sommerturné i distriktet. I en rød nyversjon av den gamle bobla har to journalister rast på kryss og tvers i alle de åtte kommunene utstyrt med videoka-mera, campingstoler og – bord, jordbær, kaffe og et drøss med nysgjerrighet etter å finne distriktets fine, kjente og skjulte sommerperler. Hver lørdag fra og med 5. juli slipper vi en ny videoreportasje på glomdalen.no, i tillegg til en reportasje i papiravisen. Følg med, så besøker vi snart din kommune! Neste lørdag står Nes for tur. Vi besøker 85 år gamle Kjell Nilsson som ikke har vei til huset sitt, og vi får spennende historier fra kirkeruinene. Ha en riktig god sommer!

Sommer i vår boble

3 4




i daG

NesInnbyggere: 20 164Areal: 637,36 km²Ordfører: Oddmar BlekkerudBestår av mange tettsteder og kommunesenteret Årnes.Nes er en kommune i Akershus. Den grenser i nord til Eidsvoll og Nord-Odal, i øst til Sør-Odal og Eidskog, i sør til Aurskog-Høland og Sørum, og i vest til Ullensaker.Kommunevåpenet symboliserer landbruket med det grønne, skogbruket med trestokker i gult, og møtet mellom elvene Glomma og Vorma med trestokkenes Y-form.

2

Folk fra hele Østlandet valfarter til Nes kirkeruiner for å «kjenne på energi-er». Spøkelsesjakt, med andre ord. Men de vakre ruinene er først og fremst et fantastisk sommersted.ytterst på odden hvor Glomma og Vorma møtes ligger ruinene av Nes kirke med en historie helt tilbake til før 1000-tallet.

– De første kirkene som ble bygget her var stavkirker med staver og treverk. De fant spor etter stolpehullene her under utgravingene på 50-tallet. Men de eldste steinmurene her er fra 1100-tallet, for-teller etnolog og lokalhistoriker Jan Erik Horgen og peker på den vestre delen av kirkeskipet.

Boblepatruljen er i Nes for å få en his-torietime av Horgen, og ikke minst be-trakte ruinene en solfylt sommerdag – som en kontrast til den nattlige resear-chturen i tordenvær patruljen foretok tidligere i måneden.

at det ikke bare er et par sagnomsuste historier og myter om unaturlig aktivitet rundt de gamle ruinene er ingen hem-melighet. Det formelig bobler over av både bilder og historier på nettet. Og skal vi tro Horgen har historiene levd i mange år.

– Moren min er oppvokst rett her bor-te, og hun hørte det helt fra barndom-

men av at her var det noe rart. Og det var jo tidlig på 1900-tallet, så disse historie-ne har i hvert fall levd i over 100 år.

den aller største «kjendisen» på Gamle Nes er gamlepresten Jacob Chris-tian Finckenhagen.

Det er blitt fortalt utallige historier om en prestekledd skikkelse som vandrer rundt i de gamle ruinene nattetid.

– Det skulle vært artig å samle alle my-tene og historiene om Finckenhagen, for det er nok ganske mange ulike ver-sjoner om han og hans liv – for ikke å snakke om alle årene etter hans død. Så hvis noen har lyst til å gå løs på et sånn prosjekt hadde det vært gøy, ler Horgen.

selv Har han aldri vært ved ruinene på natten, og kan verken avkrefte eller be-krefte noe som helst.

– Det er vel kanskje noen som har opp-levd noe rart her – en rev eller en kråke. Nei da, det er stygt å avdramatisere det sånn, for det er jo faktisk veldig mye his-torier. Han er nok ikke en mann som i så fall går igjen fordi han gjort mye gærent, men det er jo mye rart mellom himmel og jord, sier Horgen og fortsetter:

– Han var nok en skikkelig mann, og gift med Charlotta Amalia, født Hassing. De var relativt velstående, bodde på pre-stegården Disen og fikk blant annet en sønn som ble prest. Finckenhagen var prest her i Nes fra 1800 til 1837 da han døde 81 år gammel. Det var i den siste perioden da presten var den allmektige i bygda, og hadde mye med bygdestyret å gjøre. Blant annet i 1814 var han en vel-

dig sentral person her i bygda. Han var nok et kjent navn allerede mens han levde.

På Finckenhagens gravstøtte, for øv-rig en flott støtte i jern, som fortsatt står utenfor ruinene, har han fått benevnel-sen «Jubel Olding».

– Det betyr at han var prest i over 50 år. Ordet er egentlig en nøktern beskrivelse av en som har vært embetsmann så len-ge. Han var nemlig først prest i Søgne på Sørlandet før han kom hit til Nes.

HorGen forteller at samfunn som driver med «spøkelsesjakt» har søkt for-melt om å få være ved ruinene om net-tene, og at det er blitt gitt tillatelse til det.

