Meld. St. 25 (2018–2019) · 2018–2019 Meld. St. 25 11 Framtidas forbrukar – grøn, smart og...

Meld. St. 25(2018 – 2019)

Melding til Stortinget

Meld

. St. 25

(20

18

–20

19

)

Bestilling av publikasjonar

Tryggings- og serviceorganisasjonen til departementawww.publikasjoner.dep.noTelefon: 22 24 00 00

Publikasjonane er også tilgjengelege påwww.regjeringen.no

Omslagsfoto: Johnér

Trykk: 07 Media AS – 06/2019

07 MEDIA – 2041 0379

MIL

JØ

MERKET TRYKKERI

Framtidas forbrukar – grøn, smart og digital

Framtidas forbrukar – grøn, sm

art og digital

2 Meld. St. 25 2018–2019Framtidas forbrukar – grøn, smart og digital

Meld. St. 25(2018–2019)



Innhald

Del I Innleiing og utviklingstrekk ..... 9

1 Innleiing ........................................ 111.1 Føremåla med forbrukar-

politikken ........................................ 121.2 Kvifor ei stortingsmelding om

forbrukarpolitikk? .......................... 12

2 Samandrag .................................... 14

3 Utviklingstrekk i forbruket ........ 163.1 Innleiing .......................................... 163.2 Kunnskapsgrunnlag ....................... 163.3 Forbruksutgiftene aukar jamt ....... 173.3.1 Den største delen av forbruket

går til bustad og transport ............. 173.3.2 Ein mindre del av forbruket går

til mat og klede ............................... 183.3.3 Vi bruker meir på reiser, utan-

landshandel og underhaldning ..... 183.3.4 Gjeldsbelastinga til hushalda har

auka ................................................. 183.4 Meir av forbruket skjer digitalt ..... 183.4.1 Vi kjøper «smarte» produkt til

hus og helse .................................... 193.4.2 Digitale plattformer og delings-

økonomi .......................................... 193.4.3 Innsamling og bruk av persondata 20

Del II Eit framtidsretta forbrukar-apparat og ein internasjonal forbrukarpolitikk ......................... 21

4 Eit framtidsretta forbrukar-apparat ........................................... 23

4.1 Innleiing .......................................... 234.2 Forbrukarapparatet ........................ 244.2.1 Forbrukarrådet ............................... 244.2.2 Forbrukartilsynet ........................... 244.2.3 Forbrukarklageutvalet,

Marknadsrådet og Sekretariatet for Marknadsrådet og Forbrukar-klageutvalet ..................................... 24

4.2.4 Stiftinga Miljømerking ................... 244.2.5 Forbruksforskingsinstituttet

SIFO ved OsloMet ......................... 254.3 Oppgåver og verkemiddel

i forbrukarpolitikken ...................... 254.3.1 Innleiing .......................................... 254.3.2 Lovregulering og tilsyn .................. 25

4.3.3 Fremje forbrukarinteresser .......... 254.3.4 Forsking, undersøkingar og

kartlegging ..................................... 264.3.5 Forbrukarinformasjon og

marknadsportalar .......................... 264.3.6 Mekling og klagehandsaming ...... 274.4 Forbrukarapparatet i dei andre

nordiske landa ................................ 274.4.1 Danmark ......................................... 274.4.2 Sverige ............................................ 284.4.3 Finland ............................................ 284.5 Evalueringar av forbrukar-

apparatet og sentrale utviklings-trekk ................................................ 29

4.5.1 NOU 1995: 21 Organisering av forbrukerapparatet ........................ 29

4.5.2 St.meld. nr. 40 (1998–99) Om forbrukerpolitikk og organisering av forbrukerapparatet .................... 29

4.5.3 NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister ......................... 30

4.5.4 Rettsakter om handsaming av forbrukarklager .............................. 30

4.5.5 Gjennomgang av det statlege forbrukarapparatet i 2015 .............. 30

4.6 Framtidig handsaming av forbrukarklager .............................. 32

4.6.1 Innleiing .......................................... 324.6.2 Om handsaminga av forbrukar-

klager .............................................. 324.6.3 Særleg om Forbrukar Europa ...... 344.6.4 Ny saksgang ................................... 344.6.5 Lokalisering .................................... 344.7 Ansvaret for forsking og analyse

i sektoren ........................................ 354.8 Samarbeid mellom bransje-

nemnder ......................................... 354.9 Regjeringa vil ................................. 36

5 Ein internasjonal forbrukar-politikk............................................ 37

5.1 Innleiing .......................................... 375.2 Europeisk samarbeid .................... 385.2.1 Utvikling av felles forbrukarvern-

reglar ............................................... 385.2.2 Utvikling av forbrukarpolitikk

gjennom forbrukarprogrammet til EU ............................................... 40

5.3 Internasjonalt samarbeid .............. 405.4 Regjeringa vil ................................. 41

Del III Den digitale kvardagen til forbrukarane ................................ 43

6 Forbrukarrettar, personvern og konkurranse i den digitale økonomien .................................... 45

6.1 Innleiing .......................................... 456.2 Datadriven innovasjon og person-

vernet til forbrukarane ................... 466.3 Forbrukarrettar i den digitale

økonomien ...................................... 476.3.1 Kompliserte og ubalanserte

avtalevilkår ...................................... 476.3.2 Internasjonalt samarbeid om

forbrukarvernreglar i ein digital kvardag ............................................ 48

6.3.3 Handheving av digitale forbrukar-rettar ................................................ 49

6.3.4 Strategi for å verne om digitale forbrukarrettar ................................ 49

6.4 Personvern i digitale tenester og produkt ............................................ 50

6.4.1 Personvernforordninga .................. 506.4.2 Større rett til informasjon og

innsyn .............................................. 516.4.3 Skjerpte krav til samtykke ved

inngåing av forbrukaravtaler ......... 516.4.4 Forbrukaren skal enkelt kunne

flytte opplysingane sine ................. 526.4.5 Merkeordning for personvern ...... 536.4.6 Vegen vidare for å styrkje person-

vernet til forbrukarane ................... 536.5 IKT-tryggleik i tilkopla produkt .... 546.5.1 Moglegheiter ved tilkopla

forbrukarprodukt ........................... 546.5.2 Tryggleiksutfordringar .................. 546.5.3 Regelverk og handheving .............. 566.5.4 Vegen vidare for å styrkje IKT-

tryggleiken ...................................... 566.6 Konkurranse i digitale marknader 576.6.1 Digitale plattformer og marknads-

konsentrasjon ................................. 576.6.2 Asymmetrisk informasjon ............. 576.6.3 Forbrukarmobilitet ......................... 576.7 Samordning av innsatsen

styresmaktene gjer på området .... 586.8 Regjeringa vil .................................. 58

7 Den digitale kvardagen til barn og unge.................................. 59

7.1 Innleiing .......................................... 597.2 Barn og unge som sårbare

forbrukarar på nettet ...................... 597.3 Marknadsføringspress mot barn

og unge ............................................ 60

7.3.1 Marknadsføring i sosiale medium 617.3.2 Særleg om kroppspress i sosiale

medium ........................................... 637.3.3 Kjøpepress i digitale spel .............. 647.4 Regjeringa vil ................................. 64

8 Digital kompetanse, deltaking og tilgang ........................................ 65

8.1 Innleiing .......................................... 658.2 Status for digital kompetanse og

deltaking i Noreg ........................... 658.2.1 Digidel-programmet ...................... 668.2.2 Digihjelpen ..................................... 668.2.3 Andre tiltak og initiativ .................. 678.2.4 Digital kompetanse som er

særskild viktig for forbrukarar ..... 678.3 Tilgang til og universell

utforming av IKT ........................... 678.3.1 Universell utforming av IKT ......... 688.3.2 Produktutvikling og brukarstøtte

for å inkludere ei aldrande befolkning ....................................... 69

8.4 Helse- og velferdsteknologi .......... 698.5 Regjeringa vil ................................. 70

9 Netthandel og digital forbrukarinformasjon ................. 71

9.1 Innleiing .......................................... 719.2 Forbrukarrettar .............................. 729.3 Villeiande brukaromtaler .............. 739.4 Nettsvindel og abonnementsfeller 739.5 Digital forbrukarinformasjon ........ 749.5.1 Private samanlikningstenester ..... 749.5.2 Offentlege marknadsportalar ....... 759.6 Regjeringa vil ................................. 76

10 Tilgang til breiband med høg hastigheit........................................ 77

10.1 Innleiing .......................................... 7710.2 Tilgangen på breiband hos

forbrukarane .................................. 7810.3 Fast breiband ................................. 7810.4 Mobilt breiband ............................. 7910.5 Forbrukarinformasjon ................... 8010.6 Regjeringa vil ................................. 81

Del IV Prioriterte forbrukarområde ... 83

11 Forbrukarutfordringar på kredittmarknaden ...................... 85

11.1 Innleiing .......................................... 8511.2 Utviklingstrekk .............................. 8611.2.1 Gjeldssituasjonen i norske

hushald ........................................... 8611.2.2 Utvikling i gjeldsproblem .............. 86

11.2.3 Regulering av kredittavtaler i ny finansavtalelov ................................ 87

11.3 Utfordringar og tiltak ..................... 8811.3.1 Stort omfang av kredittmarknads-

føring ............................................... 8811.3.2 Hyppig bruk av forenkla kreditt-

vurderingar ..................................... 8911.3.3 Svakheiter i forbrukarvernet ved

misleghald ....................................... 9011.3.4 Press på offentlege hjelpetenester 9111.3.5 Kunnskap om personleg økonomi

er viktig ........................................... 9311.4 Regjeringa vil .................................. 94

12 Forbrukarutfordringar på bustadmarknaden ........................ 95

12.1 Innleiing .......................................... 9512.2 Butilhøva til norske forbrukarar ... 9612.3 Prisutviklinga i bustad-

marknaden ...................................... 9612.4 Kostnader ved å eige og leige

bustad .............................................. 9612.5 Utfordringar med prisnivå, gjelds-

oppbygging og risiko ..................... 9812.6 Marknadsføring av bustader ......... 9812.7 Høge transaksjonskostnader ........ 9912.8 Den tekniske tilstanden til

bustaden .......................................... 9912.9 Utfordringar for leigetakarar ........ 10012.10 Handverkartenester på bustad ..... 10112.11 Regjeringa vil .................................. 101

13 Berekraftig forbruk ...................... 10213.1 Innleiing .......................................... 10213.2 Norsk forbruk i eit berekraft-

perspektiv ........................................ 10313.3 Internasjonale plikter ..................... 10413.3.1 FN og 2030-agendaen .................... 10413.3.2 EU og EØS-avtalen ......................... 10413.3.3 Nordisk ministerråd ....................... 10513.3.4 Produktkontroll og kjemikalie-

politikk krev internasjonale løysingar .......................................... 105

13.4 Døme på viktige nasjonale rammer ............................................ 105

13.4.1 Miljøinformasjonslova og produktkontrollova ......................... 105

13.5 Leggje til rette for eit meir berekraftig forbruk ........................ 106

13.5.1 Samarbeidsforum for berekraftig forbruk ............................................. 106

13.5.2 Merkeordningar ............................. 106

13.5.3 Strategi for sirkulær økonomi ...... 10813.5.4 Opplæring i berekraftig forbruk .. 10813.6 Berekraft i matkjeda ...................... 11013.6.1 Bransjeavtale om matsvinn ........... 11013.7 Regjeringa vil ................................. 111

14 Forbrukarutfordringar på daglegvaremarknaden ................ 112

14.1 Innleiing .......................................... 11214.2 Utviklinga og konkurransen på

daglegvaremarknaden ................... 11214.3 Fordelsprogramma til kjedene ..... 11314.4 Nye marknadsplassar – nye høve

for forbrukarane ............................. 11414.5 Forbrukarinformasjon på dagleg-

varemarknaden .............................. 11514.6 Merking av matvarer ..................... 11614.6.1 Haldbarheitsmerking .................... 11714.6.2 Nye reglar for merking av

alkoholhaldige drikkevarer .......... 11714.7 Merkeordningar på daglegvare-

marknaden ..................................... 11814.7.1 Nøkkelholet .................................... 11814.7.2 Merkeordningar for norsk mat .... 11914.7.3 Merkeordning for økologiske

produkt (Ø-merket) ....................... 11914.7.4 Korleis forbrukarane opplever

merkemangfaldet ........................... 11914.8 Marknadsføring av usunn mat og

drikke til barn ................................. 12014.9 Regjeringa vil ................................. 121

15 Forbrukarar og arbeidslivs-kriminalitet .................................... 122

15.1 Innleiing .......................................... 12215.2 Regjeringsstrategien mot arbeids-

livskriminalitet ............................... 12315.3 Arbeidslivskriminalitet på

forbrukarmarknader ...................... 12315.3.1 Byggjenæringa ............................... 12415.3.2 Reinhaldsbransjen ......................... 12515.3.3 Bilbransjen ..................................... 12615.4 Det må vere enkelt å handle kvitt 12615.4.1 Tilgang til opplysingar om

tilbydarar (eBevis) ......................... 12715.4.2 Forenkla løysing for inn-

rapportering av lønt arbeid i heimen .......................................... 127

15.5 Regjeringa vil ................................. 127

16 Økonomiske og administrative konsekvensar ............................... 128

Meld. St. 25(2018–2019)



Tilråding frå Barne- og familiedepartementet 7. juni 2019, godkjend i statsråd same dagen.

(Regjeringa Solberg)

Del IInnleiing og utviklingstrekk

2018–2019 Meld. St. 25 11Framtidas forbrukar – grøn, smart og digital

1 Innleiing

Figur 1.1

Foto: Johnér

I 1962 heldt president John F. Kennedy ein histo-risk tale om forbrukarane sine rettar for den ame-rikanske kongressen. Kennedy framheva at vi alleer forbrukarar, og at vi som forbrukarar utgjerden største økonomiske gruppa i marknaden.Samstundes påpeikte Kennedy ein grunnleg-gjande mangel i måten økonomien var organisertpå. Sjølv om dei var størst, var forbrukarane deneinaste gruppa som ikkje var organisert på einskikkeleg måte. Derfor blei forbrukarane sineinteresser ofte haldne utanfor viktige politiske ogøkonomiske avgjerder. I talen slo Kennedy fast atforbrukarane hadde visse grunnleggjande rettar:– Retten til tryggleik – vern mot produkt som

kan utgjere ein helsefare.

– Retten til å bli informerte – vern mot falsk,bedragersk eller misvisande informasjon ogreklame, og rett til tilstrekkelege opplysingartil å kunne gjere informerte val.

– Retten til å velje – tilgang til eit utval av produktog tenester til konkurransedyktige prisar, ogein garanti for tilfredsstillande kvalitet og ser-vice til rimelege prisar.

– Retten til å bli høyrde – å vere trygg på at for-brukarinteressene også blir tekne omsyn tilnår ein skal utforme ny politikk.

FN vedtok retningslinjer for forbrukarvern i 1985,mellom anna med utgangspunkt i rettane somKennedy framheva. Desse har seinare blitt revi-derte to gonger, i 1999 og 2015, og dei omfattar no


fleire prinsipp for forbrukarvern enn dei Kennedyfyrst gjekk inn på i talen sin.1 Mellom anna inneberprinsippa retten til å klage, retten til forbrukar-utdanning, retten til eit sunt miljø, retten til eitdigitalt forbrukarvern, retten til privatliv og vernav sårbare forbrukarar. Prinsippa i FN sine ret-ningslinjer ligg til grunn for forbrukarpolitikk iheile verda.

FN sine retningslinjer for forbrukarvern slårfast at forbrukarrettane handlar om langt meirenn retten til å byte ei vare. Det handlar om åkunne verne seg mot svindel på nettet. Det hand-lar om retten til vern mot helseskadelege produkt.Det handlar om at forbrukarane skal kunne forståvilkåra for eit kredittkort, og ha kontroll over deidigitale spora dei legg frå seg i nettbutikken. For-brukarspørsmål dreier seg ikkje om luksus-problem. Dei gjeld tryggleik, kunnskap og rettentil å ta del i økonomien og gjere medvitne val forkorleis ein vil påverke samfunnet rundt seg medlommeboka.

1.1 Føremåla med forbrukarpolitikken

Forbrukarpolitikken skal hjelpe til med å styrkjeforbrukarane si stilling som den svakare parten imarknaden. I marknaden står forbrukaren somoftast overfor ein profesjonell, kommersiell aktørsom har betre informasjon og kunnskap om pro-duktet, avtalevilkår, prissetjing og andremarknadstilhøve. Eitt av hovudføremåla med for-brukarpolitikken er å vege opp for denne ubalan-sen. Ein godt fungerande marknad for forbruka-rane får vi mellom anna ved å– gi forbrukarane gode rammevilkår og rettar– sikre at forbrukarane sine rettar blir handheva– gi forbrukarane tilgang på informasjon og

hjelpemiddel til å gjere gode val– sikre trygge produkt som ikkje er til skade for

helse og miljø– leggje til rette for god og effektiv løysing av for-

brukartvistar

Ein inkluderande forbrukarpolitikk tek ogsåhøgde for at forbrukarane av ulike årsaker kanvere sårbare og ha utfordringar med å meistre for-brukarrolla. Sårbarheita kan ha bakgrunn i bådesosiodemografiske kjenneteikn (som alder, inn-tekt eller utdanning), åtferdsmessige eigenskapar(som rekneferdigheiter eller impulsivitet), person-leg situasjon (som arbeid, helse eller økonomi)eller marknadsmiljø (som kompleks marknads-

føring eller utydeleg informasjon). Nokre forbru-kargrupper, som barn og unge, kan vere meir sår-bare enn andre. Samstundes kan alle forbrukararvere sårbare under visse tilhøve og i visse situasjo-nar.

Forbrukarpolitikken har samstundes ein nor-mativ dimensjon. Dette handlar om å støtte oppom forbruk som kan vere positivt for samfunnet.Forbrukarane kan til dømes velje å handle varersom er miljømerka, for å støtte opp under ei bere-kraftig utvikling.

Forbrukarpolitikken er sektorovergripande.Dette inneber at ansvaret for politikkområde ogverkemiddel som har innverknad på forbruka-rane, er fordelt på fleire departement og offent-lege organ. Forbrukarane sine rettar er dermed tilein viss grad definerte i regelverk som har andrehovudmål enn forbrukarvern. Døme på dette erregelverk på område som finans, bustad og trans-port.

Barne- og familiedepartementet (BFD) har eithovudansvar for å koordinere, utforme og fremjeregjeringa sin forbrukarpolitikk. Departementethar ansvar for fleire forbrukarlover, mellom annaangrerettlova, marknadsføringslova og gjeldsord-ningslova. Departementet har også ansvar for åmedverke til ein europeisk forbrukarpolitikk vedå fremje norske synspunkt på nye lover og innførenye direktiv og forordningar frå EU i norsk lovgi-ving.

BFD har vidare ansvar for dei relaterte verk-semdene Forbrukarrådet, Forbrukartilsynet ogSekretariatet for Marknadsrådet og Forbrukar-klageutvalet. I tillegg gir departementet eit årlegtilskot til Stiftinga Miljømerking, som forvaltar detnordiske miljømerket, Svana, og det europeiskemiljømerket, EU Ecolabel. BFD skal også sikre atforbrukarpolitikken har eit forskingsbasert kunn-skapsgrunnlag, og bestiller årleg forsking frå For-bruksforskingsinstituttet SIFO, som ligg underOsloMet – storbyuniversitetet.

1.2 Kvifor ei stortingsmelding om forbrukarpolitikk?

Det er 20 år sidan den førre stortingsmeldinga omforbrukarpolitikk blei lagd fram.2 Sidan den gonghar det skjedd store endringar i samfunnet, og for-brukarrolla har også endra seg. Regjeringa byg-gjer forbrukarpolitikken sin på at gode forbrukar-rettar er avgjerande for ein tillitsbasert marknads-

1 United Nations, Guidelines for Consumer Protection, 2016.2 St.meld. nr. 40 (1998–99) Om forbrukerpolitikk og organise-

ring av forbrukerapparatet.


økonomi. Regjeringa sitt hovudmål i forbrukarpo-litikken er derfor å styrkje forbrukarane si stillingpå område der det er særlege utfordringar. Regje-ringa ønskjer med denne meldinga å leggje ram-mene for ein framtidsretta forbrukarpolitikk derein tek vare på kunnskapen, rettane og interes-sene til forbrukarane i den digitale kvardagen.

Noreg er eit av dei rikaste landa i verda, ogsåmålt i kjøpekraft. Dei siste tiåra har kjøpekrafta ibefolkninga auka, og nordmenn sine forbruks-utgifter har vakse. Norske forbrukarar har tilgangpå eit stort og mangfaldig tilbod av varer og tenes-ter frå heile verda, og har eit sterkt forbrukar-vern. Samstundes gjer fleire trekk i samfunnsut-viklinga at det no er naturleg å gå gjennom ogdrøfte forbrukarpolitikken:– EU sitt arbeid med ein felles europeisk

marknad– digitalisering og nye forretningsmodellar– stor merksemd rundt miljø og berekraft– enkel tilgang til kostbar kreditt– høgt konfliktnivå i bustadmarknaden– utfordringar med arbeidslivskriminalitet i for-

brukarmarknader

Digitaliseringa av samfunnet dei siste 20 åra er eitsærleg viktig utviklingstrekk. Nye digitale tenes-ter og produkt driv fram ei lang rekkje valmogleg-heiter for forbrukarane. Samstundes blir forbru-karrettane og personvernet utfordra på nye måtar.Sosiale medium og bloggar gir forbrukarane nyekjelder til informasjon og kommunikasjon. Denomfattande marknadsføringa som følgjer med,kan vere ei utfordring, spesielt for barn og unge.For eldre eller personar med funksjonsnedsetjin-gar kan det vere vanskeleg fordi mange manglargrunnleggjande kunnskap eller ferdigheiter for åhengje med på og utnytte moglegheitene i dendigitale økonomien. Digitaliseringa har ført medseg store endringar i kvardagen til forbrukarane,og digitalisering er derfor eit hovudtema fordenne meldinga.

Forbrukarane har fått langt fleire valmogleg-heiter, men mange marknader er også komplekseog krevjande for forbrukarar å skaffe seg oversiktover. Enkel tilgang på kreditt er eit gode for deifleste, men tilbodet av raske og dyre lån kan fortbli ei utfordring dersom ein tek opp for høge lån,særleg dersom ein allereie er i ein sårbar livssitua-sjon. Å eige framfor å leige har vist seg som einsuksess for mange, men bustadmarknaden erogså prega av eit høgt konfliktnivå.

Forbrukarane er dessutan i stor grad ekspo-nerte for internasjonale marknader. I tråd meddette har også forbrukarpolitikken utvikla seg ogblitt meir internasjonal. Retningslinjer i OECD setrammer for forbrukarreglar internasjonalt, nokosom mellom anna er viktig i møtet med multi-nasjonale selskap. I FN sine berekraftsmål frå2015, som Noreg er forplikta av, står det at styres-maktene skal sikre berekraftige forbruks- og pro-duksjonsmønster. EU fører ein offensiv forbrukar-politikk for den felleseuropeiske indre markna-den, som set rammer og gir rettar til norske for-brukarar på fleire område enn før. I 2018 blei tildømes den felleseuropeiske personvernforord-ninga teken inn i norsk lovgiving, noko som gavnorske forbrukarar styrkte personvernrettar imøte med digitale tenester.

Kunnskapsgrunnlaget for forbrukarpolitikkener også i endring. Åtferdsvitskap har fått einstørre plass i forståinga av korleis forbrukararoppfattar informasjon, insentiv og valalternativ iulike situasjonar. Oppdatert kunnskap om nye for-brukstrendar og forbrukarroller er viktig for ålage gode rammeverk for politikken.

Regjeringa ønskjer å løfte forbrukarpolitikkenog føreslå tiltak som kan styrkje forbrukarane sistilling på område med særlege utfordringar.Regjeringa legg særleg vekt på å styrkje rettaneog personvernet til forbrukarane i den digitaleøkonomien, i tillegg til å styrkje kunnskapen,interessene og rettane til forbrukarane knytt tilberekraftig forbruk, marknadsføring, bustadhan-del, gjeld og kreditt.


2 Samandrag

Figur 2.1

Foto: Johnér

Stortingsmeldinga er delt inn i fire delar. I del I servi nærare på sentrale utviklingstrekk ved forbru-ket i Noreg. Kunnskap om forbruk er viktig for åpeike ut innsatsområde for forbrukarpolitikken.

Del II omhandlar verkemiddel i forbrukarpoli-tikken, organisering av forbrukarapparatet iNoreg og internasjonale føringar for norsk forbru-karpolitikk. Det meste av forbrukarlovgivingakjem frå EU, og regjeringa prioriterer derfor åmedverke aktivt til ein felleseuropeisk forbrukar-politikk. Dei norske verksemdene på forbrukar-området, Forbrukarrådet og Forbrukartilsynet,arbeider også internasjonalt for å støtte opp undereit sterkt forbrukarvern.

Regjeringa vil ta visse grep for å samle oppgå-ver knytt til handsaming av forbrukarklager og til-

syn i Forbrukartilsynet, og samstundes reindyrkeden interessepolitiske rolla til Forbrukarrådet.Dette blir nærare omtalt i kapittel 4.

I del III tek vi opp ulike sider ved digitale for-brukarspørsmål. Nye digitale tenester og produktskaper fleire valmoglegheiter for forbrukarane,men utfordrar også forbrukarrettane og person-vernet på nye måtar. Utfordringar knytt til forbru-karane sin digitale kvardag blir omtalte over femkapittel.

Personvern og forbrukarrettar heng tettsaman i den digitale økonomien. I kapittel 6 gjer vigreie for regjeringa sitt arbeid med å vareta for-brukarinteresser knytte til desse temaa. Kva per-sonvernlovgivinga har å seie for forbrukarvernet,


og betre samordning av tilsyn på digitalområdeter viktige tema.

Barn og unge er storforbrukarar av digitaleverktøy og tenester, og dei er i mange saman-hengar svært kompetente på digitale arenaer.Like fullt er barn og unge særleg utsette for kom-mersielt press og aggressiv marknadsføring i sosi-ale medium og andre digitale kanalar. I kapittel 7går vi inn på rolla barn og unge har som digitaleforbrukarar.

Digital kompetanse og tilgang til digitaletenester er tema som vedkjem alle forbrukarar.Arbeidet med å styrkje den digitale deltakinga ogkompetansen i befolkninga blir omtalt i kapittel 8.

I dei to siste kapitla i del III, kapittel 9 og 10,ser vi nærare på forbrukarutfordringar ved nett-handel og forbrukarane sin tilgang til infrastruk-tur som er naudsynt for å kunne ta del i den digi-tale økonomien. Innanfor desse temaa står val-moglegheiter og informasjon til å gjere gjennom-tenkte val sentralt.

I del IV tek vi for oss andre område i forbrukar-politikken som har stor praktisk og økonomiskinnverknad på forbrukarane, og der det harskjedd til dels store endringar dei siste åra.

Marknaden for forbrukslån og kredittkort er isterk vekst. Slik kreditt blir marknadsført i stortomfang og blir ofte innvilga utan ei grundig vurde-ring av betalingsevna til låntakaren. Regjeringa

arbeider med tiltak for å sørgje for at færre skalhamne i gjeldsproblem, og omtaler dette i kapittel11.

Bustad har stor verdi for mange nordmenn, ogdei fleste eig bustaden dei bur i. Bustaden utgjerein stor del av gjelda og formuen for svært mange.I kapittel 12 blir regjeringa sitt arbeid for å sikretrygg bustadhandel omtalt.

På mange område er det krevjande å skaffeseg oversikt over kva for kvalitet, pris og miljøpå-verknad eit produkt har. Regjeringa støttar oppom FN sine berekraftsmål frå 2015 og arbeider forå leggje til rette for at forbrukarane skal gjereberekraftige forbruksval. Dette er tema i kapittel13.

God tilgang på matog daglegvarer, og godmerking av desse varene, er viktig for alle. I kapit-tel 14 er det regjeringa sitt arbeid for å sikre godkonkurranse i daglegvaremarknaden, og behovetfor korrekt og påliteleg merking av matog dag-legvarer, som blir omtalt.

Marknaden for forbrukarane er attraktiv forkriminelle aktørar, og tilbodet av «svarte tenester»er betydeleg i enkelte bransjar. Til slutt, i kapittel15, blir regjeringa sitt arbeid for å gjere detenklare for forbrukarane å velje bort useriøse ogkriminelle aktørar omtalt.


3 Utviklingstrekk i forbruket

Figur 3.1

Foto: Johnér

3.1 Innleiing

I dette kapittelet blir viktige utviklingstrekk vedforbruket i Noreg dei siste tiåra omtalte. Kunn-skap om forbruk og forbrukarutfordringar skal gieit solid grunnlag for å peike ut innsatsområde iforbrukarpolitikken.

Nordmenn sine forbruksutgifter har auka itakt med kjøpekrafta. Den største delen av for-bruksutgiftene går til bustad- og transportrela-terte kostnader. Fordelinga av forbruksutgiftenehar vore relativt stabil over tid. Dei siste tiåra hartendensen vore at ein mindre del av forbruksutgif-tene går til basisvarer som mat og klede, og at einstørre del går til reiser, utanlandskonsum og

underhaldning. Samstundes har gjeldsbelastinga ihushalda auka kraftig dei siste tiåra.

Til slutt i kapittelet blir nye digitale marknads-plassar og deira implikasjonar for forbruketomtalt i korte trekk.

3.2 Kunnskapsgrunnlag

Dei viktigaste kjeldene til kunnskap om forbrukog forbrukarutfordringar er Forbruksforskingsin-stituttet SIFO, dei norske forbrukarverksemdene(Forbrukarrådet og Forbrukartilsynet), EU-kom-misjonen og Statistisk sentralbyrå (SSB). SIFOsamlar årleg inn store mengder data om ulikesider ved forbruket og forbrukarane sin situasjon i


marknaden, mellom anna gjennom SIFO-sur-veyen.1 SIFO blei tilknytt OsloMet – storbyuniver-sitetet i 2015 og får eit årleg forskingsoppdrag fråBarne- og familiedepartementet. Forskingsopp-draget er knytt til forbrukarstyresmaktene sittbehov for å drive effektiv politikkutvikling, tilsynog handheving av forbrukarvernet.

Forbrukarrådet og Forbrukartilsynet er ogsåmed på å styrkje kunnskapsgrunnlaget gjennomundersøkingar, produkttestar og statistikk. Klage-statistikken på forbrukarområdet er eit døme. Kla-gene gir ein peikepinn på kvar skoen trykkjer forforbrukarane.

I tillegg speler undersøkingar i EU-regi ei vik-tig rolle for kunnskapsgrunnlaget til den norskeforbrukarpolitikken. EU-kommisjonen gjennom-fører mellom anna to store undersøkingar – Con-sumer Markets Scoreboard og Consumer Conditi-ons Scoreboard – annakvart år. Gjennom å ta del idet europeiske forbrukarprogrammet er Noreginkludert i desse undersøkingane som kartleggforbrukarane si stilling i mange slike marknader iEuropa.

3.3 Forbruksutgiftene aukar jamt

Noreg er eit av dei rikaste landa i verda, også målti kjøpekraft. Dei siste tiåra har kjøpekrafta i

befolkninga auka, og nordmenn sine forbruks-utgifter har vakse i takt med dette. SSB sine tal frånasjonalrekneskapen viser at norske hushald kon-sumerte for 1391,6 milliardar kroner i 2017. Jus-tert for prisstiginga var dei samla forbruksutgif-tene 176 prosent høgare i 2017 enn i 1980, og 64prosent høgare enn i år 2000.2

Samansetjinga av forbruket har endra seg deisiste tiåra. Figur 3.2 viser korleis forbruket er settsaman i dag, samanlikna med samansetjinga i1980 og 2000.

3.3.1 Den største delen av forbruket går til bustad og transport

For dei fleste forbrukarar er den største enkeltin-vesteringa i livet bustadkjøp. Derfor er det ikkjeoverraskande at den største delen av hushaldasine samla utgifter går til å dekkje kostnader knytttil bustad. Utgiftsdelen har lege på rundt 20 pro-sent sidan 1980, men har auka noko dei siste åra.3

Med bustadprisveksten dei seinare åra og deirekordhøge bustadprisane skulle ein kanskje truat bustadutgiftene i dag ville stått for ein ennostørre del av det samla forbruket. Éi forklaring påat dette ikkje er tilfellet, er det låge rentenivået.Hushalda sine renteutgifter er mindre i dag enn i1990. Rundt 1990 var det gjennomsnittleg vel 30

1 SIFO-surveyen er ein reiskap for å overvake forbrukaranesin situasjon og praksis på følgjande område: forbrukarøko-nomi, forbrukarkompetanse, forbrukarmakt og konse-kvensane av forbruket. Undersøkinga blir gjennomførtkvart år.

2 SSB, Dette bruker nordmenn penger på, 2018.3 Tala frå SSB si forbruksundersøking viser ein litt større

auke i bustadutgiftene sidan år 2000 enn tala frå nasjonal-rekneskapen. Dette skuldast at forbruksundersøkinga erbasert på ein annan metodikk. SSB si forbruksundersøkingblei sist gjennomført i 2012.

Figur 3.2 Forbrukets samansetjing. Utgiftsdelar i 1980, 2000 og 2017

Kjelde: Statistisk sentralbyrå.

0 1 0 2 05 1 5 2 5

Prosent

Bolig, lys og brensel

Møbel- og hushaldsartiklar

Klede og sko

Alkoholdrikkar og tobakk

Eigendelar til helse

Post- og teletenester

20002017 1980

Transport

Matvarer og alkoholfrie drikkar

Kultur og fritid

Utanlandskonsum

Overnatting og servering


prosent av hushalda som hadde renteutgifter somutgjorde over 15 prosent av inntekta. Seinare hartalet på hushald med renteutgifter over 15 prosentgått ned, og utgjer i dag rundt 10 prosent.4

Den nest største utgiftsposten for hushalda ertransport. Utgiftsdelen ligg på rundt 15 prosent i2017. Også denne delen har vore relativt stabilsidan 1980. Utgiftene til bil utgjer ein stor del avtransportutgiftene. Det som også gjer at vi brukerså mykje på transport, er at vi flyr meir enn før.5

3.3.2 Ein mindre del av forbruket går til mat og klede

Den delen av hushalda sine forbruksutgifter somgår til mat, har gått gradvis nedover, frå 20 prosenti 1980 til 11 prosent i 2017. Nedgangen i delensom blir brukt på mat, er eit uttrykk for velstands-utviklinga til hushalda i den same perioden. Sjølvom mat utgjer ein mindre del av det samla forbru-ket, kjøper vi likevel meir mat no enn tidlegare,målt i volum. Norske forbrukarar har også blittmeir opptekne av matvareprisane.6

Delen av dei samla forbruksutgiftene som gårtil klede og sko, har også gått gradvis ned, frå 8prosent i 1980 til 6 prosent i 2000 og 5 prosent i2017. Samstundes er dette den forbrukskatego-rien som har hatt størst volumvekst mellom 2000og 2017. Forbrukskategorien «klede og sko» harvakse med heile 160 prosent per person i perio-den. Dette har samanheng med utviklinga i pri-sane på klede. I perioden frå 1980 og fram til i daghar ein sett ein auke i importen av billegare pro-duksjon frå lågkostland. Auken i slik import harsamanheng med at prisane på klede i Noreg harfalle sidan starten av 1990-talet og no er på nivåmed prisane tidleg på 1980-talet.7

3.3.3 Vi bruker meir på reiser, utanlandshandel og underhaldning

Varer og tenester knytt til reising, kultur og fritidstår for ein stadig større del av dei samla forbruks-utgiftene som nordmenn har. Spesielt har delensom går til reiser og utanlandskonsum, vaksemykje: frå 3 prosent i 1980 og 5 prosent i år 2000,til 9 prosent i 2017. Utgiftene til utanlandskonsumer ein av utgiftspostane som har hatt størst volum-endring per person, med 144 prosent i perioden2000–2017. Det heng saman med at vi reiser meir

til utlandet på ferie, og at vi bruker meir per reise.I tillegg har vi hatt ein auke i grensehandelen.Totalt brukte vi 118 milliardar, 22 535 kroner perperson, i utlandet i 2017. Delen som går til kulturog fritid, auka frå 9 til 11 prosent i den same perio-den.

3.3.4 Gjeldsbelastinga til hushalda har auka

Gjelda til dei norske hushalda har lenge vakse ras-kare enn inntektene, og er som del av disponibelinntekt meir enn dobla sidan starten av 1980-talet.I dag har norske hushald i gjennomsnitt gjeld sommotsvarer meir enn to gonger den disponible inn-tekta deira. Det er høgt både historisk og saman-likna med andre land.

Særleg yngre hushald har høg gjeld sett oppmot inntekt. Hushalda der personen med høgastinntekt var mellom 25 og 34 år gammal, hadde igjennomsnitt den høgaste gjeldsbelastinga i 2016,med om lag 300 prosent.8 Det har også vore einauke over tid i talet på hushald med gjeld på meirenn fem gonger inntekta. Gjeldsveksten i hus-halda har nær samanheng med utviklinga ibustadprisane. Ifølgje Noregs Bank er 85 prosentav hushalda si gjeld gitt med pant i bustad.

Veksten i usikra forbrukskreditt har også vorekraftig. Etter ein topp på 17 prosent vekst i fyrstekvartal 2017, har veksten minka noko. I andrekvartal 2018 var veksten på 11 prosent. Innbyggja-rane sin usikra forbrukskreditt utgjer no meir enn100 milliardar kroner, og kredittkortgjelda svarertil rundt halvparten av dette.

3.4 Meir av forbruket skjer digitalt

Dei aller fleste nordmenn bruker i dag nettetregelmessig. Sidan midten av 1990-talet har delensom bruker internett dagleg, auka frå under 10prosent til rundt 90 prosent. I gjennomsnitt bru-ker vi 2 timar og 20 minutt på nettet dagleg, og deter dei i alderen 16–24 år som er dei mest aktivebrukarane, med fire timar per døgn. Tal frå SSBviser også at farten på breiband som er tilgjenge-leg i privatmarknaden, har auka raskt dei siste åra.

Tilgangen til internett viser seg att i innbyggja-rane sine forbruksvanar. Tal frå SSB viser at taletpå nordmenn som handlar på nett, har vore rela-tivt stabilt dei siste åra, men at omsetninga til nett-butikkane aukar. Kjøp av reiser og innkvarteringer mest populært. 54 prosent i aldersgruppa 16–79 år brukte internett til dette i 2016. Mange beta-

4 SSB, Dette er Norge 2018 – Tall som forteller, 2018.5 SSB, Vi kjøper mer av det meste, 2015.6 SSB, Dette er Norge 2018 – Tall som forteller, 2018.7 Finansdepartementet, Perspektivmeldingen 2017, 2017. 8 Noregs Bank, Finansiell stabilitet 2018, 2018.


ler også digitalt for varer og tenester. I 2017 hadde91 prosent av innbyggjarane brukt nettbank iløpet av dei siste 3 månadene.

Noreg har ei kompetent befolkning som liggpå verdstoppen i bruk av internett og ny tekno-logi.9 Dette er med på å gjere den gjennomsnitt-lege norske forbrukaren godt rusta til å utnyttemoglegheitene i den digitale økonomien.

3.4.1 Vi kjøper «smarte» produkt til hus og helse

Omgrepet «tinga sitt internett» skildrar ei utvik-ling der gjenstandar som bilar, kjøleskåp, låsar ogstraumbrytarar blir kopla til internett. Tinga blirutstyrte med sensorar, og ein kan ofte styre deigjennom smarttelefonen. Ei SIFO-undersøking fråvåren 2017 viste at 68 prosent hadde minst éin nett-tilkopla «ting» i husstanden. OECD forventar atein gjennomsnittleg husstand vil ha om lag 50 til-kopla einingar i 2022.10 Ein estimerer at om få årvil det totale talet på nettilkopla produkt liggje påmellom 20 og 50 milliardar einingar globalt.

Når dei daglegdagse tinga vi omgir oss med,blir «smarte» og kan kommunisere med bruka-rane og kvarandre, opnar det store moglegheiterfor forbrukarane. Ny teknologi for sjølvtesting,eigenmålingar og informasjon gir forbrukaranehøve til å ta større kontroll over eiga helse. For-brukarane kan kjøpe eit mangfald av digitale hjel-pemiddel og helsetenester til privat bruk. Dessegjer det mellom anna mogleg å overvake eigahelse og styre medisinering. Det skjer ei rask tek-nologisk utvikling på dette feltet.

Ipsos undersøkte i 2017 kor mange som kjen-ner til eller bruker digitale hjelpemiddel. Under-søkinga viser at elektroniske stegteljarar og puls-klokker er dei hjelpemidla som flest har høyrt omog brukt. 42 prosent har brukt elektronisk stegtel-jar, og 31 prosent har brukt pulsklokke. 18 pro-sent har brukt hjarte- og blodtrykksmålarar.11

3.4.2 Digitale plattformer og delingsøkonomi

Store digitale plattformer som Amazon, Facebook,eBay, Google, Airbnb, Uber, Netflix og Spotify harpå kort tid utfordra tradisjonelle forretnings-modellar og verdikjeder i bransjar som finans,

musikk og film, overnatting og varehandel.12

Dette har ført til at forbrukarane har fått tilgang tilei rekkje nye varer og tenester.

Digitale plattformer gir forbrukarane nye mog-legheiter. Plattformene legg til rette for enkel kon-takt mellom seljar og kjøpar av varer og tenester.Dei fungerer dermed som inngangsportar for for-brukarane til informasjon og tilgang til varer ogtenester frå heile verda. Tilbydarane får på si sidetilgang til ein stor kundemasse, og kan tilby nokosom det elles kanskje ikkje ville vore mogleg åomsetje utan ei stor digital kontaktflate mot for-brukarane.

Ein del av desse plattformene inngår i det somofte blir omtala som «delingsøkonomien».13 Detfinst ingen heilskapleg definisjon av delingsøko-nomi, men i kjernen av omgrepet finn ein ifølgjeSIFO:

«[…] digitale plattformer eller applikasjonersom gjennom internett muliggjør at ting og tje-nester blir tilgjengelig for å gis bort, leies uteller selges, og som derfor potensielt kanannonseres ut til store forbrukergrupper.» 14

Uber og Airbnb er kjende døme på plattformer idelingsøkonomien. Desse formidlar høvesvistransporttenester og overnatting. I Noreg erFinn.no og Nabobil.no døme på delingsplattfor-mer.

Kartleggingar av forbrukarane sine erfaringarmed delingsøkonomien i perioden 2015–2017viser at stadig fleire kjenner til og brukerdelingstenester. I 2017 sa over 80 prosent at deikjende til éi eller fleire delingstenester, og 32 pro-sent at dei har brukt éi eller fleire delingstenes-ter.15

Nokre av hovudårsakene til at forbrukararbruker delingstenester, er at dei kan spare pengar,at det er spanande å prøve nye tenester, miljøom-syn, tilgang til kvalitetsvarer ein ikkje vil eller kankjøpe, og det sosiale aspektet i utvekslinga avtenester/varer med «likemenn».16 Delingstenes-ter kan også vere med på å betre ressursbruken i

9 Meld. St. 27 (2015–2016) Digital agenda for Norge.10 SIFO, Kunnskapsoppsummering – Forbrukernes digitale

hverdag, 2018.11 Forbrukarrådet, Forbrukertrender 2018, del 1 – Digital

helsehverdag.

12 NOU 2017: 4 Delingsøkonomien – muligheter og utfordrin-ger.

13 Bruken av ordet «delingsøkonomi» er mykje diskutertfordi mange av aktivitetane er forretningsmessig moti-verte.

14 SIFO, Delingsøkonomi – et kvalitativt øyeblikksbilde fraNorge, 2016.

15 SIFO, Delingsøkonomien i Norge – forbrukere og tilbyderesvurderinger av markeder i vekst, 2017.

16 NOU 2017: 4 Delingsøkonomien – muligheter og utfordrin-ger.


eit samfunnsperspektiv, ved at uutnytta ressursarblir tekne i bruk.

Delingsøkonomiutvalet presenterte i 2017 siutgreiing om moglegheiter og utfordringar idelingsøkonomien. Utvalet understreka at fram-veksten av delingstenester representerte ei posi-tiv utvikling for forbrukarane. Det fann lite empi-risk bevis for utbreidde forbrukarproblem vedbruk av delingstenester.

3.4.3 Innsamling og bruk av persondata

Mange av dei digitale plattformene har ein data-driven forretningsmodell. I staden for at forbruka-rane må betale for å bruke plattforma, får dei til-gang i byte mot persondata. Persondata omfattartil dømes kontaktar/venner, preferansar, helse oggeografisk posisjon. Plattforma genererer inntek-ter av analyse og vidarebruk av opplysingane gjen-nom å tilpasse sine eigne tenester eller å brukeinformasjonen om brukarane til å selje målrettareklame i samarbeid med annonsørar. Persondatahar høg verdi, noko som gir digitale plattformerinsentiv til å samle inn så mykje data som mog-leg.17

Innsamla data blir delte inn i grupper oggjorde om til store datasett. Desse blir gjernekalla «big data» eller «stordata». Dei digitaleaktørane gjer bruk av stordata gjennom nye tek-

nikkar og verktøy for innhenting, handtering oganalyse. Opplysingane blir analyserte og bruktemellom anna til å utvikle produkt/tenester ogmarknadsføring, og til å føreseie forbrukaråtferd.Algoritmar og maskinlæring er med på å automati-sere handteringa av stordata, og utgjer kjernen iverksemda til selskap som Google, Facebook ogAmazon.18 Dei store internasjonale selskapa hardei beste vilkåra for å leie utviklinga av nye ana-lysemetodar og bruksområde for stordata, dåutvikling av nye algoritmar gjerne krev store res-sursar. Samstundes har også mange norskeaktørar i mellom anna medie-, daglegvare- ogfinansbransjen bygd opp kompetanse på stordata-analyse dei siste åra.19

Når forbrukarar betaler for digitale tenestermed personopplysingane sine, kjem det ikkjedirekte til uttrykk som ein økonomisk storleik pålik linje med utgifter til bustadlån, transport, matog klede. Det er likevel ein transaksjon som bådeinneber ein ny type kostnad for forbrukarane og eiinntektskjelde for mange næringsdrivande i dendigitale økonomien. Ein framtidsretta forbrukar-politikk må derfor også sikre forbrukarane sinerettar i eit personvernperspektiv. Dette vert omtaltnærare i kap. 6.

17 Forbrukarrådet, Deceived by design – how tech companiesuse dark patterns to discourage us from exercising our rightsto privacy, 2018.

18 SIFO, Kunnskapsoppsummering – Forbrukernes digitalehverdag, 2018.

19 SIFO, Når stordata blir big business, 2018.

Del IIEit framtidsretta forbrukarapparat

og ein internasjonal forbrukarpolitikk


4 Eit framtidsretta forbrukarapparat

Figur 4.1

Foto: Johnér

4.1 Innleiing

Hovudmålet i forbrukarpolitikken er å sikre for-brukarane ei sterk stilling i marknaden. For å få tildette må ein sjå ulike sektorar og politikkområde isamanheng. Barne- og familiedepartementet(BFD) koordinerer forbrukarpolitikken til regje-ringa, men fleire departement har ansvar forområde som er svært viktige for forbrukarane.Det er også offentlege verksemder under andredepartement som tek hand om viktige forbrukar-omsyn – deriblant Finanstilsynet, Konkurranse-tilsynet, Datatilsynet, Miljødirektoratet, Direktora-

tet for samfunnstryggleik og beredskap og Mattil-synet.

I dette kapittelet ser vi fyrst på dagens organi-sering av forbrukarapparatet og dei forbrukarpoli-tiske verkemidla og oppgåvene som apparatethandterer. Deretter ser vi på sentrale evalueringarog justeringar som er gjennomførte dei siste tiåra.Vi greier også ut om dei endringane i dagensorganisering som regjeringa offentleggjorde 10.januar 2019, og grunngjevinga for desse. Til sluttdrøftar vi enkelte særskilde spørsmål knytte tilforbrukarapparatet som har vore oppe til disku-sjon dei seinare åra.


4.2 Forbrukarapparatet

BFD har delegert ei rekkje oppgåver i utøvinga avforbrukarpolitikken til offentlege verksemdersom administrativt og/eller økonomisk høyrer innunder departementet. Eit mykje brukt samleom-grep på desse organa er «forbrukarapparatet».Dette inkluderer Forbrukarrådet, Forbrukar-tilsynet, Marknadsrådet, Forbrukarklageutvalet,Sekretariatet for Marknadsrådet og Forbrukarkla-geutvalet og Stiftinga Miljømerking.

4.2.1 Forbrukarrådet

Forbrukarrådet har om lag 130 tilsette og er orga-nisert som eit forvaltingsorgan med særskildefullmakter. Forbrukarrådet har hovudkontor iOslo, men har også kontor i Tromsø / på Sval-bard, i Stavanger og i Skien. Forbrukarrådet ervertsorganisasjon for Forbrukar Europa, som erdet norske kontoret i det europeiske nettverket avforbrukarkontor.

Forbrukarrådet har tre hovudoppgåver somfølgjer av vedtektene til rådet:– Drive interessepolitisk arbeid overfor sty-

resmakter, organisasjonar og næringsdri-vande, og setje forbrukarspørsmål på dagsor-denen i samfunnsdebatten.

– Hjelpe og utdanne forbrukarar gjennom å giinformasjon, råd og rettleiing om rettar, plikterog andre relevante forbrukarspørsmål.

– Mekle i klagesaker mellom forbrukarar ognæringsdrivande og mellom forbrukarar etterlov om godkjenning av klageorgan for forbru-karsaker og tilhøyrande forskrifter.

Forbrukarrådet har ulike roller i dei ulike oppgå-vene. Ytterpunkta er den nøytrale klagesakshand-saminga på område som fell inn under angrerett-lova, kjøpslova, forbrukarkjøpslova eller handver-kartenestelova på den eine sida, og reindyrkainteressepolitiske oppgåver på den andre sida.

Forbrukarrådet er medlem av og arbeidersaman med internasjonale organisasjonar somThe European Consumer Organisation (BEUC),The European Consumer Consultative Group(ECCG), Trans Atlantic Consumer Dialogue(TACD) og The European Consumer Voice inStandardisation (ANEC).

4.2.2 Forbrukartilsynet

Forbrukartilsynet har om lag 35 tilsette og førerkontroll med at næringsdrivande følgjer forbru-karvernreglane i marknadsføringslova og ei rek-

kje andre lover og forskrifter. Som ledd i dettearbeidet utarbeider tilsynet retningslinjer om kor-leis ein skal forstå regelverket, forhandlar medenkeltaktørar eller heile bransjar og treff vedtak.

I samband med namneendringa frå Forbruka-rombodet til Forbrukartilsynet i 2018, fekk tilsy-net kompetanse til å gjere vedtak om forbod oggebyr i fleire saker. I tillegg fekk tilsynet styrktretten det har til å krevje informasjon.

Ei ny forordning om forbrukarvern trer i krafti januar 2020. Forordninga inneber ei ytterlegarestyrking av kontrollen med ei rekkje ulike forbru-karvernreglar. Etter dei nye reglane skal mellomanna Forbrukartilsynet, anten sjølv eller via dom-stolane, kunne stengje nettsider som bryt EU-reglar som vernar forbrukarane. Tilsynet skalogså kunne forhandle om kompensasjon til grup-per av forbrukarar.

4.2.3 Forbrukarklageutvalet, Marknadsrådet og Sekretariatet for Marknadsrådet og Forbrukar-klageutvalet

Forbrukarklageutvalet er eit domstolliknande for-valtingsorgan som gjer rettsleg bindande vedtak iforbrukarsaker. Utvalet har totalt nitten medlem-mar. Kvar sak blir handsama av tre medlemmar:ein leiar med høg juridisk kompetanse, ein med-lem med særleg innsikt i forbrukarane sineinteresser og ein medlem med særleg innsikt inæringsdrivande sine interesser.

Marknadsrådet handsamar i hovudsak klagerpå vedtak av Forbrukartilsynet i saker om brot påmarknadsføringslova og andre forbrukarvernre-glar. Rådet har totalt seks medlemmar, og kvarsak blir som regel avgjord av tre medlemmar.

Sakene til Forbrukarklageutvalet og Mark-nadsrådet blir førebudde av Sekretariatet forMarknadsrådet og Forbrukarklageutvalet. Sekre-tariatet har 12 tilsette. I tillegg til å fastsetje tids-punkt for møte, klarlegg sekretariatet faktum isaka og gjer rettslege vurderingar. I saker for For-brukarklageutvalet skriv sekretariatet også utkasttil vedtak.

4.2.4 Stiftinga Miljømerking

Stiftinga Miljømerking blei oppretta i 1989 for åforvalte den fellesnordiske ordninga med frivilligpositiv miljømerking (Svana). Stiftinga har 26 til-sette og forvaltar i dag begge dei offisielle miljø-merka i Noreg, Svanemerket og EU Ecolabel. Stif-tinga blir finansiert av avgifter for bruk av dessemiljømerka, men får også driftstilskot over stats-


budsjettet. Stiftinga sikrar at produkt og tenestersom nyttar Svana og EU Ecolabel, har vore gjen-nom ei objektiv miljøvurdering.1

Organisasjonsforma stifting medfører ei sær-skild uavhengig stilling knytt til stillingsrammerog budsjettdisponering.

4.2.5 Forbruksforskingsinstituttet SIFO ved OsloMet

Forbruksforskingsinstituttet SIFO var fram til2015 eit forvaltingsorgan underlagt BFD, men erno eit av fleire forskingsinstitutt under OsloMet –storbyuniversitetet. Forskinga til SIFO skal hjelpetil med å kaste lys over og forstå kva for rolle oginnverknad forbruket og forbrukarane har i sam-funnet. Forskinga skal også vere med på å styrkjekunnskapsgrunnlaget for forbrukarpolitikken iNoreg. SIFO har 40 tilsette og blir finansiert delsover statsbudsjettet og dels gjennom prosjekt fråNoregs forskingsråd og EU.

4.3 Oppgåver og verkemiddel i forbrukarpolitikken

4.3.1 Innleiing

Det finst ei rekkje verkemiddel og oppgåver somskal vere med på å vareta forbrukarane sineinteresser i marknaden. Dei viktigaste er lovregu-lering, tilsyn med forbrukarvernreglane, klage-handsaming, forbrukarinformasjon og forsking. Itillegg kjem det interessepolitiske arbeidet somgår ut på å påverke styresmakter, organisasjonarog næringsdrivande i forbrukarvennleg retningog å setje forbrukarspørsmål på dagsordenen isamfunnsdebatten.

Verksemdene på forbrukarområdet har ei sen-tral rolle i å gjennomføre forbrukarpolitikken. Sty-ring av, og samspel med, verksemdene er derforogså eit sentralt verkemiddel i forbrukarpolitik-ken. Under følgjer ei kort utgreiing av dei vikti-gaste verkemidla og oppgåvene i forbrukarpolitik-ken.

4.3.2 Lovregulering og tilsyn

Lovregulering er eit sentral verkemiddel i arbei-det med å sikre gode rettar for forbrukarane. For-brukarane sine rettar er sikra både i regelverk derhovudføremålet er å vareta forbrukaromsyn (t.d.angrerettlova), og i sektorregelverk som har

andre hovudføremål (t.d. finansavtalelova). Einstor del av forbrukarlovgivinga i Noreg er i dagbasert på EU-direktiv, men Noreg har også særei-gen nasjonal lovgiving på nokre område (m.a.gjeldsområdet), som gir norske forbrukarar ster-kare vern enn forbrukarane i mange andre euro-peiske land. Generelt sett har Noreg eit godt lov-festa forbrukarvern.

Effektivt tilsyn med forbrukarvernreglane erviktig for å sikre at forbrukarane sine rettar blirvaretekne i praksis. Tilsyn med reglane inneber åovervake ulike marknader, førebyggje og stoppevilleiande marknadsføring, urimelege vilkår ogandre former for ulovleg handelspraksis retta motforbrukarane. Forbrukartilsynet har hovudan-svar for tilsyn med forbrukarvernreglane i Noreg.Dei viktigaste verkemidla tilsynet har overfornæringsdrivande, er rettleiing, forhandlingar ogulike administrative reaksjonar, til dømes gebyrfor brot på lovverket.

Det finst også andre tilsynsorgan som fører til-syn med reglar som vernar viktige forbrukarin-teresser. Dette omfattar mellom anna Finanstilsy-net, Konkurransetilsynet, Datatilsynet, Miljødi-rektoratet, Direktoratet for samfunnstryggleik ogberedskap og Mattilsynet.

4.3.3 Fremje forbrukarinteresser

I alle dei nordiske landa legg styresmaktene tilrette for organisering av forbrukarinteressene ogfinansierer interessepolitisk verksemd. Føremå-let er å sikre at forbrukarane sine interesser blirfremja i relevante prosessar og overfor styresmak-ter, organisasjonar og næringsdrivande.2 Detteblir gjerne kalla ei «pådrivarrolle». Pådrivarrollaer ikkje ei ordinær statleg forvaltingsoppgåve,men det finst likevel fleire statlege organ som hareit ansvar for å fremje interessene til særskildegrupper. Dette gjeld til dømes Barneombodet ogLikestillings- og diskrimineringsombodet. På for-brukarområdet er det i all hovudsak Forbrukarrå-det som har denne oppgåva. På same måte somdei to nemnde omboda, er Forbrukarrådet uav-hengig av forvaltinga og politiske styresmakter iutforminga av faglege eller politiske standpunkt.Rådet driv påverknadsarbeid mot andre organisa-sjonar og avgjerdstakarar.

Forbrukarrådet har ei fri og uavhengig stillingi arbeidet med å definere og fremje interessepoli-tiske saker. Den interessepolitiske verksemda eromtalt i det årlege tildelingsbrevet frå BFD. I tilde-

1 Sjå elles kapittel 13.5.2 for meir informasjon om arbeidetmed miljømerking.

2 Sjå avsnitt 4.4 «Forbrukarapparatet i dei andre nordiskelanda».


lingsbrevet frå departementet til Forbrukarrådetfor 2019 er følgjande interessepolitiske oppgåvervektlagde:– Forbrukarrådet si politiske verksemd skal skje

gjennom medverknads- og haldningsarbeid isamarbeid med media, forskingsmiljø, nærings-liv, bransjeorganisasjonar, tilsyn, politiske miljøog interesseorganisasjonar. Forbrukarrådetskal også vere med på å sikre at forbrukaranesine interesser blir varetekne overfor interna-sjonale avgjerdstakarar, ikkje minst i EU-systemet.

– Forbrukarrådet skal arbeide for å auke kjenn-skapen til forbrukarane sine rettar og kjenn-skapen til rettspraksis, inkludert EU/EØS-rett,blant forbrukarar, advokatar, dommarar ogandre rettsbrukarar.

– Forbrukarrådet skal drifte eit digitalt verktøyfor dialog og innspel frå eit utval forbrukarar.Verktøyet skal vere med på å sikre at forbruka-rane blir lytta til i utforminga av Forbrukarrå-det sin interessepolitikk.

