© 2016 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign og layout: Gisle Lyng-Vagstein

Illustrasjoner: Tegnehanne | Hanne Sigbjørnsen

Papir: Holmen book 80 g

Boka er satt med Soupbone 15,5/20

Trykk og innbinding: Livonia Print SIA

ISBN: 978-82-489-1758-8

Kagge Forlag AS

Stortingsg. 12

0161 Oslo

www.kagge.no

ALLE BØKENE I SERIEN

Verdens kuleste gjeng 1: Sceneskrekk

Verdens kuleste gjeng 2: Kokkekaos

Verdens kuleste gjeng 3: Snill, snillere, snillest

Verdens kuleste gjeng 3 ½: Verdens kuleste tegnetriks

7

Snillest i verden

«Saklig!» ropte Helena plutselig. Det var lørdag og vi var på kjøpesenteret. Jeg hadde sett for meg at det skulle bli en helt vanlig lørdag. En sånn lørdag hvor jeg skulle være sammen med mine beste venner, Ivan, Alfred og Helena. Rusle litt på senteret, kikke innom bokhandelen, se på noen klær, spise en is. Og så kanskje gå hjem til Helenas garasje. Der stod det ikke noen bil, men derimot en sofa og et par stoler, og massevis av plass til bare å henge. Oss �re sammen. Verdens kuleste gjeng.

Vi hadde rundet «Skohjørnet» og satte kursen mot «God bok» da Helena plutselig oppdaget dem: Markus og Cornelia. Foran en stor fane hvor det med enorme, sirlig skrevne bokstaver stod HJELP BARNA.

8

«Samler de inn penger?!» Helena så på meg. Så snudde hun seg og leste videre på fanen: «Til skolens hjelpeaksjon? Hva i alle dager er det?!»

Og ganske riktig. Markus, Cornelia, Amalie og Ali stod blidt og smilende med hver sin innsamlingsbøsse i hånda som det stadig forsvant klirrende mynt ned i, og en god del raslende sedler også. «Støtt de stakkars menneskene på Sri Lanka», sa Cornelia og smilte det pene smilet sitt, som for

9

øvrig er skolens aller peneste smil. «Pengene går til lærebøker og kritt», sa Markus og smilte det pene smilet sitt, som for øvrig er på delt førsteplass på lista over skolens peneste smil.

Markus og Cornelia er, som du kanskje allerede har skjønt, veldig pene. Og kule. Skolens peneste. Og kuleste. I motsetning til en del andre jeg vet om. Spesielt i motsetning til Helena, Ivan, Alfred og meg. «Visste du at det er en hjelpeaksjon på skolen vår, Bjørg?» spurte Helena meg. Jeg ristet på hodet.

Helena gikk bort til Cornelia og Markus og så strengt på dem. «Det er ikke noen hjelpeaksjon på skolen», sa hun. «Jo da, det stod på ukeplanen», sa Cornelia. «Den begynner på mandag, men vi tenkte at det var greit å komme litt i forkant.»

øvrig er skolens aller peneste smil.

10

Cornelia og Markus, og vennene deres Amalie og Ali, er altså skolens peneste og kuleste. I tillegg er de sånne som alltid sjekker ukeplanen for neste uke med det samme de får den på fredagen. Og ikke bare sjekker – de gjør gjerne alle leksene også, slik at de «kommer litt i forkant». Sånn som nå.

Min egen ukeplan pleier stort sett å bli liggende som en krøll nederst i sekken helt til sent mandag kveld. Lekser er ikke det morsomste jeg vet. Altså, ikke det at jeg er spesielt dårlig på skolen eller noe. Og ikke det at vi har spesielt kjedelige lekser. Det er bare det at med en gang du putter ordet «lekse» på noe, så blir det KJEDELIG og plent umulig å få det gjort. Jeg tror det må være en slags naturlov, sånn som tyngdekraften. At når noe har blitt lekser, så er det kjedelig. Jeg er sikker på at Harry Potter-�lmene, som er noe av det mest spennende jeg har sett, ville blitt kjedelige hvis det var lekse å se dem. Og det sier ikke lite.

Men nok om lekser. Og tilbake til det dette egentlig handler om: skolens innsamlingsaksjon. Det så ut som om Cornelia og Markus ikke bare var kommet LITT i forkant av innsamlingsaksjonen, men VELDIG MYE. Det klirret nemlig allerede høyt i bøssene deres, og stadig �ere kom til for å gi penger. De var faktisk omringet av mennesker som mer enn gjerne ville gi.

