Miljø og helse. Nr. 2 - 2014
-
Upload
forum-for-miljo-og-helse -
Category
Documents
-
view
234 -
download
7
description
Transcript of Miljø og helse. Nr. 2 - 2014
Foto: Kristian Skjellum Aas
2-14Årgang 33
- et tidsskrift fraForum for miljø og helse
Inkonsekvent om støy fra kunstgress Side 10-11
Varierende lydnivå på konserter Side 3-5
Hvor går MHV? Side 12-15
FAGTIDSSKRIFT FOR MILJØ, HELSE OG SAMFUNN F
2
L E D E R- et tidsskrift fra
Forum for miljø og helse
Miljø & helse sitt formål er å spre kunnskaper om miljøets betydning i det forebyggende og helsefrem-mende arbeid i samfunnet samt fremme forståelse for betydningen av dette arbeidet. Tidsskriftet skal ref lektere den aktuelle debatten på området og selv være en aktiv pådriver ved å sette søkelyset på aktuelle saker. Miljø & helse skal ha en faglig høy kvalitet og være en formidlingskanal mellom myndigheter, fagmiljø, organisa-sjoner, næringsliv og publikum. Informasjon mellom ulike aktører på sentralt, regionalt og lokalt nivå vil være sentralt. Miljø & helse skal drive saklig og uavhengig journalis-tikk forankret i formålsparagrafen til Forum for miljø og helse, i Fagpressens redaktørplakat og i pressens Vær Varsom-plakat.
Ansvarlig redaktør:Kristian Skjellum Aas
Redaksjonsgruppe:Svein Kvakland
Randi Helland StråtveitRune Skatt
Line Aasli MoenPer Hallstein Fauske
Ann Kristin ØdegaardPer-Erik Arnø
Utgiver:Forum for miljø og helseRandi Helland Stråtveit
Jærveien 1074318 Sandnes
Telefon: 51 50 23 79E-post: [email protected]
Hjemmeside: www.fmh.no
Produksjon/trykk:Birkeland trykkeri AS
Fra innholdet:Inneklima på norske skoler .............................................................................side 6
Endelig tilsyn av tilsynet? ...............................................................................side 9
Støy fra kunstgressbaner .............................................................................side 10
Fremtidens miljørettede helsevern ...............................................................side 12
Støyveileder..................................................................................................side 18
Tilsyn med solarier .......................................................................................side 20
Gi skolene oppmerksomheten de fortjenerAlle skoler skal godkjennes etter forskrift
om miljørettet helsevern. Det sies ihvert-
fall, og det trodde jeg skjedde. Forskriften
om miljørettet helsevern i skoler og bar-
nehager er våre barns ”arbeidsmiljølov”.
Det er denne som skal sikre dem et trygt,
godt og sunt læringsmiljø, så de lærer
mest mmulig og ikke blir syke av å gjøre
det de er pålagt å gjøre.
Da jeg var liten, flyttet jeg en del rundt,
og fikk prøvd ulike skoler. Jeg startet på
en gammel, nedslitt skole, fortsatte videre
på en helt nybygd (med nålefiltgulv og
åpne landskap), før jeg endte opp på en
gennomsnittlig skole, med noen eldre og
noen nyere bygg. Bare dusjene på min
første skole burde ha vært nok til å få
hele etablissementet stengt.
Standarden på min sønns skole er
langt over det jeg kan huske fra min
barndom, Likevel er det utfordringer med
inneklima, støy og negativ påvirkning fra
skoler som ikke er i god nok stand til å gi
våre barn et godt læringsmiljø. Bergen
kommune blir ofte nevnt, og har sine
utfiordringer, men problemet er aktuelt
over hele landet i større eller mindre grad.
Derfor er det så viktig at noen følger
med på at kontollene og godkjennin-
gene av skoler blir gjennomført. Nylig
ble det innrømmet fra Fylkesmannen
i Oslo og Akershus’ side at de ikke har
kontrollert tilsynet av skoler og barne-
hager siden 1999. Da vet man ikke om
godkjenningene er verdt noe heller. Tone
Hegghammers sak i dette nummeret
forteller mye om de utfordringene skoler
har med inneklima. Saken fra Ann Kristin
Ødegaard og Rune Skatt dokumenterer
at kontrolen med tilsynsordningen ikke
har vært god nok, men at Fylkesmannen
lover bot og bedring.
Det er på tide. Samtidig bør landets
kommuner starte en godkjeningsdugnad,
for å få resten av skolene over målstreken.
Det dreier seg tross alt om arbeidsmiljøet
til våre barn.
Kristian Skjellum Aas er redaktør for Miljø & helse. Han er til daglig redaktør i et
annet fagpressemagasin, Natur & miljø, som utgis av Naturvernforbundet.
Lydnivå på konserter Tekst: Sverre Hestetun, COWI
Helsedirektoratets veileder IS-0327 gir anbefalte grenseverdier for lydnivå fra konserter, både for ansatte, publikum og naboer. Grenseverdien for ansatte er bestemt av arbeidsmiljøloven. Det er videre gitt anbefalte grenseverdier for publikum og naboer.
Lydnivået på konserter kan variere mye
avhengig av følgende faktorer:
Musikerne (lydnivå på scenen, spillestil
og så videre)
Konsertlokalet (romakustiske forhold
på scene og publikumsområde)
Bruk av lydforsterkningsanlegg, selve
lydforsterkningsanlegget og lydtekniker
Forhold for de ansatteFor ansatte er det arbeidsmiljøloven som
gjelder, og det vil ofte være behov for
bruk av hørselsvern i lokaler med kon-
serter. Grenseverdien er LAex 85 dB, og
er lydeksponeringsnivået i løpet av en 8
timers arbeidsdag. Støydosen er dermed
«oppbrukt» med en middelverdi på 85
dBA i løpet av 8 timer eller en middelverdi
på 92 dBA i løpet av 1,5 time. I tillegg vil
kanskje også ansatte hyppigere bli utsatt
for høye lydnivåer enn publikummere, så
hørselsvern vil være viktig.
Aktuelle tiltak vil være å merke aktuelle
områder med støysone, dvs. påbudt med
bruk av hørselvern. Andre tiltak kan være
romakustiske tiltak i for eksempel serve-
ringsområder og lignende, for å redusere
lydnivåene.
Forhold for publikumArrangøren vil normalt være overordnet
ansvarlig for at publikummere og ansatte
ikke pådrar seg hørselskader. Anbefalt
grenseverdi fra Helsedirektoratets veile-
der IS-0327 er LpA,eq,30min 99 dB og
Lp,C,peak 130 dB. Grenseverdiene oppgitt
er fra forsterket lyd i hele publikumsområdet
og er basert på at et arrangement varer
cirka 1,5 time.
Sammenlikning med anbefalte grenseverdier i Sverige og DanmarkTilsvarende anbefalte grenseverdier i
Danmark er LpA,eq,15min 103 dB målt ved
mikseposisjon og i Sverige LpA,eq,60min
100 dB, med maksimalverdi på 115 dBA
(gjelder for publikum over 13 år).
Grenseverdien i Danmark tilsvarer
omtrent grenseverdien i Norge. Det vil si at
et lydnivå på 103 dBA i 15 minutter og mid-
let over 15 minutter tilsvarer omtrent 100
dBA midlet over 30 minutter. Grenseverdien
i Sverige legger opp til økt frihet med tanke
på dynamikk, f.eks. det tillates et lydnivå
Godt med hørselvern for små på konserter. Her fra Malakoff på Nordfjordeid i 2013. (Foto: Kristian Skjellum Aas)
3
Metallica på Valle Hovin, Oslo. (Foto: Butz.2013/Flickr.com)
opp til 110 dBA i 5 minutter per time eller
105 dBA i 15 minutter per time.
Arrangøren kan legge til rette følgende forhold for å kontrollere lydnivåeneDet er viktig å ha et konsertlokale som er
tilpasset arrangementet. Der det er mis-
tanke om høye lydnivåer bør det sørges
for at lokalet har gode romakustiske forhold
som gir gode forhold for forsterket musikk.
Dette gjelder spesielt mindre konsertlokaler
med lav takhøyde. Her kan typisk direkte-
lyd fra scenen være vel så dominerende
som lyden fra høyttalerne. En lydtekniker
vil gjerne prøve å «spille høyere» enn
scenelyden for å ha tilstrekkelig kontroll
og for å kunne balansere de ulike kildene.
Dette vil særlig være problematisk der
direktelyden (for eksempel fra trommer)
allerede ligger over grenseverdien. I til-
legg kan også publikum generere en del
støy i slike lokaler. Arrangøren bør også i
samråd med huseieren sørge for tilstrek-
kelige romakustiske tiltak. Billige og enkle
tiltak er bruk av tepper og/eller mineralull
på tilgjengelige flater. Et eksempel er et
studentprosjekt under veiledning av COWI
hvor studenter gjorde romakustiske tiltak i
konsertlokalet Mono i Oslo.
Arrangøren kan sørge for at det legges
til rette for at publikumshøyttalerne (ikke
bass-høyttalere) er for eksempel minimum
3 meter fra nærmeste tilhørerposisjon.
Grunnen til dette er at det vanligvis opp-
står ekstremt høye lydnivå rett ved kilden.
Ofte har en kanskje ikke så store valg
med tanke på konsertlokale, og dersom
takhøyden er lav kan det kanskje være
aktuelt å bruke distribuerte høyttalersyste-
mer for å ha mulighet til å skru ned lyden
på hovedhøyttalerne.
I tillegg bør selve konsertlokalet merkes
med varselskilt om fare for høye lydnivå,
samt at arrangør skal tilby gratis hørsels-
vern til publikum.
Arrangøren bør også sørge for å kon-
traktsfeste avtalt grenseverdi for lyd med
Kvelertak på Pstereo-festivalen, Trondheim, 2014. (Foto: Esben Kamstrup/Flickr.com)
4
artist. Dersom dette er kontraktsfestet
vil det kanskje være en større barriere å
bryte grenseverdiene. Der det er aktuelt,
bør det gjøres kontinuerlige målinger slik
at arrangør og artist kan følge med under-
veis. Der det er mistanke om at lydnivåene
kan komme til å bryte grenseverdiene bør
arrangøren vurdere andre mer egnete
konsertlokaler.
Dersom kommunen krever doku-
mentasjon på lydnivå bør arrangøren
gjøres ansvarlig for kompetent utførelse
av lydmålinger med egnet utstyr. Ofte
vil kanskje dette utføres av den lokale
utstyrsleverandøren.
Utførelse av lydmålinger kan typisk
gjøres av lokal utstyrsleverandør, og det
er ikke sikkert dette vil bli veldig kostbart.
Aktuelt utstyr til innkjøp koster cirka 20-30
000 kr. Eventuell leiepris av utstyr vil kan-
skje være rundt 1-2 prosent av denne
summen.
Artisten kan gjøre følgende:Sørge for generelt lavt lydnivå på scenen
ved stor nok avstand mellom musikerne,
strategisk plassering av lyttehøyttalere
(monitorer) og instrumentforsterkere. I
tillegg kan det vurderes ekstra støyskjer-
ming av trommesett. Dersom scenelyden
reduseres vil det også være enklere å
redusere lyd til publikum.
