© F

oto:

Ber

it Ro

ald,

Sca

npix

Tina Trovik er født på Andøya, og bor nå i Oslo. Samuel Sekel og spådommen fra Delfi er hennes tredje bok.

sagt om samuel sekel og flukten fra paris

«Tempoet er friskt fra første side ... Vi kastes rett inn i en forrykende handling, og enda bedre: Det høye spenningsnivået holder hele romanen ut ... Kombinasjonen av solid plot og vill fantasi, ispedd en dose historiekunn-skap, gjør Samuel Sekel til underholdende lesning.»

Maya Troberg Djuve, Dagbladet

IDA

LØK

ÅS

Har du lest disse?

Samuel Sekel og flukten fra Paris

Samuel Sekel: Fanget i Pompeii

Vinner av Arks barnebokpris 2012!

En blindpassasjer fra fortiden. Et dødsvarsel fra Fremtiden. Nye, trange uniformer. Under en utgravning finner Samuel og vennene hans en mystisk beskjed fra fremtiden: Han kommer til å dø hvis han ikke holder seg unna Nostradamus, den berømte franske astrologen og «spåmannen» fra 1500-tallet.

Et rutineoppdrag i Italia under renessansen får store konsekvenser når en blindpassasjer blir med tilbake til nåtiden. Nora blir begeistret, mens Samuel er mer skeptisk. Hvem er denne Mika, egentlig, og trenger Nora virkelig å lære ham å si «Jeg elsker deg» på norsk?

Samtidig er Samuels bestefar Emanuel tilbake, full av skumle planer for Byrået. Store farer truer, hevder han, og tøffe avgjørelser må tas. Nesten alle marsjerer taktfast bak Byråets gamle leder. Bare Samuel, Nora og Martin stritter imot.

Tredje – og siste? – bok i den populære serien om Samuel Sekel er nok en spennende og fartsfylt eventyrfortelling som spretter på tvers av århundrene med massevis av humor og energi.

ISBN 978-82-516-8204-6

9 7 8 8 2 5 1 6 8 2 0 4 6www.schibstedforlag.no

Tina Trovik

Samuel Sekelog spådommen fra Delfi

© Schibsted Forlag 2014© Tina Trovik

Omslagsillustrasjon: Jeff NentrupRepro: RenessanseMedia, Asker

Ombrekking: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2014

ISBN 978-82-516-8204-6

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

1

Samuel åpnet hånden, og et langt knivblad foldetseg ut som fra en diger lommekniv.

«Husk å lage kutt i hver ende av isblokken, sådet blir lettere å stable,» sa Martins stemme overhøyttaleren i hjelmen.

Samuel så på ham, eller rettere sagt på Martinsrobot. Det var en slags flatklemt gaffeltruck medlange armer og beltehjul. Den kraftige maskinenliknet nesten litt på Martin selv. Han lå nedsunketi stolen ved siden av. Bare brillene som var festet ikragen, stakk ut under hjelmen. Resten av kroppenvar dekket av et duplikatskjelett.

I kulda utenfor kontrollrommet holdt robotenepå med å hule ut breen. Byrået hadde bestemt atskolen oppe på vidda skulle utvides, og de haddeallerede gravd en enorm hule inne i den blå isen.

Samuel fikk roboten sin til å bøye hodet bakover,og han kunne se hvordan solen glitret der hvorbreen var på det tynneste i istaket.

5

Akkurat som Martin var han kledd i et skjelettmed hundrevis av sensorer som fikk metallkjempenutenfor til å kopiere hans minste bevegelse. Anne-Mette måtte til og med justere følsomheten forrigegang, da roboten hoppet hver gang han hikket.

Robotens ‘øye’, en rund kameralinse, kastet etskimrende speilbilde i den våte isen. Samuel pektemed fingeren inne i den trykkfølsomme hansken, ogroboten justerte den kloliknende hånden sin.