– Vi har ikke hatt noe imot det. Hva de har gjort og opplevd har vi ikke lagt oss borti så lenge stedet ikke forsøples eller ødelegges.

For en perle må det forbli. Ruinene har gjennomgått massiv rehabilitering de siste årene, og framstår nå i utmerket stand – men én ting er selve ruinene, en annen ting er veien ut og området rundt. Fra E 16 ved nye Nes kirke er det skiltet ut til ruinene, og da du passerer Ullers-hov gård blir man nærmest hensatt til engelske «hills» og kanskje til og med en «touch» av Vestlandet på turen ut til rui-nene. En anbefalt sommerperle!

– Det er et meget flott område. Jeg vil si at det er noe av det peneste på Rome-rike, og kanskje til og med på Østlandet, reklamerer Horgen.

«Hjemsøkt» ruin er en sommerperle

1





1: Området ved Nes kirkeruiner er ikke bare spennende og godt besøkt om natten, det er et vakkert sted i sommerbekledning også. 2 Jan Erik Horgen er etnolog fra Fenstad, og blant annet æresmedlem av Raumnes historielag. 3 Jacob Christian Finckenhagen var prest i Nes fra 1800–1837, og mange hevder de har sett han gå igjen ved ruinene. 4 Det er veldig lett å ta seg en svipp til ruinene fra E 16 ved nye Nes kirke.

Glåmdalens boblepatrulje er på sommerturné i distriktet. I en rød nyversjon av den gamle bobla har to journalister rast på kryss og tvers i alle de åtte kommunene utstyrt med videoka-mera, campingstoler og – bord, jordbær, kaffe og et drøss med nysgjerrighet etter å finne distriktets fine, kjente og skjulte sommerperler. Hver lørdag fra og med 5. juli slipper vi en ny videoreportasje på glomdalen.no, i tillegg til en reportasje i papiravisen. Følg med, så besøker vi snart din kommune! Neste lørdag står Nord-Odal for tur. Vi tar temperaturen på Gjeddefestivalen og roer helt ned med lyrikk på butrappa hos Hans Ludvig Fredheim. Ha en riktig god sommer!

Sommer i vår boble

3 4




i daG

Nord-Odalinnbyggere: Cirka 5.100areal: 508 km²ordfører: Lise Selnes (Ap)Tettstedet Sand er kommunesenteret.Tradisjoner for korn- og grønnsaksdyrking, husdyrhold og seterdrift, tømmerhogging og tømmerfløting.Kommunen grenser i nord til Stange, i øst til Åsnes og Grue, i sør til Sør-Odal og Nes, og i vest til Eidsvoll.Kommunevåpenet inneholder to tømmersakser stolpestilt i sort med gullfarget bakgrunn.

Hans Ludvig Fredheim har fått folk i hele landet til å huske på å ta en pause i hverdagen. Selv lærte han det av dyrene. sola HenGer lavt over Trautskogen og bader trærne i gullskimmer mens vi kommer kjørende i bobla vår. Etter en li-ten avstikker fordi vi bare måtte se Tra-utskogen kapell, ruller vi inn mot «Stug-gua». Markblomster omkranser veien inn til småbruket, som er dikterens barndomshjem. På tunet står Hans Lud-vig for å hilse oss velkommen.

– Så trivelig at dere ville komme hit, sier Hans Ludvig med et stort smil.

– Beklager at vi er sene. Vi tok en av-stikker, sier boblepatruljen mens vi lem-per ut camping- og kamerautstyr.

– Det er bra å ta avstikkere. Det er da man opplever ting, svarer Hans Ludvig.

butrappa er noe av det første vi får øye på. De som kjenner til «skogingen» vet at nettopp dette stedet betyr noe spesielt for ham. Det er her han finner roen når hverdagen blir travel, og det er ofte her nye ideer faller ned i hodet.

– Hva tenker du på når du sitter her?– Jeg får en egen ro. Filosoferer over

alt og ingenting. Men det er lov ikke å tenke så mye også. Som Pete Haynes sa: «Av og til sitter jeg og tenker, og av og til sitter jeg bare.»

Hans Ludvig forlot småbruket og bod-de i Land i årevis. Men han ville tilbake,

og etter hvert flyttet Marit inn. 18. juni 2011 ble de mann og kone, og det skjed-de på et spesielt sted.

– Butrappa var såpass viktig at vi fak-tisk giftet oss der, forteller Marit.

– Presten kom og vi ble gift, smiler Hans Ludvig, med armen rundt kona, som nettopp har kommet tilbake fra en yoga-time på Trautskogen.

uten å være bevisst på det, har Hans Ludvig vært flink til å ta små pauser i hverdagen helt fra han var barn. Han tror dyrene er årsak til det.

– Jeg vokste opp med dyr, og hele ti-den følte jeg den rolige pulsen deres. Det går ikke an å jage dem så fælt.

