ROY JACOBSEN

SEIERHERRENE

© J.W. Cappelens Forlag AS, 1991

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

Utgitt første gang i CUB-serien, 1993

ISBN 978-82-02-44176-0

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS erenhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt

i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til

åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

TilMaria og Daniel

DEL 1

Martas sang

«Kvar gong nye klassar slo seg frami samfunnsarbeidet, vart heilenasjonen vidare og rikare.»

Halvdan Koht

1Det smalt verre enn i deres villeste fantasier.

– Det kuin ha vørre fa’le, sa gutten som hadde deto-nert ladningen, som hadde stjålet dynamitten, lederen fordenne lille banden på tre fillete barn uten sko, selv omsmåsøstrene hadde hisset ham opp med å si at han ikketorde.

De reiste seg alle tre og stampet i bakken for å forsikreseg om at den ennå var der. De hadde ull i ørene og varhvite av varme i hodet, de var seks, sju og tolv år, to jen-ter i en klasse for seg nederst og en stor bror øverst tilå passe på dem og ordne opp når faren var på havet ogstemora vasket på gårdene i bygda. Etter et smell somdette var de ikke store noen av dem – vannflata utoverlignet kokende seimølje, stein og grus falt og falt fra enutømmelig himmel, ekkoet lå som en buldrende ubeve-gelig sekk over landet, en veldig ørn med vingespissenei horisonten. Farens sprengstoff hadde ligget i en kassesom nesten ikke hadde noen spiker i lokket. Det var bare åplukke gubbene opp, bære dem over jordet i en bastkurv,ombord i båten, ro ned i havet og legge dem under Kjem-pen, den største steinen i verden, et fjell i fjæra som ikkeengang orkanene kunne rikke, en merkestein og et médfor uergrunnene utenfor, grønnere av lys mose enn fjelletomkring og synlig fra flere sjømils avstand, fra bygda påden andre siden, som ikke var noen bygd, men bare en

11

lurvete ansamling knebøyde hus, strødd utover der vær-eieren hadde satt streken sin dengang han ga slavene frifordi han ikke hadde råd til å ha dem i sitt brød lenger,ja, Kjempen, med sitt blasse, grønne lys, den var en hjelpi mørket for dem alle sammen.

– AAAA, skrek gutten.Lyden skjøv en tett vott innover i øregangene hans.– AAAA, sa jentene også, langt borte. De gjorde gjerne

som storebror, disse to allerminste mennesker, Randi ogMarta i pjekkert og ullskjørt. Nå sto de her og var treforandrede barn, religiøse i hodet på veien hjem i båten,dagen etter, for alltid – for det er her de begynner når deskal huske tilbake og fortelle historien til sine egne barn,om en menneskealder eller så, for selv om havet la segda grusen og steinene sank, fortsatte ekkoet sin ramlendeeksistens mellom fjellene. Det forplantet seg til straffenfra farens hender, broren som begynte å stamme, Randisom nektet å gå i fjøset når det var mørkt, Marta som be-gynte å tenke på moren igjen, den egentlige moren somdøde av tæring for tre år siden og som hun hadde glemt,nesten; hun husket så såre lengselsfullt hvor fint alt vardengang; skjørtene, maten, varmen, veden, senga, været– lenge før de hadde begynt å balansere på den smale øko-nomiske streken som faren risset inni sanda med en pinnenår han beskrev de små livene deres med ord og mystikkfra bladene og avisene han rodde ut i været og hentet engang i uka, eller en gang i måneden, alt ettersom vær ogårstider og krefter tillot en opptatt mann å ro etter noenenkle blader.

Dynamitten kostet penger, sa han nå, enda det ikke varsant. Han befalte dem å hente kyra i utmarka hver dag i enhel måned; de måtte greie flere garn enn vanlig og vendegraset på marka en ekstra gang før de la seg om kvelden,enda det bare lukket fuktigheten inne så han selv måtte

12

vende det tilbake når de ikke så det . . . Men han var sli-ten da han sa det; han slo dem giddesløst og uinspirert, deforbannede ungene, og det gikk ikke så mange dagene førhan tenkte, ved siden av tapet av Kjempen og dynamitten,at det var bra de kom fra det med livet, og at det kanskjelikevel bare var to spiker i lokket på kassa, som Gunnarhadde sagt, den oppløpne sønnen, snart tolv år nå, og atdenne faren ikke hadde sprengningssertifikat heller, menulovlig dynamitt med seg fra anlegget på Grong, i tilleggtil at det er grenser for hvor lenge en fornuftig mann kanvende gras i ørska. Så han satt da endelig på kjøkkenet enmorgen, en uke eller ti dager etter at det smalt, en evighetnesten, med de nakne, hvite armene liggende over bord-plata som to bukninger i kryss, og sa at de måtte ikkegreie så mange garn likevel, ihvertfall ikke alle sammen,og i dag skulle han hente kyra sjøl, for han hadde noeved å se etter i marka. Og Marta så vel at han hadde etnytt blikk, det samme som han leste i bladene sine med,som assisterte raseriet over ordføreren, væreieren, politi-kerne, alvoret, maten og arbeidet. Stemora kom også påKjempen, når det var tomt i spiskammerset eller når eiku brøyt seg gjennom et gjerde eller tråkket over Martasbøtte i fjøset, når det ikke var vann i kjøkkenet eller nårmoltene de kom med var så røde og sure at de i dagevismåtte henge i spann oppunder taket i en stang som farenbandt små hampesnører i. Også i bygda snakket de omKjempen. For hvor godt vant de enn var med katastroferher ute, mystiske dødsfall, ubegripelige sykdommer ogstorm som rev taket av hus – dette var noe annet; tre ungersom stjal dynamitt og sprengte et helt fjell som var médfor fiskerne som rodde med snik i bakken, for om dennå var borte, så var savnet etter den en påminnelse hvergang de skulle på havet og måtte bruke den grå flekken avknust stein uten mose som merke, en grå flekk som ville

13

bli oppspist av mose og forsvinne med årene og fordrivedem fra feltet og lenger ut i havet og forvillelsen. – Matenja, det var til syvende og sist den det gikk utover, overalthvor historien brente seg fram, ble fortalt og utvidet ogristet på hodet av, de tre ungene som ingen passet på, farensom hadde ulovlig dynamitt på låven fordi han arbeidetseg en personlig vei over fjellet og inn i marka, dynamitthan hadde stjålet på anlegg i Grong, gift med en kvinnesom måtte vaske i bygda for én krone dagen som haddemed seg tre unger fra sitt første ekteskap som nå pressetde tre som var der fra før ut og vekk og til å gjøre fattiggaleting som å sprenge et fjell – ja, var det rart at det smalt!