Diskusjon rundt grenseverdiene for publikumAnbefalt grenseverdi gjelder i hele kon-
sertlokalet. I mindre konsertlokaler der
publikumsområdet er nær høyttalere og
artister kan dette være utfordrende å over-
holde på grunn av høy scenelyd og kort
avstand til høyttalere. Det vil si at dersom
grenseverdien overholdes i nærmeste
posisjon til høyttaleren eller artisten, kan
lydnivået bli for lavt lengre bak i konsertlo-
kalet. Aktuelle tiltak vil være av lydteknisk
og bygningsteknisk art, og kan bli relativt
kostbart. Et forslag som kan gjøre det
enklere for mange arrangører er at lydnivå
måles ved mikseposisjon, og ikke i hele
konsertlokalet. Dette sikrer imidlertid ikke
at grenseverdien overholdes i publikums-
området nær høyttalerne.
Grenseverdiene fokuserer lite på hva
slags type lyd som er skadelig annet enn
at det er brukt veiekurver for lyd. Det er
i utgangspunktet monoton støy med jevn
lydstyrke eller høye «smell» som er skade-
lig. Musikk har ofte en viss dynamikk, og
det kan dermed kanskje argumenteres at
musikk er mindre skadelig. Men da dukker
følgende spørsmål opp. Hvordan kan en
dokumentere at musikk er mindre skade-
lig enn annen type støy? Og hva slags
grenseverdi er mer fornuftig?
Terskel for hørselsskader er nok ganske
individuell. I alle tilfeller vil det være viktig
å ha grenseverdier for lyd på konserter for
å sikre flest mulig av publikummerne, og
foreslåtte grenseverdier kan være en god
rettesnor for mange for å redusere sjansen
for hørselsskader.
Konsert med Muse, Koengen, Bergen, 2010. (Foto: Chris-Håvard Berge/ Flickr.com)
Det blir fort høyt når Snah fra Motorpsycho, og andre tungrockere, spiller opp. Her fra Pstereo-festivalen i Trondheim i 2009. (Foto: Jafro77/Flickr.com)
5
Fokus på inneklima i norske skolerAv Tone Hegghammer, Sjefingeniør/yrkeshygieniker SYH, Arbeidstilsynet Nord Norge
Arbeidstilsynet har de fem siste år tatt for seg inneklima i norske skoler, hvor innsatsen har vært rettet både mot skoleeier og skolene. Arbeidstilsynet har i denne perioden vært inne i over halvparten av landets kommuner. Totalt ble cirka 280 kommuner tilsyn gjennomført på skoleeiernivå i perioden 2009-2012. Tallene for 2013 ennå ikke helt klare, men det ble totalt i fjor gjennomført rundt 225 inneklimatilsyn i kommunale skoler på landsbasis.
I perioden 2011-2012 gjennomførte
Arbeidstilsynet et nasjonalt prosjekt
«Inneklima i offentlige bygg», med tilsyn i
143 kommuner og 301 skoler. Conny Bruun
i Arbeidstilsynet Sør-Norge var nasjonal
prosjektleder for prosjektet i perioden dette
pågikk og har bidratt med informasjon om
Arbeidstilsynets innsats og resultater i
dette innlegg.
Skolen som arbeidsplassProsjektet «Inneklima i offentlige bygg» var
basert på Arbeidstilsynets tidligere prosjekt
«Med skolen som arbeidsplass» som varte
fra 2009-2010. Prosjektet i perioden 2009-
2010 hadde organisatorisk og psykososialt
arbeidsmiljø som hovedtema, men også i
dette prosjektet var inneklima et deltema.
50 kommuner ble blant annet besøkt i
2010. Konklusjonen etter det nasjonale
prosjektet «Inneklima i offentlige bygg»
2011-2012 var at norske kommuner ikke
gjør nok for å sikre et forsvarlig inneklima
i skolene sine. Ni av ti kommuner fikk krav
om forbedringer. Fokuset overfor skoleeier
var hvilke systemer skoleeier hadde imple-
mentert for å ivareta et forsvarlig inneklima
på skolene i kommunen.
Få risikovurderingerResultatet av det nasjonale prosjektet
viste at få kommuner hadde risikovurdert
inneklimaet eller laget planer for vedlike-
hold av skolebyggene. Arbeidstilsynets
vurdering etter tilsynene er at manglende
vedlikehold i skolene først og fremst ikke
handler om kommunens økonomi, men
om prioriteringer, kompetanse og vilje til å
arbeide forebyggende. I stor grad utføres
tiltak først når skaden har oppstått, i ste-
det for å drive et helhetlig og systematisk
vedlikehold i forebyggende hensikt. Det
er dokumentert blant annet i rapporter fra
både Riksrevisjonen og Kommunenes
Sentralforbund (KS) at dette ikke lønner
seg. Rapport fra KS konkluderer med at
«Totalkostnaden til vedlikehold kommer
enten den tas fortløpende eller gjennom
skippertak”. Den rådende form for vedli-
kehold i kommunene er en dyr form for
vedlikehold.».
Synlig problemEn offentlig utredning (NOU) fra 2004
«Velholdte bygninger gir mer til alle» kon-
kluderer med at kommuneøkonomien har
liten betydning og at det er ingen sam-
menheng mellom inntektsnivå og vedlike-
hold. Jo bedre driftsresultat, dess bedre
vedlikehold, men en stor andel av de mest
velstående har likevel dårlig vedlikehold.
God kommuneøkonomi er ikke tilstrekkelig
for å sikre et godt vedlikehold, og for de
med svakest driftsresultat vil pengeknapp-
het være en medvirkende årsak, men det
finnes også kommuner i denne gruppen
som har et godt vedlikehold.
Problemer med dårlig inneklima er oftest
svært godt synlig. Ingen kan si at de ikke
visste om det. Likevel gjøres det ikke nok
for å forbedre situasjonen. Her har både
politikere, skoleeiere og ledelsen på den
enkelte skole ansvar. Også alle ansatte
har et ansvar for å si fra når det er et dårlig
inneklima på arbeidsplassen.
System ikke nok i seg selvTilsynene har ført til at de fleste kommuner
har fått systemer på plass, eller de har
utarbeidet handlingsplan for hvordan og
når dette skal være gjennomført. Gode
systemer må på plass for å sikre det sys-
tematiske og forebyggende arbeidsmiljø-
arbeidet, men et system i seg selv vil ikke
føre til bedring. Det er viktig at arbeidsgiver
tar ansvar for å følge opp egne systemer.
Det monner verken med enkeltpålegg eller
penger til kommunene, dersom de ikke
etablerer systemer som fungerer. Derfor
har Arbeidstilsynet gitt mye veiledning om
Arbeidstilsynets arbeid med inneklima:
6
dette underveis ute på skolene og i møte
med kommunene.
Fagrapporten som Arbeidstilsynet har
utarbeidet på grunnlag av innsatsen beskri-
ver mange negative funn, men trekker også
fram god praksis fra kommuner som har
gode systemer og jobber aktivt for å sikre
et godt inneklima på sine skoler. Rapporten
er tilgjengelig på Arbeidstilsynets sider på
internett www.arbeidstilsynet.no. Der fin-
nes også mye annen nyttig informasjon
og publikasjoner om inneklima.
Stor interesseEtter det nasjonale tilsynsprosjektet ble
gjennomført har Arbeidstilsynet vurdert
at det fortsatt er nødvendig med innsats
overfor skolesektoren for å oppnå et varig
og tilfredsstillende arbeidsmiljø, med særlig
fokus på vedlikehold for å sikre et forsvarlig
inneklima. Arbeidstilsynet har også i 2013
foretatt inneklimatilsyn, og i 2014 vil gjen-
nomføres inneklimatilsyn både i skolesek-
toren og i andre private og offentlige bygg
hvor arbeidstakere har sin arbeidsplass.
Nye kommuner er besøkt i 2013, og i noen
grad er det foretatt oppfølging av tidligere
besøkte kommuner (skoler) for å påse at
tiltak er iverksatt, og slik at tilsynssakene
kan lukkes. Forskrift om miljørettet hel-
severn gjelder for alle kommunale bygg.
Temaet inneklima i skoler hadde svært
stor medie- og samfunnsinteresse i de
to årene som prosjektet pågikk. I 2012
var det eksempelvis 1862 medieoppslag
knyttet til prosjektet. Hovedgrunnen til den
store medieinteressen var at tilsynene
avdekket stort mislighold av bygninger
med alvorlige konsekvenser for arbeids-
miljø, læring, helse og verditap i offentlig
eiendom. Arbeidstilsynet erfarer også at
forbedringer i arbeidsmiljøet til de ansatte
har betydning også for elevers læringsmiljø,
og har positive konsekvenser for flere
berørte, særlig gjennom at det utføres et
bedre og mer systematisk arbeidsmiljøar-
beid og iverksettes tiltak.
Mest synlig i BergenOppmerksomheten rundt Arbeidstilsynets
innsats mot offentlige bygg har også skapt
grunnlag for viktig veiledningsarbeid, både
under og etter at prosjektet var gjennom-
ført. Mange aktører etterspør foredrag og
ønsker artikkelbidrag fra Arbeidstilsynet.
I tillegg har Arbeidstilsynet et samarbeid
med Helsedirektoratet i deres revisjon av
veilederen til forskrift om miljørettet helse-
vern i barnehager og skoler mv. Gjennom
NRK Brennpunkts program «Det er noe i
luften» fikk Arbeidstilsynet også synliggjort
at en godkjent skole etter forskriften, ikke
er det samme som at skolen har et forsvar-
lig inneklima, blant annet ut fra mangler
i system og grunnlag for godkjenning i
kommunene.
Prosjektet hadde også en god bruk
av ulike virkemidler som tilsyn, informa-
sjon og veiledning og premissgiving for å
oppnå resultater av innsatsen. Mest synlig
var innsatsen overfor Bergen kommune.
Etter tilsyn ved tre av byens skoler, fikk
Vestlandet Bergen kommune pålegg om
selv å kontrollere tilstanden til resten av
byens 89 skoler. I ettertid har mye skjedd
i kommunen, og inneklimatilstanden har
fått mye oppmerksomhet i mediene og
politisk. Blant annet er allerede 540 mil-
lioner bevilget til opprusting av 11 av byens
skoler og mange tiltak er iverksatt.
Kan sjekke sin lokale skoleGjennom NRK Brennpunkts innsamling
av informasjon, har resultater fra alle våre
rapporter etter tilsyn med inneklima i sko-
lene tilbake til 2009 blitt gjort tilgjengelig på
NRKs nettsider. På nettsidene kan alle gå
inn og sjekke sin lokale skole. Dette har gitt
brukere og andre interesserte i byggene en
unik kjennskap og mulighet til å kontrollere
og følge opp sin aktuelle skole.
Systemer må på plass og brukes for å
tydeliggjøre, dokumentere og sikre at nød-
vendige tiltak blir iverksatt. Samarbeidet
internt i kommunen mellom skolene, sko-
leeierne, partene og myndighetene er helt
sentralt i det videre arbeidet for å sikre
7
NRK gjennomførte en stor sammenstilling av tilsynsrapporter ved norske skoler i 2009, og har senere oppdatert sin nettside på www.nrk.no/skoleklima. (Skjermdump: nrk.no)
helsefremmende og inkluderende arbeids-
plasser i skolesektoren.
Fellestrekk ved de kommunene som
arbeider godt for å sikre inneklimaet på
skolene de har ansvar for:
• • De tar alvorlig det som ligger i
lovens krav og gjør jobben sin.
