Til Jesper,mitt livs formann

Anna Grue

Kunsten å dø

Oversatt av Benedicta Windt-Val

Anna GrueOriginalens tittel: Kunsten at døOversatt av Benedicta Windt-Val

(C) Anna Grue og JP/Politikens Forlagshus A/S, København 2009Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2011

ISBN 978-82-02-33383-6

1. utgave, 1. opplag 2011

Omslagsdesign: Harvey Macauley/ImperietOmslagsfoto: Getty Images

Sats: Type-it asTrykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens be-stemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhvereksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrek-ning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, in-

teresseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar

og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Persongalleriet

Familien SommerdahlDan: Skallet reklamemann med en hang til forbrytelser.Marianne: Hans kone. Praktiserende lege.Laura: Atten år. Går på videregående skole.Rasmus: Toogtyve år. Søker stadig opptak på Filmskolen.

Christianssund politiFlemming Torp: Førstebetjent. Har en kjæreste som heter

Ursula.Frank Janssen: Kriminalbetjent.Pia Waage: Kriminalbetjent.Kjeld Hanegaard: Politimester.Knud Traneby: Sjef for kriminalteknisk avdeling.

Offerets familieIngegerd Clausen: Pensjonert litteraturkritiker.Jørn Clausen: Dikterkonge.Kamille Schwerin: Deres datter. Billedhugger.Lorenz Birch: Kamilles mann. Millionær, mesen, makt-

menneske.

MorderjaktenMahmoud Hadim: Produsent.Lilly Larsen: Krimforfatter med liten hund.Kirstine Nyland: Arbeidsløs skuespiller.Tim Kiilberg: Tv-reporter med ulønnet permisjon.Kristian Ludvigsen: Borgerlig politiker på vei oppover.Jackie S: Ble nummer åtte eller ni i årets X-Factor.

Gunnar Forsell: Ung designer med ambisjoner.Gitte Sandlauw: Aldrende ekspert i takt og tone.Mads Krogsgaard: Bonde som har spesialisert seg på melke-

sauer.Jane Krogsgaard: Hans økologiske kone.

ForhistorienAugust 2007

1

Klokken var kvart på to. Det var best å komme seg av sted.Kamille kunne komme hjem når som helst, og Ingegerd haddeabsolutt ikke noe ønske om å bli avslørt enda en gang. Desmå torsdagsrundene i datterens hjem skulle helst forbli enhemmelighet. Første gang hun ble oppdaget, hadde hun sagtat det var en misforståelse. Jeg trodde det var i dag jeg skullevanne blomstene dine, vennen min. Andre gang det skjedde,hadde det vært nokså pinlig. Du må virkelig unnskylde, ven-nen min. Hukommelsen er ikke helt som før, er jeg redd.Men tre ganger? Det ville være å utfordre skjebnen.

Neste gang kom Kamille til å skifte ut låsene, det var In-gegerd helt sikker på. Og det var vel ikke til å undre segover heller. Det var skammelig å spionere på datteren sinpå den måten. Ynkelig. Ingegerd hatet seg selv for det. Denmest nærliggende løsningen var selvfølgelig å slutte med det.Gjøre det hun alltid sa til mannen sin at hun skulle gjøre.Jeg bare sykler meg en liten tur, Jørn. Er det noe jeg skal tamed fra Netto? Eller fra bakeren?

Men uansett hvor gode hensikter hun hadde når hun drohjemmefra, gikk det som regel galt likevel. Turen endte foranden rødmalte inngangsdøren til Kamille, der en perfekt klip-pet, kuleformet buksbom sto vakt. Glodde på henne somet kjempemessig, mørkegrønt øyeeple. Hun ringte på. Over-beviste seg selv om at hvis ingen kom og lukket opp, villehun gå sin vei igjen. Hjem til Jørn. Ingegerd forsøkte virke-lig å stå imot, men forgjeves. Nøkkelen inn i låsen, håndta-ket ned, døren opp – et siste blikk på buksbomøyet før hunlydløst lukket døren etter seg og sto stille i den mørke en-

9

tréen, der hun trakk inn husets duft mens hun tastet de firesifrene som slo av alarmen.

Kamille var alltid borte på torsdager, for da undervistehun på en videregående skole inne i København. Dermedfikk Ingegerd anledning til å vandre uforstyrret rundt i detlyse, ryddige hjemmet som dannet rammen rundt datterensog svigersønnens liv. Et liv som Ingegerd alltid hadde føltseg utestengt fra. Jo da, visst var de sammen av og til, detvar ikke det, men … Ingegerd hadde nesten gitt opp å settefingeren på hva som egentlig var galt med forholdet deres.Det var i hvert fall ikke nært, men sånn er det vel for mangemødre og døtre. Det var ikke det. Ikke bare det. De var såforskjellige som om de knapt nok skulle være i familie medhverandre i det hele tatt. Hadde det ikke vært på grunn avde lange fingrene som buet seg sidelengs, og som Kamillehadde arvet etter moren, kunne Ingegerd faktisk ha fått mis-tanke om at det måtte ha skjedd en forveksling på fødeav-delingen i sin tid. Kamille lignet imidlertid litt mer på farensin. Ingegerd innbilte seg at hun i hvert fall måtte ha arvetden misantropiske innstillingen etter ham. Akkurat som hår-fargen. Av og til var Ingegerd faktisk i tvil om at hun i dethele tatt likte det eneste barnet sitt. Det var en erkjennelsesom hun av alle krefter forsøkte å undertrykke, men somlangsomt og trassig sprengte seg frem i bevisstheten hennes.Det var tungt å bære. Én ting var å være lei av mannen sin– noe helt annet var det å miste kjærligheten til den voksnedatteren sin.