– Forbrukarrådet skal arbeide for god nemnds-dekning og for at nemndene supplerer ogreflekterer forbrukarane sitt behov for tvis-teløysing.

Forbrukarrådet skal også vere med på å sikre for-brukarinteresser i standardiseringsarbeid nasjo-nalt og internasjonalt, mellom anna gjennom sty-rerepresentasjon i den europeiske standardise-ringsorganisasjonen ANEC og Fagrådet for for-brukarsaker.

Forbrukarrådet står fritt til å velje kva forområde dei vil prioritere i det interessepolitiskearbeidet. I strategiplanen deira for perioden 2015–2020 prioriterer dei følgjande område:– bustadmarknaden– digitalmarknaden– finansmarknaden– produkttryggleik, mat og handel– offentlege og helserelaterte tenester

4.3.4 Forsking, undersøkingar og kartlegging

BFD har eit overordna ansvar for forsking ogutvikling i forbrukarsektoren. Målet er å ha eitsolid kunnskapsgrunnlag om utfordringane nor-ske forbrukarar møter, som grunnlag for utfor-minga av politikken. BFD hentar inn kunnskapom forbruk og forbrukarutfordringar frå fleirekjelder, deriblant ForbruksforskingsinstituttetSIFO, Forbrukarrådet, Forbrukartilsynet, EU-kommisjonen og SSB.

SIFO speler ei sentral rolle i forbruksfor-skinga. BFD bestiller forsking frå SIFO gjennomeit årleg forskingsoppdrag. Denne forskinga blirbrukt til å kaste lys over sentrale problemstillin-gar i prioriterte saker. Samstundes gir det høve tilå setje nye tema på dagsordenen, spesielt påområde der forbrukaromsyn ikkje har fått tilstrek-keleg merksemd.

Forbrukarrådet og Forbrukartilsynet er ogsåmed på å styrkje kunnskapsgrunnlaget i sektorengjennom undersøkingar, produkttestar og statis-tikk. Undersøkingar frå EU-kommisjonen speleròg ei viktig rolle i kunnskapsgrunnlaget til dennorske forbrukarpolitikken. Gjennom å ta del i deteuropeiske forbrukarprogrammet er Noreg inklu-dert i desse undersøkingane som kartlegg forbru-karane si stilling i mange slike marknader iEuropa.

4.3.5 Forbrukarinformasjon og marknadsportalar

Informasjon er eit sentralt verkemiddel i forbru-karpolitikken. Forbrukarretta informasjon hand-lar gjerne om kva for rettar ein har i marknaden,og korleis ein får gjennomslag for desse. Forbru-karinformasjon kan også handle om å rettleie for-brukaren gjennom til dømes merkeordningar,produkttestar eller samanlikningstenester. Detoverordna målet er å utdanne forbrukarane, detvil seie å gjere forbrukarane i stand til å gjeregode og velinformerte val. Alle verksemdene i for-brukarsektoren har vanleg rettleiingsplikt. For-brukarrådet har på si side eit særskilt ansvar for ågi forbrukarinformasjon. Rådet gjer dettehovudsakleg gjennom digitale informasjonsløysin-gar, telefonbasert rettleiing og medieutspel omrettar og tilrådingar til forbrukarane.

Ein stor del av forbrukarinformasjonen er blittdigital dei siste tiåra. Dette kjem klarast til uttrykki utviklinga av offentlege, digitale marknadspor-talar. Desse skal gi forbrukarane ei mest moglegfullstendig oversikt over tilboda i utvalde markna-der. Marknadsportalane er verkemiddel som skalvere med på å fremje både forbrukar- og konkur-ransepolitiske mål. Dei skal gi forbrukarane opp-datert, nøytral og samanliknbar informasjon omprodukt og tenester. Ved å gjere det lettare åsamanlikne varer eller tenester skal portalaneogså stimulere til auka kundemobilitet og konkur-ranse i marknaden. Dei skal også gi forbrukaranerettleiing for å treffe gode val. Forbrukarrådet haransvaret for utvikling og drift av portalane, og hari dag portalar for finansielle tenester, tannhelsete-nester og straumtenester. Finansportalen.no, som


blei etablert i 2008, er den eldste og mest kjendeog brukte av marknadsportalane. Forbrukarrådethar prøvd å etablere portalar også for daglegvare-marknaden og marknaden for handverkartenes-ter, men desse har av ulike grunnar ikkje late segrealisere.

4.3.6 Mekling og klagehandsaming

Det er viktig at forbrukarane har eit klagetilboddersom noko er gale med ei vare eller teneste deihar kjøpt. I Noreg har ein i dag eit godt utbygd oggratis tilgjengeleg klagehandsamingstilbod utan-for rettsapparatet, der Forbrukarrådet (med For-brukar Europa), Forbrukarklageutvalet og deiulike bransjenemndene speler ei sentral rolle.Denne typen utanrettsleg tvisteløysing er med påå spare kostnader både for forbrukarane, deinæringsdrivande og domstolane. Oppgåver knytttil klagehandsaming har auka dei seinare åra, sær-leg fordi EU har fastsett regelverk på området.Regelverket er innlemma i EØS-avtalen og gjen-nomført i norsk rett.

Forbrukarrådet gir rettleiing, tek imot klagerog meklar i saker om kjøp av varer eller tenester.Rådet gjer ikkje vedtak, men prøver å få partane tilå komme til ei minneleg løysing. Forbrukarrådetmeklar i to typar saker: Saker som ein kan klageinn for Forbrukarklageutvalet, og forbrukarsakersom ikkje fell inn under verkeområdet til eit inn-meldt klageorgan, jf. lov om godkjenning av klage-organer for forbrukarsaker (godkjenningslova)§ 23.

Forbrukarklageutvalet handsamar klager påkjøp av ting og handverkartenester i tillegg tilavtaler etter angrerettlova, jf. forbrukarklagelova§ 1. Mens klager på handverkartenester og avta-ler etter angrerettlova krev at forbrukaren harhandla frå ein næringsdrivande, handsamar For-brukarklageutvalet også klagesaker ved kjøp avting mellom forbrukarar.

Eit innmeldt klageorgan er eit klageorgan somoppfyller krava i direktivet om alternativ tvisteløy-sing, og som er meldt inn til EU-kommisjonen siliste over slike klageorgan. Det kan anten veregodkjent av departementet etter godkjennings-lova § 3 eller oppretta med heimel i ei lov som opp-fyller krava i direktivet.

For å falle inn under verkeområdet til eit inn-meldt klageorgan må både sakstypen og den somblir klaga inn, vere omfatta av klageordninga. Kla-georgan som er godkjende etter godkjennings-lova, har grunnlaget sitt i ei avtale mellom repre-sentantar for næringssida og representantar forforbrukarsida, som regel Forbrukarrådet.

Næringsdrivande som ikkje er ein del av ei bran-sjeforeining, vil i mange tilfelle heller ikkje vereomfatta av verkeområdet til klageorganet.

Dersom forbrukartvisten har oppstått i sam-band med eit kjøp over landegrenser i EU/EØS-området, vil Forbrukar Europa gi informasjon ogrettleiing om rettar og plikter. Dette kontoret sam-arbeider med nettverket av tilsvarande kontor iEuropa for å få forbrukarklager handsama i detlandet der den næringsdrivande har forretnings-stad. Det kan også be eit systerkontor om å ta kon-takt med den næringsdrivande, eventuelt sendesaka vidare til den aktuelle klagenemnda.

4.4 Forbrukarapparatet i dei andre nordiske landa

4.4.1 Danmark

Ansvaret for forbrukarpolitikken i Danmark ligghos Erhvervsministeriet. På forbrukarområdet er

Boks 4.1 Bransjenemnder på forbrukarområdet

Bransjenemndene på forbrukarområdet eroppretta gjennom avtaler mellom bransjeorga-nisasjonar for næringsdrivande og represen-tantar for forbrukarinteressene, som regelForbrukarrådet. Nemndene er finansierte avbransjen og handsamar forbrukarklager påvisse marknader, i hovudsak på tenesteområ-det. Den største bransjenemnda er Finanskla-genemnda, med om lag 40 tilsette. Med unn-tak av Parkeringsklagenemnda gjer ikkjebransjenemndene rettsleg bindande vedtak.Avgjerder blir tekne av tre eller fem nemnds-medlemmar. Leiaren er nøytral og har høgjuridisk kompetanse (som regel ein dommareller ein professor), og forbrukar- og nærings-livssida er likt representert. I tillegg til å vereavtalepart sit Forbrukarrådet i styret til nemn-dene og har éin eller to nemndsmedlemmar.Det finst i dag bransjenemnder på ei rekkjeulike tenestemarknader, mellom anna bank ogforsikring, inkasso, oppføring av bustader,telefoni og breiband, TV, eigedomsmekling,reise, straum og parkering. Forbrukarrådetmeklar ikkje i saker på område der det er opp-retta bransjenemnder som er godkjende etterlov om godkjenning av klageorganer for for-brukarsaker.


det tre sentrale statlege organ under Erhvervsmi-nisteriet: Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen,Nævnenes Hus og Finanstilsynet. I tillegg er For-brugerombudsmanden ei uavhengig tilsynssty-resmakt, mens Forbrugerrådet Tænk er ein uav-hengig organisasjon som vernar om generelle for-brukarinteresser. Det finst også ei rekkje privatebransjenemnder der forbrukarar kan klage påprodukt dei har kjøpt frå næringsdrivande. Her erbåde nærings- og forbrukarsida representerte.

Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen blei opp-retta etter ein fusjon mellom Konkurrencestyrel-sen og Forbrugerstyrelsen i 2010 og har ei rekkjeulike oppgåver på forbrukarområdet. Om lag 250personar jobbar her. Styrelsen har tradisjonelledepartementsoppgåver som det å førebu nyelover, vere sekretariat for den politiske leiinga ogvere med på å utvikle ny politikk. I tillegg kjemstyrelsen med analysar av marknadstilhøve og girforbrukarinformasjon til forbrukarar og nærings-drivande. Samstundes er styrelsen sekretariat forForbrugerombudsmanden, Forbruger Europa ogenkelte private klagenemnder.

Forbrugerombudsmanden fører tilsyn med atnæringsdrivande følgjer marknadsføringslova ogandre forbrukarvernreglar. Forbrugerombuds-manden utarbeider også rettleiingar og retnings-linjer for korleis ein skal forstå forbrukarvernre-glar på ulike område. Forbrugerombudsmandener uavhengig av Erhvervsministeriet og Konkur-rence- og Forbrugerstyrelsen, men alle som job-bar for ombudsmanden, er tilsette i Konkurrence-og Forbrugerstyrelsen.

Nævnenes Hus blei oppretta i 2017 og harsekretariatsfunksjon for ei rekkje ulike nemndersom handsamar klager på forbrukarkjøp eller for-valtingsvedtak. På forbrukarområdet fungerer detsom sekretariat for Forbrugerklagenævnet og kla-genemndene for takstmenn og eigedomsmekla-rar. Forbrugerklagenævnet handsamar klager påkjøp av dei aller fleste varer eller tenester. Førsaka kan bli handsama av nemnda, skal Nævne-nes Hus mekle mellom partane for å finne ei min-neleg løysing. Det kostar forbrukaren 100 kronerå få meklingshjelp og 400 kroner å få ei nemndsav-gjerd i saka.

Finanstilsynet fører kontroll med og gir infor-masjon om regelverket på finansområdet. Tilsyns-verksemda skjer uavhengig av Erhvervsminis-teriet.

Forbrugerrådet Tænk er ein uavhengig interes-seorganisasjon med 75 000 enkeltpersonar og 30organisasjonar som medlemmar. Organisasjonenhar om lag 125 tilsette og blir finansiert av med-lemsavgifter, offentlege tilskot og prosjektfinansi-

ering. Forbrugerrådet gir alle forbrukarar munn-lege råd om forbrukarrettar, og som medlem fårein også hjelp til å skrive ei klage til den næringsd-rivande. I tillegg sit rådet som forbrukarrepresen-tant i forbrukarklagenemndene, testar produkt ogdriv interessepolitisk verksemd.

4.4.2 Sverige

Ansvaret for forbrukarpolitikken i Sverige ligghos Finansdepartementet. På forbrukarområdethar ein tre sentrale statlege organ: Konsumentver-ket, Allmänna reklamationsnämnden og Fastig-hetsmäklarinspektionen. Det finst også ein gene-rell uavhengig interesseorganisasjon som vernarom forbrukarinteressene: Sveriges Konsumenter.I tillegg finst det fleire uavhengige forbrukarråd-givingstenester i utvalde marknader og kommu-nale rettleiingstenester.

Konsumentverket har om lag 190 tilsette ogutfører fleire oppgåver. Det fører tilsyn med for-brukarvernreglar, inkludert produkttryggleik, oggir informasjon og rettleiing i forbrukarsaker. Ver-ket innhentar også informasjon om og analysererulike forbrukarmarknader og er sekretariat forKonsumentombudsmannen. Konsumentombuds-mannen kan gjere vedtak om brot på forbrukar-vernreglar som Konsumentverket fører tilsynmed, og kan ta saker til domstolane. Direktøren iKonsumentverket er også Konsumentombuds-mann.

Allmänna reklamationsnämnden er ei statlegstyresmakt. Nemnda har om lag 45 tilsette oghandsamar forbrukarklager på dei fleste varer ogtenester. Nemnda meklar ikkje mellom partane,og handsaminga er gratis for partane.

Fastighetsmäklarinspektionen er ei statleg sty-resmakt med om lag 20 tilsette som fører tilsynmed eigedomsmeklarar.

Sveriges Konsumenter er ein uavhengig inte-resseorganisasjon som fremjar forbrukarinteres-ser. Organisasjonen er med i ei lang rekkje ulikeråd, grupper og nemnder, mellom anna iAllmänna reklamationsnämnden. Sveriges Konsu-menter har 21 medlemsorganisasjonar og blirfinansiert dels gjennom medlemsavgifter og delsgjennom offentlege tilskot og prosjektmidlar.

4.4.3 Finland

I Finland er det Arbets- och näringsministerietsom har hovudansvaret for forbrukarpolitikken,og dei sentrale statlege organa på forbrukarområ-det er Konkurrence- og konsumentverket og Kon-sumenttvistnämnden. Eit anna viktig organ er


Konsumentförbundet, som er forbrukarane sininteresseorganisasjon.

Konkurrence- og konsumentverket har om lag200 tilsette og utfører fleire ulike oppgåver på for-brukarområdet. Verket tek initiativ til å vidareutvi-kle forbrukarpolitikken og forbrukarvernet, ana-lyserer ulike forbrukarmarknader og gir forbru-karrettleiing. Rettleiinga går ut på å gi informa-sjon om forbrukarrettar og å mekle mellom for-brukarar og næringsdrivande. Verket er ogsåsekretariat for Konsumentombudsmannen. Kon-sumentombudsmannen leiar forbrukardelen avKonkurrence- og konsumentverket og fører tilsynmed forbrukarvernreglar. Konsument Europa erogså ei eiga eining i Konsumentverket.

Konsumenttvistnämnden er eit forvaltingsor-gan som kjem med rettleiande fråsegner i forbru-karsaker. Nemnda har om lag 40 tilsette og hand-samar forbrukarklager på dei fleste varer ogtenester. Nemnda meklar ikkje mellom partane,og handsaminga er gratis for partane.

Konsumentförbundet er ein uavhengig interes-seorganisasjon med om lag 2000 enkeltpersonar,over 20 lokale forbrukarorganisasjonar og 17andre organisasjonar som medlemmar. Organisa-sjonen har om lag 8 tilsette og blir i hovudsakfinansiert av offentlege tilskot. Konsumentförbun-det gir alle forbrukarar juridisk rettleiing ibustadsaker. I andre saker er det berre medlem-mar som får juridisk rettleiing.

4.5 Evalueringar av forbrukar-apparatet og sentrale utviklingstrekk

Sentrale spørsmål rundt organiseringa og innret-ninga av forbrukarapparatet har vore diskuterte ifleire omgangar dei siste åra. Tema som særleghar vore oppe til diskusjon, er sjølvstendet til For-brukarrådet og Forbrukartilsynet og nøytralitetentil Forbrukarrådet som meklar i saker mellom for-brukarar og næringsdrivande. Det har også vorepåpeika at forbrukarapparatet er fragmentert,med mange små einingar som til dels har overlap-pande oppgåver. I det følgjande ser vi på dei vikti-gaste utgreiingane og evalueringane frå dei sistetiåra og kva for endringar dei har ført med seg.

4.5.1 NOU 1995: 21 Organisering av forbrukerapparatet

Mandatet til denne utgreiinga var mellom anna åundersøkje om organiseringa av forbrukarorgana

og tilknytinga deira til departementet var føre-målstenleg. Utvalet, som blei leidd av Kjeld Rim-berg, skulle skissere alternativ organisering,inkludert ei deling av oppgåvene mellom ein reininteresseorganisasjon, uavhengige faglege organog eitt eller fleire forvaltingsorgan.

I konklusjonen meinte utvalet at det varnaudsynt å sikre Forbrukarrådet og SIFO størresjølvstende. Utvalet var særleg oppteke av at For-brukarrådet måtte vere tilstrekkeleg sjølvstendigfrå staten, slik at rådet fritt kunne kritisere båderegjeringa sin politikk på forbrukarområdet ogden statlege næringsverksemda. For å sikre dettesjølvstendet føreslo utvalet å opprette eit styresom administrerer Forbrukarrådet, og å gjere omSIFO til ei stifting. Utvalet drøfta i avgrensa gradreindyrking av dei interessepolitiske oppgåveneeller opprettinga av eit direktorat, men tilråddeuansett ikkje desse tiltaka.

4.5.2 St.meld. nr. 40 (1998–99) Om forbrukerpolitikk og organisering av forbrukerapparatet

Den førre stortingsmeldinga om forbrukarpoli-tikk blei lagd fram sommaren 1999 av Kjell MagneBondevik si fyrste regjering og statsråd ValgerdSvarstad Haugland (KrF). Meldinga hadde tohovuddelar. Den eine tok føre seg ulike forbrukar-politiske tema som berekraftig forbruk, produkt-tryggleik, bustad og mat. Den andre delen tokføre seg organiseringa av forbrukarapparatet ogtilrådingane frå Rimbergutvalet. Meldinga konklu-derte med at det kunne liggje potensial for forbe-tringar og meir effektiv drift ved å samle storedelar av forbrukarapparatet i eit direktorat. Sam-stundes blei det påpeika at den gjeldande model-len gjennomgåande har fungert tilfredsstillandeog gitt gode resultat. Regjeringa ønskte derfor einærare utgreiing av direktoratsmodellen og Rim-berguvalet sin reformmodell, og at desse model-lane skulle vegast opp mot kvarandre, før det bleikonkludert i saka.

Stortingsmeldinga blei følgd opp ved atAgenda Utredning & Utvikling AS fekk i oppdragå sjå nærare på reformmodellen og direktoratsmo-dellen. Departementet gjekk ikkje vidare meddirektoratsmodellen. Prosessen førte til at For-brukarrådet blei omdanna til eit forvaltingsorganmed særskilde fullmakter og eit eige styre, mel-lom anna for å markere sjølvstendet frå departe-mentet.


4.5.3 NOU 2010: 11 Nemndsbehandling av forbrukertvister

Utvalet, som blei leidd av Liv Synnøve Taraldsrud,skulle sjå nærare på det utanrettslege tvisteløys-ingstilbodet for forbrukarklager. I grove trekkskulle utvalet vurdere naudsynet for utanrettslegtvisteløysing på ulike marknader og effektivise-ring av sakshandsaminga i bransjenemndene, For-brukarrådet og Sekretariatet for Forbrukarklage-utvalet (som då heitte Forbrukartvistutvalet).Utvalet skulle også vurdere om Sekretariatet forMarknadsrådet og Forbrukarklageutvalet burdeta over saksførebuinga til Forbrukarrådet. Utvaletvar sett saman av representantar for mellom annaForbrukarrådet, Forbrukartilsynet (som då heitteForbrukarombodet), departementet og næringsli-vet.

Etter utvalet si vurdering var det naudsynt åutvide det utanrettslege tvisteløysingssystemetslik at det også kunne handsame klager ved kjøpav bustad, persontransporttenester, private utdan-ningstilbod og tv-tenester. Vidare meinte utvalet atdet var naudsynt med eit felles regelverk og eioffentleg godkjenningsordning for nemndene.Utvalet kom også til at mekling og førebuing avsaker for nemndshandsaming burde liggje hoseitt og same organ. Dette for å unngå dobbelt-handsaming. Utvalet føreslo derfor at Sekretaria-tet for Marknadsrådet og Forbrukarklageutvaletburde ta over meklingsoppgåvene og den saksfø-rebuande rolla til Forbrukarrådet. I grunngivingasi nemnde utvalet også at Forbrukarrådet si dob-beltrolle som interesseorganisasjon for forbruka-rar og nøytralt saksførebuande organ for Forbru-karklageutvalet, blei oppfatta som problematisk.Utvalet viste i samanheng med dette til SIFO-rap-port nr. 4 frå 2007: Å få rett – når du har rett.

4.5.4 Rettsakter om handsaming av forbrukarklager

I 2013 vedtok EU eit direktiv om alternativ tvis-teløysing i forbrukarsaker (2013/11/EU). Direkti-vet påla alle EU/EØS-land å ha eit utanrettslegtvisteløysingstilbod på tilnærma alle forbrukar-marknader. Direktivet stilte ei rekkje krav til orga-niseringa av klageorgana og sakshandsaminga, ogpåla medlemsstatane å føre tilsyn med at kravablei følgde. Direktivet kravde ikkje at desseorgana måtte treffe ei avgjerd. For å oppfyllekrava i direktivet var det nok at organa mekla mel-lom forbrukaren og den næringsdrivande.

Direktivet og Taraldsrudutvalet si utgreiingom direktivet om alternativ tvisteløysing blei følgd

opp i to lovproposisjonar: Prop. 32 L (2015–2016)lov om klageorganer for forbrukersaker og Prop.145 L (2015–2015) lov om Forbrukerklageutval-get.

Forslaget til lov om klageorgan stilte krav tilorganiseringa av og sakshandsaminga til dei utan-rettslege klagenemndene, og til Forbrukarrådet siklagehandsaming. Lovforslaget blei vedteke avStortinget i 2016. Lova etablerte ei frivillig god-kjenningsordning for dei private bransjenemn-dene. Gjennom denne lova fekk Forbrukarrådetogså utvida meklingsplikta si, slik at rådet no måmekle på dei fleste område som ikkje er omfattaav ei offentleg godkjend bransjenemnd. Eit viktigunntak frå rådet si meklingsplikt er kjøp av fasteigedom. Desse avtalene er ikkje omfatta av For-brukarrådet si meklingsplikt sjølv om dei i mangetilfelle heller ikkje er omfatta av ei bransjenemnd.

Den nye lova flytta ikkje meklingsoppgåvenefrå Forbrukarrådet til Sekretariatet for Forbrukar-klageutvalet og Marknadsrådet, slik Taraldsrudut-valet føreslo. Grunngivinga for dette var dels denlange erfaringa og dei gode resultata Forbrukar-rådet kunne vise til med mekling, og dels at einhos Forbrukarrådet var godt kjend med krava tilnøytralitet i meklinga.

Lov om Forbrukerklageutvalget førte vidaretidlegare lov om behandling av forbrukertvister,men med enkelte justeringar som følgje av direkti-vet om alternativ tvisteløysing.

4.5.5 Gjennomgang av det statlege forbrukarapparatet i 2015

Fleirtalet i familie- og kulturkomiteen på Stortin-get bad hausten 2013 regjeringa om å gjennom-føre ein heilskapleg gjennomgang av forbrukarap-paratet. Oppdraget blei gitt til Direktoratet for for-valting og ikt (Difi). Difi skulle mellom anna vur-dere om det var føremålstenleg at Forbrukarrådethadde forvaltingsoppgåver samstundes som detskulle vere eit uavhengig interesseorgan, om detvar naudsynt med ei sterkare demokratisk for-ankring av den interessepolitiske verksemda, ogom Forbrukarrådet sin struktur med fleire lokal-kontor var kostnadseffektiv. Difi skulle ogsåundersøkje om det var ei overlapping i oppgåverog aktivitetar mellom Forbrukarrådet og Forbru-karombodet (som no heiter Forbrukartilsynet).

Rapporten konkluderte med at verksemdenekunne vise til gode resultat kvar for seg, men atforbrukarapparatet samla sett verka fragmentertog lite kostnadseffektivt. Vidare vurderte Difi atkombinasjonen av interessepolitiske og forval-tingsmessige oppgåver var uryddig og svekte legi-


timiteten til Forbrukarrådet. Det blei påpeika toprimære grunnar til dette: For det fyrste skal deninteressepolitiske verksemda vere uavhengig avpolitisk styring, mens meklinga er underlagd poli-tisk kontroll. Det kan vere uklart kor langt detinteressepolitiske sjølvstendet rekk, og dette kangi uheldige utslag dersom det politiske arbeidet tilForbrukarrådet får innverknad på forvaltingsopp-gåvene. Den andre grunnen til at kombinasjonenav dei to rollene blei vurdert som problematisk,var at Forbrukarrådet skal fremje forbrukarin-teresser og samstundes vere ein nøytral meklar ikonfliktar mellom forbrukarar og næringsdri-vande. Difi meinte derfor at rolla som interesseor-gan burde skiljast frå meklingsoppgåvene.

Etter Difi si oppfatning burde forvaltingsopp-gåvene bli samla i eit felles organ under dåve-rande BLD. Dette for å få ei betre samordning avverkemiddel og oppgåver, noko som på sikt kan gieit tyngre og meir slagkraftig apparat, basert påein felles kunnskapsbase. Ei samling av oppgåverog funksjonar i færre einingar ville også gjere detmogleg å effektivisere administrative funksjonarog fellestenester. Vidare påpeikte Difi at sett utan-frå, gav Forbrukarrådet og Forbrukarombodetinntrykk av å overlappe kvarandre relativt mykje,og at det var vanskeleg for aktørar både utanfor oginnanfor apparatet å skilje mellom dei to verksem-dene. Difi meinte at ei tydelegare tilsynsrolle forForbrukarombodet kunne gi ei meir avklart opp-gåvefordeling mellom ombodet og Forbrukarrå-det.

Rapporten blei send på høyring i juni 2015. Difisi tilråding om å skilje Forbrukarrådet si forval-tingsverksemd frå den interessepolitiske verk-semda fekk støtte frå eit fleirtal av høyringsin-stansane. I tillegg til Forbrukarombodet og Nor-ges Automobil-Forbund (NAF) var ei rekkje for-valtingsorgan, departement og bransjeorganisa-sjonar positive til eit skilje. Som grunngiving foreit skilje blei det, særleg frå bransjeorganisasjo-nane si side, argumentert med at det var uheldig åkombinere interessepolitiske oppgåver med mek-ling mellom forbrukarar og næringsdrivande.

Fleire høyringsinstansar var også einige medDifi om at forvaltingsoppgåvene burde samlast ieit felles organ under departementet. Det bleiframheva at dette vil kunne gi ei rekkje positiveeffektar i form av ei effektivisering av administra-tive funksjonar og fellestenester, i tillegg til eitbreiare og meir heilskapleg kunnskapsgrunnlagfor politikkutforminga til dpartementet.

Forbrukarombodet føreslo ei alternativ løys-ing der tvisteløysinga skulle bli lagt til Sekretaria-tet for Marknadsrådet og Forbrukartvistutvalet,og Forbrukarrådet sin forbrukarservice og For-brukar Europa skulle bli lagde til Forbrukarombo-det.

Høyringsinstansane som var negative til eitskilje, var mellom anna Forbrukarrådet, Blinde-forbundet, Leieboerforeningen, enkelte bransjeor-ganisasjonar, tilsetteorganisasjonar og dei skandi-naviske systerorganisasjonane til Forbrukarrådet.Forbrukarrådet grunngav dette med at gjennom-slagskrafta ville bli redusert dersom ein delterådsoppgåvene. Rådet argumenterte for at einliten og frittståande interesseorganisasjon ikkjeville ha den same tyngda som dagens organisa-sjon. Ifølgje Forbrukarrådet ligg det omfattandesynergieffektar og gjennomslagskraft i utveks-linga av kompetanse og kunnskap mellom forval-tingsoppgåvene og det interessepolitiske arbeidet.Forbrukarrådet påpeikte også at den noverandemodellen fungerte bra i praksis, noko som bådeomdømme- og brukarundersøkingar underbygde.

Forbrukarrådet var samstundes tydeleg på atdet kan vere naudsynt med ei samordning ellersamanslåing av oppgåver. For det fyrste føreslorådet å opprette ein felles forbrukarportal for allenemnder, Forbrukartilsynet og Forbrukarrådet,og det ville at Forbrukarrådet skulle drive denne.For det andre blei det føreslått å samlokaliseresekretariata for husleigeutvala eller slå dei samanmed lokalkontora til Forbrukarrådet. For dettredje var rådet samd med Difi i at ein burde rein-dyrke Forbrukarombodet si tilsynsrolle, og lan-serte samstundes tanken om å slå ombodet samanmed Konkurransetilsynet. Ifølgje Forbrukarrådetville dette styrkje kompetansen og auke forbru-karsatsinga.

Som ei direkte oppfølging av Difi sin gjennom-gang, blei det i 2017 gjennomført organisatoriskeendringar i Forbrukarrådet. Talet på lokalkontorblei redusert frå ti til tre, i høvesvis Tromsø,Stavanger og Skien, i tillegg til ei hospiteringsord-ning på Svalbard. Det blei også innført eit organi-satorisk skilje i Forbrukarrådet ved at ein skulledrive med interessepolitikk frå hovudkontoret iOslo, mens kontora i Tromsø, Stavanger og Skienskulle ha ansvar for meklingsoppgåvene. Forbru-karombodet si rolle som tilsynsorgan blei gjordtydeleg ved å endre namnet på verksemda fråombod til tilsyn og ved å gi det nye tilsynet kom-petanse til å gjere vedtak i alle saker.


4.6 Framtidig handsaming av forbrukarklager

4.6.1 Innleiing

Som gjennomgangen ovanfor viser, har det blittføreslått ei rekkje, til dels omfattande, endringar iforbrukarapparatet dei seinare åra. Dette har førttil fleire justeringar. I arbeidet med stortingsmel-dinga om forbrukarpolitikk har det vore vurdertom ein bør gjere meir grunnleggjande organisato-riske endringar i forbrukarapparatet. Eit sentraltmoment i denne vurderinga har vore om det ermogleg å lage eit meir effektivt forbrukarapparatsom på ein betre måte kan verne om forbrukarin-teressene i ein stadig meir kompleks og digitalkvardag. Når regjeringa har vurdert organisato-riske endringar, har ein viktig føresetnad for detsterke norske forbrukarapparatet stått fast: nem-leg solid og føreseieleg finansiering.

Som vist under punkt 4.1. er det særleg toutfordringar med dagens organisering: For detfyrste er forvaltingsoppgåvene på forbrukarområ-det fordelte mellom fleire verksemder. Dette kanføre til meir dobbeltarbeid og ei noko svakaresamordning enn om oppgåvene hadde vore samlai eitt organ. For det andre har Forbrukarrådet eiuheldig dobbeltrolle: På den eine sida skal rådetvere talerøyr og interesseorganisasjon for forbru-karane, og på den andre sida skal det tilby nøytralmekling i klagesaker.

Regjeringa har vedteke å samle den offentlegehandsaminga av forbrukarklager i Forbrukartilsy-net. Dette vil gjere handsaminga av forbrukarkla-ger meir effektiv og brukarvennleg. Samstundesopnar det for å reindyrke Forbrukarrådet si rollesom interesseorganisasjon og utvikle Forbrukar-tilsynet si rolle som det sentrale forvaltingsorga-net på forbrukarområdet.

Endringa inneber at handsaminga av forbru-karklager blir flytt frå Forbrukarrådet og Sekreta-riatet for Marknadsrådet og Forbrukarklageutva-let til Forbrukartilsynet. Forbrukarrådet har eieiga avdeling som handsamar forbrukarklageretter kjøp over landegrensene i EØS-området,Forbrukar Europa, som også blir flytt til Forbru-kartilsynet.

I det følgjande gir vi ei nærare grunngiving forregjeringa si avgjerd om å samle forvaltingsopp-gåvene. Deretter ser vi på nokre av konse-kvensane som følgjer i kjølvatnet av denneavgjerda, i tillegg til ei grunngiving for lokalise-ringa av det utvida tilsynet.

4.6.2 Om handsaminga av forbrukarklager

Forbrukarrådet har i dag tre hovudoppgåver: åfremje forbrukarane sine interesser, å mekle mel-lom forbrukarar og næringsdrivande, og å gi infor-masjon. Dei ulike oppgåvene kan stå i motsetnadtil kvarandre, og dette kan skape utfordringar.

Ei av utfordringane er at Forbrukarrådet bådeskal fremje forbrukarinteresser og samstundesnøytralt mekle mellom forbrukarar og næringsdri-vande i enkeltsaker. I høyringa av Difi-rapportenvar det fleire høyringsinstansar som påpeikte atdet er uheldig at same organ har begge desse rol-lene.

Det finst ingen haldepunkt for å hevde at For-brukarrådet i dag ikkje reint faktisk er ein nøytralmeklingsinstans. Før meklinga går i gang, får par-tane beskjed om at Forbrukarrådet er nøytralt imeklinga. Dette går også klart fram av interne ret-ningslinjer og Forbrukarrådet si serviceerklæ-ring. Etter departementet si vurdering er ein godtmedviten i organisasjonen om kor viktig det er åvere nøytral. I dag er det eit klart organisatoriskskilje mellom den delen av Forbrukarrådet somdriv påverknadsarbeid, og den delen som meklarmellom forbrukarar og næringsdrivande.Påverknadsarbeidet skjer i Oslo, mens meklingaskjer ved dei tre lokalkontora.

I tillegg til at meklaren skal vere nøytral, er detviktig at partane faktisk oppfattar meklaren somnøytral. Dersom meklaren ikkje blir oppfatta somnøytral, vil dette kunne gjere det vanskelegare åkomme fram til ei minneleg løysing. Forbrukarrå-det bruker media aktivt for å påverke både privateog offentlege verksemder til å gjere meir forbru-karvennlege val. Dette er ein viktig del av rollasom forbrukarane sitt interesseorgan. Slike utspelutfordrar samstundes dei næringsdrivande si opp-fatning av nøytraliteten til Forbrukarrådet. Dettegjeld særleg der det har vore interessepolitiskeutspel i saker som Forbrukarrådet seinare måmekle i. Dersom Forbrukarrådet skulle ta meiromsyn til si nøytrale meklarrolle i påverknadsar-beidet, vil det på den andre sida kunne føre til atForbrukarrådet ikkje varetek den forbrukarpoli-tiske rolla si som pådrivar for forbrukarinteresseri viktige samfunnsspørsmål.

Ei anna utfordring er kombinasjonen av rollasom forvaltingsorgan underlagt styringa til depar-tementet, og rolla som ein uavhengig interesseor-ganisasjon. Difi trekkjer særleg fram dette per-spektivet i konklusjonen om at påverknadsarbei-det bør skiljast frå klagehandsaminga. Difi meinerdenne kombinasjonen er uryddig, og påpeikar atdette er særleg problematisk der Forbrukarrådet


sitt interessepolitiske arbeid fører til nye oppgåverfor forvaltingsdelen av verksemda.

Som vist over, er det ikkje alltid eit klart skiljemellom kva som er interessepolitisk arbeid, ogkva som er forvaltingsarbeid. Desse uklarleikanekan skape utfordringar, både ved at Forbrukarrå-det ikkje er tilstrekkeleg uavhengig i det forbru-karpolitiske arbeidet, og ved at det blir for lite sty-ring av forvaltingsdelen.

I høyringssvaret sitt til Difi-rapporten meinteForbrukarrådet at ei deling av det interessepoli-tiske arbeidet og meklingsoppgåvene ville svekkjesamfunnsoppdraget til forbrukarapparatet. Rådetgrunngav dette med at eit samla Forbrukarråd girtverrfagleg forankring og synergieffektar, oguttalte i den samanhengen:

«Forbrukerrådets tunge kompetanse på for-brukerjuss, og kunnskap om hvor skoen tryk-ker ut fra de nær 100 000 årlige henvendelsene,gir påvirkningsdelen vesentlig sterkere fagligtyngde og seriøsitet for vurdering og agering iforhold til næringene.»

Poenget blei eksemplifisert ved å vise til tre kon-krete saker: Røeggensaka (sak for Høgsterett omstrukturerte spareprodukt), arbeidet med å redu-sere konfliktnivået ved bustadsal og finansporta-len.no.

Forbrukarrådet meklar ikkje i saker ombustad eller finans. Desse sakene blir handsamaav Finansklagenemnda. At Forbrukarrådet likevelhar tatt ei aktiv rolle på desse saksfelta, viser atForbrukarrådet kan gjere viktig påverknadsar-beid uavhengig av om det har ansvaret for klage-handsaminga. Område som er omfatta av Forbru-karrådet sitt meklingsarbeid og toppar den årlegeklagestatistikken, mellom anna bruktbilar oghandverkartenester, har Forbrukarrådet tradisjo-nelt brukt relativt sett mindre ressursar på i detinteressepolitiske arbeidet.

Sjølv utan meklingsoppgåver vil Forbrukarrå-det kunne ha god innsikt i ulike forbrukarutfor-dringar. Rådet vil framleis ha tilgang på statistikkover saker som blir tekne imot av det nye Forbru-kartilsynet, og vil få informasjon i det interessepo-litiske arbeidet, både gjennom kontakten medenkeltforbrukarar og i rolla det har i ulike bransje-nemnder. Ettersom Forbrukarrådet har styre- ognemndsmedlemmar i desse nemndene, har detgod innsikt i kva for utfordringar forbrukaranemøter på ei rekkje ulike marknader.

Etter BFD si vurdering er det synergieffektarog effektivitetsgevinstar ved å samle klagehandsa-

minga i Forbrukartilsynet. Det er fleire grunnartil dette.

Å samle tilsynsverksemda og handsaminga avforbrukarklager i eitt organ vil, som Difi påpeikte irapporten sin om forbrukarapparatet, kunne gibetre samordning av verkemiddel og oppgåver.Dette kan på sikt gi eit tyngre og meir slagkraftigapparat. Ei auka samordning blir stadig viktigare,mellom anna på grunn av utviklinga i EU. Der fårtilsynsorgana ei stadig viktigare rolle i å sikre for-brukarane sine privatrettslege rettar. Som følgjeav den nye forordninga om forbrukarvernsamar-beid skal Forbrukartilsynet kunne forhandle mednæringsdrivande om kompensasjon til forbruka-rane, til dømes i form av prisavslag, erstatningeller retting.

Også i dag vil det i mange saker vere dei samereglane ein skal tolke og ta stilling til. Forbruka-rane sine privatrettslege rettar er ikkje berreavgjerande for klagehandsaminga, men også forden offentlegrettslege handhevinga av marknads-føringslova. Etter marknadsføringslova skal For-brukartilsynet slå ned på urimelege avtalevilkårog urimeleg handelspraksis, inkludert systema-tiske brot på forbrukarane sine privatrettslege ret-tar. Ved å leggje handsaminga av forbrukarklagerog handhevinga av regelverket til eitt organ, vilein kunne få ei meir ressurseffektiv og einskaplegtolking av regelverket.

Å samle tilsynsverksemda og handsaminga avforbrukarklager i eitt organ vil også bidra til at eini endå større grad enn i dag får eit felles kunn-skapsgrunnlag for politikkutviklinga på forbrukar-området. I Difi-rapporten om forbrukarapparatetblei dette framheva som eit av fleire argument forå samle forvaltingsoppgåvene i forbrukarsektoreni eitt organ.

Når det gjeld meklinga til Forbrukarrådet ogsaksførebuinga til sekretariatet, er det i dag mykjeoverlapping mellom dei to. Alle sakene sekretaria-tet handsamar, har fyrst vore til handsaming i For-brukarrådet. Dette inneber at både Forbrukarrå-det og sekretariatet må klargjere faktum og juss iéi og same sak. Sjølv om sekretariatet kan byggjepå mykje av den informasjonen det får frå Forbru-karrådet, må det også gjere eigne vurderingar. Åsamle desse oppgåvene vil derfor kunne innebereei viss effektivisering, noko som tilseier at klage-handsaminga til Forbrukarrådet og sekretariatetbør bli samla i eitt organ.

Effektiviseringspotensialet ved å samle klage-handsaminga i Forbrukarrådet og sekretariatetblei også framheva av Taraldsrudutvalet i 2010.Basert på dette og Forbrukarrådet si rolle sominteresseorganisasjon, gjekk eit einrøystes utval,


inkludert medlemmane frå Forbrukarrådet, For-brukartilsynet og Forbrukarklageutvalet, inn for åflytte klagehandsaminga frå Forbrukarrådet tilsekretariatet.

På bakgrunn av dette har regjeringa vedteke åsamle den statlege handsaminga av forbrukarkla-ger hos Forbrukartilsynet.

4.6.3 Særleg om Forbrukar Europa

Forbrukar Europa er i dag ei eiga avdeling i For-brukarrådet og held til i Oslo. Forbrukar Europaer finansiert 50 prosent av EU-kommisjonen og 50prosent av Forbrukarrådet. Forbrukar Europa erein del av eit større nettverk av forbrukarkontor(The European Consumer Centres Network),oppretta av EU-kommisjonen. Nettverket har kon-tor i alle EU-land i tillegg til på Island og i Noreg.Nettverket hjelper forbrukarar med klager overlandegrensene i EØS-området. Forbrukar Europahandterer saka dersom ho gjeld ein norsk forbru-kar eller ein norsk næringsdrivande.

Forbrukar Europa gir informasjon om forbru-karrettar og meklar mellom forbrukarar ognæringsdrivande. Dersom Forbrukar Europaikkje får til ei minneleg løysing, hjelper det forbru-karen med å finne riktig nemnd.

Forbrukar Europa skriv også høyringar, tekdel i samarbeidsprosjekt med andre kontor i nett-verket og gir innspel til Kommisjonen. Der vil detkunne fortelje om eventuelle manglar det haravdekt i det felleseuropeiske forbrukarvernet.Dette er likevel ein mindre del av arbeidsoppgå-vene.

Regjeringa vurderer derfor Forbrukar Europasom ein del av klagehandsamingstilbodet til For-brukarrådet som no skal bli flytt til Forbrukartil-synet.

4.6.4 Ny saksgang

Eitt av motiva til å samle handsaminga av forbru-karsaker i eitt organ er at det kan vere med på åeffektivisere klagehandsaminga. Som nemntovanfor blir klagene som skal til Forbrukarklage-utvalet, handsama i ein todelt prosess. Fyrstmeklar Forbrukarrådet mellom partane. Dersompartane ikkje blir einige og ein av dei ønskjer å fåsaka handsama i Forbrukarklageutvalet, blir sakasend over til sekretariatet. Sekretariatet førebursaka for handsaming i utvalet og skriv mellomanna utkast til vedtak. Begge instansane må

undersøkje faktum i saka og gjere juridiske vurde-ringar.

Når desse funksjonane blir plasserte i eitt ogsame organ, må ein vurdere nærare korleis saks-gangen bør vere for å få ein mest mogleg ressur-seffektiv prosess. Saksgangen er i dag regulert ilov om godkjenning av klageorganer for forbru-karsaker og forbrukarklagelova. Endringar idesse lovene må på høyring. Regjeringa vil derforskrive eit høyringsnotat med forslag til endringar idet relevante regelverket før framlegging av for-slag til lovendringar for Stortinget. I dette høy-ringsnotatet vil spørsmålet om ny saksgang i for-brukarsaker bli drøfta nærare.

4.6.5 Lokalisering

Regjeringa ønskjer å leggje til rette for vekst ogutvikling i heile landet. For å få til dette er det vik-tig å sikre ei spreiing av statlege arbeidsplassar.På den andre sida er det viktig av omsyn til effek-tiv ressursbruk at det utvida Forbrukartilsynetikkje er spreidd utover for mange stader.

Forbrukarrådet handsamar i dag klagesakerved dei tre kontora i Skien, Stavanger og Tromsø.I tillegg er det ei hospiteringsordning på Svalbard.Dette er resultatet av omorganiseringsprosessen i2017, der talet på lokalkontor i Forbrukarrådetblei redusert frå ti kontor. Sjå punkt 4.5.5. for meirinformasjon om dette. Som ein konsekvens av atregjeringa vil flytte klagesakshandsaminga fråForbrukarrådet til Forbrukartilsynet, vil Forbru-kartilsynet ta over desse kontora.

I vurderinga av kvar det utvida tilsynet skal lig-gje, har det vore viktig for regjeringa å byggjevidare på dei kompetansemiljøa som nyleg harblitt bygde opp i Skien, Stavanger og Tromsø. Detnye Forbrukartilsynet, inkludert tilsynsverk-semda som i dag er i Oslo, skal derfor bli lokali-sert med utgangspunkt i dei tre kontora i Tromsø,Stavanger og Skien. Hovudkontoret og tilsyns-verksemda skal liggje i Grenlands-området. For-brukar Europa, som i dag er lokalisert ved For-brukarrådet sitt hovudkontor i Oslo, blir flytt tildet utvida Forbrukartilsynet sitt hovudkontor iGrenland. Årsverk knytta til sakshandsaminga avforbrukarsaker som i dag blir utført av Sekretaria-tet for Marknadsrådet og Forbrukarklageutvalet iOslo, blir fordelte mellom det utvida Forbrukartil-synet sine kontor i Tromsø, Stavanger og Gren-land.


4.7 Ansvaret for forsking og analyse i sektoren

BFD har hovudansvaret for eit godt kunnskaps-grunnlag i forbrukarsektoren. Ein vesentleg delav forbruksforskinga blir utført av Forbruksfor-skingsinstituttet SIFO. Tidlegare var SIFO organi-sert som eit uavhengig forvaltingsorgan med sær-skilde fullmakter, underlagd departementet.Parallelt med Difi sin gjennomgang av forbruka-rapparatet gjennomførte departementet ei vurde-ring av verksemda, finansieringsmodellen og til-knytingsforma til SIFO, og ei vurdering av kva til-knyting SIFO har til FoU-sektoren. Bakgrunnenvar utfordringane ved å utvikle forbruksforskingai eit lite og sektortilknytt institutt med ein relativtavgrensa marknad for oppdragsforsking. Departe-mentet vurderte at det ville vere lurt å knyte SIFOopp mot eit større FoU-miljø, framfor å la institut-tet halde fram som eit sjølvstendig og lite for-skingsinstitutt. Dette førte til samtalar mellomstyra i SIFO og Høyskolen i Oslo og Akershus(HiOA). Samtalane førte vidare til eit styrevedtakom verksemdsoverdraging der SIFO blei ein delav HiOA. Departementet slutta seg til dette vedta-ket, og overdraginga blei gjennomført i 2016.HiOA fekk universitetsstatus i 2018 og heiter noOsloMet – storbyuniversitetet. I dag er SIFO eittav fleire institutt under OsloMet.

Som ein del av forskingsoppdraget til SIFOblir det gjennomført regelmessige undersøkingari den såkalla «SIFO-surveyen». Der kartlegg einhaldningar og kunnskap som forbrukarane harom ulike tema, og korleis forbrukarmarknadenefungerer. Spørsmåla kan variere frå år til år, menmed ei stamme av faste spørsmål. EU gjennomfø-rer også årlege forbrukarundersøkingar («Consu-mer Scoreboards») som alle EU-landa, Noreg ogIsland er med i. SIFO har her ei viktig rolle sombidragsytar, og er mellom anna med på å kvalitets-sikre spørsmåla i undersøkingane. Desse under-søkingane gir oss godt grunnlag for å samanliknetilhøva til forbrukarane i Noreg med 29 andreeuropeiske land. I nokre tilfelle kjøper BFD ogsåutgreiingar frå forskings- og analysemiljø utanforsektoren.

Forbrukarrådet har ei fakta- og analyseavde-ling som mellom anna analyserer Forbrukarrådetsin eigen klagestatistikk. I tillegg bruker Forbru-karrådet delar av budsjettet sitt til å kjøpe under-søkingar, testar og forskingsrapportar, mellomanna som underlag for det interessepolitiskearbeidet. Forbrukartilsynet fører også statistikkover førespurnadene det får frå publikum, menanalyserer berre til ein viss grad desse tala.

Eit godt og heilskapleg kunnskapsgrunnlag erviktig for å sikre eit godt forbrukarvern. Difipåpeikte i gjennomgangen sin i 2015 at det frag-menterte forbrukarapparatet i Noreg også gir eitmeir fragmentert grunnlag for utvikling av poli-tikk. Inntrykket var at SIFO og Forbrukarrådetgjerne arbeider kvar for seg med utgreiingar ogforsking, og at kunnskapen ikkje blir godt nokutnytta. Difi tilrådde at ein i støre grad bør samlestyresmakt- og forvaltingsoppgåver i forbrukar-sektoren i eit felles organ under dåverande BLD.Dette skulle vere med på å sikre at departementetfekk eit breiare og meir heilskapleg kunnskaps-grunnlag som utgangspunkt for utvikling av poli-tikk, og at departementet dermed kunne bli eintydelegare forbrukarpolitisk aktør.

Regjeringa meiner det er naturleg at eit utvidaForbrukartilsyn får eit særleg ansvar for kunn-skapsgrunnlaget i forbrukarsektoren. Med denføreslåtte omorganiseringa vil Forbrukartilsynetha den fremste juridiske ekspertisen på forbruka-rområdet. Tilsynet vil handsame store mengderførespurnader frå forbrukarane, og dermed få inn-sikt i kva utfordringar forbrukarane møter, og kvahandelspraksis næringslivet har. Samstundes vilForbrukartilsynet kunne føre ein samla statistikkfor klagesaker innan forbrukarsektoren. Juridiskekspertise, kjennskap til handelspraksis og kla-gestatistikk er likevel ikkje nok til å få eit heil-skapleg kunnskapsgrunnlag. Tilsynet bør ogsåkunne innhente forsking og analyse på forbrukar-området.

Regjeringa meiner samstundes at Forbrukar-rådet bør oppretthalde kompetansen det har på åanalysere problemstillingar som gjeld forbruka-rane. Dette for at Forbrukarrådet framleis skalvere ein slagkraftig interesseorganisasjon for for-brukarane, med høg fagleg kompetanse i forbru-karspørsmål.

4.8 Samarbeid mellom bransjenemnder

I dag finst det ei rekkje bransjefinansierte klage-nemnder i ulike marknader. Eit stort fleirtal avdesse har blitt oppretta på grunnlag av avtalermellom Forbrukarrådet og ulike bransjeorganisa-sjonar. Forbrukarrådet innhenta i 2016 ein rap-port frå Deloitte om nemndsystemet. Føremåletmed rapporten var å få ei vurdering av om aukasamarbeid mellom klagenemndene kan sparekostnader og auke kvaliteten i sakshandsamingaog avgjerdene. I rapporten drøfta ein mellom annaeit konsept for korleis ein potensielt kan organi-


sere klagenemndsordninga i Noreg i framtida.Konseptet blei kalla «Nemndenes hus» og innebari grove trekk at nemndssekretariata blir samla iein organisasjon med felles administrasjon, leiingog lokale. I rapporten blei det konkludert med atauka samarbeid generelt og konseptet «Nemnde-nes hus» spesielt gir ei rekkje fordelar. Konseptetlegg godt til rette for å sikre meir effektiv drift ogsterkare og meir robuste fagmiljø. Det vil ogsågjere nemndene meir uavhengige av bransjen.Samstundes blir det påpeika i rapporten at det erutfordringar ved å få gjennomført dette konseptet.Nemndene er baserte på avtaler, og partane måønskje å ta del i eit nærare samarbeid for at detteskal vere mogleg. Intervjua med sekretariatsleia-rane som Deloitte gjennomførte, avdekte at detikkje var nokon som ønskte å gå inn i eit omfatt-ande samarbeid med ein gong. Ei av utfordrin-gane som blei framheva, er at klagenemndene måsjå at eit nærare samarbeid er til fordel for deirasekretariat – kostnadsnivået må i alle fall ikkjeauke. I rapporten tilrår ein derfor at det blir vur-dert sterkare innslag av offentleg finansiering.

Også mindre omfattande samarbeid, til dømessamanslåing av enkelte nemndssekretariat, fellesklagemottak og/eller felles sakshandsamingssys-tem, blei vurdert.

I etterkant av rapporten har Forbrukarrådetjobba med utvalde nemndssekretariat med tankepå samanslåing.

I Granavolden-plattforma tek regjeringa tilorde for eit bransjestyrt og digitalt «Nemndeneshus». Regjeringa ser positivt på eit tettare samar-

beid mellom nemndene, så lenge partane i nem-ndsavtalene ønskjer dette. Eit privat finansiert kla-gehandsamingstilbod etablert gjennom eit frivilligsamarbeid mellom ansvarlege næringslivsaktørarog forbrukarrepresentantar, har ei rekkje gun-stige konsekvensar. For det fyrste får forbruka-rane eit hovudsakleg gratis klagehandsamingstil-bod som gjer det mogleg å ta avgjerder med høgkvalitet. For det andre får næringslivet auka kunn-skap om forbrukarane sine utfordringar ogfrustrasjonar. Dette kan igjen føre til endringar ihandelspraksis som forbrukarar har vore misfor-nøgde med. For det tredje er det eit viktigutgangspunkt at det er næringa sjølv somhovudsakleg betalar for å få løyst forbrukarklagerpå sine respektive område, ikkje det offentlege.Det er framfor alt næringa som kan setje inn tiltakfor å få redusert talet på klager, og det er derforviktig å gi næringslivet økonomiske insentiv til åhalde klagene på eit lågt nivå.

4.9 Regjeringa vil

• samle klagehandsamingsarbeidet på forbruka-rområdet hos Forbrukartilsynet

• gi Forbrukartilsynet eit særleg ansvar for åvareta kunnskapsgrunnlaget på forbrukarom-rådet

• lokalisere Forbrukartilsynet utanfor Oslo i trådmed retningslinjene for lokalisering av statlegearbeidsplassar og statleg tenesteproduksjon


5 Ein internasjonal forbrukarpolitikk

Figur 5.1

Foto: Johnér

5.1 Innleiing

Norske forbrukarar kjøper i stort omfang varer ogtenester av internasjonale tilbydarar, reiser mykjeog tek raskt i bruk nye digitale tenester.1 Regje-ringa har ein tydeleg ambisjon om å ta del i inter-nasjonalt samarbeid på relevante arenaer, for åutvikle internasjonal forbrukarpolitikk og forbru-karvernregelverk til beste for forbrukarane.

Forbruket i dag skjer i stor grad på tvers avlandegrenser. Der det tidlegare var éin eller tostore globale merkevarer, er det no ei rekkje storeinternasjonale selskap som pregar kvardagen til

forbrukarane. Facebook, Apple, Spotify, Googleog Amazon, for å nemne nokon.

Internasjonalisering av forbruket kjem tiluttrykk på fleire måtar:– Handel av varer og tenester over landegren-

sene. Framveksten og utbreiinga av netthandelhar gjort det enklare å handle over landegren-ser. For forbrukarane inneber dette tilgang tileit langt større utval av varer og tenester.

– Digitalisering. Digitale plattformer, somAirbnb, gjer det enkelt for kven som helst åinngå avtaler med andre over heile verda.Måten plattformene er innretta på, gjer at einpå ein enkel måte kan finne ein tilbydar i utlan-det, inngå avtale og betale. Norske forbrukarar1 Meld. St. 9 (2018 – 2019) Handelsnæringen – når kunden

alltid har nett.


er i verdstoppen når det gjeld å ta i bruk nyedigitale tenester.2

– Reiseverksemd. God privatøkonomi og aukafleksibilitet i arbeidslivet for mange gjer detmogleg å reise meir. Mange pensjonistar vel åopphalde seg utanlands større delar av året.

– Endra forretningsstruktur. Framveksten avfleire store globale og digitale selskap som til-byr varer og tenester til forbrukarar.

Internasjonaliseringa byr på nye moglegheiter ogeit større tilfang av varer og tenester. I EØS gir fel-les EU/EØS-reglar godt forbrukarvern og mog-legheit til klagehandsaming dersom det oppstårproblem. Samarbeid om tilsyn og handhevingstyrkjer også forbrukarvernet i EØS.

Internasjonaliseringa medfører også nokreutfordringar. Behovet for internasjonalt samar-beid aukar når produksjonen av og handelen medvarer og tenester skjer over landegrensene. Einmå ha eit samarbeid om analyse av problem,utvikling av regelverk, tilsyn og handheving.Regjeringa prioriterer derfor å ta del i arbeidet foreit sterkt forbrukarvern internasjonalt, ikkjeberre i EØS-området, men også globalt, gjennomOECD og FN.

For at ein marknad skal fungere godt, trengein spelereglar. Effektivt tilsyn med og effektivhandheving av desse spelereglane må til for åsikre rettferdig konkurranse mellom næringsdri-vande og å sørgje for at forbrukarane har høg tillittil marknaden. Å motverke svindel, urimeleg han-delspraksis og annan ulovleg verksemd er derforei prioritert forbrukarpolitisk oppgåve for norskestyresmakter, også internasjonalt.

Det er etablert ulike arenaer for samarbeid påforbrukarområdet. Arbeidet spenner frå utveks-ling av beste praksis og rettleiingar om utviklingog handheving av politikk til konkret, bindanderegelverk og felles koordinerte tilsynsaksjonarmellom styresmaktene i ulike land.

På forbrukarområdet er EU, OECD og FNsærleg aktuelle arenaer for internasjonalt samar-beid. Den viktigaste arenaen er EU, for det er derdet i størst grad blir utforma regelverk som erdirekte styrande for norske forbrukarar sine ret-tar og norske næringsdrivande sine plikter. Med-verknad i arbeidet med utforming av politikk ogregelverk på europeisk nivå har derfor høg priori-tet frå norsk side.

5.2 Europeisk samarbeid

Norsk tilgang til EU sin indre marknad har voremed på å gi eit breiare vare- og tenestetilbod fornorske forbrukarar, auka konkurranse på pris ogkvalitet, og tilgang til langt fleire kundar for nor-ske verksemder. Gjennomføring av EØS sitt for-brukarvernregelverk har i det store og heile førttil auka forbrukarvern i Noreg. Det meste av nyforbrukarlovgiving i Noreg frå og med 1990-taleter kommen gjennom innføring av EØS-regelverk.Dette gjeld til dømes pakkereiselova og moderni-sering av marknadsføringslova og angrerettlova.

Forbrukarpolitikken har fått ein meir sentralplass på agendaen til EU dei seinare åra. Dettekjem delvis av at privat forbruk utgjer 56 prosentav BNP i Europa,3 kombinert med erkjenninga avat trygge forbrukarar er ein føresetnad for innova-sjon og vekst.4 Det europeiske samarbeidet medgrunnlag i EØS-avtala er derfor ein viktig interna-sjonal samarbeidsarena for Noreg på forbrukarfel-tet.