• • De har gode systemer for forvalt-
ning, drift og vedlikehold (FDV) og
bruker HMS-systemene i skolene.
• • Medvirkning og samarbeid med de
ansatte er et annet viktig kjennetegn.
• • Arbeidsmiljøutvalget spiller en aktiv
rolle og kommunen sørger for å sikre
bred medvirkning fra ansatte og
skoleledelsen.
• • De har også gode rutiner for mel-
ding og håndtering av meldte avvik.
Dessuten er rutinen kjent blant de
ansatte.
• • De har kvalifisert bedriftshelsetje-
neste og Miljørettet helsevern som de
samarbeider godt med i forbindelse
med kartlegginger, risikovurderinger
m.m. som har betydning både for
elever og ansatte ved skolen.
• • Rapporter fra både bedriftshelse-
tjenesten og Miljørettet helsevern
kommer tilbake til rådmannen.
• • Vaktmesterrollen er klart definert.
De kan være forskjellig organisert,
men felles er at de har ansvar for
dedikerte bygg.
• • Politikerne forstår at ressurser til
forvaltning, drift og vedlikehold er
viktig og stiller nødvendige ressurser
til disposisjon.
• • De har forståelse for inneklimaets
betydning for helse, læring og ytelse,
både for elever og ansatte.
• • Eiendomsavdelingen har god
kommunikasjon med skole og
helse (Miljørettet helsevern/
Bedriftshelsetjenesten) og forstår at
også forvaltning, drift og vedlikehold
er viktig ”helsearbeid”.
Eksempel finnes fra hvordan de får
det til i Trondheim. Det ligger en egen
12 minutters video på NRK Brennpunkts
nettsider: http://www.nrk.no/programmer/
tv/brennpunkt/1.8289893.
Tilsyn hos skoleeierSkoleeiers system for å ivareta godt inne-
klima på skolene ble undersøkt under
tilsynene. I 2011 ble det funnet at kun 29
prosent av 78 besøkte kommuner a) hadde
utført risikovurdering av inneklimaforhol-
dene i de skolene som skoleeier har ansvar
for, og at kun 22 prosent av kommunene b)
hadde en skriftlig overordnet vedlikeholds-
strategi og vedlikeholdsplaner.
I 2010 var de tilsvarende tallene i 50
andre kommuner henholdsvis 44 og 48
prosent, og etter tilsyn i 64 nye kommuner i
2012 var de henholdsvis 47 og 20 prosent
i forhold til dette (a og b). Det vil si at helt
fram til 2013 var det kun opptil halvparten
av kommunene som hadde risikovurderin-
ger og planer for vedlikehold og renovering
av bygninger. Det er ut fra disse tall ikke
grunnlag mulig å angi om andelene har
økt i fireårsperioden.
Tallene fra de siste årene er blitt bedre
når det gjelder kartlegginger og risikovurde-
ringer av inneklima, og en større andel av
kommunene har utarbeidet vedlikeholds-
planer, men risikovurderinger og planer
sier imidlertid lite om i hvilken grad det
iverksettes nødvendige tiltak i skolene.
Risikovurderinger og planer er imidlertid
viktig for å sikre at prioritering av tiltak
gjøres ut fra kartlagte og vurderte behov,
samt sikre at det ikke er tilfeldig hvilke
skoler som blir utbedret.
I 2011 og 2012 ble funnet at henholdsvis
kun 32 prosent av 78 og 54 prosent av
64 kommuner hadde rutiner som sikrer
løpende vurdering/kartlegging av forhold
som kan få negativ innvirkning på inne-
klima. I 2012 var det imidlertid en høy
andel av besøkte kommuner som hadde
avklart roller og ansvar for vedlikehold
(sikring av inneklima) mellom kommunen
og den enkelte skole (87 prosent), og
som hadde arenaer som sikrer ansattes
medvirkning for å sikre et godt inneklima
(88 prosent). Tall fra 2012 viser også at
rundt halvparten av kommunene iverksetter
midlertidige tiltak der hvor det er konstatert
belastninger på grunn av uheldig/dårlig
inneklima i påvente av større rehabilitering.
Opp mot halvparten av skolene har også
utarbeidet rutine for sanering av eventuell
fukt i arbeidslokalene.
Tilsyn i skolerDet foreligger kun evaluerte data fra til-
syn gjennomført i skoler fra 2011-2012.
Resultat av tilsyn i skolene bekreftet
andelen av skoler som har gjennomført
risikovurderinger, foretatt rolleavklaringer
og har arenaer som sikrer ansattes med-
virkning (som beskrevet over). 46 prosent
av skolene i 2011 og 57 prosent i 2012
gjennomfører midlertidige tiltak der hvor
det er konstatert belastninger på grunn
av uheldig/dårlig inneklima.
Tall fra 2011 viser at kun i 47 prosent
av skolene kjenner de ansatte til kommu-
nens rutiner for melding av avvik. Dette
bekrefter lignende funn i andre bransjer og
virksomheter. Fungerende avvikssystem
på en arbeidsplass er helt avhengig av
at arbeidstakerne kjenner til rutinene og
bruker disse, og er en viktig forutsetning
for en arbeidsgiver for å få fram og få løst
ulike arbeidsmiljøproblemer.
I de kommuner som hadde vedlikeholds-
planer, kjente ansatte i kun 37 prosent
(2011) og 39 prosent (2012) av skolene
til vedlikeholdsplanen for skolen. For mer
detaljer om resultater av tilsynene vises
til rapporten «Inneklima i norske skoler
Hovedfunn 2011-2012» på Arbeidstilsynets
sider på internett www.arbeidstilsynet.no.
Der finnes også mye annen nyttig informa-
sjon og publikasjoner om inneklima.
På grunnlag av resultatene av innsat-
sen sender Arbeidstilsynet nå i januar
8
2014 ut et brev til alle landets rådmenn
med oppfordring om å satse på vedlike-
holdsarbeid for å sikre et godt og sunt
inneklima for både ansatte og elever på
landets skoler. Det opplyses også om at
det i samarbeid mellom Helsedirektoratet,
Utdanningsdirektoratet, fylkesmennene
og Arbeidstilsynet i 2014 vil gjennomfø-
res nasjonale samarbeidskonferanser i
alle fylker om tiltak for å forbedre miljøet i
skoler. Informasjon om opplæring i andre
fylker legges på www.helsedirektoratet.no.
I september 2013 publiserte også
folkehelseinstituttet (FHI) flere rapporter
om inneklima og inneklimaet til barn og
unge på sin hjemmeside http://www.fhi.
no/tema/inneklima/nyheter, blant annet
rapport med praktiske råd og normer for
inneklima. Denne rapporten understreker
hvor viktig det er å gjøre noe med inne-
klimaproblemer med en gang de oppstår.
I ny rapport bidrar også FHI med sikrere
kunnskap om helserisikoen ved fukt og
mugg, hvor det fremheves at fuktproble-
mer ofte skyldes lekkasjer eller for dårlig
ventilasjon, og at fukt i noen tilfeller kan
være skjult i konstruksjonen som følge av
feil i byggeprosessen.
Rapport om inneklima i skoler og bar-
nehager fremhever viktigheten av å se
helhetlig på inneklimaproblematikken, og
dette er også Arbeidstilsynets erfaring etter
tilsyn. Det er mange faktorer i innemiljøet
som påvirker arbeidsmiljøet, og det er
derfor nødvendig med gode kartleggin-
ger og inneklimaundersøkelser, som må
utføres av personell med god kompetanse
på området. Uten tilstrekkelig kompetanse
kan inneklimaproblematikk både kunne bli
overvurdert og undervurdert med hensyn til
risiko av byggeiere, utleiere, og arbeidsgi-
vere og de som oppholder seg i byggene/
på arbeidsplassen. Folkehelseinstituttets
rapport inneholder nyttige sjekklister for
undersøkelse av ulike forhold i skoler og
barnehager.
Krafttak for skolegodkjenninger - endelig tilsyn med tilsynet?Virksomheter som omfattes av miljørettet helsevernregelverket har en plikt til å drive egenkontroll, dvs. føre tilsyn med seg selv. Kommunen skal føre tilsyn med virksomhetene for å kontrollere at de vet hva de skal gjøre, at de faktisk gjør det og kan dokumentere det.
Av Ann Kristin Ødegaard og Rune Skatt
Helt siden 1998 har det vært et krav om
at alle eksisterende og nye skoler skal ha
godkjenning etter forskrift om miljørettet
helsevern i barnehager og skoler. Kravet
om godkjenning har medført en betydelig
standardheving av barnehager og skoler
i landet. Mange kommuner og interkom-
munale enheter har utarbeidet risikobaserte
tilsynsplaner og gjennomfører regelmes-
sig tilsyn. Videre har de kommunale til-
synsmyndighetene fått et visst grep med
å føre tilsyn med egen rådmann. Dette
gjelder særlig på området barns og elevers
arbeidsmiljø i barnehager og skoler hvor
kommuner har oppnådd resultater, dvs. et
godt fysisk og psykososialt arbeidsmiljø
for elevene, uten å måtte bruke virkemid-
lene i Folkehelseloven. Andre kommu-
ner har oppnådd resulter gjennom aktiv
bruk av virkemidler som rettingsvedtak.
Tilsynsmyndighetene fremstår som mer
profesjonelle i dag enn i 1998 og det er
større fokus på virksomhetens internkon-
trollsystem. Etter å ha blitt utsatt for tilsyn
over tid, har virksomhetene fått et bedre
grep om sin plikt til å drive egenkontroll.
For eksempel var begrepet risikovurde-
ring ukjent for mange virksomhetsledere
i 1998, mens det i dag er en naturlig del
av virksomhetenes internkontroll.
18 år og ikke i målEndringene har dessverre ikke skjedd så
raskt som ønskelig. 18 år etter at godkjen-
ningskravet trådte i kraft viser nasjonale
undersøkelser at det fortsatt er mange
skoler som enten ikke tilfredsstiller kravene
til godkjenning eller hvor godkjenning heller
ikke er vurdert. Det snakkes mye om den
berømte bukken og havresekken. Det at
kommunene skal godkjenne sine egne
skoler og føre tilsyn med seg selv. Hvilke
konsekvenser har det vært for kommuner
og fylkeskommuner som har ikke har fått
sine skoler godkjent eller som har latt være
å svare på undersøkelsene? Hvilke følger
får det for kommuner som har bukken og
havresekken-utfordringer?
Nylig arrangerte Fylkesmannen i
Oslo og Akershus, Helsedirektoratet og
Arbeidstilsynet konferansen - «Krafttak for
et bedre miljø ved skolene i landet – Hva
skal til for å få alle skolene godkjent».
Her innrømmes det fra Fylkesmannens
side at de ikke har ført tilsyn med tilsy-
net siden 1999. Helsedirektoratet og
Utdanningsdirektoratet har hatt stort
9
fokus på mangelen på kommunenes
godkjenning av skolene. Hvorfor har ikke
Fylkesmennene fulgt opp med tilsyn på
dette området?