Ingegerd visste at Kamille også hadde en annen side vedseg, en imøtekommende, sjarmerende side. Den viste hun imer offisielle sammenhenger: ved mottagelser, vernissasjerog middagsselskaper. Andre mennesker beundret Kamille ogtrivdes i hennes selskap, og enkelte eldre kunstprofessorersloss nesten om å vinne hennes gunst. Egentlig var det nokbare overfor Ingegerd at hun var så … så reservert. Kamillepleide ofte å invitere foreldrene sine til disse tilstelningene.Ingegerd forsøkte å sette pris på oppmerksomheten, nyte dengode maten og innbille seg at invitasjonen sprang ut av venn-lighet, eller kanskje til og med en slags kjærlighet. Men innerst

10

inne visste hun at de bare var med som glamorøs staffasje.I de kretsene der Kamille og Lorenz vanket, var Jørn Clau-sen kjent som en av samtidens mest betydningsfulle lyrikere,og Ingegerds ry som skarp og innsiktsfull litteraturkritiker iDanmarks største morgenavis var ennå ikke falmet, selv omdet var flere år siden hun gikk av med pensjon. Når de tovar med i selskapet, bidro de ganske enkelt til å heve nivået.

Men selskapeligheten gjorde ikke forholdet mellom Ka-mille og Ingegerd bedre. Tvert imot. Ingegerd hadde vanskeligfor å skjule forvirringen når Kamille i løpet av brøkdelen avet sekund – den tiden det tok henne å flytte blikket fra ansik-tet til en innflytelsesrik museumsdirektør til morens – skif-tet fra elskverdig oppmerksomhet til en uttrykksløs maske.Hver gang brast nok en fiber i de båndene som liksom skullebinde dem sammen. Hver gang vokste Ingegerds følelse avat datteren var en fremmed. Hver gang merket hun at sor-gen rev og slet i henne.

En dag for et snaut år siden hadde Kamille plutselig gitthenne en nøkkel til huset sitt. Om moren ville være så snill å tainn posten mens hun og Lorenz var i Los Angeles et par uker?Jeg venter en pakke, og den MÅ jo hentes på postkontoretfør den går i retur … Det ligger en fullmakt på skrivebordet,mor. Og kanskje hun ville være så snill å vanne potteplan-tene også? Kamille ville sette stor pris på det. Ingegerd haddesagt ja, selvfølgelig hadde hun det. Hun var da et skikkeligmenneske, en kjærlig mor. Og hun hadde aldri angret på athun sa ja den gangen. For det var der, i det tomme huset tilKamille, at hun omsider – for første gang siden datteren varliten – hadde følt en slags nærhet til henne. Ingegerd vandretrundt på de kalde, blanke steingulvene i strømpelesten, løftetpå en pute, rettet på et bilde som hang skjevt, bladde i dat-terens skissebøker, mens føttene hennes langsomt ble til is.Allerede andre gangen hun dro dit, hadde hun hatt med seget par tøfler, og etter det hadde hun alltid hatt et par slippersliggende i den ene sykkelvesken – et fysisk vitnesbyrd om athun ikke aktet å holde opp med de hemmelige besøkene idatterens hjem, uansett hvor gode forsettene hennes var.

De største opplevelsene hadde hun når hun vandret rundt

11

i datterens atelier og betraktet de hel- og halvferdige kunst-verkene. For første gang kunne hun se på Kamilles kunst utenselv å bli skarpt iakttatt. Hvis hun hadde lyst, kunne hun ståen time og se på en skulptur. Det var ingen som forlangte åfå høre hva hun mente om den, og ingen som ble fornærmethvis hun kom til å uttrykke sin mening på feil måte.