5.2.1 Utvikling av felles forbrukarvernreglar

Forbrukarvernreglar har lenge vore eit viktigområde i EU-retten, og det er vedteke ei rekkjedirektiv som alle er tekne inn i EØS-avtala og der-med også i norsk lovgiving. Dette omfattar reglarom til dømes marknadsføring, timeshare, forbru-karkjøp og garantiar. Noreg har også teke inn for-brukarvernreglar på sektorar som energi, miljø,transport, mat, kosmetikk, produkttryggleik ogtelekommunikasjon (t.d. reglar om roaming). ForEU sin del er eit sterkt forbrukarvern i digitaletenester (roaming, portabilitet, geoblokkering)sentralt for utviklinga av den digitale indremarknaden. Eit einsarta regelverk i heile EØS-området gir forbrukarane auka tryggleik når deihandlar varer og tenester utanfor sitt eige land.Det styrkjer også rettstryggleiken for næringsdri-vande som opererer over landegrenser.

EØS-forbrukarvernregelverket har tradisjo-nelt i stor grad vore samansett av minimumsre-glar, noko som har vore sett på som viktig for nor-ske myndigheiter og forbrukarorganisasjonar.Der EU vedtek minimumsreglar står EU- og EØS-landa frie til å ha strengare reglar. Minimumsre-glar har på mange område styrkt forbrukarverneti Noreg, samstundes som vi har kunne opprett-

2 Meld. St. 27 (2015 – 2016) Digital agenda for Norge.

3 Eurostat, 2018.4 EU-kommisjonen si konsekvensanalyse av 11. april 2018 i

samband med forslag til to nye direktiv under tittelen ANew Deal for Consumers.


halde eller utvikle nytt regelverk som gir sterkareforbrukarvern enn dei europeiske minstekrava.Dette handlingsrommet har også gitt oss høve tilraskt å vedta nasjonalt regelverk i Noreg for åmøte nye utfordringar. Finansielle tenester er eitdøme på eit område der EØS-reglar dekkjer sværtmykje, mens område som gjeldsordning ogbustad i hovudsak er regulerte av nasjonale føre-segner.

Utviklinga den seinare tida har gått mot at EU-kommisjonen i større grad ønskjer fullharmonise-ring av regelverket. Det inneber at landa ikkje kanfastsetje nasjonale reglar som gir betre forbrukar-vern enn EU-reglane på det aktuelle området. Ipraksis vil det seie at mange land får eit sterkareforbrukarvern, mens enkelte land har måtte redu-sere vernet slik at alle er på same nivå. Noreg harpå mange område eit høgt forbrukarvernnivåsamanlikna med ei rekkje andre land. Utgangs-punktet til Noreg har derfor vore at landa børkunne velje å ha reglar med sterkare forbrukar-vern enn det som EU vedtek (minimumsharmoni-sering). Ei sentral sak som illustrerer dette, erreglane for reklamasjon ved forbrukarkjøp. INoreg er seljaren i utgangspunktet ansvarleg forfeil og manglar som oppstår i to år etter kjøpet.Fristen blir forlenga til fem år der vara er meint åvare vesentleg lenger. Dette gjeld til dømes bilar,kvitevarer og møblar. Kommisjonen føreslo i 2015nye, fullharmoniserte reglar om forbrukarkjøp avvarer, med to års ansvarsperiode for seljar, uansettkor lenge vara er meint å vare. Noreg har samanmed EFTA-partnarane Island og Liechtensteinarbeidd for at dei nye reglane blir slik at det vilvere mogleg å fortsetje med ein lengre frist enn toår. Mange land meiner det same, og i direktivetsom blei formelt vedteke 20. mai 2019, er reglaneom ansvarsperioden minimumsharmoniserte.

EU-kommisjonen har evaluert forbrukarvern-regelverket og konkluderte i mai 2017 med atregelverket stort sett fungerer godt, sjølv omnokre av direktiva er over 20 år gamle. Kommisjo-nen såg samstundes at fleire av direktiva trongsmå oppdateringar. I april 2018 la Kommisjonenderfor fram to direktivforslag i pakka A New Dealfor Consumers. Desse forslaga inneheld fleire ele-ment som kan ha mykje å seie for norske forbru-karar og næringsdrivande. Regjeringa arbeideraktivt for å påverke delar av forslaga i tråd mednorske interesser. To av forslaga blir omtaltenedanfor i boks 5.1 og 5.2.

Pakka A New Deal for Consumers inneheldfleire forslag som norske styresmakter er positivetil, då dei vil vere med på å sikre eit sterkare for-brukarvern og betre konkurransetilhøve for

næringsdrivande. Dette har Noreg gitt innspel omtil dei lovgivande organa i EU, i samarbeid medEFTA-partnarane våre. Hovudbodskapen var somfølgjer:

Boks 5.1 Forslag som gjeld angrerett

EU-kommisjonen har føreslått å innskrenkeangreretten til forbrukarane ved nettkjøp ogkjøp utanfor fast utsalsstad. Grunngivinga fordette er at enkelte næringsdrivande meiner atdei gjeldande reglane om angrefrist er forstrenge. EU-kommisjonen har likevel ikkjelagt fram data som underbyggjer at dagensreglar er for strenge for dei fleste næringsdri-vande. Forbrukarar kan også oppfatte inn-skrenkingar i angreretten som eit signal om atnetthandel ikkje lenger vil vere like trygt ogenkelt som før. I tillegg til å gi dårlegare for-brukarvern kan dette forslaget derfor verkemot hensikta og gi mindre netthandel gene-relt. I den felles EØS/EFTA-fråsegna argu-menterte ein derfor for at ein bør skrinleggjeforslaget. Dette er ei oppfatning som dei flestemedlemslanda og Europaparlamentet deler. Ikompromisset som ein blei einige om i marser derfor dette forslaget tatt ut. Regelverketblir venteleg formelt vedteke i løpet av 2019.

Boks 5.2 Forslag som gjeld skjult reklame

EU-kommisjonen har føreslått å svartelisteskjult reklame i nettbaserte søkjetenester.Dette vil innebere at skjult reklame eksplisittblir forbode, og at det ikkje vil vere naudsynt åpåvise årsakssamanhengen mellom reklamenog forbrukaråtferda for at reklamen skalreknast som ulovleg. I praksis vil eit slikt nyttforbod til dømes innebere at dersom nærings-drivande har betalt for å sikre at tilboda deirafår ei god plassering blant søkjeresultata, vildei måtte opplyse om dette. Noreg støttardette forslaget, men meiner ein bør utformedet breiare, slik at det også vil gjelde for skjultreklame i bloggar og sosiale medium. I kom-promisset som ein blei einige om i mars erikkje dette forslaget teke inn. Men forbodet erstyrkt på anna måte.


– Det er positivt at det kjem framlegg om å sam-ordne kriterium for økonomiske sanksjonarved brot på forbrukarvernlovgivinga, men einbør ikkje leggje føringar for korleis ein nasjo-nalt skal fordele innkomne midlar frå slikesanksjonar.

– Det er positivt at forbrukarar som blir utsettefor urimeleg handelspraksis, blir sikra rett til åfå erstatning eller til å heve kontrakten.

– Ein bør ikkje endre reglane om angrerett vednetthandel slik at forbrukarane får dårlegarerettar.

– Det er positivt at ein føreslår nye informasjons-krav for nettbaserte marknadsplassar, og at for-bodet mot skjult marknadsføring i nettbasertesøkjetenester blir klarare. Det er positivt at for-brukarvernreglane også skal gjelde ved kjøpav digitale tenester der forbrukarane si motyt-ing ikkje er pengar, men personopplysingar.Samstundes blir det gjort framlegg om forbe-tringar i desse nye reglane.

Regjeringa vil følgje det vidare arbeidet med ANew Deal for Consumers og vere med på å sikre eitstrengt forbrukarvern i Europa.

5.2.2 Utvikling av forbrukarpolitikk gjennom forbrukarprogrammet til EU

For perioden 2014–2020 har EU eit pågåande for-brukarprogram som skal sikre ei rekkje ulike for-brukarpolitiske aktivitetar. Føremålet med forbru-karprogrammet er å byggje opp under EU sin poli-tikk om å setje den medvitne forbrukaren i sen-trum i den indre marknaden i EU. Programmet vilgjere dette ved å medverke til aktivitetar for åverne om helse, tryggleik og forbrukarane sineøkonomiske interesser, i tillegg til å arbeide forforbrukarane sin rett til informasjon, utdanning ogtil å organisere seg. Programmet supplerer, støt-tar og følgjer medlemsstatane sin politikk påområdet.

Dei viktigaste elementa i programmet er å– styrkje arbeidet med produkttryggleik via

effektiv marknadsføring– forbetre informasjon, utdanning og kunnskap

om forbrukarane sine rettar, utvikle ein kunn-skapsbase som grunnlag for forbrukarpolitik-ken og støtte forbrukarorganisasjonar

– styrkje forbrukarane sine rettar, særleg gjen-nom regelverk og forbetring av moglegheitafor tvisteløysing, inkludert alternativ tvisteløys-ing dvs utanfor rettsapparatet

– forbetre handhevinga av regelverket på tversav grensene ved å styrkje samarbeidet mellom

handhevingsstyresmaktene og gi råd til forbru-karane

Noreg tek aktivt del i EU sitt forbrukarprogramfor å hjelpe til med utviklinga av regelverk, aktivi-tetar og andre tiltak som blir utarbeidde i EU påforbrukarområdet. Forbrukarprogrammet gjerdet også mogleg for norske verksemder, kunn-skapsinstitusjonar og andre organ å søkje midlarfrå programmet. Det gjer det i tillegg mogleg fordei å ta del i anbodskonkurransar på forskingspro-sjekt. At Noreg er med i tiltak som handhevings-nettverket (Forbrukartilsynet) og European Con-sumer Centres--nettverket (Forbrukar Europa),gir eit auka vern for norske forbrukarar. Også for-bruksforskingsinstituttet SIFO tek del i aktivitetari regi av programmet.

At Noreg er med i forbrukarprogrammet, gjerat vi blir inkluderte i EU sine studiar på lik linjemed medlemslanda. Dette gjeld til dømes forbru-karundersøkinga «Consumer Market Scoreboard»og oppfølgingstudiar av problematiske marknadereller aktuelle tema. Studiane dannar grunnlag forpolitikkutviklinga i EU.

I forslaget til EU-program for neste periode(2021–2027) har ein slått saman fleire program,og Forbrukarprogrammet er då ein del av EU-pro-grammet for den indre marknaden.

5.3 Internasjonalt samarbeid

OECD er ein viktig arena for internasjonalt samar-beid på forbrukarområdet. I seinare år har arbei-

Boks 5.3 Informasjon og støtte ved handel over landegrensene

Europeiske forbrukarkontor sikrar forbruka-rane hjelp og informasjon ved grenseoverskri-dande handel. Tiltaket skal gjere det tryggarefor forbrukarar å handle i andre EU/EØS-land. I Noreg har Forbrukar Europa dennerolla. Forbrukarrådet er vertsorganisasjon forForbrukar Europa. EØS-regelverket om tvis-teløysing frå 2013 seier at alle medlemslandskal etablere eit klagetilbod på lågterskelnivåfor nær sagt alle typar varer og tenester. I til-legg har Kommisjonen etablert ein felleseuro-peisk nettbasert klageportal som gjer detmogleg å få handsama klager ved netthandelover landegrensene.


det i OECD særleg vore retta mot forbrukarutfor-dringar i samband med digitalisering og e-handel.Temaa blir utforska gjennom studiar og kartleg-gingsprosjekt av moglegheiter og utfordringar forpolitikkutforming. På bakgrunn av kartleggin-gane blir det utarbeidd retningslinjer og anbefalin-gar for nasjonal politikkutforming som alle med-lemslanda stiller seg bak. Arbeidet legg dermedføringar for tiltak og reguleringar i alle medlems-landa i OECD, inkludert fleire land der ein finnstore globale selskap (t.d. USA).

FN har også forbrukarvern på dagsordenen.Generalforsamlinga vedtok 22. desember 2015retningslinene United Nations Guidelines for Con-sumer Protection. Desse inneheld viktige prinsippfor forbrukarvern og dannar eit grunnlag forvidare samarbeid. Føremålet med arbeidet i FN eri stor grad å sørgje for at fleire land kjem opp påeit minimumsnivå, og å stimulere til utvikling avforbrukarvern i alle land.

5.4 Regjeringa vil

• medverke til eit sterkt forbrukarvern gjennomEU/EØS, OECD og FN

• prioritere ein aktiv forbrukarpolitikk i Europaog leggje vekt på samarbeid med ny kommis-sær og nytt Europaparlament frå hausten 2019

• følgje det vidare arbeidet med Kommisjonen sitiltakspakke A New Deal for Consumers ogarbeide for at utviklinga i det europeiske regel-verket fører med seg eit sterkt forbrukarvern

• lytte til aktuelle partar når ein skal utarbeideNoreg sine framlegg til nytt forbrukarregel-verk i EU

• prioritere norsk deltaking i EU sitt program forden indre marknaden for perioden 2021–2027,for mellom anna å sikre samarbeid om handhe-ving og tvisteløysing, og for å sikre at norsketilhøve kjem med i kunnskapsgrunnlaget forforbrukarpolitikken i EU

Del IIIDen digitale kvardagen til forbrukarane


6 Forbrukarrettar, personvern og konkurranse i den digitale økonomien

Figur 6.1

Foto: Johnér

6.1 Innleiing

Digitale tenester og produkt samlar inn storemengder personopplysingar om forbrukarane.Mange digitale tenester gir forbrukaren «gratis»tilgang i byte mot personopplysingar, og mange avtenestene samlar inn langt fleire opplysingar enndet som er naudsynt for å levere tenesta. Person-opplysingar er blitt ei verdifull vare som ein kananalysere og bruke til målretta marknadsføringeller andre kommersielle føremål. Når stadigfleire produkt (m.a. bilar, leiketøy og klokker) blirkopla til nettet i «tinga sitt internett», blir mogleg-heitene til å samle inn personopplysingar for-

sterka, samstundes som produkta blir meir sår-bare for tryggleiksbrot.

Digitalisering har fyrst og fremst vore med påå skape nye moglegheiter for forbrukarane. Sam-stundes inneber digitale forretningsmodellar nyeforbrukarutfordringar. Forbrukarane har lite kon-troll og oversikt over korleis personopplysinganedeira blir brukte. Det er eit gjennomgåande pro-blem at næringsdrivande ikkje opplyser godt nokom dette, mellom anna ved at informasjon blirgøymd i lange og komplekse avtalevilkår. Denneutviklinga set etablerte forbrukarvern- og person-vernprinsipp under press. Når det blir samla innpersonopplysingar om forbrukarar gjennom pro-


dukt og tenester, er god IKT-tryggleik avgjerandefor eit godt personvern. Utviklinga har også kon-kurransemessige implikasjonar.

Regjeringa vil arbeide for å styrkje rettane,personvernet og tryggleiken til forbrukarane idigitale tenester og produkt. Samstundes vil vileggje til rette for effektiv konkurranse som eitviktig element i ein godt fungerande økonomi. Iarbeidet med å styrkje stillinga til forbrukarane vilregjeringa leggje vekt på betre tilsyn med reglaneog styrkt samarbeid mellom styresmaktene i poli-tikk som gjeld forbrukarsaker, personvern, IKT-tryggleik og konkurranse.

Digitale produkt og tenester blir ofte tilbydde iein internasjonal marknad, i mange tilfelle frå landsom har andre kontrakts- og rettstradisjonar ennNoreg. Det er derfor viktig å leggje vekt på inter-nasjonalt samarbeid for å betre forbrukar- og per-sonvernet på området.

6.2 Datadriven innovasjon og personvernet til forbrukarane

I næringslivet si perspektivmelding for 2018 tekein føre seg tre digitale utviklingstrekk som harprega, og kjem til å prege, næringslivet og økono-mien i stor grad framover.1 Dei tre trekka er (1)datadriven innovasjon, (2) digitale plattformer og(3) kommunikasjonsnettverk. Dei same utviklings-trekka er også heilt sentrale for forbrukarane ogdermed forbrukarpolitikken. Dei har skapt ei rek-kje nye moglegheiter, men også nye utfordringarfor forbrukarane. Dei siste åra har personvern- ogforbrukarmyndigheitene særleg sett utfordringarknytte til datadriven innovasjon basert på innsam-ling av personopplysingar og stordataanalyse.

Datadriven innovasjon, der store mengderdata inngår i produksjonsprosessar og forret-ningsmodellar, omfattar mellom anna stordataana-lyse, tinga sitt internett og kunstig intelligens. Deter heilt klart at denne innovasjonen har storekommersielle og sosiale gevinstar. For nærings-drivande er stordataanalyse viktig mellom annafor å utvikle individualiserte tenester til forbruka-rane. Stordataanalyse kan også brukast til ei rek-kje samfunnsnyttige føremål. Til dømes kan inno-vativ bruk av data vere med på å løyse viktigeutfordringar i helsesektoren. For forbrukarar erdei fleste sidene ved denne utviklinga også posi-tive, ved at det blir utvikla stadig nye tenester somforenklar kvardagen.

Samstundes ser ein ei aukande uro internasjo-nalt for at næringsdrivande ikkje tek personvernettilstrekkeleg på alvor.2 Sjølv om datadriven inno-vasjon har ført med seg mange nyttige tenesterfor forbrukarane, kan ein stille spørsmål vedomfanget av datainnsamlinga og måten ho skjerpå. Datainnsamlinga er svært omfattande og skjergjerne i det skjulte. Opplysingane blir også bruktetil ei rekkje kommersielle føremål som nærings-drivande ikkje legg vekt på når dei kommuniserermed forbrukaren (t.d. vidaresal av opplysinganeog målretta marknadsføring). Personopplysingarom enkeltpersonar er ein sentral innsatsfaktor iden datadrivne innovasjonen. Desse enkeltperso-nane har rett til å ha kontroll over korleis person-opplysingane blir samla inn og brukte. Dei harrett til personvern.

Forbrukarane seier sjølve at det er vanskeleg åvareta personvernet sitt. Ei SIFO-undersøking frå2018 viser til dømes at 80 prosent av norske for-brukarar meiner det er vanskeleg å finne ut kvasom blir lagra om dei, og nesten 70 prosent seierat personverninnstillingane i digitale tenester erforvirrande og uoversiktlege.3 Ei undersøking avDatatilsynet og Teknologirådet frå 2016 viser at eitfleirtal av forbrukarane opplever det som ubeha-geleg at personopplysingane deira blir samla innog analyserte. Eit godt personvern er tufta påmedvitne forbrukarval, informasjon og reell valfri-dom. Likevel seier forbrukarane at vala deira erprega av lite valfridom, lite informasjon og mang-lande kunnskap om datainnsamlinga.4

Det er viktig med ein open debatt om balansenmellom teknologisk innovasjon i næringslivet ogretten forbrukarane har til personvern ved brukav digitale tenester og produkt. Regjeringa meinerat det er behov for å styrkje stillinga til forbruka-rane og leggje til rette for ein betre balanse mel-lom næringsdrivande og forbrukarar på detteområdet. Det er mogleg å verne om personvernettil forbrukarane samstundes som stordataanalyseblir meir sentralt i næringslivet. Det krev atnæringsdrivande er opne om datainnsamlinga ogføremålet med denne, at dei ikkje samlar inn fleireopplysingar enn dei treng, og at dei faktisk gir for-brukarane moglegheit til å velje om dei vil gi fråseg personopplysingar eller ikkje. Regjeringa

1 NHO, Verden og oss – Næringslivets perspektivmelding 2018,2018.

2 WTO, World Trade Report 2018 – The future of world trade:How digital technologies are transforming global commerce,2018.

3 SIFO, Tillit og sårbarhet på nett – Forbrukernes praksiser ogvurderinger etter innføringen av den nye personvernforord-ningen i Norge, 2018.

4 Datatilsynet og Teknologirådet, Personvern – tilstand ogtrender, 2016.


ønskjer ei utvikling der forbrukarane i større gradkan velje personvernvennlege alternativ, og derpersonvern blir eit konkurranseelement.

6.3 Forbrukarrettar i den digitale økonomien

Dei norske forbrukarvernreglane gir forbruka-rane eit sterkt vern. Når samfunnet i dag er til-nærma gjennomdigitalisert, er det avgjerande ateksisterande forbrukarrettar også blir varetekne iden digitale økonomien. Det meste av forbrukar-lovgivinga er teknologinøytral. Likevel harutviklinga med auka grad av datainnsamling ogframveksten av digitale plattformer skapt enkeltenye utfordringar for forbrukarane. Desse utfor-dringane handlar om næringsdrivande sin praksisved utforming av digitale avtalevilkår, ting som eruklare i gjeldande reglar, og handheving av regel-verket.

6.3.1 Kompliserte og ubalanserte avtalevilkår

Når ein skal ta i bruk ei digital teneste, til dømesein app til smarttelefonen, må ein inngå ei avtalemed selskapet bak tenesta før ein kan bruke ho.Avtalevilkåra regulerer mellom anna kva partanehar rett og plikt til å gjere overfor den andre, ogkorleis ein skal løyse saka dersom partane blirueinige. Vilkåra skal gi informasjon om korleisbrukarane sine personopplysingar blir samla innog handsama gjennom tenesta. Marknadsførings-lova stiller krav til at avtalevilkåra er klare ogbalanserte, og urimelege avtalevilkår er forbodne.Angrerettlova krev at forbrukaren får sjå visseopplysingar om varene eller tenestene, til dømesdei viktigaste eigenskapane, prisen og eventuellbindingstid, i framheva form rett før avtala blirinngått elektronisk. I tillegg må avtalevilkåra somgjeld handsaming av personopplysingar, vere itråd med personvernreglane.

Dei siste tiåra har det utvikla seg ein praksisfor utforming av digitale avtalevilkår som inneberutfordringar for forbrukarane. Utfordringane ergodt dokumenterte, mellom anna av Forbrukarrå-det og forbrukarorganisasjonar i andre land. Deisame problema er felles for ei rekkje tenester ogprodukt, som appar, tilkopla produkt og digitaleplattformer for kjøp og sal. Ein kan oppsummereutfordringane i fire punkt:1. Vilkåra er i mange tilfelle uklare og kompli-

serte, med eit teknisk og juridisk språk somdet er vanskeleg å forstå. Det er krevjande for

forbrukaren å setje seg inn i føresetnadene forbruk av tenesta eller produktet.

2. Vilkåra er svært omfattande, noko som gjerdet urealistisk å forvente at forbrukarane lesgjennom dei.5 Dette gjeld til dømes når forbru-karane skal lese og ta stilling til avtalevilkår påein liten skjerm på mobilen. Dei aller flestesamtykkjer derfor til ei rekkje avtalevilkår somdei ikkje har lese.

3. Vilkåra kan innehalde klausular som gjer at for-brukarane mistar lovfesta rettar og favorisererden næringsdrivande framfor forbrukaren. I såfall oppstår det ei ubalanse i kontraktstilhøvet.Eit døme er klausular som gir selskapet storfridom til å endre på pliktene sine undervegs iavtaleperioden.6 Marknadsføringslova stillerkrav til at det ikkje blir brukt urimelege inne-låsande mekanismar i forbrukaravtaler.

4. Vilkåra kan innehalde omfattande føresetna-der om innsamling av personopplysingar, nokosom kan vere i strid med personvernreglane. Imange tilfelle ber tilbydaren om å få samle innlangt fleire opplysingar enn det som ernaudsynt for å drive tenesta. Samstundes måforbrukaren godta alle vilkår for å ta i bruktenesta.

Når forbrukaren «samtykkjer» utan å ha lest vil-kåra, vil ho derfor kunne godta vilkår som er istrid med både forbrukarvern- og personvernre-glane. Dersom vilkår er i strid med reglane, er deieigentleg ikkje gyldige, sjølv om forbrukaren sam-tykkjer. Like fullt vil forbrukarane vere påverka avdei så lenge reglane ikkje blir handheva, og for-brukarane trur dei er gyldige.

Forbrukarrådet og Forbrukartilsynet arbeiderfor enklare avtalevilkår i digitale tenester. Forbru-karrådet har undersøkt avtalevilkåra i mellomanna skytenester, appar og tilkopla produkt somhelsearmband. Rådet har avdekt ubalanserte,lange og uforståelege avtalevilkår, manglandetryggleik og svak ivaretaking av personvernet tilbrukarane. Særleg alvorlege tilhøve har blitt klagainn til Forbrukartilsynet og Datatilsynet for brotpå forbrukar- og personvernreglane. Forbrukarrå-det har fått stor merksemd om resultata i media,også internasjonalt, med informasjonskampanjarsom «Appfail», «Toyfail» og «Watchout».

5 Då Forbrukarrådet i mai 2016 las gjennom avtalevilkåra til33 appar, tok det i overkant av 32 timar. 33 appar var eit kon-servativt estimat av innhaldet på telefonen til ein gjennom-snittleg norsk forbrukar,

6 Forbrukartilsynet, Veiledning om digitale avtalevilkår,2018.


Forbrukartilsynet har målretta innsatsen motå føre tilsyn med digitale avtalevilkår og følgje oppurimelege avtalevilkår i forhandlingar med storeinternasjonale selskap som Tinder og Airbnb.Dette har i fleire tilfelle ført til at selskapa harendra dei globale avtalevilkåra sine i meir forbru-karvennleg retning. Forbrukartilsynet har ogsåstyrkt samarbeidet med Datatilsynet og teke påseg ei leiarrolle i internasjonalt tilsynssamarbeid.Dette gjeld både på nordisk nivå, europeisk nivåog i det globale tilsynsnettverket ICPEN.

Forbrukartilsynet har utvikla rettleiingsmate-riell retta mot næringsdrivande. Våren 2018 lan-serte tilsynet ei rettleiing med dei viktigaste kravatil balanserte og rimelege avtalevilkår. Krava gjeldbåde for store, internasjonale selskap og mindrenæringsdrivande. Det er lagt vekt på at også utvi-klarmiljø og oppstartsverksemder skal ta i brukrettleiinga. Rettleiinga gir tips til utforminga av

enkle og forståelege avtalevilkår til digitale tenes-ter.

Regjeringa vil mellom anna løfte arbeidet forenklare avtalevilkår i digitale tenester, i ein nystrategi for den digitale kvardagen til forbruka-rane.7

6.3.2 Internasjonalt samarbeid om forbrukarvernreglar i ein digital kvardag

Digitale plattformer og datadriven innovasjonutfordra dei gjeldande forbrukarvernreglane iNoreg og EU. Utviklinga har reist fleire spørsmål.Eitt av dei er kva rettar forbrukarane har når dei«betaler» for tenester med personopplysingar.Etter gjeldande reglar har forbrukarane til dømesikkje angrerett ved bruk av «gratis» digitale tenes-ter, der forbrukaren gir frå seg personopplysingarsom motyting. Eit anna spørsmål er kva rettar for-brukarane har ved kjøp frå ein privatperson (fram-for ein profesjonell næringsdrivande) på ei digitalplattform, og kva ansvar den digitale plattformahar i slike situasjonar. Dette spørsmålet har voremykje diskutert, særleg når det gjeld delingsplatt-former som Airbnb og Uber.

Boks 6.1 Forbodet i marknadsføringslova mot urimelege avtalevilkår

Marknadsføringslova § 22 forbyr urimelegevilkår. I vurderinga av om eit vilkår er urime-leg, skal ein leggje vekt på omsynet til balansemellom partane sine rettar og plikter, i tilleggtil omsynet til klarleik i kontraktstilhøvet. Deter Forbrukartilsynet som fører tilsyn medreglane.

Reglane om marknadsføring og opply-singsplikt før ein inngår avtale, er eit viktigsupplement til marknadsføringslova § 22. Der§ 22 stiller krav til klarleik og balanse vedutforminga av sjølve vilkåra, inneber reglaneom marknadsføring og opplysingsplikt at for-brukarane skal få viktig informasjon som deitreng, på eit tidspunkt og ein måte som gjer atdei kan bruke informasjonen til å ta ei avgjerd.Det inneber at ein ikkje kan gøyme bort viktiginformasjon i avtalevilkåra – sjølv om informa-sjonen er presentert på ein klar måte og i trådmed § 22.

Innhenting og bruk av personopplysingar iden digitale økonomien blir regulert både avpersonopplysingslova og marknadsførings-lova. Forbrukarlovgivinga supplerer person-opplysingslova på heilt sentrale punkt for åsikre at forbrukarane får den informasjonendei treng for å gjere informerte val.

7 Sjå meir om strategien under punkt 6.3.4.

Boks 6.2 Forbrukartilsynet sine forhandlingar med Tinder

Den populære datingappen Tinder blei klagainn til Forbrukartilsynet som del av #appfail-kampanjen til Forbrukarrådet. Forbrukartilsy-net vurderte at avtalevilkåra til Tinder brautmed marknadsføringslova. Forbrukartilsynetfekk også hjelp frå Datatilsynet til å vurderepersonvernkonsekvensar av enkelte av Tin-der-vilkåra. Gjennom forhandlingar med detamerikanske selskapet blei det gjort ei rekkjeendringar i vilkåra, som selskapet innførte glo-balt. Til dømes blei vilkåra gjorde enklare ogkortare, og brukarane skal no få ei oppsum-mering av dei viktigaste vilkåra før dei eventu-elt inngår avtale. I tillegg blei det endra på eirekkje punkt for å sikre at grunnleggjande for-brukarrettar blir følgde. Eit anna resultat er atvilkåra ikkje lenger opnar for at Tinder kannytte brukarane sine bilete og samtaleloggar imarknadsføring utan samtykke frå brukarane.


Det er naudsynt med internasjonalt samarbeidom lovregulering av datadriven innovasjon ogdigitale plattformer, ettersom mange av dei sen-trale næringsdrivande har opphavet sitt utanforNoreg. EU-arbeidet er særleg viktig. EU-kommi-sjonen har i forslagspakka A New Deal for Consu-mers frå 2018 føreslått å modernisere forbrukar-rettane i lys av den digitale utviklinga.

Forslaget til Kommisjonen inneber mellomanna å utvide rettane til forbrukarar som gir fråseg personopplysingar i bytte mot digitale tenes-ter. Dette vil i så fall kunne føre til at forbrukararkan krevje meir informasjon, stadfesting på inn-gåtte avtaler og angrerett. Forslaget inneber såleisei styrking av forbrukarrettane i Noreg. EU-kom-misjonen har også føreslått å auke informasjons-krava til digitale plattformer, slik at det skal blitydeleg for forbrukaren om han eller ho handlarmed ein privatperson eller ein profesjonellnæringsdrivande.

6.3.3 Handheving av digitale forbrukarrettar

Det er ikkje nok at forbrukarar har gode rettar påpapiret, dersom vernet ikkje fungerer godt nok ipraksis. Derfor er det særleg viktig å sikre at for-brukarane sine digitale rettar blir handheva på eingod måte. Dette gjeld både nasjonalt, der eintreng å rettleie norske næringsdrivande om for-brukarrettar, og internasjonalt, der ein treng bådetilsynsarbeid på tvers av landegrensene og utvik-ling av felles praksis. Handhevingsarbeidet kanvere krevjande, ettersom dagens økonomi er bådedigital, internasjonal og prega av komplekse verdi-kjeder. Like fullt er innsatsen som norske sty-resmakter gjer, viktig.

Forbrukartilsynet legg vekt på å utveksle erfa-ringar med andre styresmaktene i andre land –både i og utanfor Europa – og å samarbeide omkonkrete saker. Denne dialogen gjer at ein kanløyse forbrukarproblem som oppstår i den digitaleøkonomien, på ein likearta måte. Det gjeld uav-hengig av kva land den næringsdrivande tilbyrtenestene sine frå. Det er også effektivt at sty-resmaktene i ulike land koordinerer arbeidet sitt,med sikte på å unngå dobbeltarbeid i handhevingav enkeltsaker som gjer seg gjeldande i fleireland.

Regjeringa har i 2019 auka løyvinga til Forbru-kartilsynet med 6 millionar kroner. Målet meddette er å styrkje tilsynet med, og rettleiinga om,forbrukarvernreglane i den digitale økonomien.Satsinga er også med på å styrkje Forbrukartilsy-net sitt internasjonale arbeid med mellom annakoordinerte tilsynsaksjonar over landegrensene.Regjeringa vil framover leggje vekt på tettare sam-arbeid mellom tilsyn på fleire område for å styrkjehandhevinga av forbrukarvernreglane.

6.3.4 Strategi for å verne om digitale forbrukarrettar

Forbrukarstyresmaktene har dei siste åra hattsøkjelyset på problemstillingar knytte til forbru-karrettar i den digitale økonomien. Forbrukarrå-det har undersøkt vilkår i nye digitale tenester ogprodukt. Forbrukartilsynet har følgt opp med til-syn og vedtak i enkeltsaker og forskingsinstituttetSIFO har gått nærare inn på viktige problemstil-lingar. Datatilsynet har også følgt opp Forbrukar-rådet sine funn med tilsyn og vedtak.

Regjeringa vil byggje vidare på dette samarbei-det og gjere det breiare og meir langsiktig ogstrukturert. Regjeringa vil utarbeide ein forbru-karpolitisk strategi for den digitale kvardagensom ei ramme for denne innsatsen. Strategien

Boks 6.3 Forbrukartilsynet leiar felleseuropeisk sak overfor Airbnb

Som del av ei satsing på forbrukarvern i platt-formøkonomien har dei nordiske landa tekeinitiativ til ei felleseuropeisk sak overforAirbnb. Prosessen blir leia av Forbrukartilsy-net i Noreg i samarbeid med EU-kommisjo-nen. Prosessen har ført til at dei europeiske til-synsstyresmaktene har hatt ein grundig dis-kusjon om bruken av forbrukarvernregelver-ket på delingsplattformer som Airbnb. Resul-tatet er ei felles haldning overfor Airbnb, somblir lagd til grunn i handhevingssaka. I 2018starta Forbrukartilsynet og EU-kommisjonenforhandlingar med Airbnb på bakgrunn av detomforeinte europeiske standpunktet. Dei mestsentrale temaa var villeiande prisar og mang-lande skilje mellom profesjonelle og privateutleigarar. Eit anna sentralt tema var urime-lege avtalevilkår om mellom anna kva tvis-teløysing ein skal bruke dersom noko går galeved bruk av tenesta. Forbrukartilsynet vurde-rer om Airbnb sine framlegg til løysingar er itråd med lova. Tilsynet får hjelp av EU-kommi-sjonen til å koordinere vurderingane med deiandre EU/EØS-landa. Saka vil bli avslutta i2019. Medlemslanda vil undersøkje om Airbnbinnrettar seg i tråd med forhandlingsresultata.


skal slå fast prinsipp for forbrukarane sin digitalekvardag, og leggje retninga for aktivitetar og tiltakpå dette området framover. Regjeringa vil i dettearbeidet sjå på tilsvarande initiativ i nabolandavåre. Mellom anna har det danske Erhvervsminis-teriet i 2018 lansert den danske regjeringa sin for-brukarpolitiske strategi, med tittelen Forbruger ien digital verden. Denne strategien integrererogså nyare innsikt frå åtferdsøkonomien i dan-skane sin forbrukarpolitikk for den digitale kvar-dagen.

6.4 Personvern i digitale tenester og produkt

Den digitale utviklinga har som nemnt gjort at for-brukaren må betale for ei rekkje digitale tenesterog produkt med personopplysingane sine. Dettehar gitt meir overlapping mellom personvern-politikken og forbrukarpolitikken. Den nye euro-peiske personvernforordninga, som tredde i krafti Noreg med ny personopplysingslov i 2018, inne-ber ei styrking av forbrukarrettane. I denne delengjer vi greie for personvernforordninga og dei nye

forbrukarrettane, i tillegg til regjeringa sin planfor det vidare arbeidet.

6.4.1 Personvernforordninga

Då EU-kommisjonen la fram forslag til nytt per-sonvernregelverk i starten av 2012, var ivareta-king og styrking av personvernet til borgarane eitviktig premiss for arbeidet. Det hadde over langtid vore tydeleg at personverndirektivet (direktiv95/46) blei praktisert ganske ulikt i dei euro-peiske landa. For borgarane innebar dette at rela-tivt lik handsaming av personopplysingar kunnevere ulikt regulert i dei ulike landa, og at detteinnebar ulike rettar for borgarane. Med aukandeinternasjonal handel og samhandling var det blittstadig vanskelegare for borgarane å ha oversiktover personvernrettane sine i dei ulike landa. Til-svarande var det blitt vanskeleg for verksemdersom leverte tenester i fleire land, å halde seg opp-daterte på regelverket i dei ulike landa. For min-dre verksemder kunne dette vere særleg krev-jande.

Føremålet med dei nye felleseuropeiskereglane er derfor ikkje berre å styrkje borgaranesine rettar, men også å gjere etterleving og admi-nistrasjon enklare for dei som handsamar person-opplysingar. Dette kan i sin tur ha positiv inn-verknad på personvernet til borgarane.

Samarbeidet mellom europeiske personvern-og forbrukarstyresmakter har auka dei seinareåra. Datatilsynet og Forbrukartilsynet har voresentrale aktørar i arbeidet med å starte dette sam-arbeidet på europeisk nivå. Tilsyna har samar-beidd tett for å finne ut korleis forbrukarvernre-glane og personvernreglane utfyller kvarandre.Målet har vore å kartleggje kva for lovverk somstår nærast og vil vere mest effektivt, både ienkeltsaker og i sakstypar.

Regjeringa meiner det er viktig at Datatilsyneter aktivt i det europeiske samarbeidet innan per-sonvern, og fremjar samarbeid med forbrukarsty-resmaktene nasjonalt og internasjonalt for å finnegode løysingar på forbrukarane sine person-vernutfordringar.

Dei nye personvernreglane inneber styrkterettar for forbrukarane samanlikna med dei gamlereglane. Dette kan forklarast kort i fire punkt:1. Forbrukarane har fått ein meir omfattande rett

til informasjon om, og innsyn i, korleisnæringsdrivande handsamar personopplysin-gane deira. Forbrukarane skal forstå kven somhandsamar personopplysingane deira, kva per-sonopplysingar som blir handsama, og kvaføremål personopplysingane skal brukast til. I

Figur 6.2

Foto: Johnér


tillegg skal forbrukarane få denne informasjo-nen utan å måtte spørje.

2. Krava til gyldig samtykke i forbrukaravtaler erskjerpa i dei nye reglane. Dette inneber at for-brukarane i prinsippet skal kunne seie nei til ådele personopplysingar, og likevel kunne få til-gang til ei teneste. Føresetnaden er at innsam-linga av personopplysingar ikkje er naudsyntfor å yte tenesta.

3. Forbrukarane har fått ein ny rett til dataporta-bilitet. Denne retten inneber at forbrukarenhar rett til å krevje utlevert opplysingar om segsjølv i eit strukturert, vanleg format for åkunne flytte dei til andre tenestetilbydarar.

4. Det blir innført ei ordning med personvernser-tifisering der private eller offentlege aktørarkan få sertifisert personvernsegla og -merkasine. Personvernforordninga oppmuntrar der-med til at ein skal oppretthalde merkeordnin-gar for personvern.

Dei to fyrste punkta inneber styrking av eksiste-rande personvernrettar. Dei to siste rettane erheilt nye, og begge ordningane er både konkur-ranse- og forbrukarrelaterte. Dei legg til rette forat forbrukarane enkelt skal kunne ta med seg per-sonopplysingane sine når dei byter leverandør, ialle fall for ein god del tenester. Det gjer detenklare å skifte tenesteleverandør, og kan skapeauka forbrukarmobilitet og konkurranse. Sam-stundes har begge ordningane eit klart person-verntilsnitt, då dei også opnar for at godt person-vern kan brukast som ledd i marknadsføring. Pådenne måten kan det å vareta personvernet tilkundane skape større konkurranse mellom tilby-darane. Nedanfor omtaler vi rettane meir inngå-ande.

6.4.2 Større rett til informasjon og innsyn

Artikkel 12 i forordninga gir visse generelle reglarom gjennomføringa av rettane til den registrerte.Reglane stiller mellom anna krav om forståeleg oglett tilgjengeleg informasjon og kommunikasjontil forbrukaren. Vidare pliktar den handsamings-ansvarlege som hovudregel å svare på førespurna-der om rettar innan ein månad.8

Innsyns- og informasjonsrettane er regulerte iartikkel 13 til 15 i personvernforordninga. Kortfortalt inneber desse rettane at forbrukaren harein rett til å bli informert om kva personopplysin-gar som blir samla inn, korleis dei blir brukte, korlenge den næringsdrivande vil lagre opplysin-

gane, og om opplysingane kjem til å bli delte medtredjepartar. Dette skal bli formidla til forbruka-ren på eit forståeleg språk. Vidare kan forbruka-ren be den næringsdrivande om innsyn i person-opplysingane sine. Den næringsdrivande vil då haplikt til å levere ein kopi av alle personopplysingarom denne forbrukaren innan ein månad. Forbru-karen har vidare rett til å be den næringsdrivandeom å oppdatere eller slette personopplysingar omseg, eller be om at den næringsdrivande avgren-sar bruken av opplysingane til visse føremål. Utvi-dinga av retten til informasjon og innsyn er viktigfor at forbrukarane skal kunne rå over personopp-lysingane sine.

6.4.3 Skjerpte krav til samtykke ved inngåing av forbrukaravtaler

Som tidlegare omtalt inneber mange forbrukarav-taler på nettet at den næringsdrivande får rett til åbruke forbrukaren sine personopplysingar. Detrettslege grunnlaget for handsaming av person-opplysingane vil i desse tilfella vere samtykke isamsvar med personvernforordninga.9 Så lengeforbrukaren har samtykt til bruken av personopp-lysingane, kan seljaren bruke dei i tråd med sam-tykket.

Personvernforordninga set strenge vilkår forkva eit gyldig samtykke inneber. Samtykket måvere ei frivillig, spesifikk, informert og utvitydigviljeytring frå den registrerte.10 Artikkel 7 i per-

8 Jf. personvernforordninga artikkel 12 nr. 3.

9 Jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav a i personvernforordninga.10 Jf. artikkel 4 nr. 11 i personvernforordninga.

Boks 6.4 Slettmeg.no

I nokre tilfelle kan du krevje at personopply-singar om deg blir sletta. Dette blir også kalla«retten til å bli gløymd». Slettmeg.no er ei gra-tis råd- og rettleiingsteneste for deg som følerdeg krenkt på nettet. På denne nettsida kanein mellom anna finne oppdaterte rettleiingarog råd for korleis ein skal gå fram for å fjernekrenkjande eller uønskt innhald frå nettet.Tenesta gir mellom anna råd om korleis einkan slette profilen sin på sosiale medium, ellerkorleis ein kan slette eit treff frå ein søkje-motor. Ein kan kontakte slettmeg.no via e-post, sosiale medium, telefon eller kontakt-skjema på nettsidene.


sonvernforordninga stiller ei rekkje vilkår for kor-leis ein kan innhente samtykke. Desse må vereoppfylte for at ein skal kunne bruke samtykketsom rettsleg grunnlag for handsaming av person-opplysingar. Ein kan seie at forordningskrava tilsamtykke set grenser for kor «vanskeleg» eiavtale kan vere å forstå. Tenesteytaren må infor-mere forbrukarane på ein slik måte at det erenkelt for dei å forstå kva dei samtykkjer til. Der-som vilkår er «gøymde» i ein lang og kompliserttekst, vil ikkje kravet om gyldig samtykke vereoppfylt. Dette er ein viktig forbrukarrett.

Den nye personvernforordninga inneheldogså strengare krav til kva eit «frivillig samtykke»faktisk inneber. I fortala punkt 42 heiter det at«samtykket skal ikke anses som frivillig dersomden registrerte ikke har en reell valgfrihet». Deinærare grensene for omfanget av denne innskjer-pinga vil måtte bli fastsette i praksis framover.Like fullt er det grunn til å tru at mange digitaletenester i dag vil måtte endre vilkåra sine slik atforbrukaren får høve til å velje bort all handsa-ming av personopplysingar som ikkje er naudsyntfor å yte tenesta.

Eit døme er ein fotoredigeringsapp, som krevtilgang til GPS-lokalisering og som også opplyserom at brukardata vil bli brukte til direktemarknadsføring. Verken GPS-lokalisering ellerhandsaming av personopplysingar for direktemarknadsføring er naudsynt for å levere fotoredi-geringstenesta. Dersom brukaren ikkje kanbruke appen utan å godta desse avtalevilkåra, erikkje samtykket gitt frivillig.

Regjeringa er positiv til dei skjerpa krava tilsamtykke, då desse vil gjere det enklare for for-brukarar å vareta eige personvern.

6.4.4 Forbrukaren skal enkelt kunne flytte opplysingane sine

Retten til dataportabilitet er nedfelt i artikkel 20 ipersonvernforordninga. Dette er ein rett denregistrerte har til å krevje å få utlevert opplysingarom seg sjølv i ei strukturert, vanleg og maskinles-bart format for å kunne flytte dei til andre teneste-tilbydarar.

Det er i hovudsak opplysingar som forbruka-ren sjølv har gitt til den handsamingsansvarlege,som er omfatta av retten til dataportabilitet. Detgår likevel fram av ei EU-fråsegn at også opplysin-gar om den registrerte som er genererte ellersamla inn i samband med bruk av ei teneste, eromfatta av dataportabiliteten.11 Det inneber tildømes at spelelister i strøymetenester vil vereopplysingar forbrukaren kan krevje utleverte som

følgje av retten til dataportabilitet. Dette gjer detmykje enklare for forbrukarar å skifte tenestetil-bydar utan samstundes å måtte byggje opp kunde-tilhøvet sitt frå botnen igjen.

Den registrerte kan krevje å få opplysinganeutleverte til seg sjølv, slik at han eller ho kan giopplysingane vidare til ein ny tenestetilbydar.Alternativt kan ein krevje opplysingane overførtdirekte til ein ny tenestetilbydar, utan sjølv å måtteopptre som mellommann. Den siste metoden vilvere enklare, ettersom han ikkje krev tekniskutstyr eller kompetanse. Retten til å få utlevertopplysingar om seg sjølv gjeld berre der handsa-ming av personopplysingar er basert på forbruka-ren sitt samtykke, eller der dette er naudsynt for åoppfylle ei avtale med vedkomande. Den regis-trerte kan ikkje bruke retten til dataportabilitet tilå få utlevert opplysingar frå offentlege styresmak-ter. Med andre ord gjeld denne retten berre isamanhengar der den registrerte opptrer som for-brukar.

Ei samanliknbar teneste er retten til nummer-portabilitet når ein skiftar tilbydar av teletenester.Dei fleste synest det er lite praktisk å byte telefon-nummer. Denne informasjonen har brukarengjerne delt med svært mange, og det er krevjandeå sørgje for at alle kontaktar får oppdatert infor-masjon dersom ein må byte nummer. Dette kanføre til ein viss innlåsingseffekt ved at forbrukarenvegrar seg mot å byte tilbydar og telefonnummer.Med innføring av nummerportabilitet måtte einikkje lenger byte telefonnummer ved skifte avteletilbydar, og dermed var nummerproblematik-ken heller ikkje lenger noko konkurransehinder.Tilsvarande vil forbrukarar framover lettarekunne skifte tilbydar av til dømes strøymetenes-ter, fordi dei kan ta med seg opparbeidd og syste-matisert informasjon til andre tilbydarar.

Ein må sjå retten til dataportabilitet i saman-heng med forbrukarvernreglane. For å kunne tamed seg opplysingane sine til ein annan tenestetil-bydar må forbrukaren faktisk vere i stand til åbyte. Dersom forbrukaren er låst til ein tilbydar avandre grunnar enn at det er vanskeleg å flytte opp-lysingar, til dømes som følgje av lang bindingstid,vil det vere vanskeleg for forbrukaren å bruke ret-ten til dataportabilitet. Marknadsføringslova stillerkrav til at det ikkje blir brukt urimelege inne-låsande mekanismar i forbrukaravtaler.

Retten til dataportabilitet gjer det enkelt å bytetenestetilbydar dersom ein er misfornøgd medtenesta ein bruker. I ei strøymeteneste for musikk

11 Fråsegn WP 242 gitt av EU sitt samarbeidsorgan for per-sonverndirektivet (95/46).


kan til dømes dårleg utval eller høg pris gi grunn-lag for misnøye og ønskje om å byte tilbydar. Iandre tilfelle kan misnøya vere knytt til mang-lande varetaking av personvernet i tenesta. Då vilpersonvern vere utslagsgivande for om brukarenbyter tilbydar. Slik sett kan retten til dataportabili-tet vere med på å gjere personvern til eit viktigarekonkurranseelement.

Regjeringa er positiv til at ivaretaking av per-sonvern blir eit konkurranseelement. Dette kanvere med på å sikre auka etterleving av reglane ogbetre personvern for forbrukarane.

6.4.5 Merkeordning for personvern

Personvernforordninga legg til rette for ei ny mer-keordning for godt personvern. Forordninga leggopp til at produkt og tenester der det blir hand-sama personopplysingar, kan bli sertifiserte etternærare fastsette standardar. Som eit minimum måein gå ut frå at ein standard minst vil oppfyllekrava i forordninga.

Sertifisering etter personvernforordninga skalgjerast av eit akkreditert sertifiseringsorgan, ellerav tilsynsstyresmakta som er oppretta i samsvarmed forordninga. I Noreg er desse organa høves-vis Norsk akkreditering og Datatilsynet. Sertifise-ringskriteria skal vere godkjende av tilsynssty-resmakta, eller av Personvernrådet, som er eitorgan som er samansett av leiarane for alle deieuropeiske datatilsynsstyresmaktene. Kriteriumsom er godkjende av Personvernrådet, kan leiefram til ei felleseuropeisk sertifiseringsordning. Iforordninga blir denne ordninga omtalt som deteuropeiske personvernseglet. Dersom sertifise-ringa skjer i samsvar med slike felleseuropeiskekriterium, vil datahandsamaren eller den handsa-mingsansvarlege kunne bruke ei kvalitetsmer-king som vil vere kjend i heile EU/EØS-området.

Erfaring viser at svært få forbrukarar les langetekstar med informasjon om korleis personopply-singar blir handsama. Samstundes er stadig fleireopptekne av korleis opplysingane om dei blirsamla inn og brukte, og kunnskapen om person-vern har auka dei siste åra. Negative hendingarder næringsdrivande har samla inn og handsamapersonopplysingar langt utover det brukarane harvore kjende med og samtykt til, har vore med på ågi auka merksemd om temaet. Cambridge Analy-tica-saka i 2017–2018 er eit slikt døme (Boks 6.5).

Ei merkeordning for godt personvern, basertpå tydelege kriterium som er lette å etterprøve, vilkunne gjere det lettare for forbrukarane å vurdereom tilbydaren eller produktet er til å stole på. Ei

slik ordning kan også vere med på å sikre størreopenheit om handsaming av personopplysingar.Ei merkeordning vil kunne føre til at personvernblir eit konkurransefortrinn, dersom forbruka-rane vel tilbydarar og produkt som er sertifiserte.Regjeringa er positiv til utvikling og bruk av eimerkeordning om personvern.

6.4.6 Vegen vidare for å styrkje personvernet til forbrukarane

Personvernforordninga har gitt forbrukarar iNoreg og EU sterkare personvernrettar. Det nyelovverket gjer at Europa ligg eit steg føre mangeandre delar av verda, der forbrukarane ikkje hartilsvarande rettar på dette området. Samstundesgjeld reglane for alle næringsdrivande som hand-samar personopplysingar om borgarar i EU/EØS-

Boks 6.5 Saka om Facebook og Cambridge Analytica

I mars 2017 avslørte New York Times at Face-book-informasjon som omfattar 50 millionarbrukarar, har hamna hos analyseselskapetCambridge Analytica. Varslaren ChristopherWylie, som fram til 2014 jobba i selskapet, harblitt intervjua om metodikken. Han meiner atden tidlegare arbeidsgivaren hans sit på eirekkje verkemidlar som kan brukast til åpåverke folk. Seinare har ein justert opp taletpå brukarar som truleg har blitt ramma, tilminst 87 millionar.

Selskapet fekk tak i informasjonen via einapp som folk brukte til å teste personlegdom-men sin på Facebook. Informasjonen bleibrukt under den amerikanske valkampen i2016 til fordel for den republikanske presi-dentkandidaten Donald Trump, og før brexit-valet i Storbritannia. Ein kunne bruke materia-let til å kartleggje og føreseie politiske syns-punkt. På denne måten kunne ein påverke vel-jarane. Facebook fekk sterk kritikk frå britiskeog amerikanske styresmakter for at informa-sjon om brukarane var lett tilgjengeleg foruvedkomande. Opplysingane blei ikkje stolne,men henta ut ved at brukarane tok quizar oglasta ned appar hos eksterne aktørar. Face-book har blitt klaga inn til datatilsynssty-resmaktene i fleire europeiske land for brot påpersonvernlovgivinga.


området. Det gjer at reglane har ringverknaderfor næringsdrivande også i andre delar av verda.

Personvernregelverket er framleis relativtnytt. Det vil derfor truleg ta noko tid før det blirgodt innarbeidd hos folk. Førebels er det svært fåforbrukarar (9 prosent, ifølgje SIFO) som har settseg inn i reglane.12 Resultata tilseier at det kanvere naudsynt å heve kunnskapen om kva dei nyerettane inneber. Rapportar frå forbrukarorganisa-sjonar i Noreg og Europa tyder på at det også ernaudsynt å auke etterlevinga og forståinga av per-sonvernreglane hos næringsdrivande.

Regjeringa vil arbeide for å styrkje kunn-skapen om personvernreglane hos forbrukarar ognæringsdrivande. Det er også viktig at ein hand-hevar rettane etter personvernreglane, for å veresikre på at næringsdrivande følgjer regelverket.Regjeringa vil derfor vurdere om ein bør styrkjearbeidet med personvern på forbrukarområdet,slik at det blir enklare å handheve personvernre-gelverket i forbrukarsaker.

Regjeringa ønskjer ei utvikling der forbruka-rane i større grad kan velje personvernvennlegealternativ, og der personvern blir eit konkurranse-element. Innføringa av det nye personvernregel-verket kan føre til at næringsdrivande i størregrad konkurrerer på godt personvern.

6.5 IKT-tryggleik i tilkopla produkt

Dei siste åra har ei rekkje tilkopla forbrukarpro-dukt blitt lanserte på den norske marknaden. I til-legg til at dei er kopla til nettet, samlar slike pro-dukt inn personopplysingar om forbrukarane. Nårprodukt og tenester samlar inn personopplysin-gar, er god IKT-tryggleik avgjerande for eit godtpersonvern. Regjeringa legg vekt på at ein skalkunne bruke produkt som blir kopla til nett, utanat ein må vere redd for at personopplysingar skalbli misbrukte. God tryggleik er òg ein føresetnadfor at produkta skal fungere som venta. Det eringen tvil om at dette er eit område der utviklingagår fort. Samstundes er det viktig å løysetryggleiksutfordringar tidleg dersom ein skal luk-kast med å skape ei positiv utvikling på området.

6.5.1 Moglegheiter ved tilkopla forbrukarprodukt

Fysiske produkt blir i aukande grad utstyrte medinnebygd internettilkopling. Dette gjer at ting somtermostatar, joggesko, bilar og tv-ar får sensorarog netttilkopling. «Tinga sitt internett» er nettver-ket av identifiserbare gjenstandar som er utstyrtemed elektronikk, programvare og sensorar somgjer gjenstandane i stand til å kople seg til kvaran-dre og utveksle data. Produkta kan automatisksamle inn, tolke og dele informasjon om til dømeskva tid du står opp, kor fort du køyrer til jobben,kor ofte du trenar, og kva du ser på tv.13

Tilkopla produkt gir store moglegheiter ogforenklar dei daglege aktivitetane og rutinane tilforbrukarane. Forbrukarar kan til dømes bli meirmedvitne om den daglege fysiske aktiviteten sin,spare straum eller fjernstyre ulike funksjonar medslike nettilkopla produkt. Smarthus-teknologi gjerdet til dømes mogleg med intelligent styring avvarme og lys, og på sikt fjernstyring av det mesteav elektrisk utstyr vi har rundt oss. Dette gir for-brukarane moglegheit til å styre eller overvakebustaden frå mobiltelefonen.

Det ligg også moglegheiter innanfor medi-sinsk overvaking og behandling ved bruk av tilko-pla forbrukarprodukt. Hjarte-, lunge- og diabete-spasientar kan til dømes dra nytte av slikt utstyrog truleg på sikt kunne få eigentilpassa assistansefrå avanserte informasjonsdatabasar eller medi-sinsk ekspertise.

Tilkopla produkt og smarthusløysingar er alle-reie utbreidd i Noreg. SIFO kartla i 2017 kva fortilkopla produkt forbrukarar har i husstanden. Deitilkopla produkta som flest hadde i husstanden,var tilkopla bilar (28 prosent), treningsarmband(23 prosent), smart kjøleskap eller frysar (21 pro-sent), smartklokke (16 prosent), baderomsvekt(16 prosent), garasjeport (15 prosent), kjæledyrmed chip for identifisering (14 prosent), leiketøy(13 prosent), varmestyring (10 prosent), styringav lys (9 prosent), straumstyring (8 prosent) ogstøvsugarrobot (7 prosent).14

6.5.2 Tryggleiksutfordringar

Produkt som kjem på marknaden, skal vere sikreog ikkje utgjere ein fare for helse og miljø ellermaterielle verdiar. Produsentane, og dei som selprodukta, er ansvarlege for at produkta er sikre og

12 SIFO, Tillit og sårbarhet på nett – Forbrukernes praksiser ogvurderinger etter innføringen av den nye personvernforord-ningen i Norge, 2018.

13 OECD, The Internet of Things – Seizing the Benefits andAddressing the Challenges, 2016.

14 SIFO, Barn og internettkoblede leker og teknologier, 2017.


i tråd med regelverket. For eit produkt som harinnebygd programvare som saman med elektro-nikk eller anna «handfast» utforming utgjer pro-duktet, er det heilskapen av produktet som til kvartid skal vere sikker. Derfor må produsenten ståinne for tryggleiken til produktet, inkludert pro-gramvara som styrer det.

Men det er mange utfordringar. Auken i taletpå tilkopla produkt i samfunnet inneber fleire sår-barheiter som hackarar kan utnytte. Dersom bru-karen til dømes lastar ned programvare frå eintredjepart (som produsenten ikkje har akseptert),er det ikkje sikkert at det er trygt å bruke produk-tet. Produkta kan også bli sårbare dersom data-kommunikasjonen ikkje fungerer, eller dersomnettstaden (skyteneste eller liknande) ikkje eroperativ. I tillegg kan produkta vere sårbare forovervaking og hacking. Manglar i IKT-tryggleik itilkopla produkt kan gjere at forbrukarar blirutsette for identitetstjuveri, manipulasjon ellersvindel.

