Amor Towles

Regler for godoppførsel

Oversatt avHeidi Grinde

Originalens tittel: Rules of Civility© Amor Towles 2011

All rights reserved.Norsk utgave © Schibsted Forlag AS, Oslo 2013

Omslagsdesign: Magnus RiiseOversetter: Heidi Grinde

Repro: RenessanseMedia AS, AskerOmbrekking: Type-it AS, Trondheim

Satt med 10,6/12,5 pkt. Sabon hos Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland

ISBN 978-82-516-5726-6

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloveneller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering istrid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.schibstedforlag.no

Bibelteksten er hentet fra Bibelselskapets oversettelse av 1930.

Til Maggie, min komet

Derefter sier han til sine tjenere: Bryllupet er vel ferdig, mende innbudne var det ikke verd; gå derfor ut på veiskjelleneog be til bryllups så mange I finner! Så gikk da disse tjenereut på veiene og fikk sammen alle dem de fant, både ondeog gode, og bryllupshuset blev fullt av gjester. Da nu kon-gen gikk inn for å se på dem som satt til bords, så han deren mann som ikke hadde bryllupsklædning på. Og han sa tilham: Min venn! hvorledes er du kommet inn her og har ikkebryllupsklædning på! Men han tidde. Da sa kongen til tje-nerne: Bind hender og føtter på ham og kast ham ut i mørketutenfor! Der skal være gråt og tenners gnidsel.

Evangeliet etter Matteus, 22.8–14

prolog

4. oktober 1966 var Val og jeg – et middelaldrende ektepar– til stede ved åpningen av Mange er kallet på Museum ofModern Art – den første utstillingen av portrettene WalkerEvans tok med skjult kamera på undergrunnsbanen i NewYork City i slutten av 1930-årene.

Det var hva sosietetsspaltene pleier å kalle «et storstilet ar-rangement». Mennene var i smoking og matchet fotografi-enes svart-hvitt; kvinnene hadde kjoler i sterke farger medskjørt i alle tenkelige lengder, helt fra akillessenen til høytoppe på låret. Det ble servert champagne på små, runde brettsom ble budt rundt av unge, arbeidsløse skuespillere med feil-frie ansiktstrekk, grasiøse som akrobater. Få av de invitertestuderte bildene. De var for opptatt med å more seg.

En beruset, ung overklassedame på jakt etter en kelner vak-let og holdt på å velte meg over ende. Hun var langt fra deneneste i den tilstanden. Ved formelle sammenkomster var detav en eller annen grunn blitt sosialt akseptabelt, til og medfasjonabelt, å vise seg beruset før klokken åtte om kvelden.

Mendetvarkanskje forståelig. I1950-årenehaddeAmerikaløftet verden etter hælene og ristet småpengene ut av lom-mene på den. Europa var blitt en fattig fetter, bare våpen-skjold og ingenting å sette på bordet. Og alle disse landene iAfrika, Asia og Sør-Amerika som var så umulige å holde frahverandre, hadde nettopp begynt å pile over veggene i ameri-kanske klasserom som firfisler i solen. Sant nok var det kom-

9

munisme der ute et sted, men nå, med Joe McCarthy lagt igraven og ingen på månen ennå, snek russerne seg foreløpigbare fordektig omkring på spionromanenes sider.

Altså var vi alle mer eller mindre beruset. Vi slynget osslik satellitter ut i natten, vi gikk i bane tre tusen meter overjordoverflaten, og drivstoffet vårt var sviktende utenlandskvaluta og dyrt brennevin. Vi pratet høyrøstet i middagssel-skaper og smatt inn i ledige soverom med hverandres ek-tefeller med like stor begeistring som greske guder, og likestor mangel på diskresjon. Og hver morgen våknet vi 06.30presis, klare i hodet og fulle av optimisme, rede til igjen åinnta plassene våre bak stålskrivebordene og gripe roret påverdensskuta.