Saken var jo dessverre den at Ingegerd Clausens ubestik-kelige anmeldersjel ikke tillot henne å lyve. Ikke engang fordatteren. Hun kunne ikke få seg til å juble begeistret overde kjølig registrerende skulpturene i gips, stål og speilbiter.Uansett hvilken vinkel man så dem fra, ble ens eget speil-bilde slynget tilbake som en del av verket, side om side mednoen sterkt forstørrede detaljer fra Kamilles egen fysiognomi– en kjempemessig brystvorte hist og et utsnitt av et øre her.Ingegerd klarte aldri å venne seg til den foruroligende blan-dingen av seg selv og datteren. Det virket helt feil når mantenkte på den avstanden som var mellom dem i virkelighe-ten. I lys av den virket sammenblandingen kvalmende intim,påtrengende. Ingegerd kom aldri til å like datterens verker,men de mange timene hun tilbrakte alene med dem, fikkhenne kanskje til å bli litt mer immun overfor dem. På dissetorsdagsrundene kunne hun studere hver enkelt skulptur un-der tilblivelsen, hun kunne venne seg langsomt til den og be-arbeide ubehaget på forhånd, så hun kunne reagere litt meravslappet når Kamille var klar til å vise den frem.

Atelieret var like ryddig som resten av huset. Speilbiter,tegnekull, papir og andre småting lå i vakre, håndlagde eskersom sto i sirlige rekker på spesialdesignede hyller. Under hyl-lene sto blanke, firkantede stålspann med lokk. I dem opp-bevarte kunstneren gipspulver og større verktøy, som medsine klossete ledninger og ditto utforming ikke egnet seg tilå ligge fremme. Kamilles arbeidsbord besto av tre kvadrat-meter nylakkert mdf-plate, og ikke en eneste papirlapp lå feilpå det. Skisser i én bunke, tekster i en annen. Gulvet – ethøyglanspolert betonggulv som skinte som det fineste mar-mor – var alltid omhyggelig feid og vasket. Når Kamille tokkvelden, var alle spor etter dagens arbeid med gips, glasskårog loddetinn som blåst bort. Presis klokken fem skjenket hun

12

seg det første av dagens tre glass rødvin og begynte på mid-dagen. Punktlig, presis og så ryddig at det grenset til det nev-rotiske. Gudene måtte vite hvor hun hadde fått det fra. Ikkefra noen av foreldrene i hvert fall, tenkte Ingegerd. Leilighe-ten deres fikk henne til å tenke på muldvarpens bolig i Detsuser i sivet – den var full av fotografier, bøker, polstredemøbler, krukker og kasser. Og rikelige mengder med støv.

Bortsett fra de store overlysvinduene var det ingen vindueri det høyloftede rommet. En dør førte rett ut i en innelukkethage der Kamille sto når hun arbeidet med sveiseapparat ellervinkelsliper. En annen dør førte opp til entréen. Hvis manhadde behov for å isolere seg med arbeidet sitt, var dette ethelt perfekt sted. Ingegerd tenkte på sitt eget arbeidshjørnehjemme i stuen og tillot seg å være intenst misunnelig fordihun visste at det ikke var noen som kunne se henne. Hvishun hadde hatt et slikt rom helt for seg selv, så avsondret, såprivat … ja, da … Hvem vet? Kanskje hun hadde fått skre-vet den romanen hun alltid hadde drømt om? Kanskje ikke.Men hun hadde i hvert fall fått anledning til å arbeide i fred,uten avbrytelser.

Men noe slikt hadde aldri noensinne vært på tale. Det vargodt mulig at det var Ingegerd som tjente pengene i familienClausen, men det var selvfølgelig Jørn, den store dikteren,som måtte ha et skikkelig arbeidsværelse med en dør somkunne lukkes. Alle måtte jo forstå at kunsten hans krevde ro,mens hennes arbeid kunne utføres nær sagt hvor som helst.Hvor vanskelig kunne det egentlig være å skrive en anmel-delse eller to?

Ingegerd kjente hvordan mange års frustrasjon sydet ogbrant i brystkassen. Hun rev seg løs før raseriet tok maktenfra henne. Hvis det først kom helt opp til overflaten, villedet ta dager å få det under kontroll igjen. Hun burde se åkomme seg av sted nå, hjem til Jørn og den innestengte, tre-roms leiligheten. Hun gikk en siste runde, lot blikket vandrerundt på de blanke overflatene, sjekket at alt så ut slik somdet gjorde da hun kom for et par timer siden. Da hun følteseg helt sikker, gikk hun ut i entréen der skoene hennes stoparat.

13

Plutselig hørte hun at det knaste i grusen i innkjørselen.Angsten fikk musklene hennes til å stivne, og et par sekun-der ble hun stående slik, med jakken over den ene armenog vesken under den andre, halvveis bøyd over skoene sine,helt lammet. Det tok et øyeblikk før hun klarte å sette seg ibevegelse. Hun snappet skoene fra gulvet, snurret rundt ogløp ned den korte trappen til atelieret. Blikket var stivt rettetmot ytterdøren i kortveggen. Kunne hun rekke bort til denfør Kamille åpnet hoveddøren? Kunne hun rekke å få smeltden igjen før datteren var inne i huset? Ville lyden avslørehenne? Og hva så hvis hun klarte det? Var det i det hele tattmulig å komme seg videre fra den innelukkede hagen? Klatreover muren inn til naboen? Hva ville skje hvis hun mistet ensko? Vesken? Jakken?

