kronprinsenkronprinsen

i en stille og iskald februarmåned rystes Nor-ges hovedstad av et bestialsk dobbeltdrap. Ofrene er et par som har funnet hverandre på tvers av etniske skille linjer. Det viser seg at dette bare er starten på noe langt verre, og ting tyder på at sterke nynazistiske nettverk har gjenoppstått. Vi følger reporterteamet Joakim Lund Jarner og Agnes Lea gjennom tre inten-se døgn i deres jakt på gåtens løsning. Med seg har de videofotografen og hackeren Isa Engh, som viser de to veien inn til en mørk underverden hvor nazister og antinazister gjennom flere tiår har ført en brutal krig uten at myndigheter eller politiet har grepet inn.

Samtidig plages Joakim Lund Jarner av drømmer om sin avdøde søster, Iben, som ble funnet hengt i skogen da hun var 16 år. Men begikk hun virkelig selvmord den gangen?

Om Kretsen (2010):

«en pageturner av en kriminalroman – fra et troverdig pressemiljø» kurt hanssen, Dagbladet

«Fullt trøkk hele veien» ingvar ambjørnsen, VG

«Driv og sug over Kretsen» terje stemland, Aftenposten

«Beverfjords debut er en drivende god krim som er realistisk, troverdig og akkurat passe voldelig» helge kjøniksen, Moss Avis

alexandra beverfjord (f. 1977) kommer fra Trondheim, men bor i Oslo. Hun har lang erfaring fra journalistmiljøet, og jobber nå som nyhetsredaktør i Dagbladet. Hun debuterte med krimromanen Kretsen i 2010. For den mot-tok hun Maurits Hansen-prisen Nytt blod for beste norske krimdebut.

omslagsdesign: blæst | terese moe leiner

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2012

www.gyldendal.no

Printed in SwedenTrykk/innbinding: ScandBook ABSats: Type-it AS, Trondheim 2012

Papir: 80 g Holmen Book Cream 1,6Boken er satt med Sabon 11/13,5 pkt.

Omslagsdesign: Blæst / Terese Moe Leiner

ISBN 978-82-05-43011-2ISBN 978-82-525-8092-1 (Bokklubben)

Alle Gyldendals bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.Se www.gyldendal.no/miljo

Alexandra Beverfjord

KronprinsenKriminalroman

Prolog

Det er sommernatt og kveldens siste busstur på Nesod-den. Motorduren er det eneste som bryter med stillhetenute på den idylliske halvøya. Skyggene fra de store trærnelangs veien har i løpet av kvelden strukket seg stadig len-ger, nå dekker de bakken helt. Kun bussens lysende øynetreffer asfalt og noen grøfteblomster innimellom. Ellers erdet svart.

I bussen sitter en tenåringsjente med hjertebank. Hundrar i det lyse håret sitt. Kjenner det velte seg i magen.Bussen krenger i svingene, sjåføren vil kanskje bli fort fer-dig med turen. Han trår hardere på gassen, og det storemotorfartøyet suser langs nesoddlandets slyngete veier.Men det er ikke svingene som gjør jenta kvalm. Det er desom sitter lenger bak.

Hun vrir hendene sine. Tenker. Den gleden hun føltefor bare litt siden, da Anton fulgte henne til fergeleiet, erfortrengt. Hun oppdaget dem først etter at båten haddelagt til kai på Nesodden. Da alle passasjerene haddestrømmet ut av båtgapet og videre mot bussholdeplas-sen. De var to. Unge menn. Gutter. De skulle på hennesbuss. Hun skjønte hva slags folk de var, det var lett åse, både på håret og på klærne. De stirret. Svarte blikk.Hun prøvde først å stirre tilbake, men måtte slå blikket

5

ned. De måtte ha sett henne da hun kysset Anton farvel.Hun trakk pusten idet de gikk forbi henne i den trangemidtgangen.

Skrekken banker i hele henne. De sitter noen seter bakhenne. Hun reiser seg skjelvende, snubler litt, går lengerfrem. Vil sitte nærmere sjåføren. Vil ikke at de skal sehenne – og i alle fall ikke hvor hun går av. De nærmerseg holdeplassen hennes. Hun kjenner ingen av passasje-rene. Ingen ser på henne, ingen fanger opp det engsteligeuttrykket hennes, de urolige øynene, de hvite leppene.Svettedråpene som gjør håret hennes fuktig. Et øyeblikkvurderer hun å spørre noen av de andre passasjerene omde ikke kan gå av sammen med henne og følge hennehjem. Noen av de voksne. Men hun besinner seg. Ikke værdum. Du er 16 år. Du klarer å gå hjem alene nå. Det erikke farlig.