Evnen til å ta vare på de gode stunde-ne resulterte i diktet «Stønna», som tro-lig er det forfatteren er aller mest kjent for. Diktet er festet til utallige hustavler som henger rundt om i norske hjem.

Men diktet ble ikke laget hjemme på småbruket, som kanskje mange tror.

– Jeg husker det godt. Ove Røsbak had-de akkurat skrevet biografien om Alf Prøysen, og det var bokkveld på Hov i Land. Jeg kjørte ham tilbake til Lilleham-mer, og det snødde noe voldsomt. Vi var tidlig ute, og ble sittende og vente på to-get med billysene mot stasjonsbygget. Røsbak sa at det fineste Prøysen hadde skrevet var «Spelldåsen», og han leste den høyt mens vi satt i motordur og var-me, med snøen piskende mot frontruta. På vei tilbake kom mye av «Stønna».

inspirasjon til nye tekster kan duk-ke opp når som helst. Hans Ludvig be-

skriver kreativiteten som å ha en stein i skoen som han ikke blir kvitt, inntil han får det ned på papir.

– Dette høres kanskje steinalderaktig ut, men jeg må la ideene gå gjennom hånda og ned på papiret. Det er noe helt eget ved å skrive for hånd. Etterpå leg-ger jeg det inn på PC-en, forteller Hans Ludvig, som har vært lærer siden 1977.

Hvis du noen gang har kjørt innover i skogen der Hans Ludvig bor, har du kan-skje undret deg over skiltingen. Heter det Trautskogen eller heter det Trøft-skogen? Da boblepatruljen spør Hans Ludvig får vi et klart svar.

– Hvis noen spør hvor jeg bor, sier jeg Trautskogen. Ordet kommer fra det gammelnorske ««Þrautr»», som betyr der bebyggelsen slutter og de store sko-gene tar til. Jeg vil helst kalle det Traut-skogen, siden det helt sikkert er det opp-rinnelige, forteller forfatteren.

Han liker å ta vare på gamle tradisjo-ner, og inviterer gjerne andre til å opple-ve det samme. Hver juli arrangerer han «Rotlaushælja» sammen med Marit. Da tropper venner og sambygdinger opp med ljåen for å slå graset på småbruket. Alle får hjemmelaget rabarbrasuppe med is og kanel, som er selveste smaken av sommer for ekteparet. Fast innslag for slåttefolket er også myssmørdrikke, som er raspet surost vispet i kaldt vann.

– Det er det aller beste når man er tørst, så det må vi ha, slår Hans Ludvig fast med et smil.

På butrappa er det lov å sitte i ro

2

1





1 Butrappa er selve symbolet på små pauser i en hektisk hverdag. 2 Hans Ludvig har et spesielt forhold til slåttonn, og her arrangeres Rotlaushælja. 3 Kona Marit har bier, som sørger for fersk honning. 4 Det koselige småbruket har fått navnet «Stuggua».

Glåmdalens boblepatrulje er på sommerturné i distriktet. I en rød nyversjon av den gamle bobla har to journalister rast på kryss og tvers i alle de åtte kommunene utstyrt med videoka-mera, campingstoler og – bord, jordbær, kaffe og et drøss med nysgjerrighet etter å finne distriktets fine, kjente og skjulte sommerperler. Hver lørdag fra og med 5. juli slipper vi en ny videoreportasje på glomdalen.no, i tillegg til en reportasje i papiravisen. Følg med, så besøker vi snart din kommune! Neste lørdag setter vi kursen mot Eidskog. Vi tester severdigheter og blir bedre kjent med de blide karene i Grukkedal'n Cowboys. Ha en riktig god sommer!

Sommer i vår boble

3 4




i daG

Vålerinnbyggere: Cirka 3 783areal: 705 km²ordfører: Kjell Konterud (Ap)Kommunen ligger lengst nord i distriktet Solør, og kalles derfor ofte Våler i Solør.Våler er preget av store skoger og jordbruksarealer, og jord- og skogbruk er de viktigste næringsveiene. Glass, tre og aluminium preger mye av næringsvirksomheten.Grenser mot Elverum, Trysil, Sverige, Åsnes, Stange og Løten.Vålers kommunevåpen illustrerer Olav den helliges pil.

:1 Gjerdrumsbakken egner seg godt sommer som vinter. 2 Glåmdalens TV-kjøkken i farta. 3 Egg og bacon er «mat for mons» og stilner sulten. 4: Campingstoler anbefales når man improviserer rasteplass.