Det var ikke mer enn snaut åtte meter mellom de to dø-rene i atelieret, og Ingegerd Clausen løp strekningen så forthun kunne. Det var bare ikke fort nok.

2

Den gamle damen var fremdeles i live da de kom. Hun låhalvveis på siden, med brystkassen vendt mot gulvet og denunderste armen utstrakt foran seg med håndflaten oppoverog fingrene lett bøyd i en bedende gest – en tiggers hånd. Detstripete sommerskjørtet var glidd opp så de nakne lårene,med synlige blodårer, lå blottet. Under henne, på det blank-polerte gulvet, var det en dam av urin, og den skarpe luktenfylte luften rundt henne. En av de slitte, røde skinntøflenehadde falt av. En tett, mørk pannelugg kastet en skarp skyggened over ansiktet. Håret var litt for fyldig. Litt for mørkt.Skyggen litt for skarp, vinkelen en anelse feil, som om noenhadde skalpert henne. Forklaringen viste seg å være så enkelsom at parykken hennes hadde forskjøvet seg i fallet. Endaen uverdig detalj i omstendighetene rundt Ingegerd Clausensdød.

Førstebetjent Flemming Torp fikk ikke høre denne beskri-velsen før senere, fra de to uniformerte betjentene som haddefunnet henne og tilkalt ambulansen. Ingegerd ble kjørt til sy-kehuset med full utrykning, men det var ingenting å gjøre.En halv time senere utåndet hun med datterens hånd i sin,uten å komme til bevissthet. Hvis hun hadde vært død påstedet, hadde politiet hatt muligheten til å fotografere liket,måle opp avstanden til vegger og døråpninger og registrerehvordan kroppen lå plassert i forhold til det øvrige kaoseti rommet. Nå hadde man bare vitneforklaringene fra politi-patruljen og ambulansefolkene å støtte seg til.

Egentlig var det kanskje nok også, tenkte Flemming. Hansto på dørterskelen til det store atelieret, der kveldsolen sendte

15

et varmt skjær ned gjennom overlysvinduene. Han lot blik-ket vandre over det mest umulige åstedet man kunne fore-stille seg. Det som ifølge atelierets innehaver en gang haddevært en rekke nesten ferdige skulpturer, var nå forvandlettil et utall av bitte små brokker. Det var glassplinter over-alt i rommet, blandet med pulverisert gips, forvridd metall,oppflerret papp og istykkerrevne skissebøker. Hvis det fan-tes spor etter gjerningsmannen, ville det bli usedvanlig vans-kelig å finne dem.

Hærverket var begrenset til dette rommet. Resten av hu-set var ryddig og nesten klinisk rent. En rask rundtur haddeavslørt at alt tilsynelatende sto som det skulle. De tre flat-skjermene sto på plassene sine, musikkanlegget likedan. Deto arbeidsværelsene med hver sin pc var urørt. Flemminghadde lyst til å vandre litt rundt i atelieret og ta skadene inærmere øyesyn, men han visste at han måtte vente til kri-minalteknikerne hadde gjort jobben sin.

Han bestemte seg for å bruke ventetiden til å avhøre of-ferets datter – den kunstneren som var opphavsmannen tilskulpturene som nå lå rundt ham i pulverisert utgave. Ka-mille Schwerin satt etter sigende ved sin mors avsjelede le-geme på sykehuset, oppløst i gråt, og Flemming ville nødigvære den som tvang henne vekk derfra. Da foretrakk han åta den første samtalen med henne der ute. Han ga beskjedtil sjefen for teknikerne og sto ved hoveddøren, i ferd med åta de lyseblå plastovertrekkene av skoene, da mobilen hansringte. Han stanset – prøvde å bli enig med seg selv om hanskulle ta telefonen med en gang eller fullføre skoprosjektet.I brøkdelen av et sekund sto etterforskningslederen i nøyak-tig samme stilling som offeret hadde inntatt da hun hørte atdet knaste i grusen i innkjørselen. Men det var det ingen avdem som ville få vite noen gang.

Flemming bestemte seg, rev plastovertrekket av den sisteskoen og lirket telefonen opp av jakkelommen. «Torp.»

«Hanegaard.»Politimesteren. Hva var det nå, da? «Ja, hei,» sa Flemming

høyt.«Hvordan går det?»

16

«Jeg er ute på et gjerningssted akkurat nå … men kanskjevi kunne snakke sammen i morgen …?»

«Jeg skal ikke forstyrre deg lenger enn absolutt nødven-dig, Torp,» sa sjefen hans en smule snurt. «Jeg ringer barefor å forsikre meg om at du vet hvem som eier det huset dubefinner deg i.»

«Det er en billedhugger. Kamille Schwerin. Hun er datterav offeret.»