Han hadde hørt at proffe førere kunne håndtereti duplikatroboter samtidig. Selv syntes han det varvanskelig nok å venne seg til ett sett med klør ogåtte bein. Han hadde prøvd seg på en moonwalken gang, men Kristoffer hadde sladret til Anne-Mette.

Ishallen var enorm, med hvite støttepilarer avforsterket plast. Langt borte kunne han se Norasrobot, som var av samme edderkoppaktige type somhans egen. Noe som liknet på en blanding av enlarve og en Batmobil skrenset forbi i en dusj av is.Kristoffer hadde den morsomste jobben – som van-lig, tenkte Samuel. Kristoffers robot boret seg lyn-raskt gjennom isen for å lage rutenettet av tunnelersom de andre måtte følge.

Samuel ble ferdig med å skjære ut isblokken ogla den oppå Martins ventende robot. Samuel blun-ket fort tre ganger og en gjennomsiktig meny spratt

6

opp på skjermen inne i hjelmen. Et par bekreftendeblunk skrudde av kanalene til de andre, slik at kunMartin og Nora kunne høre ham.

«Hvordan går det?» spurte Martin, tilsynelatendefornøyd med balanseringen av istårnet. «Glad detikke er meg som har Anne-Mette på nakken fortiden.»

«Du skulle bare ha visst,» mumlet Samuelmens han konsentrerte seg om å kutte i isen. Anne-Mette fulgte utgravingen fra vinduene i etasjenover.

«Det verste er den Argus-dingsen. Jeg får ikke lovtil å ta den av meg når jeg sover engang.» Anne-Mette hadde gitt ham en slags button på størrelsemed en femkrone. Den filmet og gjorde lydopp-tak av alt han foretok seg. Baksiden av Argusenmåtte være i kontakt med huden hans hele tiden,og alarmen gikk hvis den ikke registrerte riktigDNA.

Martin sukket medfølende.«Skjønner, men det er vel bedre enn å henge rundt

sammen med Anne-Mette hele tiden.»«Jo …» Samuel vred seg i stolen, men rettet seg

fort opp da roboten hans lagde en ujevn strek i isen.Han hadde bodd i leiligheten til Anne-Mette i overen måned. Valgspråket hennes var ‘Alltid beredt’,og han kunne våkne midt på natten med spissen av

7

et samuraisverd under haken. I tillegg måtte hanmeditere tre timer daglig, noe som betød at hanmåtte sitte stille med beina i kors mens Anne-Mettetelte åndedrettene hans. Ikke gøy.

«Men denne Argus-greia … Hun kan jo se alt! Jegfår bare lov til å slå den av når jeg er på do, menalarmen begynner å pipe etter fem minutter. Det ersom å være i et usynlig fengsel. Hun ville først at jegskulle gå med overvåkningsbriller, men bestemteseg for å være ‘hyggelig’ og lot meg ha Argusen pågenseren i stedet,» snøftet Samuel. «Ellers ville hunvel ha hørt alt dette også,» la han til, takknemlig forat hjelmen var lydtett. Det var første gang på lengeat han kunne snakke med Nora og Martin alene.Han hadde villet si så mye til dem, men nå kom hanikke på noe mer.

Med et raskt blikk sjekket han om Noras kanalvar åpen. Han var litt skuffet over at hun ikke sanoe, og skulle bare ønske han ikke hadde nevnt detder med overvåkning på do.

Martin lagde noen medfølende lyder. «Jeg skjøn-ner ikke poenget med de uniformene heller,» sa hanog mente skoleuniformene. De var svarte, med stri-per rundt høyre arm som viste hvilken avdelingelevene tilhørte. Anne-Mette hadde innført dem‘for å styrke tilhørighet og lette identifisering’, somhun sa. Noen pyntet uniformene med neonfargede

8

armbånd, oppbrettede ermer og saggebukser, menstort sett var plaggene så ettersittende at det varvanskelig å gjøre noe med dem.