I mangel på dugende ras-teplass ble Gjerdrumsbak-ken i Våler en svært god reserve. å være på farten i den røde Bobla kre-ver sine kvinner. Og når det røyner på er det nødvendig å fylle på reservene. Lavt blodsukker og mye jobbing er ingen god kombinasjon, og når man er såpass langt nord som i Våler er det langt hjem. Det måtte rastes.

men før Boblepatruljen fylte tomme magesekker var de på en aldeles nydelig padletur på Kynnaelva på Våler Finn-skog sammen med Arne Skarderud. Han og kona Kari driver Finnskogen Fritid med hytteutleie. Patruljen besøkte Arne på det største hyttetunet hans beliggen-de på en knaus rett ved siden av elva Kynna. Et arkitektonisk vakkert skue. Arne driver gjenbruk i høy skala. Totalt fire gamle stabbur, som sto til nedfalls i distriktet, har han plukket ned og satt opp igjen på hyttetunet sitt. Her er det historisk sus, selv om det er funksjonelt og tilrettelagt for en trivelig helgetur med gode venner eller kollegaer.

– Vi har ikke helt sikre kilder, men vi antar at dette stabburet er bygget på sent 1700-tallet – begynnelse av 1800-tallet, fortalte Arne Skarderud om det toetasjes store stabburet som huser oppholdsrom og soverom.

Rett ved siden av det største stabburet

står nok et gammelt stabbur der ei skik-kelig solid, oppmurt grue er sentralt plassert midt i rommet med benkeplas-ser til 20 rundt. Svært godt tilrettelagt for sosialt samvær.

Den nyeste bygningen på Kynnatunet er det Arne definerer som «litt luksus» – et dusj- og dohus. Selv om det selvfølge-lig ikke er verken strøm, kloakk eller innlagt vann har man her klart å lage svært gode alternativer. Så lenge du tå-ler å bære inn vannet selv kan du både ta en varm dusj, vaske hendene og gå på porselensdo.

– Vi hadde besøk av noen nederlende-re, og de damene sa at de ville komme tilbake hvis jeg ordnet en skikkelig do, fortalte Arne.

Og Arne fikset do.

på kynnatunet er det virkelig tilret-telagt for utendørsaktivitet. Kanoer, ka-jakker, robåter, en brygge, badstue og utendørs stamp bør gjøre turen begiven-hetsrik. Sammen med Arne ble patrul-jen enige om å teste kanoen på det gam-le tømmerfløtings-vassdraget Kynna.

Med verkende, utrente padlearmer (i hvert fall halvparten av Boblepatruljen), godt humør og en breddfull dose sanse-inntrykk, var det på tide å finne en raste-plass i Vålers mer sentrale områder.

det ble vanskeligere enn først antatt. Ikke det at Boblepatruljen er så fryktelig kravstore, men bare en liten luke langs veien med utsikt over Glomma hadde gjort susen. Nå bør det nevnes at patrul-

jen ikke hadde med seg noen NAF-bok i bilen, de har nemlig orientert seg gjen-nom distriktet ved hjelp av DNTs tur-kart. Kanskje ikke det mest optimale med tanke på at de var landeveisfarende i bil. Det kan jo tenkes at et litt mer egnet kart kunne ha informert om en eller an-nen rasteplass. Nok om det, for Boblepa-truljen fant etter litt knoting ut at rasting i bunn av Gjerdrumsbakken måtte være en strålende idé.

oG strålende ble det. Glåmdalens eget matprogram langs landeveien opp-sto. For å få en optimal lunsj i bunn av Gjerdrumsbakken trengs: Primus, ste-kespade, en kladd smør, bacon, egg, brød, to nesten komfortable camping-stoler og sultne mager. Da blir det hele prima!

boblepatruljen var hjertens enig i at rarere sted hadde de aldri rastet noen gang. Det er ikke ofte man sitter med langstrakt hals og titter oppover mens man nyter sitt måltid, men med kontroll på svelgemuskelen bør det være over-kommelig for de aller fleste. Og dersom man vil toppe det hele med litt aktivitet kan man jo trimme litt når man først er ute i frisk luft. Det er bare å ta trappene i Gjerdrumsbakken fatt. Det skulle få fart på blodpumpa forholdsvis raskt.

da de kom tilbake i redaksjonen og i ren nysgjerrighet søkte på rasteplasser fant de ved hjelp av et kart hos bobilportalen at det skulle finnes en rasteplass i Våler.

Vinterbakken ble sommerlig rasteplass

2

1





:1 Gjerdrumsbakken egner seg godt sommer som vinter. 2 Glåmdalens TV-kjøkken i farta. 3 Egg og bacon er «mat for mons» og stilner sulten. 4: Campingstoler anbefales når man improviserer rasteplass.

Glåmdalens boblepatrulje er på sommerturné i distriktet. I en rød nyversjon av den gamle bobla har to journalister rast på kryss og tvers i alle de åtte kommunene utstyrt med videoka-mera, campingstoler og – bord, jordbær, kaffe og et drøss med nysgjerrighet etter å finne distriktets fine, kjente og skjulte sommerperler. Hver lørdag til og med 23. august slipper vi en ny videoreportasje på glomdalen.no, i tillegg til en reportasje i papiravisen. Følg med, så besøker vi snart din kommune! Neste lørdag reiser vi til Åsnes. Der kjører vi litt på måfå før vi finner en spesiell «institusjon» på Flisa.