Fotografen – Evans – var ikke midtpunktet den kvelden.Han var omkring femogseksti, og et likegyldig forhold tilmat hadde gjort ham så vissen og mager at han ikke mak-tet å fylle sin egen smoking. Han så like trist og uanselig utsom en pensjonert mellomleder fra General Motors. Fra tidtil annen brøt noen inn i ensomheten hans med en bemerk-ning, men i så lenge som femten minutter av gangen kunnehan stå alene i kroken sin, ille til mote som en veggpryd pået ball.

Nei, det var ikke Evans som tiltrakk seg alles blikk. Defestet seg isteden ved en tynnhåret, ung forfatter som nett-opp hadde skapt sensasjon ved å føre i pennen en roman omsin mors utroskap. Flankert av sin redaktør og sin presseag-ent sto han og tok imot komplimenter fra en hærskare avbeundrere. Han så ut som et slu spedbarn.

Val stirret undrende på den smiskende skaren. Han kunnetjene ti tusen dollar om dagen ved å tilrettelegge en fusjonmellom en sveitsisk kjøpesenterkjede og en amerikansk våp-enfabrikant, men kunne ikke for sitt bare liv begripe hvordanen sladrehank kunne skape slik furore.

10

Forfatterens presseagent, som alltid holdt skarpt øye medomgivelsene, fanget blikket mitt og vinket meg bort til dem.Jeg vinket lett tilbake og grep min mann i armen.

«Kom, kjæreste,» sa jeg. «Så går vi og ser på bildene.»Vi gikk inn i salen ved siden av der det var langt færre folk,

og begynte å gå langsomt rundt veggene og studere bildene.Nesten alle var portretter av en eller to undergrunnspassa-sjerer som hadde sittet rett overfor fotografen.

Her var en sindig ung mann fra Harlem med en smal, litenbart og bowlerhatten kjekt på snei.

Her var en bebrillet førtiåring i frakk med skinnkrageog bredbremmet hatt, som så ut som en regnskapsfører forgangstere.

Her var to enslige piker fra parfymedisken på Macy’s,begge godt over tredve og litt surnet fordi de beste årene ilivet lå bak dem; nå kjørte de med sine nappede øyenbrynhele veien til Bronx.

Her en han, der en hun.Her de unge, der de gamle.Her de velkledde, der de lurvete.

Selv om fotografiene var tatt for over femogtyve år siden, varde aldri blitt vist offentlig før. Evans hadde åpenbart næreten viss bekymring for at det ville krenket motivenes privat-liv. Dette lyder kanskje underlig (eller til og med litt jålete),gitt at han hadde fotografert dem på et så offentlig sted.Men når man så ansiktene på rad og rekke på veggen, kunneman forstå Evans’ tilbakeholdenhet. For faktum var at ka-meraet hadde fanget inn en naken menneskelighet. Motivenehadde sittet fordypet i tanker, skjult bak sin anonymitet somtogpassasjerer, uten anelse om at kameraet var rettet direktemot dem – og mange hadde uforvarende blottet sitt innerstejeg.

Alle som har vært nødt til å reise med undergrunnen to

11

ganger om dagen for å tjene til livets opphold, vet hvordandet er: Når du stiger på, viser du ennå verden den samme per-sonligheten som du viser kolleger og bekjente. Du har båretden med deg gjennom korsbommen og forbi skyvedørenefor at medpassasjerene dine skal vite hvem og hvordan duer – dristig eller forsiktig, forelsket eller likeglad, velståendeeller arbeidsløs trygdemottager. Men så finner du deg et seteog toget begynner å gå; det stanser ved én stasjon og så entil; noen går av, andre stiger på. Og i togets gyngende, vug-gende rytme svinner din omhyggelig oppbygde personlighetvekk, litt etter litt. Superegoet oppløses mens tankene vand-rer formålsløst mellom dine private bekymringer og drøm-mer, eller enda bedre: De lar seg drive inn i et slags hypnotiskvakuum der selv bekymringer og drømmer renner bort ogden kosmiske stillhet og ro inntrer.

