Peter Kihlman

Fra ungkar til far

© CAPPELEN DAMM AS 2016

ISBN 978-82-02-51038-1

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Miriam EdmundsPortrettfoto: Tove BreisteinSats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016Trykt på 55 g Enso Creamy 2,0

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Christina, Gustav og minsten i magen

Forord ..................................... 9Ungkar .................................... 11Vordende pappa ...................... 17Fødselen .................................. 64Den første tiden....................... 97Det første året ......................... 115Det andre året ......................... 157Det tredje året ......................... 230Hva nå?................................... 277Etterord................................... 288Takk........................................ 292

Jeg fikk det aldri helt til på skolen. På den sosiale bitenvar jeg best i klassen, men i karakterboka var jeg ensoleklar taper. Maurene i rumpa tillot meg aldri å sittestille, men bar meg heller på kongestol ut på rektors kon-tor. I en periode på barneskolen var jeg så mange gan-ger på rektors kontor at jeg til slutt ikke gadd å gå. Jeggikk heller ut i naturen og nøt omgivelsene mens minut-tene sneglet seg sakte forbi. Det var visst ikke spesieltpopulært det heller. Kun en sjelden gang brøt jeg gjen-nom skorpa og spiste kirsebær med de store, men det erfå minner fra skolen jeg kan se tilbake på med stolthet.

I en norsktime en gang på videregående fikk vi i opp-drag å skrive et dikt som skulle fremføres i timen noenuker senere. Jeg kastet meg over oppgaven og skrev dik-tet på 5 minutter. Det handlet om at jeg skulle knivstikkenorsklæreren på vei hjem fra skolen. Det var humoristiskment, men budskapet var vel kanskje etisk sett litt ugreit.

Til da hadde jeg ansett henne for å være en slags erke-fiende, for hun representerte alt jeg kjempet så hardtimot: skolesystemet, flinkismen og en uforståelig for-kjærlighet for nynorsk. Laila, het hun. Laila Akslen.

9

Men å formidle en slags latent drapstrussel i diktform …Jeg husker godt at jeg først innså hvor ille det hørtes ut,da jeg sto foran hele klassen og leste linjene høyt. Mankan trygt si at forutsetningene for katastrofe så definitivtvar til stede. Da diktet var ferdig opplest, sto jeg stille ogventet på dommen. Lærerinnen Laila satt urovekkendestille i stolen og analyserte meg. Så sa hun noe jeg aldrihadde forventet.

«En dag kommer du til å gi ut en bok, og den glederjeg meg veldig til å lese.»

Hun hadde sett rett gjennom diktets morbide verseføt-ter fra en rebelsk tenårings penn og funnet forfatterspi-ren som lå gjemt mellom linjene. Det øyeblikket ble etvendepunkt jeg aldri vil glemme. Jeg skal ikke si at jeg blenoen mønsterelev over natten, men et lys ble så absolutttent.

Og nå sitter jeg her, mange år senere. Ett barn på baby-call for kvelden, ett barn i magen til mor, en snorkendehund på sofaen, nystekt bananbrød på vei ut av ovnenog en bok med mitt navn på til salgs i butikkene. Liveter en merkverdig ting.

Peter KihlmanLarvik, september 2014

10

Jeg har aldri likt barn. Jeg har rett og slett hatet dem.Ikke slik man sier «Å, jeg bare hater mandager», nei, hersnakker vi ektefølt hat. Hvorfor? Barn bråker uholdbartmye, de klarer ikke å oppføre seg, de er utilregnelige ogde lukter fiskeslo. Dessuten forvandler de foreldrene sinetil kommunegrå nikkedukker som begynner å kaldsvettehvis de må prate om noe annet enn bleiepriser og barne-hagedekning. Små barn er høylytte og ufordragelige. Degir totalt blanke i om du har en dårlig dag eller ikke, hvisde føler for å skrike av full hals på bussen, i rushtrafik-ken, i influensasesongen, ja så gjør de det. Med renter!Hadde voksne mennesker oppført seg på samme måte,hadde de blitt bannlyst.

Barn er arrogante, de eier ikke folkeskikk, og de slip-per unna med det. De bæsjer nøyaktig hvor og når detpasser dem, og de er ikke flaue for å innrømme det. De eraltfor, altfor ærlige, og de oppfører seg som dyr. Ikke erde spesielt søte heller. Små barn som lirer av seg usann-synlige gullkorn og setninger som ikke henger på greipkanskje, men små babyer ser mest ut som uferdig troll-deig. Ingen grunn til å ta helt av for, ei heller starte enslags småbarnsreligion.