«Og hvorfor må de være så sinnssykt trange?»klaget Martin, som sikkert savnet de nystrøkneskjortene og strikkevesten han vanligvis gikk med.«Det er som å være med i en science fiction-film hvoralle har like klær og samme hårfrisyre!»

«Ikke fortell det til Anne-Mette,» sa Samuel, somfant en viss trøst i at andre også hadde det littukomfortabelt. «Ellers kommer hun vel til å tvingeoss til å skifte hårsveis også.»

«Kan dere kutte ut skravlingen om hår og klærder borte?» lød stemmen til Nora over høyttalerne.«Jeg tror jeg har funnet noe her!»

Martin rettet seg opp i stolen, og roboten hansrykket til.

«Kult! Si ifra til Anne-Mette, så drar vi det inn,»sa han og glemte helt å ta imot Samuels nye isblokk.

«Følg med litt da, Martin!» Samuel ville ikke til-trekke seg oppmerksomheten til Anne-Mette.«Dessuten er det er vel bare de vanlige steinalder-greiene …» sa han og la fra seg isen før han begyntepå en ny utskjæring.

Det hendte stadig vekk at de fant godt bevarteting i isen. Det var for det meste fangstredskaperfra tidlig bronsealder, som piler og markører for å

9

drive reinsdyr utfor stup, eller kanskje en skinnskosom en jeger hadde mistet. Men av og til dukket detopp andre ting også. En gang hadde de funnet liketav en britisk turist fra begynnelsen av 1900-tallet.Filmen i kameraet hans var fremdeles intakt. Etterfremkallingen kunne de se ham avbildet med fis-kestang, stolt poserende ved siden av en rekordstorlaks. Det hadde også dukket opp et tysk kampflyfra krigen med piloten et par hundre meter unna.Sannsynligvis hadde han overlevd krasjet og var påvei ned til dalen da han ramlet ned i en bresprekk.Det var en langsom og pinefull død. Samuel syntesfunnene var makabre, men Martin lyste alltid avbegeistring.

«Beklager, jeg fulgte ikke med på hva du sa isted, Samuel,» sa Nora. «Men jeg skal prøve åsnike denne dingsen ut av isen uten at Anne-Mettemerker det. Nå er det på nippet før …»

Samuel kikket bort på roboten hennes. Den varfor langt unna til at han kunne se hva hun holdtpå med, men Gunnar, som hadde samme lasterobotsom Martin, kjørte vekk med et tårn av isblokker.

«Jeg er enig i at vi venter med Anne-Mette sålenge som mulig, men hvorfor vil du holde fun-net hemmelig?» spurte han og gjorde uvilkårlig enpause i kuttingen.

«Det er bare at … Jeg vet ikke hvordan jeg skal

10

si det,» svarte Nora sakte. Samuel kunne hørehenne trekke pusten dypt. «Jeg tror jeg har funnetnoe nytt, noe fra vår tid.»

Martin gispet.«Hæ? Mener du det er fra oss, fra Byrået?»«Kanskje det er noe vi har mistet på skitur,» sa

Samuel og tenkte at det sikkert bare var en votteller noe.

«Jeg har den!» ropte Nora. «Fort! Gjør noe som fårAnne-Mette til å se en annen vei!»

«Øh …» Martin stivnet til, men Samuel viftet viltmed armene slik at roboten hans så ut som envindmølle.

Anne-Mettes stemme brøt igjennom på høyttale-ren.

«Hva skjer? Prøver du å lure deg unna arbei-det med et av ‘anfallene’ dine igjen?» Hun lød ikkeimponert.

«Sorry! Flue inne i hjelmen,» sa Samuel. Han vei-vet armene et par ekstra ganger. Noras robot beve-get seg mot lasteluken. Den ene kloa hennes slappen liten isklump ned i skuffen, før roboten roterte360 grader rundt og de seks beina klapret forttilbake som et skremt insekt.

«Kutt ut morsomhetene og konsentrer deg omjobben!» bjeffet Anne-Mette og stengte kanalen.

«Det gikk jo glatt,» kommenterte Martin.