Det var fattigdommen som smalt.Ungene på nabogårdene valfartet over straumen i flokk

til restene av Kjempen og satt i såret i undring over atgranitten hadde landet overalt i havet og i fjæra i flerehundre meters omkrets, i fjellet og i skogen ovenfor, bareikke på de tre søsknene som hadde detonert ladningen ogi tillegg hadde stått rett opp og ned ikke mer enn femtimeter unna, i en tunnel uten stein, et mirakel i le av Jesuhånd, for det var selvfølgelig Herren som hadde beskyt-tet dem, som han beskytter alle fattige. – Fjellet løfterseg, trykker mot ørene og en hel øy skjelver som en båtunder føttene på to tusen mennesker, Kjempen deler segog fyller himmelen med en grå sky som synker tilbake imørkt, hvitt skum, bare ikke på ungene! Nei, hvem kanglemme noe sånt.

– Hus’ du Kjempen? sier de. – Sommar’n 1927.– Du e tolv år no, sa faren.Sommeren 1927. Tolv år, og det var ikke få planer i tolv-

åringen Gunnar som hadde stjålet dynamitten. Han varet menneske uten grenser og kontroll. Han kunne ikkelenger gå rundt på gården med villskapen sin.

– Det e på tide du gjær noggo te gagns, sa faren.

14

«Å gjær noggo te gagns» er å fiske. Og en gang måman jo begynne. Så Gunnar begynte, en grytidlig mor-gen i juli med lav blå sol i nord og natt bare under bjerkapå land, der de rodde nedover med sengegrøsset i krop-pen, hans første sjøvær. Han så husene forsvinne i disenog jordkula, ro og lære og ikke stanse og hvile når manvil, begynnelsen på søvnløse døgn i en endeløs rekke medfaren alene på havet i en tjue fots færing. Han hadde værtutpå før, med juksa og sildegarn, men det var inne i fjær-steina, med søstrene, godt vær og kort til land – ikke enstraff, som dette, som Moholmen i Åsværet, åtte timer utnår været var høvelig, og det hendte det jo at det var, ellerde kunne henge opp seglet og hoppe over noen timer,når vinden kom bakfra, men det hendte det ikke så ofteat den gjorde. Tolv år da lengselen startet altså, med tørrhud som sprakk i hendene, lengselen tilbake til land ogsøstrene og leken i bjerkeskogen bak huset, friheten ogmørket i fjøsen, graset over den faste landjorda, vekk frahavet og alt dets ustyrlige vesen. Som om det hjelper åha et ønske i hodet, nei, ønsker og lengsel er bare giftog forstyrrelser for en mann som skal holde opprett sittskarve og overbefolkede hjem ved hjelp av rå handmaktog Herrens ubegripelige luner.

– Ikkje søv! skrek faren når guttungen sovnet, og detgjorde han i ett vekk. De dro juksa mens snikene sto iegga, dro juksa og sov, hodet ned på brystet, opp igjen,det kom vind og gutten måtte hamle, ja ja, det er ihvertfallnoe å holde seg våken med, men det ble stille igjen og hansov, hadde drømt om å være fisker helt siden den førstetanken tok til å blomstre i skallen hans, fisker med egenbåt, hav og fangst, rikdom – en svart skipperlue på kaia iÅsværet. Nå var han – Herregud – kurert, så søvnløs athodet drev med sine egne ting.

– Ja, no e det snart bærre oss igjæn då, sa faren.

15

Uten innledning, på denne kvelden som var så blank atde ikke trengte å ro inn til bua på Moholmen, men kunneegne snikene ombord – deres siste sjøvær også, seinsom-mer, kvartel og annen fløyt duppende på en blank og rødørken, en siste sjanse til å få sagt dette antagelig. Det skullevære en naturlig fortsettelse på farens foredrag om poli-tikk, Stalin og kommunismen, og særlig om Peder Furu-botn, som var alle små menneskers store norske håp, mensom nå akkurat var blitt arrestert under et møte i Osloog således satt ut av drift, om valget til høsten, og altmulig annet som skjedde under horisonten, streik, priserog krig, som om faren måtte stramme seg opp på dissestore linjene som gjorde hans handlinger ufri.

– Ja, no e det snart bærre oss igjæn då.Gutten så på sildetrevlene mellom fingrene sine og følte

kvalme, og da det plutselig oppvåknede blikket begyntesin leting på faren, skjønte han endelig at de måtte sendejentene fra seg.

Det hjelper vel ikke stort at en far ser ned når han siersånt – Marta skulle til nabogården, til onkel Oscar og tanteMarit som ikke hadde mer enn tre unger fra før, og der deneldste allerede tjente på bygda; Randi skulle på yttersida,til farens eldste bror, onkel Olav, som var trandamper ogskomaker og fisker, og til kona hans, Gunnhild som ikkehadde unger i det hele tatt, men saltet sild og tok inn kon-firmanter fra småøyene og til og med drev en liten handelfordi hun ikke hadde unger å bruke kreftene sine på.

– Dogger ser jo kvarainner på skolen, sa faren. – De fårdet beire heller oss.

Som om det gjør det mer begripelig, nei, det måtte hanoe med dynamitten å gjøre, Kjempen og det grå holet ifjellet.

– Nei, sa faren.For hvis det hadde det, så var gutten tretten nå og kunne

16

love aldri å gjøre det igjen. Han kunne ta jobb på bruketpå yttersida og komme hjem i helgene med penger til nydynamitt, og til mat også?

– Nei, sa faren.Eller han kunne gå til basen og tilstå at det var han som

hadde stjålet dynamitten og ikke faren som hadde rotetden bort, den kostbare dynamitten som skulle brukes tilå sprenge Nordlandsbanen, eller en gruve i Grong, ellerei kai eller tomta til en guanofabrikk, og som faren haddestjålet til en skarve gårdsvei over et uveisomt fjell.