11

Det eneste som er mer irriterende enn barn, er nyfrelstesmåbarnsforeldre. Makan til gråspraglet og trist gjengskal du lete lenge etter. De maser og gnager om at alleandre også må få barn, og de fremstiller det gjerne somom det er like enkelt som å kjøpe et nybakt brød. Somom det ikke er en livslang forpliktelse av avgjørendebetydning uten noen form for angrerett. «Men jeg misli-ker jo barn», prøver jeg meg. Nei da, jeg gjør visst ikkedet, for det er et mirakel. Det er bare jeg som ikke for-står. Man vet ikke hva kjærlighet er før man får barn,man er et uvitende fjols som ikke er med på notene. Manhar ikke sett lyset. Å si at det å få barn kan virke somen religion for noen, vil ikke være å overdrive det grann.Men det er vanskelig å skjule asurblå søplesekker underøynene, selv bak et blendende hvitt smil.

Så er det også noe spesielt irriterende å se sine vennerfalle fra én etter én fordi de plutselig aldri har tid til deglenger. Ja vel, så har du fått en ekstra person inn i livet,men er det virkelig så gøy å leke med Lego at du aldri hartid til å bli med på byen lenger? Er jeg plutselig ikke godnok for deg, nå som du har fått en dårlig etterlikning avdeg selv i miniformat å passe på?

Slik har det alltid vært for meg gjennom de første 30årene av mitt liv. Jeg er et produkt av min tid, og likesåer min holdning til det å få barn. De kaller det «arre-sted development» eller på godt norsk «stanset utvik-ling». Med det menes en generasjon som nekter å blivoksen. Man trenger ikke å se lenger tilbake enn til fore-gående generasjon for å forstå hva det betyr. Våre for-eldre begynte på voksenlivet i starten av tenårene og fikkgjerne barn i starten av 20-årene. På én generasjon hardette forløpet blitt flyttet et tiår, og min generasjon har

12

veldig god tid på seg til å bli voksne. Om noe kan man siat vi har utvidet ungdomstiden med et tiår. Der man førkunne være fullvoksen og ta over gården i en alder av 7år, er det nå helt normalt å dra på byen og oppføre segsom en tenåring til man er midt i livet. En klar indikasjonpå dette er at gjennomsnittsalderen for å få sitt første-fødte barn i hovedstaden nå ligger på rundt 30 år (i 2013var mors alder ved førstefødte barn i snitt 28,6 år. Farsalder var tilsvarende 31,3 år. Kilde: SSB). Det er gammeltdet, spesielt når man vet at det også finnes mange ungemødre der ute. For hver 16-åring som føder et barn mådet veldig mange førstegangsfødende 40-åringer til for åfå regnestykket til å gå opp.

Ikke at det er noe galt med å vente lenge med å fåbarn, men det betyr at man i hvert fall har tatt seg godtid før man til slutt tok steget. Og det er et av privilegienevi har her til lands. Vi trenger ikke bry oss nevneverdigom befolkningsvekst eller tøffe tider. Vi har jo oljen. Vivet nok ikke helt hva det vil si, men vi vet at den norskebankboksen er fylt med flytende gull, så det vil nok helstgå bra. Et år med dårlige avlinger setter oss ikke nevne-verdig tilbake eller truer med hungersnød. Den størstekrisen jeg har møtt i min levetid var smørkrisen i 2011og den klarte vi så vidt å kjempe oss gjennom. Vi trengerikke bygge landet, men kom til dekket bord. Dette harnok gjort oss en anelse mette og bortskjemte. Vi blir fødtmed et rikmannsperspektiv på livet. Og dette ser ut til ågjøre oss såpass konforme at det grenser til latskap. Detgår helst bra, vi må ingenting. Med et slikt syn på verdenblir man fort litt over middels selvsentrert.

Problemet med denne fryste utviklingen er at når manrekker å være ungkar og rotløs gjennom halve livet, sårekker man å bli voksen alene. Man blir vant til å ha sine

13

ting, disponere sin tid som man vil og leve akkurat slikman føler for. Verken foreldre eller slekt står og ham-rer på døra og maser om at du må sette opp tempoetfor å skape nye navn til å føre slekten videre. Vi har alltid i verden. Og i den prosessen så vokser vi oss ganskeså selvopptatte. Ved å fryse utviklingen før man blir heltvoksen, og trekke ut ungdomsårene et ekstra tiår, får vimange år til å pleie kun oss selv. Vi blir veldig opptatt avvåre egne interesser og fritid, til det punkt hvor vi ikkeegentlig har tid til familiære hensyn og slekters gang.