11

Utenfor hadde Noras robot gjenopptatt arbeidetsom om ingenting hadde hendt.

«Jeg plukker opp dingsen på vei ut, så snak-kes vi senere, OK?» hvisket hun, selv om kanalenfremdeles var lukket for de andre.

«Du og Martin, mener du vel?» sukket Samuel.«Jeg har jo fremdeles denne Argus-greia. Hvis jegblir med, så kan du like godt rapportere til Anne-Mette med en gang.»

«Vi skal fikse det,» sa Nora. «Martin har funnetpå noe lurt. Ikke sant, Martin?»

Samuel kunne nesten høre hvordan Martin rød-met av stolthet gjennom høyttaleren.

«Nei … Det var faktisk ganske enkelt. Rart atAnne-Mette ikke tenkte på det, egentlig.»

«Hva er det jeg ikke har tenkt på?» Stemmentil Anne-Mette skar gjennom praten deres. Samuelskvatt til så roboten hans gjorde et hopp.

«Det er forbudt å stenge av kanalene for privatesamtaler! Jeg vil ha en skriftlig rapport om de nyesikkerhetsreglene innen dagen er omme, forstått?»

«Eh … Hvor mange ord?» spurte Martin medskjelvende stemme, men Anne-Mette hadde alle-rede brutt kontakten.

Samuel lente seg tilbake i setet med bankendehjerte. Han skulle så gjerne ha ledd oppgitt overAnne-Mette sammen med Nora og Martin, men

12

nå ville alt bli hørt av hele gruppen. Han lukketøynene. Han kom til å bli sprø hvis han ikke fikksnakke fritt med noen snart.

Noe pirket borti albuen hans. Samuel satte robo-ten på pause og tok av seg hjelmen. Martin satt ogstirret på ham med håret strittende til alle kanter.Samuel blunket overrasket, men Martin ga ham enpapirlapp før han fikk sagt noe.

«Se, jeg har tegnet en morsom tegning!» sa hanmed kunstig stemme.

«Eh … Hva skjer?» spurte Samuel. Han begynteå lure på om alle omveltningene i det siste haddegjort Martin smårar.

«Bare se på lappen, du!» svarte Martin mens hanstirret demonstrativt på Argusen.

Endelig forstod Samuel. Han holdt lappen litt påsiden for at Argusen ikke skulle filme. En kort set-ning var skrevet med vanlig penn på en avrevetpapirbit.

«Å, ja. Den vitsen er gøyal,» sa han høyt med entvungen latter, mens øynene leste ordene: ‘Møtes ibiblioteket klokka fem!!!!!’.

2

Martin og Nora stod ved heisen og ventet da Samuelkom løpende.

«Sorry! Jeg måtte bare få ferdig rapporten tilAnne-Mette. Beklager hvis jeg kommer for sent.»

Nora så på Argusen og ristet nesten umerkelig påhodet.

«Ja, så fint at du vil hjelpe meg å finne ut merom dronningene av Madagaskar på 1800-tallet,»sa hun høyt mens Martin ble opptatt med noe bakSamuels rygg. Nora snakket i vei om Madagaskarfør hun til slutt ga tommelen opp med et smil, ogSamuel skjønte at Martin hadde gitt henne et ellerannet tegn.

«Kom her litt,» sa hun og trakk Samuel inntil seg.Samuel kjente han ble varm helt ned i tærne. «Lameg gi deg en god klem,» fortsatte hun, og trykketham inntil seg før hun slapp ham fort. Samuel blestående og svaie et øyeblikk og nøt fremdeles lukten

14

av den mynteduftende sjampoen hennes da Martinspratt fram med et bredt glis.

«Du er et geni, Martin! Han er fri!» Nora pektepå Argusen.

Samuel så ned på genseren. Argusknappen varblitt dekket av noe som liknet en grå bruskork. Etgrønt lys blinket i midten.