«Og mannen hennes?»«Han er bortreist. I USA, så vidt jeg vet …»«Men du vet ikke hvem han er?»«Schwerin … Er det et navn jeg burde kjenne til?»«Han heter ikke Schwerin. Du står i huset til Lorenz Birch,

Torp.»«Lorenz Birch?» Flemming så seg om i den smakfullt innre-

dede entreen med fornyet interesse. En staselig trapp snoddeseg opp mot annen etasje, opplyst av en imponerende, mo-derne lysekrone som på en prikk lignet på en forminsket ut-gave av de to kjempekulene i foajeen i Operaen. Kanskje vardet til og med den samme kunstneren som hadde laget den?

«Er du der, Torp?»«Ja visst.» Han renset stemmen. «Det forklarer en hel del,»

tilføyde han.«Hva mener du?»«Du skulle bare ha sett det huset her.»«Mannen er mangemillionær. Hva hadde du ventet deg?»«Jeg hadde ikke ventet meg noe som helst. Jeg visste jo

ikke at det var hans hus.»Hanegaard utstøtte en lyd som var midt mellom en hos-

ting og en latter. «Ja, jeg mente bare at du kanskje burde fåvite det.»

«Takk.»Flemming åpnet hoveddøren og kastet et siste blikk over

skulderen. De siste restene av en strålende vakker augustdagfikk den kulerunde lysekronen til å glitre.

Han satte seg i bilen og ble sittende stille et øyeblikk. Lo-renz Birch. Det var sannelig litt av en overraskelse. Flemmingvisste jo at den innflytelsesrike mannen bodde i Christians-

17

sund, men han hadde aldri hatt noe med ham å gjøre før. Hu-set lå i byens eldste villakvarter, med palasslignende kassersom lå og klamret seg til bakken oppover mot skogen, somvar det høyeste punktet i Christianssund. Det var så bratt herat alle hagene var anlagt lag på lag i terrasser, slik at helestrøket fikk et sydlandsk preg. Hvert eneste ett av de vel-stelte husene hadde en fabelaktig utsikt over byens sentrum,havnen og fjorden. Selvfølgelig hadde Lorenz Birch valgt åbosette seg her. Det ville Flemming også ha gjort hvis hanhadde hatt like god tilgang på likvide midler. Noe vakrerested fantes ikke i Danmark. Ikke hvis man ville bo i en by,i hvert fall.

Lorenz Birch var forretningsmann, visste Flemming. I sintid hadde han startet en virksomhet som produserte noe somingen lenger husket hva var. Stikkontakter eller borrelåsereller noe sånt. Hverdagsduppeditter som ikke var altfor impo-nerende på noen måte. Men det var til gjengjeld fortjenesten.Imponerende, altså. Lorenz Birch hadde tjent et svimlendebeløp da han solgte virksomheten til et japansk konsern fireår tidligere. Hvis han hadde ønsket det, kunne han i en al-der av seksogførti år ha trukket seg tilbake for å nyte livetsom en usedvanlig velstående pensjonist.

Men det var ikke noe som harmonerte med Lorenz’ natur.Han hadde vært glødende interessert i kunst gjennom helelivet. All slags kunst: teater, musikk, film, litteratur. Særligbilledkunst hadde en stor plass i hjertet hans, så da Lorenz blevalgt til formann for et ambisiøst prosjekt for kunststøtte iEU, var det ingen i den danske kunstverdenen som ble forbau-set. Han var som skapt for dette arbeidet, som besto i å styreen rekke kunstsakkyndige fra hver av de europeiske statenemed fast hånd. Sammen bestemte de hvem som skulle utførestorstilte utsmykningsarbeider og motta sjenerøse stipenderog legater fra det offentlige eller fra private fond. Den inn-flytelsesrike og svært synlige stillingen førte med seg mangeandre oppdrag, så i løpet av få år var Lorenz Birch havnethelt i toppsjiktet på den europeiske kunstarenaen. Han satti styret i flere museer – fra Tate Modern til Louisiana, hanvar æresprofessor ved hele tre universiteter rundt omkring i

18

Europa, og for kort tid siden hadde han fått oppkalt en fløyi et jysk museum etter seg, etter at han hadde donert en rundsum til byggeprosjektet.

Nå var svigermoren hans altså funnet døende hjemme i hu-set hans, omgitt av det mest metodiske hærverket Flemminghadde sett på lenge. Tro om ikke hr. Birch allerede satt i etprivatfly med kurs mot Danmark? Flemming visste ingen-ting om ekteskapet mellom Lorenz og Kamille, bortsett fradet faktum at det foreløpig hadde holdt i seksten år. Menså sant de brydde seg det minste om hverandre, ville det velvære mest naturlig at de støttet hverandre i en situasjon somdenne.

Flemming så på klokken. Den var over syv nå. Han villeikke rekke avtalen sin – det kunne han like gjerne se i øynenemed en gang. Han sendte en SMS med teksten: «Urs, kjæresteUrs! Jeg rekker det ikke i kveld, dessverre. Jobb. XxxF.»

Svaret kom etter et halvt minutt: «Helt i orden. Elsker deg.Kyss U.»