Derfor virker det plutselig veldig skummelt å skullebryte opp den rutinen man har innarbeidet over såmange år ved å sette et barn til verden. Man er jo så godtkjent med alt man har og er godt fornøyd med det, såhvorfor endre en vinnerkombinasjon? Barn blir til sluttet slags brysomt element som truer med å komme imel-lom deg og din fritid.

Det er nok ikke uvanlig for folk av min tid å tenke: «Joda, jeg skulle gjerne hatt barn jeg, men jeg har bare ikketid akkurat nå. Jeg skal reise til Australia til sommeren,og til høsten ønsker jeg å lære meg italiensk. I tillegg skalvi jo i bryllup til våren, og dessuten har jeg vurdert å taet kveldskurs for å bli personlig trener, så akkurat nå harjeg rett og slett ikke tid. Når jeg tenker meg om, så harjeg kanskje ikke så lyst på barn likevel. Jeg har nok medå få ting til å gå rundt økonomisk, og jeg setter pris påå henge ute med venner, kunne gå ut når jeg vil, drikkekaffe med hvem jeg vil når jeg vil og ikke være tvunget tilå sitte hjemme og kjede meg med et barn. Ikke helt klar,kanskje i morgen. Eller til høsten. Eller neste år. Kanskjeegentlig aldri, jeg mener: Hvem har vel tid? Jeg har mittliv og er fornøyd med det, så hvorfor skal jeg risikere åmiste alt det ved å sette et barn til verden?»

14

Men så får man barn, og da skjer det noe. Jeg har alltidirritert meg over hvordan folk forandrer seg når de fårbarn, og hvordan de nekter å innse dette selv. Ikke bareer jeg irritert på deres vegne, men det føles også veldigtruende. Jeg liker meg selv slik jeg er, så hvorfor skaljeg endre på det? Jeg har ingen garantier for at jeg likerden personen jeg veldig mot min vilje vil bli når jeg endag setter et barn til verden. Hvorfor kan jeg ikke barefå være meg selv? Og hva skjedde med deg? Du pleide åvære kul. Du pleide å være en av gutta, men nå vet jegnesten ikke hva jeg skal kalle deg lenger. Av denne grunnalene har jeg aldri vært særlig begeistret når venner harfortalt meg at de venter barn. Jeg har så vidt klart å klis-tre på meg et halvhjertet smil og gitt mine gratulasjoner,men det var alltid bare et spill for galleriet. I all hem-melighet tenkte jeg mitt. Ante hva som kom til å skje.Så konturene av en kamerat på en båt på vei ut i ukjentfarvann, en båt som aldri ville returnere. For et utro-lig forstyrrende og ødeleggende element i vårt vennskap!Hvordan skal vi få nok tid til å henge sammen fremovernår du vet hvordan folk som får barn alltid blir? Jeg haralltid sett meg nødt til å trekke minst 50 kompispoengfra venner som får barn.

Det har også vært tider der jeg ikke har klart å holdemin vemmelse og vantro for meg selv. I mørke stunderhar jeg derfor gått offensivt til verks og levert et par saf-tige slag under beltestedet, slik som å starte Facebook-grupper som roper ut min avsky til resten av verden. Denmest sagnomsuste av disse gruppene het «I don’t careabout your friggin children and they sure as hell ain’troyalty». Jeg syntes det var et viktig budskap å sende tilomverdenen, for når man er aktiv på sosiale medier ser

15

man seg fort lei på småbarnsforeldre. Med stjerner i øyaskriver de om sine prinser og prinsesser og syr silkepu-ter under armene på dem i all offentlighet. Jeg har alltidsyntes litt synd på disse småbarnsforeldrene som føler atde må rope ut hvor lykkelige de er, når det jo egentligvirker så innlysende at de egentlig savner å få sitt gamleliv tilbake. Ingen voksen person kan finne så mye gledei å snakke om bleieskift, smokker og sukkersøte barne-bursdager. Å få små barn virker nærmest som en sinns-sykdom som gjør hjernen din til grøt og gir deg kroniskbabystemme.

«Stakkars jævler, hvem er det dere prøver å lure?» tenktejeg. «Hvem er det som frivillig gir slipp på friheten det erå være ungkar, bare for å bli slave av en tyrann i bleier?»