Helena ble stående og stirre på dem. Og det var ikke et hyggelig stirr, så mye kan jeg si. Det lynte av øynene hennes, munnen var en stram strek, og det var nesten så jeg kunne se hjertet banke hissig under den rosa genseren. Da hun hadde stirret seg ferdig, gikk hun langsomt tilbake til oss. «Alle syns de er kjempesnille!» sa hun surt. «Se hvor mange som syns de er snille!» Hun pekte

hissig under den rosa genseren. Da hun hadde

på alle folkene som �okket seg rundt Markus og Cornelia og co. «Men de er jo kjempesnille», sa Ivan. «De samler inn penger til fattige barn – det er ingenting slemt ved det.» «Det er ikke poenget. Poenget er at det ikke er noen som syns VI er snille!» sa Helena. «Men vi er jo heller ikke så snille», sa Ivan. «Vi samler ikke inn penger til noen som helst.» «Er ikke vi?!» sa Helena. «Jeg er snill! Jeg er snillest i verden!»

Der og da forstod både Ivan, Alfred og jeg at dette ikke var en helt vanlig lørdag, men antagelig starten på noen ganske uvanlige dager. Akkurat HVOR uvanlige de kom til å bli, hadde vi derimot ingen anelse om. Hadde vi hatt det, en anelse, altså, hadde vi nok løpt hjem det forteste vi kunne og gjemt oss under dyna. Og blitt der en god stund.

13

Solarium ogbrødbakemaskin

Helena var fremdeles ganske gretten da vi dro fra senteret en stund senere. Hun sa til og med nei til is, og det skjer så godt som aldri. «Jeg føler meg for snill til å spise is akkurat nå», sa hun og viftet med hånda. Men hun så ikke spesielt snill ut, bare sur.

På vei ut gikk vi forbi en loddselger: en mamma med �ekkete genser og �re småunger i fotballdrakt på slep.

«Støtt Granlia Fotballklubb! Vinn brødbakemaskin og solarium!» ropte hun, mens en av ungene halte henne i genseren. «Hva i alle dager skal man benytte et solarium til?» sa Alfred lavt til oss. Alfred skal liksom være «den smarte» av oss.

Han snakker alltid med kjempevanskelige ord. Men jeg syns ikke det gjør ham det minste smart. Bare dum og irriterende. I tillegg er han ofte skikkelig skeptisk. Og negativ. Sånn som nå. Men det la ikke Ivan merke til.

15

«Til å bli brun, vel», sa han og smilte. «Jeg forstod selvsagt det, men hva er egentlig poenget?» «Jeg sa jo det: å bli brun.»

Mens Alfred er i den ene enden av smarthet-skalaen, er Ivan i den andre. Eller, vel … han sprenger vel egentlig skalaen nedover, hvis det går an. Han er på minussiden av skalaen, så å si. Men han er pen, det skal han ha. Ikke bare litt pen heller. Han ser rett og slett ut som om han kommer rett ut av en reklamekatalog med veldig glanset papir. Han har mykt, skinnende hår og store, brune dådyrøyne med lange vipper.

Alfred, Helena og jeg ville gå videre. Men Ivan stoppet. «Tre lodd», sa han til fotballmammaen. «Å! Sier du det! Takk!» sa hun. «Jeg må selge 40 til sammen.» I det samme begynte ungene å sparke en tom�aske seg imellom. Mammaen forsøkte å rope til dem: «For hundrede gang! Ikke ball inne!»

16

«Det er ikke ball», sa Ivan hjelpsomt. «Det er en �aske.» Ungene var allerede på vei mot utgangen mens de sparket �asken mellom seg. Fotballmammaen snudde seg mot oss igjen. «Unnskyld. Hvor var det jeg var? Jo. Det er ingen som vil kjøpe lodd, skjønner du. For det er ingen som ønsker seg solarium og brødbakemaskin lenger. Det er kanskje litt umoderne. Selv om … den brødbakemaskinen kunne jeg faktisk tenkt meg selv. Men det er jo ikke jeg som skal kjøpe lodd. Jeg skal jo bare selge. Men så er det altså ingen som vil kjøpe.»

Ivan tenkte seg litt om, så smilte han. «Jeg tar fem lodd, jeg. I stedet for tre.» «Å, tusen takk!» sa fotballmammaen. Og endelig smilte hun ordentlig.

Ivan gikk stolt videre med de fem loddene i hånda. «Hva gjør du hvis du vinner?» spurte Alfred. «Blir brun, vel», sa Ivan. «Og baker brød.»

Og det hadde han vel på en måte rett i. Så ingen av oss hadde noe mer å si om den saken. Men Helena, hun �kk visst ikke med seg noen ting av verken lodd eller solarium eller ville fotballunger. Hun bare strente fremover, med panna full av skarpe streker, mens hun mumlet for seg selv: «Snill … snill … jeg skal vise dem hvem som er snillest i verden! Nei, SNILLEST I HELE UNIVERSET!»