Undersøkingar utført av både Forbrukarrådetog av fleire europeiske forbrukarorganisasjonarhar vist at personvernet og IKT-tryggleiken ofteikkje er godt nok sikra i tilkopla produkt. Ifølgjedei europeiske forbrukarorganisasjonane BEUCog ANEC blir mange produkt som er tilgjengelege

på den europeiske marknaden, produserte utangrunnleggjande tryggleiksfunksjonar i program-vara.15 Ei utfordring er at marknaden for slike pro-dukt er uoversiktleg. I tillegg finst det få retnings-

Boks 6.7 Undersøking av GPS-klokker

I oktober 2017 la Forbrukarrådet fram ei under-søking av tre GPS-klokker for barn. Klokkenevar tilgjengelege på den norske marknaden.1

Klokkene er tilkopla produkt, og føremålet meddei er at foreldre skal kunne kommunisere medbarna og spore kvar dei er. Undersøkinga fråForbrukarrådet viste at både klokkene og dei til-høyrande mobilappane mangla grunnleggjandetryggleiksfunksjonar. Uvedkomande kunne takontroll over klokkene for å spore eller kommu-nisere med barna. To av klokkene gjorde detogså mogleg for uvedkomande å avlytte barna.Forbrukarrådet klaga dei tre GPS-klokkene inntil Forbrukartilsynet og Datatilsynet for brot påhøvesvis marknadsføringslova og personopply-singslova.

I desember 2017 gav Datatilsynet leveran-dørane av dei tre GPS-klokkene pålegg om åstanse all handsaming av personopplysingar omkundane sine, då dei ikkje hadde sikra god nokinformasjonstryggleik i klokkene. Tilsynet opp-fordra samstundes forbrukarane til å kontakte

tilbydarane for å heve kjøpet. Forbrukartilsynetkalla inn alle tre leverandørane til eit møte ogoppretta sak mot dei, på bakgrunn av brot påmarknadsføringslova. Forbrukartilsynet avsluttaden siste saka mot to av leverandørane i juni2018 etter å ha pålagt dei å gjennomføre vesent-lege endringar i marknadsføringa og vilkåra tilklokkene.

Nasjonal kommunikasjonsmyndigheit (Nkom)gjennomførte parallelt ein marknadskontroll av18 smartklokker for barn på den norskemarknaden, etter krava i radioutstyrsforskrifta.Nkom konkluderte med at ingen av klokkeneoppfylte krava for å kunne seljast i Noreg. I etter-tid har Nkom følgt opp funna overfor dei enkeltetilbydarane, med krav om å rette opp i avvikadersom dei ønskjer å halde fram med å seljeklokkene på den norske marknaden.

1 Forbrukarrådet, #WatchOut – Analysis of smartwatchesfor children, 2017.

Boks 6.6 Cayla og i-Que

I desember 2016 la Forbrukarrådet fram eiundersøking av dokka Cayla og roboten i-Que.Undersøkinga viste at leikene var utstyrtemed billege Bluetooth-brikker som gjorde atalle i nærleiken kunne kople seg på, utan nokaform for tryggleiksverifisering. Dermedkunne uvedkomande lytte eller kommuniseremed barn gjennom leikene. Forbrukarorgani-sasjonar i Storbritannia, Belgia, Tyskland ogSpania har gjort tilsvarande funn i liknandeundersøkingar av nettilkopla leiker. Undersø-kinga frå Forbrukarrådet fekk store konse-kvensar. Butikkleverandørar i fleire landtrekte produkta frå marknaden i kjølvatnet avundersøkinga. I Tyskland blei dokka Caylaforboden etter spionlovgivinga i landet, og sty-resmaktene påla foreldre å destruere henne.


linjer. Mange importerte produkt, til dømes fråKina, har ikkje god nok IKT-tryggleik. Desse pro-dukta er derfor svært sårbare og lette å hacke.16

Ein rapport frå Consumers International hevdar atnæringsdrivande i iveren etter å få dei tilkopla pro-dukta ut på marknaden, har nedprioritert forbru-karvern og tryggleik.17

Det er ikkje rimeleg å forvente at den jamneforbrukaren har spesialisert teknisk kunnskap omkorleis ein kan sikre kvart enkelt nettilkopla pro-dukt mot inntrengarar. IKT-tryggleiksutvalet somregjeringa peikte ut, konkluderte med at ein istørre grad bør flytte ansvaret for IKT-tryggleikfrå forbrukaren til produsentane og leverandør-ane. Dersom ein gjer seg avhengig av denne typenteknologi, er det samstundes viktig å forstå at einogså gjer seg svært sårbar for både ustabilstraumforsyning og ustabile datanett. Spesielt hardette vore trekt fram med tanke på bruk av nettil-kopla produkt innanfor medisinsk behandling ogovervaking.

6.5.3 Regelverk og handheving

I dag er tryggleikskrava til tilkopla produkt regu-lerte gjennom ulike regelverk, som igjen blirfølgde opp av ei rekkje ulike styresmakter. Pro-duktkontrollova set krav til at produkt skal veresikre og ikkje utgjere ein fare for helseskade ellermiljøforstyrring. Lova gjeld alle produkt og pro-dukttypar som ikkje er underlagde eit særskilt sek-torregelverk, og ho blir forvalta av Direktoratet forsamfunnstryggleik og beredskap (DSB) og Miljø-direktoratet. Produktkontrollova og dei fleste sær-regelverka regulerer likevel ikkje IKT-tryggleikved tilkopla produkt. Elektriske produkt som er til-kopla internett og ikkje er omfatta av særregel-verk, til dømes leiketøy og elektromedisinskutstyr, er regulerte av ekomlova og blir forvalta avNkom. Datatilsynet fører tilsyn med personopp-lysingslova, som stiller krav til IKT-tryggleik vedhandsaming av personopplysingar.

Når regelverket som varetek tilkopla produkt,er spreidd på fleire lovverk og styresmakter, er detein risiko for at enkelte saker fell mellom to stolar.Derfor er det viktig med ein samordna innsats fråstyresmaktene. IKT-tryggleiksutvalet, som la fram

utgreiinga si i desember 2018, tilrådde eit tettaresamarbeid mellom tilsyna på området.18

IKT-tryggleiksutvalet slo også fast at norskestyresmakter ikkje har heimel i regelverket til åkalle tilbake produkt som følgje av manglandeIKT-tryggleik, slik til dømes DSB kan kalle tilbakeprodukt på grunn av brannfare. Utvalet meinteogså at det var uklart om ein forbrukar kan krevjeå heve eit kjøp dersom produktet ikkje har godnok IKT-tryggleik. Utvalet konkluderte med atdet totalt sett kan sjå ut til at dagens regelverk girsvake insentiv til å produsere og selje forbrukar-produkt med god nok IKT-tryggleik.

6.5.4 Vegen vidare for å styrkje IKT-tryggleiken

Forbrukarrådet har kartlagt utfordringar ved til-kopla forbrukarprodukt. IKT-tryggleiksutvalethar vidare komme med tilrådingar om korleis sty-resmaktene best bør arbeide vidare for å styrkjeIKT-tryggleiken i tilkopla produkt. Regjeringa vilframover arbeide for å styrkje IKT-tryggleiken itilkopla produkt på tinga sitt internett. Dette vilskje på fleire måtar.

Når det gjeld moglege endringar i regelverket,vil regjeringa prioritere internasjonalt arbeid, sær-leg overfor EU. Det meste av regelverket somregulerer tryggleikskrav til produkt og utstyr, erbasert på felleseuropeiske reglar. Forbrukarorga-nisasjonar i Noreg og Europa påpeikar at dessereglane ikkje er tilpassa utviklinga av tinga sittinternett.19 I EU arbeider ein for å utvikle krav ogsikre at regelverk og standardar heng med påutviklinga. Regjeringa vil følgje regelverksutvik-linga i EU tett og vere ein pådrivar for at IKT-tryggleiken i tilkopla produkt skal vere sikra i detnye regelverket.

Regjeringa ser at ein treng eit styrkt samar-beid mellom tilsynsstyresmakter med ansvar fortilkopla produkt.

Utvikling av standardar er viktig for å sikreminstekrav til IKT-tryggleik i tilkopla produkt.Regjeringa meiner at standardisering bør spele eiviktig rolle som ein del av løysinga for å sikre attilkopla produkt som blir lanserte på den norskemarknaden, skal vere trygge for forbrukarane.Regjeringa meiner også at krav om innebygdtryggleik (security by design) vil vere viktig i detvidare arbeidet med standardisering.15 BEUC og ANEC, Cybersecurity for Connected Products –

Position Paper, 2018. 16 Forbrukarrådet, #WatchOut – Analysis of smartwatches for

children, 2018. 17 Consumers International, Testing Our Trust: Consumers

and the Internet of Things, 2017.

18 NOU 2018: 14 IKT-sikkerhet i alle ledd – organisering ogregulering av nasjonal IKT-sikkerhet.

19 BEUC og ANEC, Cybersecurity for Connected Products –Position Paper, 2018.


Importørar og forhandlarar i Noreg er ikkje til-strekkeleg klar over krava til tilkopla produkt somblir lanserte på den norske marknaden. Det visererfaringa frå sakene om tilkopla leiker og GPS-klokker. Regjeringa vil derfor vurdere om ein mågi importørar og forhandlarar av tilkopla produktbetre rettleiing, slik at ein kan redusere risikoenfor at produkt med manglande IKT-tryggleikendar opp på forbrukarmarknaden.

6.6 Konkurranse i digitale marknader

Digitaliseringa har positive effektar på konkurran-sen i mange marknader. Dette gir gevinstar forforbrukarane i form av nye tenester og produkt.Døme på tenester som forbrukaren nyt godt av, erdigitale plattformer, delingstenester og nettba-serte marknadsplassar. Samstundes er det fare forat digitaliseringa kan føre til marknadskonsenstra-sjon og negative effektar på konkurransen. Per-sonvern har ikkje vore eit sentralt konkurranse-element i den digitale økonomien fram til no. Menmed innføringa av dei nye personvernreglane kanpersonvern i større grad komme til å bli eit kon-kurranseelement.

6.6.1 Digitale plattformer og marknadskonsentrasjon

Konkurransen i digitale marknader har særtrekksom kan føre til konsentrasjon i marknaden.20 Eitviktig trekk er at digitale plattformer utnyttar nett-verkseffektar. Dette inneber at verdien av eiteneste aukar jo fleire som bruker ho. For bruka-rar av sosiale medium er det til dømes viktig atflest mogleg av dei dei kjenner, bruker same platt-form som dei sjølve. Vidare kan dei digitale platt-formene vekse og leggje til nye brukarar raskt ognesten utan kostnad, ettersom dei ikkje produse-rer fysiske varer. Det er heller ingen geografiskegrenser for vekst i den digitale økonomien. Detteinneber at selskap kan komme inn i ein positiv spi-ral med vekst av brukarar, auka verdi og til slutt eidominerande stilling på tenesteområdet sitt.Døme på dette er Facebook når det gjeld sosialemedium, og Google når det gjeld søkjetenester.

For å tiltrekkje seg flest mogleg brukarar til-byr mange digitale plattformer forbrukaren gratistilgang. I tillegg baserer dei forretningsmodellensin heilt eller delvis på innsamling og utnytting av

personopplysingar og andre data. Dei største digi-tale plattformene, som Google, Facebook, Apple,Amazon, Yahoo og Alibaba, har tilgang til enormedatamengder om kundar, produkt og transaksjo-nar, og er også leiande innanfor stordataanalyse.Konkurransestyresmaktene har vore opptekne avkorleis dei skal reagere på bruken av stordata,som potensielt kan føre med seg negative konkur-ranseeffektar. Eit døme er bruk av algoritmar tilstillteiande samarbeid.21

6.6.2 Asymmetrisk informasjon

Ein annan ting som digitale marknader er pregaav, er asymmetrisk informasjon mellom tilbydarenog forbrukaren. Store digitale plattformer på tilby-darsida har inngåande kunnskap om korleisdatainnsamlinga skjer, og kva for data som blirsamla inn. Forbrukaren har på si side svært liteinformasjon om dette. Ifølgje Datatilsynet erdenne ujamne fordelinga av informasjon med på åskape ein konkurransesituasjon som oppmuntraraktørane i marknaden til å ta i bruk verkemiddelsom stadig grip meir inn i personvernet.22 Mang-lande informasjon om korleis datainnsamlingaskjer, gjer at forbrukaren ikkje kan vurdere per-sonvernet i produktet eller tenesta ho kjøper. Der-som forbrukaren ikkje kan finne ut kor godt per-sonvernet er sikra i ulike digitale tenester, vil hel-ler ikkje god ivaretaking av personvern vere eitkonkurransefortrinn for næringsdrivande.

6.6.3 Forbrukarmobilitet

Forbrukarmobilitet handlar om at forbrukarenhar moglegheit og evne til å bytte tilbydar dersomho eller han er misfornøgd med den noverande til-bydaren sin. Slik mobilitet er ein viktig føresetnadfor godt fungerande konkurranse i marknaden.

Når marknaden er konsentrert, slik ein ser ifleire digitale marknader (som sosiale medium ognettbaserte marknadsplassar) i dag, har forbruka-ren i realiteten få alternativ. Moglegheita til for-brukarmobilitet er dermed avgrensa. For forbru-karen er det ei utfordring dersom det einastereelle alternativet på marknaden er ei teneste somikkje sikrar personvernet. Forbrukar- og person-vernstyresmaktene har kritisert dei største digi-tale plattformene, som Facebook og Google, for at

20 WTO, World Trade Report 2018 – The future of digital trade:how digital technologies are transforming global commerce,2018.

21 OECD, Algorithms and Collusion: Competition Policy in theDigital Age, 2017.

22 Datatilsynet, Det store datakappløpet – rapport om hvordankommersiell bruk av personopplysninger utfordrer personver-net, 2015.


dei ikkje sikrar personvernet til brukarane sinegodt nok.

Mange digitale tenester er også prega av innlå-singseffektar, noko som kan avgrense forbrukar-mobiliteten. Slike mekanismar kan vere både tek-niske, praktiske eller økonomiske, og dei kaninngå i avtalevilkår. Døme på innelåsande vilkår erlange bindingstider og høge brotgebyr, lange opp-seiingstider eller krav om at oppseiing må skje påvisse måtar.

Innlåsing kan skje dersom det er manglandekompatibilitet mellom digitale tenester. Det kan tildømes innebere at det ikkje er mogleg å ta medseg sitt eige innhald frå ei teneste til ei anna, nokosom kan gjere det tungvint for brukarar å skifteteneste. Dersom ein til dømes har laga spelelisterpå ei strøymeteneste som Spotify og ikkje kan fåmed seg desse over til ei konkurrerande teneste(som Apple Music), får ein høgare terskel for åbyte.23 I denne samanhengen er den nye retten tildataportabilitet viktig, for han gjer det mogleg forforbrukaren å ta med seg opplysingane sine ogtenesteinnhaldet sitt frå ei teneste til ei anna.

Regjeringa ønskjer ei utvikling der forbruka-rane i større grad kan velje personvernvennlegealternativ, og der personvern blir eit konkurranse-element. Innføring av det nye personvernregelver-ket, som inneber ein styrkt rett til informasjon oginnsyn, ein rett til dataportabilitet og ei merkeord-ning for personvern, kan føre til at næringsdri-vande i større grad konkurrerer på godt person-vern.

6.7 Samordning av innsatsen styresmaktene gjer på området

Det er mange overlappande utfordringar og pro-blemstillingar på politikkområda som gjeld forbru-karar, personvern, IKT-tryggleik og konkur-

ranse. Regjeringa er oppteken av å sjå politikk ogregelverk på desse områda i samanheng. Dei sisteåra har Forbrukartilsynet og Datatilsynet etablerteit godt samarbeid om forbrukar- og personvern-spørsmål i digitale tenester og produkt. Framoverblir det viktig å styrkje samarbeidet mellom fleireav tilsyna i Noreg.

I europeisk samanheng har European DataProtection Supervisor etablert initiativet «DigitalClearinghouse». Her skal styresmakter medansvar for konkurranse, personvern og forbrukar-vern kunne diskutere korleis ein kan bruke deiulike regelsetta saman, for å sikre at den digitaleøkonomien fungerer godt. Regjeringa vil etablereeit nasjonalt samarbeidsforum for desse sty-resmaktene, etter modell av det europeiske «Digi-tal Clearinghouse». Føremålet er mellom anna åeffektivisere handsaminga av enkeltsaker, unngådobbeltarbeid og samstundes sikre ei heilskaplegtilnærming til forbrukarutfordringane i den digi-tale økonomien.

6.8 Regjeringa vil

• etablere eit nasjonalt samarbeidsforum for åstyrkje tilsynet på digitalområdet, etter modellav det europeiske «Digital Clearinghouse»

• utarbeide ein forbrukarpolitisk strategi for dendigitale kvardagen

• vere med på å oppdatere dei felleseuropeiskeforbrukarvernreglane til den digitale økono-mien

• styrkje kunnskapen om dei nye personvernre-glane hos forbrukarar og næringsdrivande

• støtte initiativ for å opprette ei merkeordningfor personvern

• vurdere behovet for å styrkje arbeidet med per-sonvern på forbrukarområdet, slik at det blirenklare å handheve personvernregelverket iforbrukarsaker

• styrkje IKT-tryggleiken i tilkopla produkt i«tinga sitt internett»

• prioritere internasjonalt samarbeid for å betreforbrukar- og personvernet i den digitale verda

23 Ei tilsvarande problemstilling var oppe til diskusjon i 2006, iden såkalla iTunes-saka. På dette tidspunktet var det ikkjemogleg for forbrukaren å ta med seg songar ein kjøpte iTu-nes, til andre musikktenester enn iTunes. Innlåsingaskjedde ved hjelp av såkalla DRM-teknologi. Forbrukarom-bodet (no Forbrukartilsynet) blei i 2008 einige med iTunesom meir forbrukarvennlege avtalevilkår.


7 Den digitale kvardagen til barn og unge

Figur 7.1

Foto: Johnér

7.1 Innleiing

Barn og unge møter mange utfordringar som for-brukarar. Barn og unge er sårbare, både i tradisjo-nelle kjøpssituasjonar og på nettet. I dette kapitteletlegg vi vekt på kva utfordringar barn og unge har iden digitale kvardagen. Nettet er ein marknads-plass for både seriøse og useriøse aktørar. Frå per-spektivet til kvar enkelt forbrukar kan informa-sjonsmengda vere overveldande, og freistinganeog fallgruvene mange. På nettet opplever barn ogunge utfordringar knytt til mellom anna mark-nadsføring, kroppspress og kjøpepress. Vi vilomtale desse utfordringane nærare i dette kapitte-let.

Regjeringa er oppteken av at barn og ungeutviklar god digital forbrukarkompetanse. Detteomfattar mellom anna evna til å vere kritisk tilmålretta marknadsføring i sosiale medium. Regje-ringa har styrkt tilsynet med reklame i digitalerom der barn og unge er, til dømes sosialemedium og spel. Målet er å avgrense det kommer-sielle presset mot barn og unge.

7.2 Barn og unge som sårbare forbrukarar på nettet

Å meistre den digitale marknadsplassen som for-brukar omfattar meir enn berre å ha grunnleg-gjande IKT-ferdigheiter. Ein treng også kritisk


vurderingsevne og kunnskap om valmogleghei-tene og rettane ein har på nettet.

Barn og unge bruker digitale verktøy ogtenester aktivt. Dette gjer at barn og unge utviklargode IKT-ferdigheiter. Samstundes gjer denomfattande bruken deira av digitale tenester at deiblir sårbare. Gjennom til dømes smarttelefonenkan barn og unge kommunisere, bli underhaldneog lære, men dei kan også bli utsette for skadeleginnhald og ei stor mengde kommersielle bodskap.Marknadsføringspresset mot barn og unge erstort, og stadig nye kanalar blir tekne i bruk for ånå barn og unge der dei er på nettet.

Ifølgje ein SIFO-rapport frå 2014 er unge mel-lom 18 og 30 år meir sårbare enn eldre i forbru-karrolla.1 SIFO peikar på at eldre er meir ansvar-lege og kan vere mindre sårbare enn unge i dendigitale kvardagen, fordi dei er mindre ekspo-nerte.

Sidan barn og unge har ein veldig personali-sert bruk av internett og sosiale medium, risike-rer dei også å gi frå seg mange personlege opply-singar. På oppdrag frå dåverande Barne- og like-stillingsdepartementet undersøkte SIFO i 2018kva barn i alderen 15–16 år gjer for å verne omeigne personverninteresser på sosiale medium,og kva som kan vere med på å auke den digitaleforbrukarkompetansen til barn på dette området.2

Studien til SIFO viste at barn har bekymringarknytt til personvern, og at dei gjer tiltak for å sikreseg. Barna i undersøkinga var særleg opptekne avå ha kontroll på delinga av personlege data medandre på sosiale medium. Spesielt gjaldt dettedeling av synlege data – til dømes bilete. Undersø-kinga viste likevel at barna hadde høg tillit til atstore plattformer som Facebook, YouTube ogSnapchat vernar om personvernet deira, inkludertopplysingar om alder, kjønn, interesser og nett-søk. Barna endra derfor i liten grad på personver-ninnstillingane sine på desse plattformene, og deigav også uttrykk for at dei ikkje orka å lese langebrukarvilkår.

Regjeringa meiner at det er viktig at barn ogunge utviklar kunnskap om digitale rettar og val-moglegheiter. Regjeringa vil fortsetje å kartleggjeden digitale forbrukarkompentansen hos barn ogunge for å vurdere målretta tiltak. På oppdrag fråBFD skal SIFO i 2019 byggje vidare på studien sinfrå 2018. Målet er mellom anna å undersøkje kor-leis den digitale forbrukarkompetansen til barnutviklar seg.

7.3 Marknadsføringspress mot barn og unge

Digitaliseringa har ført med seg ei rekkje nyemarknadsføringsmetodar på ulike typar digitaleplattformer, som nettaviser, sosiale medium, blog-gar og digitale spel. Når marknadsføringa blir

1 SIFO, Forbrukersårbarhet – hvordan mestrer de eldre for-brukerrollen?, 2014.

2 SIFO, Markedsføring og personvern i sosiale medier, 2018.

Boks 7.1 Vern av barn og unge mot skadeleg innhald

Lov 6. februar 2015 nr. 7 om beskyttelse av min-dreårige mot skadelige bildeprogram mv. inne-held reglar som skal verne mindreårige motskadelege biletprogram. Lova omfattar alle deiviktigaste plattformene for formidling avlevande bilete, til dømes fjernsyn, audiovisuellebestillingstenester (on-demand) og kinoframsy-ning. Lova inneheld følgjande vernetiltak: a)plikt til å setje aldersgrense på biletprogramsom fell inn under verkeområdet til lova, b) plikttil å informere om aldersgrense og c) plikt til åsetje i verk tiltak for å sikre at aldersgrenseneblir overhaldne, til dømes tekniske vernetiltakfor audiovisuelle bestillingstenester.

Det blei vedteke eit revidert AMT-direktiv inovember 2018. Dette direktivet er så langt ikkjeinnlemma i EØS-avtala eller teke inn i norsk lov-

giving. Det reviderte direktivet er utvida frå åomfatte tradisjonelle tv-sendingar og audiovisu-elle bestillingstenester som Netflix til også åomfatte «videodelingsplattformer» som YouTube.Det som kjenneteiknar videodelingsplattformer,er at dei organiserer innhald utan å ha nokoredaksjonelt ansvar for det. Sosiale medietenes-ter blir rekna som videodelingsplattformtenes-ter – og er dermed omfatta av verkeområdet tildirektivet – dersom leveringa av program ogbrukargenererte videoar utgjer ein vesentlegfunksjon i tenesta. Det reviderte direktivet krevat tilbydarar av videodelingsplattformer innførereigna tiltak, til dømes for å verne mindreårigemot skadeleg innhald. Slike tiltak kan mellomanna vere system for alderskontroll og tilgangs-kontroll for brukarane av slike tenester.


integrert i så mange digitale plattformer, aukardet totale kommersielle trykket mot forbruka-rane. Tidlegare var ein i større grad verna motuønskt marknadsføring eller kunne velje bortreklame. Med digitaliseringa er marknadsføringatil stades i nær sagt alle kanalar og i ulike formerog innpakkingar. For forbrukarar kan det verekrevjande å skilje mellom kva som er personleginnhald, redaksjonelt innhald og reklame i detdigitale medielandskapet. Dette krev auka kritiskrefleksjon og digital forbrukarkompetanse.3

For barn og unge fører utviklinga med segstørre utfordringar enn for vaksne. Grunnen tildette er at barn og unge har større vanskar med åidentifisere og forstå reklame. Det kan verekrevjande for dei unge å forstå nye og skjulte for-mer for reklame, til dømes marknadsføring gjen-nom sosiale medium og bloggar, og reklame idigitale spel. Derfor blir det stilt strengare krav tilreklame som er retta mot barn.

7.3.1 Marknadsføring i sosiale medium

Bruk av sosiale medium er svært utbreidd, og dethar gjort sosiale medium til attraktive kanalar formarknadsføring for næringsdrivande. Barn og ungeer aktive brukarar av sosiale medium. 95 prosentav norske barn mellom 9 og 18 år har smarttele-

fon, og 89 prosent av desse bruker eitt eller fleiresosiale medium.4 Medietilsynet har kartlagt atnesten halvparten av alle barn mellom 9 og 16 årbruker sosiale medium kvar dag.5 Ved å bruke deiulike sosiale kanalane eller plattformene blirbarna eksponerte for ein konstant straum avmarknadsføring. Særleg gjeld dette plattformeneder brukaren får tilgang til ei nærast uendelegmengde profilar og innlegg, til dømes Instagramog Snapchat.

Marknadsføring i sosiale medium er kjenne-teikna av å vere interaktiv og skreddarsydd forkvar enkelt forbrukar. Marknadsføringa blir til-passa ved hjelp av informasjon som forbrukarenhar gitt gjennom dei ulike brukarprofilane sine oginternettaktiviteten og søkjehistorikken sin. Måletmed den skreddarsydde marknadsføringa er atdess meir relevant og personleg ho er for forbru-karen, dess større påverknadskraft får ho.6

På oppdrag frå departementet har SIFO kart-lagt marknadsføringa barn i alderen 15–16 år fårpå sosiale medium.7 SIFO gjennomførte undersø-kinga ved å analysere skjermbilete av marknads-føring som barna har fått på sosiale medium.Undersøkinga viser at den digitale marknadsfø-ringa barn møter, i stor grad er skreddarsyddetter dei personlege opplysingane deira, somkjønn, bustad, alder, etnisitet og digitale aktivite-tar. Den tydelegaste skreddarsaumen gjeld kjønn.Undersøkingane frå SIFO viser at gutar og jenterfår marknadsføring for ulike produkt, og at dei fårkommersielle bodskap som strir med ideal omkjønnslikeverd. Marknadsføringa jenter får, tende-rer mot å vere seksualisert og kroppsorientert, ogå spele på usikkerheit. Gutar får meir marknadsfø-ring knytt til aktivitetar, teknologi og spel. Under-søkingane frå SIFO avdekte også at begge kjønnblei eksponerte for marknadsføring for alkohol,pengespel, kosmetiske behandlingar og slanke-produkt.

SIFO har også undersøkt korleis barn forstårog relaterer seg til marknadsføringa dei får.Undersøkinga viser at barna lett identifiserer tra-disjonell og merkt marknadsføring. Dette ermarknadsføring barna forventar å finne, og somdei er kritiske til. Men barna er mindre kritiske tilden marknadsføringa dei møter mest av på sosialemedium: sponsa lenkjer, kjendissponsing ograbattkodar. Dette er marknadsføringsstrategiar

3 SIFO, Forbrukernes digitale hverdag – utvidet versjon, 2018.

Boks 7.2 Det særskilde vernet barn har mot marknadsføring

Barn har eit særskilt vern mot urimeleg han-delspraksis. I tillegg blir reglane formarknadsføring vurderte strengare når barnblir utsette for reklame. «Barn» er i dennesamanhengen personar under 18 år. Det ermellom anna forbode å rette direkte oppmo-dingar om kjøp, til dømes av typen «klikk herfor å bestille» eller liknande, mot barn.Reglane for marknadsføring retta mot barn erregulerte av kapittel 4 i marknadsføringslova.

Etter § 3 i marknadsføringslova skalreklame vere utforma slik at han tydeleg fram-står som reklame. Når reklamen er retta motbarn, eller barn kan sjå eller høyre han, måden næringsdrivande vere ekstra nøye med åinformere tydeleg om kva som er reklame, påeit språk som barn kan forstå.

4 SIFO, Markedsføring og personvern i sosiale medier, 2018.5 Medietilsynet, Barn og medier 2016, 2016.6 SIFO, Markedsføring og personvern i sosiale medier, 2018.7 SIFO, Markedsføring og personvern i sosiale medier, 2018.


som gjer det vanskeleg å skilje kommersiellmarknadsføring frå anna innhald.

Det er svært vanleg at næringsdrivande bru-ker såkalla «influensarar» (påverkarar) til å byggjemerkevarer og marknadsføre produkt på sosialemedium. Påverkarane anbefaler tenester og pro-dukt til følgjarane sine. Det blir også stadig meirpopulært for næringsdrivande å bruke såkalla«mikropåverkarar». Desse har færre følgjarar enndei største profilane, men til gjengjeld er følgja-rane ofte meir aktive og engasjerte i marknadsfø-ringsbodskapen til påverkaren. Mange avmikropåverkarane inngår såkalla «ambassadørav-taler» der dei får produkt i byte mot eksponeringav selskapet i sosiale medium.

Det kan vere vanskeleg, særleg for barn, åoppfatte skiljet mellom personlege anbefalingarog betalte innlegg i form av reklame der ein bru-ker påverkarar. Derfor er det også reglar om at allreklame tydeleg skal kunne identifiserast ellermerkast som reklame. Likevel har Forbrukartilsy-net si kartlegging av sosiale medium og bloggarvist at påverkarar merkar reklame for dårleg.

Det er lett å engasjere barn og unge gjennomkonkurransar og venneverving. Desse verkemidlakan derfor brukast til å marknadsføre produkt ogtenester til denne målgruppa. Konkurransar isosiale medium har blitt ein svært vanlegmarknadsføringsvariant. For å ta del i slike kon-kurransar må ein til dømes like eller dele eitbilete. På den måten oppnår den næringsdrivandeein marknadsføringseffekt. Nokre næringsdri-vande tilbyr også brukarar av sosiale medium eitgratis produkt, ei teneste eller ein rabatt sompåskjøning dersom dei «liker» eller deler reklamefrå den næringsdrivande på Facebook. Det er i til-

legg vanleg å krevje at følgjarar må tagge venner iinnlegga for å kunne ta del i konkurransar. Veddenne forma for marknadsføring bruker ein for-brukarar til å gjennomføre marknadsføringa. Slikpraksis kan vere i strid med reglane i marknadsfø-ringslova dersom konkurransen og marknadsfø-ringa er retta mot barn.

I 2017 tok Forbrukarombodet (no Forbrukar-tilsynet) opp ei sak om marknadsføring av einkonkurranse på Snapchat. Eit vilkår for å vinnepremiar var at deltakarane måtte sende vidare ein«snap» (eit bilete eller ein film) frå kontoen til dennæringsdrivande til alle vennene sine påSnapchat. Det blei understreka at før premien bleiutdelt, kom den næringsdrivande til å sjekke omdette faktisk hadde blitt gjort. Forbrukartilsynetfann at konkurransen var i strid med fleire reglar ikapittel 4 i marknadsføringslova om særleg vernav barn. Forbrukartilsynet meinte mellom anna atmarknadsføringa fekk karakter av å vere skjult,fordi ho utnytta barna sine eigne kvardagslegekommunikasjonskanalar, der dei ikkje forventar åfå reklame.

Forbrukartilsynet har dei siste åra jobba aktivtfor å førebyggje brot på marknadsføringslova idigitale rom. Tilsynet har mellom anna utarbeiddrettleiingar for merking av reklame i sosialemedium og for handelspraksis overfor barn ogunge. Tilsynet har også laga ein animasjonsfilmog informasjonsvideo som forklarer regelverket.

Forbrukartilsynet og dei øvrige nordiske for-brukarstyresmaktene har utarbeidd eit felles nor-disk standpunkt om skjult reklame overfor EU.EU-kommisjonen har også dei seinare åra rettasøkjelys mot dette. Kommisjonen har mellomanna utarbeidd ei omfattande rettleiing om korleis

Boks 7.3 Tilsyn med skjult reklame i sosiale medium og bloggar

I 2017 gjennomførte Forbrukarombodet (noForbrukartilsynet) eit tilsyn med korleis 20 avdei største påverkarane i Noreg identifisererreklameinnlegg i sosiale medium. Blant dei somblei undersøkte, var dei største bloggprofilane iNoreg og profilar i sport- og musikkbransjen.

Føremålet med tilsynsaksjonen var å under-søkje om reklame i sosiale medium tydelegframstår som reklame, i tråd med reglane imarknadsføringslova. Tilsynet avdekte at 7 av 10reklameinnlegg var i strid med marknadsfø-ringslova.

Etter dialog med påverkarane gjennomførteForbrukartilsynet eit nytt tilsyn med dei samepåverkarane i 2018. Resultata viste at tilsynethadde hatt stor effekt, og at talet på brot haddegått svært mykje ned.

Det er annonsørane som har hovudansvaretfor at marknadsføringa som skjer på vegner avdei, er i tråd med marknadsføringslova. Forbru-kartilsynet har i 2018 jobba mykje med å følgjeopp annonsørar som bruker påverkarar til åreklamere for seg utan at dei har god nok kon-troll på om forbrukarane kan identifisere inn-legga som reklame.


ein skal forstå og handheve forbrukarregelverketi møte med den digitale røynda.

Regjeringa er oppteken av å styrkje tilsynetmed digital marknadsføring retta mot barn ogunge. Derfor har regjeringa auka løyvinga til For-brukartilsynet for 2019 med 6 millionar kroner.Midlane skal mellom anna brukast til å auke tilsy-net med marknadsføring retta mot barn i sosialemedium og til å rettleie aktørar som bloggarar ogpåverkarar i kva for reglar som gjeld formarknadsføringa.

Ei utfordring med sosiale medium er det storeomfanget, som gjer det omfattande og tid-krevjande å føre tilsyn med området. Forbrukar-styresmaktene vil utforske moglegheitene for åutvikle automatiserte digitale verktøy som kanskanne sosiale medium etter potensielle brot påmarknadsføringslova. Dette vil kunne gjere tilsy-net meir effektivt.

I tillegg til tilsyn og rettleiing til næringsdri-vande er regjeringa oppteken av å formidle kunn-skap til barn og unge om reklame og korleisreklame kan påverke oss. Departementet har der-for, i samarbeid med Mediekompasset (tidlegareAvis i skolen), fått utarbeidd eit undervisingshefteom reklame til bruk i skulen. I dette heftet finn einmellom anna opplæring i ulike verkemiddel somblir brukte i reklame, kva reklamekanalar somfinst, og korleis reklamen påverkar oss. Måletmed heftet er å gi barn og unge sunne og med-vitne haldningar til reklame. Sidan 2016 har detblitt distribuert over 60 000 hefte, og etterspurna-den er framleis stor. Heftet blei sist oppdatert i2013, og utviklinga på området reklame og sosialemedium går raskt. Departementet vil derfor revi-dere heftet, slik at nye marknadsføringskanalar,som sosiale medium, blir tekne med. Det revi-derte heftet vil også bli tilgjengeleg digitalt.

7.3.2 Særleg om kroppspress i sosiale medium

Kroppspress har lenge vore eit problem blantbarn og unge. Fleire forskingsrapportar, mellomanna ei undersøking gjennomført av NOVA, tyderpå at det er ein samanheng mellom auka bruk avsosiale medium og auka kroppspress.8 Kropps-press er ifølgje studiane éin av fleire faktorar somkan ha noko å seie for den psykiske helsa til barnog unge. Sosiale medium kan dermed vere ein

faktor som er med på å auke førekomsten av psy-kiske lidingar hos barn og unge.

Marknadsføring i sosiale medium er ein viktigdel av dette biletet. Skjønnheitsbransjen mark-nadsfører i stor grad produkta sine i sosialemedium, og det blir ofte brukt påverkarar for årette reklamen mot unge forbrukarar. Sosialemedium er prega av innlegg som gir barn og ungeei oppfatning av korleis dei bør sjå ut, og korleisein kan betre utsjånaden sin, for å leve opp tilskjønnheitsideal. Bruken av påverkarar gir rekla-men ein ekstra sterk verknad ved at han kjem fråpersonar som ungdommar ser opp til og beundrar.

Mykje av det som blir lagt ut i sosiale medium,og som er med på å skape kroppspress, blir ikkjerekna som marknadsføring. Dermed fell det utan-for verkeområdet til marknadsføringslova. Dettegjeld til dømes dersom ein påverkar omtaler eignekosmetiske inngrep utan å ha ei kommersiell bin-ding til ein næringsdrivande. Slike innlegg kanlikevel vere med på å auke kroppspresset hosbarn og unge.

Dåverande Barne- og likestillingsdepartemen-tet gav i 2018 Medietilsynet i oppdrag å utarbeideei skisse til etiske retningslinjer for påverkarar,nettverk og annonsørar. Forbrukartilsynet tok deli arbeidet som ein fagleg ressurs med kunnskapog erfaring frå tilsynsarbeidet sitt. Etter at skissablei levert til departementet i oktober 2018, invi-terte Barne- og likestillingsministeren og folke-helseministeren til eit diskusjonsmøte. Her varpåverkarar, nettverket deira, annonsørar, ungdomog andre interessentar med. Føremålet medmøtet var å få innspel til skissa frå deltakarane, forå få på plass nokre endelege etiske retningslinjerfor bransjen. Endelege retningslinjer blir ferdig-stilte av bransjen sjølv. Målet er å få bransjen til åta eit større ansvar for den påverknaden dei har påunge i sosiale medium.

Regjeringa vil arbeide for å motverke kropps-press på sosiale medium og vil leggje til rette fordet vidare arbeidet med etiske retningslinjer forpåverkarbransjen. Retningslinjene skal fungeresom felles køyrereglar. Dei skal komme i tillegg tilgjeldande lovgiving. Regjeringa arbeider ogsåmed endringar i regelverket for kosmetiske injek-sjonar og kosmetisk kirurgi. Endringar imarknadsføringslova, for å motverke kropps-press hos barn og unge, er også under utarbei-ding. Dei føreslåtte endringane vil vere ein del avoppfølginga av oppmodingsvedtak frå Stortinget,og dei omfattar mellom anna reglar om merkingav retusjert reklame.

8 Eriksen, I.M. Sletten, M.A., Bakken, A., og von Soest, T.,Stress og press blant ungdom – Erfaringer, årsaker og utbre-delsen av psykiske helseplager, 2017.


7.3.3 Kjøpepress i digitale spel

Kjøp av virtuelle gjenstandar i dataspel har i len-gre tid vore ei utfordring for barn og foreldre. Imange spel kan ein betale for oppgradering avutstyr. Dette kan vere betre våpen, nye draktereller finare utstyr til figurane i spela. For at barnaskal kunne bruke spela, må dei føresette oppretteein profil der dei også legg inn bankkortinforma-sjon. Det finst mange døme på foreldre som harfått høge rekningar fordi barna har handla ting islike spel.

I desember 2013 stilte forbrukarstyresmak-tene i Europa felles krav til Apple og Google omendringar i marknadsføringa av spel gjennom app-butikkar. Svært mange spel i dei ulike appbutikk-ane blei marknadsførte som «gratis». Dermedfekk ikkje foreldra indikasjonar på at ein kunnekjøpe ting i spela. Sjølv om nedlastinga av spelavar gratis, var konseptet ofte basert på at einkunne gjere kjøp inne i spelet. Standardinnstillin-gane i appbutikkane gjorde at ein kunne gjennom-føre slike kjøp med nokre få tastetrykk. Forbru-karstyresmaktene i Europa gjekk derfor samanom å stille krav til Apple og Google for å få til eiendring. Dette førte til at selskapa forplikta seg tilikkje å bruke ordet «gratis» om spel ein kan kjøpeting i. Standardinnstillingane blei endra slik at einmå stadfeste betalinga før kvart kjøp, med mindrebrukaren aktivt vel å endre desse innstillingane

sjølv. Det blei også utvikla retningslinjer for apput-viklarar for å forhindre direkte kjøpsoppmodingartil barn. Trass i dette arbeidet er det framleis eitutbreidd problem at barn blir oppmoda til å kjøpevirtuelle gjenstandar i spel, og at foreldre oppleverat barna belastar bankkortet til foreldra utan lov.

Dei store plattformene og spelutviklarane erglobale aktørar som ein best kan påverke gjen-nom internasjonalt samarbeid. Norske forbrukar-styresmakter skal vere aktive pådrivarar i interna-sjonale forum, for å vere med på setje kjøpepress idigitale spel på dagsordenen.

7.4 Regjeringa vil

• kartleggje den digitale forbrukarkompetansenmed særleg vekt på barn og unge

• særleg leggje vekt på tilsyn med digitalmarknadsføring retta mot barn og unge, gjen-nom å styrkje arbeidet til Forbrukartilsynet frå2019

• oppdatere undervisingsheftet om reklame,mellom anna ved å ta inn omtale av nyemarknadsføringskanalar

• leggje til rette for det vidare arbeidet medetiske retningslinjer for bloggarar, påverkarar,nettverk og annonsørar


8 Digital kompetanse, deltaking og tilgang

Figur 8.1

Foto: Johnér

8.1 Innleiing

Gjennom internett får forbrukarane tilgang tilfleire, betre og meir tilpassa varer og tenester fråheile verda. Det gjer det lettare å samanlikne pro-dukt og tenester og finne informasjon om rettanesine på nettet. Noreg toppar internasjonale saman-likningar over internettilgang, og norske mobil-nett har blitt kåra til dei raskaste i verda. Det erlikevel framleis ein del av befolkninga som ikkjeønskjer eller evnar å ta i bruk digitale løysingar.Mange digitale produkt og tenester er også util-gjengelege for mange forbrukarar sidan dei ikkjeer universelt utforma.

Regjeringa legg vekt på å styrkje den digitaledeltakinga og kompetansen i befolkninga. Regje-

ringa vil vidare vere med på å leggje til rette foruniversell utforming av IKT-løysingar som forbru-karane får tilbod om, og synleggjere korleis helse-og velferdsteknologi kan gjere livet til forbruka-rane enklare.

8.2 Status for digital kompetanse og deltaking i Noreg

Noreg er eit av dei fremste landa i verda når detgjeld tilgang på IKT-utstyr og tilgang til og brukav internett. 90 prosent av innbyggjarane i alders-gruppa 9–79 år brukte internett dagleg i 2017.1

1 SSB, Norsk mediebarometer, 2017.


Bruken er høgast blant dei unge 9–15 år (93 pro-sent) og yngre vaksne 16–24 år (98 prosent),mens 60 prosent i aldersgruppa 67–79 år seier atdei bruker internett dagleg. Eldre over 80 er ikkjemed i undersøkinga til SSB, men studiar gjorde avSIFO2 og Difi3 i 2014 viser tydeleg at mange eldrefrå slutten av 60-åra og oppover heng etter i brukav internett. Samstundes viser desse studiane atmange eldre nettbrukarar ønskjer å vidareutvikleeigen IKT-kompetanse, og at dei fleste ønskjer ågjere dette via kurs. Tala frå SSB viser at det erskilnader i bruk og tilgang mellom kvinner ogmenn, og mellom personar med lågare og høgareutdanning, men skilnaden er mindre enn fornokre år sidan.

Noreg er eit av dei mest digitaliserte landa iverda, og utviklinga skjer raskt. Dei som føler segutanfor, kan derfor oppleve den digitale utesten-ginga som større i Noreg enn i mange andre land.Det digitale skiljet har utvikla seg over tid, ogmens det før handla om kven som hadde tilgangtil datautstyr og internett eller ikkje, handlar detno mykje meir om kven som har kunnskap ogkompetanse til å bruke nettet. Dei gruppene einreknar som mest sårbare, er i hovudsak innvan-drarar av fyrste generasjon, eldre over 65 år, medhovudvekt på kvinner, menneske med funksjons-nedsetjingar, spesielt blinde og svaksynte, og deisom står utanfor arbeids- og samfunnslivet eller eri risikosona for å hamne utanfor.

Digital kompetanse og deltaking er ein viktigføresetnad for å oppnå verdiskaping i eit stadigmeir digitalt samfunn. I tillegg er slik kompetanseog deltaking med på å sikre demokratiet, ved atalle innbyggjarar kan gjere informerte val og ori-entere seg om ulike samfunnsspørsmål. Digitalkompetanse er også ein føresetnad for å kunnefungere som forbrukar i den digitale økonomien.Tiltak for å auke den digitale kompetansen til inn-byggjarane er viktige for å hindre digital utanfor-skap og sikre at flest mogleg blir trygge og sjølv-stendige digitale brukarar. Derfor er styrkt digitalkompetanse og deltaking ei av hovudprioriterin-gane i IKT-politikken til regjeringa. Dette bleiframheva i Meld. St. 27 (2015–2016) Digitalagenda for Norge. I kjølvatnet av denne stortings-meldinga har regjeringa sett i gang fleire tiltak forå styrkje den digitale kompetansen til innbyggja-

rane. Vi går kort gjennom dei viktigaste tiltakanedanfor.

8.2.1 Digidel-programmet

Kommunal- og moderniseringsdepartementetgjennomførte frå 2015 til 2017 Digidel-program-met, som er eit nasjonalt program for auka digitaldeltaking og kompetanse i befolkninga. Program-met henta inn kunnskap og utvikla kurs- og opp-læringsmateriell for alle som driv med opplæring igrunnleggjande digitale ferdigheiter. Opplærings-ressursane blei utvikla i samarbeid med statlege,kommunale, private og frivillige verksemder. Allesom vil tilby kurs og opplæring, kan hente ressur-sane gratis på www.digidel.no. Frå 2018 har direk-toratet Kompetanse Noreg tatt over ansvaret fordrift og vidareutvikling av kurs- og opplæringsma-teriell. Direktoratet vil sikre at ressursane er gra-tis for alle som vil drive med opplæring og rettlei-ing i digitale ferdigheiter.

8.2.2 Digihjelpen

Kommunal- og moderniseringsdepartementet ogKS, interesseorganisasjonen til kommunesekto-ren, har saman forplikta seg til å leggje til rette forat kommunane kan gi innbyggjarar som har liteneller ingen digital kompetanse, eit grunnleg-gjande rettleiingstilbod, slik at dei i større gradblir digitalt inkluderte. Saman med representantarfrå både statleg sektor og kommunesektorengjekk dei i 2017 i gang med prosjektet Digihjel-pen. Prosjektet har samla og systematisert erfa-ringar og utvikla eit konsept som kan understøttearbeidet kommunane har gjort med å utvikle eitrettleiingstilbod innanfor digital kompetanse tilinnbyggjarane. På nettsidene til KS er det lansertei netthandbok. Denne handboka er eit praktiskhjelpemiddel for kommunar som ønskjer å eta-blere, eller vidareutvikle, eit rettleiingstilbod forgrunnleggjande digital kompetanse. Kommunal-og moderniseringsdepartementet har ei tilskots-ordning for digital kompetanse der mellom annakommunar som ønskjer å etablere Digihjelpen-til-bod, kan søkje om støtte.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet,Skattedirektoratet, KS og NAV sentralt har inngåttei samarbeidsavtale om å sikre tiltak for å styrkjeden digitale rettleiinga til grupper med låg digitalkompetanse. Føremålet med avtala er at partaneskal samarbeide om å auke kvaliteten på og styr-kje den kommunale rettleiinga til dei gruppene ibefolkninga som har låg digital kompetanse. Gjen-nom samarbeidet skal partane realisere felles mål

2 Slettemeås, Dag, Eldres bruk av digitale verktøy og internett– en landsdekkende undersøkelse av mestring, støttebehov,motivasjon og hindringer, 2014.

3 Difi, Staten må tenke annerledes for å gjøre oss til flinkerebrukere – motivasjon og barrierer for digital kommunikasjonmed det offentlige, 2014.


om digital inkludering og god utnytting av stat-lege og kommunale digitale tenester. Avtala gjeldut 2021. Eit av fleire tiltak vil vere at partane i sam-arbeid arrangerer ulike møteplassar rundt om ilandet for å hjelpe kommunar som ikkje har eta-blert eit Digihjelpen-tilbod, med å komme i gang.

8.2.3 Andre tiltak og initiativ

Det finst også ein del andre tiltak og initiativ for åstyrkje den digitale kompetansen og deltakinga ibefolkninga. Verksemder og frivillige organisasjo-nar kan søkje om pengar gjennom Kompetanse-pluss hos Kompetanse Noreg. Desse penganeskal gå til opplæring i grunnleggjande ferdighei-ter, inkludert i IKT. Kompetansepluss er ei tilskot-sordning som er meint å sikre at fleire vaksne,gjennom opplæring i grunnleggjande ferdigheiter(lesing, skriving, snakking, rekning, IKT og norskeller samisk), kan ta del i vidare opplæring ogutdanning og styrkje deltakinga si i arbeids- ogsamfunnslivet.

Mange kommunale folkebibliotek tilbyr i daghjelp og rettleiing i bruk av digitale verktøy ogtenester for innbyggjarane. Nasjonalbiblioteketdisponerer prosjektmidlar som skal stimulere tilutvikling i norske folke- og fagbibliotek. Midlaneskal vere med på å utvikle bibliotekfeltet, dei skalha verdi utover kvart enkelt bibliotek, og dei skalfremje nye tilbod.

Seniornett Noreg er ein uavhengig, ideellorganisasjon som arbeider for å styrkje den digi-tale kompetansen hos seniorar gjennom opplæ-rings- og informasjonstiltak. Arbeidet med å fåfleire over 55 år på nettet skjer både lokalt ognasjonalt, og i samarbeid med andre aktørar. Seni-ornett Noreg hadde 225 lokale klubbar i 2017.Foreiningane er spreidde over heile landet. Deilokale klubbane tilbyr seniorar grunnleggjandeopplæring i bruk av IKT og internett med vekt på«temakurs» i bruk av nettbank, Facebook, slekts-forsking, Skype og sikker digital postkasse, for ånemne noko. I tillegg til Seniornett finst det andreaktørar og stiftingar som tilbyr kurs og opplæringi bruk av digitale verktøy, mellom anna via frivillig-sentralar, Raudekrossen og Studieforbundet AOF.Ulike private selskap gir også hjelp og rettleiing tilkundane sine i bruk av digitale tenester, til dømesnettbankar, IT- og telekomselskap og nettbu-tikkar.

Regjeringa vil framover arbeide for å styrkjeden digitale kompetansen og deltakinga i befolk-ninga, i samarbeid med offentlege verksemder,kommunar og andre organisasjonar.

8.2.4 Digital kompetanse som er særskild viktig for forbrukarar

I arbeidet med å styrkje den digitale kompetanseni befolkninga har regjeringa så langt lagt vekt pågenerelle ferdigheiter og kunnskapar på nett, somer noko folk treng for å kunne utnytte mogleghei-tene i den digitale økonomien. Å meistre den digi-tale marknadsplassen som forbrukar inneber like-vel noko meir enn slik generell kompetanse. EU-kommisjonen har utvikla eit rammeverk for digitalkompetanse som er særskilt retta mot forbruka-rar.4 Dette rammeverket definerer den kunn-skapen og dei digitale ferdigheitene som er sær-leg naudsynte for å fungere aktivt, trygt og sjølv-sikkert på den digitale marknadsplassen. EU-kommisjonen sitt rammeverk for digital forbru-karkompetanse legg vekt på at forbrukarane mel-lom anna bør kunne– gjere informerte val på den digitale marknads-

plassen– opptre trygt på nettet og unngå å bli offer for

villeiande eller bedragersk handelspraksis– forstå digital marknadsføring– meistre kjøp og sal av varer og tenester på nettet– forstå risikoane og fordelane ved digital data-

innsamling

I rammeverket gir Kommisjonen ei oversikt overkva for ferdigheiter forbrukaren treng i fasane før,under og etter nettkjøp. Rammeverket til EU-kom-misjonen er ikkje omsett til norsk eller prøvd ut iNoreg. Samstundes treng ein forsking og under-søkingar om kvar skoen trykkjer når det gjelddigital forbrukarkompetanse for ulike grupper for-brukarar. Regjeringa vil derfor bruke dette ram-meverket som utgangspunkt for ei kartlegging avden digitale forbrukarkompetansen til den norskebefolkninga.

8.3 Tilgang til og universell utforming av IKT

Digitalisering og nedbygging av manuell tenestey-ting aukar kravet til sjølvhjelp. Det blir i aukandegrad forventa at alle forbrukarar skal hjelpe segsjølve via ein skjerm, anten det er i banken, butik-ken eller på bussen. Når stadig fleire løysingarbaserer seg på digital sjølvhjelp, vil enkelte grup-per oppleve redusert tilgang. Det er til dømesikkje alle som meistrar overgangen frå fysiske

4 EU-kommisjonen, The Digital Competence Framework forConsumers, 2016.


bankfilialar til nettbank. Eit anna døme er over-gangen frå sal av togbillettar i «luka» til sal viaautomatar eller appar. Utfordringane gjeld spesieltfor eldre over 65 år og personar med funksjons-nedsetjingar, særleg blinde og svaksynte.5 Atnokre grupper ikkje meistrar den nye teknolo-gien, kan dels ha samanheng med manglandedigital kompetanse, som nemnt ovanfor. Samstun-des handlar det også i stor grad om utforminga avtenestene og produkta.

8.3.1 Universell utforming av IKT

Universell utforming handlar om å utforme pro-dukt og omgivnader slik at alle menneske kanbruke dei, i så stor utstrekning som mogleg, ogutan at ein treng tilpassing eller spesielt utstyr. IKTsom er universelt utforma, gir fleire menneskeenklare tilgang til digitale varer og tenester. Mot-sett kan manglande universell utforming skapebarrierar for forbrukarar med nedsett funksjons-evne. Det finst mange døme på næringsdrivandesom legg vekt på universell utforming av løysin-gane sine. Nettbutikken Kolonial.no og verksemdaNo Isolation er to av desse. Det finst også lovgivingsom set krav om universell utforming av IKT forbåde private og offentlege verksemder.

Likevel er det framleis ei utfordring at mangenettsider og IKT-produkt ikkje er universeltutforma. Direktoratet for forvalting og ikt (Difi)publiserte i desember 2018 ei statusmåling for uni-versell utforming av nettsider i privat og offentlegsektor i Noreg. Difi hadde gjennomført 26 818enkelttestar på 278 nettsider. Nettsidene blei valdeut frå brukarvolum, og i privat sektor sjekka direk-toratet mellom anna nettaviser, nettbutikkar og nett-stader for transport, reise og overnatting. Statusmå-linga viste at 60 prosent av testane gav resultat somindikerte at krava til universell utforming av IKT varoppfylte. Dette vil seie at 40 prosent av testane gavresultat som indikerte at krava til universell utfor-ming av IKT ikkje var oppfylte. Sjølv om dennemålinga viste framgang frå den førre målinga, viserho også at det framleis er eit stykke igjen før allenorske nettstader er universelt utforma.6

Difi vurderer også nettbutikkar og varehandelsom eit risikoområde. Bakgrunnen er at netthan-delen er i kraftig vekst, både i omsetning og i taletpå brukarar. Samstundes avdekte Difi noksåsvake resultat for universell utforming av nettbu-tikkane som var med i målinga.

Regjeringa jobbar aktivt for å fremje universellutforming av IKT. Handlingsplan for universellutforming 2015–2019 frå regjeringa følgjer oppmange viktige samfunnsområde, men legg hovud-vekt på IKT og velferdsteknologi. Handlingspla-nen inneheld mellom anna tiltak for auka tilsynmed verksemder knytt til universell utforming avIKT, forbrukarinformasjon om kvardagsteknologiog praktiske løysingar, i tillegg til standardiseringav brukargrensesnitt og infrastruktur for kvardag-steknologi. Bufdir-programmet UnIKT (Univer-sell utforming av IKT) er eit av tiltaka i handlings-planen. Programmet legg vekt på å styrkje digitaldeltaking. UnIKT inkluderer eit forum med treårlege nettverksmøte om aktuelle tema, og ei til-skotsordning som skal stimulere til inkluderandedigitale prosjekt retta mot eit breitt publikum.

I europeisk samanheng ligg Noreg langtframme i arbeidet med universell utforming avIKT. EU vedtok i oktober 2016 direktivet WebAccessibility Directive (WAD). Direktivet stillerkrav om tilgang til nettsider og mobilappar. Detpålegg verksemder i offentleg sektor å gjere IKT-løysingar tilgjengelege ved å følgje europeiskestandardar for universell utforming. Hovudføre-målet med direktivet er å harmonisere lover ogforskrifter når det gjeld tilgang til nettsider ogmobilappar. Føremålet er vidare å auke den digi-tale deltakinga i samfunnet, auke den digitalekommunikasjonen innbyggjarane har med detoffentlege, og gjere tenestene meir tilgjengelege.Direktivet er ein del av EU-strategien for den digi-tale indre marknaden. Det er også ei oppfølgingav FN-konvensjonen om rettane til personar mednedsett funksjonsevne. Den nasjonale reguleringa

5 SIFO, Forbrukernes digitale hverdag – utvidet versjon, 2018.6 Difi, Digitale barrierar på norske nettstader 2018 – Status

for universell utforming, 2019.

Boks 8.1 Lovgivinga om universell utforming av IKT

Likestillings- og diskrimineringslova krev atdei vanlegaste funksjonane til offentlege ogprivate verksemder skal vere universeltutforma. Løysingar for IKT som underbyggjerdei vanlegaste funksjonane til verksemda, ogsom er hovudløysingar retta mot eller gjordetilgjengelege for folk flest, skal vere universeltutforma innan fastsette fristar.

Forskrifta om universell universell utfor-ming av IKT fastset nærare krav til standardarfor universell utforming, tilsyn, krav til doku-mentasjon og rett til å klage. Difi fører tilsynmed forskrifta.


i Noreg byggjer på felles regulering av bådeoffentleg og privat sektor, og Noreg oppfyller alle-reie mange av krava i direktivet. Sidan dette direk-tivet er eit minimumskrav, kan Noreg føre vidareden sterke norske lovgivinga på feltet.

Regjeringa vil fortsetje arbeidet med å fremjeuniversell utforming av IKT. Det vil mellom annavere viktig å fortsetje med tilsyn og statusmålin-gar på feltet. Reglane for universell utforming avIKT har fram til no vore gjeldande for nettstadersom er oppretta etter 1. juli 2014. Frå 2021 skalalle offentlege og private nettstader vere univer-selt utforma. Regjeringa forventar at private ogoffentlege verksemder innrettar seg etter dessereglane.

8.3.2 Produktutvikling og brukarstøtte for å inkludere ei aldrande befolkning

Eldre menneske blir i aukande grad digitale inn-byggjarar, men mange rapporterer at det blir van-skelegare å følgje med på den digitale og teknolo-giske utviklinga når ein mistar kontakten medarbeidslivet og brukarstøtte for pc-bruk. Medalderen vil også fleire få funksjonsnedsetjingar ogkognitive problem som kan gjere det utfordrandeå bruke ulike produkt. Ei viktig oppgåve blir der-for å sørgje for enkel opplæring og brukarstøtte.Like viktig er det likevel at dei som produserer ogdesignar digitale produkt, legg større vekt på bru-karvennleg utforming, og at produkta er tilpassabehova til dei eldre.