Han smilte da han startet bilen.Turen fra gjerningsstedet til sykehuset var ikke lengre enn

tre kilometer, men det var som å kjøre fra én verden til enannen. Etter hvert som bilen beveget seg nedover bakken,ble husene på begge sider av veien stadig mindre og stadigyngre. Fra 1890-årenes hvitkalkede palasser til 1920-årenessolide, røde, tradisjonelle villaer, og derfra videre til seksti-årenes ydmyke eneboliger i gul murstein og syttiårenes vil-laer av brunstein, med bordkledning øverst i gavlene.

Til slutt ble de siste eneboligene erstattet av boligblok-ker, og den siste delen av veien til sykehuset kjørte Flem-ming gjennom et av de meste trøstesløse betongkompleksenei Christianssund. Her hadde veiene fått blomsternavn, menen stor del av beboerne levde som samfunnets ugress. Detvar myndighetene som delte ut matpenger, betalte husleienog avgjorde om et tannlegebesøk kunne dekkes eller ikke.På den andre siden var det også statens embetsmenn somtvangsfjernet barna deres, konfiskerte de vanrøktede kjæle-dyrene, grep inn når det var husbråk, og pågrep småpushereog biltyver. Flemming hadde tilbrakt flere arbeidstimer her

19

ute enn han likte å tenke på, og alltid med følelsen av at detvar en håpløs oppgave. Uansett hva politi, skoler og sosialemyndigheter gjorde, kunne man bare redde en forsvinnendeliten del av de menneskene som var havnet her i Violparken.

Bak all denne elendigheten lå Christianssund sykehus, enfirkantet, usjarmerende mursteinskasse i tre etasjer. Med ti-den hadde behovet for flere sengeplasser og nye typer under-søkelser gjort det nødvendig å utvide gjennom knoppskyting,så nå besto sykehuset av et virvar av små og store bygningerforbundet med flislagte stier i et frodig parkanlegg.

Skilting var det ikke brukt mye tid og krefter på, så Flem-ming måtte kjøre litt rundt og lete etter den riktige bygningen.Til slutt ga han opp og satte fra seg bilen på timesparkeringenforan hovedinngangen. Han plasserte skiltet med POLITI ifrontruten og oppsøkte informasjonsskranken i vestibylen.En ung fyr med kortklipt, rødt hår ga ham den veiforklarin-gen han trengte, og et øyeblikk senere sto han utenfor dø-ren til det rommet Kamille Schwerin og den avdøde morenhennes hadde fått stilt til rådighet.

Han banket på, og kriminalbetjent Pia Waage stakk ho-det ut.

«Jeg har nettopp snakket med Giersing,» sa hun dempetog smøg seg ut gjennom sprekken. «Han regner med å gi ossde foreløpige resultatene ut på ettermiddagen i morgen.»

«Bra.» Rettsmedisineren Svend Giersing hadde egentligtrukket seg tilbake for å vie seg til forskningen, men politieti Christianssund hadde fortsatt en avtale om at han skullestå for obduksjonene i de lokale drapssakene. «Hvordan gårdet ellers?»

Pia trakk på skuldrene. «Sykehuspresten er nettopp gått.»Flemming skjøv døren helt opp. «Førstebetjent Flemming

Torp, Christianssund politi,» sa han. «Kondolerer.»«Takk.» En høy kvinne reiste seg og tok imot den frem-

rakte hånden hans. Hun var rød og litt hoven rundt øyneneog nesen, men blikket var klart og stemmen rolig og fattet.«Kamille Schwerin. Men det vet du vel.»

Han nikket. Det lille rommet ble liggende i halvmørkeetter at døren ut til gangen hadde lukket seg bak ham. Gar-

20

dinene var trukket for, og det elektriske lyset var slukket.Bare tre høye, hvite kubbelys kastet et mildt skjær over denlille, innsunkne skikkelsen i sengen. Ingegerds hender var fol-det. Noen hadde svøpt et lommetørkle rundt stilken på enrød rose og stukket den inn mellom de forbløffende lange,spinkle fingrene hennes. Den mørke parykken satt som denskulle igjen, og dekket over såret i hodebunnen.

Først nå ble han oppmerksom på den tredje personen irommet. I det mørkeste hjørnet satt en eldre mann medskjegg sammensunket i en polstret stol. Jørn Clausen hånd-hilste uten å reise seg da Flemming kom bort til ham. Hansa ingenting, så ikke opp. Skjorten var knappet skjevt.

Flemming konsentrerte seg om Kamille igjen. «Kan visnakke sammen? Det behøver ikke å ta så lang tid …»

Hun nikket. «La oss gå ut herfra.»Da Flemming og Kamille forlot rommet, smatt Pia øye-

blikkelig inn igjen. Én ting var at man ikke kunne hindre depårørende i å sitte hos liket når dødsfallet hadde funnet stedi forbindelse med et sykehusopphold – uansett hvor kortva-rig det hadde vært. Noe helt annet var å la dem være alenemed den døde. Det ville Flemming ikke tillate. Ikke så lengedødsårsaken ikke var skikkelig utredet. Derfor satt det kon-stant en representant for ordensmakten i det lille rommet.