Innfører tilsyn med folkehelsearbeidetMed Folkehelseloven av 2011 ble det kon-
kretisert i § 30 at kommunenes tilsyn med
virksomhet og eiendom skal dokumenteres
særskilt, herunder uavhengighet og likebe-
handling i tilsynet. Det forsterkede doku-
mentasjonskravet innebærer at kommunen
skal dokumentere blant annet hvem som
skal ivareta oppgavene innen miljørettet
helsevern, og at disse er gitt nødvendig
forutsetninger for å kunne utføre oppga-
vene, herunder myndighet, kapasitet og
kompetanse. Det er her særlig viktig å
sikre at det kommunale tilsynsorganet er
tilstrekkelig uavhengig i forhold til de kom-
munale virksomhetene som det føres tilsyn
med. Så lenge det ikke føres tilsyn er det
usikkert om denne bestemmelsen har hatt
noe å si for arbeidet med godkjenningene
av skolene.
Endelig i 2014 skal Fylkesmannen
gjennomføre landsomfattende tilsyn med
folkehelsearbeidet i 60 kommuner. Tilsynet
er rettet inn mot at kommunene skal ha
oversikt over helsetilstand og påvirknings-
faktorer i kommunen og vurdere behov
for folkehelsetiltak på bakgrunn av den
løpende oversikten. Oversikt over god-
kjente skoler er en del av dette oversikts-
arbeidet. Nå har Fylkesmannen anledning
til å kontrollere om kommunene oppfyller
dokumentasjonskravet i Folkehelselovens
§ 30. La oss håpe at Fylkesmannens kraft-
tak i tilsynet med tilsynet kan bidra til at
flere kommuner får sine skoler godkjent.
10
Støy fra kunstgressbane i Tromsø - fylkesmannen opphevde vedtakAv Mona Yri, Miljørettet helsevern i Tromsø kommune
Miljørettet helsevern i Tromsø kommune har over lenger tid arbeidet med en vanskelig sak vedrørende støy fra en kunstgressbane. Kommuneoverlegen fattet vedtak om retting, men Fylkesmannen i Troms opphevet vedtaket. Under følger en beskrivelse av saksgangen og noen tanker rundt Fylkesmannens vedtak.
I 2008 ble det søkt om å gjøre om en
eksisterende grusbane til kunstgressbane.
Miljørettet helsevern fikk saken til uttalelse
fra Byggesaksavdelingen, og i tillatelsen
som ble gitt stod det at kommuneoverle-
gens innspill skulle tas hensyn til i den
videre planleggingen. I en tilleggsuttalelse
poengterte kommuneoverlegen viktighe-
ten av at det ble gjort støyreduserende
tiltak, da de nærmeste boligene ligger i
gul flystøysone og dermed allerede er
støybelastet. Naboene var selv bekymret
for støy fra banen, og ga innspill på dette
i etableringsfasen. Kunstgressbanen ble
bygget uten at det ble iverksatt støyredu-
serende tiltak.
Bruken økteEtter etableringen av kunstgresset økte
bruken av banen betraktelig sammenlignet
med tidligere bruk. Banen var i bruk frem
til klokka 23 på alle hverdager, samt økt
bruk i helger og nattestid (midnattssola gjør
at folk fint kan spille fotball midt på natta).
Naboene klaget som forventet på støyen.
Kort oppsummert påla kommuneo-
verlegen eier av banen (kommunens
Eiendomsenhet) å redusere støybelast-
ningen for naboene. En reduksjon i banens
åpningstid ble vurdert som et forholdsmes-
sig tiltak som ville minske støyplagene
for naboene. Baneeier ble derfor pålagt å
redusere åpningstidene til klokka 21 man-
fred og 18 lørdag/søndag/helligdager, men
med generell dispensasjon for arrangering
av fotballturneringer mellom klokka 18-21
i helger og helligdager.
Ve d t a k e t b l e p å k l a g e t a v
Eiendomsenheten. Begrunnelsen var blant
annet at: «Regelverket om miljørettet hel-
severn skal være en sikkerhetsventil. Av
den grunn er det viktig at de intensjoner
som lovgiver har hatt med regelverket, i
størst mulig grad oppfylles. Det er således
viktig at de vedtak som fattes ikke bare
skjer utifra en ren medisinsk vurdering,
men også tar oppi seg en vurdering av
hva som tjener samfunnet som helhet
med utgangspunkt i et folkehelsebegrep
som skal favne vidt, jf. kravet til at ret-
ting bare kan pålegges der vedtaket er
11
forholdsmessig». Kommuneoverlegen
opprettholdt vedtaket, og sendte klagen
over til Fylkesmannen. Etter ett års(!)
behandlingstid hos Fylkesmannen, ble
det fattet vedtak om å oppheve kommu-
neoverlegens vedtak, med begrunnelse i
at forholdsmessigheten ikke var godt nok
ivaretatt. Kommuneoverlegen påpekte
også i vedtaket at bruk utenom åpningstid
er baneeiers ansvar. Fylkesmannen er ikke
enig den vurderingen, og mener at det er
politiets oppgave å ta seg av slik bruk som
en ordensforstyrrelse.
I vedtaket fra Fylkesmannen står det at
«det er godtgjort at det aktuelle støyforhold
ved Skarpmarka er egnet til å påvirke
helsen negativt», men at det på grunn av
hensynet til befolkningens helse likevel
ikke er forholdsmessig å pålegge stenging
av banen 2 timer tidligere. Fylkesmannen
har kommet til at samfunnsmessige hensyn
knyttet til befolkningens helse i Tromsø
kommune må tillegges større vekt enn
helseulemper for en liten gruppe innbyg-
gere. Fylkesmannens vurdering er at
kommuneoverlegens vedtak om retting
får uforholdsmessige konsekvenser for
brukerne av idrettsanlegget, og at det
ikke foreligger grunnlag for retting etter
folkehelseloven §14.
Noen tankerI vedtaket fra Fylkesmannen argumenteres
det blant annet med viktigheten av å tilret-
telegge for at barn og unge får mulighet
til å være fysisk aktive, for eksempel i
form av fotballspilling. Jeg er selvfølgelig
enig i dette, men tenker at en reduksjon i
åpningstid fra klokka 23 til 21 ikke i første
rekke vil gå utover barnas spilletid. Det
er vel heller ikke de som driver organisert
idrett som er i faresonen når det kommer
til folkehelse? Jeg forstår ikke helt at en
mindre reduksjon i lagenes treningstid skal
være avgjørende for befolkningens helse
i kommunen.
Jeg synes det er spesie l t at
Fylkesmannen ikke nevner flystøypro-
blematikken med et ord i vedtaket sitt. Et
av hovedpoengene i vedtaket fra kom-
muneoverlegen er at beboerne allerede
er belastet med flystøy og at behovet for
2 timer kveldsro derfor er ekstra viktig.
Jeg synes også at det er spesielt at
selv om Fylkesmannen mener at støy-
forholdene kan utgjøre en helsemessig
ulempe foreslås det likevel ikke alternative
støyreduserende tiltak, som for eksempel
voll med støyskjerm, noe som ikke ville
påvirket befolkningens helse.
Ulike vedtakI rettevedtaket fra kommuneoverlegen, er
det lagt til grunn mye av argumentasjonen
og støyvurderingene som er brukt i en
nesten identisk sak fra Fylkesmannen i
Møre og Romsdal. Selv om hver sak må
behandles individuelt, hadde jeg likevel en
antagelse om at Fylkesmennenes vedtak
gir føringer for hverandre, slik at utfallet i
nesten identiske saker er noenlunde sam-
menfallende. Det var derfor overraskende
at vedtaket fra Fylkesmannen i Troms
kunne være så ulikt vedtaket fra Møre og
Romsdal. Tross alt har naboene i vår sak en
tilleggsbelastning i form av flystøy, noe de
ikke hadde i saken fra Møre og Romsdal.
Denne saken er av stor betydning for
vårt videre arbeid med liknende støysa-
ker, og det ligger flere kunstgressaker på
lur. Men Fylkesmannen i Troms har altså
bestemt at reduksjon av kunstgressbaners
åpningstid går ut over befolkningens helse
i en slik grad at det ikke kan brukes som
et virkemiddel for å redusere naboenes
støyplager.
ForundretKlagerne har i etterkant uttrykt forundring
over vedtaket fra Fylkesmannen, og spe-
sielt da argumentasjonen. Jeg kan ikke
annet enn å si meg enig. De har videre
uttrykt at de ser på muligheten for å ta
saken videre til Sivilombudsmannen. Vi
venter i spenning på eventuell behandling
hos Sivilombudsmannen.
Mange kunstgressbaner ligger tett på bebyggelse. Her er et illustrasjonsfoto fra Rustadfeltet sørøst i Oslo. (Foto: Kristian Skjellum Aas)
12
Miljørettet helsevern i fremtiden
Miljø & helse har utfordret flere innen miljøet til å komme med sine tanker om hvordan miljørettet helsevern skal fungere i fremtiden. Her bringer vi noen av disse tankene. Har du synspunkter på dette, er du velkommen til å sende dine innspill til redaktøren på [email protected].
Innspill om fremtidens miljørettede helsevernEinar Braaten, kommuneoverlege, Øvre Eiker kommune og Nedre Eiker kommune.
Jeg har lest Anders Smiths artikkel i
Helserådet om «Noen (uautoriserte) syns-
punkter på miljørettet helsevern i fremti-
den» og vil gjerne komme med personlig
autoriserte innspill.
Jeg har jobbet med tilsyn etter forskrift
om miljørettet helsevern siden den kom.
Det gjelder også forskrift om miljørettet
helsevern i skoler og barnehager. Det er
nesten 20 år med erfaring i arbeid hvor
bukken er satt til å passe havresekken.
Kommunene jeg har jobbet i har ikke
hatt de verste forholdene å rette opp.
Vedlikeholdet har vært rimelig bra. Allikevel
har vi i dag mange skoler som ikke er
godkjente i kommunene jeg jobber. Jeg
er i tvil om et kommuneuavhengig tilsyn
ville kunne nå lenger enn det vi har gjort
i våre tilsyn. Den vanskelige økonomiske
situasjonen i kommunene ville ikke være
endret og jeg opplever at «eierne», det vil
si etatene med ansvar for bygningene, gjør
så godt de kan innen de budsjettrammene
de får. Faktisk har det i alle kommunene
jeg har jobbet vært vilje til, og gjennomført,
store bygningsmessige løft for å bedre
forholdene for elevene.
Jeg har aldri opplevd press på å endre
våre faglige vurderinger fra administrativt
eller politisk nivå i kommunene jeg har
jobbet. Tvert imot har jeg opplevd tiltro til
de faglige vurderingene vi har gjort sjøl om
de har ført til store økonomiske løft for å
bedre forholdene vi har påpekt. Som kom-
muneoverlege opplever jeg at vi har minst
like stor tillit og anseelse i våre tilsyn som
brannvesenet, el-tilsynet, Arbeidstilsynet
eller fylkesmannen.
De seinere årene har jeg opplevd hvor
stor fordel det er å kunne jobbe nært med
etatene som forvalter bygningsmassene
samtidig med de som befolker bygningene.
Vi har fått til samordnede tilsyn så skolene
og barnehagene slipper mange tilsyn oppå
hverandre. I den ene kommunen har vi
også vært med på å bruke ett felles elektro-
nisk system som gir oss oversikt over flere
tilsyn/vernerunder og avviksmeldinger. Vi
kjenner også de som jobber med sakene
så godt at det kun skal en telefon til for å
få rette opplysninger, eventuelt få rettet
enkle forhold. Samkjøringen med skolene
om opplæringslovens § 9a gjør at vi kan
utfylle hverandre og slippe dobbeltarbeid.