Sidan det stadig blir fleire eldre i samfunnet,vil eldrevennleg utforming av produkt også repre-sentere store moglegheiter for næringslivet.Næringslivet kan hjelpe til ved å tilby produkt ogløysingar for dei som treng enklare løysingar ogmeir støtte enn andre forbrukargrupper. Dette ermellom anna eit av føremåla med EU-satsinga på«silver economy» gjennom det europeiske innova-sjonssamarbeidet for sunn og aktiv aldring (EIP-HAA).

I stortingsmeldinga om reforma Leve hele livet,som blei lagd fram våren 2018, er det etablert eitprogram for eit aldersvennleg Noreg. Gjennomprogrammet skal ein stimulere til samarbeid ognettverk for å fremje ei aldersvennleg samfunnsut-vikling. Programmet skal omfatte involvering fråeldre sjølve og frå kommunar, arbeids- ognæringsutvikling, sivilsamfunn og forsking og inn-ovasjon. Tiltak for å auke den digitale kompetan-sen, fremje moglegheiter som ligg i digitale verk-tøy, og fremje meir aldersvennleg digital og tekno-logisk produktutvikling vil vere ein del av detteprogrammet.

8.4 Helse- og velferdsteknologi

Som nemnt ovanfor kan ny digital teknologi somikkje er universelt utforma, skape barrierar formange forbrukarar. Dette gjeld til dømes eldre(over 65 år) og personar med funksjonsnedsetjin-gar. Til gjengjeld blir det utvikla mange nye digi-tale produkt og tenester som er spesielt retta motforbrukarar i sårbare livssituasjonar, og som kanvere med på å heve livskvaliteten deira. Dettegjeld til dømes tryggleiksalarmar, digitale blod-trykkmålarar og mobilappar som overvaker helse-data. Helse- og velferdsteknologi har tradisjoneltvore sterkt knytt til den offentlege helse- ogomsorgssektoren, men er no også breitt tilgjenge-leg på den kommersielle marknaden.

Ipsos undersøkte i 2017 kor mange som kjen-ner til eller bruker digitale hjelpemiddel i Noreg idag. Undersøkinga viste at kjennskap til, og brukav, digitale/mobile helsehjelpemiddel som heime-testar, måleapparat, helseappar og liknande, varie-rer både etter alder og kjønn. Elektroniske steg-teljarar og pulsklokker er dei hjelpemidla somflest har høyrt om og brukt. 42 prosent har bruktelektronisk stegteljar, og 31 prosent har brukt pul-sklokke. I tillegg har 18 prosent brukt hjarte- ogblodtrykksmålarar.7

Mange digitale hjelpemiddel kan mellom annavere med på å lette overgangen til alderdommen.Dei kan også leggje til rette for at fleire kan levesjølvstendige liv lengre. Den store tilgangen tilinformasjon og høvet til å utføre eigenmålingar ogsjølvtesting krev samstundes kunnskap hos bådeforbrukarar, pasientar og helsepersonell om kor-leis ein bruker løysingane, vurderer kvaliteten påinformasjonen og tolkar råda og måleresultata.

For forbrukarar som kjøper helse- og velferds-teknologi, er det i tillegg viktig å vere merksamepå korleis dei digitale hjelpemidla varetek person-vernet og IKT-tryggleiken. Teknologien gjer atsensitive opplysingar om helse og sjukdom kanlagrast og brukast på ulike måtar. Forbrukarrådetgjennomførte ei undersøking av tilkopla blod-trykkmålarar og blodsukkerapparat i 2017. Under-søkinga viste at produkta samla sett gav nøyaktigemål, men at dei var svake på tryggleik og person-vern. Det kan vere vanskeleg for den enkelte for-brukaren å ha kontroll på korleis ein handtererpersonlege data. Næringsdrivande har eit stortansvar for at produkta deira sikrar personvernet

7 Forbrukarrådet, Forbrukertrender 2018, del 1 – Digitalhelsehverdag, 2018.


til brukarane. Som nemnt i kapittel 6 vil regjeringaarbeide for å styrkje kunnskapen dei næringsdri-vande har om dei nye personvernreglane. Regje-ringa vil også arbeide for å styrkje IKT-trygglei-ken i tilkopla produkt, som mange produkt innanhelse- og velferdsteknologien er eit døme på.

Regjeringa vil leggje til rette for å etablere einportal for kvardagsteknologi. Hovudmålet meddette er å synleggjere dei praktiske hjelpemidlasom finst på forbrukarmarknaden. Målgruppa erhovudsakleg eldre og personar med funksjons-nedsetjingar.

8.5 Regjeringa vil

• fortsetje arbeidet med å styrkje den digitalekompetansen og deltakinga i befolkninga

• utarbeide ein ny handlingsplan for universellutforming i 2020

• leggje til rette for å etablere ein portal for kvar-dagsteknologi, som skal synleggjere dei prak-tiske hjelpemidla som finst på forbrukarmark-naden

Boks 8.2 Regelverk og tilsyn med velferdsteknologi

Produkt som gjer det mogleg å utføre eigen-målingar og sjølvtestar, er medisinsk utstyrdersom dei blir brukte til behandling ellerdiagnostisering av sjukdom. Slike produkt erregulerte av lover og forskrifter om medisinskutstyr. Statens legemiddelverk er fag- og til-synsstyresmakt på dette området i Noreg.

Både medisinsk utstyr, eigenmålingspro-dukt og sjølvtestar som fell utanfor lovgivingafor medisinsk utstyr, er regulert av marknads-føringslova, angrerettlova og personopply-singslova. Forbrukartilsynet fører tilsyn medmarknadsføringslova og angrerettlova, mensDatatilsynet fører tilsyn med personopply-singslova.

I tillegg gjeld lov om alternativ behandlingfor eigenmålingsprodukt og sjølvtestar somikkje er medisinsk utstyr, men som siktar motå førebyggje sjukdom eller lidingar. Forbru-kartilsynet skal, også ut frå omsynet til forbru-karane, føre tilsyn med at marknadsføringa tilutøvarar av alternativ behandling er i samsvarmed denne lova.


9 Netthandel og digital forbrukarinformasjon

Figur 9.1

Foto: Johnér

9.1 Innleiing

I byrjinga av det kommersielle internettet i startenav 1990-åra var det lite netthandel og låg forbru-kartillit til internett som handelskanal. Over tidhar både næringsdrivande og forbrukarar blittmodne for denne forma for handel, og i dag utgjernetthandel ein naturleg del av kvardagen tilmange forbrukarar. Norske forbrukarar handlar idag både frå nasjonale og internasjonale nettbu-tikkar. Netthandel over mobilplattformer har aukamykje med utbreiinga av smarttelefonane. Detfinst også ei rekkje ulike digitale betalingsformer.

For forbrukarane er netthandel i hovudsak eitgodt høve til å få enkel tilgang til mange markna-

der, varer og tenester som elles ville vore utilgjen-gelege.

Sjølv om dei aller fleste forbrukarar nyt godtav netthandel, kan ein oppleve utfordringar knyttetil mellom anna falske nettbutikkar, villeiande bru-karomtaler og abonnementsfeller. Mange nærings-drivande manglar også kunnskap om eigne plikterog forbrukarrettar ved netthandel. Det er derforviktig å rettleie og føre tilsyn med næringsdri-vande innan netthandel, i tillegg til å ha effektivesanksjonstiltak mot useriøse aktørar. Det er ogsåviktig at forbrukarane sjølve er i stand til å skiljemellom seriøse og useriøse aktørar på nettet.

Regjeringa er oppteken av at forbrukarane fårfullstendige og korrekte opplysingar før, under-vegs og etter kjøp på nettet. På den måten kan for-


brukarane gjere gjennomtenkte val. I tillegg erdet ein måte å halde oppe forbrukartilliten og hin-dre konfliktar på.

Samstundes som netthandelen har blitt meirutbreidd, har ein også sett ein framvekst av digi-tale samanlikningstenester. Slike tenester gjer atforbrukarane kan samanlikne varer og tenesteretter pris, kvalitet og andre parametrar. Det finstbåde private og offentlege samanlikningstenester.Desse tenestene kan vere nyttige for forbruka-rane, ikkje minst når det gjeld netthandel. Dei kanvere med på å sikre at forbrukarane får betre over-sikt over alternativa i marknaden. Regjeringa eroppteken av at det skal vere enkelt for forbrukararå samanlikne varer og tenester i marknaden, gjen-nom gode private og offentlege samanlikningste-nester.

9.2 Forbrukarrettar

Tal frå SSB viser at talet på nordmenn som hand-lar på nett, har vore relativt stabilt dei siste åra.Omsetninga til nettbutikkane aukar likevel kraf-tig. Forbrukarane hentar oftast informasjon frånettstadene til tilbydarane før dei handlar på net-tet. Dei bruker også prissamanlikningstenester,kundeomtaler og bloggar i varierande grad.1 Det

er derfor viktig at dei næringsdrivande legg tilrette for at forbrukarane enkelt finn fram til full-stendige og korrekte opplysingar om varene digi-talt, slik at dei får naudsynt informasjon før deiinngår ei avtale.

For ein næringsdrivande som driv marknads-føring og sal av ei vare eller teneste på nett, vil detvere ulike lover som regulerer pliktene ein har,avhengig av kva for punkt i netthandelen ein er på.Marknadsføringslova regulerer kommunikasjonenfrå den næringsdrivande på «marknadsførings-punktet». Dette vil til dømes vere annonsar forprodukt og den delen av nettsida der produkta blirpresenterte. Når ein forbrukar klikkar seg vidaretil sida der ein fyller inn bestillinga, trer opply-singskrava i angrerettlova i kraft. Etter at bestil-linga er send frå forbrukaren og kontrakten erinngått, må den næringsdrivande oppfylle krava iangrerettlova og ehandelslova om å stadfestebestillinga og gi forbrukaren skriftleg informasjonom avtalen som er inngått.

Etter at ei kjøpsavtale er inngått, er det forbru-karkjøpslova som styrer kva rettar forbrukarenhar ved kjøp av varer, til dømes dersom det ernoko feil med varene.

1 SIFO, Forbrukernes digitale hverdag – utvidet versjon, 2018.

Boks 9.1 Forbrukarvernreglar ved netthandel – steg for steg

Før kjøpet

Marknadsføringslova (mfl.) § 6 forbyr «urimelighandelspraksis». Ein handelspraksis er alltid uri-meleg dersom han er villeiande etter mfl. §§ 7og 8, jf. mfl. § 6 fjerde ledd. Etter mfl. § 7 er einhandelspraksis villeiande dersom han inneheldopplysingar som er feil og dermed kan villeieforbrukarane, til dømes om prisen på tenesta.Av mfl. § 8 går det fram at ein handelspraksis ervilleiande dersom han til dømes utelet eller skju-ler vesentlege opplysingar for forbrukaren.

På bestillingstidspunktet

Angrerettlova (angrl.) § 8 set krav til at forbru-karen skal få visse opplysingar om vara ellertenesta, til dømes om viktigaste eigenskapar,pris og angrerett, før avtala blir inngått. Forbru-karen skal få opplysingane på ein klar og forståe-leg måte. Enkelte av opplysingane skal i tillegg

leggjast fram for forbrukaren i framheva formfør bestilling, til dømes prisopplysingane. Sjølvebestillingsknappen skal merkast slik at forbru-karen forstår at det blir inngått ei bindandeavtale med krav om betaling, jf. angrl. § 16.

Etter kjøpet

Etter at avtala er inngått, skal den næringsdri-vande sende forbrukaren ei stadfesting på inn-gått avtale, jf. angrl. § 18. Stadfestinga skal inne-halde opplysingane som er lista opp i angrl. § 8.Forbrukaren skal også få eit skjema om bruk avangrerett. Angrerett inneber at kjøparen utangrunn kan returnere ei vare til seljaren, sjølv omdet ikkje er noko feil med vara. Etter at eit kjøper gjennomført, kan forbrukaren etter forbru-karkjøpslova rette krav mot den næringsdri-vande dersom det til dømes har oppstått forsein-kingar, manglande levering eller feil på produk-tet.


Det kan sjå ut til at mange, spesielt mindrenæringsdrivande, manglar kunnskap om eigneplikter og forbrukarrettar ved netthandel. Forbru-karombudet (no Forbrukartilsynet) undersøkte ioktober 2015 nettsidene til 125 norske nettbu-tikkar. Målet var å sjekke om forbrukarane fekkviktige opplysingar før dei inngjekk avtale. Til-synsaksjonen viste at berre 31 av dei 125 butikk-ane gav alle opplysingane dei skulle gi. Etter å hainformert butikkane om regelverket viste ein nygjennomgang i januar 2016 at 91 oppfylte allekrava. Hos 10 av butikkane blei det også gjennom-ført «mystery shopping», det vil seie testkjøp, dertilsynet bestilte varer for å undersøkje om nettbu-tikkane opptrer korrekt når forbrukarar brukerangreretten. Berre 1 av 10 butikkar gjorde det.

Felleseuropeiske tilsynsaksjonar har også vistat ein stor del av nettbutikkane som blir sjekka,ikkje følgjer lovverket. Vanlegvis bryt mellom 60og 70 prosent av europeiske firma eitt eller fleiresentrale lovkrav.2 Døme på nokre av lovbrota somblir oppdaga, er manglande opplysingar om pris,kva rettar og klagemoglegheiter forbrukaranehar, kontaktinformasjon til den næringsdrivandeog det at det blir brukt urimelege standardvilkår.

For at forbrukarane skal kunne gjere gjen-nomtenkte val, er det viktig at næringsdrivandegir forbrukarane korrekte og fullstendige opply-singar på dei ulike stega i bestillingsprosessen.For at dette skal skje, må næringsdrivande somdriv netthandel, ha tilgang til god informasjon omsentrale forbrukarvernreglar. Tilsyn med atnæringsdrivande følgjer forbrukarvernreglaneved netthandel, er også viktig.

9.3 Villeiande brukaromtaler

Marknadsføringsmetodane ved netthandel foran-drar seg i takt med teknologien. Forbrukaranesine eigne erfaringar og synspunkt blir no bruktesom ein del av marknadsføringa, i form av bruka-romtaler.

Forbrukarar kan i dag gå inn på ulike nettsta-der og skrive ei brukaromtale av eit produkt ellerei teneste basert på eiga erfaring. Dette kan verenyttig for andre forbrukarar som vurderer å kjøpesame vare eller teneste. Ved at forbrukarane fårmoglegheit til å formidle meininga si om kvalite-ten på eit produkt eller ei teneste til andre forbru-karar, får også dei næringsdrivande større insen-tiv til å sørgje for god kundeservice.

Brukaromtaler gir i utgangspunktet inntrykkav å vere oppfatningane til andre forbrukarar.Dessverre skjer det at brukaromtaler blir manipu-lerte og brukte til å villeie. Den næringsdrivandestår til dømes sjølv for omtalene eller betaler for åfå gode omtaler. Det hender også at kundane sineerfaringar blir presenterte på ein villeiande måte,ved at negative omtaler blir fjerna. Marknadsfø-ringslova forbyr slik praksis.

Forbrukartilsynet har tatt opp problemstillin-gar rundt villeiande brukaromtaler med fleirenæringsdrivande. Mellom anna gjennomførte For-brukarombodet (no Forbrukartilsynet) ein kon-trollaksjon av 26 norske nettbutikkar i 2016. Allebutikkane fekk beskjed om å skjerpe rutinanesine for å unngå å villeie forbrukarar med bruka-romtaler.

For å klargjere regelverket rundt brukaromta-ler i marknadsføring har Forbrukartilsynet voremed på å utarbeide rettleiingar og internasjonaleprinsipp om god praksis når det gjeld brukaromta-ler.3 Forbrukartilsynet har også utarbeidd ei eiganorsk rettleiing til næringsdrivande om krav somfølgjer av marknadsføringslova ved innsamling,handsaming og publisering av brukaromtaler.

9.4 Nettsvindel og abonnementsfeller

Ei tredje forbrukarutfordring ved netthandel ernettsvindel i form av useriøse nettbutikkar ogabonnementsfeller. Tips om falske nettbutikkarog annan svindel toppa tipsstatistikken til Forbru-karombodet (no Forbrukartilsynet) i 2017, med969 tips. I 2018 fekk Forbrukartilsynet i overkantav 1700 tips om falske nettbutikkar og annan svin-del. I falske nettbutikkar bestiller og betaler for-brukaren for varer ved å leggje inn kortinforma-sjon, men får anten ikkje vara i det heile tatt ellerfår tilsendt ei falsk merkevare. Fleire svindlararkopierer både utforminga og nettadressene til ver-kelege nettbutikkar. Den einaste skilnaden er ofteendingane på nettadressene. Dette gjer det van-skeleg å skilje mellom falske og ekte nettbutikkar.

Dei aller fleste av dei falske nettbutikkane eretablerte i utlandet og er vanskelege å få stoppa.Dersom ei eller fleire av nettsidene blir stengde,opprettar svindlarane raskt nye av same type. Pågrunn av desse utfordringane driv Forbrukartilsy-net aktivt informasjonsarbeid overfor forbrukarar.På nettsidene til tilsynet finst det ei samleside med

2 Sjå heimesida til EU-kommisjonen om forbrukarsaker ogtilsynsaksjonar («sweeps»).

3 Desse rettleiingane og prinsippa er tilgjengelege gjennomdet internasjonale nettverket av tilsynsorgan på forbrukar-området (ICEPEN).


informasjon om netthandel, der forbrukarane kanfinne informasjon som skal hjelpe dei med åavsløre og unngå typiske svindelforsøk. Her finstdet mellom anna ei liste over falske nettbutikkarbasert på tips Forbrukartilsynet har fått.

Ved såkalla «abonnementsfeller» blir forbruka-rane leia inn i abonnement utan at dei oppfattar atdet er dette som skjer. Dei klassiske tilfella er atforbrukarane får tilbod om gratis prøvepakker,der informasjon om at forbrukaren samstundesinngår eit abonnement, ikkje kjem tydeleg nokfram. I tilsynsaksjonar i 2015 og 2016 undersøkteForbrukarombodet (no Forbrukartilsynet) nor-ske nettsider der ein fekk tilbod om slike gratisprøvepakker/kampanjetilbod. Heile 49 av dei 52undersøkte kampanjane var i realiteten abonne-mentsavtaler der vesentleg informasjon om abon-nementet var gøymd bort i generelle vilkår ellerikkje blei formidla godt nok. Forbrukartilsynetoppretta sak overfor 19 av dei 20 selskapa somstod bak nettsidene, med pålegg om å endremarknadsføringa. Tre av sakene enda med at detblei gjort vedtak om tvangsmulkt eller gebyr forbrot på angrerettlova.

Ei anna form for abonnementsfelle er tilfellader utanlandske aktørar arrangerer konkur-ransar eller spørjeundersøkingar med moglegheitfor å vinne produkt, få gåvekort eller liknande fråkjende selskap som Apple. I nokre tilfelle girsvindlarane seg ut for å representere kjende sel-skap for å skape tillit hos forbrukaren, og dei bru-ker ofte sosiale medium. Felles for konsepta er atforbrukaren må betale ein låg sum for å få tilsendtein premie eller eit produkt. Forbrukarane gir dåfrå seg person- og kortopplysingar, og kontoendeira blir deretter trekt for ei uønskt abonnement-steneste. I tillegg blir mange utsette for storemengder nettsøppel og ytterlegare svindelforsøk.

Dei fleste av desse næringsdrivande er eta-blerte i land utanfor Europa, og det er derfor van-skeleg å finne effektive verkemiddel for å kunnestanse lovbrota. Når europeiske næringsdrivandestår bak lovbrot, sender Forbrukartilsynet sakenetil forbrukarstyresmaktene i landet der dennæringsdrivande er etablert. Sakshandsaminga idenne typen saker er basert på forordninga omforbrukarvernsamarbeid. Forordninga set krav tilat tilsynsstyresmaktene i landet der den nærings-drivande er etablert, skal gripe inn for å stanselovbrota. Dessverre tek dette lang tid i mangesaker. Ei evaluering av forordninga som Kommi-sjonen har gjennomført, viste at forordninga fun-gerte godt, men at det var potensial for eit endåmeir effektivt samarbeid mellom tilsyna. Derforhar EU vedteke ei ny forordning om forbrukar-

vernsamarbeid. Forordninga trer i kraft i januar2020.

Den nye forordninga inneheld meir detaljerteog forpliktande reglar om samarbeidet mellom til-syna. Tilsyna får også utvida makt til å undersøkjeog handheve regelverket. Tilsynsstyresmakteneskal mellom anna, sjølve eller via ein domstol,kunne fjerne digitalt innhald eller stengje tilgan-gen til nettsider, appar og andre nettbaserte gren-sesnitt for å slå ned på lovbrot som ikkje let segstoppe på andre måtar. Dette vil til dømes kunnevere praktisk ved tilfelle av nettsvindel der dennæringsdrivande som står bak nettsida, er ukjend.

Regjeringa vil arbeide vidare for å hindre atforbrukarane blir lurte ved netthandel. Forbrukar-tilsynet vil mellom anna utvikle fleire informa-sjonstiltak retta mot forbrukarane. I tillegg vilarbeidet med tilsyn og rettleiing på digitalområdetstå sentralt. Regjeringa vil også leggje til rette foreit effektivt internasjonalt tilsynssamarbeid gjen-nom forordninga om forbrukarvernsamarbeid, forå sikre rettane til forbrukarane på nettet.

9.5 Digital forbrukarinformasjon

Digital teknologi har opna for nye moglegheiternår det gjeld kostnadseffektiv innsamling, proses-sering og formidling av data. Dette har mellomanna ført til utvikling og framvekst av både offent-lege og private samanlikningstenester for forbru-karane, der ein kan samanlikne varer og tenesteretter pris, kvalitet eller andre parametrar. Sam-stundes er forbrukarane i dag så å seie alltid koplatil nettet, og dei har terminalen (smarttelefonen) ilomma i kjøpssituasjonen. Dermed har dei alltidlett tilgang til marknadsoversikter, andre saman-likningsverktøy og informasjon om rettane sine.Samanlikningstenester kan vere nyttige for for-brukarane, ikkje minst når det gjeld netthandel.

9.5.1 Private samanlikningstenester

Det finst i dag ei rekkje private digitale saman-likningstenester med oversikt over til dømes pri-sar eller rettar i enkeltmarknader. Private saman-likningstenester finst til dømes på flyreiser (sommomondo.com), hotell (som Tripadvisor ellerbooking.com) eller elektronikkprodukt (som pri-sjakt.no). Forbrukarane sparer tid og krefter på åfå ei samla oversikt over tilgjengelege produktframfor å undersøkje tilbodet hos kvar enkelt til-bydar. Slike samanlikningstenester kan ved åbidra til auka kundemobilitet potensielt føre til at


tilbydarane konkurrerer hardare for å gi lågareprisar og eit betre utval til forbrukarane.

Samstundes har forbrukarorganisasjonar iNoreg og andre europeiske land peikt på enkelteutfordringar ved private samanlikningstenester,nemleg at dei ikkje er pålitelege, opne og ansvar-lege nok. Det er ei utfordring at dei er lite gjen-nomsiktige, ofte ikkje opplyser om korleis dei ran-gerer varene og produkta, og at dei heller ikkjeviser heile marknaden. Private samanlikningste-nester tilbyr ofte tenestene sine gratis til forbruka-ren, og dei tener pengar på at tilbydarane som blirpresenterte på tenesta deira, må betale for å bliinkluderte i rangeringa. Det har derfor også blittstilt spørsmål om rangeringa som blir vist, er påli-teleg, eller om tilbydarar også har betalt saman-likningstenesta for ei god plassering. I tillegg sam-lar også slike tenester inn personopplysingar, ogpersonvernet til brukaren er derfor eit moment idiskusjonen om tenestene.

Regjeringa er positiv til private saman-likningstenester, men støttar samstundes interna-sjonalt arbeid for at dei skal bli meir transparenteog gi ei mest mogleg rettferdig rangering avvarene og tenestene dei samanliknar. I forslags-pakka A New Deal for Consumers frå EU-kommi-sjonen blei det føreslått reglar som skal sikre for-brukarane betre informasjon om mellom anna kvafor kriterium som ligg til grunn for rangeringa avsøkjeresultata, og om den dei handlar med, ernæringsdrivande eller forbrukar. Noreg utar-beidde saman med EØS/EFTA-partnarane Islandog Liechtenstein ein felles posisjon med støtte tilforslaga, men med tilråding om å styrkje forbru-karvernet ytterlegare. I kompromisset som einblei einige om i mars, er forbrukarvernet styrkt.Regelverket blir venteleg formelt vedteke i løpetav 2019.

9.5.2 Offentlege marknadsportalar

Forbrukarrådet har ansvaret for å utvikle deifleste av portalane som er oppretta i offentlegregi. Rådet driv i dag tre marknadsportalar:finansportalen.no, hvakostertannlegen.no ogstrømpris.no. Gjennom desse portalane får forbru-karane oversikt over tilbod i marknadene forfinansielle tenester, tannhelsetenester og straum.Marknadsaktørane er pålagde å gjere informasjonom dei relevante varene eller tenestene tilgjenge-leg for marknadsportalane.

Marknadsportalane skal fungere som kost-nadseffektive verktøy for å gjere det enklare å tagode avgjerder, spesielt i marknader der informa-sjonen er uoversiktleg eller kompleks, og der det

er skeiv maktfordeling mellom forbrukarar og til-bydarar. Portalane dekkjer marknader ein harkonkludert med at forbrukarane har eit særlegbehov for informasjon om. I ein del marknaderfinst det allereie gode private samanlikningstenes-ter, mellom anna for flyprisar og hotell. I slike til-felle er det ikkje tenleg å opprette offentlege por-talar.

Fordelen med marknadsportalar i offentlegregi er at ein i større grad kan sikre nøytralitet,transparens og at tenesta i størst mogleg utstrek-ning kan dekkje heile marknaden. Med offentlegemarknadsportalar kan ein dermed bøte på nokreav utfordringane som gjeld private samanliknings-tenester. Dersom offentlege marknadsportalarskal vere eit effektivt verkemiddel, stiller det sam-stundes store krav til kvaliteten og innhaldet i por-talane. Eit offentleg «stempel» inneber at detoffentlege må gå god for innhaldet. Det krev høgkvalitet og god kvalitetssikring av innrapportertedata. Det inneber mellom anna at produkta somblir presenterte, må oppfylle nasjonalt regelverkder dette er relevant. Marknadsportalane må ogsåvere brukarvennlege, og dei må formidle innhal-det på ein måte som gjer at tenestene blir opp-levde som nyttige for forbrukarane.

Frå eit konkurranseperspektiv er det bådepositive og negative sider ved utviklinga av slikeverktøy. På den eine sida får forbrukarane betreinformasjon, og søkjekostnadene deira går ned.Dette vil i utgangspunktet indikere at konkurran-sen blir styrkt. På den andre sida vil konkurran-sen kunne bli svekt av at konkurrentane får til-gang til den same informasjonen. Når tilbydaranei ein marknad får fullstendig oversikt over prisar,kan det føre til stillteiande prissamarbeid. Eit vik-tig spørsmål har vore om portalane har denønskte effekten på forbrukarane og marknaden.Dåverande BLD hadde eit ønskje om å greie utdette spørsmålet nærare, med utgangspunkt iFinansportalen. Departementet gav i 2018 konsu-lentselskapet Menon Economics i oppdrag å gjen-nomføre ei evaluering av Finansportalen, der deiogså skulle drøfte nytteverdien av marknadspor-talar meir generelt. Menon leverte rapport omarbeidet sitt i september 2018. I rapporten fram-hevar dei at det offentlege kan vurdere å etableremarknadsportalar når følgjande kriterium er opp-fylte:1. Konkurransen i marknaden er dårleg på

grunn av store søkjekostnader.2. Det finst ikkje gode private løysingar.3. Det er ikkje fare for koordinerte effektar.4. Preferansane til forbrukarane er mest mogleg

eindimensjonale og homogene.


Eit alternativ til å utvikle offentlege marknadspor-talar som eit verkemiddel for forbrukarinforma-sjon er å opprette offentlege godkjenningsordnin-gar der private samanlikningstenester kan søkjeom godkjenning frå ei offentleg styresmakt.

Nasjonal kommunikasjonsmyndigheit (Nkom)har gått frå å drifte ein offentleg marknadsportalpå ekomområdet – telepriser.no – til å adminis-trere ei autorisasjonsordning for private løysingar.For at Nkom skal gi autorisasjon til ei saman-likningsteneste, må tenesta oppfylle visse krite-rium. Desse kriteria handlar om at tenesta måvere tilgjengeleg, nøyaktig, transparent, objektivog fullstendig.

Regjeringa vil føre vidare dei eksisterandeoffentlege marknadsportalane i Forbrukarrådet.Dei ovannemnde kriteria vil liggje til grunn nårein skal vurdere å opprette nye slike portalar. Deioffentlege marknadsportalane må kjempe ommerksemda til forbrukarane mot ei rekkje andrekjelder, som sosiale medium, system for bruka-romtaler, søkjemotorar og så vidare. Dette gjerdet viktig å marknadsføre dei offentlege mark-nadsportalane godt. Framover blir det viktig å

arbeide for å gjere innbyggjarane betre kjendemed dei eksisterande marknadsportalane.

9.6 Regjeringa vil

• fortsetje arbeidet med å sikre trygg netthandelfor forbrukarane, mellom anna ved hjelp avinformasjonstiltak retta mot forbrukarar ognæringsdrivande

• prioritere tilsyn med næringsdrivande når detgjeld marknadsføring og sal av varer og tenes-ter til forbrukarar på nettet, som ein del av styr-kinga av Forbrukartilsynet i 2019

• leggje til rette for eit effektivt internasjonalt til-synssamarbeid gjennom forordninga om for-brukarvernsamarbeid

• støtte opp om internasjonale initiativ som skalvere med på å sikre meir openheit og transpa-rens i private samanlikningstenester

• vidareføre og vidareutvikle dei offentlegemarknadsportalane i Forbrukarrådet


10 Tilgang til breiband med høg hastigheit

Figur 10.1

Foto: Johnér

10.1 Innleiing

For forbrukarane er internettilgang ein grunnleg-gjande føresetnad for å utnytte moglegheitene iden digitale kvardagen. Forbrukarane treng inter-nett for å hente informasjon, utføre transaksjonarog kommunisere med næringsdrivande og sty-resmakter. Ei rekkje tenester, som underhald-nings- og banktenester og nettbaserte delingste-nester, krev internettilkopling. Tilgang til inter-nett er også viktig for samfunnsutviklinga, bådeøkonomisk og ut frå prinsipp som ytringsfridom.Faste og mobile breibandstenester av god kvalitetog til riktig pris er derfor grunnleggjande for sam-funnet, både på individ- og fellesskapsnivå.

Noreg toppar internasjonale samanlikningarover internettilgang, og dei norske mobilnetta harblitt kåra til dei raskaste i verda. Enkelte forbruka-rar opplever likevel nokre utfordringar knytt til til-bodet av fast og mobilt breiband:– Tilgangen til breiband med høg hastigheit er

ikkje like god i heile landet.– Det er avgrensa valfridom av tilbydarar med

dei høgaste hastigheitene i enkelte delar av lan-det.

– Forbrukarar opplever lange bindingstider ogmanglande individuell tilpassing i bustadsa-manslutningar, som burettslag og sameige.

– Konkurransen i mobilmarknaden er ikkje likegod som i dei andre nordiske landa, og det


fører til at norske forbrukarar må betale meirfor mindre data.

– Forbrukarane kan ha utfordringar med å få godoversikt over tilboda av fast breiband.

Regjeringa legg til grunn ein marknadsbasert ogteknologinøytral breibandspolitikk. Det skal fram-leis leggjast til rette for effektiv konkurranse ogmarknadsbasert utbygging gjennom effektivregulering av sektoren. Regjeringa har som mål atalle husstandar skal ha tilbod om breiband medhøg hastigheit på lang sikt. Regjeringa vil ogsåarbeide for betre forbrukarinformasjon i brei-bandsmarknaden. Vidare vil regjeringa leggje tilrette for eit tredje nett og berekraftig konkurransei marknaden for mobiltenester.

Kommunal- og moderniseringsdepartementethar hovudansvaret for breibandspolitikken, ogverkemiddel på dette området omfattar regule-ring, frekvensforvalting og tilskot til teletryggleik,teleberedskap og breibandsutbygging. Ansvaretfor tilskotet til breibandsutbygging skal overførasttil fylkeskommunane frå og med 2020. Breibands-marknaden er framleis i rask utvikling og sterktprega av teknologiske og marknadsmessigeendringar. I delar av marknaden treng ein framleisregulering for å leggje til rette for berekraftig kon-kurranse og for å fremje sikre, gode, rimelege ogframtidsretta tenester. Nasjonal kommunikasjons-myndigheit (Nkom) følgjer opp konkurranseregu-leringa i sektoren gjennom analysar og vedtak idei relevante marknadene, i tillegg til effektiv ogtenleg forvalting av frekvensressursane.

10.2 Tilgangen på breiband hos forbrukarane

Noreg er i dag eit av dei mest digitaliserte landa iverda og toppar internasjonale samanlikningarover internettilgang. Dei aller fleste husstandar ogverksemder i Noreg har tilbod om grunnleg-gjande breiband, definert som ei breibandsdekningmed minimum 4 Mbit/s kapasitet nedstraums.Dekningsrapporten til Nkom frå 2018 viser at nær100 prosent av norske husstandar har breibands-dekning med slik kapasitet. Eit tilbod om 4 Mbit/ser tilstrekkeleg til å nytte mellom anna e-post,nettbank, offentlege tenester, tilgang til lærings-plattformer, e-handel og breibandstelefoni. Stadigfleire husstandar får også tilbod om breiband medhøgare kapasitet. Ved utgangen av fyrste halvår2018 hadde 82 prosent av norske husstandar til-bod om minimum 100 Mbit/s kapasitet ned-straums. I 2018 blei det også investert bortimot

4,2 milliardar kroner i fibernett, noko som var einnedgang på nesten 450 millionar kroner saman-likna med 2017.

Talet på faste breibandsabonnement fortset åvekse. Statistikk frå Nkom viser at det ved utgan-gen av 2018 var totalt 2 080 000 slike abonnementi privatmarknaden. 86 prosent av husstandanehadde abonnement på fast breiband, og stadigfleire vel å abonnere på breiband i dei høgastekapasitetsklassene. Ved utgangen av 2018 hadde34,8 prosent av breibandskundane i privatmarkna-den abonnement med minst 100 Mbit/s kapasitetnedstraums. Tilsvarande tal ved utgangen av 2017var 24,4 prosent.

Det aukande behovet for kapasitet har utviklaseg gradvis over fleire år. Behovet har samanhengmed at stadig fleire forbrukarar bruker internetta-bonnementet til tenester som krev meir band-breidde enn tidlegare. I forbrukarmarknaden harden auka bruken av ulike såkalla over-the-top-tenester («OTT-tenester»),1 som strøyming av TV-seriar, filmar og sportshendingar, vore med på ådrive opp etterspurnaden etter breiband medhøgare kapasitet.2 Forbrukarar bruker ogsåsmarttelefon med mobilt breiband til slike tenes-ter. Den teknologiske utviklinga har potensial til åviske ut skiljet mellom fast og mobilt breiband.

10.3 Fast breiband

Regjeringa ønskjer å leggje til rette for effektivkonkurranse i breibandsmarknaden og vil i tilleggsikre at forbrukarane får fleire valmoglegheiterved kjøp av breibandstenester. I dag har kapasi-tetskrav mykje å seie for kva for aksessteknolo-giar og tilbydarar forbrukarane kan velje mellom.Det vil seie at ein får mindre å velje mellom nårkapasitetskrava aukar, og at forbrukarane harminst å velje mellom når det gjeld breiband meddei høgaste hastigheitene. Aksessteknologi ernemninga på teknologien ein bruker til å kopleseg til internett. Dei siste åra har utviklinga gått iretning av sterkare konkurranse mellom aksess-teknologiar og mellom tilbydarar.3 Inntil for få årsiden var Telenor sitt koparbaserte aksessnetthovednettet for telefoni og breiband i Noreg. Ifebruar 2019 informerte Telenor om at koparnet-

1 Over-the-top-tenester refererer til video- eller strøymeme-dium som gir forbrukaren tilgang til filmar eller TV-pro-gram ved å sende desse direkte gjennom internett.

2 Forbrukarrådet, Bredbånd – Forbrukerutfordringer i marke-det for høyhastighets bredbånd, 2018.

3 Analysys Mason, Dekningsundersøkelsen 2018.


tet skal fasast ut fram mot 2023. Utfasinga betyrisolert sett at vala mellom ulike teknologiar på siktkan kome til å bli færre. Samstundes aukar kapasi-teten i mobilnetta stadig, og over tid vil mobil-netta, etter kvart med 5G-teknologi, truleg kunneutgjere ein betydeleg konkurransefaktor også forbreiband med høg hastigheit.

Ifølgje Nkom sin dekningsrapport kunne 47prosent av husstandane i 2018 velje mellom minstto aksessteknologiar ved eit kapasitetskrav påminst 30 Mbit/s nedstraums. Dette var ein aukepå fem prosentpoeng frå 2017. Rapporten vistevidare at 50 prosent av husstandane i 2018 kunnevelje mellom minst to tilbydarar ved eit kapasitets-krav på minst 30 Mbit/s nedstraums. Dette varein auke på tre prosentpoeng frå 2017. Ved eitkapasitetskrav på minst 100 Mbit/s nedstraumskunne 27 prosent av husstandane velje mellomminst to aksessteknologiar i 2018. Vidare kunne30 prosent velje mellom minst to tilbydarar ved eitslikt kapasitetskrav.4

Telenor er den klart største tilbydaren av fastbreiband i privatmarknaden, med 38,1 prosent avmarknaden (målt etter talet på abonnement) vedutgangen av 2018. Sjølv om Telenor har mistmarknadsdelar over fleire år, har selskapet fram-leis ein meir enn dobbelt så høg del av marknadensom Get (no ein del av Telia Company), som erden nest største tilbydaren av fast breiband i pri-vatmarknaden.

Ei hovudutfordring er å leggje tilhøva til rettefor vidare nettutbygging og eit godt tilbod av brei-bandstenester over heile landet. For å stimulere tilauka konkurranse må også utfordrarar i markna-den, inkludert nye aktørar, få tilgang til den eksis-terande infrastrukturen. Ei utfordring for nettut-bygginga er at kostnadene for å byggje ut eit til-bod i område med få brukarar er svært mykjehøgare per brukar enn i område med fleire bruka-rar.

Ordninga med tilskot til utbygging av brei-band skal hjelpe til med å sikre at det blir bygd utbreiband med høg hastigheit i område utan kom-mersielt grunnlag for investeringar. Samferdsels-departementet har i 2018 gjort endringar i ord-ninga ved å gi fylkeskommunane større ansvar forkorleis dei prioriterer bruken av midlane i eigefylke. Frå og med 2020 blir ansvaret for tilskotettil breibandsutbygging overført til fylkeskommu-nane.

Minst like viktig som tilskot er gode rammevil-kår for framføring av leidningar for breiband, sliksom reglar for graving i offentleg veg. Gode ram-mevilkår for framføring er viktig for å redusereutbyggingskostnadene. Ved utbygging av fiber-breiband utgjer gravekostnadene gjerne opp mot70–80 prosent av dei totale utbyggingskostna-dene. Regjeringa har fastsett ei ny leidningsfor-skrift som ifølgje aktørar i bransjen kan gi ei effek-tivisering på 15–25 prosent på enkeltprosjekt oggjere det mogleg å byggje ut tidlegare ulønnsameprosjekt. Dette kan medverke til at det blir bygdut meir fiberbreiband, noko som vil vere positivtfor norske forbrukarar.

Staten har inngått avtale med Telenor om leve-ringspliktige tenester. Avtala omfattar telefoni, til-knyting som gjer det mogleg å bruke internettmed låg hastigheit, og tenester til brukarar medsærlege behov. Avtala går ut 3. august 2019. Eiutfordring er derfor å få i stand ei anna og meirpermanent løysing som sikrar tenestetilbodet iheile landet, i tråd med Nasjonal plan for elektro-nisk kommunikasjon, jf. Meld. St. 27 (2015–2016)Digital agenda for Norge.

Når det gjeld tilbodet av fast breiband til for-brukarar, er det ulike utfordringar i marknadenfor einebustader på den eine sida og bustadsa-manslutningar (burettslag, sameige osv.) på denandre. I marknaden for einebustader er utfordrin-gane gjerne knytte til prisen på breibandet og detå få bygd ut dekning med god nok kvalitet. Spesi-elt utanfor tettbygde strøk krev utbygging av brei-band store investeringar. I marknaden for bustad-samanslutningar er prisane for forbrukarane låge,men her blir forbrukarane ofte låste til kollektiveavtaler der ein i avgrensa grad kan gjere individu-elle tilpassingar.

For bustadsamanslutningane kan det ogsåvere ei utfordring at tilbydarar gjerne opererermed svært lang bindingstid, ofte opptil 5 år. Langbindingstid kan gi bustadsamanslutningar gun-stige prisar for dei som bur der, men avgrensarkvar enkelt forbrukar si moglegheit til sjølv å veljetilbydar av breiband. I mindre bustadsamanslut-ningar har styra ofte ikkje nok kunnskap om tilbo-det og si eiga forhandlingsmakt til å oppnå godevilkår. Forbrukarrådet rettleier bustadsamanslut-ningar om korleis dei kan forhandle og auke inn-kjøpsmakta si.

10.4 Mobilt breiband

Norske forbrukarar forventar at mobile breibands-tenester skal vere tilgjengelege med god kapasitet

4 Denne utrekninga for kapasitetskrav på minst 100 Mbit/snedstraums blei gjort for fyrste gong i 2018, og det finstderfor ikkje informasjon om endringa frå 2017 til 2018.


overalt der folk ferdast og held til. Den mobilekvardagen stiller dermed store krav til utbyggingav infrastruktur for å sikre påliteleg leveranse avnye tenester og tenester som ein tidlegare berrehadde tilgang på heime og på arbeidsplassen.5

Mobilt breiband har også potensial til å viskeut skiljet mellom fastnettbasert og mobilbasertbreibandsaksess for mange forbrukarar. Allereie idag gir 4G-netta netthastigheiter som gjer atmobilt breiband for nokre blir opplevd som eitgodt alternativ til fastnettbasert breiband.Utviklinga av 5G-nett vil kunne auke kapasiteten imobilnetta ytterlegare. Sjølv om også kapasitets-behovet vil auke, gjer dette at mobilt breiband istadig større grad er forventa å utgjere ein kon-kurransefaktor i marknaden for breiband medhøg hastigheit. Dette vil gi forbrukarane fleireaksesstilbydarar å velje mellom.

Derfor er det positivt at Noreg saman med deiandre nordiske landa er blant dei mest innovativeog digitaliserte landa i verda. Dei norske mobil-netta blei i 2018 kåra til dei raskaste i verda av detamerikanske selskapet Ookla. Det er positivt fornorske forbrukarar, som får tilgang til raske nettmed god dekning. Samstundes betaler norske for-brukarar i dag også meir for mobile datatenesterenn forbrukarane i dei andre nordiske landa. I deiandre landa i Norden er det generelt lågare prisarpå datatrafikk enn i Noreg, og det er for tida ogsåmeir vanleg med tilbod om store eller uavgrensadatapakker.6 Konkurransen mellom mobiltilbyda-rane er svakare i Noreg enn i resten av Norden. Imarknaden for mobiltelefoni, inkludert mobiltbreiband, er Telenor den største tilbydaren, mednesten 44 prosent av den private marknaden (måltetter talet på abonnement) ved utgangen av 2018.Telia er nest største tilbydar i denne marknaden.Selskapet har om lag 39 prosent av marknadenved utgangen av 2018. Derfor er mobilmarknadenregulert gjennom ekomlova, slik at andre tilbyda-rar får sleppe til i Telenor-nettet. Dette gir trulegeit større utval av tenester og lågare prisar enn vielles ville fått.

Noreg er også eitt av to land i Europa somframleis berre har to landsdekkjande mobilnett,og som ikkje har god nok konkurranse i mobil-marknaden. På bakgrunn av dette har det vore eitviktig mål for regjeringa å leggje til rette for einuavhengig tredje mobilaktør med eit eige lands-dekkjande mobilnett. Det tredje nettet har allereievore under utbygging i fleire år. Det blei bygd ut

til å dekkje 75 prosent av innbyggjarane før Tele2tapte konkurransen om frekvensar i fleirbands-auksjonen i 2013. Som følgje av dette selde Tele2verksemda si i Noreg til Ice. Ice har i dag bygd eitnett som dekkjer meir enn 80 prosent av innbyg-gjarane.

Ekomstyresmaktene arbeider gjennom regule-ringa av mobilmarknaden, og gjennom frekvens-forvaltinga, for å leggje til rette for vidare utbyg-ging av det tredje mobilnettet. Eit fullverdig tredjemobilnett vil vere med på å auke konkurransen, gilågare prisar og auka tenesteinnovasjon, til detbeste for næringslivet og forbrukarane i Noreg.

Regjeringa har vedteke at det såkalla 700MHz-bandet skal brukast til mobilkommunika-sjonstenester i framtida. I dag bruker ein dette fre-kvensbandet til kringkastingsføremål i ei rekkjeland i Europa, men det er beslutta at det frå som-maren 2020 heller skal brukast til mobilkommuni-kasjonstenester. 700 MHz-bandet har gode dek-ningseigenskapar og er også ein av ressursanesom er utpeikte for framtidig utbygging av 5G,som er den nye generasjonen mobilnett. Regje-ringa har samstundes vedteke at ledige fre-kvensar i det såkalla 2,1 GHz-bandet også skal blitildelt. Dette vil gi meir kapasitet for mobilt brei-band. Regjeringa ønskjer å tildele frekvensar ibegge banda til kommersielle aktørar i mobil-marknaden i 2019, gjennom ein auksjon. Regje-ringa vil innrette rammene for tildeling av fre-kvensressursar til mobiltenester med sikte på åleggje til rette for tre mobilnett og auka konkur-ranse i mobilmarknaden.

10.5 Forbrukarinformasjon

Forbrukarinformasjon er eit verkemiddel for åsikre kundemobilitet og konkurranse i markna-den. Nkom utvikla og dreiv i fleire år portalenTelepriser.no, som samanlikna mobil- og breibands-abonnement ut frå pris. Portalen var truleg medpå å skape betre konkurranse i sluttbrukarleddet,og førte truleg også til reduserte prisar, særleg imobilmarknaden. Portalen var viktig i ei tid då detkunne vere uoversiktleg og vanskeleg for forbru-karane å forstå kva abonnementa inneheldt, ogkorleis dei var sette saman.

I åra som har gått, har utbreiinga av særlegmobiltelefoni (Noreg har «full dekning», mednesten 6 millionar abonnement per mai 2018)gjort at brukarkunnskapane har auka mykje. Sam-stundes har abonnementa blitt veldig mykjeenklare. I dag er dei typiske abonnementa pakkersom inneheld uavgrensa bruk av tale og sms, ein

5 Meld. St. 27 (2015–2016) Digital agenda for Norge.6 Forbrukarrådet, Bredbånd – Forbrukerutfordringer i marke-

det for høyhastighets bredbånd, 2018.


definert datakvote og reglar som sikrar at forbru-karane ikkje får ei ekstra rekning for vanleg brukpå reise i utlandet («Roam Like at Home» i EØS).Selskapa kommuniserer også enklare. Dei harrelativt få abonnement til sals (typisk sorterteetter datastorleikane Small, Medium og Large), imotsetnad til tidlegare, då det var ein skog avabonnement.

Som ein konsekvens av denne utviklinga harNkom gått frå å drive samanlikningstenesta sjølvtil å overlate oppgåva til private aktørar. I 2016 lan-serte Nkom ei godkjenningsordning for saman-likning av abonnementsprisar på ekomtenester(både fast breiband og mobiltenester). Ordningainneber at private aktørar som har utvikla slikesamanlikningstenester, kan søkje Nkom om god-kjendmerking. På denne måten er det utvikla eitsamarbeid mellom offentlege og private aktørar,og ein unngår å bruke offentlege ressursar til åutvikle og drive tenester som private aktørar kangjere like godt, betre eller godt nok.

For å bli godkjend krev Nkom at tenesta skalvere tilgjengeleg, påliteleg, transparent og objek-tiv. På denne måten kan brukarar av tenesta veresikre på resultatet og anbefalinga som saman-likningstenesta gir.

Hittil er det berre prissamanlikningstenesterfor mobilabonnement som har søkt og fått god-kjenningsmerke frå Nkom. Per mai 2018 haddeNkom godkjent fem slike tenester. Erfaringa frådei fyrste åra med godkjendmerking av saman-likningstenester er at det er få klager frå forbruka-rane, og at dei som driv portalen, rettar seg etterdei endringane Nkom har bede om. Alle dei tremobilnettoperatørane (Telenor, Telia og Ice) har itillegg dekningskart tilgjengelege på nettsidenesine. Ein kan også bruke søkjetenesta Finnsen-deren.no frå Nkom til å få informasjon om plasse-ringa av basestasjonane til tilbydarane. Regjeringameiner derfor at forbrukarinformasjonen i mobil-marknaden er god nok.

Det har derimot vore lite interesse frå privateaktørar om å søkje om godkjendmerke frå Nkompå samanlikningstenester for fast breiband. Detfinst i dag enkelte nettsider som tilbyr saman-likning av tilbod om fast breiband. Men det ermykje som tyder på at desse nettsidene ikkje gireit like godt bilete av tilgjengelege tilbod, som det

tilsvarande nettsider for mobiltenester gjer. Dettekan til ein viss grad forklarast med at det vil veremeir krevjande å utvikle gode samanlikningste-nester for fast breiband, då marknaden er meirkompleks, med langt fleire tilbydarar enn i mobil-marknaden. Dette gjer det meir omfattande åhente inn informasjon. Samstundes deler ikkje deikommersielle aktørane i breibandsmarknadennok informasjon om breidbandstilbodet sitt. Der-som private aktørar skal kunne utvikle betresamanlikningstenester for breiband, er det behovfor meir detaljert geografisk informasjon om dek-ning og hyppige oppdateringar av dekningstal.

Regjeringa ser at det trengst betre forbrukar-informasjon i marknaden for fast breiband. Nkomhar derfor fått utarbeidd ein rapport om i kva gradden norske marknaden for breiband eignar seg tilsamanlikningstenester retta mot forbrukarane.Rapporten gjer greie for statlege tiltak som kanleggje til rette for betre private samanlikningste-nester for breibandsmarknaden i Noreg. Rappor-ten konkluderer med at marknaden for fast brei-band er eigna for at det offentlege skal leggje tilrette for samanlikningstenester. Rapporten inne-held også ein avgrensa samfunnsøkonomisk ana-lyse som indikerer at eit slikt tiltak vil være sam-funnsøkonomisk lønnsamt.

Regjeringa vil framover arbeide for at dei kom-mersielle aktørane i breibandsmarknaden skalleggje fram meir informasjon om kvar dei levererbreiband, slik at forbrukarane får betre mogleg-heit til å vurdere alternative teknologiar, hastig-heiter og prisar. Denne informasjonen kan einbruke til å lage private samanlikningstenester derforbrukaren kan få oversikt over breibandstilbodetpå si eiga adresse. Regjeringa vil i fyrste omgangvurdere å påleggje breibandstilbydarar å gjere slikinformasjon tilgjengeleg.

10.6 Regjeringa vil

• arbeide for at alle husstandar skal ha tilbod ombreiband med høg hastigheit på lang sikt

• leggje til rette for betre private samanliknings-tenester i breibandsmarknaden

• leggje til rette for eit tredje nett og berekraftigkonkurranse i marknaden for mobiltenester

Del IVPrioriterte forbrukarområde


11 Forbrukarutfordringar på kredittmarknaden

Figur 11.1

Foto: Johnér

11.1 Innleiing

I eit moderne samfunn er tilgang til kreditt viktigog naudsynt. Kreditt dannar grunnlag for verdi-skaping og økonomisk vekst – både for enkeltper-sonar og for heile samfunnet. Samstundes kankreditt skape problem for personar som av ulikegrunnar tek opp større lån enn dei klarer å hand-tere. Det kan skuldast at ein undervurderer kost-naden ved låneopptaket, ser for optimistisk påframtidig inntekt, eller handlar impulsivt og kort-siktig.

Regjeringa ser med uro på veksten i markna-den for usikra forbrukskreditt og har starta ei rek-kje tiltak for å få denne marknaden til å fungerebetre.

Regjeringa vil arbeide for ein forsvarleg utlån-spraksis av usikra forbrukskreditt og mindrepress i marknadsføringa av denne typen kredittar.Forbrukarar i ein sårbar livssituasjon skal ikkje blifreista til å ta opp dyr kreditt som seinare vil setjedei i ein vanskeleg økonomisk situasjon.

Det er viktig å styrkje kunnskapen om person-leg økonomi blant innbyggjarane. Kloke økono-miske val kan danne grunnlag for ein sunn framti-dig økonomi. Uheldig opptak av forbrukslån ogudisiplinert bruk av kredittkort kan motsett fåsærs negative konsekvensar. Styresmaktene skalsørgje for eit robust tilbod om hjelp og rådgivingtil dei som allereie har gjeldsproblem.


11.2 Utviklingstrekk

11.2.1 Gjeldssituasjonen i norske hushald

Gjelda til norske hushald har lenge vakse raskareenn inntektene. Som del av disponibel inntekt hargjelda meir enn dobla seg sidan byrjinga av 1980-talet. Per i dag har norske hushald i gjennomsnittei gjeld som svarer til meir enn to gonger den dis-ponible inntekta. Det er høgt både historisk ogsamanlikna med andre land.

Særleg yngre hushald har høg gjeld i høve tilinntekta. Hushalda der hovudinntektstakaren ermellom 25 og 34 år, hadde i gjennomsnitt denhøgaste gjeldsbyrda i 2016.

Marknaden for usikra forbrukskreditt utgjertre prosent av den totale gjelda til hushalda, mendenne marknaden har hatt ein kraftig vekst overfleire år, med ein topp på 17 prosent i fyrste kvar-tal 2017. Sjølv om veksten har dabba litt av og varnærare 14 prosent ved utgangen av 2018, ligg hanframleis klart over den samla gjeldsveksten i hus-halda. Usikra forbrukskreditt omfattar både ned-betalingslån utan sikring (forbrukslån) og kreditt-rammer knytte til kreditt- og faktureringskort.Den usikra forbruksgjelda til innbyggjarane utgjerno meir enn 110 milliardar kroner, og om lag halv-parten av denne summen er kredittkortgjeld.1

Gjennomsnittsrenta på usikra forbrukskreditthar ifølgje Noregs Bank lege stabilt på rundt 13–14 prosent sidan 2005.2 Dette er langt høgare ennfor andre lån, og rentene på den usikra for-brukskreditten svarer til 14 prosent av dei samlarentekostnadene til hushalda.3 Hushald med høggjeld er sårbare ved renteauke, bortfall av inntektog fall i bustadprisar, og denne risikoen aukarytterlegare ved opptak av usikra kreditt.4

For å bidra til ei meir berekraftig utvikling påmarknaden for bustadlån vedtok Finansdeparte-mentet i juni 2015 den fyrste forskrifta om krav tilnye utlån med pant i bustad (bustadlånforskrifta).I denne blir det stilt krav om mellom anna beta-lingsevne og gjeldsgrad. Forskrifta blei ført vidareog stramma inn frå januar 2017. Frå juni 2018 bleiforskrifta igjen ført vidare med enkelte mindrejusteringar. I kapittel 12, som handlar om forbru-karutfordringar på bustadmarknaden, går vi nær-are inn på bustadlånforskrifta og bustadgjelda tilhushalda.

Finansdepartementet vedtok 12. februar i år eiforskrift med krav til utlånspraksisen bankane harfor forbrukslån. Målet med forskrifta er å demperisikoen som den aukande forbruksgjelda til nor-ske hushald utgjer for norsk økonomi. Forskriftaer utforma etter same mønster som bustadlånfor-skrifta, og ho inneheld krav om mellom anna beta-lingsevne, gjeldsgrad og avdragsbetaling.

11.2.2 Utvikling i gjeldsproblem

Årsakene til gjeldsproblem er mange og saman-sette. Undersøkingar frå forbruksforskingsinstitut-tet SIFO viser at den typen gjeld som hushaldahadde størst utfordringar med å handtere i 2016,var knytt til usikra forbrukskreditt.5 Forbrukararsom både har kredittkortgjeld og forbruksgjeld, ersærleg utsette for å få betalingsproblem.6 I eiSIFO-undersøking frå 2011 av gjeldsordningssakeri Oslo utgjorde den usikra forbruksgjelda 40 pro-sent av totalgjelda, eller gjennomsnittleg om lag385 000 kroner per sak. I 2017 hadde talet auka tilnesten det dobbelte. Då var forbuksgjelda i end-ringssakar gjennomsnittleg 689 352 kroner.7

Usikra forbrukskreditt er også ei vesentleg årsak1 Finanstilsynet, Finansielt utsyn – desember 2018, 2018. 2 Noregs Bank, Aktuell kommentar 1/2017, 2017.3 Finanstilsynet, Årsmelding 2017, 2017.4 Finanstilsynet, Finansielt utsyn – juni 2018, 2018.

5 SIFO, Økonomisk utsatthet 2016, 2016.6 SIFO, Forbrukstrender 2017, juni 2017. 7 SIFO, Gjeldsordninger under press, 2018.

Figur 11.2 Gjelda til norske hushald fordelt etter type.1 År 2016.1 Opplysingane om forbrukslån er baserte på Finanstilsynet

sitt utval av bankar og finansieringsselskap, som dekkjerhovuddelen av marknaden. Med anna gjeld meiner einbillån og anna sikra gjeld utanom bustad.

Kjelde: Noregs Bank

Bustadlån Studielån Forbrukslån Anna gjeld

85

53

7


til problema i tilfella der det blir søkt om gjeldsord-ning. Undersøkinga frå 2011 viser at 32 prosent avdei som nyttar seg av gjeldsordninga, oppgir for-brukslån som hovudårsak til gjeldsproblema.

Når det gjeld utviklinga i talet på hushald medøkonomiske problem, ser SIFO ein klar trend.Omfanget av betalingsproblem fall frå byrjinga av1990-åra og inn på 2000-talet, med eit historiskbotnnivå på 2,6 prosent i 2008. Frå 2013 har detvore ein auke i talet på hushald som har slike pro-blem. I 2016 rekna SIFO ut at 7 prosent av hus-halda har tilbakevendande betalingsproblem.Dette svarer til 160 000 hushald, eller rundt355 000 personar.