– Idiot, sa faren.Eller han kunne ta seg hyre i været, salte for Døsen og

bo på bu, egne om kveldene og ikke bruke opp pengenepå tobakk og brennevin og kanskje bo hjemme også, foregentlig ville han ingen steder, men bare være sammenmed søstrene, selv om han kunne utenat de gamle regleneom at lånet bestefaren hadde tatt opp i jobbetida underDen Store Krigen for å bygge fjøs og uthus og dyrke oppteigen ved Holmen, nå skulle tilbakebetales med kronersom var mye mer verd enn de de lånte, som gjorde at demåtte jobbe mye mer og tjene mye mer enn bestefarenmåtte, en pari krone, som også hørte til alt det han ikkeskjønte noe av i bladene.

– Nei, sa faren. Gutten skulle passe gården når han sjølvar på anlegg, enten nå gutten ville være der eller ikke,alene med alle de nye ungene og den nye mora og utenMarta og Randi som han hadde levd sammen med helelivet og som han kanskje ikke likte så godt når sola skintefordi de var små og bare jenter, men som han ihvertfallvar vant til og enda mer vant til nå etterat mora døde, altsom her ute på havet var så fordømmade langt der innepå land.

– Vi ha’kje råd! sa faren. – Vi e ni, med ho bæssmor. Vie før mange. Jeinten må bort.

17

Bestemor ja, som bare kunne være i første etasje oggå med stokk, som ikke gjorde noenting, men åt som enmann. Det var ikke det at gutten brydde seg noe om det,for bestemor kunne spinne, selv om hun ikke sa noe, ogdet låt fint i rokken hennes når hun lærte Marta og Randimens han satt på benken i stuehjørnet og bandt snørepå en kavel og så på det grå hodet som nikket og dentannløse munnen som sa «ja ja, vesla», og sukket og somsov til alle døgnets tider, middag og nons og om netteneogså, bestemor som bare kom ut så vidt det var med enrive i slåtta og som nesten ikke var på kjøkkenet lengerheller og la i ovnen som hun pleide, før de andre våknetså det var varmt – også dette hadde stemora overtatt. Detreiste gutten opp i båten, stiv og redd i den lyse kvelden,skjelvende av trøtthet, mora døde en gang til og enda merettertrykkelig; det hjalp ikke at faren visste alt og kunneforklare alt, den mektige eieren av hjemmet slik det sto forham: stolene som han ennå kunne huske da de var hvite,de fire rommene, spiskammerset og gangen med trappa,hjemmet – for det var belånt, som den nye fjøsen, sommøkkakjelleren, redskapen; han var en far uten makt, ra-sende på denne sønnen som nå satte seg imot ham og itillegg plutselig ville bli bonde og ikke fisker fordi hantrodde det gikk an å leve av bare jord i en verden somdenne – her hvor man må være sterk nok til å sende bortjentene, når de må sendes bort.

– Ro, sa faren.De rodde og fikk snikene i havet og rodde igjen, kvei-

let, krøkte onglan til brettet, sur agn og seige skinnfiller.De dro juksa og sa ikke noe, mer vind, mens gutten hørerlyden av skvalpet fra bordgangene og årene i tollegaflene,havhesten og krykkjene, snøret i vallbeinet og suset avbrenning der ute ved Ytterholmen . . . Det lå en torsk påplektan mellom føttene hans med en matt død hinne over

18

øyet, han løftet høtten og kjente jernspissen mot nakke-skinnet – knuste den brede skallen med ett slag, to, tre . . .og faren sa ingenting, han satt, med snøret i vallbeinet,røkte.

– Sett deg, sa han bare og lempet den ødelagte fiskenover ripa. Gutten fikk prøve å sove litt, hvis han ikkegreide å styre seg, på kveilen der framme i baugen, dethadde jo stilnet igjen, jo, han sov, kastet seg hit og dit, våt,seinsommer, det var kanskje nok likevel, tre fire døgnsdrift i en åpen båt når man ikke var mer enn tolv.

– Du e vel ikkje sjuk? sa faren.Han hadde utsatt dette i nesten et år, siden Ragnhild

kom med de andre ungene som var blitt hans egne de også,langsomt, til han nå hadde seks nesten like unger i kampmed hverandre, altfor mange som ikke fikk nok. Hanhadde tenkt det hver dag, snakket med brødrene Olav ogOscar, ikke av seg sjøl selvsagt, men de hadde jo bragt detpå bane når de så hvordan det var fatt med ham. Gunnhildsom så gjerne ville ha en jente på nordloftet i egen seng,noen å stelle for og ta vare på, de var jo nærmeste familie,bodde ikke lenger unna enn . . . som om han ikke visste atde ville komme løpende nedover fjærsanda og tigge hamom at det ikke var sant.

– Men dogger ha jo’kje sko på føten, ville han si, somplanlagt, og ta i de skitne føttene, riste fornuft i dem. – Dete septæmber, ville han si, svinet. – Det ligg sny i Hukenog dogger ha’kje eingong lugga på føten. Men nå skal detbli slutt på fattigdommen, dere skal til onkel og tante . . .

Ingen god forestilling nei, for unger vil være der dealltid har vært, å dra opp et barn er ikke som å bygge ethus, unger eser ut av seg selv og vokser fast i hodet ens,umulig å rette opp med linjal og vinkel når det går skeis,føye til mangler eller sage av det som er for mye, de erder og er mennesker fra første pip, skjønner ikke språk,

19

dumme og nakne, fremmede, sultne og fulle av vræl, menens egne – satan.

– Ro dit, sa han og ristet liv i sønnen. De sløyde noenfisk, skamferte dem, brakk ørbeina for høyt opp ogslengte like mye lever til måsen som i stampen, kjørte kni-ven i festet ved rekka og lot færingen drive mot snikene,korker og åttinger bortover havet. Han reiste seg i båtenog begynte å hale i den første, svettet i de våte klærne, åttifavn, trykket ga seg gradvis, femti, ueren blåste seg opp ogsteg for egen kraft som røde bobler, jo lettere jo mer fisk,jo fortere jo mer, til de lå som tyttebær på den speilblankeflata og viftet med finnene, ikke bare uer, men også noenbrosmer, en storsei, torsk . . . Og om guttungen var gåen,så ble det arbeid og glemsel i noen timer, snik etter snik,sløye, legg deg litt, gutt, så ror jeg til neste méd. Underen stor rød himmel, et bål som vokste fra havet og svedav dem håret og huden i ansiktet.