De gikk helt ut, ned i parken, der lyset fremdeles var varmtog mildt.

«Det er så vanskelig å forstå,» sa Kamille og satte segpå en benk under et rognetre med grener som var tunge avildrøde, modne bær. «Jeg snakket med henne så sent som igår … og nå …»

«Hvorfor var moren din hjemme hos deg i dag?» Flemmingtok en pakke Kleenex opp av lommen og rakte den til henne.

Kamille forsøkte å få kontroll over stemmen. «Aner detikke,» mumlet hun ned i papirlommetørkleet.

«Hadde hun nøkkel til huset?»Et nikk.«Pleide hun å oppholde seg i huset når du ikke var

hjemme?»Kamille pusset nesen og rettet seg opp. «Det kan jeg ikke

21

forestille meg.» Hun kastet det brukte lommetørkleet i pa-pirkurven ved siden av benken. «Jeg ga henne en nøkkel foret par år siden, så hun kunne vanne blomster og …»

«Har dere ikke hushjelp?»«En rengjøringsdame. Jette. Hun kommer to formiddager

i uken. Mandag og torsdag. Resten av tiden klarer jeg detselv.»

«Men hun kan altså ikke vanne blomster?»Kamille så helt forvirret ut et øyeblikk. Så smilte hun skjevt.

«Å, nå forstår jeg. Unnskyld, jeg er litt … Nei, Jette var påen eller annen charterreise den uken, så …»

«Og moren din beholdt nøkkelen etterpå?»«Ja, hvorfor ikke? Det er faktisk ganske praktisk å ha en

ekstra nøkkel et sted.»«Men hun brukte den ikke.»«En enkelt gang hadde hun låst seg inn uten at vi hadde

avtalt det på forhånd. Hun ble helt ulykkelig og forvirret. Desiste årene har mor vært litt sånn …» Kamille lot de lange,smale hendene flagre gjennom luften. «Hun kunne være littomtåket en gang imellom.»

«Så det ville ikke komme som noen stor overraskelse pådeg hvis det var slik det skjedde i dag? At moren din låsteseg inn ved en feiltagelse?»

Kamille trakk på skuldrene. «Jeg finner ingen annen for-klaring.»

«Og hærverket?»«Det vet jeg ikke. Kanskje hun overrasket dem midt i det

hele …»«Når kom du selv hjem?»Hun så på ham med runde, gråbrune øyne. Det kortklipte

håret lå tett inntil hodet hennes. Det var noe asketisk overhenne – det enkle, mørke antrekket, de renskurte neglene,det bleke ansiktet, den slanke kroppen.

«Er jeg under mistanke for et eller annet?» spurte hun.«Hva får deg til å tro det?»«Hvis jeg skal redegjøre for hvor jeg har vært på hvilke

tidspunkter …» Det var ikke antydning til aggresjon i blik-ket hennes.

22

Flemming så henne rolig inn i øynene. Han la stemmen sini et like nøytralt toneleie som hennes. «Jeg forsøker å skaffemeg et overblikk. Det er det hele. Du er et viktig vitne, Ka-mille. Og det var tross alt deg hærverket gikk ut over …»

«Unnskyld. Du har rett.» Hun svelget. «Jeg var hjemmekvart over fire – pluss minus et par minutter.»

«Er dette det tidspunktet du pleier å komme hjem på?»Hun ristet på hodet. «Vanligvis er jeg hjemme et par ti-

mer tidligere. Jeg er ferdig på skolen klokken ett, og det taren drøy time å kjøre hjem fra …» Hun bet seg i leppen. «Jegvisste at noe var galt.»

«Var det derfor du kom senere? Fordi noe var galt?»«Hva mener du?» De runde øynene studerte ansiktet hans

igjen. «Å, sånn, ja … Nei, jeg dro innom Frederiksberg Cen-ter. Tok meg en kopp kaffe og handlet litt.»

«Hva kjøpte du?»«En kjole. Vi skal i selskap til …» Hun knep øynene sam-

men. «Det hjelper ikke hva du sier, førstebetjent – dette hø-res akkurat ut som et forhør i mine ører. Nå er det vel likefør du ber om å få se kvitteringen.»

«Hvorfor sa du at du visste at noe var galt?»«Da jeg kom hjem, mente jeg.» Hun senket skuldrene en

anelse. «Døren sto på gløtt.»«Ytterdøren?»Hun nikket. «Jeg turte ikke å gå inn.»«Du stakk ikke bare hodet inn og ropte? Det kunne jo

være mannen din som var kommet hjem et par dager før ti-den?»

Kamille ristet langsomt på hodet. «Hvorfor skulle han det?Og hvorfor skulle han la døren stå på gløtt? Det streifet megikke i det hele tatt.»