Utviklinga i inkassosaker og utleggsforretnin-gar, pluss pågangen etter gjeldsrådgivingstenesterhos NAV, tyder på at stadig fleire forbrukarar harproblem med tilbakebetaling. Inkassoselskapa fekkover 8,6 millionar nye inkassosaker i 2017, nokosom svarer til ein årleg auke på ni prosent sidan2012. Dei siste to åra har ein dessutan sett ein klarauke i talet på forbrukslån som går til inkasso.Aldersgruppa med flest forbrukslån til inkasso erdei mellom 25 og 30 år. Også omfanget av utleggs-forretningar – det vil seie saker der namsmannenstiftar pant, trekkjer inntekt eller ikkje finn noko åta utlegg i – har auka kraftig dei siste åra. Talet ernesten dobla sidan 2006, og i 2016 var det omtrent350 000 utleggsforretningar. Når saka har gått sålangt at kravet må drivast inn med tvang avnamsmannen, er det ein indikasjon på at personenhar eit alvorleg gjeldsproblem. Pågangen ettergjeldsrådgivingstenester hos NAV har vore stabilthøg og auka jamleg. Om lag 16 000 personar fekkrådgiving i 2016, og rundt 9 000 personar tok kon-takt med NAV via økonomirådtelefonen. Talet påsaker etter gjeldsordningslova har likevel gått nedetter toppen i 2011, då det blei opna gjeldsforhand-ling for om lag 3 400 personar. I 2017 var talet omlag 2400. Saksmengda i 2018 var noko lågare.

Regjeringa følgjer nøye med på korleis gjelds-situasjonen i hushalda utviklar seg. I kapittel 11.3går vi inn på nokre viktige utfordringar som hus-halda har på kredittområdet, og korleis regjeringavil jobbe med desse framover. Søkjelyset er sær-leg retta mot utfordringar knytt til uheldig opptakav usikra forbrukskreditt, då ein ser at dennetypen gjeld har problematiske sider – spesielt forhushald som slit med å betale gjelda si.

11.2.3 Regulering av kredittavtaler i ny finansavtalelov

Arbeidet med ny finansavtalelov har tre føremål:for det fyrste å gjennomføre tre EU-direktiv om

høvesvis bustadlån, forbrukarkreditt og betalings-kontoar og betalingstenester, for det andre å inn-føre tiltak mot gjeldsproblem, særleg innan for-bruksgjeld, og for det tredje å modernisere utfor-minga av lova og lovregulere tilhøve som i dag erregulerte av ulovfesta kontraktsrett.

Eit utkast til ny finansavtalelov var på høyringfram til 15. desember 2017. Med utgangspunkt idette utkastet og innspela frå høyringa arbeiderregjeringa no med ein lovproposisjon med forslagtil endringar som samla vil styrkje forbrukarver-net ved inngåing av kredittavtaler.

I forslaget tek regjeringa sikte på ei samlagjennomføring av krava EU-direktiva stiller tilærleg, reieleg og profesjonell åtferd i samsvarmed pliktene som gjeld for kredittavtaler, og ellesi samsvar med det som er avtalt og fagleg forsvar-leg. Bustadlåndirektivet stiller klare krav til godforretningsskikk og profesjonell åtferd, mens for-brukarkredittdirektivet regulerer god forretnings-skikk meir indirekte. Etter norsk rett gjeld krav tilgod forretningsskikk uavhengig av føremålet medkreditten, og kravet gjeld i ekstra stor grad forverksemder som er underlagde krav til mellomanna fagleg kompetanse eller særskilt løyve.

Ei ny finansavtalelov bør sikre at forbrukaranefår nok opplysingar til at dei kan forstå og vurdereulike tilbod. Opplysingane som ein forbrukar får,bør vere klare og ikkje villeiande. Tilbod og anbe-falingar bør vere baserte på ønska og behova tilforbrukaren, og dei må i tillegg vere baserte påden økonomiske situasjonen til forbrukaren derdette er relevant. Kredittytarane bør forklare deiviktigaste eigenskapane til kredittavtala for for-brukaren, inkludert kva for konsekvensar det harviss forbrukaren ikkje betalar. Kredittytarane bør irimeleg utstrekning forsikre seg om at forbruka-ren forstår dei viktigaste opplysingane om avtalaog eventuelle åtvaringar om risiko. Lova bør ogsåinnehalde reglar om at ein for visse kredittavtalermå oppfylle opplysingsplikta ved bruk av standar-diserte kredittopplysingsskjema.

I dag er det ikkje angrerett på fastrentekredittsom overstig 700 000 kr. Noko av grunngivingafor dette var at ein meinte det ikkje var føre-målstenleg med angrerett på bustadlån. Forbru-karkredittdirektivet gir no angrerett på usikra kre-ditt som er over dette beløpet, og som skal bru-kast til renovering. Etter bustadlåndirektivet kanmedlemsstatane velje mellom å innføre angreretteller områdingstid på bustadlån. I forslaget til nyfinansavtalelov vil regjeringa gå inn for ei områ-dingstid på bustadlån og angrerett på all usikrakreditt til forbrukarar. Regjeringa vil i tillegg føre-slå at reglane om valutalån i bustadlåndirektivet


også skal gjelde for forbrukslån. Dette vil truleggjere det lite attraktivt med valutalån til forbruka-rar.

Regjeringa vil føreslå å følgje opp forslaget ihøyringsnotatet om å forby koplingssal av kreditt.Dette forslaget byggjer på krava i bustadlåndirek-tivet, men regjeringa meiner det også bør gjeldefor forbrukslån. Koplingssal vil seie at kundenberre kan få kreditten dersom han eller ho inngårei tilknytt avtale om varer og tenester, til dømes atein berre får tilgang til ein viss type varer dersomein kjøper dei på kreditt. Det bør likevel vere visseunntak til dette, mellom anna for forsikringsavta-ler (t.d. gjeldsforsikring) og krav om at kundenogså må ha konto hos kredittytaren. Forslagetinneber ei utviding av det noverande forbodet motkoplingssal etter finansføretaksforskrifta § 16-1.Likevel bør det framleis vere lov med pakkesal, tildømes at kundar som har fleire avtaler hos kre-dittytaren, får tilbod om lågare kredittrenter.

Regjeringa tek også sikte på å føreslå nyereglar om bankbyte knytt til betalingskontoar,som inneber at forbrukarar skal få hjelp til å flytteover til ein ny tenesteleverandør. I utgangspunktetvil forbrukaren kunne gi ein tenesteleverandørfullmakt til å ordne ei rekkje praktiske aspekt isamband med bankbytet. Forbrukaren vil ha retttil slik hjelp både ved byte av konto i den norskemarknaden og ved overføring av kundetilhøvet tilein bank i ein annan EØS-stat. Reglane byggjer påbetalingskontodirektivet til EU.

Høyringsnotatet inneheldt eit forslag om atågerrenter skal vere ugyldige. Regjeringa vil føl-gje opp dette forslaget. Med ågerrenter meinerein rentevilkår som står i openbert mishøve tilkreditten, eller som utilbørleg utnyttar eit avhen-gigheitstilhøve, gjeldsproblem eller økonomisknaud. Forslaget kan gjere det enklare for Finans-tilsynet eller Forbrukartilsynet å føre tilsyn medslike avtalevilkår.

Etter at forslaget til ny finansavtalelov har blittlagt fram for Stortinget, vil regjeringa sjå nærarepå om ein treng strengare reglar for marknadsfø-ring av kreditt, reglar om rett til kontant betaling,avtalereglar om såkalla «folkefinansiering» ogreglar om leigefinansiering ved til dømes privat-leasing av bil.

11.3 Utfordringar og tiltak

11.3.1 Stort omfang av kredittmarknadsføring

Det er grunn til å sjå den kraftige veksten i usikrakreditt i samanheng med den omfattande mark-

nadsføringa. Forbrukarane får tilbod om forbruks-lån og kredittkort på mellom anna internett, TV,radio, i butikkar og gjennom adressert reklame.Forbrukartilsynet påpeikar at marknadsføringaskjer i så mange kanalar at forbrukarane ikkje kanunngå å bli eksponerte. I marknadsføringa blir detlagt vekt på at ein får raskt svar og ikkje treng sik-ring. Ifølgje Forbrukarrådet blir kostnadene vedforbrukslån gjerne ikkje formidla godt nok, ogmarknadsføringa kan til tider bli oppfatta sompågåande. I ei SIFO-undersøking frå 2017 svarte50 prosent av respondentane at dei i løpet av deisiste tolv månadene hadde fått tilbod om nytt ellerutvida forbrukslån utan sjølve å ha bedt om dette.

Regjeringa har gjennom ei ny forskrift strammainn på reglane for kredittmarknadsføring. Målethar vore å hindre at forbrukarar i ein sårbar livssi-tuasjon blir freista til å ta opp dyr kreditt som sei-nare vil setje dei i ein vanskeleg økonomisk situa-sjon. Frå 1. juli 2017 har det ikkje vore lov å fram-heve kor lett det er å søkje, kor raskt ein får svarpå ein søknad, eller kor raskt ein kan få innvilgaeit lån. I tillegg til å vere tydelege, skal lånekostna-dene ikkje bli overskygde av tilbod om bonuspo-

Boks 11.1 Tilsyn frå Forbrukartilsynet

Då forskrifta tredde i kraft 1. juli 2017, sendeForbrukarombodet (no Forbrukartilsynet) utei pressemelding om at det i løpet av haustenville bli gjennomført tilsyn etter dei nyereglane.

I tilsynsaksjonen kontrollerte Forbrukar-tilsynet marknadsføringa av forbrukslån i mel-lom anna søkjemotorar (Google mfl.), e-post,nettaviser, sosiale medium og radioreklame.Gjennomgangen avdekte mange lovbrot, ogdet blei oppretta saker mot til saman 18 ulikeaktørar som anten tilbyr lån sjølve eller mark-nadsfører forbrukslån på vegner av andre. Alleaktørane endra marknadsføring etter å ha fåttbrev frå Forbrukartilsynet.

Våren 2018 gjennomførte Forbrukartilsy-net ein ny tilsynsaksjon der ein gjekk gjennommarknadsføringa av forbrukslån frå eit førti-tals aktørar. Forbrukartilsynet oppretta sakmot 14 selskap. Ti av sakene gjaldt brot påreglar i forskrifta frå 2017, mens dei fire andresakene gjaldt brot på andre reglar for mark-nadsføring av kreditt. Sakshandsaminga tilForbrukartilsynet resulterte i at alle aktøraneinnretta seg etter regelverket.


eng eller rabattar som kan gjere at forbrukaraneblir lokka til å ta opp kreditt berre for å få tilgangtil desse.

Forbrukartilsynet har gjennomført fleire til-synsaksjonar med marknadsføringa etter at dennye forskrifta blei innført. Seinast i april 2018 bleidet avdekt ulovleg marknadsføring hos 14 aktørar.Ti av desse hadde brote reglar i den nye forskrifta.Les meir om dette i boks 11.1.

Forbrukartilsynet har også rapportert atomfanget og presset i marknadsføringa ikkje serut til å ha blitt mindre etter at forskrifta blei inn-ført.

Etter at forslaget til ny finansavtalelov har blittlagt fram for Stortinget, vil regjeringa sjå nærarepå om ein treng strengare reglar for marknadsfø-ring av kreditt.

11.3.2 Hyppig bruk av forenkla kredittvurderingar

I dag er det enkelt å skaffe seg forbrukslån, ikkjeberre frå éin långivar, men frå fleire. Dette harsamanheng både med korleis kredittvurderingablir utført og det faktum at utlånarane ikkje harinformasjon om kunden si eksisterande forbruks-gjeld.

Finanstilsynet har avdekt at ei rekkje bankarmanglar gode rutinar og prosessar for å sjekkebetalingsevna til kunden. Ein del gjer berre ei for-enkla kredittvurdering med kredittscore ogundersøkjer ikkje i tilstrekkeleg grad faktorarsom kan vere relevante for betalingsevna til låne-søkjaren. Ein kredittscore gir ein poengsum somskal indikere kor stor kredittrisiko kunden utgjerpå til dømes ein skala frå 0 til 100.8 Kredittscorenkan gi ein peikepinn på det statistiske sannsynetfor at kunden kjem til å misleghalde lånet, men vilikkje seie noko om betalingsevna til den enkelte.Dette inneber at ein betalingsdyktig person kanbli nekta lån på grunn av for låg score, mens einperson heilt utan betalingsevne kan bli innvilgalån. Frå eit forbrukarperspektiv er det særs uhel-dig med forenkla kredittvurderingar som berre erbaserte på kredittscore.

Manglande eller sviktande kredittvurdering errekna som ei viktig årsak til at forbrukarar får taopp meir kreditt enn dei er i stand til å betale til-bake. Det kjem tydeleg fram av gjeldsordnings-sakene at dette er eit utbreidd problem. Ei anna

side ved denne saka er at mangelfull informasjonom lånekundane kan gi dårleg samsvar mellompris og risiko. Ved usikker informasjon om gjelds-situasjonen til lånesøkjaren vil tilbydarane av for-brukslån ofte kompensere med å setje rentahøgare enn det den reelle risikoen skulle tilseie.Lånet blir derfor dyrare.

Regjeringa har lagt vekt på to tiltak som skalsikre at tilbydarane av usikra kreditt gjer grun-dige vurderingar av betalingsevna til låntakarane:gjeldsinformasjonsordninga og regulering i nyfinansavtalelov.

I 2018 fekk tre søkjarar konsesjon av Barne- oglikestillingsdepartementet til å opprette gjeldsin-formasjonsføretak (tidlegare kalla gjeldsregis-ter). Når ein person søkjer om lån, vil kredittilby-daren kunne hente ut informasjon om den usikraforbruksgjelda til vedkomande frå eit gjeldsinfor-masjonsføretak. På den måten kan det gjerastmeir presise kredittvurderingar. Når gjeldsinfor-masjonsføretaka har vore i drift i to år, vil regje-ringa gjere ei evaluering av gjeldsinformasjons-lova for å slå fast om ho fungerer etter planen.

Regjeringa vil i den nye finansavtalelova føre-slå ein regel om at kredittytaren skal gjere ei for-svarleg kredittvurdering på grunnlag av opplysin-gar frå kunden sjølv og andre relevante kjelder(t.d. gjeldsinformasjonsføretak). Vurderinga børta utgangspunkt i om kunden har økonomisk evnetil å betale tilbake lånet etter dei vilkåra som erføreslåtte, inkludert ved ein tilsvarande rentemar-gin som for bustadlån. Ein bør ikkje kunne baserevurderinga på kredittscore åleine.

8 Kvart kredittopplysingsføretak har eigne modellar forutrekning av kredittscore. Som grunnlag for modellanenyttar ein mellom anna informasjon frå Brønnøysundregis-tra, Folkeregisteret og inkassobyrå.

Boks 11.2 Døme på forenkla kredittvurdering

Eit praktisk døme er sak 2015-073 frå Finans-klagenemnda Bank. Der blei ein kunde med eiårsinntekt på 130 000 kroner innvilga eit billånpå 440 000 kroner. Kunden eigde ikkje eigenbustad.

Banken har opplyst at lånet blei innvilgaetter ein automatisert prosess, og at det ikkjeblei henta inn opplysingar frå kunden om øko-nomien hans. Den automatiserte prosessenblei basert på likningsopplysingar for åra2010–2012, henta frå systemdatabasen. Sekre-tariatet hos Finansklagenemnda konkludertemed at banken braut plikta til å åtvare motlåneopptaket etter finansavtalelova § 47 fyrsteledd.


Regjeringa vil også føreslå at resultatet av kre-dittvurderinga skal formidlast til kunden i form aveit «trafikklyssystem». Etter dette systemet girgult uttrykk for ein viss, men likevel akseptabelrisiko. Grønt viser at kunden truleg vil kunnehandtere kreditten og ein eventuell renteaukeutan større endringar i forbruket sitt. Raudt inne-ber at kunden ikkje vil kunne betale tilbake lånetetter dei føreslåtte vilkåra eller ved ein renteauke.

Ved raudt lys meiner regjeringa at det bør vereei avslagsplikt etter mønster frå bustadlåndirekti-vet. Avslagsplikta bør berre gjelde for kundar somer forbrukarar. Ei slik avslagsplikt vil erstatte dengjeldande frårådingsplikta. Regjeringa ser likevelføre seg at det bør gjelde visse unntak frå avslags-plikta. Dei som bryt avslagsplikta, kan få sanksjo-nar i form av krav om erstatning og lemping.

Regjeringa vil følgje med på utviklinga påmarknaden for forbrukslån og vurdere behovetfor ytterlegare regulering for å bidra til at slike lånblir gitte på ein forsvarleg måte.

11.3.3 Svakheiter i forbrukarvernet ved misleghald

11.3.3.1 Inkasso

Inkassolova byggjer på ein vanskeleg balanse-gang mellom omsynet til effektiv innkrevjing påden eine sida og omsynet til rettstryggleik forskuldnaren på den andre sida. Av omsyn til skuld-naren er det gitt reglar som skal verne mot urime-leg eller urettmessig inkassopågang. Finanstilsy-net viser til at det ofte blir avdekt regelbrot som

har direkte konsekvens for skuldnarane i inkas-sosaker. Det kan her dreie seg om mellom annaforelda krav, urettmessige salær eller for høgerenter.9

Justis- og beredskapsdepartementet sette ioktober 2018 ned ei arbeidsgruppe som skalutgreie endringar i inkassoregelverket. Inkasso-bransjen har no ein annan struktur og eit annaomfang enn då den gjeldande inkassolova tredde ikraft i 1989, og tida er moden for ein gjennom-gang av regelverket. Måten inkassoverksemd vertdriven på, har endra seg mykje dei siste tiåra. Tildømes har inndrivingsprosessane ved inkassogått frå å vere manuelle og delautomatiserte tillangt på veg å bli heilautomatiserte.

Regelverksarbeidet har som mål å redusereinkassosalæra og sikre at inkassosakene blirhandsama på ein forsvarleg måte. Mandatet tilarbeidsgruppa omfattar mellom anna organise-ring og ansvar, kompetansekrav, salær ved utan-rettsleg inndriving (inkludert maksimalsatsane),salær til inkassoselskapa ved rettsleg inndriving(gjennom namsmannen og forliksrådet), klient-middelhandsaming, kravet til god inkassoskikk,utkontraktering, handsaming av personopplysin-gar og administrative sanksjonar. Arbeidsgruppahar representantar frå Forbrukarrådet, Finanstil-synet, Virke Inkasso, Finans Norge og Justis- ogberedskapsdepartementet. Arbeidsgruppa harfrist til utgangen av 2019.

9 Finanstilsynet, Inkassoloven – behov for lovrevisjon, brevdatert 7. september 2017.

Kjelde: Inkassoforskrifta og rettsgebyrlova

Tabell 11.1 Kostnader ved inndriving av eit krav på 2 500 kr

Saksgang Gebyr Beløp

Kjøp 2 500 kr

Purring 70 kr 2 570 kr

2. purring/inkassovarsel 70 kr 2 640 kr

Betalingsoppmoding 210 kr 2 850 kr

Lett inkasso 350 kr 2 850 kr

Tung inkasso 700 kr 3 200 kr

Saka går til forliksrådet 2 472 kr 5 672 kr

Saka går direkte til tvangstrekk 3 105 kr 6 305 kr

Saka går fyrst til forliksråd og deretter til tvangstrekk 5 577 kr 8 777 kr


11.3.3.2 Rentetak og kostnadstak

I fleire europeiske land har ein innført rentetak.Rentetak er ei form for prisregulering av kreditt,der det blir sett ei grense for kor høg nominelleller effektiv rente eit lån kan ha. Målet med ren-tetak er å verne forbrukarar mot høge kostnaderved misleghald og å bidra til ein meir restriktivutlånspraksis som skal hindre at sårbare gruppertek opp for mykje gjeld.

I nokre land der ein har innført rentetak, harein valt å kombinere rentetaket med eit tak på deisamla kostnadene ved lånet – eit såkalla kost-nadstak. Eit kostnadstak skal hindre at forbruka-rar med betalingsproblem får urimeleg høge kost-nader og ein ukontrollert gjeldsvekst ved langva-rig misleghald. Bakgrunnen for reguleringa avkostnadstak i Sverige og Storbritannia har fyrst ogfremst vore uro knytt til marknaden av såkalla«snabblån» og «pay day-lån». Desse små låna harkort løpetid og kan derfor få ei effektiv rente påfleire tusen prosent. I begge landa utgjer kost-nadstaket 100 prosent av lånebeløpet. Eit kost-nadstak er ikkje meint å skulle å fjerne naudsynteutgifter knytt til inndriving, men å setje ei grensefor kor stor forteneste kreditorane kan få gjennom

renter. Førebels er marknaden for små lån medkort løpetid liten i Noreg.

I finansmarknadsmeldinga for 2019 la regje-ringa fram ei utgreiing av ulike typar modellar forrentetak. I tillegg vert moglegheitene for å regu-lere kostnadstak drøfta. Konklusjonen er at einikkje bør innføre rentetak eller kostnadstak på for-brukslån no. Regjeringa legg særleg vekt på atdesse tiltaka ikkje vil vere treffsikre nok til å for-svare faren for uønskte konsekvensar, slik dennorske marknaden ser ut i dag.

Regjeringa følgjer utviklinga i marknaden forforbrukslån og effektane av innførte tiltak nøye,og vil vurdere om det er naudsynt med ytterlegareregulering. Regjeringa vil også følgje med på deierfaringane som Sverige og andre relevante landgjer seg med rentetak. Stortinget vil få ei oppda-tert orientering i finansmarknadsmeldinga forneste år.

11.3.4 Press på offentlege hjelpetenester

Det er eit forbrukarpolitisk mål å leggje til rettefor at hushalda kan meistre økonomien sin. Detteinneber både å leggje til rette for at hushaldasjølve kan handsame dei økonomiske ressursanesine på ein måte som gjer at dei unngår gjeldspro-blem og økonomiske vanskar, og å tilby føre-målstenlege tiltak for å løyse slike problem.

Alle kommunar skal ha eit tilfredsstillande til-bod om råd og rettleiing til personar med økono-miske problem. Tilbodet om økonomisk rådgivingligg hos NAV-kontora i kommunane. Mange kom-munar har eigne gjeldsrådgivarar. Ved sida av detoffentlege tilbodet har det lenge funnest eit tilbodom gratis gjeldsrådgiving gjennom studentdrivnerettshjelptiltak og betalte, private gjeldsrådgivarar.

11.3.4.1 Økonomisk rådgiving i NAV

Økonomi- og gjeldsrådgiving er ein del av rettlei-ingsplikta som sosialtenesta har etter sosialtenes-telova. Føremålet med rådgivinga er tredelt: åførebyggje økonomiske problem, å løyse akutteøkonomiske problem og å vere med på å finneheilskaplege og varige løysingar for tenestemotta-karar med behov for økonomisk rehabilitering.Ettersom gjeldsproblematikk ofte heng samanmed andre og komplekse utfordringar, vil mangetrenge anna hjelp i tillegg til hjelp med dei økono-miske problema, for å handtere den vanskelegelivssituasjonen dei er i.

I 2017 fekk 13 790 sosialhjelpmottakarar øko-nomisk rådgiving som følgje av mellombelse eller

Boks 11.3 Skilnaden mellom kostnadstak og rentetak

Kostnadstak avgrensar dei samla kostnadenefor kravet. Eit kostnadstak på 100 prosent avlånebeløpet inneber at skuldnaren ikkje kanbetale meir i renter og ekstrakostnader ennbeløpet som blei lånt i utgangspunktet. Der-som kreditten er på 20 000 kroner, skal hellerikkje kostnadene overstige 20 000 kroner.

Rentetak set grenser for kor høg rente einkan ha på eit lån. Til dømes kan taket setjastslik at den effektive renta på eit forbrukslånikkje kan vere høgare enn 40 prosent.

Eit kostnadstak kan vere eit alternativ ellersupplement til rentetak. Ved langvarig misleg-hald kan kostnadene bli særs høge, sjølv medeit rentetak. Eit kostnadstak kan derfor fun-gere som eit ekstra vern for forbrukarane vedlangvarig misleghald. I Sverige blei det nyleginnført eit kostnadstak på 100 prosent og eitrentetak for den nominelle renta på 40 prosentover referanserenta til Riksbanken. Reglanegjeld lån med ei effektiv rente som ligg meirenn 30 prosent over referanserenta.


varige betalingsvanskar, mens 16 707 personarfekk økonomisk rådgiving utan å ha stønad.

Økonomisk rådgiving, og særleg gjeldsrådgi-ving, krev god og ofte spesialisert kompetanse.Dette kan vere ei utfordring, spesielt for mindrekommunar. Behovet for økonomisk rådgiving vilogså kunne variere over tid. Det kan by på utfor-dringar med omsyn til kapasitet ved kvart enkeltNAV-kontor. I ein rapport frå 2013 påpeikte Norskinstitutt for by- og regionforsking (NIBR) at180 000 norske husstandar har ein pressa øko-nomi, mens norske kommunar registrerer om lag30 000 økonomiske rådgivingssaker i året. Insti-tuttet konkluderte derfor med at tilbodet varunderdimensjonert. Ifølgje NIBR rapportertefleire kommunar også om lang ventetid for tilgangtil tenesta. Både rettshjelptiltak og private gjelds-rådgivarar opplever derfor stor pågang. Når detgjeld kvaliteten på rådgivinga som blir gitt, finstdet ingen nyare undersøkingar av dette.

Det er gjennomført fleire tiltak for å betrekompetansen, kvaliteten og tilgangen når detgjeld tilbodet om økonomisk rådgiving og gjelds-rådgiving i kommunane. I samarbeid med NAVgjennomfører fylkesmennene opplæringsoppleggmed kurs, samlingar og faglege forum for økono-miske rådgivarar i kommunane. Det er etablertvidareutdanningstilbod innanfor økonomisk rådgi-ving ved Universitetet i Agder, Høgskulen i Inn-landet og Nord universitet. Ein del kommunar haretablert interkommunalt samarbeid om økono-misk rådgiving og gjeldsrådgiving. Det er opp-retta eit interkommunalt kompetansesenter iTrøndelag der ein prøver ut ein ny modell for åorganisere tenestene på ein måte som gir betrekvalitet i dei tyngste gjeldssakene.

Ved sida av den økonomiske rådgivinga vedNAV-kontora i kommunane har NAV ei landsom-fattande telefonteneste for personar med økono-miske problem. Siktemålet med økonomirådtele-fonen er å gjere økonomisk rådgiving lettare til-gjengeleg og å hjelpe personar med betalingspro-blem med å finne ei løysing raskare. Rådgivarane idenne tenesta driv ikkje med ordinær sakshandsa-ming, men gir råd om kva personen sjølv kangjere for å løyse ein vanskeleg økonomisk situa-sjon. I 2018 tok 14 125 personar kontakt på tele-fon, mens 9 840 tok kontakt via chat. Det er gjortfleire undersøkingar som tyder på at tenesta fun-gerer bra, med kort gjennomsnittleg ventetid.Økonomirådtelefonen er eit lågterskeltilbod og eitsupplement til den meir vidtfemnande og person-lege rådgivinga ved NAV-kontora.

11.3.4.2 Gjeldsordning

Gjeldsordningslova tredde i kraft 1. januar 1993.Siktemålet med lova er å gi personar med alvor-lege gjeldsproblem høve til å få kontroll overeigen økonomi. I ei gjeldsordning skal skuldnarensikrast eit rimeleg livsopphald og ein akseptabelbustad før resten av pengane blir fordelte på kre-ditorane. Saksmengda viser at det lenge har vore,og framleis er, eit stort behov for gjeldsordnings-lova.

Regjeringa ser verdien av eit godt fungerandesystem for å løyse gjeldsproblem i hushalda.Gjeldsordningslova er eit av dei viktigaste verke-midla for dette. Hittil har lova vore revidert to gon-ger, høvesvis i 2002 og i 2012. Regjeringa vil setje igang eit arbeid med å gå gjennom gjeldsordnings-lova med sikte på ein relativt omfattande revisjon.Ein har hausta mange erfaringar med lova sidanførre revisjon, og det er naudsynt med enkelteklargjeringar og forenklingar for å få ordninga til åfungere betre. Særleg bør ein sjå nærare på omein kan forenkle dei noverande prosessreglane.Det tek i mange tilfelle svært lang tid for ein for-brukar å få ei gjeldsordning, og ofte blir det bruktfor mykje tid hos namsstyresmaktene på relativtenkle og nokre gonger uvesentlege endringssa-ker. Det er også naudsynt å klargjere ein delspørsmål der ein har avdekt at lovverket blir prak-tisert ulikt.

SIFO har studert korleis det har gått med per-sonar som har gjennomført ei gjeldsordning.Hovudkonklusjonen i studien frå 2010 var at gjeld-sordningslova langt på veg fungerer slik ho ertenkt når det gjeld å rette opp i økonomien tilskuldnaren og sørgje for at vedkomande får for-nya tilgang til finansielle tenester. Studien viste påden andre sida at gjeldsordningslova ikkje er til-strekkeleg med tanke på inkludering i samfunnsli-vet. Lova gir ikkje skuldnaren høve til å tre inn isamfunnet på ein betre måte enn då vedkomandehadde gjeldsproblem. SIFO påpeikar at 1,5–2,5 åretter å ha fullført gjeldsordninga, er det mangesom har pådradd seg nye betalingsproblem. Heile39 prosent er i ein slik situasjon. SIFO meinerdette tyder på at mange har vanskar med å endreden økonomiske praksisen sin i ei retning somsikrar berekraftig økonomi på sikt. Tilrådinga fråSIFO er derfor å utfylle gjeldsordningslova ved åetablere gode oppfølgings- og støttetiltak rundtdei som får gjeldsordning. Regjeringa meiner atsamarbeidet mellom dei økonomiske rådgivaranei NAV og namsmennene her speler ei viktig rolle,mellom anna for å førebyggje nye gjeldsproblemhos personar som har vore gjennom ei gjeldsord-


ning. Regjeringa vil arbeide vidare med å styrkesamarbeidet mellom namsmennene og dei økono-miske rådgivarane hos NAV.

Regjeringa har også gått i gang med å samlo-kalisere sakshandsamarar i gjeldsordningssakerhos namsmennene for å skape større fagmiljø ogbetre sakshandsaming. Det har vore ei utfordringat dei mindre distrikta har hatt få gjeldsordnings-saker, og at sakshandsamarane i desse distriktadermed ikkje har fått like gode føresetnader for åbyggje kompetanse på feltet.

11.3.5 Kunnskap om personleg økonomi er viktig

Kunnskap om personleg økonomi kan fremje ellerhemme sosial mobilitet og er viktig for velferda tilkvar enkelt. Kunnskap og haldningar påverkarkorleis vi vurderer marknadsføring, om vi vel åspare framfor å ta opp forbrukslån, og om vi skjø-nar konsekvensen av det å utsetje betaling. Kunn-skap om personleg økonomi er derfor naudsyntfor å handsame eigen økonomi og unngå gjelds-problem.

Utviklinga på finansmarknaden og i pensjons-systemet gjer også at forbrukarane får eit størreansvar for store finansielle avgjerder på ein stadigmeir uoversiktleg finansmarknad. Ein sårbarheits-studie frå EU-kommisjonen viser at forbrukaraneer særleg sårbare i finanssektoren, der tilbod ogkontraktar ofte blir framstilte på ein komplisertmåte.

Samanlikna med andre OECD-land har dennorske befolkninga generelt sett gode finansiellekunnskapar. Det viser ei undersøking som stif-tinga AksjeNorge gjennomførte for OECD i2016.10 Samstundes er det store skilnader mellomgrupper i befolkninga, spesielt når det gjeld meirkompliserte økonomispørsmål. Her ser ein atunge kan mindre enn eldre, og at kvinner (uansettalder) kan mindre enn menn. Dei med lågareutdanning kan mindre enn dei med høgare utdan-ning, og dei med lågare inntekt kan mindre enndei med høgare inntekt.

Fleire nasjonale undersøkingar framhevar atungdom og unge vakse har for lite kunnskap ompersonleg økonomi. I ei SIFO-undersøking frå2014 såg ein at unge også er meir sårbare forbru-karar enn eldre, mellom anna på grunn av dårle-gare rekneevner og uøkonomisk åtferd. I tillegger unge ofte meir uerfarne i forbrukarrolla og blir

i større grad utsette for kommersielt press på net-tet. Dette aukar behovet for kunnskap.

Enkelte grupper er dessutan i ein særleg utfor-drande økonomisk situasjon som gjer at behovetfor kunnskap aukar. Personar som av ulikegrunnar står utanfor arbeidsmarknaden, unge ietableringsfasen, einslege forsørgjarar og hushaldmed høg gjeld er døme på dette. Desse gruppenehar gjerne behov for spesifikk kunnskap om kor-leis dei kan organisere og handsame ein stramøkonomi, og korleis dei kan komme seg ut av øko-nomiske vanskar.

Kunnskap står sentralt, men er ikkje deteinaste som avgjer om forbrukarane tek klokeeller gjennomtenkte finansielle val. Forsking pååtferdsøkonomi tyder til dømes på at manglandeimpulskontroll kan bidra til korttenkte finansielleval, og at forbrukarar med lågare impulskontrollvil ha større tendens til å prioritere kortsiktig for-bruk. God økonomiopplæring handlar om utvik-ling av sjølvdisiplin, haldningar og konsekvensfor-ståing av finansielle val.

Også måten forbrukarinformasjonen blir pre-sentert på, speler ei rolle for evna til å gjere godeøkonomiske val. Forbrukarrådet gjennomførte i2011 ei undersøking av kommunikasjonen mellominkassobyrå og skuldnarar. Her kom det fram atkravbreva frå inkassoføretaka blei oppfatta somuforståelege.11 Av dei 33 personane som deltok iundersøkinga, var det 31 som misforstod krav-breva. Bruk av faguttrykk og utydelege formule-ringar gjorde at forbrukarane ikkje forstod atgjelda gjekk til inkasso.

Regjeringa har lenge arbeidd for å styrkje opp-læringa i personleg økonomi. Temaet er godt dekti læreplanane i skulen, både i dei noverandeplanane og i dei nye som blei sende på høyring imars 2019. Det er også sett i gang ei rekkje initia-tiv for å styrkje opplæringa, delvis i samarbeidmed private aktørar. Eit døme her er nettsida«Skolemeny», som inneheld ulike læreverktøy ogopplæringstilbod om personleg økonomi til bruk iskulen. Nettsida er utvikla av Finans Norge og eitnettverk av private og offentlege aktørar. Regje-ringa vil halde fram samarbeidet om opplæring ipersonleg økonomi, mellom anna med finansnæ-ringa.

OECD oppmodar alle medlemsland til å eta-blere strategiar for å styrkje økonomiforståingablant innbyggjarane. 25 land har eller planlegg åinnføre slike nasjonale strategiar. Strategianeomfattar utvikling av tilpassa opplærings- og hjel-petiltak, og dei blir gjerne retta mot spesifikke

10 AksjeNorge, Nasjonal kartlegging av finansiell kompetanse,2016. 11 Forbrukartilsynet, Det håndgripelige gjort uforståelig, 2011.


delar av befolkninga (t.d. unge eller sårbare grup-per med låg inntekt). I Noreg har vi ingen over-ordna strategi for arbeidet med å styrkje forstå-inga av personleg økonomi hos innbyggjarane.Regjeringa meiner at mange vil kunne dra nytte aveit meir systematisk arbeid på dette området.Kloke økonomiske val kan danne grunnlag for einsunn framtidig økonomi. Uheldig opptak av for-brukslån og udisiplinert bruk av kredittkort kanmotsett få særs negative konsekvensar, både forden enkelte og for samfunnet.

Regjeringa vil utarbeide ein strategi for å styr-kje økonomiforståinga hos innbyggjarane. SIFOhar derfor fått i oppdrag å lage ein analyse av kor-leis den økonomiske kunnskapen og erfarings-bakgrunnen til forbrukarane påverkar vala deitek, og den økonomiske tryggleiken dei oppnår.Dette vil kunne bidra til å identifisere gruppersom er særleg utsette som følgje av låg kunnskapog svakt erfaringsgrunnlag. Strategien som regje-ringa skal utarbeide, vil kunne byggje vidare påinnsikta frå SIFO-analysen. Analysen kan fungeresom grunnlag for val av eventuelle tiltak som kan

styrkje den økonomiske kunnskapen og hand-lingsmønstra til ulike grupper når det gjeld tildømes sparing, forbruk og låneopptak.

11.4 Regjeringa vil

• arbeide vidare for å verne forbrukarane betrepå kredittmarknaden

• følgje med på utviklinga i marknaden for for-brukslån og vurdere behovet for ytterlegareregulering av marknaden

• førebyggje gjeldsproblem blant forbrukarane,mellom anna ved å utarbeide ein strategi for åstyrkje økonomiforståinga hos innbyggjarane

• setje i gang eit arbeid med å gå gjennom gjeld-sordningslova med sikte på ein relativt omfatt-ande revisjon

• arbeide vidare med å styrkje samarbeidet mel-lom namsmennene og økonomiske rådgivarari arbeids- og velferdsforvaltinga (NAV)


12 Forbrukarutfordringar på bustadmarknaden

Figur 12.1

Foto: Johnér

12.1 Innleiing

Gode bustader og butilhøve er blant dei mestgrunnleggjande velferdsgoda i eit moderne sam-funn. Ein god og trygg bustad og ein føreseielegbustadøkonomi er noko dei aller fleste ønskjer.Bustadpolitikk og bustadspørsmål er dermedogså ein viktig del av velferdspolitikken til regje-ringa. Bustader og bumiljø i Noreg er av jamt overgod kvalitet. Ei av årsakene til dette er at det overlang tid har vore lagt til rette for at flest moglegskal kunne kjøpe og eige sin eigen bustad. Hus-banken, som sidan opprettinga i 1946 har finansi-ert ein stor del av bustadene i Noreg, speler her eiviktig rolle.1 Dette er ein politikk regjeringaønskjer å føre vidare.

Norske bustadprisar har auka kraftig overfleire år. Utviklinga i bustadprisar og gjeld hengtett saman og kan forsterke kvarandre. Ein sterkvekst i bustadprisane over mange år har gjort detstadig dyrare å komme inn på bustadmarknaden.Samstundes har gjelda i hushalda auka meir enninntektene. Ei høg og aukande gjeld i hushalda setbåde enkeltforbrukarar og økonomien som heil-skap i ein sårbar situasjon. Regjeringa jobbar kon-tinuerleg med tiltak som skal vere med på å sikreforsvarlege låneopptak og ein trygg bustadøko-nomi. Også transaksjonskostnader, til dømesulike forsikringar og utgifter til eigedomsmeklarog bustadtakst, utgjer ei vesentleg økonomisk

1 Husbanken, 2018.


byrde ved bustadkjøp. Regjeringa vil gjennominformasjonstiltak og tillitsskapande digitale løys-ingar leggje til rette for at fleire på ein trygg måteskal kunne selje bustaden sin sjølve, dersom deiønskjer det.

Det er mange som opplever konfliktar vedbustadkjøp. Ei av dei vanlegaste årsakene til slikekonfliktar er usemje om den tekniske tilstandensom bustaden er i. Dette er ei byrde for dei somkonflikten gjeld. I tillegg fører det til mange tviste-saker både i klagenemnder og domstolar. Oftegjeld saka at seljaren har lagt fram utilstrekkelegeller feilaktig informasjon om bustaden. Dette kanmellom anna skuldast at tilstandsrapportane somblir brukte ved bustadsal, ikkje er gode nok.Regjeringa vurderer å forskriftsfeste krav til bådetilstandsrapportane og dei som skal utferde dei.Delar av avhendingslova er for tida (2019) underrevidering, og regjeringa har føreslått nokre lov-endringar. Eitt av måla med forslaga er å komefram til reglar som kan redusere konfliktnivået pådette området og gjere bustadhandelen tryggare.

Ein ser også forbrukarutfordringar på leige-marknaden, mellom anna knytt til manglandekunnskap om rettane som leigarane har. Fleste-parten av dei som leiger bustad, er ungdommar.Dei utgjer ei sårbar gruppe i bustadmarknaden.Sjølv om det i dag finst ulike regelverk som skalhindre urimelege leigevilkår, opplever mange lei-getakarar likevel at leigetilhøvet skaper problem. Ipressområde kan det dessutan vere vanskeleg å

finne ein eigna leigebustad på grunn av lite utbodav denne typen bustader.

12.2 Butilhøva til norske forbrukarar

Av den vaksne befolkninga i Noreg er det meirenn 80 prosent som eig bustaden dei bur i, antensom sjølveigarar eller del-/aksjeeigarar. Einebu-stader er den vanlegaste bustadtypen. Slike busta-der er nærmast einerådande i Distrikts-Noreg, sjåfigur 12.2. I større tettstader og byområde er detvanlegare med bustader i ulike bustadsamanslut-ningar (t.d. burettslag og bustadssameige). Leige-takarane er for det meste ungdom og unge vaksnesom av ulike grunnar ikkje kan eller ønskjer åkjøpe bustad. Dei fleste leigetakarar skaffar segeller ønskjer å skaffe seg eigen bustad seinare ilivet.

12.3 Prisutviklinga i bustadmarknaden

Bustadprisane har stige kraftig dei siste åra (sjåfigur 12.3). Prisane fall litt i kjølvatnet av den inter-nasjonale finanskrisa omkring 2009, men nedgan-gen blei relativt kortvarig. Også i løpet av 2017gjekk bustadprisane ned litt, men veksten tok segopp att i byrjinga av 2018. I seinare tid har prisaneutvikla seg meir moderat. Den markerte prisopp-gangen dei siste åra må sjåast i samanheng medlåge bustadlånerenter, god tilgang på lån og høgetterspurnad etter bustader. Det er vidare klareregionale skilnader i bustadprisane. Sjølv om det erOslo og områda rundt som har hatt den sterkasteveksten i bustadprisar dei siste åra, har prisvekstenpå bustader vore høg også i andre større byar.

12.4 Kostnader ved å eige og leige bustad

For dei fleste forbrukarar vil kjøp av bustad vereden største enkeltinvesteringa i livet, og bustadut-gifter legg beslag på store delar av hushaldsinn-tekta. I den nyaste forbruksundersøkinga frå SSB(2012) utgjer posten «bustad, lys og brensel» nær-are ein tredjedel av det totale forbruket og er der-med den aller største utgiftsposten for norske hus-hald. I 2012 svarte dette til om lag 11 300 kronerper månad for kvart hushald. Utgiftsbyrda har iseinare år gått ned som følgje av utviklinga både iinntekts- og rentenivå, men mykje av nedgangener nok «eten opp» av bustadprisveksten.2 Trass iprisutviklinga har altså ikkje bukostnadene auka

Figur 12.2 Bortimot halvparten av alle nordmenn bur i einebustad, og berre kvar femte bur i blokk eller leigegard. Dei regionale skilnadene er likevel store.

Kjelde: Statistisk sentralbyrå

Anna Blokk/leiegardTomannsbustad/rekkjehus

Einebustad

8,1%

48,6%

20,3%

23,0%


tilsvarande. Årsaka til dette er fyrst og fremst fal-lande bustadlånerenter. For dei fleste er det såleisikkje bukostnadene, men den høge finansielle risi-koen som har vore den største utfordringa meddei høge bustadprisane.

Det er stor skilnad på prisane i urbane og gris-grendte strøk. I 2012 utgjorde bustadutgiftene om

lag 35 prosent eller 155 000 kroner av totalforbru-ket i dei tre største byane, mot om lag 27 prosenteller 108 000 kroner i meir grisgrendte strøk.3 Idag er skilnaden truleg endå større. Bustadutgif-tene er for dei fleste fyrst og fremst knytte tilrenteutgifter på bustadlån, og bustadutgiftsnivåetblir påverka både av rentenivået og verdien påbustaden. Ein stor del av hushaldsinntekta gårmed til å betale renter og avdrag på bustadlånet.

2 Ei undersøking tyder på at bukostnadene har vore noksåstabile sidan 2010. Korrigert for inntekt har dei gått ned.Sjå rapporten Bokostnadsindeksen for norske husholdninger,som Samfunnsøkonomisk Analyse AS utførte på oppdragfrå Huseiernes Landsforbund i 2018.

Figur 12.3 Grafane viser prisutviklinga på bustader frå 2004 til 2019

Kjelde: Eigedomsverdi

-10

-5

0

5

10

15

20

100

120

140

160

180

200

220

240

260

2004 2006 2008 2010 2012 2014 2016 2018

Pro

sent

Inde

ks, j

anua

r 200

4 =

100

Bustadprisindeks Tolvmånadersvekst (høgre akse)

Figur 12.4 Gjeldsbyrde og rentebelasting frå 1988 til 2017

Kjelde: Noregs Bank og Finanstilsynet

100

120

140

160

180

200

220

240

0

2

4

6

8

10

12

14

16

18

1988 1992 1996 2000 2004 2008 2012 2016

ProsentP

rose

nt

Rentebelasting (venstre akse) Gjeldsbelasting (høgre akse)

3 Ifølgje SSB var kvadratmeterprisen på ein einebustad iNord-Trøndelag i 2016 om lag 15 000, mens prisen i Oslovar om lag 47 000 kroner.


Ifølgje Samfunnsøkonomisk analyse utgjorderenteutgifter rundt 40 prosent av dei samlabukostnadene i 2017. Låge renter har over fleireår halde renteutgiftene nede for hushalda. Sam-stundes har ei stadig høgare gjeld medverka til atdei samla utgiftene som hushalda har til gjeld(både renter og avdrag), er komne opp på om lagsame nivå som ved bankkrisa på slutten av 1980-talet og finanskrisa i 2008. Noregs Bank har sidanhausten 2018 heva styringsrenta to gonger, ogutlånsrenta til bankane har følgd etter.

12.5 Utfordringar med prisnivå, gjeldsoppbygging og risiko

Lån med pant i bustad utgjer nærare 90 prosent avgjelda til norske hushald. Utviklinga i gjelda tilhushalda heng derfor tett saman med utviklinga ibustadprisane. Desse to faktorane kan forsterkekvarandre. Gjelda til norske hushald har lengevakse raskare enn inntektene, og ho er kommenopp på eit særs høgt nivå. I gjennomsnitt har nor-ske hushald ei gjeld som er meir enn to gongerden disponible inntekta, og mange har ei gjeldsom er langt høgare enn det. Ei høg og raskt vek-sande gjeld i hushalda utgjer ei sårbarheit i økono-mien og er ei kjelde til ustabilitet. Ved høgarerente, inntektsbortfall eller kraftige fall i bustad-prisane kan hushalda måtte stramme inn på for-bruket.

For å redusere risikoen ved høg gjeld i hus-halda og høge eigedomsprisar har det i seinare årblitt innført ei rekkje tiltak. I strategien som regje-ringa utarbeidde for bustadmarknaden i 2015, bleidet lagt vekt på å bidra til ei meir effektiv tilbods-side i bustadmarknaden og ei berekraftig utvik-ling i bustadprisar og gjeld. Bustadbygginga harteke seg kraftig opp sidan 2015, og det er blittmogleg å byggje både rimelegare og raskare.Færre hushald har teke opp særs stor gjeld i høvetil inntekt. Før sommaren 2018 la regjeringa framein fornya strategi for bustadmarknaden med vektpå trygg bustadhandel, betre bumiljø, effektivebyggjeprosessar og berekraftig gjeld.

Bustadlånforskrifta blei fastsett fyrste gong i2015. Ho set enkelte rammer for utlånspraksisentil bankane, og kan vere med på å sikre at færrehushald hamnar i ein sårbar gjeldssituasjon. Iføl-gje forskrifta kan eit lån med pant i bustad ikkjeoverstige 85 prosent av bustadsverdien. Bankanemå i tillegg ta høgde for ein renteauke på fem pro-sentpoeng ved vurderinga av kredittevna til kun-den. Då forskrifta blei ført vidare frå januar 2017,blei det samstundes innført eit krav om at kunden

ikkje kan ha ei samla gjeld på meir enn fem gon-ger årsinntekta. Krava i forskrifta har gjort detvanskelegare å ta opp bustadlån som er særs høgesamanlikna med eigenkapital og inntekt. Dettekan vere utfordrande for personar som ønskjer åkjøpe bustad på stader med svært høge bustadpri-sar, og fleire må kanskje spare litt lenger ellerkjøpe ein billegare bustad. Samstundes opnar for-skrifta for at bankane kan gi unntak frå eitt ellerfleire krav i forskrifta for ein viss del av låna somblir innvilga. I samband med at forskrifta blei førtvidare frå juli 2018, blei det også opna for at ban-kane kan ta omsyn til enkelte skattefrie inntekter(t.d. barnetrygd) ved utrekninga av gjeldsgrad. Itillegg blei det opna for at bankane skal kunne tamed midlar på BSU-konto som eigenkapital vedutrekning av lånegrad.

Regjeringa ønskjer at flest mogleg skal få høvetil å etablere seg i ein bustad dei eig sjølve. Ein delvanskelegstilte på bustadmarknaden (t.d. låginn-tektsgrupper, trygda og rusavhengige) vil ikkjeklare å kjøpe eigen bustad utan offentleg støtte,sjølv om dei klarer å betale lånekostnadene. Hus-banken forvaltar derfor ulike bustadsosiale verke-middel (t.d. startlån) som gjer det mogleg forslike vanskelegstilte grupper å etablere seg påbustadmarknaden. Husbanken gir kommunanelån som dei kan låne ut vidare til vanskelegstilte.Slike lån kan bli gitte med gunstige rentevilkår,inntil 100 prosent lånefinansiering, lang nedbeta-lingstid og inntil 20 års fastrente. I 2017 formidlakommunane startlån for nesten 8,5 milliardar kro-ner.

12.6 Marknadsføring av bustader

Det er viktig at marknadsføringa av bustader ikkjeer villeiande. Dette gjeld særleg i område deromsetninga går raskt og kjøparen har lite tid til åområ seg. Det er då avgjerande at det kjem frammest mogleg utfyllande og korrekt informasjonom bustaden før vising. Forbrukartilsynet har ifleire tilfelle avdekt at det er brukt såkalla «lokke-prisar» for å få fleire til å komme på vising. I til-legg til at det er villeiande for forbrukarane, kanein slik praksis verke prisdrivande, ifølgje Forbru-kartilsynet. For å unngå dette problemet kan einetablere klarare reglar for prising av bustader somblir lagde ut for sal. Det kan vere aktuelt å eta-blere rammer for bruk av uttrykk som «prisvurde-ring frå meklar», «prisindikasjon», «låne- og verdi-takst». Når slike uttrykk blir brukte om kvaran-dre, kan det vere vanskeleg for kjøparane å vitekva som er den reelle summen ein vil ha for busta-


den. Regjeringa vil følgje med på utviklinga ibustadmarknaden på dette området og vurderenaudsynte tilpassingar i regelverket.

12.7 Høge transaksjonskostnader

Transaksjonskostnadene ved bustadhandel erhøge. Dei to største kostnadspostane her er veder-laget til eigedomsmeklaren og utgiftene til for-sikringar. Ved sal av ein bustad til 2,5 millionarkroner vil vederlaget til meklar kunne komme oppi 100 000 kroner, og utgiftene til forsikring forkjøpar og seljar kan til saman komme på 15–20 000 kroner eller meir, avhengig av mellomanna bustadtype. Det blir kvart år selt om lag100 000 bruktbustader i Noreg, og i 2015 blei detselt om lag 90 000 såkalla bustadseljarforsikringar(tidlegare kalla eigarskifteforsikringar). Årsaka tilat mange vel å teikne bustadseljarforsikring, er atavhendingslova gir seljaren ansvar for skjulte feilog manglar ved bustaden.

Også på kjøparsida er bruken av forsikringomfattande. Om lag 60 prosent av kjøparane inn-går avtale om bustadkjøparforsikring. Forsi-kringsselskapet HELP, som er dominerande påmarknaden i Noreg, opplyser å ha selt slike pro-dukt for om lag 250 millionar kroner i 2015. Éin

grunn til den vidtfemnande bruken av forsikrin-gar på dette området kan vere at eigedomsmekla-rane normalt tilrår slike forsikringar og får provi-sjon for salet av dei.

Eit tiltak som kan redusere transaksjonskost-nadene er å leggje betre til rette for at forbruka-rane skal kunne selje bustadene sine på eiga hand,utan bruk av meklar. Dette føreset digitale løysin-gar som ikkje krev spesialkunnskap, som er enkleog trygge for forbrukarane å nytte, og som skapertillit hos både kjøpar og seljar. Utfordringane ved ågjere jobben sjølv er fyrst og fremst knytt til infor-masjonsinnhenting og oppgjer. Utviklinga i digi-tale hjelpemiddel opnar for at ein kan gjere dennedelen av prosessen enklare og sikrare. Det villetruleg også blitt fleire eigensal dersom ein kunnekjøpe bustadseljar- og kjøparforsikring også vedhandel utanom eigedomsmeklar. I dag tillet ikkjeforsikringsselskapa dette.

Regjeringa vil vurdere krava til honorar- ogkostnadsspesifikasjon for eigedomsmeklarar.Dette gjeld særleg spørsmålet om kva som skalinngå i provisjonen, og kva ein kan fakturere sepa-rat. I dag blir sentrale meklaroppgåver som opp-gjer, utarbeiding av salsmateriell (prospekt) ogvising i større grad trekte ut av provisjonen. I til-legg blir det operert med kostnader som det kanvere vanskeleg å sjå kva omfattar (t.d. «tilretteleg-gingshonorar»).

12.8 Den tekniske tilstanden til bustaden

Uvisse rundt kva tilstand bustaden er i, utgjer eistor utfordring for bustadkjøparane. Mange busta-der blir rett nok selde med tilstandsrapportar,men det har vist seg at rapportane som er i bruk,kan vere ufullstendige eller direkte feil. I ein deltilfelle er dei utferda av personar med utilstrekke-lege kvalifikasjonar. I pressområda går salet dess-utan ofte så raskt at kjøparen har lite tid til åundersøkje bustaden grundig på eiga hand. I til-legg til å gi særs mange konfliktar både i Finans-klagenemnda og domstolane, verkar dette kost-nadsdrivande ved at mange vel å kjøpe forsikrin-gar som skal avgrense den økonomiske risikoenvi var inne på i avsnittet over. Ulike tiltak for å fåfram meir informasjon om bustaden som skal sel-jast (t.d. auka bruk av tilstandsrapportar), kanmotverke dette problemet. Regjeringa har fore-slått at ein ikkje skal kunne ta «som han er»- atter-hald ved handel med forbrukarar. Målet med eitslikt tiltak vil vere å gi seljaren tilskuv til å leggjefram meir og betre informasjon om bustaden, og

Boks 12.1 Rettleiing frå Forbrukartilsynet om marknadsføring av bustader

Forbrukartilsynet gav i 2018 ut ei ny rettleiingom krava som marknadsføringslova stiller tilmarknadsføring av bustader. I rettleiinga blirdet forklart kva ein må passe på når einmarknadsfører bustader i sosiale medium ogpå andre moderne annonseflater medavgrensa plass. I tillegg blir det gått inn påprismarknadsføring, bruk av illustrasjonar,lokkepris og direkte marknadsføring.

Bransjenorma som hadde blitt forhandlafram tidlegare, var utdatert på fleire punkt, ogutviklinga i mellom anna annonseformatgjorde at ein samla bransje no bad om ei opp-datert og klarare rettleiing. Den nye rettlei-inga frå Forbrukartilsynet blei utvikla i tettdialog med bransjen. Forbrukartilsynet heldjamlege foredrag for eigedomsmeklarar ogutbyggjarar om innhaldet i den nye rettleiinga,og vil følgje opp med tilsynsaksjonar og hand-saming av enkeltsaker.


dermed auke bruken av gode tilstandsrapportar.Det blir også vurdert å stille større krav til sjølverapportane og dei som skal utarbeide desse. Detfinst per i dag ingen godkjenningsordningar fordei som lagar tilstandsrapportar. Regjeringa harogså føreslått å setje ei minstegrense (i form avein eigendel på 10 000 kr) for kva manglar ein kanvise til, å klargjere kva feil og svakheiter som kanutgjere manglar etter avhendingslova, og å eta-blere eit enklare system for utmåling av prisavslagved arealsvikt, jf. Prop. 44 L (2018–2019), som bleilagt fram i 2018.

12.9 Utfordringar for leigetakarar

Det er fyrst og fremst hushald med svak økonomi,deriblant ungdom og unge vaksne, som leigerbustad. Leigetakarane er jamt over ei sårbargruppe på bustadmarknaden. Dei har ofte høgebuutgifter i høve til inntekt, ingen skattefordelarved betaling av leige og mindre butryggleik ennbustadeigarar. På den andre sida slepp leigetaka-

rane å tenkje på framtidig renteauke, og dei unn-går risikoen for økonomiske problem som følgjeav fall i bustadprisane. Det er likevel rimeleg å truat fordelane ved å eige blir oppfatta som så storeat dei fleste leigetakarar ønskjer å eige.

Dei fleste som leiger ut bustad, krev eit deposi-tum som sikring for at leiga blir betalt, og for ateventuelle skadar på bustaden blir erstatta. Forhushald med utsett økonomi kan det vere vanske-leg å skaffe pengar til dette. Depositumet kanutgjere inntil seks månaders husleige, men detmest vanlege er tre månaders leige.

Som eit alternativ til depositum har detkomme eit nytt produkt på marknaden, der leve-randøren av produktet garanterer for manglandeleige og dekning av skadar på bustaden. I garan-tiavtalen er det vanleg å flytte søksmålsbyrda vedtvistar om misleghald frå utleigar til leigar. Dettekan føre til at utleigaren krev selskapet for skadarog slitasje ved utflytting, og at det er leigetakarensom må «motbevise» at det er grunnlag for eitslikt krav. Det er grunn til å tru at det er dei mestutsette leigetakarane som må nytte seg av slikegarantiar, samstundes som det er dei som harminst ressursar til å forsvare seg mot urimelegbehandling.

I avtalene som blir inngått med den enkelte lei-getakar, kan ein til ei viss grad avvike frå reglane ihusleigelova. Utleigaren kan såleis ta frå leigeta-karen rettar eller påleggje større plikter enn detsom elles følgjer av husleigelova. Til dømes kandet bli gitt pålegg om større vedlikehaldsplikterenn det hovudregelen i lova tilseier. Det kan verevanskeleg for leigetakarane å identifisere og å for-stå konsekvensane av slike avvik.

Husleigetvistutvalet tilbyr tvisteløysing for par-tane i ein husleigeavtale. Årlege undersøkingarviser at partane gjennomgåande er nøgde ellersærs nøgde med handsaminga og avgjerdene tilHusleigetvistutvalet. Berre nokre heilt få sakerblir tekne vidare og førte inn for dei ordinæredomstolane. Utfordringa er på den andre sida atmange leigetakarar truleg ikkje er klare over atdei kan få handsama ei klage mot utleigar i Hus-leigetvistutvalet. Det primære verkeområdet tilHusleigetvistutvalet er då også avgrensa til Oslo,Bergen og Trondheim, pluss fylka rundt.

Det er viktig at det finst eit tilstrekkeleg utbodav leigebustader, slik at også dei som ikkjeønskjer eller har høve til å kjøpe, kan finne eignabustader. I pressområda i og rundt dei storebyane kan dette vere vanskeleg. For å leggje tilrette for auka tilgang på leigebustader har regje-ringa gjort det enklare og billegare å tilpasseeksisterande bustader til utleige.

Figur 12.5

Foto: Johnér


12.10 Handverkartenester på bustad

Nordmenn er på verdstoppen når det gjeld oppus-sing av bustad. Ifølgje Prognosesenteret utføreromtrent 40 prosent av husstandane ei eller annaform for oppussing i løpet av eit år, og i 2018brukte vi over 80 milliardar kroner på dette. Hus-standar som pussar opp, bruker i gjennomsnitt littover 70 000 kroner årleg. Området har dermedstor økonomisk vekt for forbrukarane.