Ha en riktig god sommer!

Sommer i vår boble

3 4




i daG

Åsnesinnbyggere: Cirka 7.600areal: 1.040 km²ordfører: Ørjan Bue (Sp)Flisa er det største tettstedet.Kommunen er omkranset av mektige skogsområder som deles på midten av Glomma.Åsnes grenser mot Våler i nord, Grue i sør, og i vest er det skog og fjell i cirka 15 kilometer mot Nord-Odal og Stange. Mot øst strekker Finnskogen seg. Her går også riksgrensen mot Sverige. Kommunevåpenet består av tre fløterhaker mot gull bakgrunn.




Ikke ett av de 12 rommene til Victoria Hotell ligner på hverandre. Å tilbringe natten her er som en reise tilbake i tiden.utstoppede jakttrofeer, gamle møbler og en diger peis er det første som møter boblepatruljen da vi spretter over dørstokken for å unngå regnet som plut-selig høljer ned over Flisa. Laila Juvber-get står i resepsjonen og tar varmt imot oss.

– Her er alt unikt, smiler 78-åringen, før hun viser vei opp en smal trapp til etasjen over.

Hotellet er opprinnelig en gammel tømmerbygning, trolig fra begynnelsen av 1800-tallet. På 1850-tallet var det fortsatt privatbolig. Laila er ikke helt sik-ker på når det ble omgjort til hotell, men hun vet at driften var i gang på 1920-tal-let.

– Under krigen ble huset tatt over av tyskerne, men ingenting ble ødelagt. De ordnet faktisk med sentralfyr, som er fullt brukbar i dag, sier hotelleieren, og fører oss innerst i gangen.

Rommet hun viser oss inn i er det største i huset, og det eneste som har fått navn.

– Det heter Maria-suiten, etter moren min. Hun bodde på dette rommet, for-klarer Laila Juvberget.

laila ble født i Oslo, og hadde barn-domsårene sine der. Så tok familien over

et pensjonat på Arneberg, og Laila var ofte med for å hjelpe til på kjøkkenet og med vask. På 50-tallet kjøpte faren Vic-toria Hotell, og satte i gang med oppus-sing.

– Bygget er egentlig et korshus, men det første far gjorde var å planlegge å legge ned korset. Han gjorde det om til et typisk 50-tallshus. Han fortet seg før antikvaren kom og fredet det, humrer Laila.

Alle som har vært innom Victoria, vet at 50-tallsstilen fortsatt råder innenfor de hvite veggene. Laila har rett og slett beholdt det meste av både løst og fast, til tross for at hun har drevet hotellet i nærmere 30 år etter at faren døde på 80-tallet.

Inne i kafeen er interiøret og disken den samme. Til og med tavlen med da-gens meny er den samme som hotell- og spisegjestene kikket på for 60 år siden.

– Jeg får en god del kommentarer, ja. Mange opplever en spesiell atmosfære her, bekrefter Laila.

resten av omvisningen gjør det klart hvorfor gjestene kommenterer stilen. Bortsett fra et opptatt rom, der vi bekla-geligvis låste oss inn ved en feiltakelse, fikk vi se hvor unike overnattingsmulig-heter Victoria byr på. Spesielt ett av dob-beltrommene byr på en ørliten tidsreise med sine teakmøbler, mosegrønne sen-getepper og servant på rommet.

Noen av badene har gjennomgått op-pussing i senere tid, mens enkelte toa-lettbesøk gir en innføring i tidligere mo-ter.

– Jeg kommer ikke til å forandre på så mye. Det får andre gjøre, mener hotell-sjefen.

tross sine 78 år, traver hun rundt så boblepatruljen sliter med å holde følge. Hun pendler mellom resepsjonen, kafe-en og kjøkkenet. Ved grytene står kokk Solveig Nordli, som har holdt til på Vic-toria i en årrekke. Hundrevis av karbo-nader lages fra bunnen av, og serveres hver eneste uke. Hjemmelaget kara-mellpudding følger gjerne med målti-det.

– Det liker de godt, smiler Solveig. Prisen er det heller ikke noe å klage

på. Dagens middag koster rundt en hun-drelapp, og her skal alle bli mette.

– Jeg kommer ikke til å forandre særlig på prisen, mener Laila.

selv om hun har hotelldrift i blodet, innrømmer Laila at det kan være strev-somt til tider. Det er heller ikke alltid like lønnsomt, spesielt ikke i perioder med få arrangementer i nærmiljøet.

– Det gjelder å være tålmodig, og være fornøyd med det man får.

Hun er likevel sikker på at det er liv laga for hotelldrift i Kaffegata, og planen er å overlate ansvaret til sønnene om kort tid. Da flytter hun ut av det knøttlil-le rommet sitt på hotellet, men at hun kommer til å trekke seg helt tilbake, har hun ingen tro på.