Det var en time og vel så det inn til bua på Moholmen;faren sto oppreist i båten – stirret sørover, vestover motfjellet på øya og hjemmet, så gutten åpne et øye og lukkedet igjen, og satte seg på den knirkende tofta og roddemed usløyd fangst mot Moholmen, med halvsløyd fangstpå en blank kveld og en sverm av fugl på slep, en skamå komme på land med usløyd fisk, mot dønningene innei steinene, den hvislende lyden av blafrende tare i suget,dreide rundt sørspissen av holmen og i le. Stavnen sokki fjærsanda i holmens eneste vik. Han dro færingen opp,løftet den sovende gutten fra kveilen og bar ham inn ibua og la ham på køya, gikk ut igjen og strekte en pre-senning over fangsten før han krøp i hi sjøl, krøllet segned på den andre siden av ovnen og ville sove, for detgikk ikke lenger nå, han kjente det fra da han sjøl vartolv år og skårunge i Lofoten – at galskapen lurer i denandre enden av søvnløsheten, tre jevne døgn med jen-

20

tene i tankene, hvor mye hadde de på dette siste sjøvæ-ret – tre hundre kilo? Trehundreogfemti kunne han tapå øyemål, på bengfjølene mellom toftene, på naglene ibåtborda – trehundreogførtiåtte, sløyd, hvis det ikke vartredve liter blod da, og vann, og hvor mye lever? Ikkeverd å nevne engang, sommerlever, mager og rød graksefor en mann som ikke var mer enn femogtredve, medaksler som fylte børtreet helt ut til lenkene, som kunneløfte seg selv og ni andre . . . Jo da, om så noen drar beinaunna en med ei krone som er mer verd i dag enn i går, omså en usynlig kraft tråkker fiskeprisene nedover og ned-over og haler grynet og melet oppover og oppover – tjuemennesker, seksti, han tålte alt – tåler han å sende bort tojenter på seks og sju? Det tåler han ikke, om det så er tilsine egne brødre, om de så vil få det bedre der, og mansovner da til slutt, når fanden endelig får gjort det av meden . . .

2Uvær.

Faren lå på siden med trøya under hodet og stirret overden kalde ovnen, på en mørk flekk på plankeveggen, påtobakksreklamen med den piperøykende fiskeren i guloljehyre, reklameplakaten som fiskerne tegner på medsot fra ovnen når de har landligge, de har fjernet to avtennene hans, føyd noen rynker til ansiktet og gjort detskjevt. Han så lenge på det, kjente at han var varm og

21

tørr, i balanse igjen; ved siden av sov sønnen med lette,stø åndedrag.

Faren kastet av seg teppet og gikk ned i støa og drobåten så langt opp lunnene rakk, la enda en presenningover fangsten for å holde oter og fugl unna, la stein på,bar årene, plektan og bruket inn i bua, stirret utover motskjærene ved Ytterholmen som nå var hyllet i skum-sprøyt, innover mot fiskeværet som var sugd opp av gråvestavind. Han bar inn matbommen også, satt i vanvareen stund før han bikket overende igjen og sov lenge ogtungt til det var kommet mer lys på det skjeve ansiktet påveggen – hvor mange ganger hadde han ligget her sam-men med brødrene og naboene, sittet ved bordet og spiltkort i lyset fra tranlampa? De hadde i mange år tenkt atMoholmen lå for utsatt til, men hytta sto, sto og sto.

Det var ikke lyder i huset lenger, bare måkeskrik, enfjern torsdag ettermiddag. Han fikk hodet brått opp fratrøya og så at sønnen var forsvunnet. Fra det lille glasetkunne han se ham sitte på en stein i støa og spikke på noerekved. Faren gikk ut og så at fisken var sløyd og ti nyesniker egnet; sønnen er en voksen mann som står opp oggjør noe av seg sjøl, han nevner det ikke engang, kaffepå kjelen, som faren drikker stående, ser at agnet kanskjeikke er skåret helt rett, men påpeker det ikke, gir istedengutten kjeft for at han har latt ham sove så lenge, roligog varm nå, ser utover felt og arbeid, et fag, man kjen-ner forholdene, man løfter verdiene ut av havet, seg selv,familien og en hel gård, man ser utover og vet hva manser, hvem kan rose seg av noe sånt? En prest? En kjøp-mann? Nei, denslags skapninger ser utover og ser ingen-ting, de ser uvær eller pent vær, ingenting. Flør det? Åte?Hval utfor skjæra, bøkslet som skjærer gjennom bårene,det henger fugl over Sandsundvær, de ser ikke fisk, de serikke uvær før det er der, ikke strøm, ikke flo – stimene

22

kommer og driver forbi, noen står der de står og bevegerseg aldri, det forandrer seg men er sikkert som landjordanår man legger én bevegelse til en annen, når man ser detgjennom erfaringen – et fag. Jo, faren nikker. De spiserlitt, nevner ikke jentene nå, skyver båten ned og ror, søn-nens knoker så vidt berørende farens ryggmuskler, gjøren bue utover de glatte tunge dønningene til de har fyretpå Andersholmen i rett linje med Ytterholmen.

– Vi sætt’ her, sier faren.– Lite længer væst, sier sønnen.– Kor mange tura ha du no? spør faren over skulderen.– Trætten, sier gutten og legger en hånd på rekka der

sjøværene hans er skåret inn som en straffanges år.– Ja ja, som du vil.De strør åtte kvartel i stripa på det blanke havet, en

bølgende perlerad i halv bue, fortsetter nordover og innmellom de ytterste skjærene i Åsværet, inn til Døsen derde andre båtene, færinger og motorskøyter, ligger i for-tøyningene eller ved bruket der faren var på feitsildfiskesist høst og tjente til vinteren, der det for tida er full driftmed isdammen som Døsen får skutt ut et stykke inne påøya.

I krambua kjøper faren tobakk til seg og sønnen, farensom skal kvitte seg med to døtre når de kommer til land,han har ikke noe med å nekte en sønn tobakk, tolv år ogtretten sjøvær, en liten mann som sitter bak ham ved årene,dunker ham i ryggen med de små knokene sine, i utakt,som ror svakere med venstra, men ikke mye, holder ut iflere timer når han er kvil. Nå treffer han noen kamera-ter fra skolen som også er her med fedrene på sommer-fiske, halvt bønder de også, fiskarbønder, begge deler, såmye begge deler at de bare unntagelsesvis har større ogmotoriserte farkoster, skryter av hvor mye de har hen-gende på den provisoriske hjellen der ute på Moholmen,

23

mens faren kommer seg unna og snakker kjenning medfolk på kaia, kolleger fra Lofoten og anlegget, snakker omisdammen som det går framover med og Døsen som blirstørre og større . . . Det er liv i været, et teppe av båter,fangst og ungdom som sperrer, det blir saltet og hengtpå hjell her året rundt når det ikke er for varmt, jent-unger som koker, det er noe å se på i ørkenen, en oaseav mennesker og hus, godt for en mann å komme hit ogkjenne støvlene ta mot flatt, stillestående treverk, hendenei lomma.