Mykje av pengane vi bruker på oppussing, gårmed til å betale ulike typar handverkarar. I eiundersøking frå Forbrukarrådet frå 2018 svarer53 prosent at dei har kjøpt handverkartenester deisiste to åra. Dei fleste (87 prosent) svarte at deivar nøgde med kvaliteten på arbeidet som haddeblitt utført. Av dei som var misnøgde, klaga 85prosent på arbeidet. Dei fleste klaga då direkte tilhandverkaren. Berre 12 prosent tok saka vidare. Iseptember 2017 blei det oppretta ei eiga klage-nemnd for handverkartenester. Nemnda hand-samar tvistar som har oppstått i samband medarbeid som ein handverkar har utført på eigedom-men til ein forbrukar. Om lag 10 prosent av kla-gene som Forbrukarrådet får, gjeld handverkarte-nester.

Undersøkinga viser også at berre 8 prosentbrukte ein skriftleg standardkontrakt sist deikjøpte handverkartenester. 30 prosent brukteeigen kontrakt, men over halvparten (54 prosent)inngjekk berre ein munnleg avtale.

Regjeringa er oppteken av at det skal veretrygt for forbrukarane å inngå avtaler med hand-verkarar, og at det mellom anna skal finnast godeklageordningar.

Regjeringa vil at flest mogleg bruker kontraktnår dei inngår avtale om handverkartenester. Deter viktig for begge partar at sentrale vilkår som

pris, tidsbruk og ansvarstilhøve, er avklarte førein set i gang med arbeidet. Gjennom auka brukav kontraktar vil ein kunne unngå ein del konflik-tar og styrkje seriøsiteten i bransjen som heilskap.For å gi flest mogleg forbrukarar enkel tilgang tilgode kontraktar som dei kan bruke når dei inngåravtale med handverkarar, har Forbrukarrådet fri-kjøpt to slike kontrakttypar frå Standard Norge.Regjeringa vil fortsetje arbeidet med å gjere dettryggare å engasjere handverkarar.

12.11 Regjeringa vil

• endre avhendingslova slik at informasjons-grunnlaget ved bustadhandel blir betre ogbustadseljarane får tilskuv til å bruke gode til-standsrapportar

• leggje til rette for at flest mogleg av dei somønskjer det, skal kunne eige sin eigen bustad

• auke satsinga på marknadsføring av bustader,og gjennom Forbrukartilsynet slå ned på villei-ande marknadsføring, inkludert bruk av«lokkeprisar», som kan bidra til høgare bustad-prisar

• vurdere tiltak som kan gi kjøpar betre tid til åvurdere bustaden som er til sal

• vurdere endringar i regelverket for eige-domsmekling med omsyn til krav om at mekla-ren informerer om og spesifiserer eige veder-lag

• leggje til rette for auka tilbod av utleigebusta-der og sørgje for at leigetakarane blir betreinformerte om rettane sine

• fortsetje arbeidet med å gjere det tryggare åengasjere handverkarar


13 Berekraftig forbruk

Figur 13.1

Foto: Johnér

13.1 Innleiing

Sjølv om forbrukarpolitikk i all hovudsak dreierseg om å skape balanse i tilhøvet mellom forbru-karar og næringsdrivande, er det også viktig å sjåpå kva eller kor mykje som blir forbrukt, og kvasom skjer med produkt som er ferdigbrukte. For-brukarpolitikk har dermed samstundes ein nor-mativ dimensjon. Berekraftaspektet ligg til grunnfor forbrukarpolitikken i FN og EU, og er også einviktig del av det nordiske samarbeidet. Bere-kraftsomgrepet omfattar både miljø, økonomi ogsosiale tilhøve. I norsk forbrukarpolitikk er for-brukarretta informasjon og opplæring dei mestsentrale verkemidla for å leggje til rette for eitmeir berekraftig forbruk.

Granavolden-plattforma slår fast at regjeringaskal føre ein ambisiøs klima- og miljøpolitikk tuftapå forvaltaransvaret og føre var-prinsippet. Vidareheiter det at regjeringa skal føre ein politikk somgir Noreg større konkurransekraft, skaper grønvekst og nye grøne jobbar og reduserer utsleppaav klimagassar. Ei omstilling til eit moderne, bere-kraftig lågutsleppsamfunn er naudsynt. Noregskal vere eit føregangsland i utviklinga av eingrøn, sirkulær økonomi som gir betre ressursut-nytting.

Forbrukarpolitikken skal, saman med klima-og miljøpolitikken, vere ei drivkraft for nye bere-kraftige løysingar ved å leggje til rette for samar-beid mellom næringsliv, styresmakter og sivil-samfunn.


13.2 Norsk forbruk i eit berekraftperspektiv

Det er etter kvart brei semje om at forbruksnivåetvi har i dag, er høgare enn det jorda toler på sikt.1

Det europeiske miljøbyrået (EEA) går ut frå at for-bruket av naturressursar allereie er 50 prosentover bereevna som jorda har.2 Det private globaleforbruket står for om lag 60 prosent av klimagass-utsleppa i verda.3

Earth Overshoot Day (jordas overforbruks-dag), som blir rekna ut av den internasjonale for-skingsorganisasjonen Global Footprint Network,illustrerer omfanget av miljøpåkjenninga. Dette erdagen då menneska i verda har brukt opp ressur-sar tilsvarande det jorda klarer å reprodusere iløpet av eit heilt år. I 2018 fall dagen på 1. august,og trenden viser at han inntreffer tidlegare forkvart år som går.

Den nøyaktige datoen for jordas overforbruks-dag er mindre interessant enn det samla omfangetav det økologiske overforbruket, og den negativeutviklingstrenden. For dei nordiske landa inntreff

overforbruksdagen allereie på vårparten, og detteer ei påminning om at det hastar å leggje om til eitmeir berekraftig forbruk hos oss.

Det norske forbruket veks raskt, og miljøpå-verknaden frå norsk privat forbruk er høgt i globalsamanheng. Mykje av det vi forbruker i Noreg, erprodusert i andre land. Derfor er det nasjonaleforbruket med på å skape utslepp og miljøpå-verknad også utanfor landegrensene.4 Eit meirberekraftig forbruk må derfor skje gjennom bådelokalt, nasjonalt og globalt engasjement.1 Den globale kommisjonen om økonomi og klima, The New

Climate Economy Report, september 2014. 2 EEA, The European Environment. State and Outlook 2015,

2015.3 SIFO, Kunnskapsoppsummeringer forbrukerpolitikk 2018 –

Forbruk og det grønne skiftet, 2018.

Boks 13.1 Plast

Plast brukt som emballasje har ein viktig funk-sjon, særleg med tanke på mattryggleik og kvali-tet. Riktig emballering av matvarer medverkarogså til mindre matsvinn.

Som avfall skaper plasten derimot ein delproblem. Plastavfall frå forbrukarar er ei vesent-leg kjelde til marin forsøpling. Regjeringa arbei-der for å redusere alle kjelder til marin forsøp-ling, og er særleg oppteken av å kutte i brukenav eingongsartiklar av plast. Overfor ulike delarav bransjen er det mellom anna teke initiativ tileit meir forpliktande samarbeid om å reduserebruken av slike produkt der det ikkje ernaudsynt. Det er einigheit i EU om eit direktivom å redusere miljøverknadene av enkelte ein-gongsartiklar av plast, og Noreg har gitt innspeltil dette arbeidet. Noreg vil følgje opp direktivet.Regjeringa følgjer generelt opp arbeidet som

blir gjort i EU med omsyn til handtering avplast, og hjelper til der det er aktuelt.

Mikroplast blir ofte brukt som samlenem-ning for små plastpartiklar som er mindre ennfem millimeter. Partiklane stammar i hovudsakfrå slitasje og nedbryting av større plastprodukt,men også frå produkt som er tilsette mikroplast.I forbrukarsektoren vil mellom anna mikroplasti kroppspleieprodukt pluss slitasje av fibrar fråtekstilar ved vasking vere typiske kjelder tilspreiing av mikroplast (særleg gjennom avløps-vatnet). Ettersom regulering av produkt vil hastørst effekt på EU-nivå, har Noreg og andreland oppmoda EU-kommisjonen til å vurderekrav til mikroplastfilter i vaskemaskiner for hus-hald. Regjeringa følgjer vidare opp arbeidet somer sett i gang i EU for å redusere bruk av mikro-plast i kroppspleieprodukt.

4 SIFO, Kunnskapsoppsummeringer forbrukerpolitikk 2018 –Forbruk og det grønne skiftet, 2018.

Boks 13.2 Tekstilar

Produksjon av tekstilar medfører ei særs storressurs- og miljøpåkjenning. Klesindustrien eransvarleg for om lag 20 prosent av nærings-livsavfallet globalt. Eitt års forbruk av tekstilfi-brar krev 145 millionar tonn kol, og det gårmed 2700 liter vatn for å produsere éi T-skjorte av bomull.1 Tekstilproduksjon medfø-rer store utslepp av miljøgifter.

1 Fashion for Good, Nederland, 2019.


13.3 Internasjonale plikter

Det er brei internasjonal semje om at ein må løyseklima- og miljøutfordringar gjennom internasjo-nale forpliktande avtaler og ambisiøse nasjonalemål. Regjeringa er ein pådrivar for internasjonaltsamarbeid om eit meir berekraftig forbruk gjen-nom fleire forum. Samarbeid i FN, EU og Nordener dei viktigaste arenaene for samarbeid om poli-tikkutvikling knytt til berekraftig forbruk.

13.3.1 FN og 2030-agendaen

Medlemslanda i FN vedtok 2030-agendaen ogberekraftmåla i 2015. Intensjonen er å leggje tilrette for at alle skal få eit godt og trygt liv utan fat-tigdom. Berekraftmåla, som omfattar 17 mål og169 delmål, reflekterer dei tre dimensjonane iberekraftig utvikling: klima og miljø, økonomi ogsosiale tilhøve. Måla skal fungere som ein fellesog universell global agenda for land, næringsliv ogsivilsamfunn. Noreg har ei sentral rolle i det inter-nasjonale oppfølgingsarbeidet ved at statsmi-nisteren er éin av to leiarar i FN si pådrivargruppefor oppfølginga. Dette krev tydeleg og god oppføl-ging nasjonalt. Granavolden-plattforma slår fast atregjeringa ser på berekraftmåla frå FN som sen-trale for å løyse dei globale utfordringane.

Mål nr. 4 forpliktar Noreg til innan 2030 å sikreat alle elevar og studentar tileignar seg naudsyntkompetanse for å fremje ei berekraftig utvikling.

Mål nr. 12 slår fast at styresmaktene skal sikreberekraftige forbruks- og produksjonsmønster. Idette ligg fleire delmål, mellom anna at ein innan2030 skal– halvere matsvinnet per innbyggjar på verdsba-

sis– redusere avfallsmengda monaleg gjennom for-

bod, reduksjon, attvinning og ombruk– sikre at alle har relevant informasjon og medvit

om kva som er berekraftig utvikling og ein livs-stil i harmoni med naturen

13.3.2 EU og EØS-avtalen

Gjennom EØS-avtalen har Noreg ei rekkje pliktersom legg føringar for den nasjonale politikken påmange område. Døme på rettslege plikter frå EUsom legg føringar for arbeidet med berekraftigforbruk, er EU-regelverket for avfall, kjemikaliere-gelverket (REACH), reglane for energimerkingog miljømerkeordninga frå EU (EU Ecolabel).Også andre typar forbrukarvernreglar frå EU erdessutan relevante for dette arbeidet. Eit døme pådette er reglane om ansvarsperiode for varer.Regelverket slår fast kor lenge forbrukarar kanhalde seljaren eller produsenten av ei vare ansvar-leg for feil eller manglar. Ein lang ansvarsperiodekan medverke til at produsentar og importørar avforbruksvarer produserer og importerer varersom held lenger og har betre kvalitet. Med deinye reglane som EU-kommisjonen i 2015 føreslofor forbrukarkjøp av varer, ville ansvarsperioden

Figur 13.2 Berekraftmåla frå FN

Kjelde: Regjeringen.no


for varer bli lik over heile Europa, med ein to årsansvarsperiode for seljar, uansett kor lenge pro-duktet er meint å skulle vare. I Noreg er seljaren iutgangspunktet ansvarleg for feil og manglar i toår etter kjøpet. For varer som er meint å skullevare vesentleg lenger (t.d. bilar, kvitevarer ogmøblar), er denne fristen forlenga til fem år. Idirektivet som blei formelt vedteke 20. mai 2019er føresegnene om ansvarsperioden ikkje fullhar-moniserte, slik det opphavleg blei føreslått. NårNoreg tek reglane inn i EØS-avtalen og gjennom-fører dei i norsk rett, kan vi såleis føre vidare denfemårige reklamasjonsfristen for varer.

I desember 2015 la EU fram ei pakke om sirku-lær økonomi. Pakka inneheldt ein handlingsplanog forslag til rettsakter som mellom anna setambisiøse krav til attvinning av materialar, avfalls-handtering og forsøpling innan 2025. EU-reglanefår mykje å seie for Noreg på dette området, gjen-nom EØS-avtalen.

13.3.3 Nordisk ministerråd

Strategien som Nordisk ministerråd i 2013 la framfor berekraftig utvikling – Ett gott liv i ett hållbartNorden – utgjer den overorda og tverrsektorielleramma for arbeidet til Nordisk ministerråd. I sep-tember 2017 lanserte dei nordiske samarbeidsmi-nistrane programmet Generation 2030. Program-met er retta mot område der Norden har fellesutfordringar med å nå berekraftmåla frå FN. Framtil 2020 inneber det ei særleg satsting på berekraf-tig produksjon og forbruk. I desember 2018 komeit nytt nordisk samarbeidsprogram for miljø ogklima: Nordiskt samarbetsprogram för miljö och kli-mat 2019–2024. Programmet slår fast at dei nor-diske landa i den komande seksårsperioden skalsamarbeide om miljø- og klimapolitikken for åmedverke til ei berekraftig utvikling i Norden, EUog globalt. Dette inneber mellom anna eit fram-hald av innsatsen med å implementere FN-målafor berekraftig utvikling (Agenda 2030). Sentralt iprogrammet står også arbeid for ein sirkulær øko-nomi som medverkar til å halde forbruk og pro-duksjon innanfor det som naturen toler.

13.3.4 Produktkontroll og kjemikaliepolitikk krev internasjonale løysingar

Kjemiske stoff blir brukte i alle typar produkt, pri-mært for å gjere dei betre. Vi finn såleis helse- ogmiljøfarlege kjemikaliar i tekstilar, møblar, leiker,hobbyartiklar og andre heilt vanlege produkt somforbrukarane omgir seg med til dagleg. Målet forkjemikaliepolitikken er å redusere risikoen for

helse- og miljøskader knytt til utslepp og bruk avkjemikaliar generelt, og på den måten medverketil eit meir berekraftig forbruk.

Å fase ut miljøgifter i forbrukarprodukt er høgtprioritert. Ettersom miljøgifter blir transporterteover landegrenser, er innsatsen retta mot interna-sjonale reguleringar og avtaler. Her står det euro-peiske kjemikalieregelverket REACH sentralt. EUhar eit omfattande og ambisiøst regelverk forregistrering, vurdering, godkjenning og restrik-sjonar på kjemikaliar (REACH-regelverket), og forklassifisering og merking av helse- og miljøfarlegestoff (CLP). Noreg tek aktivt del i arbeidet med åstyrkje regelverket gjennom å fremje forbod ogevaluere stoff under REACH, og vi er ein sterkpådrivar for strengare reguleringar internasjonalt.I tillegg til merksemd rundt stoff med miljøgiftei-genskapar, blir hormonforstyrrande eigenskaparlagde vekt på når vi prioriterer kva stoff vi i Noregskal jobbe aktivt med for å få regulert i EU.

Noreg støttar også den globale kjemikaliestra-tegien SAICM (Strategic Approach to Internatio-nal Chemicals Management) og er med i ein koali-sjon av ambisiøse land i forhandlingane om eitnytt globalt rammeverk for kjemikaliar og avfall. INoreg blir det mellom anna jobba med å etablerestandardar og merkeordningar som kan styrkjehelse- og miljøaspektet for ulike produkt. SAICMhar eit overordna mål om forsvarleg forvalting avkjemikaliar innan 2020.

13.4 Døme på viktige nasjonale rammer

13.4.1 Miljøinformasjonslova og produktkontrollova

Miljøinformasjonslova sikrar retten til å krevjemiljøinformasjon frå både næringsdrivande ogoffentlege styresmakter. Lova gir forbrukarar retttil å få svar frå styresmakter og verksemder omkorleis miljøgifter i produkt, farlege utslepp ogarealinngrep kan påverke oss og miljøet vi lever i.Avslag på krav om informasjon frå verksemderkan klagast inn for Klagenemnda for miljøinforma-sjon. Lova gir også rett til å ta del i avgjerdspro-sessar som har konsekvensar for miljøet.

Produktkontrollova gir kvar og ein rett til pro-duktspesifikk informasjon om miljøforstyrringarknytt til eigenskapane til produkt, innhald, brukeller produksjon. Ein har rett til å få slik informa-sjon frå produsent, importør, omarbeidar, seljareller brukar av produkt. Retten til informasjonetter begge lovene omfattar òg informasjon omslike miljøverknader som er ei følgje av produk-sjon eller distribusjon av produkt utanfor Noreg.


Om informasjonen ikkje er tilgjengeleg, skal einspørje etter den i føregåande salsledd.

13.5 Leggje til rette for eit meir berekraftig forbruk

Regjeringa vil vere ein pådrivar for samarbeid ogfrivillige ordningar som kan medverke til eit bere-kraftig forbruk. Pådrivarrolla krev at regjeringalegg til rette for at forbrukarar, næringsdrivandeog andre aktørar tek steg i berekraftig retning.For dette siktemålet er det viktig at aktørane harrelevant informasjon og kompetanse. Regjeringalegg derfor opp til kunnskapsinnsats på fleire are-naer.

13.5.1 Samarbeidsforum for berekraftig forbruk

Det er mange miljø som engasjerer seg for eitmeir berekraftig samfunn. Like fullt ser det ut til åmangle eit samlingspunkt for næringsdrivandesom er i direkte kontakt med forbrukarar (t.d.større handelskjeder), ekspertar (forskarar, miljø-organisasjonar, forvalting) og andre interessentar(t.d. Forbrukarrådet, Innovasjon Norge og ulikebransjeorganisasjonar).

Regjeringa vil etablere eit samarbeidsforumfor berekraftig forbruk. Forumet skal leggje tilrette for at private og offentlege aktørar kan møtekvarandre og utveksle kunnskap, idear og erfarin-gar med sikte på å identifisere tiltak som kan med-verke til eit meir berekraftig forbruk. Deltakaranekan typisk komme frå næringslivet, akademia,NGO-ar og styresmakter. Forumet skal hjelpeaktuelle ressursar og interessentar å finne kvaran-dre og utveksle kunnskap og idear for vidare sam-arbeid om berekraftige løysingar. Eitt av målamed forumet er å kartleggje kompetansebehovet inæringslivet på området og undersøkje korleisverksemdene kan fylle dette behovet.

Forumet kan medverke til innovasjon og ring-verknader ved at gode idear blir gjorde synlegeogså for andre enn deltakarane i forumet. Vidarekan det fungere som ein idébank for det offent-lege – til dømes i tilknyting til informasjon og opp-læring.

Forslaget om eit samarbeidsforum er delvisinspirert av den svenske satsinga «Forum för mil-jösmart konsumtion». Konsumentverket har fåttansvar for forumet, som blir utvikla i samarbeidmed forskarar, næringsliv, kommunar, regionarog sivilsamfunnet elles. Forumet skal bli eit kunn-skapssenter der ein spreier gode døme og arbei-der fram praktiske løysingar for eit meir berekraf-tig forbruk. Samstundes blir det utvikla ein digitalmøtestad som skal lette samarbeidet mellomaktørar. Regjeringa vil i arbeidet med dette forsla-get trekkje på erfaringane frå det svenske foru-met. Omfang og innretning på samarbeidsforumetblir tilpassa budsjettrammene som gjeld til kvartid.

13.5.2 Merkeordningar

For at forbrukarane skal kunne gjere gode val nårdei handlar, må relevant og objektiv informasjonvere lett tilgjengeleg. Merkeordningar som girinformasjon i kjøpssituasjonen, kan vere nyttigefor forbrukarane. Ulike former for produktmer-king er utbreidde.

Forbruksforskingsinstituttet SIFO gjorde i2011 ei større undersøking av korleis forbruka-rane opplever mangfaldet av merke på daglegvare-marknaden.5 SIFO fann godt over 100 ulike merke(vidt definert) i daglegvarehandelen. Undersø-kinga viste at dei fleste forbrukarane var nøgdemed merkeordningane, og at det var høgast tillittil dei offentlege merka. Forbrukarane som sette

Boks 13.3 Klarlegging av etikkinformasjonsplikta

Mange forbrukarar er opptekne av korleis pro-dukta dei handlar, påverkar miljøet, og kvanæringsdrivande gjer for å sikre grunnleg-gjande rettar og høvelege arbeidsvilkår forarbeidarane som produserer varene. På bak-grunn av to oppmodingsvedtak frå Stortinget,sette regjeringa i 2018 ned eit utval som skalundersøkje ei mogleg lov om etikkinforma-sjon.1 Utvalet skal vurdere om ein bør påleg-gje næringsdrivande å informere forbruka-rane om kva dei gjer for å ta samfunnsansvar ileverandørkjedene sine. Dersom utvalet mei-ner at ein kan og bør regulere dette gjennomlov, skal utvalet føreslå eit verkeområde forinformasjonsplikta og korleis ein bør hand-heve plikta. Utvalet skal levere innstillinga siseinast 1. desember 2019.

1 Oppmodingsvedtak nr. 890 (2015–2016) og oppmo-dingsvedtak nr. 200 (2017–2018).

5 SIFO, Seleksjon og ignorering – Forbrukerstrategier for åmanøvrere i merkemangfoldet, 2011.


seg inn i og nytta relevante merkeordningar nårdei handla, var stort sett dei som var opptekne avbestemte vareeigenskapar. Eit viktig funn i under-søkinga var behovet for betre informasjon om kvadei ulike merka inneber. I 2012 fekk Forbrukarrå-det i oppdrag av Helse- og omsorgsdepartementetog dåverande Barne-, likestillings- og inklude-ringsdepartementet å utarbeide ei nettbasertinformasjonsløysing for dei offentlege merkeord-ningane. Målet var å styrkje effekten av merke-ordningane som forbrukarrettleiing. Merkeover-sikta som Forbrukarrådet lanserte i 2013, inne-held lettfatteleg informasjon om merkeordnin-gane ein oftast møter når ein er ute og handlar.

Offisielle miljømerke, som Svana og EU Ecola-bel, er verktøy som gjer det lettare for forbruka-rane å gjere miljømessig gode val.

I ei forbrukarundersøking som YouGovutførte for Stiftinga Miljømerking i 2018, svarte 81prosent at dei ønskjer å gjere gode miljøval når deivel produkt. Samstundes følte 76 prosent at det ervanskeleg å vite kva som er gode miljøval. Ifølgjeden same undersøkinga, er Svanemerket, Ø-mer-ket og Fairtrade dei mest kjende merkeordnin-gane som signaliserer berekraftige produkt iNoreg.

Seks av ti forbrukarar meiner at dei sjølve hareit ansvar for å velje mest mogleg berekraftig.Blant dei som kjenner til berekraftmerka (Fair-

trade, Ø-merket og Svana), seier om lag halvpar-ten at dei ser etter merkeordningane når dei hand-lar.6

Ein ekstern gjennomgang av potensialet fordet nordiske miljø- og klimasamarbeidet munna iapril 2018 ut i ein rapport med ei rekkje strate-giske tilrådingar for samarbeidet fram mot 2030.Éi av tilrådingane går ut på å støtte og styrkje detnordiske miljømerket Svana. Svana blir rekna somden beste måten det nordiske miljø- og klimasam-arbeidet kan nå direkte ut til forbrukarane på.

EU jobbar med å betre miljømerkeordningane.Mellom anna blir det jobba med verktøyetEnvironmental Footprint, som skal danne grunn-lag for eit system der miljøprofilen til produkt ogorganisasjonar kan visast på ein måte som er tru-verdig og kan etterprøvast.

Som del av ein større gjennomgang for å for-enkle og betre EU-regelverket (REFIT-program-met), har EU-kommisjonen undersøkt nærarekorleis EU Ecolabel-ordninga fungerer. I rappor-ten frå 2017 konkluderer Kommisjonen med atEU-miljømerket er føremålstenleg, men føreslårenkelte endringar for å gjere ordninga endå betre.Endringane inneber mellom anna å slå samannokre nært samanbundne produktgrupper og

Boks 13.4 Miljømerka Svana og EU Ecolabel

Svanemerket blei oppretta av dei nordiske for-brukarministrane i 1989 for å gi forbrukaranetruverdig miljøinformasjon. Merket reduse-rer miljøpåverknaden frå produksjon og for-bruk ved å vurdere heile livssyklusen til eitprodukt og alle relevante miljøproblem somoppstår undervegs. Svanemerket gjer detenkelt å velje produktet eller tenesta som ermest miljøvennleg, og står for redusertklimapåkjenning, berekraftig ressursbruk ogeit giftfritt samfunn.

EU Ecolabel er det offisielle europeiskemiljømerket. Det er eit miljømerke av sametype som det nordiske Svanemerket. Produ-sentane må dokumentere at produkta innfrirei rekkje strenge helse- og miljøkrav.

Stiftinga Miljømerking i Norge forvaltarbåde den nordiske Svana og den europeiskemiljømerkeordninga EU Ecolabel.

6 YouGov for Stiftinga Miljømerking, 2018.

Boks 13.5 Ø-merket og Fairtrade

Ø-merket er det offisielle norske økologimer-ket som gir ein garanti for at ei vare er økolo-gisk dyrka. Organisasjonen Debio eig Ø-mer-ket og kontrollerer og godkjenner økologiskproduksjon i Noreg. Mattilsynet er tilsynssty-resmakt, men har delegert tilsynet til Debio.Økologisk matproduksjon i Noreg er regulertav økologiforskrifta. Forskrifta er vedteken avLandbruks- og matdepartementet og Nærings-og fiskeridepartementet. Ho er basert på EU-standarden for økologisk produksjon.

Fairtrade er ei internasjonal merkeordningsom styrkjer bønder og arbeidarar i fattigeland gjennom handel. Merkeordninga er eigdav den ideelle organisasjonen Fairtrade Inter-national. Fairtrade-standardane sikrar betrearbeidstilhøve og handelsvilkår og gjer detmogleg å investere i produksjon, lokalsam-funn og berekraftig framtid. Den uavhengigesertifiseringsorganisasjonen FLOCERT kon-trollerer at Fairtrade-standardane blir følgde.


avvikle enkelte produktgrupper med lite gjennom-slag på marknaden.

Granavolden-plattforma varslar at regjeringavil jobbe for å styrkje dei internasjonale miljømer-keordningane. Dei siste par åra (2017 og 2018)har driftstilskotet til Stiftinga Miljømerking blittstyrkt. I kjølvatnet av dette følgde ein stor vekst italet på svanemerka produkt. Med fleire miljø-merka produkt på marknaden vil forbrukaraneenklare kunne gjere berekraftige val. Styrkingafortset i 2019. Det er eit viktig prinsipp at miljø-merkinga ikkje skal verke villeiande overfor andremiljømerke eller skape avgrensingar for andremiljøsertifiserte produkt. Regjeringa vil haldefram arbeidet retta mot dei internasjonale miljø-merkeordningane.

13.5.3 Strategi for sirkulær økonomi

Ein sirkulær økonomi går ut på å ta vare på ver-diane i produktmateriala lengst mogleg, og inne-ber ein ny måte å organisere produksjon og for-bruk på. Vi kan redusere behovet for nye materi-alressursar ved å ta i bruk forretningsmodellarbasert på digitale plattformer med vekt på forbru-kartilpassa tenester. For å sikre ei berekraftig

utvikling er det viktig å bruke om att ressursar sålangt som mogleg i staden for å ta i bruk nye.

Ein sirkulær økonomi baserer seg på aukalevetid for produkta, attvinning, reparasjon ogbruk av attvunne avfall for å lage nye produkt. Sik-temålet med ein sirkulær økonomi er at ressur-sane blir verande i økonomien sjølv om produktetdei inngår i, ikkje lenger blir brukt til det opphav-lege føremålet. Dette reduserer behovet for påfyllav nye materialar og energi. Miljøpåkjenninga iløpet av livssyklusen til eit produkt – frå uttak avnaturressursar, gjennom produksjon og brukfram til levetid er over – blir såleis mindre.

I EU står sirkulær økonomi sentralt mellomanna i arbeidet med 2020-strategien for smart,berekraftig og inkluderande økonomisk vekst. EUventar positive effektar for økonomisk vekst, sys-selsetjing, konkurransekraft og klima- og miljø-vern. I arbeidet med sirkulær økonomi i EU, ognasjonale strategiar i til dømes Sverige, Finland,Danmark og Nederland, blir det nytta ei brei til-nærming som involverer ei rekkje politikkom-råde. EU-politikken omfattar mellom anna pro-duktdesign og produksjonsprosessar, forbrukar-spørsmål, avfallshandtering, marknader forsekundære råvarer, innovasjon, forsking og inves-teringar.

I desember 2015 la EU fram ei pakke om sirku-lær økonomi. Pakka inneheldt ein handlingsplanog forslag til rettsakter som mellom anna setambisiøse krav til attvinning av materialar, avfalls-handtering og forsøpling innan 2025. EU-reglanefår mykje å seie for Noreg på dette området, gjen-nom EØS-avtalen.

Den politiske regjeringsplattforma frå Gra-navolden gir uttrykk for at Noreg skal vere eitføregangsland i utviklinga av ein grøn, sirkulærøkonomi som gir betre ressursutnytting.

Stortinget har ved handsaminga av Meld. St.45 (2016–2017) Avfall som ressurs – avfallspolitikkog sirkulær økonomi bede regjeringa om å utar-beide ein nasjonal strategi for ein sirkulær øko-nomi. Regjeringa vil komme tilbake til oppfølgingaav oppmodingsvedtaket frå Stortinget.

13.5.4 Opplæring i berekraftig forbruk

Regjeringa vil satse på betre kunnskap om bere-kraftig forbruk gjennom betre informasjon ogopplæring på ulike arenaer. I arbeidet med infor-masjon og opplæring vil vi kunne trekkje vekslarpå forumet vi skal etablere for berekraftig for-bruk.

Skulen er ein viktig arena både for å skape for-ståing for etikk-, miljø- og ressursproblem og for å

Boks 13.6 Er det farleg?

Nettsida www.erdetfarlig.no gir ein oversiktover dei mest helse- og miljøskadelege stoffasom finst i vanlege forbrukarprodukt. Her finnein informasjon om kvifor stoffa er farlege, kvaprodukt dei kan vere i, og kva ein eventueltskal sjå etter på innhaldslista for å unngå dei. Itillegg kan ein få hjelp til å finne dei mest mil-jøvennlege alternativa og kaste produkt på rettmåte. Dei fleste helse- og miljøfarlege stoffsom finst i forbrukarprodukt, vil i lita gradlekke ut under bruk av produktet. Derimotkan stoffa sleppe ut i miljøet ved produksjoneller dersom produkta ikkje blir leverte inn tilforsvarleg avfallshandtering. For enkelte pro-dukt er det viktig å ta naudsynte forholdsre-glar for å unngå helseskade ved bruk. Dømepå slike produkt er måling, lakk, lim og sterkevaskemiddel. Slike produkt har faremerke pånorsk om kva forholdsreglar ein må ta. Miljø-direktoratet står bak Erdetfarlig.no i samar-beid med Mattilsynet og Miljømerking. For-brukarrådet og Grønn Hverdag har også voremed på å utvikle nettstaden.


skape medvit om forbruk. Ifølgje opplæringslova§ 1-1 er målet med opplæringa at elevane skallære å tenkje kritisk og handle etisk og miljømed-vite. Temaet er utdjupa i Overordna del – verdiarog prinsipp for grunnopplæringa, som blei vedteke1. september 2017. Overordna del inneheld ogsåeit eige delkapittel som heiter «Respekt for natu-ren og miljømedvit». Der står det mellom anna atelevane skal utvikle medvit om korleis levesettetvårt påverkar naturen, klimaet og dermed samfun-net. Vidare står det at skulen skal medverke til atelevane utviklar vilje til å ta vare på miljøet.

Kunnskapsdepartementet er no i gang med åfornye læreplanane i alle fag. Overordna del liggtil grunn for fornyinga av faga. Gjennom fagforny-inga blir det innført tre tverrfaglege tema i lære-planverket: 1) folkehelse og livsmeistring, 2)demokrati og medborgarskap og 3) berekraftigutvikling. Dei tverrfaglege temaa blir dekte overfleire læreplanar i fag der det er naturleg.

Før arbeidet med å fornye læreplanane starta,blei det i juni 2018 fastsett kjerneelement i faga.Desse skal syne kva som er det viktigaste og mestsentrale i dei ulike faga, og kva som er prioriterin-gane i dei nye læreplanane. Kjerneelementa ifleire fag inkluderer berekraft på ulike måtar, mendet er for tidleg å seie noko om korleis dette kon-kret vil komme til uttrykk i læreplanane for faga.Høyringsperioden for dei nye læreplanane er 18.mars til 18. juni 2019. Dei vert fastsette hausten2019 og er klare til bruk hausten 2020.

Barne- og familiedepartementet samarbeidermed ulike aktørar for å bidra til at elevane skal fågod undervising i berekraftig forbruk. Departe-mentet samarbeider no med Senter for samar-beidslæring for berekraftig utvikling ved Høgsku-len i Innlandet om å utvikle og distribuere under-visingsmateriell. På oppdrag frå departementetarrangerer senteret også fagdagar for lærarstu-dentar og kurs for lærarar. Høgskulen har bygdopp solid kompetanse på dette fagfeltet og har eileiande rolle i arbeidet med utdanning for ansvar-leg berekraftig forbruk. I 2014 blei høgskulen til-delt UNESCO Chair-status for å sikre ekspertiseog vidareføring av arbeidet med dette temaet.Opplæringsmateriellet frå senteret er sterktetterspurt. Barne- og familiedepartementet serdet som viktig å oppretthalde kompetansemiljøetved høgskulen og ønskjer å halde fram samarbei-det om oppgåver knytte til undervising i berekraf-tig forbruk.

Som før nemnt er det meininga at dei nye lære-planane skal bli vedtekne hausten 2019. Det vil dåvere aktuelt å vurdere om Senter for samarbeids-læring kan vere med på å utvikle nye læringsres-

sursar for lærarar og skular. Samstundes er detviktig å vere klar over at nasjonale styresmakterverken vurderer eller godkjenner læremiddel. Deter opp til den enkelte lærar og skule å velje kvalæremiddel og læringsressursar dei skal bruke.

Barne- og familiedepartementet samarbeider itillegg med organisasjonen Ungt Entreprenørskap(UE) om eit undervisingsopplegg for ungdoms-trinnet som skal fremje forståinga av berekraftigforbruk.

Samarbeidet med Ungt Entreprenørskap ogSenter for samarbeidslæring ved Høgskulen i Inn-landet utfyller kvarandre. Miljøet på høgskulenhar stor fagekspertise. I tillegg til å produsere ogdistribuere undervisingsmateriell, arrangerersenteret fagdagar for lærarstudentar og kurs forlærarar. UE har distriktskontor i alle fylke og hareit godt kontaktnett ute i skulane. Organisasjonenhar såleis høve til å vere fysisk til stades og ta del iundervisinga på skulane. Tiltaka i regi av høg-skulen og UE når ut til ein avgrensa del av skule-elevane. Barne- og familiedepartementet vil vur-dere om det er mogleg å auke innsatsen slik at deifrivillige tilboda blir tilgjengelege for fleire, både iog utanfor skulen.

Figur 13.3

Foto: Johnér


13.6 Berekraft i matkjeda

Berekraftig og miljøvennleg praksis i matkjedagjeld mellom anna korleis kosthaldet er settsaman, matsvinn og miljøomsyn ved produksjonav mat. Det er stort samsvar mellom helse-fremjande og berekraftig kosthald.7

I Nasjonal handlingsplan for betre kosthald(2017–2021) blir det mellom anna påpeika at eitplantebasert kosthald og eit kosthald med meirfisk og mindre kjøt vil medverke til at ein når bådehelsepolitiske og klimapolitiske mål. Samanhen-gen mellom berekraft, miljøvennleg praksis ogkosthald blir følgd opp mellom anna i sambandmed arbeidet for å nå berekraftmåla frå FN.

Nøyaktig kva som ligg i omgrepet berekraftigkosthald, blir diskutert i ei rekkje forum, ogsåinternasjonalt. Temaet er aktuelt i nordisk saman-heng i tilknyting til dei felles nordiske råda omkosthald. Nordisk ministerråd har ansvar for eirevidering av dei nordiske tilrådingane fornæringsstoff. I dette arbeidet skal rådet ta omsyntil berekraftperspektivet. Regjeringsarbeidet for åfremje eit sunt kosthald vil derfor vere positivtogså i eit berekraftperspektiv.

Kosthaldsvala som forbrukarane gjer, har ogsåkonsekvensar for berekraftig matproduksjon. Iden siste jordbruksmeldinga påpeikar regjeringaat produksjonen av ulike jordbruksvarer har uliktklimaavtrykk.8 I økologisk matproduksjon blir detstilt ekstra krav til miljø og dyrevelferd i produk-sjonen. Økologisk jordbruk bidreg også til å gjerenorsk jordbruk meir miljøvennleg, ved at erfarin-gar og kunnskap frå økologiske driftsformer kanoverførast til det konvensjonelle jordbruket.

Regjeringa vil halde fram arbeidet med å leg-gje til rette for berekraftig matproduksjon og eitsunt og berekraftig kosthald.

13.6.1 Bransjeavtale om matsvinn

Ein tredel av maten som blir produsert i verda, bliraldri eten. Dette er dels som følgje av svinn i deiulike ledda i verdikjeda for mat, og dels som følgjeav at forbrukarane kastar mat som framleis eretande. På globalt nivå vil mindre matsvinn auketilgangen til mat utan at ein må auke matproduk-sjonen. Mindre matsvinn kan vere med på å redu-sere klima- og miljøpåkjenningane. I Noreg stårforbrukarane for over halvparten av matsvinnet.

Det private initiativet ForMat-prosjektet frå2010–2015 omfatta deler av matbransjen, det vilseie matindustrien, grossistane og daglegvarehan-delen. Prosjektet var i tillegg retta mot forbruka-rane, og blei støtta av styresmaktene.

I 2017 inngjekk regjeringa ein bransjeavtaleom å redusere matsvinnet i Noreg med 50 prosentinnan 2030. Dette reduksjonsmålet er i samsvarmed berekraftsmål 12.3 frå FN om 50 prosent ned-gang i det globale matsvinnet innan 2030. I bran-sjeavtalen er det også fastsett overordna delmålom 15 prosent reduksjon i matsvinnet innan 2020og 30 prosent reduksjon innan 2025. Partane iavtalen omfattar fem departement9 og tolv bran-sjeorganisasjonar.10 Til saman representererbransjeorganisasjonane heile verdikjeda for mat.Klima- og miljødepartementet koordinerer arbei-det med bransjeavtalen. Matbransjen sin eigenorganisasjon mot matsvinn, Matvett AS, represen-terer fleire av bransjeorganisasjonane og koordi-nerer matsvinnarbeidet hos matindustrien, gros-sistane, daglegvarehandelen og servicesektoren.

Gjennom bransjeavtalen har regjeringa mel-lom anna sett i gang eit arbeid med systematiskkartlegging av matsvinnet og samanstilling avnasjonal statistikk. Matindustrien, grossistane,daglegvarehandelen og servicesektoren koordi-nerer, kartlegg og rapporterer frå verksemdenesine. Primærnæringa utarbeider eit opplegg forinnsamling av matsvinnstatistikk i samarbeid medstyresmaktene. Styresmaktene gir økonomiskstøtte til Matvett, forsking og prosjekt retta motforbrukarane, spesielt når det gjeld informasjonom haldbarheitsmerking.

To år etter at bransjeavtalen blei inngått har 84norske matverksemder, inkludert alle daglegvare-kjedene, slutta seg til avtala gjennom ei eiga til-slutningsavtale. Også fleire kommunar tek del.Dei 1600 serveringsstadene som er med i bransje-prosjektet KuttMatsvinn 2020, omfattar både sen-tralkjøkken, sjukeheimar, skular og barnehagar.Totalt sett gjekk matsvinnet i Noreg ned med 14prosent per person frå 2010 til 2016. Dette vil seieat kvar innbyggjar kasta 11,5 kilo mindre mat.11

7 Helsedirektoratet, Bærekraftig kosthold – vurdering av denorske kostrådene i et bærekraftsperspektiv, 2017.

8 Meld. St. 11 (2016–2017) Endring og utvikling – En frem-tidsrettet jordbruksproduksjon.

9 Klima- og miljødepartementet, Barne- og familiedeparte-mentet, Helse- og omsorgsdepartementet, Landbruks- ogmatdepartementet, og Nærings- og fiskeridepartementet.

10 Dagligvarehandelens Miljøforum, Dagligvareleverandøre-nes forening, NHO Mat og Drikke, NHO Reiseliv, NHOService, Norges Bondelag, Norges Fiskarlag, NorskBonde- og Småbrukarlag, Norske Sjømatbedrifters Lands-forening, Næringslivets Hovedorganisasjon, Sjømat Norgeog Virke.

11 Regjeringen.no og Østfoldforskning, Matsvinn i Norge, rap-portering av nøkkeltall 2015–2017, 2018.


Samarbeidet mellom bransje og styresmakterhar vekt internasjonal interesse. Den norskemodellen har inspirert til liknande initiativ både iNederland og i Finland. Norske styresmakter, for-skingsmiljø og delvis også matbransjen engasjererseg i det internasjonale arbeidet med å reduserematsvinn. Det gjeld aktivitetar i FN, OECD, EU ogNordisk ministerråd, inkludert FN-komiteen formattryggleik, EU-plattforma og EU-ekspertgruppafor matsvinn. Bransjeavtala representerer eitnybrottsarbeid og er unik i verdssamanheng ved atho femnar om heile verdikjeda for mat.

Temaet matsvinn er omtalt i Meld. St. 45(2016–2017) Avfall som ressurs – avfallspolitikk ogsirkulær økonomi. Stortinget har ved handsamingaav meldinga bede regjeringa om å utarbeide eieiga matkastelov.12 Miljødirektoratet har fått i opp-drag å utarbeide eit forslag til matkastelov.

13.7 Regjeringa vil

• etablere eit samarbeidsforum for berekraftigforbruk

• satse på betre kunnskap om berekraftig for-bruk gjennom betre informasjon og opplæringpå ulike arenaer

• arbeide for å styrkje dei internasjonale miljø-merkeordningane

• utarbeide ein nasjonal strategi for sirkulær øko-nomi

• halde fram samarbeidet med matbransjen om åredusere matsvinnet gjennom bransjeavtalenom matsvinn

12 Meld. St. 45 (2016–2017), Innst. 127 S (2017–2018), Vedtak489.

Boks 13.7 Hjelp til å unngå matsvinn

Too good to go

«Too good to go» er ein app som er utvikla for åredusere matsvinn. Appen er gratis å laste ned.Han koplar forbrukarar opp mot serveringssta-der og butikkar som for ein rimeleg penge seloverskotsmat som elles ville ha blitt kasta. Detteer alt frå bakeri, bensinstasjonar, daglegvarebu-tikkar, kantiner og kafear til hotell og kioskar. Iappen får forbrukarane opp serveringsstader ogbutikkar i nærleiken. Etter å ha valt ønskt over-skotsmat, betaler forbrukaren gjennom appen,møter opp på avtalt hentestad og viser kvitte-ringa til dei som jobbar der. «Too good to go» eròg meint som ein haldningskampanje for åspreie bodskapen om matsvinn og skape aukamedvit hos forbrukarane og bransjen om korleisein kan utnytte ressursane på ein best moglegmåte.

Holdbart.no

Holdbart.no har både ein nettbutikk og fysiskeutsal. Dei sel daglegvarer som har blitt til overs,til forbrukarar i heile Noreg. Butikken kjøperinn varer som av ein eller annan grunn ikkje skal

seljast gjennom dei vanlege daglegvarekanalanei Noreg. Dette kan vere produkt som har kort«best før»-dato, har blitt tekne ut av sortimentettil dei store daglegvarekjedene, har paknings-endringar, er sesongvarer eller varer det harblitt produsert for mykje av. Holdbart.no kjøperinn desse varene og sel dei vidare til kundanesine til 20–90 prosent lågare pris samanliknamed daglegvarebutikken. Holdbart.no ønskjer åredusere den store mengda av matvarer somkvart år blir kasta i Noreg.

«Sjå-lukt-smak»-merking

Ei av hovudårsakene til at mat blir kasta, er athan har gått ut på dato. For å oppmuntre forbru-karane til å bruke sansane sine når dei vurderermat som er merka med «best før», er det semje imatbransjen om å utvikle eit frivillig, felles «Sjå-lukt-smak»-symbol. Matbransjen ønskjer gjen-nom dette prosjektet også å gi generell kunn-skap om rett oppbevaring av mat for å sikre langhaldbarheit. Matvett leier prosessen med åutvikle symbolet med ein tilhøyrande frivilligstøttetekst som alle leverandørane kan einastom å nytte.


14 Forbrukarutfordringar på daglegvaremarknaden

Figur 14.1

Foto: Johnér

14.1 Innleiing

Daglegvaremarknaden er viktig for forbrukarane.Ein god daglegvaremarknad er kjenneteikna av atforbrukarane kan gjere informerte val i tråd medeigne preferansar. Dette inneber god tilgang til eitbreitt utval av trygge og sunne daglegvarer av godkvalitet i ulike priskategoriar, og enkelt forståelegog tilgjengeleg informasjon om kva varene inne-held og kva eigenskapar dei har. Korrekt og infor-mativ merking skal medverke til dette.

Dette kapittelet omhandlar enkelte utviklings-trekk ved daglegvaremarknaden. Vi går her innpå dei viktigaste utfordringane for forbrukaraneknytt til digitalisering, merking, merkeordningarog marknadsføring av mat overfor barn og unge.

Konkurransen på daglegvaremarknaden er tema istortingsmeldinga om handelsnæringa, Meld. St.9 (2018–2019). Konkurransesituasjonen får herderfor berre ein kort omtale.

14.2 Utviklinga og konkurransen på daglegvaremarknaden

Ifølgje SSB utgjorde utgiftene til mat og alkohol-frie drikkevarer 11 prosent av dei totale forbruks-utgiftene til hushalda i 2017. Denne prosentdelenhar lege stabilt dei siste åra. Samanlikna mednabolanda har Noreg likevel høgare prisar og eitmeir avgrensa utval i daglegvarehandelen. Dettekan forklarast med mellom anna geografi og


spreidd folkesetnad, klima og politisk bestemterammevilkår. Den utfordrande konkurransesitua-sjonen på daglegvaremarknaden, med høg kon-sentrasjon både på leverandørleddet og detaljist-leddet, kan også vere ei årsak. Ein viktig skilnadmellom den norske og dei andre skandinaviskemarknadene er at konkurransen på detaljistleddeti Noreg er prega av fråvær av små, utanlandskeutfordrarar i lågprissegmentet. Dette svekkjer denfaktiske og potensielle konkurransen frå utanland-ske kjeder for dei tre norske kjedene.

Det er i dag rundt 15 ulike profilkjeder iNoreg. Dei to paraplykjedene Coop og Norges-Gruppen kontrollerer begge fleire ulike profilkje-der i fleire ulike segment. Coop har kjedene CoopExtra, Coop Prix, Coop Obs Hypermarked, CoopMarked og Matkroken, mens NorgesGruppenhar kjedene Kiwi, Meny, Joker, Spar, Eurospar,Jacob’s, Nærbutikken og CC. Reitangruppen ogIK Lykke har berre éi profilkjede kvar – høvesvisREMA 1000 («REMA») og Bunnpris. I realitetenhar ein derfor fire uavhengige daglegvaregruppe-ringar med daglegvarebutikkar i Noreg. Paraply-kjedene driv og eig i varierande grad butikkane oglokala som er knytte til profilkjedene. I dag er sågodt som alle daglegvarebutikkar knytte til eikjede.

Omsetninga av daglegvarer i Noreg passerte176 milliardar kroner i 2018 (AC Nielsen 2019), ogtalet på butikkar har vore stabilt (3843 butikkarved utgangen av 2017). Meir enn 96 prosent avmarknaden blir kontrollert av tre paraplykjeder:NorgesGruppen (43,1 prosent), Coop Norge (29,7prosent) og Rema 1000 (23,4 prosent). Deiresterande prosentane blir i hovudsak dekte avBunnpris (3,8 prosent). Grensehandelen kjem i til-legg og utgjorde i 2017 drygt 15 milliardar kroner.Nettbutikken Kolonial.no omsette i 2017 for 801millionar kroner.

Vi kan samanlikne konsentrasjonen på detal-jistleddet i Noreg med nivået i nabolanda.1 Detsom skil Noreg frå nabolanda, er mellom anna frå-været av utanlandske hard discount-kjeder somAldi, Lidl og Netto. Dette er internasjonale kjedersom er store i andre europeiske land, og som der-for kan ha skalafordelar på tvers av landegrensenei mellom anna innkjøp, knowhow og konseptutvik-ling. Dette inneber at dei kan skape eit sterkarekonkurransepress enn det marknadsdelen i deinordiske landa skulle tilseie. Fråværet av slike kje-der i Noreg gjer at dette konkurransepresset man-glar på den norske daglegvaremarknaden.

Ein kan til ei viss grad kjøpe daglegvarer fråandre salskanalar enn daglegvarebutikkar – tildømes kioskar, bensinstasjonar, multivarebu-tikkar, nettbutikkar, taxfree-butikkar og gjennomgrensehandel. Bondens marknad og spesialbu-tikkar for lokalmat har også etablert seg i mat-marknaden og bidreg til større mangfald for for-brukarane. I kva grad forbrukarane oppleverdesse salskanalane som reelle alternativ til dag-legvarebutikkane, avheng mellom anna av kjøps-situasjonen og preferansane til forbrukarane og aveigenarten til dei ulike kanalane.

For ein del forbrukarar kan netthandel vereein enkel måte å handle daglegvarer på. Netthan-del kan vere både tidssparande, oversiktleg og letttilgjengeleg heimanfrå. Det kan særleg vere posi-tivt for eldre, funksjonshemma og andre som harvanskar med å komme seg til fysiske butikkar.Samla sett utgjorde omsetninga frå sal av matkas-ser og daglegvarehandel på nettet om lag 2 milli-ardar kroner (eks. mva.) i 2018. Omsetninga pådei nye salsplattformene er venta å auke framover.Trenden er aukande også for middagskasserleverte av aktørar som Kolonihagen, Godtle-vert.no og Adams Matkasse.

Rapporten som Oslo Economics gav ut i 2017om etableringshinder på daglegvaremarknaden,slår fast at det er vanskeleg for nye aktørar å eta-blere seg på daglegvaremarknaden. At dei nett-baserte aktørane Marked.no og 123levert.no harmåtta leggje ned dei siste åra, underbyggjer dette.Oslo Economics meiner likevel at dersom denaktuelle veksten i netthandelen og omsetninga avmatkasser held fram, vil dette utgjere det størstekonkurransepresset på dei tre store daglegvare-kjedene i tida framover. Utviklinga på denne delenav marknaden framstår likevel førebels som usik-ker, både med omsyn til omfang og lønnsemd.Slik situasjonen er i dag, ser nettaktørane ut til åutøve eit avgrensa konkurransetrykk på dei tradi-sjonelle daglegvarekjedene.

I stortingsmeldinga om handelsnæringa2 harregjeringa gjort greie for utfordringar med kon-kurransen på daglegvaremarknaden og kva tiltakein jobbar med for å løyse desse.

14.3 Fordelsprogramma til kjedene

Kvar av dei tre største daglegvarekjedene tilbyrkundane eit fordelsprogram, det vil seie ei formfor medlemskap som gir ulike former for utbyte,

1 Sjå samanlikningar for 2016 i Oslo Economics og Oecono-mica, Etableringshindringer i dagligvaresektoren, 2017.

2 Meld. St. 9 (2018–2019) Handelsnæringen – når kunden all-tid har nett.


bonus eller rabatt. Til gjengjeld får kjedene betrekunnskap om kundane, høve til å individualiseretilbod – og kanskje ein viss kundelojalitet. IfølgjeSIFO (2017) har Coop 1,7 millionar medlemmar,mens NorgesGruppen (Trumf-kort) har om lag 2millionar medlemmar. Då Rema 1000 lansertemobilappen «Æ» i januar 2017, oppgav kjeda atdet i løpet av nokre få veker blei registrert 800 000nedlastingar. Dei fleste forbrukarar er med andreord medlemmar i eitt eller fleire fordelsprogramknytt til daglegvaremarknaden.

Fordelsprogram kan auke kundelojaliteten påfleire måtar. Eit døme kan vere innelåsande meka-nismar som trappetrinnbonusar, det vil seie for-delar ein oppnår ved å tene opp poeng over vissenivå. Dersom færre forbrukarar reagerer på pris-endringar, dempar det konkurransen. For aktørarmed ei dominerande stilling på marknaden kanslike former for rabattar vere i strid med konkur-ranselova § 11 dersom innlåsingsverknadene gjerat dei mindre aktørane får svekt høve til å konkur-rere.

Fordelsprogram kan også vere med på å til-sløre prisbiletet. Det skjer ved at forbrukaranefyrst må samanlikne hylleprisane og deretter tahøgde for bonusar, rabattar og personlege tilbod,før dei kan slå fast kvar varene eigentleg er bille-gast. Det kan i praksis vere vanskeleg for kvarenkelt forbrukar å gjere ei fullstendig prissaman-likning av daglegvarer på tvers av marknaden.

Gjennom fordelsprogram kan daglegvarekje-dene skaffe seg data om kjøpa til kvar enkeltkunde. Dette gjer det mogleg å analysereendringar i forbrukaråtferd på individnivå som føl-gje av til dømes prisendringar, hylleplassjusterin-gar, produktlanseringar og kampanjar. Slike datahar derfor stor verdi for daglegvarekjedene.

Fordelsprogramma til daglegvarekjedene rei-ser mykje av dei same personvernrelaterte pro-blemstillingane som innsamling av forbrukardatai andre bransjar (t.d. i digitale betalings- og abon-nementstenester). Førebelse undersøkingar avkorleis kjedene nyttar kundedata, tyder likevel påat ein er noko tilbakehalden når det gjeld å utvideanalysar og bruksområde av slike data.3

Regjeringa meiner det er positivt at forbruka-rane kan nytte seg av tilbod og rabattar påmarknaden. På den andre sida er det viktig at for-delsprogramma ikkje skaper nye, eller forsterkareksisterande, utfordringar på daglegvaremarkna-den. Regjeringa vil følgje med på utviklinga i bru-ken av kundedata frå fordelsprogram og tette

kunnskapshol om korleis dette påverkar forbruka-rane på daglegvaremarknaden.

14.4 Nye marknadsplassar – nye høve for forbrukarane

Ei stadig større mengde mat og næringsmiddelblir omsett via internett, formidla gjennom nettbu-tikkar, sosiale medium og privat delingsøkonomi.4

Det blir selt matkasser og tilbode mat mellom pri-vatpersonar gjennom eigne grupper på sosialemedium. Det er positivt at mat blir omsett gjen-nom nye kanalar. For mange forbrukarar er nett-handel ein enklare måte å kjøpe daglegvarer på,

3 SIFO, Når stordata blir big business, 2017.4 Mattryggleik i delingsøkonomien blei omtalt i NOU 2017: 4

Delingsøkonomien – muligheter og utfordringer.

Boks 14.1 Nettsal av kosttilskot

Nettsalet av kosttilskot er uoversiktleg, og einstor del av salet går via norske og utanlandskenettbutikkar, treningssenter og ulike alterna-tive behandlarar. Mattilsynet har utført tilsynsom viser at aktørane ofte har lite kunnskapom potensielle farar for forbrukarane og kvareglar som gjeld for salet. Mattilsynet og Toll-etaten fann i 2017 ulovlege stoff – deriblantanabole steroid, særs høge koffeinnivå, narko-tika og reseptpliktige legemiddel – i 70 prøverhenta frå kosttilskot som var kjøpte hos utan-landske nettbutikkar. Fleire av dei funne stoffakunne vere direkte helseskadelege.

Boks 14.2 Nettsal av alkohol

På bakgrunn av utviklinga i sal av daglegvarerpå nett er det vedteke å sjå nærare på om einbør endre regelverket når det gjeld nettsal avalkohol. Helsedirektoratet har på oppdrag fråHelse- og omsorgsdepartementet kartlagt pro-blemstillingar og behovet for å endre regelver-ket. Relevante aktørar har komme med inn-spel til problemstillingar og utfordringar.Helse- og omsorgsdepartementet vil vurderekartlegginga frå direktoratet og om det erbehov for endringar i regelverket. Eventuelleforslag til endringar i regelverket vil bli sendepå høyring.


både fordi det sparer tid og fordi det kan veremeir oversiktleg.

Omsetning og servering av mat og nærings-middel er regulert av føresegnene i matlova om åsikre helsemessig trygge næringsmiddel, fremjehelse, kvalitet og forbrukaromsyn langs heile pro-duksjonskjeda og sørgje for miljøvennleg produk-sjon. Mattilsynet fører tilsyn med at matog drik-kevareprodusentar følgjer regelverket for mat-tryggleik, men produsentane har sjølve ansvar forat maten er trygg. Reglane gjeld også ved omset-ning gjennom nye kanalar.

Regjeringa er oppteken av at ein skal ha eitfleksibelt regelverk og tilsyn, slik at ein kan til-

passe det i takt med utviklinga av nye marknads-plassar. Dette er viktig for å sikre forbrukaranetrygg mat og trygge næringsmiddel. Mattilsynetjobbar med å utvikle tilsynet med netthandel ognaudsynte støtteverktøy for slikt tilsyn.

14.5 Forbrukarinformasjon på daglegvaremarknaden

Samanhengen mellom mat og helse, miljø ogetikk ved produksjon og forbruk av mat har fåttmykje merksemd. Dette er tema som er viktigefor matvala til mange forbrukarar. Samstundes erdet òg knytt enkelte meir overordna helse- og mil-jøpolitiske mål til matforbruket.5

Det florerer med medieoppslag og meiningsy-tringar om helse og kosthald. Også sjølvoppnem-nde ekspertar, kommersielle og til dels useriøseaktørar ytrar seg om desse temaa. Dette kan gjeredet krevjande for styresmaktene å nå fram medkunnskapsbaserte råd og tilrådingar om helse ogkosthald. Regjeringa arbeider for at forbrukaraneskal få god og rett kunnskap om samanhenganemellom kosthald, ernæring og helse. Dette er vik-tig for å kunne nyttiggjere seg av informasjon ommatvarer og navigere i eit uoversiktleg mediebi-lete. Helsestyresmaktene har ei viktig oppgåve i åleggje til rette for at alle skal få tydeleg og lettfatte-leg informasjon om desse temaa. I tråd med dettela regjeringa i 2017 fram ein nasjonal handlings-plan for kosthald.6 Handlingsplanen viser mellomanna til nyare forsking som påpeikar at eit usuntkosthald, saman med høgt blodtrykk og tobakk,er det som tek flest liv i Noreg.7 God informasjonom kosthald er derfor prioritert frå regjeringa siside. Her har også matbransjen sjølv ei utfordringi å gi forbrukarane god og rett informasjon ommerking, kvalitet, pris og vareutval. Eventuelledigitale informasjonsløysingar vil spesielt kunnegi fordelar for mellom anna allergikarar og svak-synte.