– Nei, jeg kommer vel til å være her omtrent like mye. Det er jo en livsstil, smiler Laila Juvberget.

Sjarmerende og unik overnatting

2

1


1 Laila Juvberget tok over Victoria Hotell etter farens død på 80-tallet. Hun er et kjent fjes for lokalbefolkningen. 2 Gjestene som var innom på 50-tallet leste fra samme tavle som brukes i dag. 3 Alle hotellrommene har en god porsjon særpreg. 4 Bygget er trolig rundt 200 år gammelt.

Glåmdalens boblepatrulje er på sommerturné i distriktet. I en rød nyversjon av den gamle bobla har to journalister rast på kryss og tvers i alle de åtte kommunene utstyrt med videoka-mera, campingstoler og – bord, jordbær, kaffe og et drøss med nysgjerrighet etter å finne distriktets fine, kjente og skjulte sommerperler. Hver lørdag til og med 23. august slipper vi en ny videoreportasje på glomdalen.no, i tillegg til en reportasje i papiravisen. Neste lørdag legger vi ut på sommerens siste tur med bobla. Vi skal se Sør-Odal fra lufta og fjøset på Mangset fra innsiden. Dette blir spennende!

Ha en fortsatt god sommer!

Sommer i vår boble

3 4




i daG

Sør-Odalinnbyggere: Cirka 7 8ooareal: 517 km²ordfører: Anne-Mette Øvrum (H)Skarnes er Sør-Odals administrasjonssentrum. Det meste av bebyggelsen i Sør-Odal er konsentrert langs Glomma og Oppstadåa og rundt Storsjøen.Sør-Odals kommunevåpen består av tre gullnøkler stilt i trepass på rød bunn. Nøklene har dobbel symbolikk og representerer både de tre sogna kommunen består av og de tre vannveiene; Glåma, Oppstadåa og Storsjøen.




1 Magne Borge i Glåmdal Flyklubb tar oss med over Sør-Odal. 2 Magne er en erfaren småflypilot med 28 års fartstid i lufta 3 Ingen skal påstå at småfly er stort. 4 Det er flust med knapper og dingser man skal ha kontroll over i et småfly også.

Etter å ha tilbakelagt mile-vis på landeveien var det på tide å ta i bruk andre fremkomstmidler i søken etter sommerperlene. den røde nyversjonen av Bobla sin siste luftetur var kommet. Den var blitt både støvete og rotete etter å ha kjørt glåmdalsdistriktet på kryss og tvers i flere uker. Den siste turen skulle gå til Sør-Odal.

Foruten å ha testet både motorbåt og kano var tiden nå kommet til et noe mindre hverdagslig fremkomstmiddel – nemlig småfly.

Boblepatruljen mente det måtte være optimalt å dokumentere en av kommu-nene fra luften. Valget var lett. Det måt-te bli Sør-Odal som skulle besiktes fra oven, for på Disenå på Maarud gård er det nemlig anlagt rullebane og et småfly holder hus i en liten hangar på gården.

maGne borGe i flyklubben var en knupp og kunne stille opp på kort var-sel. Boblepatruljen reiste i ekspressfart til Disenå. I 1986 tok Magne flysertifika-tet, og siden har han flydd småfly – både i distriktet, men han har også vært på lengre turer i hele landet.

i 25 år har Magne og flyklubben vært en-del av den interkommunale brannvak-

ten som har flydd over distriktet for å overvåke mulige skogbranner. Magne forteller om flere hustrige, mørke og vindfulle flyturer. Nå har flyklubben sagt opp avtalen som brannvaktfly.

– Det ble veldig tidkrevende, og dess-uten fikk vi lite tid til privatflyging, for-klarer Magne.

Halvparten av Boblepatruljen had-de aldri vært oppe i småfly, mens den andre halvparten hadde en tur preget av å henge over en spypose som sist erfa-ring.

– Hvis dere er litt ømfintlige må dere si fra dersom dere blir kvalme. Jeg har po-ser i flyet, og jeg har ikke lyst til å få det i teppet på flyet, sa Magne strengt før vi ble geleidet inn i flyet og plassert i bak-setet og i passasjersetet.

Flyet var knøttlite. En personbil er stor i forhold (ja, også Bobla vår!). Og dessuten er veggene så tynne. En bety-delig mengde nervøsitet satt seg i ma-gen.

– Jeg er ingen villbass. Jeg er opptatt av at de som er med opp i fly for første gang skal få en så positiv opplevelse at de ønsker å gjøre det igjen, beroliget Magne.

Nervøsiteten skulle vise seg å være fullstendig irrasjonell.

– er dere klare for take off? spør Magne i flyets intercom. Fire tomler i været og to rungende ja senere var flyet i godt driv bortover gressletta på Maarud gård.