Det skjer med oss alle. Det er bare et spørsmål om hvormange stoppesteder som trengs. To for noen. Tre for andre.Sixty-eighth Street. Fifty-ninth. Fifty-first. Grand Central.For en lettelse vi opplevde i disse minuttene der vi med for-svarsverkene nede og blikket ute av fokus fant trøst i vår egenisolasjon.

Så fantastisk denne samlingen av fotografier må ha virket foralle utenforstående. Alle de unge advokatene og banksjefspi-rene og de kvikke overklassejentene som vandret gjennomgalleriet må ha studert bildene og tenkt: For et mesterverk!For en kunstnerisk seier! Her har vi endelig menneskehetensansikt!

Men for de av oss som var unge på den tiden, så ansikteneut som gjenferd.

1930-årene …For et oppslitende tiår det var.Jeg var seksten da Depresjonen begynte, akkurat gammel

12

nok til at alle mine drømmer og forventninger var påvirket(og lurt) av 1920-årenes uanstrengte rikdom og stråleglans.Det var som om Amerika lanserte Depresjonen bare for å giManhattan en lærepenge.

Etter det store krakket hørte man ikke legemene som trafffortauet, men det kom noe som lignet et kollektivt gisp, ogderetter falt tausheten som snø over byen. Det ble blunketmed lysene. Bandet la instrumentene vekk, og alle gikk stillemot utgangsdøren.

Så begynte vinden å komme vestfra istedenfor østfra ogblåste alt støvet fra Oklahoma hele veien tilbake til Forty-second Street. Det kom i svulmende skyer som la seg overaviskiosker og parkbenker, det svøpte seg om rettferdige ogurettferdige som asken over Pompeii. Brått fikk vi våre egenJoader – forpinte og dårlig kledd trasket de langs smugene,forbi oljefatbålene, forbi provisoriske brakker og herberger,under brospenn; de ség langsomt, men metodisk mot sittindre California, som var like nedverdigende og uforson-lig som den virkelige delstaten. Fattigdom og maktesløshet.Hunger og håpløshet. Iallfall inntil varslene om krig fikk alttil å se lysere ut.

Ja, portrettene som Walker Evans hadde tatt med skjult ka-mera fra 1938 til 1942 viste menneskeheten, men en spesiellgren av den – en kuet menneskehet.

Noen skritt foran oss gikk en ung kvinne og nøt utstillingen.Hun kunne ikke være over toogtyve. Det så ut som hun blegledelig overrasket over hvert enkelt bilde, som om hun besåanegalleriet i et slott der hvert eneste ansikt virket fremmed-artet og majestetisk. Huden hennes glødet av en skjønnhethun ikke visste om selv, men som fylte meg med misunnelse.

For meg var ikke ansiktene fremmedartede. De kuede ut-trykkene, de tomme blikkene som ikke møtte andres – altvar bare så altfor velkjent. Det kjentes som den opplevel-

13

sen man får når man kommer inn i en hotellvestibyle i enannen by der folks klær og manerer er så like ens egne atman bare er nødt til å støte på noen man ikke har lyst til åmøte.

Og på en måte var det dét som skjedde.

«Det er Tinker Grey,» sa jeg da Val ville gå videre til nestebilde.

Han kom tilbake for å kaste et nytt blikk på et portrett aven åtteogtyve år gammel ubarbert mann i loslitt frakk.

Han var ti kilo for tynn, rosene i kinnene var nestenborte, og ansiktet var synlig skittent. Men øynene var klareog våkne, han stirret rett frem med en svak antydning av etsmil på leppene, som om det var han som studerte fotogra-fen. Som om det var han som studerte oss med et blikk somspente over tre tiår, over et gjel av møter. Lik et besøk fra dethinsidige. Og akkurat slik han så ut den gangen.