Med et slikt utgangspunkt er det vanskelig å få kjem-pelyst på barn sånn over natten. Men i bunn og grunnhadde jeg jo egentlig lyst på barn. Eller kanskje ikke.Sant å si så var jeg ikke helt sikker. Som yngst i en søs-kenflokk på fire i en klassisk norsk kjernefamilie har jegalltid satt familie høyt og elsket å være del av denne bio-logisk ubrytelige vennekretsen. Jeg har alltid sagt at jegønsker minst 2–3 barn, men etter hvert som jeg bevegetmeg gjennom 20-årene ble jeg stadig mer usikker. Hvisjeg får barn, hvordan skal jeg da få reist på interrail tilBarcelona? Hvis man bare kunne få utlevert et ferdigoppfostret barn på rundt 10 år som var klar for kamp.Alle disse årene med ukjent territorium og bleieskift vir-ket bare mindre og mindre fristende. Ville det egentlignoensinne passe?

Og slik hadde jeg holdt det gående i 30 år, 2 måneder,3 uker og 4 dager. Men så en dag skjedde det noe …

Dette er min historie.

16

Overgangen til 30-åring ble en eneste stor fest for ung-gutten fra Kolbotn. Det var en tid full av natterangling,klanderverdig pengebruk og nei-mat. Etter mange årsavbrekk fra ungkarsscenen var jeg tilbake for fullt ogaktet å hente inn forspranget. Det ble et rotterace av fest-ligheter og utskeielser. Livet føltes i det hele tatt som eneneste stor hjemme alene-fest, og jeg ble som en 18-åringigjen. Jeg var jo i fast jobb, trente boksing og dukketopp i familiesammenkomster, men utover dette så gikkdet mye i fest og moro. Endelig hadde jeg tid til å hengeute med kompiser igjen og kunne ta meg et par øl på enukedag hvis jeg følte for det. Helgene gikk gjerne i ett,og mandagen kom alltid som en sur svigermor og dasketmeg i fjeset. Kanskje ikke så rart når helgen gjerne star-tet på onsdag og sluttet en gang i løpet av mandagsmøtepå jobben. Konsekvensene av dette rotløse ungdomslivetkom ganske umiddelbart, og innen et halvt år var jegblakk og trøtt. Huden ble gusten og magen ble flabbete.Så var jeg ikke 18 år likevel. Det skjer visst noe medkroppen i løpet av 20-årene. Det slo meg at jeg muligensgikk gjennom en slags 30-årskrise selv om jeg hardnak-ket sto på at livet lekte som aldri før. Ja vel, så er det artig

17

å fly etter damene og gå på byen med kompiser, mennår søndagen kommer og brer sine melankolske armerrundt deg, så er det kjedelig å ikke ha noen å krype inntil.I sånne stunder innser man at vi mennesker er flokkdyr.I festlige lag kan man gjerne kimse av dette, men sann-heten er at ingenting varmer så godt som en kjærlig arm-krok.

Så en dag dukket det plutselig opp en melding på Face-book fra en jente med et stort smil og en søt hund på pro-filbildet. I tillegg kunne hun skrive. Og hun likte rock.Hun het Christina og jeg var solgt. Vi hadde riktignokindirekte kjent til hverandre fra tidligere. Vi hadde beggeblogger i det samme bloggnettverket for mange år sidenog husket så vidt navnene på hverandres blogg. Min hetSnikksnakk & Pølsevev. Gjennom en felles bekjent påFacebook hadde vi sagt et digitalt hei til hverandre veden tidligere anledning, men ikke noe mer enn det.

Men nå var det definitivt noe rart på gang. Fra førstesetning var jeg på kroken for denne jenta. Det som star-tet som litt lett chatting om rockemusikk og hunder, blefort til meldingskriger halve natten igjennom. Igjen varjeg blitt til en tenåring, men denne gangen mer som enfnisete jente på 14. Jeg hadde aldri opplevd noe lignendeog det er nesten pinlig å innrømme at jeg ble hodestupsforelsket bare gjennom tekstmeldinger. Det gikk ikkemange dagene før vi tok vår første telefon, og jeg hus-ker ennå nøyaktig hvor jeg var da jeg ringte henne. Jegkrysset over den nederste gressplenen på Alexander Kiel-lands plass nede ved Arkitektur- og designhøgskolen iOslo. Jeg husker da hun tok telefonen og jeg hørte stem-men hennes for første gang. Den var overraskende røfftil å tilhøre en så søt jente og ispedd en touch av Larviks-

18

dialekt som gjorde stemmen bare enda mer forførende.Hvem var denne jenta egentlig? Noen dager senere møt-tes vi for første gang og det vil bli feil å si at det varkjærlighet ved første blikk. Det var kjærlighet lenge førvi kom så langt.