Det første trioen i flyet får øye på når småflyet kommer opp i en viss høyde er

Glommas vakre, buktende vesen ned-over de irrgrønne åkrene og skogene i Sør-Odal. Ingen tvil om at det er et vak-kert skue, om enn fra en litt ukjent vin-kel.

maGne flyr oss galant og rolig østover i kommunen mens han forklarer hvor vi er i. Vi flyr opp til Slobrua der den nye E 16 begynner. Krysset ved Slobrua ser ut som et litt skjevt åttetall, og virker helt korrekt utformet. Bra jobbet, ingeniører! Etter å ha besiktiget krysset flyr vi mot Storsjøen. Da vi passerer noen av ås-kammene får vi et lite dropp i en luft-lomme, og det kiler bra i magen, men Magne er helt upåvirket. Det er visst normalt. SIAP og vannskianlegget farer forbi under oss, før vi får øye på Seim-sjøen og Storsjøen. Magne flyr i en bue i ytterkanten av Storsjøen og nesen peker mot Skarnes. Da vi kommer over Skar-nes er det siloen som er det mest natur-lige blikkfanget. Den troner ved siden av Glomma. Neste landemerke er Disenå, og halvparten av Boblepatruljen kan do-kumentere sin egen gård fra oven til stor entusiasme.

Landingen er et kritisk punkt for små-nervøse journalister, men Magne er selvfølgelig stødig. Det går utmerket for seg, og som takk for både tur og flott lan-ding får han servert en charter-klapp av Boblepatruljen.

etter den luftige starten på dagen rei-ser vi videre til Henning Mangset, men hvordan det besøket gikk, kan du se i vi-deoreportasjen på glomdalen.no.

Luftig avslutning på patruljens reise

2

1


1 Magne Borge i Glåmdal Flyklubb tar oss med over Sør-Odal. 2 Magne er en erfaren småflypilot med 28 års fartstid i lufta 3 Ingen skal påstå at småfly er stort. 4 Det er flust med knapper og dingser man skal ha kontroll over i et småfly også.

Glåmdalens boblepatrulje er på sommerturné i distriktet. I en rød nyversjon av den gamle bobla har to journalister rast på kryss og tvers i alle de åtte kommunene utstyrt med videoka-mera, campingstoler og – bord, jordbær, kaffe og et drøss med nysgjerrighet etter å finne distriktets fine, kjente og skjulte sommerperler. Hver lørdag i juli og august har vi sluppet en ny videoreportasje på glomdalen.no, i tillegg til en reportasje i papiravisen. Denne lørdagen er aller, aller siste episode av en fantastisk variert sommertur. I dagens videore-portasje får du foruten å være med i småfly over Sør-Odal også bli med inn i fjøset til Henning Mangset å hilse på kuene hans. Tusen takk til alle som har fulgt oss på vår reise!

Sommer i vår boble

3 4



å skulle ut i distriktet og leke turist er noe av det morsomste jeg har gjort som journalist i Glåmdalen. Man kan tillate seg å ta de avstikkerne man føler for, se etter merkverdighetene eller oppdage de små perlene. Vi tillot oss å legge vekk de kritiske journalistbrillene og sette på de positivt nysgjerrige brillene.

jeG oG min kollega Martha-Lill Nordby Hansen tok oss i å være overmåte be-geistret for så mangt. Det behøvde ikke å være noe annet enn et vakkert tre, nyde-lig langstrakte åkre som badet i kvelds-sol, mektige furustammer, eller til og med den sjarmerende og effektive servi-cen på Kaktus på Flisa. Å, så deilig det var å være på «ferie» i eget distrikt.

jeG Har nevnt det noen ganger tidlige-re denne sommeren, men jeg er innflyt-ter fra Oslo. Det er vesentlig i denne sammenhengen. Det er vesentlig fordi jeg hadde de andre (ja, de positivt nys-gjerrige) brillene på meg da jeg flyttet hit. For meg har det å flytte ut hit vært svært eksotisk. Tenk det! Jeg synes glåmdalsdistriktet er eksotisk. Og grun-nen til at jeg sier det er for at dere som har bodd her i en mannsalder bør vurde-re å prøve mine briller en liten stund.

la meG ta deg med på en skriftlig, kom-primert opplevelse i Nes og glåmdalsdis-triktet med mine briller på.