18

Siverten

Mandag morgen stormet Helena frem til læreren vår med det samme han kom inn døra. Læreren vår er ganske ny på skolen. Han heter Sivert, men vil absolutt at vi skal kalle ham Siverten. Han tror nok det får ham til å høres yngre ut. Siverten prøver i det hele tatt veldig hardt å være ung, enda han er ganske gammel, snart 30. Han går med hettegenser, Converse-sko og noen enormt fargerike t-skjorter i batikk som han tror er veldig moteriktige, men som nok stammer fra forrige århundre. Og så snakker han mye om at vi og han skal være «ett lag», enda det er litt vanskelig å tenke at du skal være på lag med en fyr som er over dobbelt så gammel som deg og lager ukeplanen din og attpåtil har makt til å gi deg enormt mye LEKSER.

19

«Skjer ‘a?» sa Siverten og lente seg kjekt mot kateteret med den ene armen da Helena kom løpende mot ham. «Fortell meg alt!» ropte Helena. «Seff», sa Siverten. «Klart jeg skal. Om hva da, forresten?» «INNSAMLINGSAKSJONEN!» gaulet Helena så høyt at vindusrutene ristet.

20

«Wow! Det er hva jeg kaller engasjement», sa Siverten og smilte.

Og så fortalte han. Hvert år, i en hel uke, skal alle elevene i sjuende klasse på Granlia skole gjennomføre et innsamlingsprosjekt til inntekt for noen som virkelig trenger det. I år hadde Siverten personlig plukket ut formålet: et barnehjem som heter Green Haven og ligger på Sri Lanka. Der hadde Siverten vært da han reiste jorda rundt til eksotiske steder med ryggsekken sin. Han var visst på reisefot til sånne spennende og eksotiske steder i mange år. Til slutt endte han av en eller annen merkelig grunn her på Granlia.

Granlia må vel være det minst eksotiske stedet i verden. Det kan du i grunnen høre bare på navnet. Det er ei li, med mange grantrær. Og så er det en skole, et lite kjøpesenter og en bensinstasjon. Granlia ligner på veldig mange andre steder i Norge, tror jeg. Det er både koselig og trygt. Men eksotisk, det er det ikke.

21

Men Sri Lanka, derimot, var nokså eksotisk, i hvert fall hvis vi skulle dømme etter bildene Siverten viste. Der var det både palmer og elefanter og lange, gylne strender. Dessuten en god del folk som ikke hadde det så bra. «Sri Lanka ble ramma av en �odbølge i 2004 og �om i 2011», sa Siverten. «Ja!» sa Cornelia med en arm i været, og fortsatte selv om hun ikke hadde fått ordet engang. «Og på grunn av det har de det fremdeles vanskelig.» «Rått bra, Cornelia!» sa Siverten. «Dessuten har landet hatt borgerkrig i �ere år. Og mange barn har mistet foreldrene sine i krigen», sa Markus. «Fett at du veit det», sa Siverten. «Og hva betyr borgerkrig?» «At innbyggerne som bor i samme land slåss mot hverandre», sa Markus. «Ja! Du ruler, Markus!» sa Siverten.

Markus smilte så tennene glitret. «Borgerkrig er vel ikke akkurat noe å smile av»,

22

sa Helena lavt til meg, selv om hun nok egentlig skjønte at det ikke var derfor han smilte. «Som sikkert alle har fatta nå, så trenger Sri Lanka spenn», sa Siverten, og nå smilte han ikke mer.

«Og siden vi her i Norge bor i et av verdens

rikeste land», fortsatte Cornelia med et strålende smil, «så er det kjempe�nt at vi kan hjelpe dem!»

Hele klassen nikket. «For vi har jo olje», sa Markus. «Og det har ikke de.» Alle nikket igjen. Unntatt Helena. «Akkurat som om det var noe nytt. Alle vet jo at vi har olje!» freste hun til meg.

Men det hørte ikke Siverten. «Sjukt bra, Cornelia og Markus, sjukt bra!» sa han og gliste bredt.

Så ba han oss gå sammen i grupper på �re for å planlegge ukas prosjekt. Gruppene ga seg mer eller mindre selv, i hvert fall for Ivan, Alfred, Helena og meg, siden vi gjør det meste sammen. At Cornelia, Markus, Ali og Amalie var på gruppe, ga seg også selv, siden de allerede var i gang. «De har tjuvstarta», freste Helena og glodde sint på dem.

23

Men det virket ikke som om noen av dem hørte det. De var altfor opptatt av å skravle om alt det «�ne og meningsfylte» de kunne �nne på for å samle inn penger til barnehjemmet. «Yo!» ropte plutselig Siverten. «Rått at dere er så gira, men det er en greie som må �kses. Først må dere få hvert deres fadderbarn.»