Jeg var så opptatt av å være kul den dagen. Vårt førstemøte skulle være perfekt og jeg skulle kurtisere henneetter alle kunstens regler. Hjertet hamret da jeg gikk oppmot bussholdeplassen for å møte henne for aller førstegang. På ørene hadde jeg høy musikk for å roe nerveneog tøffe meg opp, selv om trommehinnene fikk lide. Val-get av sang var ikke tilfeldig. Mando Diao – Dance withsomebody. En kongelåt som oser selvtillit. Akkurat hvakroppen trenger når det virkelig gjelder og nå var jeg ibeit for litt ekstra krutt i støvlene. Nå måtte det sitte.Idet jeg hadde passert siste hjørne, skulle jeg bare krysseveien i rolig tempo og møte henne med et nonchalantuttrykk og vise middels høy interesse. På overflaten selv-følgelig. Under panseret hamret hjertet vilt. Men så gikkdet selvfølgelig ikke etter planen. Idet jeg krysset veienog skulle ta ut øretelefonene, klarte jeg å sende dem påvill flukt mot asfalten og jeg måtte fomle som en helt forå ikke miste både telefon og øretelefoner i bakken. Jeghåpet og ba om at hun ikke hadde kommet ennå. Kan-skje hadde hun ikke fått med seg hele det pinlige opptrin-net som totalt tilintetgjorde min illusjon om å være enkul fyr. Det hadde hun selvfølgelig. Så da jeg for førstegang la øyne på henne, sto hun og strålte som en sol.Smilet var søtt, helhjertet og fylt med latter og sommer-fugler.

Der og da kunne vi egentlig bare flyttet sammen meddet samme, for det var ikke noen tvil om at det ville bli

19

oss to. Det gikk ikke heller spesielt lang tid før hun flyt-tet hjem til min tidligere ungkarsbolig, som nå var blittgrundig vasket og ryddet. Borte var alle tegnene på et livuten rammer og regler, og inn kom både planter og god-lukt. Alt som var igjen av det rotløse ungkarslivet varden svarte kontrastveggen i stua. Det skulle vise seg atogså denne fort fikk vike for nye interesser.

Så brått gikk overgangen fra ungkar til kjærestepar atjeg i startfasen måtte krangle fælt med ungkaren om hvasom egentlig hadde skjedd. Han hadde ikke vært klar forå etablere seg, han hadde ikke tid til kjæreste. Han villeut og fly, ikke sitte hjemme og se på gullrekka. Heldig-vis fikk jeg talt ham til fornuft og innfunnet meg med atnår man først har møtt den store kjærligheten, så gir manikke slipp på den. Og godt var det, for rundt neste svingskulle det vise seg at det ventet en overraskelse så stor atden snudde hele min verden på hodet for alltid.

Sjokkbeskjeden – du skal bli far

Det var en varm sommerdag i juni 2011. Jeg og Chris-tina hadde nå kommet oss over den første milepælenog kunne feire et halvt år som kjærester. Det er ikke såfryktelig lenge, men det er noe. Kjærligheten hadde truf-fet oss hardt, så vi kastet ikke bort tiden. Hun flyttetraskt inn og tok med seg hunden sin på lasset. Kjærlig-heten blomstret, vi var nyforelsket og stemningen sto itaket. Akkurat denne dagen var jeg dog travelt opptattmed andre ting enn kjærligheten. Jeg var på Frognerba-det med noen kompiser for å trene og tøffe opp kroppeni forkant av VM i dødsing. Jeg kan ennå huske jubelbrø-lene og lukten av klorvann. Dødsing går ut på å løpe ut

20

fra ti-meteren og legge seg flatt i luften som for å landei et mageplask. Så er det om å gjøre å trekke seg sam-men til en ball så nærme vannflata som mulig. Det er enidiotisk idrett som selv på en god dag vil forårsake veldigmye unødvendig smerte, men så er det også en sånn typeting som passer utmerket for et kjøtthue som meg. Deter den ultimate manndomsprøven og en perfekt utford-ring for villstyringer. Problemet med sporten er som sagtbare at man blir mørbanket av hvert eneste hopp, så dajeg kom hjem til frøkna etter en lang dag med ablegøyerog juling var jeg sliten og lei som en høstdag. Jeg var vær-bitt og forslått og ønsket egentlig bare å få en halvtimei badekaret med litt rolig Celine Dion og en kopp roi-boos-te. Men før jeg kom så langt måtte jeg ha litt mati den skamslåtte kroppen, og derfor fant jeg frem noenbrødskiver og satte meg ned foran tv-en. Det var da detkom.