Helsedirektoratet sin årlege rapport omutviklinga i norsk kosthald i 2018 viser ei positivutvikling i det norske kosthaldet over tid, men einnegativ trend i konsumet av fisk held fram. Fiske-konsumet er ifølgje helsestyresmaktene allereielågare enn ein ønskjer. Årsakene er samansette.Faktorar som har innverknad på konsumet av sjø-mat, er ifølgje Norges Sjømatråd mellom anna del

Boks 14.3 Rettferdig konsum – REKO-ringar i Noreg

REKO-ringar har blitt ein ny salskanal forlokalprodusert mat i Noreg. Ein REKO-ring erein enkel distribusjonsmodell for matvarer ogfungerer som ei digital kontaktplattform mel-lom produsentar og forbrukarar i nærområ-det. Ein REKO-ring er eit matnettverk derfleire lokalmatprodusentar annonserer varer iei felles Facebook-gruppe. Kundane føre-handsbestiller varer via Facebook-gruppa ogfår levert varene til avtalt tid på ein fast stad.

REKO, av REttferdig KOnsum, er eit kon-sept som opphavleg kjem frå Finland. Sals-forma har ingen mellomledd og produsentenfår 100 prosent av salssummen. Den fyrsteREKO-ringen blei etablert i november 2017.Hittil er det etablert om lag 40 REKO-ringar iulike byar i Noreg, og fleire er planlagde. Deiulike REKO-ringane i Noreg har til samanover 100 000 følgjarar på Facebook. Om lag450 produsentar tilbyr varer gjennom dennesalskanalen.

Med REKO blir lokal mat lettare tilgjenge-leg for forbrukarane, og produsentane kanselje varene sine på ein effektiv måte utanbruk av mellomledd. Etableringa av REKO-rin-gane er ein del av prosjektet Matnyttig, somNorsk Bonde- og Småbrukarlag har starta.Målet med prosjektet er å auke lokalmatpro-duksjonen i Noreg, stimulere til betre lønn-semd og skape medvit blant forbrukarane omkor viktig det er med lokal vidareforedling ogproduksjon i liten skala. Krava til mattryggleiki samband med REKO-ringane er skildra ikapittel 14.4.

5 Sjå også kapittel 13 om berekraftig forbruk.6 Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (2017–2021)

Sunt kosthold, måltidsglede og god helse for alle.7 Ibid, Global burden of disease, 2013.


av reklamen, produktutval, pris og tilgjengeleg-heit. Det er også ein generasjonseffekt; dei eldreet meir enn dei yngre.

Helseministeren etablerte i 2014 ei nærings-livsgruppe på matområdet med mål om å samar-beide om betre kosthald hos innbyggjarane.8

Eldre- og folkehelseministeren møter gruppa jam-leg for å diskutere aktuelle saker. For å gjerearbeidet til gruppa meir heilskapeleg og føresei-eleg inngjekk partane ein eigen intensjonsavtale i2016. I tillegg til konkrete mål for reduksjon avsalt, metta feitt og sukker i kosthaldet, inneheldavtalen mål for å auke inntaket av frukt, bær,grove kornvarer og fisk. Dette er i tråd med måla ihandlingsplanen for betre kosthald. Dei kost-haldsrelaterte kommunikasjonskampanjane tilHelsedirektoratet skal støtte opp om arbeidetknytt til intensjonsavtalen. Om lag 100 verksem-der i matbransjen er no tilknytte denne avtalen.

14.6 Merking av matvarer

Korrekt, relevant og lett tilgjengeleg matinforma-sjon er ein føresetnad for at forbrukarane skalkunne gjere informerte val, setje saman eit suntkosthald og utøve forbrukarmakt på matmarkna-den.

Regelverket for matinformasjon, inkludertmerking, er heimla i matlova. Matinformasjonsfor-skrifta inneheld generelle krav til merking ognæringsdeklarasjon av matvarer. Forskrifta erbasert på EUs forordning (EU) nr. 1169/2011 ommatinformasjon til forbrukarane. Næringsdeklara-sjonen skal gi informasjon om innhaldet av energi,feitt, metta feitt, karbohydrat, sukkerartar, proteinog salt.

Krava til merking skal gjere det enklare forforbrukarane å lese og forstå kva maten inneheld.Merkinga skal vere korrekt, gi tilstrekkeleg infor-masjon og ikkje villeie forbrukarane. Dette er spe-sielt viktig for personar som har allergiar ellerintoleranse mot visse typar matvarer. I tillegg tilmerking på sjølve matvara, blir det stilt krav tilpresentasjon og reklame.

I tillegg til å ta inn EU sine generelle merke-reglar, har vi også nasjonale merkereglar. Sær-eigne merkereglar på fisk gir forbrukarane rett tilinformasjon om fangst-/slaktedato på fersk fisk oginformasjon om fiskeart, produksjonsmetode (opp-drett eller villfanga) og fangstområde eller opprin-nelsesland på fisk.

Det er produsentane og importørane som haransvaret for at produkta er trygge å ete, og at mer-kinga er i samsvar med regelverket. Merking erviktig for eit påliteleg frambod og tek vare på bådeforbrukaren og dei pålitelege aktørane i matkjeda.Informasjon om til dømes haldbarheit, ingredi-ensar og næringsinnhald speler òg ei rolle fortryggleiken som forbrukarane opplever. I detteligg det at forbrukarane skal oppleve subjektivt,og ha tillit til, at maten er trygg, og at produktetfaktisk er det som står på pakka. Mattilsynet førertilsyn med at matvarer som blir produserte ogselde i Noreg, innfrir krava i regelverket.

Forbrukarrådet har ved fleire høve gjortundersøkingar som viser at produkt i daglegvare-handelen ikkje alltid inneheld det som blir lovt påpakningane. Forbrukarrådet har derfor oppmodastyresmakter og produsentar til å rydde opp i detsom kan bli oppfatta som villeiande merking, slikat forbrukarane kan ha tillit til produsentane.Kvart år går Mattilsynet gjennom merkinga på eitutval av varer i butikkane og gir produsentanepålegg om å rette opp eventuelle feil. Til dømesviste Mattilsynet sin merkesjekk i 2018 at 177 av209 kontrollerte brød og brødvarer var merkte feil.Tala må sjåast i lys av at Mattilsynet fører risikoba-sert tilsyn i den forstand at ein prioriterer tilsyn påområde der ein ventar brot på regelverket. Ingenav feila var av ein slik karakter at dei kunne med-føre fare for forbrukarane si helse. For å gjere detenklare for næringsaktørane å følgje regelverket

8 Næringslivsgruppa omfattar Helse- og omsorgsdeparte-mentet, næringsorganisasjonar, matog drikkevareprodu-sentar og daglegvarehandelen.

Boks 14.4 Matportalen.no

Matportalen.no er ein informasjonsportal somstyresmaktene har oppretta for å gi forbrukar-retta informasjon om sunn og trygg mat, ogfysisk aktivitet. Målet med Matportalen.no erå gjere forbrukarane i stand til å gjere infor-merte val. Kosthald, helse, matsmitte, hygi-ene, fysisk aktivitet og merking av mat er blanthovudtemaa på Matportalen.no. Fleire etatarer bidragsytarar til Matportalen.no: Mattilsy-net, Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet,Vitskapskomiteen for mat og miljø, Veterinær-instituttet, Norsk institutt for bioøkonomi,Havforskingsinstituttet, Direktoratet for strå-levern og atomtryggleik, og offentlege matsty-resmakter i andre land. Ansvarleg redaktør erkommunikasjonsdirektøren i Mattilsynet.


har Mattilsynet utarbeidd rettleiingsmateriell oginformasjon. I tillegg til regelverket generelt, gårmateriellet på tema som næringsdeklarasjonar,merking av allergen og bruk av helse- og ernæ-ringspåstandar.

Mykje tyder på at næringsdeklarasjonar oginnhaldslister er vanskelege å forstå for mangeforbrukarar. I ein SIFO-studie frå 2015 var nærare50 prosent heilt eller delvis samde i påstanden omat det er vanskeleg å forstå merkinga. Langt færre(31 prosent) svarte at dei ikkje brydde seg om ålese merkinga.9 Eit viktig argument for å innføresunnheitsmerking har nettopp vore at det kanvere vanskeleg å forstå og tolke varedeklarasjo-nar. Helsestyresmaktene rår forbrukarane til å sjåetter nøkkelholsmerket for å gjere betre og sunn-are val.

14.6.1 Haldbarheitsmerking

Haldbarheitsmerkinga gir viktig informasjon ommattryggleik. Krava til haldbarheitsmerking føl-gjer av matinformasjonsforskrifta. Ferdigpakkamatvarer skal merkast med haldbarheitsdato. Deter to former for haldbarheitsdato: «Siste forbruks-dag» og «best før». Merking med haldbarheits-dato blir gjort av omsyn til både helse og kvalitet.Dei fleste matvarer skal vere merka med «bestfør…» eller «best før utgangen av…». Datoenviser kor lenge vara held seg i uopna emballasjeutan å tape kvalitet eller andre spesifikke eigens-kapar. Dersom ein må oppbevare matvara på einbestemd måte, skal det i tillegg til dato også vereoppgitt oppbevaringsmåte. Matvarer som lett blirskjemde og derfor kan bli helsefarlege, skal mer-kast med «siste forbruksdag…» etterfølgt avsjølve datoen. Slike matvarer kan ikkje seljastetter at datoen er gått ut. Matvarer som lett blirskjemde, skal alltid vere merka med informasjonom oppbevaringsmåte.

Det er produsenten som vurderer og set hald-barheitsdato på matvara. For å unngå unødig mat-svinn er det viktig at merking med «siste for-bruksdag» berre blir nytta på varer som lett blirskjemde, og som kan bli helsefarlege utan at for-brukarane vil kunne registrere det ved å brukesansane. For varer som er merka med «best før»,vil forbrukarane kunne nytte sansane for å vur-dere på eiga hand om ein bør kaste vara. Mattilsy-net har utarbeidd eit faktaark om haldbar-heitsmerking. Faktaarket er tilgjengeleg på nett-staden Matportalen.no. Her finst det også forbru-

karinformasjon om handtering og oppbevaring avmat på eige kjøkken, og til dømes korleis ein opp-bevarer middagsrestar på ein trygg måte.

I samband med oppfølginga av bransjeavtalenom matsvinn som blei omtalt i kapittelet om bere-kraft, har regjeringa sett i verk ei rekkje tiltak isamarbeid med matbransjen. Store delar av mat-bransjen blei i 2018 samde om å nytte den frivil-lige tilleggsmerkinga «best før (dato), ofte godetter». Mattilsynet er einig i at denne frivillige til-leggsmerkinga kan brukast. Målet er å stimulereforbrukarane til å nytte sansane sine for å vurdereom matvarer er skjemde eller etande. Matbran-sjen har også utvikla eit felles «sjå, lukt, smak»-symbol for å hjelpe forbrukarane.

Frukt, grønsaker og bakevarer utgjer ein stordel av maten som forbrukarane kastar.10 Fordenne typen varer er det ikkje krav om haldbar-heitsmerking. Undersøkingar viser at årsakene tilat forbrukarane kastar mat, er komplekse.11 For åførebyggje og redusere matsvinn krevst derformeir informasjon, kunnskapsspreiing og medvits-gjering. Mattilsynet vil i samarbeid med Forbru-karrådet vurdere ytterlegare tiltak for å gi forbru-karane større kunnskap om haldbarheitsmerkingog korleis dei handsamar og oppbevarer mat pårett måte. Organisasjonen Matvett AS arbeider forå redusere matsvinnet blant forbrukarane. Regje-ringa vil saman med matbransjen halde fram medå arbeide aktivt for å hjelpe forbrukarane å kastemindre mat.

14.6.2 Nye reglar for merking av alkoholhaldige drikkevarer

Alkoholhaldige drikkevarer med meir enn 1,2volumprosent alkohol er unnatekne frå det obliga-toriske kravet i matinformasjonsforordninga ommerking med ingrediensliste og næringsdeklara-sjon. EU-kommisjonen skal i samsvar med matin-formasjonsforordninga vurdere om alkoholhal-dige drikkevarer skal vere omfatta av kravet ommerking med ingrediensliste og næringsdeklara-sjon. Så langt har EU-kommisjonen oppmoda einsamla alkoholindustri til å komme opp med eit fel-les forslag til ei sjølvreguleringsordning som opp-fyller forventinga frå forbrukarane om informa-sjon om innhald i alkoholhaldige drikkevarer.Alkoholindustrien la fram forslaget sitt til sjølvre-guleringsordning i mars 2018. Forslaget inneber

9 SIFO, Mat, måltid og moral – hvordan spise rett og riktig,2015.

10 Matvett.no11 SIFO, Spise eller kaste? Om hvordan forbrukerne gjør vurde-

ringer av matens spiselighet, og betydningen av holdbarhets-merking for matsvinnet i norske husholdninger, 2018.


ikkje eitt felles forslag, men nokre konkrete kravsom skal gjelde for kvar sektor. Forslaget til sjølv-reguleringsordning er no til vurdering hos EU-kommisjonen.

Regjeringa meiner at alkoholhaldige drikkeva-rer bør merkast på lik linje med andre matvarer.Det er viktig for folkehelsa at forbrukarane får vitekva produkta inneheld, slik at dei kan gjere infor-merte val. Frå norsk side er det ønskjeleg med eiregulering, og Noreg har teke opp dette med EU-kommisjonen ved fleire høve. Helse- og omsorgs-departementet følgjer saka i EU.

14.7 Merkeordningar på daglegvaremarknaden

Siktemålet med ei merkeordning er at ho skalvere informativ og gi objektive fakta. Eitt avhovudvilkåra for all merking av mat, inkludert pri-vate merkeordningar, er at merkinga ikkje skalvere villeiande. Utover dette kravet er det stor fri-dom til å utforme private merkeordningar.

Regelverket om bruk av ernærings- og helse-påstandar, informasjon, sporbarheit og merking

på matområdet er harmonisert gjennom EØS-avtala. Regelverket om nøkkelholsmerking, vernanemningar og enkelte kvalitetsføresegner ernasjonalt regelverk.

14.7.1 Nøkkelholet

Nøkkelholet er ei nordisk, offentleg og frivilligmerkeordning for sunnare matvarer. Ordningablei innført i 2009. Kva grupper matvarer som kanfå Nøkkelholet, og kva kriterium dei må oppfylle,er fastsett i fellesskap av norske, svenske, danskeog islandske styresmakter. Merkeordninga skalgjere det enkelt å velje sunnare matvarer som inne-held meir fiber og fullkorn og mindre metta feitt,sukker og salt. Innanfor kvar matvaregruppe erdet sett ulike kriterium for innhaldet av dessenæringsstoffa. Matvaregrupper som brus, godteri,kaker og kjeks kan ikkje merkast med Nøkkelho-let. Helsedirektoratet og Mattilsynet har ansvar forutvikling av merkeordninga, og Mattilsynet førertilsyn med at reglane for bruk av merket blirfølgde. Ei kartlegging som Universitetet i Oslogjennomførte på oppdrag frå Helsedirektoratet,viser at det å byte til nøkkelholsmerka produkt ereit effektivt grep for å komme nærare eit kosthaldsom er i tråd med tilrådingane frå styresmaktene.

I 2015 blei forskrifta revidert med skjerpa kravtil metta feitt, salt, tilsett sukker og fiber. Helsesty-resmaktene meiner det er behov for å følgjeutviklinga i talet på og omsetninga av nøkkelhols-produkt for å kunne vurdere effekten av merkeord-ninga. Det er også viktig med god kommunikasjonom merkeordninga, slik at fleire forbrukarar velmerka produkt. Samstundes er det viktig å moti-vere bransjen til å utvikle fleire produkt som kanmerkast med Nøkkelholet. Helsestyresmaktenejobbar systematisk med merket, både når det gjeldå revidere og stramme inn kriteria og å styrkjekommunikasjonen mot alle grupper i befolkninga.

Talet på nøkkelholsprodukt har auka kraftigsidan merket blei etablert i Noreg. I 2009 var det409 produkt, mens det i 2017 var 2084 produkt. Toav tre nordmenn meiner at merkeordninga er god,og i 2018 hadde 60 prosent stor eller særs stor tillittil Nøkkelholet. Eit av tiltaka i handlingsplanen forbetre kosthald er å vurdere om ein kan gjere deimerka produkta enkle å kjenne att, også for for deimed nedsett syn.

Det er eit mål å auke tilbodet av nøkkelhols-produkt i alle daglegvarekjeder og på kiosk-, ben-sin- og servicemarknaden (KBS-marknaden). Detteer i tråd med både handlingsplanen for betre kost-hald og intensjonsavtalen mellom helsestyres-maktene og matvarebransjen. Matbransjen støttar

Figur 14.2

Foto: Johnér


opp om merket og arbeider for å auke talet på nøk-kelholsmerka matvarer.

I samarbeid med dei andre nordiske landa vilregjeringa i 2019 lansere og implementere ein fel-les nordisk varemerkestrategi for å styrkje ogutvikle Nøkkelholet.

14.7.2 Merkeordningar for norsk mat

Stiftinga Matmerk administrerer fleire merkeord-ningar for norsk mat. Nyt Norge er ei frivillig mer-keordning for produkt som er baserte på norskeråvarer og kvalitetssikra gjennom Kvalitetssystemi landbruket (KSL). Nyt Norge-merket garantererbruk av norske råvarer og stiller krav til at matva-rene er heilproduserte av verksemder som erlokaliserte i Noreg.

Spesialitet er den største merkeordninga forlokalmat i Noreg. Produkt med dette merket erlaga i Noreg og oppfyller bestemte krav til råvarer,produksjonsmetode og/eller oppskrift.

Beskytta nemningar er ei offentleg merkeord-ning som gir høve til å verne produktnemningarfor mat og drikke ut frå opphav, geografi og tradi-sjonelt særpreg. Ordninga blir regulert av ei eiganasjonal forskrift. 29 norske og tre utanlandskeprodukt er no verna via ordninga. Mangfaldet avprodukt er eit resultat av lange tradisjonar, høgkunnskap og råvarer som er dyrka under særsgunstige vekstvilkår. Dette er med på å gi pro-dukta unik smak og karakteristikk.

14.7.3 Merkeordning for økologiske produkt (Ø-merket)

Omgrepet «økologisk» er verna gjennom detoffentlege regelverket for økologisk produksjon.Regelverket er ein del av EØS-avtalen, og dekkjerheile matproduksjonskjeda. EØS-regelverket for-pliktar Noreg til å ha ei kontrollordning i offentlegregi. Mattilsynet har gitt Debio rett til å føre tilsynmed og gjere enkeltvedtak på dei fleste av områdasom er omfatta av forskrifta. Debio fører tilsynmed at produkt som blir marknadsførte som øko-logiske, tilfredsstiller krava som regelverket stil-ler til økologisk produksjonsmetode. Ø-merket fråDebio kan brukast til å merke økologiske pro-dukt. Det finst òg ein eigen EU-logo for økolo-giske produkt. Logoane kan brukast saman.

14.7.4 Korleis forbrukarane opplever merkemangfaldet

Det finst eit mangfald av merke på den norskedaglegvaremarknaden. Ei undersøking som SIFOgjorde i 2011, viser at mange forbrukarar synestdet kan vere vanskeleg å orientere seg i mangfal-det av merke. Særs mange ville likevel ikkje voremangfaldet forutan og prøver å nytte seg aktivt avmerka i det daglege. Hovudfunnet i undersøkingavar at forbrukarar flest var nøgde med merkeord-ningane. Forbrukarane som sette seg inn i ognytta relevante merkeordningar når dei handla,var stort sett dei som var særleg opptekne avbestemte vareeigenskapar. Undersøkinga visteogså at forbrukarane har høgast tillit til dei offent-lege merka. Sjølv om det ikkje såg ut til å veregrunnlag for å hevde at mangfaldet av merke i segsjølv var eit problem, blei det påpeika eit klartbehov for betre informasjon om kva dei ulikemerka inneber.12

For å styrkje effekten av merkeordningar somforbrukarrettleiing utarbeidde Forbrukarrådet i2012 ei nettbasert informasjonsløysing for dei van-legaste merkeordningane på daglegvaremarkna-den. Merkeoversikta gir lettfatteleg informasjonom mellom anna kven som står bak kvart merke,og kva kriterium som gjeld for bruken av dei ulikemerka.

12 SIFO, Seleksjon og ignorering – Forbrukerstrategier for åmanøvrere i merkemangfoldet, 2011.

Boks 14.5 Brødskalaen

I Noreg finst det også private merkeordningarfor mat. Brødskalaen er ei frivillig merkeord-ning for mjøl- og bakeribransjen. Merkeord-ninga er eigd av Baker- og KonditorbransjensLandsforening. Skalaen viser kor stor prosent-del av den totale mjølmengda i brødet som erheilkorn, sammale mjøl og kli. I tillegg tilbrødskalasymbolet, er emballasjen merkamed grovheitsgrad i prosent.

Merkeordninga har gjort det lettare forforbrukarane å velje sunnare brød, og særsmange brød blir i dag selde med brødskala-merket. Ei undersøking som YouGov gjen-nomførte i 2017, viste at halvparten av deispurde brukte Brødskalaen dagleg når deikjøpte brød.


14.8 Marknadsføring av usunn mat og drikke til barn

Vala som forbrukarane tek, blir ikkje styrte berreav kunnskap og haldningar, men også av andrefaktorar. Dette kan bli utnytta i marknadsføringaav produkta. Eit døme er produktplasseringa idaglegvarebutikkane, som kan vere innretta slikat ein impulsivt blir freista til å velje usunne pro-dukt.

Marknadsføringa av mat kan ha andre og tildels motstridande bodskapar samanlikna medmerkinga, som skal vere faktabasert. Informasjonsom forbrukarpolitisk verkemiddel er avgrensa tilupartisk informasjon som ikkje er knytt til eit per-sonleg økonomisk motiv for å gi informasjonen.Marknadsføring av mat fell derfor ikkje inn underdette informasjonsomgrepet.

Verdas helseorganisasjon (WHO) har sidan2006 jobba med å finne ut korleis medlemslandakan regulere marknadsføring av usunn mat ogdrikke til barn. Dette arbeidet er forankra i eirekke deklarasjonar, strategiar og handlings-planar frå WHO. I 2010 vedtok Verdas helsefor-samling i WHO tilrådingar om korleis medlems-landa kan regulere denne typen marknadsføringnasjonalt. Noreg har vore initiativtakar og pådri-var for arbeidet i dei styrande WHO-organa.

I 2013 blei det i eit samarbeid mellom Virke,Annonsørforeningen (ANFO) og NHO utarbeiddfrivillige retningslinjer for marknadsføring avusunn mat og drikke til barn og unge. Dette varetter at Helse- og omsorgsdepartementet ogdåverande Barne-, likestillings- og inkluderings-departementet hadde sendt eit forslag til forskriftom regulering av marknadsføring retta mot barnog unge av usunn mat og drikke på høyring. Deifrivillige retningslinjene tok utgangspunkt i forsla-get til regulering frå dei to departementa. Virke,ANFO og NHO etablerte Matvarebransjens Fag-lige Utvalg (MFU), som administrerer retningslin-jene. Retningslinjene tredde i kraft i januar 2014og fungerer no som ei sjølvreguleringsordning formatbransjen.

Målet med ordninga er å hindre marknadsfø-ring av visse typar mat og drikke retta mot barnunder 13 år. Retningslinjene er eit supplement til,og ei konkretisering av, gjeldande regelverk (m.a.marknadsføringslova). Alternativet til retningslin-jene var ei eiga forskrift under matlova. Mark-nadsføringslova inneheld særlege føresegner somskal verne barn mot urimeleg handelspraksis ogulovleg marknadsføring. Forbrukartilsynet har ienkelte saker brukt desse føresegnene til å gripeinn mot marknadsføring av usunn mat retta mot

barn. Styresmaktene vedtok i 2013 at sjølvregule-ringsordninga skulle prøvast ut i ein toårsperiodeog deretter evaluerast.

I 2017 fekk Forbrukarrådet gjennomført eiundersøking blant unge i alderen 13 til 15 år ommarknadsføring av usunn mat og drikke i sosialemedium. Undersøkinga viste at denne typenmarknadsføring i stor grad «går under radaren»

Boks 14.6 Energidrikkar

Fram til hausten 2008 blei næringsmiddel medtilsett koffein rekna som legemiddel, og berresmå mengder koffein var som unntak frå dettetillate å tilsetje som aroma i cola og andre les-kedrikkar. No kan koffein lovleg tilsetjast somaromastoff i matvarer og drikkar i samsvarmed gjeldande næringsmiddelregelverk. I sei-nare år har salet av energidrikkar auka kraftig.Regelendringa har ført til ein stor auke i taletpå produkt med tilsett koffein som seljast ibutikkar, kioskar, på treningssenter og overinternett. Marknadsføringa rettar seg gjernemot barn og ungdom ved at ho blir knytt oppmot idrettsheltar. I ein rapport frå 2009 uttalerVitskapskomiteen for mattryggleik at barn ogunge kan få i seg for mykje koffein gjennomenergidrikkar. Forbrukarrådet har gjennom-ført ei undersøking som viser at barn heilt nedi 10–12-årsalderen oppgir regelmessig for-bruk av energidrikkar. Forbruksmønsteretendrar seg med alderen, ved at «inntak fleiregonger per veke» aukar monaleg frå 10–12-årsalderen til 13–15-årsalderen. Forbrukarrå-det meiner at ein på grunn av skadeverkna-dene bør innføre forbod mot sal av ener-gidrikkar til barn og unge.

Sjølv om det ikkje er sett noko alders-grense for kjøp av energidrikkar i Noreg, harleverandørane av energidrikkar til den norskemarknaden blitt samde om ikkje å marknads-føre energidrikkar mot ungdom under 16 år. Itillegg har den norske drikkevarebransjensjølvpålagde retningslinjer om ikkje å drivemarknadsføring mot barn under 13 år. Helse-og omsorgsdepartementet har bedd Mattilsy-net om å undersøkje ulike alternative tiltak forå verne barn og unge mot helseskadar somfølgje av høgt inntak av energidrikkar. Rappor-ten blei levert i februar 2019. Helse- ogomsorgsdepartementet vil vurdere forslaga irapporten og følgje opp på eigna måte.


hos ungdommane – det vil seie at dei unge ikkjeforstår at det er reklame. Ungdommane var merk-same på den tradisjonelle reklamen, men ikkjeden reklamen som dukka opp som statusoppdate-ring frå merkevareprodusentar, eller som produkti nyheitsoppdateringar på Facebook. Heller ikkjeinnhaldsreklame i videoar på YouTube blei opp-fatta som reklame.

Helse- og omsorgsdepartementet følgjer oppdialogen med MFU. Retningslinjene blei evalu-erte av Helsedirektoratet i 2016 basert på ein kart-leggingsstudie frå SIFO, ei sjølvevaluering fråMFU og synspunkt og vurderingar frå frivilligeorganisasjonar. Evalueringa viste at ordningaburde betrast med omsyn til aldersgrenser,marknadsføring i sosiale medium, bruk av embal-lasje som marknadsføringskanal og bruk avreklame knytt til sponsing. I tillegg kom det framat ordninga var lite kjend blant forbrukarane.Desse tilhøva har MFU jobba med. Produsentanevar på den andre sida godt kjende med ordninga,og søkjer ofte råd hos MFU ved planlegging avmarknadsføringsaktivitetar. Dette blei vurdertsom eit positivt og viktig aspekt ved ordninga. Ret-ningslinjene er viktige både i ordinær butikkhan-del, på internett og i sosiale medium. Helse- ogomsorgsministeren vurderte at det er gjort mykjebra på kort tid for å få etablert eit system og foran-

kre det internt i bransjen. Matbransjen sjølvønskjer å halde fram med ordninga og viser tilpositive resultat. Regjeringa skal evaluere ret-ningslinjene på nytt i 2019. Det vil vere viktig atretningslinjene er tilstrekkeleg omfattande, godtkjende og tilgjengelege – spesielt for marknads-førarane. I tillegg er det viktig at ordninga har tillitfrå styresmaktene si side. Regjeringa ønskjerframleis å få innspel frå Forbrukarrådet og andre iden vidare utviklinga av retningslinjene.13

14.9 Regjeringa vil

• tette kunnskapshol om korleis kvardagen tilforbrukarane blir påverka av måten dagleg-varekjedene samlar inn og bruker kundedata på

• vurdere tiltak for å beskytte barn og unge mothelseskadar som skuldast høgt konsum avenergidrikkar

• følgje opp og evaluere dei frivillige retningslin-jene for marknadsføring av usunn mat til barnog unge i 2019

13 Marknadsføring overfor barn og unge er omtalt også ikapittel 7.


15 Forbrukarar og arbeidslivskriminalitet

Figur 15.1

Foto: Johnér

15.1 Innleiing

Forbrukarpolitikken handlar også om å støtte oppom forbruk som kan bidra positivt for samfunnet.Forbrukarar som får betre informasjon og støttetil å velje seriøse og lovlydige verksemder, kanbidra positivt til å motverke arbeidslivskriminalitetog svart økonomi.

Eit karakteristisk trekk ved arbeidslivskrimi-nalitet er innslaget av multikriminalitet. Det kanvere skatte- og avgiftskriminalitet, korrupsjon,kvitvasking, trygdesvindel, feil eller falsk informa-sjon og dokumentasjon, bruk av ulovleg arbeids-kraft eller grove brot på føresegnene om lønn ogarbeidstid. Den vanlegaste forma for arbeidslivs-kriminalitet er ein kombinasjon av svart arbeid og

svart omsetning i samanheng med brot på reglanesom gjeld for arbeidslivet. For å førebyggje ogkjempe mot eit så samansett problem som arbeids-livskriminalitet krevst ein felles innsats frå ulikeaktørar og på ulike arenaer.

Det er vanskeleg å slå fast det samla omfangetav arbeidslivskriminalitet i Noreg. Det er rekna utat i 2015 utgjorde verdiskaping knytt til ulovlegverksemd som er skjult for omverda, 1,2 prosentav fastlands-BNP, det vil seie om lag 30 milliardarkroner.1

1 Samfunnsøkonomisk Analyse AS, Rapport 69-2017. Ana-lyse av former, omfang og utvikling av arbeidslivskriminali-tet, 2017.


Svart arbeid og arbeidslivskriminalitet er eitsamfunnsproblem ved at det offentlege taper inn-tekter som kunne vore brukte til å finansiere vel-ferd og fellesgode. Arbeidslivskriminalitet er ogsåeit problem for seriøse verksemder, fordi det ska-per skeive konkurransevilkår. På individnivå erdet ei utfordring at dei som jobbar svart i stadenfor kvitt, misser retten på feriepengar, lønn undersjukdom, pensjonsopptening og så vidare.

Ein rapport frå 2018 om innsatsen mot arbeids-livskriminalitet peikar på at private og offentlegeoppdragsgivarar er dei som har størst moglegheittil å setje i verk trussel- og sårbarheitsreduse-rande tiltak mot kriminelle aktørar i arbeidslivet.2

Dersom oppdrag ikkje lenger er tilgjengelege forkriminelle aktørar, blir innteningsmoglegheitenereduserte.

Partane i arbeids- og næringslivet har ogsåover tid retta merksemd mot forbrukarmarkna-den. LO, NHO, KS, Unio, YS og Skatteetaten hargjennom fleire år hatt eit organisert samarbeidmot svart økonomi (SMSØ). Føremålet med sam-arbeidet er å arbeide haldningsskapande og føre-byggjande mot svart økonomi. Tiltaka rettar segogså mot forbrukarar.

Ved å handle kvitt medverkar forbrukarar til atseriøse verksemder får rettferdige konkurranse-vilkår og at arbeidstakarar får lovlege lønns- ogarbeidsvilkår. Regjeringa vil at forbrukarar skal haeit medvite og aktivt tilhøve til korleis dei kan veremed på å hindre arbeidslivskriminalitet og svartøkonomi.

15.2 Regjeringsstrategien mot arbeidslivskriminalitet

Eit viktig mål for regjeringa er å sørgje for eit ryd-dig og seriøst arbeidsliv. For å forhindre og mot-verke kriminalitet i arbeidslivet, la regjeringa i2015 fram ein eigen strategi mot arbeidslivskrimi-nalitet. For ytterlegare å forsterke innsatsen bleistrategien oppdatert og revidert i 2017 og sistgong i februar 2019.3

Eit hovudgrep i den reviderte strategien erstørre vektlegging av førebygging, betre kunn-skapsgrunnlag og meir målretta informasjon somskal medverke til å gjere marknaden mindre forkriminelle aktørar. Vidare vil regjeringa styrkje

innsatsen mot arbeidslivskriminalitet og svartøkonomi i privatmarknadene ved å gjere detenklare for forbrukarar å velje seriøse aktørar.

Dei resterande tiltaka i strategien vil ogsåbidra til å redusere arbeidslivskriminalitet i for-brukarmarknadene. Det dreier seg her mellomanna om å vidareføre samarbeidet mot svart øko-nomi (SMSØ) og treparts-bransjeprogram, aukekunnskapen om omfanget av skattesvik og svartøkonomi, målrette informasjonstilbodet til utan-landske arbeidstakarar og styrkje tilsynssamarbei-det mellom offentlege etatar.

15.3 Arbeidslivskriminalitet på forbrukarmarknader

Marknaden for tenester til forbrukarar er stor.Ifølgje landsforeininga til byggjenæringa i NHOutgjer omsetninga på oppussingsmarknaden forprivate bustader i overkant av 70 milliardar kronerårleg. Om lag ti prosent av dei private husstan-dane kjøper reinhaldstenester, og trenden ser uttil å vere stigande. Private forbrukarar utgjer ogsåstorparten av marknaden for fleire av dei andrebransjane som har store utfordringar medarbeidslivskriminalitet (m.a. bil- og serverings-bransjen). 1 av 10 nordmenn oppgir at dei harhandla svarte tenester dei siste to åra.4

Utfordringane med arbeidslivskriminalitet påforbrukarmarknaden er gjerne knytte til mang-lande betaling av skattar og avgifter og brot påarbeidsmiljø- eller allmenngjeringslova. Dersomarbeidet blir utført etter avtale/kontrakt med denprivate oppdragsgivaren, er det verksemda sjølvsom har ansvar for dette. Privatpersonar kan haarbeidsgivaransvar for personar som utførerarbeidsoppgåver i hus og heim, og dermed plikt tilå innfri krav til helse, miljø og tryggleik påarbeidsplassen. Dersom det skjer ulukker, kanden private arbeidsgivaren bli erstatningsansvar-leg for påførte skader.

Skatteetatens årlege undersøking av etterle-ving, rapportering og oppdagingsrisiko5 (SERO)handlar om norske verksemders haldningar tiletterleving. Undersøkinga i 2017 viste at det ibransjane handverk (snikkararbeid, måling ogbelegg), bygg og anlegg og reinhald er færrastsom meiner det er vanskeleg å unndra seg skattarog avgifter i eigen bransje. I tillegg viste undersø-kinga at aksepten for å unnlate å betale skattar og

2 Arbeidsgruppe oppnemnt av Arbeidstilsynet, NAV, Politidi-rektoratet og Skatteetaten. Arbeidslivskriminalitet: Mål- ogresultatstyring for det tverretalige a-krimsamarbeidet, 2018.

3 https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/strategi-mot-arbeidslivskriminalitet-2019/id2628152/

4 Opinion, Undersøkelse om svart arbeid, 2018.5 Skatteetaten, Undersøkelse om etterlevelse, rapportering og

oppdagelsesrisiko, 2017.


avgifter er størst i bransjane reinhald, servering,bygg og anlegg og taxi- og turbil.

Undersøkinga frå Opinion om kjøp av svartarbeid6 underbyggjer desse funna. Det går framav undersøkinga at reinhald, barnepass, snikkar-arbeid og bygg- og anleggstenester er dei størstetenestegruppene som forbrukarar kjøper svart.Blant dei som kjøpte reinhaldstenester, var det 29prosent som kjøpte arbeidet svart. 18 prosent avdei som kjøpte barnepass, oppgav at det blei gjortsvart, medan målar-, snikkar- og andre bygg- oganleggstenester blei kjøpte svart i høvesvis 16, 13og 12 prosent av tilfella. Undersøkinga viser atden vanlegaste årsaka til at forbrukarar vel å kjøpesvart, er at det er billeg.

I bransjane for bygg og reinhald, og i andrebransjar med særleg stor risiko for arbeidslivskri-minalitet, finn ein eit vesentleg innslag av utan-landske arbeidstakarar. Tilsynsstyresmakteneerfarer at utanlandske arbeidstakarar i større gradenn dei norske er utsette for dårlege lønns- ogarbeidsvilkår. Desse arbeidstakarane kjem ofte fråland med klart lågare lønnsnivå, og dei manglargjerne informasjon om rettane dei har på den nor-ske arbeidsmarknaden. Undersøkingar blant utan-landske arbeidstakarar i byggjenæringa tyder påat majoriteten av dei arbeider i den delen avmarknaden som har privatpersonar som opp-dragsgivarar.7

Nedanfor blir eit utval bransjar som ein går utfrå har vesentlege utfordringar med arbeidslivs-kriminalitet, og der det er etablert eller blir plan-lagt tiltak retta mot forbrukarar, omtalt.

15.3.1 Byggjenæringa

Byggjenæringa blir rekna som meir belasta medsvart arbeid enn mange andre næringar. I NOU2015: 1 uttalte Produktivitetskommisjonen mel-lom anna at svart arbeid truleg er utprega i delarav næringa. I tillegg blir det påpeika at éin av treutanlandske arbeidstakarar oppgir å tene mindreenn den allmenngjorde minstesatsen for ufag-lærte.8

Vidare gjer kommisjonen merksam på atetterspurnadssida på byggmarknaden er prega avmange private aktørar som er på denne markna-den berre éin eller nokre få gonger i livet. Det blirogså peika på at byggmarknaden kan framstå somlite oversiktleg for kjøparane, og at mange kjøpa-rar har avgrensa kompetanse på produksjon avbygg. Ifølgje kommisjonen kan det dessutan verevanskeleg for etterspurnadssida å avdekkje dårlegkvalitet i bygga eller ulovlege arbeidstilhøve.

Fafo-rapport 2014: 14 Privatmarkedet i bygge-næringen omtaler resultata frå ei undersøkingsom blei gjennomført blant verksemder omomfanget av svart arbeid på privatmarknaden. Idenne undersøkinga svarte 45 prosent av respon-dentane at det er særs eller ganske uvanleg å tadelar av eit oppdrag svart. 56 prosent svarte at deter særs eller ganske uvanleg å ta heile oppdragsvart.

I rapporten Enkelt å vere seriøs frå august 2014påpeikar byggje- og anleggsnæringa at useriøseføretak er eit stort problem i norsk byggje- oganleggsverksemd.

6 Opinion, Undersøkelse om svart arbeid, 2018.

Boks 15.1 Tilsyn og høve til sanksjonar

Arbeidstilsynet kan føre tilsyn med verksem-der som arbeider utvendig på private heimar(t.d. sikringstiltak i samband med byggjeverk-semd), men kan ikkje føre tilsyn med innven-dig arbeid. Nasjonalt tverretatleg analyse- ogetterretningssenter (NTAES) har utarbeiddein rapport med tittelen Mer effektiv sanksjone-ring (februar 2018). Rapporten gir ei oversiktover alle høva som Arbeidstilsynet, NAV, Poli-tiet, Skatteetaten, Tolletaten og Utlendingsdi-rektoratet har til sanksjonar, og medverkar påden måten til ei meir effektiv sanksjonering avlovbrot.

To arbeidsgrupper med representantar fråRiksadvokaten, ØKOKRIM, Arbeidstilsynet,NAV, Tolldirektoratet og Skatteetaten har settnærare på høva til sanksjonar. Den einegruppa har sett på såkalla formallovbrot, oganbefaler mellom anna at det blir greidd ut einny regel om straff for såkalla stråmannsverk-semd. Den andre gruppa har sett på samord-ning mellom forvaltingssanksjonar og andresanksjonar. Gruppa uttaler mellom anna at lov-brot som forvaltinga har like gode føresetna-der for å oppklare og reagere på, ikkje børbringast inn for handsaming i det strafferetts-lege sporet. Arbeidsgruppa anbefaler at kvarkontrolletat går igjennom sin meldeinstruks.Rapportane frå dei to arbeidsgruppene bleileverte til Det sentrale samarbeidsforum(DSSF) 15. oktober 2018.

7 Fafo, Privatmarkedet i byggenæringen, 2014:14.8 Ibid.


Regjeringa ser det som urovekkjande atmange bruker svart arbeidskraft i byggjeprosjekt,og at det er mange brot på føresegnene om helse,miljø og tryggleik (kalla HMS) i desse prosjekta.Det gjer marknaden vanskeleg for seriøse føretak.

Det er viktig for kvaliteten på byggjeprosjektat det blir nytta kvalifiserte og seriøse føretak.Dessverre er marknaden i byggjenæringa uover-siktleg, med rundt rekna 55 000 føretak i sekto-ren. Særleg for forbrukarar kan det vere vanske-leg å finne seriøse føretak.

Sjølv om det ikkje er påvist i undersøkingar,går ein ut frå at det er ein samanheng mellom brotpå HMS-reglar, plan- og bygningslovgivinga ogkvaliteten på byggjearbeid. Ifølgje Produktivitets-kommisjonen blir seriøse og kompetente føretakpressa ut av marknaden. Svart arbeid gjer detdessutan vanskelegare for forbrukarar å følgjeopp eventuelle feil, ettersom arbeidet ofte blirgjennomført utan kontraktar.

Regjeringa har sett ned eit ekspertutval somskal vurdere om dagens system med «Sentral god-kjenning for ansvarsrett», erklæring om ansvars-rett i byggjesaker, uavhengig kontroll og det føre-slegne Seriøsitetsregisteret er med på å oppfyllemålet om forsvarleg byggkvalitet, tydeleg plasse-ring av ansvar, kvalifiserte og seriøse aktørar.Utvalet skal også vurdere om det er behov for nyetiltak. Kommunal- og moderniseringsdepartemen-tet vil følgje opp rapporten frå utvalet og vurdereom ein bør utarbeide nye verkemiddel i tilknytingtil plan- og bygningslovgivinga for å auke seriøsi-teten og kvaliteten i næringa.

Skatteetaten, Politiet, Arbeidstilsynet og NAVhar gjennomført fleire samordna kontrollar på pri-vatmarknaden for bygg. Ein aksjon våren 2018viste at forbrukarar kjøper tenester frå føretaksom nyttar uregistrerte arbeidarar, driv svartarbeid og trygdesvindel, og utset arbeidstakaranesine for farleg arbeid. Fleire av føretaka var ogsåinvolverte i organisert kriminalitet.

Forbrukarar kan vere med på å hindrearbeidslivskriminalitet på byggmarknaden ved åvelje seriøse leverandørar og krevje å få sjå HMS-korta (tidlegare kalla ID-kort) til arbeidstakarane.Alle som utfører arbeid på byggje- og anleggs-plassar, både norske og utanlandske arbeidstaka-rar, skal ha HMS-kort.

Ordninga med HMS-kort medverkar til ryd-digheit i bransjane, ettersom verksemdene måvere registrerte i visse offentlege register for å fåslike kort. HMS-korta dokumenterer at arbeidsta-karane jobbar i ei godkjend verksemd.

Forbrukarar har rett til å krevje å få sjå HMS-kort og eventuelt velje ein annan tilbydar dersom

gyldig kort ikkje blir lagt fram. Forbrukarar kanogså tipse Arbeidstilsynet om tenesteytarar sommanglar gyldig HMS-kort.

Ei evaluering som Fafo gjorde av godkjen-ningsordninga i reinhaldsbransjen,9 viste at 80prosent av forbrukarane ikkje kjende til ordningamed HMS-kort. Det er ingen haldepunkt for atordninga er betre kjend blant forbrukarar påbyggmarknaden. Ordninga bør derfor bli gjortbetre kjend. Forbrukarar må få meir informasjonom at dei både kan og bør be om å få sjå gyldigHMS-kort. Dette vil gjere det vanskelegare foruseriøse aktørar å få tilgang til denne marknaden.

15.3.2 Reinhaldsbransjen

I dag kjøper om lag ti prosent av dei private hus-standane reinhaldstenester.10 Trenden ser ut til åvere aukande. Majoriteten av dei som jobbar medreinhald på forbrukarmarknaden, er innvandrarar.Ein stor del kjem frå Aust- og Sentral-Europa.Ettersom reinhaldsbransjen har få kompetanse-krav, er det mange arbeidstakarar som har liteutdanning og avgrensa norskkunnskapar. Oftekjem reinhaldarane frå land der den nordiske vel-ferdsstaten er ukjend, og der tilliten til styresmak-tene er låg. Mange stiller derfor ikkje spørsmålved dårlege lønns- og arbeidstilhøve, og terskelenfor å søkje informasjon er ofte høg. I delar av rein-haldsbransjen er arbeidstakarane dermed utsettefor uakseptable lønns- og arbeidsvilkår og ulikeformer for arbeidslivskriminalitet.

Det er innført fleire tiltak i reinhaldsbransjenfor å fremje seriøsitet i bransjen. I tillegg til all-

9 Fafo, Vi må ha is i magen og la tiltakene få virke. Evalueringav godkjenningsordningen i renhold, 2016:8.

10 SINTEF Teknologi og samfunn, Status og tiltak for bedreforhold i forbrukermarkedet for renhold, 2017.

Boks 15.2 Råd og rettleiing frå Forbrukarrådet om tenestekjøp

Forbrukarar kan søkje om råd og rettleiinghos Forbrukarrådet i samband med kjøp avhandverkartenester. Forbrukarrådet har stan-dardiserte kontraktar som forbrukarar kannytte seg av. Desse kontraktane er tilgjenge-lege gratis på nettsidene til Forbrukarrådet.Her finn ein også ei sjekkliste ein kan brukefør ein vel handverkar og ei rettleiing om kjøpav seriøse reinhaldstenester.


menngjort lønn må alle reinhaldsverksemder vereoffentleg godkjende, og det er innført eit eige tre-parts-bransjeprogram for reinhaldsbransjen. Tre-parts-bransjeprogrammet er eit verkemiddel for åbidra til høvelege og seriøse arbeidsvilkår iutvalde bransjar der dette er ei utfordring. Føre-målet er å mobilisere arbeidsgivarar, arbeidstaka-rar og styresmakter til i fellesskap å dokumentereog ta tak i kjende utfordringar når det gjeldarbeidsvilkår og arbeidsmiljø.

Bransjeprogrammet for reinhald blei etablert i2012. Som ein del av programmet er det sett i verkei rekkje tiltak for å fremje trygge og seriøsearbeidstilhøve i bransjen. Dette inkluderer eioffentleg godkjenningsordning for reinhaldsverk-semder. I 2018 starta bransjeprogrammet eininformasjonskampanje retta mot innkjøparar i pri-vat sektor, for å gjere godkjenningsordninga forreinhald betre kjend og brukt. Gjennom bransje-programmet følgjer ein utviklinga i bransjen ogvurderer kontinuerleg behovet for nye eller jus-terte tiltak.

Godkjenningsordninga for reinhaldsverksem-der inneber at alle reinhaldsverksemder skal veregodkjende av Arbeidstilsynet (eller ha søknad omgodkjenning eller HMS-kortbestilling til hand-saming). For å bli godkjende må verksemdenemellom anna dokumentere at dei har lovlegearbeidsavtaler, betaler allmenngjort tarifflønn ogat alle som utfører reinhald, har gyldig HMS-kort.Verksemder som ikkje er godkjende av Arbeidstil-synet, kan ikkje lovleg selje reinhaldstenester ver-ken til verksemder eller forbrukarar.

I 2018 gjennomførte regjeringa fleireendringar for å styrkje godkjenningsordninga forreinhald. Mellom anna blei det innført eit forbodfor forbrukarar mot å kjøpe reinhald frå verksem-der som ikkje er godkjende (inntil 1. juli 2018gjaldt forbodet berre for næringsdrivande).

Reinhaldsregisteret på heimesida til Arbeids-tilsynet gir oversikt over verksemdene det er lov-leg å kjøpe reinhaldstenester frå. Det er gjortfleire endringar i reinhaldsregisteret, mellomanna ny design og nye funksjonar for å gjere detenklare for forbrukarar å sjekke om ei reinhalds-verksemd er godkjend. I dag er det til dømes mog-leg å abonnere på endringar hos reinhaldsverk-semda ein bruker, slik at ein blir varsla dersomverksemda misser godkjenninga si.

Det er viktig at reinhaldsregisteret blir godtkjent og brukt av forbrukarar. Som nemnt tidle-gare blir det gjort ein del informasjonsarbeid rettamot forbrukarar i samband med det pågåandebransjeprogrammet for reinhald. Her har partanelang erfaring og kunnskap om dei ulike utfordrin-

gane i bransjen og kva tiltak som kan treffe bran-sjen godt. Dette arbeidet kjem til å halde fram.

15.3.3 Bilbransjen

Bilbransjen omfattar mellom anna bilsal, bilrepa-rasjon, dekkskift, bilvask- og pleie. Dette er tenes-ter som i hovudsak er retta mot private forbruka-rar. Arbeidstilsynet har over fleire år gjennomførtei rekkje tilsynsaktivitetar retta mot bilbransjen,mange av dei i samarbeid med andre offentlegeetatar. Typiske funn i den useriøse delen av bran-sjen er helsefarlege arbeidslokale med dårleg ven-tilasjon, støy og farleg handtering av sterke kjemi-kaliar. I tillegg har det blitt avdekt arbeidstid langtutover det som er lovleg og forsvarleg. Statensvegvesen fører tilsyn med bilverkstader og har eitsamarbeid med politiet, Skatteetaten, Arbeids- ogvelferdsetaten og Arbeidstilsynet om innsats fleirestader i landet for å stengje ulovlege bilverksta-der.11

For å ta tak i utfordringane i bilbransjen bleidet hausten 2018 etablert eit treparts-bransjepro-gram for bilbransjen. Arbeidet blir leia av Arbeids-tilsynet i samarbeid med Statens vegvesen. I bran-sjeprogrammet blir det vurdert moglege tiltak forå løyse utfordringane i bilbransjen. I førsteomgang blir det gjennomført ei undersøking av til-høva i bransjen. Dette vil gi grunnlag for å vur-dere målretta tiltak.

Verkstader som utfører reparasjon, vedlike-hald og anna arbeid på bil, må vere offentleg god-kjende. Det blei i 2018 jobba med å styrkje seriøsi-teten i denne bransjen gjennom nye reglar forgodkjenning og tilsyn. Reglane inneber mellomanna krav til kompetanse, habilitet og vandel forkontrollørane og verkstadene som utfører perio-disk køyretøykontroll. Vidare inneber reglane atdet blir mogleg for offentlege styresmakter å gjen-nomføre eit meir effektivt tilsyn. Siktemålet medskjerpa krav er å styrkje kvaliteten på verkstadte-nestene, bidra til auka trafikktryggleik og å mot-verke arbeidslivskriminalitet. Godkjenningsord-ninga for verkstader må gjerast betre kjend.

15.4 Det må vere enkelt å handle kvitt

For å få fleire til å handle kvitt må ein gjere forbru-karar merksame på kva rettar og plikter dei harved kjøp av varer og tenester. Forbrukarar må vite

11 Arbeidstilsynet, NAV, Politiet og Skatteetaten, Sammen motkriminalitet i arbeidslivet. Felles årsrapport for styrket inn-sats mot arbeidslivskriminalitet, 2017.


kva ordningar som finst for å følgje regelverket,og vere i stand til å velje vekk kriminelle leveran-dørar. Regjeringa jobbar langs fleire spor for åmedverke til at fleire forbrukarar skal kunne gjereinformerte val ved kjøp av mellom anna handverks-tenester, reinhaldstenester og bilpleie.

I ein del tilfelle opplever forbrukarar at det ervanskeleg å vite korleis ein handlar kvitt. Dei måofte ta stilling til regelverk og informasjon fråfleire etatar, og informasjonen er ofte betre til-passa bedriftsmarknaden enn småjobbar i hei-men. Døme på dette er informasjon om ansvar vedskader og ulukker, rapportering av skatt og mog-leg ansvar ved svart arbeid, eller om leverandørener lønnstakar eller næringsdrivande. Når det ervanskeleg å handle kvitt, aukar risikoen for at for-brukarar handlar svart. Det er derfor viktig å setjeinn tiltak på området.

Samarbeid mot svart økonomi (SMSØ) mellomKS, LO, NHO, YS, Unio og Skatteetaten har sidan2011 gjennomført Handlekvitt-kampanjar knytte tilnettstaden handlehvitt.no. Regjeringa vil i 2019 eta-blere eit samarbeid mellom SMSØ og aktørar somForbrukarrådet, Arbeidstilsynet, Skatteetaten ogNAV for å etablere ei ny rettleiingsteneste på hand-lehvitt.no. Den nye tenesta skal gjere det enklarefor forbrukarar å velje seriøse leverandørar oghandle kvitt. Regjeringa tek sikte på at rettlei-ingstenesta skal lanserast i 2020. Som eit ledd i eta-bleringa av rettleiingstenesta skal SMSØ og eta-tane kartleggje kva kontakt og erfaringar forbru-karar har med relevante offentlege etatar når deihandlar kvitt. Område der det kan vere behov for åsamordne informasjon tilpassa behova til forbruka-rar, skal også kartleggjast.

I avsnitta under blir fleire pågåande prosessarknytte til register- og attestløysingar som skalgjere det enklare for forbrukarar å velje seriøseleverandørar og handle kvitt, omtalt.

15.4.1 Tilgang til opplysingar om tilbydarar (eBevis)

I april 2019 blei tenesta «eBevis» lansert. Tenestagir offentlege oppdragsgivarar digital tilgang tilsanntidsinformasjon frå offentlege register omnorske leverandørar ved innkjøp og oppfølging avkontraktar. Tenesta er utvikla av Direktoratet forforvalting og ikt (Difi) og Brønnøysundregistra(BR). Brukarane får mellom anna tilgang til fir-maattest, informasjon om konkurs og rekneskapfrå Brønnøysundregistra og skatte- og meirver-diavgiftrestansar frå Skatteetaten. eBevis skalmedverke til meir effektive innkjøp med betre

kvalitet, og motverke arbeidslivskriminalitet. Detkan vere mogleg å utvide tenesta med fleiredatakjelder. Difi vil i 2019 vurdere kva andre regis-teropplysingar det kan vere aktuelt å utvide tene-sta med.

I samsvar med den reviderte strategien motarbeidslivskriminalitet (lansert februar 2019) vilregjeringa undersøkje om også forbrukarar kanog bør få digital tilgang til sanntidsinformasjon omnorske leverandørar som er tilgjengeleg gjennomeBevis.

15.4.2 Forenkla løysing for innrapportering av lønt arbeid i heimen

Tenester som reinhald, oppussing og barnepasser dominerande når det gjeld svart arbeid på pri-vatmarknaden. Store delar av dette blir levert avprivatpersonar. I slike tilfelle skal som regel lønnarapporterast og det skal trekkjast skatt. Løysingafrå Skatteetaten, Melding om lønna arbeid i hei-men (A04), gjer det mogleg for privatpersonar åhente skattekort, rekne ut skattetrekk og rappor-tere lønn for småjobbar i heimen på ein relativtenkel måte, i hovudsak i spennet mellom 6 000 og60 000 kroner per år. Lønnsutbetalingane er fri-tekne for arbeidsgivaravgift.

Trass i dette ser ikkje forbrukarane ut til åoppfatte ordninga som tilgjengeleg og tilstrekke-leg brukarvennleg. Brukarane av ordninga haretterspurt å kunne betale skattetrekket direkte iløysinga i Altinn.

Regjeringa vil derfor greie ut korleis ein kangjere A04-løysinga meir tilgjengeleg, brukarvenn-leg og effektiv. Eit eventuelt tidspunkt for gjen-nomføring må vurderast nærare etter at ein harsett på gevinstane og kostnadene ved ei meir bru-karvennleg ordning.

15.5 Regjeringa vil

• følgje opp tiltak frå strategien mot arbeidslivs-kriminalitet for å undersøkje om ein kan og børbruke sanntidsdata frå offentlege register omtenestetilbydarar til å gi forbrukarar informa-sjon om kor seriøse tilbydarane er (eBevis)

• vurdere korleis ein kan gjere innrapporterings-ordninga «Melding om lønna arbeid i heimen»meir tilgjengeleg, brukarvennleg og effektiv

• etablere eit tverretatleg samarbeid for å utvikleei ny rettleiingsteneste på nettstaden handle-hvitt.no, med samordna informasjon om kor-leis forbrukarar kan handle kvitt


16 Økonomiske og administrative konsekvensar

Tiltak som er varsla i meldinga, vil bli dekte innan-for dei gjeldande budsjettrammene. Det er per idag vanskeleg å talfeste dei økonomiske og admi-nistrative konsekvensane av dei nye tiltaka sommeldinga varslar ei nærare vurdering av. Tiltakamå fyrst gjerast meir konkrete. Dei samfunnsøko-nomiske verknadene og eventuelle konsekvensarfor private og offentlege partar vil bli vurderte itråd med utgreiingsinstruksen, som ein del av detvidare arbeidet. I kva grad tiltaka vil bli tekne inn i

budsjettet, vil avhenge av den økonomiske utvik-linga og dei samla prioriteringane til regjeringa.

Barne- og familiedepartementet

t i l r å r :

Tilråding frå Barne- og familiedepartementet7. juni 2019 om Framtidas forbrukar – grøn, smartog digital blir send Stortinget.

Meld. St. 25(2018 – 2019)


Meld

. St. 25

(20

18

–20

19

)

Bestilling av publikasjonar

Tryggings- og serviceorganisasjonen til departementawww.publikasjoner.dep.noTelefon: 22 24 00 00

Publikasjonane er også tilgjengelege påwww.regjeringen.no

Omslagsfoto: Johnér

Trykk: 07 Media AS – 06/2019

07 MEDIA – 2041 0379

MIL

JØ

MERKET TRYKKERI


Framtidas forbrukar – grøn, sm

art og digital

Meld. St. 25 (2018–2019) · 2018–2019 Meld. St. 25 11 Framtidas forbrukar – grøn, smart og...

Documents

Transcript of Meld. St. 25 (2018–2019) · 2018–2019 Meld. St. 25 11 Framtidas forbrukar – grøn, smart og...