– Ja ja, det e min, eldsten, sier han til en kollega.– Du ha bærre den eine, ha du’kje?Jau, hvis han ikke skal regne med Ragnhilds, og det skal

han nå, mer og mer, en jente der også, og to smågutter,i reserve. Og så hans egne døtre da, skal regnes de også,hvor gamle er de?

– Seks og sju.Han ser sønnen gå ustø og lattermild over kaia etter

så mange timer i bevegelse, han sov ikke lenger i iledun-gen mens faren leverte, som først på sommaren, nei, haner med og veier nå, passer vekta og levermålet. Det varlavere priser igjen, de krympet og ble snart til ingenting,til gratis arbeid og et meningløst liv, sønnen så det også.Bare Døsen, mannen som betaler de krympede prisene,går fram og tilbake på kaia og rister på det store, rike hodetsitt og ler og sier at det er ikke han som har gjort seg tiluvenner med portugiseren og spanjolen, det er ikke hansom er skyld i at tørrfisklagrene hoper seg opp og ikkekommer ut av landet fordi vi ikke vil importere hetvin . . .Døsen følger bare reglene, og reglene sier at «jeden e sæksøre og auoren fire» – de kunne ro til Samuelsen i Sand-sundværet med morten «og sjå ka hain betalt, ha ha». Detvar ille med silda, men enda verre med torsken; brenne-vinsforbudet var opphevet for år og dag siden, men det

24

forplanter seg, det blir i næringen, slagg og uenighet sombremser utviklingen i år etter år.

Guttungen ser faren blant kjente, kamerater fra mart-nan og skolen, er med i båten der det er brennevin etterlevering, og det snakkes høyere og høyere om at det snarter valg da kommunistene og Arbeiderpartiet skal ta maktaog rette opp både prisen på «jed» og slette de elendigegjeldsbrevene fra før krigen og under den, det kan Døsenta seg faen på . . . Men sønnen går lei og reker isteden littrundt, liker seg i været, hører farens stemme opp gjennomkappa på skøyta til Hans Heitmann fra Tomma, det førstehøstmørket som faller, måsen som lander, det korte mør-ket, noen timer bare, hendene i lomma han også, sammenmed Markus fra Skaga som er her med faren, de hørerkokkejentene synge, og det er mye som skal utredes forto guttunger, mens natta synker og går og mennene igjenkan stige opp fra båtrom og lugar, røde i fjeset, rope overden blanke havna, klyve i leidere, spillvåkne menn.

– Nå glunt, har du fådd dæ noggo søvn, ikke det, detfår ikke hjelpe, vi ror med en gang. Og gutten ser Markuspå kaia med skipperlua til faren idet de glir utover i en nydag, tilbake til Moholmen, ikke for å sove men rett til sni-kene, avgjør faren idet de er halvveis; han har en følelse,hodet høyt, ser fugl i store skarer, åte kanskje, ingentinger spikret her ute, husk det.

Det er like stille og like blankt idet de tar i bruket. Deter tungt. Faren retter ryggen og ser på neste snik der kvar-tellet ligger høyt i havet som en kork, ikke strøm altså,det må være noe annet, fisk, storsei? – en snik kledd medstorsei er det ikke stort å gjøre ved, han gjør fast i fremretofte og lar båten drive, den driver ikke, den er fortøyd.

– Ka det e? sier sønnen.– Kval, ler faren og heiser opp en flik seil for å legge

tyngde på sniken. De siger i den slakke vinden, seglet litt

25

høyere. De sitter på hver sin tofte og ser telna få vin-kel, ser fangsten stige, ikke sei, men torsk og brosme,hvite buker, brystfinner som propellvinger opp gjennomgrønne havet, hele vekter. De må korte av sjøværet oggjøre vendereis, tre drag og båten har last. Faren sløyerpå tur innover og gutten ror. De leverer alt ferskt, fri forråvedstenger som de snart er der ute på holmen, mensDøsen tråkker forbi med sine hundre kilo i oljestøvler oglurer imponert på hvor fangsten kommer fra?

– Ja, hain far din kain det, hain, glunt.Men faren sier ikke mye, han lemper fisken i vekta og

mumler, vet at Døsen selvsagt ikke er imponert over noenhundre kilo i en torommer, selv om han skyver forman-nen til side med venstre hånd og skriver seddelen sjøl,rører ikke bismeren, ser bare overdrevent nøye etter atikke en spole eller to ligger på kanten av karet og gjørvekta lettere, for fiskernes skyld, en ærlig mann og ikkenoe rovdyr, Døsen. Underlig, tenker gutten, Døsen somhersker over levende og døde i alle himmelretninger, etvell av penger og makt, ubegripelig og ekkel av fett ogmistenkelige bryggesedler uten dato. Og nå står han herog prater kjenning med guttungen, lytter og ler og vil viteom agn og hvor de har satt:

– På same plassen?– Nei, sier faren.De har sula opp og skal på land, det er fredag og gårds-

arbeidet venter, som om gårdsarbeid har noe med uke-dagene å gjøre. Og Døsen nikker, rekker gutten seddelenog smiler med de skrå øynene som alltid får med seg detsom foregår i den andre enden av været samtidig som hanser et menneske rett inni trainten, ønsker dem velkom-men tilbake, for det stabiliserer seg nok – prisene, nå erdet jo snart valg også, ikke at det betyr noe. Lykke ellerMowinckel, det er det samme for både han og fiskerne

26

– man sitter likevel ikke her hjemme på berget og rår mednoe så internasjonalt som prisen på tørr og salt torsk . . .

Så er Døsen plutselig sint, raser mot utakknemlighet ogoppvigleri. Gutten forstår ikke, men det gjør nok faren,for han smiler, det er ikke her hos Døsen, men hos han-delsmannen i Nordvika inne på øya at han har gjeld til oppover ørene og ikke bør vise seg med for stor fangst. Hantrenger forresten litt mer tobakk også, og noen kveilerline, fire kilos.