«Men husk, friheten varer kun en halv time,» saMartin. «Jeg tar tiden, men lyset skifter til gult nårdet er fem minutter igjen.»

«Hva har du gjort?» stotret Samuel. Han kunnenesten ikke tro at han var kvitt Anne-Mettes over-våkende blikk. «Har du hacket Argusen?»

«Næh,» svarte Martin med dårlig skjult stolthet.«Den greia utenpå viser en film til Argusen, inklu-dert lyd. Etter Nora-kosen drar du alene ned i bib-lioteket og leser om dronninger en halvtimes tid. Vimå bare passe på å være tilbake her når filmen erferdig.»

«Så du har hatt på deg et kamera og filmet altnede i biblioteket tidligere i dag?» spurte Samuel.

«Stemmer! Jeg måtte bare holde meg unna andrefolk, ellers var det ganske enkelt,» sa Martin ogstrålte.

«Og vi måtte faktisk klemme hverandre slik atovergangen ble riktig,» la Nora til med et grøss. «Toganger!»

15

«Du vet hvor jeg er hvis du får lyst på mer,» saMartin og slengte henne et kyss. Nora himlet medøynene.

«Hvis vi skal få tid til å undersøke den tingen jegfant i isen, så må vi få opp farten,» sa hun og begynteå gå fort langs rullefortauet.

De stoppet utenfor døren til språkrommet. Plan-ter og trær grodde langs kantene på glasstunel-lene, og Nora hadde gjemt gjenstanden i eføyensom vokste oppetter veggen. De satte i gang med åundersøke bladverket.

«Er du sikker på at det var her du la den?» spurteSamuel. Han ville nødig mase, men han ville ikkekaste bort den dyrebare halvtimen på å skremmepinnsvin i buskene.

«Ja da, og jeg sjekket at ingen så meg …» Norable avbrutt av et utrop fra Martin.

«Fant den! Jøss, den er jo skikkelig tung?» Hanholdt opp en av Noras svarte leggvarmere som varknyttet igjen i begge ender.

Nora hysjet på ham og pekte på døren til språk-rommet.

«Vi stikker inn her. Alle gjør lekser på dennetiden, så det er sikkert ledig.»

Språkrommet minnet litt om en stall. Det varlangt og smalt, med en rad av skillevegger somutgjorde mange små rom på begge sider. Når de

16

skulle lære språk fikk elevene et rom med hversin hologramfigur, en slags ‘billigversjon’ av simu-leringene. Figuren deres kunne være ung, gam-mel, adelig eller fattig. For tiden lærte de rus-sisk, og de fleste guttene maste om å få snakkemed en overlegen danserinne i hvit hermelinpelsfra Nøtteknekkeren. Selv likte Samuel ‘BabushkaBaboesjka’ best. Hun var en hyggelig bestemor, ryn-kete som en gammel trestamme og med en stor lueav rødbrun revepels. Ytterkanten på hologrammetglødet alltid gjennomsiktig når hun spurte ham omhverdagslige ting, som om han hadde varme noksokker eller om han likte russisk rødbetsuppe.

Nå stod språkrommet tomt, kun opplyst av detgrå dagslyset fra et stort vindu i enden. Nora lafra seg leggvarmeren på et ledig bord med et dunk.Martin fulgte spent med mens hun strevde med ååpne knutene, men Samuel klarte bare å tenke påden korte friheten som snart var over.

En knute løsnet. Noe blankt og metallisk rulletut.

«Du hadde rett,» sa Martin og justerte brillenelenger opp på nesen. «Den der er neppe fra gamledager. Noen fra Byrået må ha mistet den.»

«Ser mer ut som et romvesen har glemt denigjen,» kommenterte Samuel. Gjenstanden var for-met som en avlang ball, litt tykkere i den ene enden.