«Tinker Grey,» gjentok Val med noe vagt gjenkjennendei stemmen. «Jeg tror broren min kjente en Grey som varbankier …»

«Ja,» sa jeg. «Det er ham.»Val studerte bildet nøyere nå og utviste den nødvendige,

høflige interessen som man skyldte en fjern bekjent som detvar gått dårlig med. Men i tankene hans må det ha dukketopp et spørsmål eller to om hvor godt jeg kjente mannen.

«Eiendommelig,» sa Val bare og rynket brynene nestenumerkelig.

Den sommeren Val og jeg begynte å være sammen, var vifremdeles i tredveårene og hadde ikke gått glipp av stort merenn ti år av hverandres voksne liv, men det var nok. Tid noktil å leve – eller forskusle – et helt liv, eller iallfall såpasslang tid at det ikke ville vært unormalt om han hadde stilt etspørsmål eller to.

14

Men etter Vals mening var tilbakeblikk sjelden av det gode,og når det gjaldt min fortid, var han, som i alt annet, engentleman.

Ikke desto mindre kom jeg med en innrømmelse.«Jeg kjente ham også,» sa jeg. «Han var med i vennekret-

sen min en stund. Men jeg har ikke hørt navnet hans sidenfør krigen.»

Vals øyenbryn glattet seg ut.Kanskje disse forrædersk enkle kjensgjerningene kom som

en trøst. Han gransket bildet enda mer inngående og ristetlett på hodet, både over det tilfeldige sammentreffet og overhvor urettferdig Depresjonen hadde rammet.

«Eiendommelig,» sa han igjen, mer medfølende dennegangen. Han stakk armen inn under min og trakk megvarsomt videre.

Vi oppholdt oss de nødvendige minuttene ved det neste bil-det. Og det neste og det neste. Men nå gled ansiktene forbi likansiktene på fremmede mennesker på vei opp den motsatterulletrappen i undergrunnen. Jeg enset dem knapt.

Å se Tinkers smil …Etter alle disse årene var jeg helt uforberedt. Det kjentes

som et bakholdsangrep.Kanskje det bare var selvtilfredshet – den deilige, ubegrun-

nede selvtilfredsheten vi opplever som velstående, middel-aldrende Manhattan-beboere – men da jeg gikk inn gjennomdøren til museet, ville jeg ha sverget under ed på at jeg haddefunnet den perfekte balanse i livet. Et ekteskap tuftet på in-tellektuelt fellesskap, en forening av to urbane åndsmennes-ker som vendte seg like mykt og uavvendelig mot fremtidensom solsikker mot solen.

Nå kjente jeg likevel at tankene var på vei tilbake til for-tiden. De snudde ryggen til den perfekte nåtiden jeg haddestrevd så hardt for å bygge opp, de lette seg frem mot et år

15

som lå langt tilbake i tid, et år fullt av herlig usikkerhet ogtilfeldige møter – møter som der og da syntes bare vilkårligeog gledessprudlende, men som etter som tiden gikk, mer ogmer fikk et anstrøk av skjebne.

Ja, tankene vendte tilbake til Tinker og Eve, men også tilWallace Wolcott og Dicky Vanderwhile – og til Anne Gran-dyn. Og til kaleidoskopet som ristet frem bildet som ga formog farge til akkurat min opplevelse av året 1938.

Der jeg sto ved siden av min mann, merket jeg at jeg varfast bestemt på å holde minnene fra det året for meg selv.

Ikke fordi noen av dem var så skandaløse at de ville sjok-kert Val, eller representert noen trussel mot harmonien i ek-teskapet vårt – tvert imot, hvis jeg hadde delt dem med Val,ville han sikkert blitt enda gladere i meg. Men jeg ville ikkedele dem med ham. Fordi jeg ikke ville tynne dem ut.