– Det ha ailler vørre noggo problem med kreditten, sierjordens hersker. – Ta ka dogger vil ha, ta ailt.

De ror ut og trekker de to siste snikene, og det er detsamme når de kommer tilbake. Her har man kunnet låneog selge og kjøpe med samme mann i alle år, siden dettestedet vant sin styrke og størrelse gjennom storsildeven-tyret i attensekstiårene, gjøre alle motstridende ting i enhandel og sette seg godt fast, «skite i eget reir», som farenkaller det «og kveles som en svart slave i en åker av bomullpå den andre siden av kloden», og nå står han i krambuaog tar ut mer enn noengang; margarin, hermetikk, kaffe,line, ongel og utstyr . . . som om det allerede er betalt,bærer det ombord, stabler og ror fra været.

– Kofør va hain så rar? spør gutten der de endelig sigerinnover mot øya og heimgården med varene.

– Hain e redd før Dammen sin, sier faren. – Hain truræ ha noggo med det.

– Ka då?– Arbeieran kain streik. Ro no. Ikkje sett dar og vas.Seks timer innover med nytt bruk og proviant, de hei-

ser segl en liten bit gjennom Slapøyvær, men det stilnerigjen og årene må i havet. De ror forbi Skagaodden, inn påHølen og opp i vannet med floa, som faren har beregnet,og ser jentene idet de passerer den skogkledde åsen medhegrekolonien og kjenner jordlukta, gutten snur seg og

27

ser jentene, kjenner jordlukta, jentene, lave strå på bred-den i tusmørket, strå som vokser, han snur seg og snur seg,holder bare årene i gang for ikke å rote til takten; farenror, har ikke snudd seg en eneste gang, mørkere og har-dere, og der står de, jentene i støa – båten har vært synligfra lenge før mørket. De har sett den fra loftet og gått utbakveien. De har ikke lov til å være ute i mørket, men dehar gått ut bakveien og er der likevel, som de alltid er dernår mannfolkan kommer fra havet, far og sønn, med ennyhet som ingen av dem får over de svidde leppene, somblir liggende diger i brøstet mens de bærer varer og kok-fisk på land, årer og snikbrett og klaver, mens de vaskerog drar færingen opp i naustet. Så sier sønnen det, somjo er voksen, mens faren er på knærne i fjæra, ja, sønnensier det, mens faren skrubber bengfjøler istedenfor å tadem i føttene, som planlagt, og si at «Dogger ha jo ikkjeeingong sko på føten».

Nei, han skrubber, feier dem unna, gærne jenter somriver i de våte klærne hans og vil høre at det ikke er sant.

– Jau, det e nok det, sier han.

3Fattigdommen er et viskelær. Den utsletter ikke bare enmanns stolthet og estime og bøyer hans rygg, fjerner hansvomfyll og gnager i stykker det morkne seletøyet hans– som det sikkert står skrevet et sted. Den sender hamogså mystiske sykdommer på nakken, røver hans kvinner

28

og barn i utide, og setter til slutt bare et skarve trekors påhans ettermæle, som vær og vind gnir navnet og hukom-melsen av i løpet av noen få tiår, de samme to tre tiårdet tar det samme været å bryte ned de skjeve og umaltehusene hans, som det tar den gjenstridige naturen å gjen-erobre jorda og engene hans, de grunne spor han har klartå ripe i klodens harde skalle i løpet av den tid vår Herrei sitt vanvidd har funnet på å tilmåle ham. Den fattigesettermæle finnes – som kommunisten sier, og som kom-munisten har rett i – i palassene og i bankene, forkleddsom resultatet av en rikmanns utsøkte smak, hans kulturog bordviner, strategier i styrerom og i børslokaler; detfinnes i hans ansvarsfølelse og kunnskap, i hans sans formalerier og i hans velfødde barns frisyrer. Det er baredet at her oppe på norskekysten finnes verken smakfulleviner, børser eller økonomisk strategi, ingen ansamlingav verdier, her finnes Døsen i svære støvler og noen pro-duksjonsmidler, men ingen palasser og heller ingen kul-tur stolt å prakke på fattigdommens barn. Bare et jevntog lavt slit i vannkanten der grøden henger til tørk enkort stund på sin forunderlige reise fra dypet i Nordat-lanteren til det italienske kjøkken, fisken som gjør en kortpause nettopp her i denne smale stripa av grå sand mel-lom havet og fjellet for å legge igjen de to ørene av sinverdi, de usle to ørene som nettopp skal til for at man-nen i vadmel som haler den opp, skjærer hodet av den,henger den og pakker den, ikke skal dø helt ut – verkenhan eller hans slavedriver i gummistøvler. Kultur ja, ikkeengang en sang for den fattige; det bodde en prest her engang, som alle husker og minnes med bautaer og steds-navn fordi han diktet den fattige salmer så han skulle hanoe å trøste seg med når Guds jernhånd klemte ham motmarka, når han tvang ham til å se sine barn sykne hen itæring før de kom skikkelig i gang med det samme triste

29

og utviskbare livet. Og her finnes historier, en uendelig-het med historier, men ikke av det slaget som hoper segopp i bøker og biblioteker, som leses og består, fra gene-rasjon til generasjon, nei, her rives ordene bort med vin-den idet de uttales, og takk Herren for det, for de er fulleav sladder og nedrighet og misunnelse og overdrivelserog forbannelser og skryt og drama – ikke engang strei-ken i Åsværet og tallene på bryggesedlene til Døsen bliren historie å etterlate seg uten skamrødme – en glemse-lens kultur er det, tilgivende og døyvende. Nei, først nårrikdommen og skolene og kunnskapene og bibliotekenesetter inn seinere i århundret, først når den fattiges barnog barnebarn har tatt steget over i borgerskap og lærdom,blir det en sentimental og gjeldsbetynget nødvendighet åhuske lovottene og skitten og tranlampene og sykdom-mene, for selv den nyrike gjøkungen har sine problemer,om de ikke er knyttet til bestrebelsene med å hale grasetog ungene opp av jorda, så til hans evne til samvittighets-løst å forbruke de verdiene han selv ikke har skapt, mensom Herren og sosialdemokratiet i sin aparte allianse påtampen av det tjuende århundre har klart å denge oppi fanget hans likevel. Historien skrives av seierherrene,heter det, og det er sannere enn behagelig er, for når denfattige til slutt seirer, er hans dumme og bedøvede hjerneså lettet og glad over å kunne viske ut sin fortid – en mis-lykket streik for eksempel, at han hater alt som ligner pådet og trår det under foten som den bakfulle Jeppe baro-nens tjenere. Men det er lenge til ennå, foreløpig er vibeskjeftiget med å rote fast til papiret vår overbefolkedeog bortglemte familie der i det lave huset, i et forsøk påå spille viskelæret ihvertfall et lite puss, for der står lilleMarta i lyset fra den dvaske solskiva som vår Herre ellerfanden har hengt over Nordnorge, blek og evindelig omsommeren og helt død i vinterhalvåret, Marta som drar