«Blikket». Det blikket som sier at noe er på ferde. Jegså det først i øyekroken og ante fred og ingen fare, menskjønte fort at det var noe mer. Jeg tittet bort på minkjære, og hun holdt blikket innstendig på meg. Umiddel-bart gikk tankene til alt jeg kunne ha gjort galt de sistepar dagene som nå hadde ledet opp til dette. Jeg komikke umiddelbart på noe, annet enn dødsingen selvfølge-lig. Kanskje var det nettopp der problemet lå? Var fruablitt så fin på det at hun ikke ønsket at jeg skulle brukefritiden min på å slå meg sønder og sammen? Ja, detmåtte være noe sånt. Eller så hadde jeg krympet favoritt-genseren hennes i vask, glemt å kjøpe inn middag ellerunnlatt å rense sluket på badet altfor lenge. Det haddenå gått noen sekunder, og det var like før jeg ga megover, men for hva? Hva har jeg gjort for noe galt nå,da?

21

Men så kom det. Hun skrudde av tv-en og blikketbrant intenst.

«Eh, du …?»«Eh, ja?» (Både tonefall og mine var overdrevent opp-

gitt over at tv-en var skrudd av mot min vilje.)«Eh ja … du vet det månedlige … Altså … ja, det er

mulig det ikke kommer på noen måneder …»«Hmm?»«Nei altså …»«Hva?! Betyr det det jeg tror det betyr?»«Ja, men jeg er ikke helt sikker altså, jeg har bare tatt

to tester …»«Hva? To tester?»«Ja, du skjønner, det skal jo komme to streker hvis

man er gravid, og den ene streken kom veeeldig sent. Oghvis jeg hadde vært 100 prosent gravid, så hadde jo denstreken kommet opp veldig fort.»

«O…kei. Jammen … Hva gjør vi med det, da?!»,svarte jeg.

OBS: Å si «Hva gjør vi med det?» til en kvinne somhar gått en hel dag med sommerfugler i magen og gle-det seg til å røpe sitt livs største, mest fantastiske ogskumle hemmelighet, er det aller dummeste man faktiskkan si.

«Hva gjør vi med det? Hva … gjøøør vi med det?!»kom det tilbake med en tydelig hvesing i stemmen.

«Nei, jeg bare. Shit … Okei, la oss bare se litt på tv,dette får vi vel diskutere senere?» sa jeg og snudde megtilbake i sofaen. Tv-en våknet til live igjen.

Mens de første par bildene kom over tv-skjermen igjen,innså jeg raskt at jeg ikke så hva som foregikk på skjer-

22

men foran meg. Det var bare bilder og lyd som passertesom skyer på himmelen, det var liksom ingenting der.Christina satt fortsatt vendt mot meg i sofaen, som fros-set fast i tiden.

Det tok ikke mange sekundene før hjernen min hen-tet seg inn igjen. Den hadde tatt seg god tid med å fattebudskapet, men nå begynte den å få orden på sysakeneigjen. Selv hadde jeg satt livet på pause og tok meg enmental ferie der jeg satt helt urørlig i sofaen mens tan-kene fløt rundt i et kontekstløst vakuum. Plutselig tikketsjokkbeskjeden inn fra hjernen: Hva pokker er galt meddette tv-bildet, hva er det som skjer, hva var det hun sa,gravid? Hva angår det meg? Altså, hva hun foretar segpå sin fritiiiiidåherregudjegskalbliFAR!!!!!

«Hva gjør vi med det?» hadde plutselig blitt en sagablott. Det var tydelig på frøknas reaksjon at det ikke varet spørsmål man sa høyt. Men allerede nå, bare få sekun-der senere, var dette spørsmålet forsvunnet som dugg forsolen. Det var ikke lenger en relevant tanke. Skepsis ogsjokk ble raskt byttet ut med jubelskrik, klemmer, tårerog forvirring. Hopping, jubel, tårer, litt snørr, mer tårerog enda mer forvirring. Kjempemasse forvirring.

Jeg tror kanskje vi hoppet rundt i stua sammen, menvi kan også ha sittet stille, hvem vet. I forvirringen somfulgte er det fint lite jeg husker av akkurat det øyeblik-ket. Jeg famlet rådvilt rundt i luften etter svar på hvahjernen fortalte meg, men fant ingen. Den stakkars hjer-nen min som helt uforventet hadde valset rett inn i dettelivsdefinerende øyeblikket klarte på ingen måte å bear-beide informasjonen og følelsene. Så da tok den seg hel-ler en liten tissepause og lot kroppen gå på autopilot.