Til tross for gode erfaringer med å passe
på havresekken opplever jeg at det kan
være vanskelig når vi må bruke andre
virkemidler overfor kommunen enn vi gjør
med private eiere av bygninger vi mener
det må rettes på. Loven anviser tydelig
sanksjoner som vi ikke kan bruke overfor
egen kommune. Dette gjelder f.eks. å
ilegge dagbøter. Slik jeg har forstått det er
det ikke riktig å ilegge eget kommunestyre
dagbøter for forhold som ikke utbedres
innen den tidsrammen vi setter.
Et statlig tilsyn etter forskriftene for mil-
jørettet helsevern kunne organiseres slik
Mattilsynet er. Vi har gode erfaringer med
å samarbeide med fagfolkene i Mattilsynet,
avklare våre ansvarsområder og hvem som
skal gjennomføre tiltak. Jeg mener kom-
munelegefunksjonen må være forankret i
kommunen, enten i egen kommune eller i
et interkommunal samarbeid. Det ville bare
være en fordel å kunne samarbeide med
en med samme bakgrunn, men kanskje
med mer kompetanse innen miljørettet
helsevern enn det kommunelegen har.
Det kan bli et spennende nettverk likt det
flere interkommunale ordninger har i dag
innen miljørettet helsevern.
Mattilsynet har et direktorat over seg.
Et statlig tilsyn for miljørettet helsevern må
også ha en overordnet instans. Jeg håper
Folkehelseinstituttet kunne få en liknende
rolle overfor tilsyn og kommuneleger.
Ut fra dette synes jeg det er vanskelig
å se hva som er best. Jeg tror ikke det er
mulig å få det beste fra begge alternativene.
På sikt tror jeg, allikevel, en statlig organise-
ring vil gi et mer profesjonelt og stabilt tilsyn
innen miljørettet helsevern hvis vi får de
rette lovendringene og en faglig overordnet
institusjon som kan serve tilsynene med
høy kompetanse og veiledningskapasitet.
13
Miljørettet helsevern i fremtiden
Miljørettet helsevern i fremtidenTanker fra Kristin Tørum, helsekonsulent Alta kommune
Alta kommune er en by med ca 19.000 innbyggere. Totalt har vi 18 grunnskoler, 1 videregående skole, 27 barnehager.
Mitt ønske og håp for miljørettet helsevern
i fremtiden er:
Viktigheten av å ha kompetanse lokalt,
med fagmiljø og ressurser tilgjengelig. At
det er miljørettet helsevernpersonell som
har kjennskap og kunnskap til «hvor skoen
trykker», at man har samfunnsmedisinsk
personell som har et «haukeblikk» over
kommunen og utfordringer i befolkningen.
Et bredt fokus på miljørettet helsevern
fra statlig hold. Et ensartet budskap om
«dette er miljørettet helsevern», offent-
lige og ensartede søknadsskjema, maler,
sjekklister som alle kommuner kan bruke.
Kravene i dagens miljørettet helsevern
er integrert i annet lovverk. Det skal stå noe
om at skoler og barnehager skal godkjen-
nes etter miljørettet helsevern- regelverket
i plan- og bygningsloven, folkehelseloven
er en del av internkontrollforskriften
Bukken og havresekken: De senere årene har det fra sentralt hold
vært en del fokus på «bukken og havresek-
ken- problematikken». Status er at vi aldri
har opplevd denne problematikken her
lokalt. Men klart, det er utfordringer med
at kommunen er både eier av en skole,
skal drifte og vedlikeholde en skole samt
at kommunen også har tilsyns- og godkjen-
ningsansvar for en skole. For en rektor ved
en kommunal skole, så er det kanskje mer
vanskelig å forholde seg til mange ansvar-
lige ved eiersiden – en for det pedagogiske
og praktiske, en for bygningmassen, en for
renholdet, en for uteområdet. Som her i
kommunen, hvor mange har ansvar som
eier av virksomheten.
På den annen side så er det aldri snakk
om denne «bukken- og havresekkenproble-
matikken» i andre kommunale oppgaver.
Som byggesaksmyndigheten når kommu-
nen selv står som utbygger av prosjekter,
barnehagemyndigheten som både er eier
av kommunale barnehager og samtidig har
tilsynsansvar for både private og kommu-
nale barnehager, brannvernmyndigheten
i kommunen som fører tilsyn med både
kommunale og private bygg. I den nye
folkehelseloven står det tydelig at «kom-
munens tilsyn med virksomhet og eiendom
i henhold til § 9 skal dokumenteres særskilt,
herunder uavhengighet og likebehandling
av tilsynet». Så kanskje man skal slutte å
fokusere på dette, og heller finne ut hva
man kan gjøre for at miljørettet helsevern
skal få et mye større fokus i kommunene?
Utfordringer: En stor utfordring innen miljørettet hel-
severn som jeg ser det, er at fagområdet
ikke er tydeliggjort og fremhevet fra statlig
side. Oppgaven er lovpålagt, og arbeidet
reguleres av en rekke forskrifter, men det er
opp til den enkelte kommune å synliggjøre
arbeidet, utarbeide maler og sjekklister for
tilsyn etc. Dette medfører at hver kom-
mune gjør det på sin måte, det er ikke noe
helhetlig og ensartet system, og miljørettet
helsevern kan fremstå som uprofesjonell.
Mange vet ikke hva miljørettet helsevern
er, men nevner man «helserådet» får man
mer «aha- opplevelser». Ved tilsyn av
Arbeidstilsynet og Brannverntilsynet så
«hopper» man høyt og iverksetter tiltak
raskt, tilsyn av miljørettet helsevern har
ikke den samme effekten. Jeg tror at mil-
jørettet helsevern i Norge må tørre å være
tydelig og bruke de virkemidler vi har, men
til det trenger vi gode verktøy og hjelp fra
statlig hold. Det er tross alt befolkningen
i kommunene vi jobber for, og ikke minst
at alle barn og elever ved barnehager og
skoler skal ha et helsefremmende miljø,
som er en viktig ballast for å ha det godt
som menneske.
Norge er et langt og vidstrakt land, med
både små og store kommuner. Å skulle
fjerne miljørettet helsevern fra kommunene
og i stedet legge det til Fylkesnivået tror jeg
vil forringe tjenestetilbudet. For eksempel
kan jeg vise til Finnmark fylke som har
fylkesnivået i Vadsø. Det er 50 mil mellom
Alta og Vadsø. Jeg tror ikke dette vil bidra
til at kvaliteten på miljørettet helsevernar-
beidet blir bedre. I Finnmark er det en rekke
små kommuner over store areal. For disse
kommunene bør det vurderes muligheter
for samarbeid om miljørettet helsevern,
interkommunale ordninger etc. Nærhet
til kommuner og lokalkunnskap er viktig i
arbeidet med miljørettet helsevern, så det
er viktig at dette videreføres.
14
Gjøvikregionen helse- og miljøtilsyn IKS er et interkommunalt selskap som ivaretar miljørettet helsevern og utfører tilsyn og forvaltningsoppgaver i 6 kommuner. Det
faglige ansvaret og vedtaksmyndighet ligger hos kommuneoverlegene i hver av deltakerkommunene. Det avholdes regelmessige møter med disse (Fagrådet
for miljørettet helsevern). Dette sikrer erfaringsutveksling og lik behandling av saker i de ulike kommunene.
Miljørettet helsevern i fremtiden:Tekst fra Randi Haugen, Gjøvikregionen helse- og miljøtilsyn IKS
Hovedtanken er at det er unaturlig å dele tilsyn og veiledning innen miljørettet helsevern da lokalkunnskap og jevnlig samarbeid skaper en oversikt over hvor «skoen trykker».
Miljørettet helsevern bør styrkes med
kompetanseheving og økt fokus på etter-
levelse av regelverket i alle kommuner.
Etter hvert som kommunene blir større bør
medisinsk faglig kompetanse i enda større
grad være forankret på kommunal nivå. Er
det da nødvendig med et mellomledd på
regionalt nivå?
Man må gå nærmere inn på fordeler og
ulemper ved de ulike tilsynsmodellene før
veien videre stakes ut. Omorganisering
koster penger og lovendringer tar ofte
lang tid.
Bukken og havresekken:Vi ser jo problematikken i at kommunen
fører tilsyn med seg selv, men synes hel-
ler fokus bør være kvaliteten på tilsynet
og tilsyn med tilsynet. Det ble for noen år
siden avdekket store forskjeller i kvaliteten
på miljørettet helsevern i ulike kommuner,
men lite er gjort for å utjevne denne forskjel-
len. Det bør føres tilsyn med kommunene
– dette er jo tross alt en lovpålagt oppgave.
Vi jobber for kommuner hvor miljøret-
tet helsevern har vært aktivt i flere tiår
og kommuner som kun har deltatt i det
interkommunale samarbeidet i kort tid.
Kvalitetsforskjellen er stor – i kommuner
med lang tradisjon innen miljørettet helse-
vern er miljørettet helsevern i varetatt som
en naturlig del for eksempel ifm. utbygging
av skoler og barnehager. Vi blir brukt som
rådgivere i forkant. Avvikene ved tilsyn i
disse kommune vil være færre enn i kom-
muner hvor miljørettet helsevern ikke er så
innarbeidet, fordi fagfeltet er kjent.
Kvaliteten på tilsynet bør være i fokus,
f.eks. sentrale kampanjer med tilsynsma-
teriell (sjekklister, maler etc.) og opplæring/
kurs. Nærhet og hyppig oppfølging er ofte
en forutsetning for at kvaliteten på lukking
av avvik skal være god og fungere i etter-
tid. Det kan jo også stilles spørsmål om
resultatene av sporadiske tilsyn fra mer
«uavhengige, statlige tilsyn» øker kvali-
teten på sikt selv om oppmerksomheten
og fokus i media er større?
Kommunene sliter med dårlig økonomi
og mangler penger til vedlikehold og store
oppgraderinger uansett hvem som utfører
tilsynet. Da er dialogen om best mulig
løsninger og prioriteringer i påvente av
omfattende tiltak også viktig. Veiledning
og forståelse av regelverket i forkant
gjør at avvik og kostnader i etterkant blir
færre. Lokalkunnskap, publikumskontakt
og veiledning er viktig. Samarbeid med
eiendomsavdelinger og andre kommunale
etater er positivt for kvaliteten på resultatet.
Mange tilsyn:Det er ikke vanskelig å se at det kan være
lite ønskelig/ et problem at samme virksom-
het blir utsatt for flere tilsyn med nesten
samme tema på kort tid. Tilsynene bør
kunne koordineres uavhengig om de er
statlige eller kommunale. I regionen vår
har vi deltatt på Arbeidstilsynets innekli-
matilsyn og opplever godt samarbeid med
Mattilsynet ved behov. Dette handler om
koordinering og dialog.
Det er også flere tilsyn internt i kommu-
nen som også kan oppleves som «bukken
og havresekken» f.eks. branntilsyn, tilsyn
med barnehagene etter barnehagelovgiv-
ningen. Disse er det også viktig å samar-
beide med. Koordinering av fokusområder
og felles tilsyn ved behov øker kvaliteten på
sikt, og skaper nok også mindre forvirring
hos tilsynsobjektene?
Veiledning og dialog er viktig for å få
implementert regelverket og lukket avvik.