30

slipesteinen for faren, knirk, knirk, surkler fettet i sporetpå de to høyreiste propsene der akslingen ligger blank-slipt og fin. Én ting er å jage ungene sine bort, en annener å nekte dem å komme på besøk, og Marta kommer påbesøk, hver dag, ja, hun bor der nesten, for gården til denye foreldrene, Oscar og Marit, ligger ikke mer enn fem-hundre meter lenger vest, en fradelt bit av hovedbruketfra dengang faren og onklene gjorde opp arven og alleåtte ble åtte ganger fattigere enn den mannen som tok opplånene for dem før Den Store Krigen – det var ikke muligå få henne unna.

– Kem ha gjedd dæ de luggan? spør faren og venderøksa, det burde naturligvis ha vært han som ga henne lug-ger, og ikke svigerinna, Marit, som hadde tre unger sjøl,selv om Liljan, den eldste, var gammel nok til å tjene påbygda.

– Mor, sier Marta og husker ikke engang sin egen mor,kaller isteden alle som gir henne mat for mor, mat og kjeft,rømt hjemmefra og hit, fra pliktene i tantas fjøs for å draslipesteinen for faren og vise ham de nye plaggene somhan skulle ha gitt henne dersom han hadde vært noe tilmann. Og han legger mer tyngde på øksa, mer og mer,og sveiva går saktere, saktere og saktere, til hun ikke fården rundt i det hele tatt.

– Du e før liten, sier han.Samler henne opp og bærer henne bort på hesten mens

han ser inn i det brede, åpne ansiktet hennes, på de blåøynene og det blonde håret i fletter med brun ulltråd,brun i huden ennå etter sommeren, og knoklete knær ogankler. Hun roper hypp og river tagl av hesten mens farenlegger skjækene i klaven og spenner for vogna. Hun haren tragedie over seg, Marta, den yngste og svakeste avjentene, og det er ikke rart at hun er som hun er, for huner som han, det svake punktet som alltid har stått i veien

31

for realpolitikk og styrke og hindret en mann i å gjøre sittytterste; hennes måte å se skrått ned gjennom smilet på,langs en linje inn mot gråten, barnet som tapper ham forkrefter og mot.

Han går ved siden av hesten over jordet mot åsen, okto-ber med bladverket allerede blåst av sommeren, på vei motvedskogen, klapper ungen på kneet, legger tommelfinge-ren på den ene siden av det spinkle låret, pekefingeren påden andre, og klemmer til så hun ler, får henne til å le i dagogså, for barn skal le. Han setter albuen i siden på hestenog styrer den unna en grøft mens han hører henne fortelleom kakene Marit bakte kvelden før, om de to fetterene, denye brødrene som nå passer på henne, som hjelper hennemed veden og har gitt henne sine kaker også fordi hun all-tid er sulten – hva er det egentlig med henne, et smilendebarn som aldri blir mett, et gap som ikke kan fylles?

– Veft åt hain Gunnar, sier han, og hun setter seg opppå kne, vridd halvt ut mellom skjækene, løsner en håndfra manen og vinker nedover mot storebroren som så vidter synlig nederst på jordet der han har åpnet en grøft medspett og hakke, der grus og gjørme holder på å danne endemning, grus og gjørme, løv og småkvist som de sisteukers tunge regn har ført fra åsen. Nei, han har ikke tidtil å være med og leke i vedskogen, vinker bare tilbake ogbøyer seg igjen, et vrient arbeid og nesten ikke lys hellerder nede i det overgrodde hølet.

– Korsen går det? brøler faren uten å snu seg.– Ah! brøler sønnen tilbake, vannet stiger og vil ut over

jordene . . .– No må du kom, roper faren.– Ja . . . næ . . ., han var ikke ferdig . . .– Bli med, roper Marta og hopper opp og ned på

hesteryggen.De går, faren og hesten, dattra og hesten, det knirker

32

i skjæker og lær der vognhjul på rustne akslinger gnagerseg fram over tuer og stein han ikke har rukket å ta unnaennå, til sauegjerdet og grinda der han slipper bisselet oggår fram for å åpne.

– Ri gjønno.Og hun rir gjennom.– Ta med ei øks! roper han over jordet, mot sønnen

som har gitt seg og kommer etter, mot sønnen som heverden ene armen og viser at han allerede har en øks, løperden siste biten og setter seg i vogna så faren kan gi hamtømmene og selv gå ved siden av, eller litt bak, uten noe ihendene, med hendene dinglende tomme langs de kraftigelårene.

De kryper oppover en serpentin av en vei som han ogbrødrene har satt sammen som et puslespill av mange småtimer, én nå, én da, under opphold i onnene, fisket elleranlegget, en halv time bare kanskje, som adderer seg ogblir et spor av tålmodighet, litt bredere for hvert år, littfastere, en ny skjæring, en klopp og en fylling i et forbratt lende, ikke noe hurrarop av et grunnarbeid akkuratav den typen han kjente fra anlegget i Namdalen, menså er det da heller ikke Nordlandsbanen som skal gå her,men hest og vogn, tom oppover, med lass nedover, torvfra myrene på den andre siden av åsen, ris, rå bjerk, høyfra myrslåttene, kanskje også med et lite menneske påtoppen, uten at det skulle stå om livet. Ja, gården var blittutvidet av dette smale tråkket, blitt dobbelt så stor, hvisman da ikke igjen skal være svartsynt og ta med det somforsvant i arveoppgjøret, for gjennom hele utmarka haddebestefaren hans på Coldevins tid plantet gran og gitt åsenet grønnskjær også om vinteren, et lite løfte om at her gamenneskene ikke opp – hvor skulle de forresten gjøre avseg hvis de ga opp? Bjerka måtte ned, gradvis og i takt meddet som brente unna i ovnene, i takt med granas gjerrige