Det fine med helt uventet å vente barn når man ikke pånoen måte venter det, er at resten av kroppen tar det hele

23

med stoisk ro. Da jeg våknet opp dagen etter, var jeg heltCool McCoolpants om det hele. Det var liksom «Tja, jegskal bli far, so what?» Det var jo på ingen måte muligfor mitt enkle mannesinn å forstå et dugg av situasjonen,så den sjokkskadde hjernen min bare fortsatte å late somom det hele var helt hverdagslig. Som om jeg hadde kjøptmeg en iPad som jeg begynte å bli litt lei av, på en måte.Det var liksom ikke noe som var verdt å tenke stort over,det var det det var, bare å gå videre som om ingentinghadde skjedd. Det var jo ingen grunn til panikk, bare enliten kul på magen. At dette faktisk betød at jeg skullebli far, ville det ta enda ca. 8–9 måneder å virkelig for-stå.

Svangerskapet – den mentale omstillingen

I løpet av svangerskapet, de lange månedene man baregår og venter på dette store og ukjente, rekker man åtenke en hel del. Problemet er bare at man har så fåsvar, for man vet jo på ingen måte hva man går til. Deter én ting å lese seg opp på praktiske detaljer om hvor-dan man skal oppfostre barn på best mulig måte, mendet store spørsmålet kan ingen lærebok hjelpe deg med.Hvordan vil JEG takle dette? Hvordan vil JEG bli somfar?

Jeg vet at mange liker å bruke argumentet med at manaldri har opplevd ekte kjærlighet før man har fått sitteget barn, men jeg har egentlig alltid funnet dette utsag-net både provoserende og lite konstruktivt. Jeg har jovært forelsket mang en gang, og det er så visst ikke enfølelse som lett lar seg overgå. Er ikke det ekte kjærlig-het? Det finnes heller ingen garanti for at jeg vil takle

24

farsrollen. Hva hvis det lille barnet kommer og alt jegføler er forakt? Hvor går man for å klage da? Jeg harjo aldri vært noe glad i barn, så hvorfor skulle dettevære noe annerledes? Og det er jo ikke som om man har14 dagers ubetinget angrerett! Gjennom svangerskapetbrukte jeg mye tid på å gruble over dette. I starten var detverst. Jeg hørte det på måten jeg presenterte nyheten omat jeg skulle bli far. Det var liksom ikke noe troverdig,helhjertet engasjement der, ikke noe som sa at jeg gledetmeg fullt ut. Det var ikke det at jeg ikke gledet meg, jegbare trodde ikke helt på det. Skjønte det ikke, verken hvadet ville innebære eller hvordan det ville bli. Men etterhvert som svangerskapet gikk over i nye faser og det lillefosteret utviklet seg, så ble jeg mer og mer glad i den lillekladden. Det var meg selv som far jeg satte spørsmåls-tegn ved. Alle de barnekritiske tingene jeg hadde sagt,alle de krasse meningene jeg i full offentlighet hadde liretav meg. Hvordan skal det gå når den barnehatende typenmed de dårlige holdningene skal bli far? Hva om jeg ikkeoppdager den store kjærligheten som alle snakker så fintom, hva hvis jeg bare fortsetter å være meg selv (slik jegjo egentlig ønsker)? Det er et skremmende tankespill medmange løse tråder, og det finnes ingen fasit for hvordandet vil gå. Dette gjorde meg både usikker og nervøs.

Med usikkerhet og nervøsitet kommer tvil, og tvil ergrobunn for ungkarens raljeringer. Jeg tror derfor detikke er helt uvanlig at en vordende far i løpet av svan-gerskapet flere ganger vil oppleve perioder der ungkarengjør opprør og krever sin renessanse. I slike faser henderdet at ungkaren lirer av seg noen siste krampetrekningersom sender deg hodestups ut på byen eller igangsetter enslags midtlivskrise for å vekke din oppmerksomhet. Mendet er ikke en midtlivskrise, det er bare livet som slår rot,

25

og sånt kan skremme oss menn. For meg var det fryktenfor å bli voksen og å gå uvitende inn i alt dette. Det varvel en slags panikk for å etablere seg, bli eldre og ta etstort skritt videre i livet.

Det er visst ikke så uvanlig blant oss menn. Mangemenn sitter på gjerdet i årevis og utsetter beslutningenom å få barn mens deres verpesyke frøken går i husog hører den biologiske klokken ringe som klokkene pårådhuset. Problemet er ofte også at man sier at man harlyst på barn, men bare ikke akkurat i dag. Så da venterman. Og man venter. Dager blir til uker, og uker blir tilår. Etter hvert som man blir vant med tanken på at manen vakker dag skal få barn, så venner man seg også avmed tanken på å faktisk få barn. Dette kan være vel-dig frustrerende for begge parter, kanskje spesielt for densom bare går og venter forgjeves på at partneren skalhoppe ned fra gjerdet.