«Du la ikke merke til sykkelen til moren din?»«Nei.» Hun merket at han var skeptisk, og fortsatte: «Det

høres merkelig ut, jeg skjønner det – men jeg så ikke noe an-net enn døren som sto på gløtt. Jeg var så redd.»

«Patruljebilen var hos deg klokken seksten niogtyve.»«Ja.»«Hva skjedde så?»

23

«De ba meg å bli sittende i bilen, og så gikk de inn i huset.»«Når gikk det opp for deg hva som hadde skjedd?»«De kom ut og sa det. Og litt etter kom ambulansen.»«Kjørte du med den?»Hun ristet på hodet igjen. «Jeg ville se hva som var skjedd

med skulpturene mine først. Men jeg fulgte etter i min egenbil fem minutter senere.»

Det var en interessant prioritering, tenkte Flemming. Defleste andre ville nok ha valgt å bli med sin døende mor. Menselvfølgelig, hvem vet vel hvor haren hopper? Kanskje dettevar en helt normal atferd for en kunstner. Høyt sa han: «Deskulpturene som ble ødelagt … Var de ferdige?»

Øynene hennes ble blanke igjen. «De var klar til å blipakket i kasser og sendt til et galleri i München. Jeg har …skulle hatt … en separatutstilling. Vernissasje om to uker.Men nå …»

«De kan ikke reddes?»«Nei.» Hun ranket seg og så rett på ham. «Det er bare å

begynne på nytt igjen. Med litt flaks kan galleriet innpassemeg i utstillingskalenderen om et års tid eller så …»

«Så det er altså et helt års arbeid som er ødelagt?»«Mer. Men hvis jeg velger å rekonstruere alt sammen etter

de fotografiene jeg har tatt underveis, kan jeg gjøre det littraskere.»

«De fotografiene vil vi gjerne ha kopier av, hvis det er iorden for deg. De kan dokumentere omfanget av hærverketden dagen saken kommer opp for retten.»

«Selvfølgelig. Jeg skal brenne en dvd til deg.»«Har du selv noen anelse om hvem som kunne finne på å

ødelegge skulpturene dine?»Hun ristet på hodet.«Det ligger tydeligvis sterke følelser bak.» Flemming så på

henne. «Er det noen som har grunn til å hate deg, Kamille?Noen som er misunnelige på deg?»

«Det er mange som er misunnelige på meg. Bare tenk påhvem jeg er gift med. Alle tror at Lorenz skaffer meg den eneutstillingen etter den andre, men det er ikke sant. Han villealdri misbruke stillingen sin på den måten.»

24

«Det er vel tross alt ikke mange som ville gå så langt som tilå bryte seg inn, knuse verkene dine, overfalle moren din …?Kan du komme på noen som hater deg så mye?»

Kamilles blikk flakket et øyeblikk. «Nei, ikke sånn utenvidere …»

«Bare si det, du.»«Hva mener du?»«Jeg så at det fløy en tanke gjennom hodet på deg – men

du valgte å holde den for deg selv.»Hun så ned på hendene sine. «Å, det er så … Jeg vet

ikke …»«Har du en mistanke?»«Jeg vet at dette høres helt forferdelig ut, men moren min

var jo litt …»«Moren din?»«Hun kunne være svært forvirret. Kanskje hun egentlig

var i ferd med å bli dement. Det har jeg hatt en mistanke omen god stund …»

«Ville moren din ha vært i stand til å løfte en tung ham-mer og slå med den, om og om igjen, helt til alle skulpturenevar ødelagt?»

Kamille trakk på skuldrene.Flemming rettet seg opp. «Teknikerne er fremdeles i gang

med arbeidet sitt, så vi kan ikke si noe med sikkerhet ennå.Men de foreløpige overslagene deres viser at noen må haslått mellom hundre og hundre og femti ganger for å få pul-verisert skulpturene på den måten,» sa han. «Det har ikkebare krevd en høy grad av besluttsomhet og uvanlig sterkefølelser – det har også krevd stor fysisk styrke. Det er ikkemange damer på treogåtti år som kunne ha klart det.»

«Ja … Det stemmer ikke helt, gjør det vel?»«Men likevel var det dette som var den første innskytel-

sen din?»Kamille nikket. «Jeg synes bare det virker som et usann-

synlig sammentreff at moren min tilfeldigvis var der da gjer-ningsmennene kom for å begå hærverk. Synes ikke du også?»

«Ikke desto mindre var det noen som drepte henne, Ka-mille. For det gjorde hun vel ikke selv?»

25

Kamille sperret de runde øynene opp i en lamslått grimasefør hun begravde ansiktet i hendene.

«Unnskyld, Kamille. Jeg skjønner godt at dette blir for myefor deg.» Flemming reiste seg. «Jeg skal ikke plage deg mernå. Vi kan snakke videre i morgen ettermiddag.»

Hun gråt fremdeles, og hun så ikke opp, men hun bevegetfingrene på den ene hånden i noe som antagelig skulle fore-stille et vink.