Miljørettet helsevern i fremtiden
15
Fremtidens miljørettede helsevernTekst fra Mona Yri, Tromsø kommune
Bukken og havresekkenJeg innrømmer at det tidvis kan være pro-
blematisk å være en del av kommunen som
gir kommunen pålegg, sist i en sak i vår
kommune om støy fra en kunstgressbane,
hvor kommunens eiendomsenhet påklaget
kommuneoverlegens rettingsvedtak, og
fikk medhold av Fylkesmannen. Saken ble
omtalt i lokalavisen som «Kommunen vant
over kommunen». Det ser jo ikke så bra
ut at kommunen jobber mot kommunen,
så ja det kan være noen utfordringer med
den kommunale forankringen. Men denne
problemstillingen har vi liksom lært oss å
leve med, og problemstillingen er jo lik
f.eks. for det kommunale brannvesenet,
som også fører tilsyn med kommunale bygg
og gir kommunen pålegg. «Bukken- og
havresekken-problematikken» er kanskje
et større problem i de minste kommunene.
UtfordringerSelv om folkehelse og miljørettet helsevern
har blitt et kommunalt ansvar i den nye
Folkehelseloven, og ikke bare forankret
i helsetjenesten som tidligere, synes jeg
miljørettet helsevern/ kommuneoverle-
gens rolle kom noe svekket ut av over-
gangen fra Kommunehelsetjenesteloven
til Folkehelseloven. Jeg tenker da
spesifikt på formuleringene i § 3-5 i
Kommunehelsetjenesteloven, som sa
at kommuneoverlegens tilråding og
begrunnelse alltid skal følge saken når
saker om miljørettet helsevern behand-
les. Bestemmelsen ble ikke videreført i
Folkehelseloven. Dette gjør at det i alle
fall i vår kommune har skjedd en endring i
betydningen av kommuneoverlegens inn-
spill f.eks. i plansaker, hvor innspillene nå
ofte blir sett på som interne merknader, og
behandles deretter (de unntas ofte vanlig
merknadsbehandling og synliggjøres ikke
nødvendigvis i saksfremlegget). Jeg har
derfor til tider ønsket at kommuneoverlegen
hadde innsigelsesrett, men ser at «Bukken-
og havresekken-problematikken» kan bli
et problem også her. Men kanskje dette
med innsigelsesrett kunne være en ide
dersom det miljørettede helsevernet blir
organisert på en annen måte.
Noe av utfordringen med dagens mil-
jørettet helsevern, synes jeg har vært
liten oppfølging og føringer fra sentrale
helsemyndigheter. Dette har bedret seg
noe de siste årene med f.eks. kurs/fag-
dager (radon, inneklima), men fagfeltet
miljørettet helsevern er omfattende og
regelverket tidvis noe vagt, slik at det blir
mye skjønnsvurderinger og ulik saksbe-
handling fra kommune til kommune. Jeg for
min del synes det hadde vært til stor hjelp
med mer bistand fra sentralt hold, f.eks.
i form av felles nasjonale tilsynsdager,
ala det Statens strålevern gjør i forhold
til solariekurs og nasjonale kampanjer,
og slik Arbeidstilsynet og Fylkesmannen
har nasjonale tilsynskampanjer. Nettopp
fordi fagfeltet er så stort og omfattende,
har de fleste kommunene ikke mulighet
til å gjennomføre tilsyn med alle virksom-
heter vi er lovpålagt å føre tilsyn med.
Dersom det hadde vært noen «nasjonale
kampanjer» hadde dette lettet arbeidet
for oss i kommunene, og behandlingen av
tilsynsobjektene hadde blitt mer ensartet.
Slik det er i dag må hver enkelt kommune
finne opp kruttet og lage søknadsskjema,
sjekklister, tilsynsmaler etc. (heldigvis har
vi forum for miljø og helse med engasjerte
folk, som er til stor hjelp for oss i miljøet!)
FremtidenJeg synes det er et spennende forslag å
organisere miljørettet helsevern inn under
de regionale yrkesmedisinske avdelin-
gene, med egne samfunnsmedisinske
rådgiverstillinger. Da ville det bli mye god
kompetanse samlet på ett sted! Slik de
miljømedisinske avdelingene jobber i dag,
i alle fall i vår region, er det med mange
av de samme temaene som miljørettet
helsevern jobber med. Hovedforskjellen er
vel at de også jobber forskningsrettet og at
de ikke har forvaltning som en del av sitt
arbeid. Løsningen vil sikkert fungerer bra
i sentrale strøk og kommuner med nærhet
til miljømedisinske avdelinger, men f.eks.
her i nord hvor avstandene er store, er det
viktig å ikke miste nærheten til kommunene
og lokalkunnskapen ved en eventuell ny
organisering.
Miljørettet helsevern i fremtiden
16
Miljørettet helsevern i fremtiden
Den kloke bukken og havresekkenTekst: Geir Tore Aamdal, Rådgiver avdeling miljørettet helsevern og skjenkekontroll, Rogaland brann og redning IKS
Metaforen om bukken og havresekken er brukt i meste laget når det gjelder miljørettet helseverns rolle. Ville det være bedre å sette hesten til å passe havresekken? Eller grisen? Vil ikke det fornuftige være å gjøre bukken klokere, slik at den forvalter havresekken på en god måte? En klok bukk vil være den beste til å passe havresekken.
Hva jeg vil fram til er at det fokuseres for
mye på problemene knyttet til et kommunalt
miljørettet helsevern i stedet for å se på
mulighetene. Det er riktig at å fatte vedtak
om tvangsmulkt er utenkelig overfor kom-
munale virksomheter. Men hva om forhold
kan utbedres på et tidligere tidspunkt,
kanskje til og med før det er snakk om å
gi pålegg om utbedringer? Med et kom-
munalt eller interkommunalt miljørettet
helsevern er det mulig å delta i kommunale
samlingspunkter og møter, som utarbeiding
av skole- og barnehagebruksplan, folkehel-
segrupper, planfora, planleggingsgrupper,
ROS-arbeid og mye mer.
Jeg forstår at spesielt i små kommuner
kan det være vanskelig å fatte upopulære
vedtak overfor personer du møter i en rekke
sammenhenger i kommunen. Vedtaket kan
peke på at noen ikke har gjort en god nok
jobb, kan kreve store ressurser til investe-
ring, og kan føre til upopulære konsekven-
ser som for eksempel nedlegging av en
grendeskole. For at vedtaket skal kunne
tas på alvor, må det ha slagkraft i form av
enten myndighet eller respekt. Myndighet
kan ivaretas ved å løfte tilsynsrollen opp til
et høyere nivå. Respekt opparbeides over
tid, i kontakt mellom mennesker.
Dessuten, dersom en eiendomsavdeling
eller en opplæringsavdeling i en kommune
ikke utfører nødvendige tiltak for å oppfylle
MHV-forskriftens krav: Er det da virkelig
miljørettet helsevern det er noe galt med,
som dermed må omorganiseres? Eller kan
det tenkes at mangelen på forståelse for
regelverket og behovet ligger hos utfører?
Vi må heller ikke se oss blinde på kon-
trolldelen av et tilsyn, men samtidig huske
på den store betydningen råd og veiledning
har. På et tilsyn er det et stort potensiale
for å komme med råd og veiledning til
virksomheten, samtidig som vi kan fange
opp gode eksempler og løsninger som kan
formidles til andre virksomheter.
Gjennom erfaring som rådgiver for små
og mellomstore kommuner i Sør-Rogaland
ser jeg at den interkommunale organise-
ringen er glimrende: Den gir på samme tid
nødvendig nærhet og nødvendig distanse
til kommunene.
Nærheten får vi gjennom å samarbeide
tett med hver enkelt kommunes kommu-
nelege, som har sitt kontaktnett i kom-
munens administrasjon. Rådgiveren vil
selv også opparbeide seg et kontaktnett
i kommunen, og blir invitert til relevante
prosesser. Med folkehelselovens «helse
i alt vi gjør» vil det riktige være å styrke
folkehelsekompetansen i kommunen, ikke
trekke deler av den ut.
Den faglige distansen oppnås ved å ha
et etablert fagmiljø som ikke bare leverer til
én kommune, men til mange. Et vedtak vil
ikke bare være basert på kommunelegens
vurdering, men hun kan støtte seg på at
hennes faglige vurdering er i tråd med
hvordan det er i de andre kommunene i
regionen og fagmiljøet generelt. Det får
ofte større faglig slagkraft når det kommer
«eksperter utenfra», det vil si rådgivere
fra miljørettet helsevern, for å vurdere
forholdene.
Fylkesmannen ved fylkeslegen kan
ha en viktig rolle i å synliggjøre behovet
for å tenke folkehelse i kommunene, og
for å styrke kommunene i dette arbeidet.
Gjennom å føre tilsyn med kommunenes
arbeid med folkehelse vil det bli avdekket
hvor det er behov for forbedringer, og det
vil tydeliggjøre at kommunelegen har en
sentral rolle. Fylkeslegen vil også kunne
styrke alle som arbeider med folkehelse i
kommunene, ved å arrangere fagsamlinger,
konferanser og kurs.
Nytt fråverdslitteraturenved Geir Sverre Braut, Statens helsetilsyn og Høgskolen Stord/Haugesund
17
Helsefremjande pendlingFysisk aktivitet har positiv verknad på
folkehelsa. Ingen er i tvil om det. Det er
også både internasjonalt og nasjonalt for
lengst påvist at til dømes sykling til og frå
arbeid har gunstige helseverknader (1, 2,
3). Likevel er det vanskeleg å få overtydd
folk flest til å handle i samsvar med denne
kunnskapen. Difor er det av interesse å få
vite meir om kor små endringar som skal
til for å få effekt.
På ettersommaren publiserte British
Medical Journal ein interessant studie om
effektane av aktive reisemåtar, som sykling
og gåing, for heile eller delar av jobbreisa
(4, 5). Hovudfunna er ikkje overraskande.
Dei fysisk aktive kjem monaleg betre ut
enn dei inaktive. Men det tankevekkjande
funnet er at også dei som nyttar offentleg
kommunikasjon har positive helseeffektar
samanlikna med dei som kjører eigen bil
til og frå jobben. Tolkinga av dette funnet
er kanskje ikkje heilt eintydig, men truleg
heng det saman med at dei som nyttar
offentleg kommunikasjon oftast har noko
gange eller sykling i ein eller begge endar
av pendlingsreisa. Dette er god kunnskap
å ha med seg i det lokale planarbeidet.
Reiser med offentlege kommunikasjonar er
betre for folkehelsa enn privatkjøring, ikkje
berre når det gjeld klassiske risikofaktorar
som forureining, men også som stimulus
til fysisk aktivitet.
Litteratur:
1. Hjort PF, Waaler HT. Økt sykkelbruk -
bedre helse. Oslo: NAVF, Gruppe for
helsetjenesteforskning, 1980.
2. Tjelta LI, Kvåle OH, Dyrstad SM.
Helseeffekter av sykling til og fra
jobb. Tidsskr Nor Legeforen 2010;
130: 1246-9.
3. Andersen LB, Bere E. Helsegevinst
ved sykling til jobb. Tidsskr Nor
Legeforen 2010; 130:1224.