åker, enG eller skog omgir enhver lan-devei i distriktet. Velg å se på floraen, el-ler ta den enda lenger ved å stoppe opp og plukke markblomstene. Lag en blom-

sterkrans eller gi bort buketten til en du er glad i. Ta på deg tursekken, gå ut døra og trask i retning skog. Skogen er jo aldri lenger unna enn at det er fullt overkom-melig. Åpne opp for sansene – ta vare på stønna, som Hans Ludvig Fredheim så fint sier det. Skogen lukter fantastisk. Jaggu flaks at det er så mye skog her. Man kan lukte seg halvgal bare på skog. Vil du utvide skogsinntrykkene er det jo bare å reise til Finnskogen. Der er det det skog for enhver smak. Jeg setter en knapp på at alle kan finne sin finnskog-perle. Jeg fant to finnskogfavoritter i sommer.

eller Gjør slik som jeg gjorde i som-mer, bare bo i hagen. Hos meg er det 250 meter til nærmeste nabo. Jeg er ikke den eneste her ute som har det slik. Med et teppe og en god bok i halvskyggen bak syrinen får man frihetsfølelsen mange i byen ikke vet eksisterer. De eneste lyde-ne er fluesumming, og i mitt tilfelle hes-teprusting bak tujahekken fra somme-rens beitende feriegjester. Ta et kvelds-bad i et bortgjemt tjern. Gjerne uten en tråd, dersom det frister.

i Høst drømmer jeg om å rusle en tur i Øvrebyen og langs strandpromenaden i frisk og kjølig høstluft, tullet inn i stort skjerf og lette vanter. Urban rusletur med en pappkopp med kaffe i hånden er kanskje en byting, men like sjarmerende – om ikke mye mer – i Kongsvinger. Her kan du gjerne ta med en du er glad i, og til og med leie hender når kaffen er druk-ket opp. Øverst ved festningen kan du sparke i høstløv fra de gamle løvtrærne

og kjenne den friske lufta, selv om du faktisk befinner deg i en by. Eller du kan fyre opp bål i skogen eller bålpannen i hagen og invitere fine folk på kakao og marshmallows. Og til vinteren, ja til vin-teren, da gleder jeg meg til å pakke meg og hesten inn i ull og varme klær og ta en rolig skrittetur omgitt av snøtunge trær helt til tærne blir stive av kulde, og var-men i stallen lokker både hest og rytter. Eller rusle deg en tur på nærmeste vin-terkledde jorde, og gå på jorder er faktisk ganske gøy. Da jeg gjorde det første gang jeg flyttet fra byen var det en helt merke-lig, fri følelse.

ja, ok. Mine briller har kanskje en litt for sterk styrke for landlig sjarm og byg-deromantikk. Men jeg vil at du skal drømme deg vekk. Muligheten for utfol-delse i distriktet er så stor. Se det. Det ER eksotisk. Men ikke for deg sier du?

nå skal jeg ta på meg de kritiske brille-ne. Det merkeligste med dette distriktet (noen solunger er ekstremt patrioter og utelates fra den velkjente «dra alle over en kam») er den nonchalante, lite enga-sjerte og negative holdningen til eget hjemsted. For den er svært merkbar selv for en utenforstående. Avisen får kritikk for å være kritiske (men det er tros alt hovedoppgaven vår. Når det er sagt er det størst andel klam positiv lokaljour-nalistikk), men det er neimen ikke bedre i forumer på sosiale medier. Holdningen der ute er at «alle andre» er så negative.

jeG Husker jeg skrev en sak om få ste-der i distriktet som tilbød såkalt gårdstu-

risme, eller i hvert fall som tilsluttet seg grupper som markedsførte denne type serveringssteder eller butikker. Jeg fant dette usedvanlig merkelig i et distrikt som jo er laget for den type aktivitet.

en av de jeg intervjuet den gangen sa noe som for første gang fikk øynene mine ordentlig opp for hva den virkelige svakheten ved dette distriktet er. Åpen-baringen satt som et knyttneveslag i ma-gen, en diffus visshet som ble fryktelig virkelig av en enkelt uttalelse. Han sa «Nei, men det er jo så flatt her. Ingen fjorder eller høye fjell. Det er jo ingen in-teressant natur eller noe spesielt for tu-rister å se, så det er jo ingen som kom-mer hit».

Hovedproblemet er rett og slett tro-en på eget produkt! Så enkelt, men så vanskelig.

på direkte spørsmål til våre intervju-objekter i serien, om hvorvidt de kunne trekke frem en sommerperle i sitt dis-trikt, ble halvparten stille. De kunne ikke vise til en eneste perle i sitt eget hjem-område. Vi måtte dra det ut av mennes-kene. Det er gjennomgående trist.

skal vi få vist frem alle perlene Mar-tha-Lill og jeg fant i sommer til turister må alle starte i seg selv. Ta på deg mine positivt nysgjerrige briller og finn dine perler. Så er det bare å dele dem.

det er eksotisk her. Lover!

LiSa dahLBaK JaCOBSeN

Ta på deg de andre brillene!

på tur: Lisa Dahlbak Jacobsen (til venstre) og Martha-Lill Nordby Hansen har turnert Glåmdal og Nes på jakt etter de gode historiene. Her er oppsummeringen fra turen.

Sommer i vår boble

Documents

Transcript of Sommer i vår boble