17

«Jeg synes den likner på en avocado. Samme stør-relse også,» sa Nora og holdt den opp. Metallet varså blankt at speilbildet forstørret nesen hennes tildet komiske. «Den må vel åpnes her?» Hun pektepå en nesten usynlig sprekk som viste at gjenstan-den bestod av to avlange halvdeler. Først forsøktehun å skyve de to delene forsiktig fra hverandre,så hardere, og til slutt gjorde hun en grimase avanstrengelse mens hun dro til av alle krefter.

«Forsiktig! Det der er ikke noe glass med jord-bærsyltetøy!» Martin nappet den fra henne. «Av ogtil må man bruke hjernen i stedet for muskler.»

Nora betraktet ham med en geip mens hansnudde og vendte på metallavocadoen med intenstblikk. Til slutt mistet Samuel tålmodigheten.

«Kan vi ikke finne på noe gøy i stedet for å holdepå med den håpløse greia,» sa han og skulle til årøske den ut av hendene på Martin. Men idet finger-tuppene hans sneiet borti, lød et svakt klikk og de tohalvdelene svingte et par millimeter fra hverandre.

«Jeg var så vidt borti den! Jeg sverger!» utbrøtSamuel.

En lysstripe flimret ut fra sprekken og lyste oppde tre ansiktene.

«Hysj! Den er ikke ødelagt! Hør!» sa Nora. Debøyde seg nærmere. Gjennom suset fra ventila-sjonsviftene kunne Samuel ense en svak stemme.

18

«Er det en slags radio, eller?» Martin ga denavlange kulen videre til Samuel. «Her, ta den du.Du åpnet den. Kanskje du kan fikse den?»

Samuel holdt det glatte metallet opp mot ansik-tet og myste inn i lysstripen. Lyden av insisterendehvisking ble sterkere.

«Hva i alle …?»Med en rask bevegelse vred han de to halvdelene

fra hverandre.Lyset sluknet.«Å, nei!» Samuel ble redd metallklumpen var øde-

lagt, men så kom et bilde til syne på innsiden avden ene halvdelen.

Det var en film. Bildet var først grumsete oghakkete før pikslene skled på plass.

Alle tre gispet høyt, og Samuel holdt på å mistehele klumpen i bordet.

«Hvis dette er en spøk, så er det ikke det minstemorsomt …» begynte Nora med skjelvende stemme.Det var hennes ansikt som fylte den ovale skjermen.

*

Bildet var mørkt og kornete. Støv og skitt dekketnesten hele fjeset, men det var ingen tvil. Det varvirkelig Nora.

«Hysj, hun … du … sier noe,» hvisket Samuel.

19

«Samuel, hvis du finner dette, så må du lovemeg …» Hun strøk en tjafsete hårlokk vekk fraøynene med en skitten finger. Lyden var krystall-klar nå.

«Samuel, lov meg …» gjentok Nora på filmen. Fje-set var en blek sirkel i lyset fra kameraet. «Lov megat du ikke drar på tidstur til …» Lyden skurret ogfilmen ble brutt opp i firkanter. Samuel bøyde segenda nærmere og lyttet intenst.

«… hvis vi bare hadde holdt oss unna Nostrada-mus, så ville ingen fått vite at … Hører du? Hvisdu …» Bildet forsvant igjen og Samuel skar ten-ner i frustrasjon. Hva var det hun hadde sagt,‘Nostradamus’?

Noras ansikt dukket opp igjen. Bakgrunnen vargrumsete og mørk. Hun knep sammen øynene, ogtårene laget hudfargede elver i det skittengrå fjeset.«… er det for sent. Jeg fatter ikke hvorfor vi ikkeskjønte …» Hun svelget og så rett inn i det sterkelyset fra kameraet. Pupillene krympet til svartenåleprikker. «Dette er viktig, Samuel! Lov meg at …Hvis ikke, betyr det slutten! Du ble jo drept fordi …»Bildet brakk opp i et mangefarget puslespill igjen.

Samuel så opp. Han kunne ikke tro det, menNoras og Martins sjokkerte ansiktsuttrykk bekref-tet den kalde frykten i magen. Hadde virkelig Norasagt at han kom til å dø?