4. Flint E, Cummins S, Sacker A.
Associations between active
commuting, body fat, and body
mass index: population based,
cross sectional study in the United
Kongdom. BMJ 2014;349:g4887 doi:
10.1136/bmj.g4887
5. Laverty AA. Healthier commuting.
Leave your car at home. BMJ
2014;349:g5020 doi: 10.1136/bmj.
g5020
Offentleg kommunikasjon, som her i Trondheim, har og positive helseeffektar samanlikna med dei som køyrer eigen bil til jobben. (Foto: Miljøpakken i Trondheim/Flickr.com)
Miljørettet helsevern i fremtiden
Miljødirektoratets reviderte støyveileder -M-128-2014 Tekst: Svein Klausen
Veilederen til Klima- og miljødepartementets retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging er et hjelpeverktøy og oppslagsverk for støyrelaterte problemstillinger. Den oppdaterte veilederen (M-128-2014) erstattet den tidligere versjonen (TA-2115).
Støy som miljø og helseproblem Støy er et miljøproblem som rammer svært
mange mennesker i Norge i dag. Om lag
1,7 millioner nordmenn er utsatt for et gjen-
nomsnittlig støynivå over 50 dB ved boligen
sin, og rundt en halv million nordmenn er
i stor grad plaget av støy. Støy bidrar til
redusert velvære og mistrivsel, og påvirker
derfor folks atferd og helsetilstand. Støy
er et alvorlig folkehelseproblem og det er
estimert over 10 000 tapte friske leveår
hvert år som følge av sterk søvnforstyr-
relse grunnet veitrafikkstøy i Norge. Stress
forårsaket av støy kan blant annet være
en medvirkende årsak til forskjellige hel-
seplager, for eksempel muskelspenninger
og muskelsmerter, og en medvirkende
årsaksfaktor for iskemisk hjertesykdom.
God arealplanlegging forebygger støyproblemer Det er en allmenn forståelse for at det er
svært viktig å legge til rette for en lang-
siktig arealdisponering som forebygger
støyproblemer. Klima- og miljødepar-
tementet fastsatte i 2005 retningslinjen
for behandling av støy i arealplanlegging
(T-1442). Retningslinjen gjelder for uten-
dørs støyforhold ved planlegging knyttet
til de viktigste støykildene i ytre miljø og
arealbruken i støyutsatte områder. I tillegg
omfatter retningslinjen anbefalte støygren-
ser for bygg og anleggsstøy (BA-støy). I
forbindelse med utgivelsen av retningslin-
jen i 2005 utarbeidet Miljødirektoratet en
veileder (TA -2115) til støyretningslinjen.
Utarbeidelsen av veilederen var et ambi-
siøst prosjekt, som ble gjennomført med
stor grad av involvering fra kildeeierne og
det akustiske fagmiljøet i Norge.
Revidert retningslinjeI 2012 ble støyretningslinjen revidert.
Samtidig startet vi arbeidet med revisjon
av støyveilederen hvor de største endrin-
gene har vært:
Alle henvisninger til paragrafer i ny plan-
og bygningslov er tatt inn
◦ Omstrukturering, slik at den følger
oppbyggingen i T-1442/2012
◦ Tydeliggjort behandling av støy i
avvikssoner/avviksområder
◦ Kap. 4 - Støy fra bygg og anleggs-
virksomhet, er vesentlig endret
◦ Kap. 7.2 - Skinnegående trafikk, er
endret og oppdatert
◦ Kap.7.4 - Industri og annen
næringsvirksomhet, er oppdatert
◦ Kap. 7.8 og 9.8 -Vindturbiner, er
vesentlig endret
◦ Generell språkvask og tydeliggjø-
ring der tidligere veileder har vært
misvisende
I arbeidet med revisjon er det innhentet
støyfaglig bistand fra konsulenter, samt at
de største kildeeierne har kommet med
innspill for sine ansvarsområder.
Bygg- og anleggsstøy - det glemte støyproblemet Bygg- og anleggsstøy er ofte det glemte
støyproblemet og vår erfaring er at ret-
ningslinjen blir lite brukt for BA-støy. Mange
av henvendelsene Miljødirektoratet får om
støy går nettopp på klager på støy i bygg
og anleggsfasen, der naboskapet er dårlig
varslet. På bakgrunn av dette var det spesi-
elt to områder som måtte forsterkes særlig
i støyveilederen, nemlig prognosering og
kommunikasjon. Prognosering innebærer
at støyen gjøres til et tidlig tema og at
konsekvensene for driften og utformingen
av anlegget blir tydelige. Kommunikasjon
innebærer blant annet at naboene får tid-
lig og god informasjon om driften, at de
kan henvende seg til en ansvarlig og
kan se at utbygger tar BA-støy på alvor.
Kommunikasjon gir naboskapet kontroll og
reduserer opplevde støyulemper.
I kapittel 4.5 i veilederen - Håndtering
av bygg og anleggsstøy - er det vist et
flytskjema. Som det fremgår av skjemaet
anbefales det at utbygger utarbeider en
støyprognose når arbeidene kan defineres
som mindre bolig og næringsprosjekter
Øker fokus på bygg og anleggsstøy:
18
eller større bolig og næringsprosjekter og
vei- og jernbaneprosjekter.
Det skal være lett å si på forhånd om
man tilfredsstiller kravene eller eventuelt
overskrider. For visse arbeider, peleslag-
ning og pigging, kan eventuelt prognosen
vise overskridelse og dette kan føre til at
arbeidet må utføres bare på dagtid, even-
tuelt med innlagt pause. Et visst omfang av
målinger er viktig å få utført, spesielt der
hvor det er uvisshet knyttet til støykilder
og forutsetninger. Behovet for målinger
bør angis samtidig med støyprognosen.
Plan ved overskridelseDersom prognosene viser en overskridelse
av støygrensene skal det foretas en gjen-
nomgang av følgende forhold:
◦ Ta greie på hvilke bygningstyper
som blir berørt og identifisere
eventuelle særskilte behov
◦ Det skal søkes å innrette seg etter
naboers behov så langt det prak-
tisk lar seg gjøre
◦ Dokumentere at både tekniske og
administrative tiltak er vurdert
◦ Etablere plan for informasjon til
naboer og loggføring av klager
◦ Vurdere om det bør tilbys alterna-
tivt oppholdssted
◦ Vurdere behov for målinger i
anleggsperioden
Meldingen sendes så til kommune-
legen med søknad om dispensasjon fra
regelverket.
Les mer om støy på www.miljodir.no og
www.miljostatus.no
Utbygginger i byområder og tettbygd strøk gir ofte støyplager, noe som har en tendens til å bli glemt. Den oppdaterte veilederen
fra Miljødirektoratet skal bøte på dette. Illustrasjonsfoto fra Vålerenga i Oslo. (Foto:
Espen Klem/Flickr.com)
19
Tilsyn med solarier i MoldeTekst: Svein Kvakland, hygieneingenør i Molde kommune
2014 var tenkt som det året da krav om betjening og kunnskapsprøve for personalet skulle innføres i solariebransjen. Det gjorde det naturlig for oss å sette solarietilsyn på handlingsplanen for i år. Den nye regjeringen ville det annerledes, og de nye bestemmelsene er satt på vent.
Vi valgte å holde oss til den opprinnelige
planen, men i stedet for å se på beman-
ningen ved solstudioene og deres kompe-
tanse, ville vi gjennomføre et mer tradisjo-
nelt tilsyn der vi så på lokalene, merking av
solariene, informasjon til kundene og om
det var tatt i bruk solarierør med ekviva-
lenskodemerking. Alle solarierør produsert
fra 2011 skal ha slik merking og frist for
bytte av rør var satt til 1. september i år.
Dette er beskrevet nærmere i Strålevernets
StrålevernInfo 3:14.
Vi kontaktet Statens strålevern for å låne
utstyr for å måle UV-strålingen. Utstyret
kom etter noen dager og vi hadde det til
rådighet i to uker. Det fulgte med bruks-
anvisning og annen dokumentasjon, samt
oversikt over grenseverdier for UV-stråling.
Måleapparatene har ulik følsomhet og
hvert måleapparat har sin individuelle
grenseverdi.
I vår kommune er det i alt sju solstudio,
og alle er registrert i Strålevernets sola-
rieoversikt. To av studioene er ubetjent,
mens de øvrige er betjent i varierende
grad. Antall solarier varierer fra ett til ni.
Vi fant stor variasjon i alder og standard
på solariene.
Informasjon til innehaverneTidligere i år sendte vi ut informasjon til
solariene om at bemanningskravet ble
utsatt, og vi informerte samtidig om at vi
ville foreta tilsyn til høsten. Vi ringte også
til innehaverne i de betjente solstudioene
noen dager i forkant for å avtale tid for
tilsyn.
Praktisk gjennomføringTilsynene ble i stor grad lagt opp i tråd
med tilsynskursene som Strålevernet har
lagt ut sine nettsider. Ved et slikt tilsyn er
det mange detaljer å holde rede på, og det
viste seg å være nyttig å kunne se deler
av disse kursvideoene flere ganger. Etter
tilsynsrunden skrev vi også rapporter basert
på Strålevernets mal.
I de solstudioene som hadde flere
solarier gjorde vi bare en måling for hver
solarietype.
Enkelte solarier har en «boost»-inn-
stilling med ekstra effekt i ansikt/skulder-
regionen. I de tilfellene dette kan reguleres,
skal denne funksjonen være slått på.
Alle solariene var meldt til Strålevernet
og vi kunne derfor hente ut spesifikasjo-
nene for de ulike solariene fra solarieover-
sikten før tilsynet.
På benken målte vi direkte mot acryl-
glasset. Målingen skjedde under et lystett
dekke slik at den ikke ble påvirket av lys
fra overdelen. Målingen av stråling fra
overdelen ble gjort 30 centimeter over
benken (tilsvarer brystkassen til en lig-
gende person). I ansiktssonen ble det målt
i både 20 og 30 centimeters høyde. Alt i
tråd med gjeldende målestandard.
20
Annonsér i
Stillingsannonser Salg av produkter, tjenester mm. Kunngjøringer
Send e-post til [email protected] annonser i tidsskriftet
Funn ved tilsyneneIngen av solariene hadde UV-stråling
som overskred oppgitt grenseverdi for
måleapparatet.
De fleste solariene manglet merking
med godkjent ekvivalenskode.
Vi kontrollerte i alt 23 solarier med tanke
på ekvivalenskodemerking på lysrørene og
fant kun to tilfeller der det var brukt lysrør
med gammel merking.
I mange tilfeller var det brukt svært liten
skrift på ekvivalenskodene. Det var en reell
fare for å overse den lille teksten.
I ett solstudio manglet oppslag om
18-års aldersgrense.
Detaljkunnskapen om Strålevern-
forskriften varierte en god del blant de
personene vi møtte. Behovet for en kunn-
skapsprøve synes absolutt å være til stede.
Litt om ekvivalenskoderI noen tilfeller fant vi ekvivalenskoding på
lysrør som avviker fra modellspesifikasjo-
nen i solarielistene, f.eks:
Solarium
Tillatt ekvivalenskodeintervall
Ekvivalenskodeintervall på rør
Global 5300
100-R-(20-27)/(2,6-3,6)
100-R-(20-27)/2,2
Soltron M-60 Super Power
100-R-(14-20)/(1,6-2,3)
100-R-19/1,5
I Stråleverninfo 3:14 står det:
Når det skal velges nye rør til solariet,
kan man fritt benytte alle rørtyper, uav-
hengig av produsent og navn, så lenge
wattstyrken og reflektorkoden stemmer
med det som er gitt i ekvivalenskode-
intervallet, og begge verdiene i UV-koden
er innenfor de oppgitte intervallene.