I en slik situasjon kan man fort komme til en fastlåststillingskrig av argumenter og kritikk. Jeg har fått høremange historier fra kvinner som desperat lurer på hvor-dan de skal få sin mann til å få lyst på barn. Det kanvære menn som sier at de har lyst på barn, bare ikkeakkurat nå, eller de sier at de kanskje aldri vil ha barn.I sistnevnte situasjon er det jo egentlig bare å ta et valg.Hvis man har lyst på barn, men partneren sier nei, så måman bare finne ut hvor dypt det stikker hos begge par-ter. Hvis man selv virkelig ikke kan leve uten en dag åfå barn, men partneren faktisk ikke har lyst på barn, måman bestemme seg for hva som er viktigst. Ønsket om åfå barn er en veldig fundamental sak.

Selv jeg i all min barnehatende fortid har alltid visst atjeg på et eller annet tidspunkt vil eller må få barn, mendet passet bare aldri tidligere. Er man derimot av typen

26

som vet at man ikke vil få barn noensinne, så er det greitå ha dette tydelig avklart i forholdet. Ofte vet man hellerikke helt hvor man står.

I slike situasjoner er kommunikasjon og åpenhet vik-tig. Vi menn har en tendens til å låse følelsene våre dyptinne i hvelvet og ikke la noen slippe inn, som igjen kanbli frustrerende for verpesyke høns som bare ønsker etærlig svar. Dette gjelder ikke bare ved snakk om barn,for hvis vi kan utsette en prat som involverer følelsertil i morgen, så gjør vi gjerne det. Og dagen etter derigjen. Kvinner er generelt sett mye flinkere til å snakkeom følelser enn oss menn og i saker som involverer vel-dig mye følelser, slik som spørsmålet om å få barn gjør,så skygger vi menn fort banen og prøver å utsette en slikprat i det lengste. Vi kjenner det på kroppen, føler ube-haget av en prat som vil trenge inn under overflaten ogstrekke seg inn i vårt innerste. Det føles så nakent, såubehagelig nakent. Det er noe med å åpne seg helt og tafrem urfølelser som virker skremmende. Vi vil heller kleoss i rustning enn å eksponere våre svakheter i dagslys.

Jeg tror det dummeste man gjør i en slik situasjon er åsette press på den ventende parten eller komme rekendemed skyld og dårlig samvittighet. For min del var i hvertfall ikke negativt press veien å gå. Jeg forsto også merav hva jeg egentlig ville når jeg tenkte 5–10 år fremoveri tid. Jeg innså at det var bedre å ta steget videre i livetenn å stå på stedet hvil og bli frakjørt av alle andre. Hvorkult er det egentlig om 10–15 år når alle andre har barni skolealder, og alle de som en gang var ens faste kompi-ser, nå er travelt opptatt med å dra sammen på fotballtu-rer med barna sine, mens man selv fortsatt sitter på gjer-det og småpromper? Jeg sier absolutt ikke at man må fåbarn, jeg mener bare at det kan være greit å tenke at ver-

27

den forandrer seg. Å ikke foreta seg noe er også et valg.Den erkjennelsen ble i hvert fall en øyeåpner for meg.

Men hvem er jeg til å prate? Jeg tok aldri det valget. Jegvalgte aldri livet, men livet valgte meg. Jeg valgte aldriå bli far, det skjedde bare. Det var livets egen vilje! Jeghadde jo alltid tenkt at det kom til å skje en dag, barehelst ikke i dag. Eller i morgen. Eller i år. Kanskje nesteår. Men i hvert fall ikke i dag. Men så en dag skjeddedet bare, og siden den dagen har jeg nesten blitt troendetil skjebnen. Jeg har aldri vært en troende mann ei hellersærlig overtroisk, men noen ganger kan man begynne ålure. Når livets puslespill ramler på plass bit etter bit til-synelatende tilfeldig, men likevel så perfekt, så kan manbegynne å undres. Det er noe med at livet iblant ser uttil å ta bevisste valg uten min innblanding. Jeg har nok imye større grad åpnet øynene for slik tankegang etter atjeg plutselig en dag fikk beskjeden om at mine dager somungkar var talte. Det var livets egen vilje, og jeg ble pentnødt til å adlyde.

Nå begynner plutselig dette å høres ut som en religiøsopplevelse, så la oss gå videre. Som jeg skrev tidligere: Åfå barn gjør at mange småbarnsforeldre begynner å opp-føre seg som om de har blitt medlem av et trossamfunn,en slags sekt som tilber småbarn. Dette har alltid irritertmeg grønn, men når man får barn selv, så ser man ogsåhvorfor det er sånn. Det hele starter med noe som rettog slett ikke kan omtales som noe annet enn et mirakel.Livets mirakel.

28