Mer enn noe annet ønsket jeg å være alene. Skritte ut avdet skjærende lyset som omga meg og mine omgivelser. Jegville ta en drink i en hotellbar. Eller enda bedre, ta en taxi nedtil Greenwich Village for første gang på gud vet hvor mangeår …

Ja, Tinker så fattig ut på det fotografiet. Fattig og sultenog uten fremtidsutsikter. Men han var ung og intens også, ogunderlig levende.

Plutselig føltes det som om ansiktene på veggen så på meg.De trette, ensomme gjenferdene på undergrunnsbanen grans-ket ansiktet mitt og merket seg de sporene etter kompromis-ser som gjør aldrende ansiktstrekk så gripende, så eneståendeegnet til å vekke medfølelse.

Så sa Val noe som forbauset meg: «Vi går.»Jeg så opp, og han smilte.«Kom nå. Vi drar heller tilbake en formiddag når det ikke

er så mye folk her.»«Okei.»

16

Folkemengden hadde trengt seg sammen i midten av rom-met, så vi smøg oss langs veggene forbi fotografiene. Ansik-tene gled forbi lik ansikter til fanger som kikker ut gjennomde små, firkantede åpningene i celledørene. De fulgte megmed blikket som om de ville si Hvor tror du at du har tenktdeg? Og så, like før vi nådde døren, var det ett av dem somfikk meg til å stanse tvert.

Jeg merket at jeg smilte skjevt.«Hva er det?» spurte Val.«Der er han igjen.»På veggen, mellom to portretter av eldre kvinner, hang et

annet foto av Tinker. En glattbarbert Tinker i kasjmirfrakkmed et perfekt Windsor-knyttet slips som tittet frem oversnippen på en skreddersydd skjorte.

Val grep meg i hånden og trakk meg tett opptil bildet.«Du mener den samme mannen vi så tidligere?»«Ja.»«Det kan det ikke være.»Val skyndte seg tilbake til det første portrettet. Fra den

andre siden av rommet så jeg hvordan han gransket detskitne fjeset nøye og lette etter spesielle kjennetegn. Han komtilbake og stilte seg igjen en tredve centimeter fra mannen ikasjmirfrakken.

«Helt utrolig!» sa han. «Det er den samme mannen,»«Vennligst ikke gå så tett innpå kunstverkene,» sa en

sikkerhetsvakt.Vi tok et par skritt tilbake.«Hadde man ikke visst det, ville man sagt at det var to vidt

forskjellige menn.»«Ja,» sa jeg. «Det har du helt rett i.»«Vel, skal si han kom seg på bena igjen!»Val ble plutselig i godt humør. Hans naturlige optimisme

ble vekket ved synet av denne endringen fra usle filler tilutsøkt eleganse.

17

«Nei,» sa jeg. «Dette er det tidligste bildet.»«Hva?»«Det andre fotografiet ble tatt etter dette. I 1939.»Jeg pekte på merkelappen.«Dette ble tatt i 1938.»Ingen kunne bebreide Val for feiltagelsen. Det var naturlig

å anta at dette var det seneste bildet, og ikke bare fordi detvar plassert bortenfor det første. På bildet fra 1938 så Tinkerikke bare mer velstående ut, men eldre også; ansiktet var run-dere og med en snev av pragmatisk verdenstretthet, som omen rekke suksesser også hadde dratt med seg et par ubehage-lige sannheter. Mens bildet som var tatt året etter, så mer utsom et portrett av en tyveåring i fredstid: vital, fryktløs ognaiv.

Val ble forlegen på Tinkers vegne.«Å,» sa han. «Så leit.»Han tok meg i armen igjen og ristet på hodet, av Tinker

og av oss alle.«Fra rikdom til armod,» sa han mildt.«Nei,» sa jeg. «Ikke akkurat det.»

NEW YORK CITY, 1969