33

vekst, og noen måtte ta den ned. Det skulle også plantesvidere her, forfedrenes arbeid fortsettes i Coldevins ånd,Coldevin godseier, idealist og tullebukk som hadde prøvdseg med Ayrshire-fe og mistet halve bølingen av tuberku-lose, men som også var eier av stedets første traktor – enengelsk Ivel, de største rorbuene i Åsværet, stedets mesteksplosive pioner egentlig, inspirator til meieribygget iSteinsvika og som lå i forhandlinger med selveste kongHaakon om offentlig støtte til all galskapen. Det fikk hanselvfølgelig ikke, gikk konkurs isteden og måtte forlatebåde godset og landet, som enhver annen med fantasi, oggjøre amerikaner av seg, som enhver annen med fantasi,dog ikke før han hadde klart å innføre kraftfôr og ogsåbeplante store arealer med sitkagran, lerk, furu og andreeksotiske nåletrær her ute hvor ingenting høyere enn tremeter vokser av seg selv. Men det gikk, granene kom oppnår man først satte dem ned, ga dem litt lys og litt møkk,litt le; de ble én meter og to, de ble tre og enda høyere,de nederste greinene var brune og knudrete, de øverstefor få og spinkle, tre meter som brukte like lang tid somfemten sørpå, hva så, Johan Strand skulle fortsette, haddebare ikke gjort så mye ennå, prisene . . . Og sønnen skullefortsette etter ham igjen – kle fjellet, om det så krevde littmer enn et dikt, noen bunter tilsendt hver vår fra skog-plantingselskapet i Nordland fylke, til trærne en gangogså kunne gi inntekter og ikke bare råvedstenger til åhenge fisk på, for vekstkraftig og økonomisk gran vokstedet naturlig så langt nord som til Dunderlandsdalen.

– Va forsjekti med toppan, roper han når de kommer igang.

Som han alltid roper. De lysegrønne toppene av glass,livet balanserer jo på en knivsodd her ute. Han er riktig-nok ingen skogsarbeider å skryte av, håper bare på bedretider, som da han sammen med Martin Grønnevik var

34

tåpen nok til å lede en streik i fjor, stanse isdammen tilDøsen noen dager, legge forskalingene ned og få arbei-derne til å sitte rundt i rorbuene sammen med fiskerne ogøke presset på Døsen, men bare noen dager. Og det bleingen forhandlinger ut av det heller, det smuldret opp,folk trengte arbeid, ikke lediggang, de trengte Døsen,ikke Zahl i Nesna eller Samuelsen i Sandsundvær, og desnakket etterpå om at han og Martin hadde hatt hemme-lige ordninger med Døsen, kreditter som det ikke var sånøye med, for de må alltid ha noen å skylde på, en syn-debukk, den svake fiskarbonden. Nei, verken han ellerMartin kunne overtale disse menneskene til å ha det endatyngre i den tiden man trenger å ha det enda tyngre for atdet skal bli litt bedre, stå imot og vinne; de hadde faktiskmer enn lenkene å miste, nemlig ungene og gårdene – ognå oppdaget de det. Døsen oppdaget også noe, at dum-heten selv kan ta knekken på værets subversive elemen-ter, bare det riktige ryktet kommer i omløp, og så var detda heller ikke spor av hevn i den glatte fasaden hans daden miserable forestillingen var over, bare flere kreditter– selvfølgelig, ingen nekter Johan og Martin kreditter, ogalt ble ved det samme, nøden verken større eller mindre,bare mannen ørlite mindre, både i egne og andres øyne.

De arbeidet i skråningen noen hundre meter ovenforgården og kunne se utover bygda og øya når de hvilte, ogsønnen begynte så smått å angre på at han hadde forlattbekken og vannet og viktigere ting og pådratt seg den lav-het det er å ligge her på alle fire og bunte ris etter farensavvirkning, til opptenning for stemora. Det er lenge sidenfaren har hørt sønnen snakke nå, de vokser opp og blirtause. Han ser jentungen bunte ris, ikke taus ennå, småbunter, legger dem pent på vogna som en dekorasjon,nynnende, gir hesten mose, ler – jo, han hørte sønnenogså, gjennom rytmen fra øksa, han var bonde, sa han, til

35

nød fisker, to somre på havet allerede, og en høst, mensdette her oppe i åsen var arbeid for unger. Den nye stebro-ren hans for eksempel, Arvid, han var en passelig under-sått, en bortskjemt skitunge på fem som kunne trenge enomgang for føden. Ja, Gunnar hadde tenkt mye på ham idet siste, Arvid som este ut og ble større og tok mer plassog mer mat for hver dag som gikk. Han var ikke aleineheller, over ham kom Berte som snart var sju og som ikkehadde fått skikkelige tenner ennå, men som ellers egent-lig var til å være i hus med – når man altså ikke haddesine egne lenger. Men hun var for mye hun også – lysog kritthvit og ulik de andre svartingene til stemora, ogminstemann Sigurd, som var halvannet og ikke ville ståopp av vogga, svart av sot og sigøynerblod, som mora,mens Arvid, som sagt, ikke bare var han pesende mett tilalle tider, han hadde også tatt plassen til Marta og Randi,ikke at Gunnar savnet dem direkte, for han var jo så myeborte, men det var dem han savnet når han var borte. Hanhadde derfor planlagt, sammen med søstrene, å ta livet avde nye, særlig denne forspiste Arvid, lure ham ut på isenfor eksempel, når de seilte på flakene, eller ned i en brønn;de kunne gjemme en svans i høyet på låven når tjukkenskulle hoppe og leke. Og når det ikke ble noe av, så vardet jentenes skyld; de var blitt redde etter eksplosjonenog hadde også begynt å like de nye, ihvertfall Berte. Detvar jo en viss fare for at uvesenet skulle gå igjen og spøkeom nettene også, sånn som Bonsakk på nabogården etterat han hadde hengt seg opp på låven, enda han haddedet bedre enn alle andre, og det var nettopp det som vargåten, nervene hans; de gikk nemlig igjen og spøkte, desom ble myrdet eller døde uten grunn av nerver. Det varforresten også noe annet med Arvid, han lå i samme sengsom Gunnar og var ikke tørr ennå, hain tytje, nå som denærmet seg vinteren og enda kaldere netter.

36