Vi spurte Strålevernet om hvordan vi
skulle tolke slike avvik i forholdstallet UVA/
AVB som er markert med rødt i tabellen?
Rent umiddelbart er det lett å tenke at
lavere verdier er gunstig.
Tilbakemeldingen var at både X- og
Y-verdiene må være innenfor sine respek-
tive intervaller (X er tallet før skråstreken,
Y er tallet etter skråstreken). X angir total-
styrken på røret, mens Y-verdien angir
forholdet mellom UVB og UVA. Så jo lavere
Y-verdi, jo høyere andel UVA. Det er mange
som er fristet til å tenke at et rør med lavere
Y-verdi er «svakere» enn et med en høy-
ere Y-verdi, men Y sier altså ikke noe om
styrken på røret, men hvordan fordelingen
er mellom UVB og UVA.
OppfølgingRapport er sendt til alle solstudioene, med
kopi til Strålevernet. Vi har gitt tre ukers
frist til å skifte til lysrør med korrekt mer-
king. En av innehaverne har kontaktet
oss og gjort oppmerksom på at kravet
om ny merking på lysrørene har medført
stor etterspørsel og leveringsvansker. Det
kan derfor bli problemer med å overholde
fristen vi har satt.
Ut i fra tidligere erfaringer kommer ikke
dette som noen stor overraskelse. Dette
en bransje som ikke er særlig proaktiv, og
endringer blir gjerne utsatt til det er abso-
lutt nødvendig. De nye merkekravene har
vært kjent lenge, og det burde ikke være
nødvendig å komme i en situasjon med
leveringsproblemer.
Tips og erfaringer ◦ Fotografer «nesten alt». Vi fotogra-
ferte alle oppslag, solingsplaner,
merking på solarier og navn og
typebetegnelse på ulike lysrørty-
per. Da kan man senere lett sjekke
hvilke lysrør som var brukt, hvilken
kundeinformasjon og oppslag som
var på plass osv. Dette kan også
være nyttig dersom det oppstår
uenighet med driver eller inneha-
ver av solstudioet.
◦ Bruk videokursene og veilednin-
gene som ligger på Strålevernets
nettsider, særlig ved forberedelser
av tilsyn.
◦ Kortautomatene godtar ikke kre-
dittkort, så ta med rikelig med kon-
tanter i form av mynter. Solariene
må være tent minst fem minutter
før måling. Regn derfor med et
kvarters tid per solarium og en pris
på 6-7 kroner per minutt.
◦ Ikke nøl med å søke bistand hos
Strålevernet. Både nå og tidligere
har vi erfart at de er lett tilgjenge-
lige og imøtekommende når vi tar
kontakt.
(Illustrasjonsfoto: Gregg Scott/Flickr.com)
21
22
Nytt om navn
Eva Kristin Krogh er ansatt i bydel
Nordstrand i stab samfunn og helse
som spesialkonsulent og skal jobbe
med blant annet miljørettet helse-
vern, plan- og reguleringssaker, tilsyn
i skoler og barnehager og miljøfyrtårn.
Hun er utdannet ergoterapeut fra
Høgskolen i Oslo og har mastergrad i
folkehelsevitenskap fra Universitetet for
miljø- og biovitenskap. Har tidligere jobbet
i Ullensaker kommune på enhet for plan
og næring med blant annet overordnet
planlegging, universell utforming, folke-
helse, trafikksikkerhet og sykkelprosjekter.
Erle Morstad Willard er ansatt som
spesialkonsulent i avdeling Tiltak, helse,
sosial og nærmiljø i Bydel Gamle Oslo.
Hun har bakgrunn som sykepleier og har tatt
en master i folkehelsevitenskap. Har jobbet
3 år i interkommunalt samarbeid mellom
Nesodden, Frogn og Enebakk. Begynte i
Bydel Gamle Oslo i april i ett års vikariat. Bor
for tiden i Oslo og bygger hus i Brumunddal.
Anneline Svensen har master i folke-
helsevitenskap fra Ås/UMB, bachelor i
helseledelse og helseøkonomi fra UiO
og medisin grunnfag. Kommer fra en
3-årig stilling i Helsedirektoratet. Startet
som spesialkonsulent i Bydel Vestre Aker
etter påske og ser fram til å jobbe med
dette spennende faget i Oslo kommune.
Nina Brødremoen Sand har en bachel-
orgrad i kultur og samfunnsfag med for-
dypning i pedagogikk fra Universitetet i
Oslo samt en årsenhet i mat og helse på
Høyskolen i Vestfold og en mastergrad i
folkehelsevitenskap på Universitetet for
miljø- og biovitenskap. Har jobbet i bar-
nehage, skole og et behandlingskollektiv
for unge rusavhengige. Hun jobber nå som
helse- og miljøkonsulent ved kontoret for
miljørettet helsevern i Frogn, Nesodden
og Enebakk kommune.
Fv: Eva Kristin Krogh, Erle Morstad Willard, Anneline Svensen, Nina Brødremoen Sand. Foto fra FMHs årskonferanse i Bergen.
23
Morten Vegelbo- Jeg begynte i Oslo kommune
Helseetaten 1. august i år som fag-
konsulent i byomfattende miljørettet
helsevern. Forut for dette jobbet jeg
mer enn seks år i Jernbaneverkets
utbyggingsdivisjon. Der var jeg mil-
jøkoordinator for alt fra veldig store til
små prosjekter. Tidligere jobbet jeg ett
år i Drøbak på det interkommunale kontoret for miljørettet hel-
severn i Ås, Nesodden, Frogn og Enebakk kommuner. Jeg har
også vært halvannet år i Oslo kommune Frilutsetaten som faglig
leder støy og forsøpling. Her var jeg koordinator for strategisk
støykartlegging i Oslo etter forurensningsforskriftens kapittel 5,
samt at jeg forvaltet den daglige oppfølgingen av kommunens
myndighet innen forsøpling etter forurensningsloven. Før den
tid var jeg sju og et halvt år i Bydel Bjerke som helsekonsulent i
miljørettet helsevern. Jeg har fire års utdanning i dette fagfeltet
fra Bø, samt ett år med sosialøkonomi grunnfag. Ellers er jeg
haldenser i bunn.
Siv Netting Bjørkedal-Åsvestad Hun er ansatt i 50 prosent stilling som
helse- og miljørådgiver på kontoret for
miljørettet helsevern Enebakk, Frogn og
Nesodden kommune. Siv har en bachelor
i sykepleie ved Høgskolen i Østfold fra
2008, og har i likhet med Nina tatt en
master i Folkehelsevitenskap ved universitetet i Ås (NMBU). Hun
var ferdigutdannet i 2013 og skrev masteroppgave om yrkesstøy
og hjerte-karsykdom. Siv har arbeidserfaring fra barnehage, som
sykepleier og HMS-rådgiver i bedriftshelsetjeneste.
Ove DyngelandHan er ansatt som rådgiver i miljørettet hel-
severn i Brannvesenet Sør-Rogaland IKS.
Ove Dyngeland er utdannet med bachelor i
sosialt arbeid og master i samfunnssikkerhet
ved Universitetet i Stavanger. I tillegg har
han en rekke kurs innen HMS og sertifise-
ring innen kvalitet og risiko. Han ble ferdig
utdannet i januar 2011, og har arbeidserfaring som miljøterapeut,
arbeidsleder, verneombud og tillitsmann innen fagorganisasjonen.
Øystein Wiik slutter i Oslo kommune Forfattere: Erling Rimstad og Hans Ottar Verlo
Øystein begynte i Oslo Helseråd i 1975,
i støyseksjonen som var etablert i avde-
ling for bolighygiene. Viktige oppgaver
for sesjonen var klagebehandling, det vil
si forsøk på å avbøte situasjoner der folk
klaget på støy, og kartlegging av trafikkstøy
gjennom målinger.
Helserådet hadde nær kontakt med de
tekniske etater i Oslo, og etter formannskapsvedtak i 1971 skulle
støymålinger og vurderingen av måleresultatene sentraliseres
til Helserådet. Dette omfattet blant annet kontrollmålinger av
støyforhold i nye bygg i forbindelse med byggesaksbehandling.
De varierende oppgavene i støyseksjonen ga Øystein grundig
skolering i arbeid med støy og vibrasjonsforhold. Etter gjentatte
omorganiseringer av etatene der Øystein arbeidet, ble antall
kolleger med støyforhold som hovedarbeidsområde stadig
redusert. Det ble etter hvert Øystein som var den selvskrevne
saksbehandleren av klagesaker på støy og vibrasjoner.
I nær 40 år har Øystein stilt opp for å foreta målinger til alle
døgnets tider.
(Noen støyforhold er særlig plagsomme om natten, og noen
forhold kan bare måles når bakgrunnsstøyen er lav). Hans omsorg
for mennesker som er plaget av støy eller vibrasjoner har vært
en drivkraft i arbeidet. Samtidig har han forholdt seg saklig til
dem som eier støykildene.
Saksbehandling av klager på støy- og vibrasjonsforhold ble i
1988 delegert til bydelene, men Øystein fortsatte å ha ansvaret
for å dokumentere forholdene med målinger. På bakgrunn av
hans brede erfaring med støy- og vibrasjonsmålinger har han
kunnet gi verdifulle tips og tilbakemeldinger til leverandører av
måleutstyr, og i forbindelse med utarbeiding eller revisjoner av
målestandarder. Øysteins kjennskap til støyregelverket og for-
valtningen i et historisk perspektiv har også vært til god hjelp for
saksbehandlerne når nye saker skulle vurderes opp mot tidligere
vedtak, teknisk regelverk og reguleringsbestemmelser.
Øystein går inn i pensjonisttilværelsen etter en solid innsats
for miljørettet helsevern i Oslo kommune.
Bli medlem avForum for miljø og helse
Forumet har som hovedmål å spre informasjon og kunnskaper for å bidra til å styrke det forebyggende helse- og miljøarbeidet i kommunene. Ved siden av våre årlige konferanser anser vi tidsskriftet Miljø & helse som det viktigste virkemidlet for å nå dette målet. Som medlem mottar du vårt medlemsblad Miljø & helse tre-fire ganger i året. Du får også redusert deltageravgift ved kurs og konferanser i FMHs regi. I tillegg kan du delta i regionale forumsgrupper der slike er organisert.
Jeg/vi ønsker medlemskap i Forum for miljø og helse
Institusjonelt medlemskap (kr. 950,- pr. år) Personlig medlemskap (kr. 300,- pr. år) Studentmedlemskap (kr. 150,- pr. år)
Navn/institusjon:
Navn: Adresse:
Postnr.: Sted:
Tlf: E-post:
Utdanningsinst.: Ferdig utdannet (år):
Innmeldingen sendes på e-post til: [email protected] kan lastes ned på www.fmh.no
Ta kontakt med Svein Kvakland eller Randi Helland Stråtveit ved spørsmål vedrørende innmelding og annen informasjon.
Telefon: 411 44 230 (Svein) eller 51 50 23 79 (Randi).E-post: [email protected] L
ayou
t: K
ristia
n Sk
jellu
m A
as •
Tryk
k: B
irke
land
tryk
keri
AS
• opp
lag:
350
• m
ars 2
013
B-blad Returadresse:Forum for miljø og helsec/o Randi Helland StråtveitBrannvesenet Sør-Rogaland IKSJærveien 1074318 SANDNES