Hun venter i det lengste med å trykke på stopp-knap-pen. Hun sitter helt stille til sjåføren åpner den fremstedøren. Så reiser hun seg brått og går ut. Selv om hunvet hun ikke skal krysse veien før bussen har kjørt, kla-rer hun ikke la være. Hun går med raske skritt langsveien, med skogen på venstre side. Et svakt øyeblikk snurhun seg, som for sikkerhets skyld. Herregud, de er her.De bor ikke her. De gikk av på grunn av meg. De stir-rer fortsatt, en av dem smiler til henne. Blikket hennessøker fremover igjen i mørket. Veien er øde. Ingen bussi sikte, den hun kom med var den siste for kvelden. Hunskifter kurs, hopper over grøften på venstre side og løperrett inn i den svarte skogen som hun kjenner så godt.Tør ikke snu seg, men hun kan høre dem. De løper ogsånå. Løper etter henne. Fortere. Fortere. Hun snubler, hunfaller, og med ett står de over henne. Det føles som om

6

hjertet skal dunke seg ut gjennom brystkassen. Hun kla-rer ikke puste. Gjør ikke noe forsøk på å komme seg påbena, det nytter ikke. Så får hun øye på det tykke tauetde har med seg. Hun prøver å skrike, men det kommeringen lyd.

Kapittel 1

6. FEBRUAR KL. 03.00: Reporter Joakim Lund Jarnervåknet brått av en lyd. Han frøs under den hvite dynen,men det mørkeblå putetrekket var fuktig av svette. Hanhadde drømt igjen, han husket ubehaget, men ingendetaljer. Ikke denne gangen.

Han så seg rundt i det mørke rommet og registrerte delysende røde tallene på vekkerklokken som sto på nattbor-det. Det var ikke den som hadde vekket ham − klokkenvar bare 03.00, det var flere timer til han skulle på jobb.Han kikket bort på vinduene. Isrosene hadde sprengt seggjennom glasset til innsiden av rutene. Han hadde glemtå skru på den ekstra ovnen. Igjen. Den gamle leilighetenhan eide øverst i bydelen Grünerløkka var pent oppusset,men på ingen måte rustet til å håndtere den intense kul-den som nå hadde krøpet inn over byen. De påsto at detvar den kaldeste februarmåneden i Oslo på tjue år.

Den insisterende lyden fortsatte, og det gikk opp forham at det var mobiltelefonen hans som ringte ute i stuen.Joakim brettet dynen til side, gikk over det kalde tregulvetog inn i rommet ved siden av, prøvde å lokalisere hvorringelyden kom fra. Omsider fant han mobilen innimel-lom sofaputene. Han måtte ha mistet den mens han lå ogsløvet foran TV-en kvelden før.

8

− Hallo?− Joakim, kan du rykke?Den grove stemmen trengte ingen introduksjon. Den

tilhørte Fredrik Telle, redaksjonssjef i Nyhetsavisen, hansom organiserte alle nyhetsutrykningene i redaksjonen.

− Hva skjer?− Vi har nettopp mottatt et tips om at det er to lik i

Sofienbergparken, ved lekeplassen. Du bor like ved, gjørdu ikke?

− Jo, men hva med politiet?− De er nok straks på vei, tipseren ringer dem også. Er

du kjapp, rekker du kanskje frem før de sperrer områdethelt. Tipseren heter Sara Bakke. Hun virket litt fjern,men ta en prat med henne også, hun bor i bygården rettovenfor parken.

− Takk, jeg er på vei.Joakim skyndte seg inn på badet og trakk på seg

dongeribukse og genser. Ute i gangen tok han på seg vin-terstøvlene og dunjakken før han låste seg ut og hastetnedover trappene i den tomme oppgangen.

Vanligvis var det mennesker ute i gatene til alle døgnetstider, men nå var det ikke en sjel å se. Det måtte være denstrenge kulden som holdt folk innendørs. Joakim løp såfort han klarte, og etter noen minutter lå Sofienbergpar-ken foran ham. Parken grenset mot Sofienberggata i sør,Toftes gate i vest, Helgesens gate og Rodeløkka i nord.I parkens østlige del, som også gikk under kallenavnet«Hundeparken», lå en liten barnehage. I hjertet av par-ken lå gamle Sofienberg kirke, og et sted mellom kirkenog Helgesens gate var det en gammel jødisk kirkegårdmed over hundre år gamle gravplasser. Lekeplassen, somFredrik Telle hadde referert til, lå langs Helgesens gate.

9

Joakim kjente parken godt, han hadde tilbrakt utalligesommerkvelder her sammen med venner.

Han senket farten og gikk med hastige skritt bort tilden store lekeplassen som på dagtid vrimlet av barn, mensom nå lå gudsforlatt, full av is og snø. Plassens størsteattraksjon var et veldig klatrestativ med rutsjebaner, gan-ger og broer. Joakim syntes han kunne skimte noe somhang fra den ene bjelken. Han gikk nærmere, prøvde åbegripe det øyet så. Idet han hørte de første sirenene frapolitibilene, så han det helt klart. En kvinne og en mann,begge nakne, hang ned fra bjelken med hvert sitt tau rundthalsen. Kvinnen var mørk i huden, mannen langt lysere.Synet fikk det til å vrenge seg i magen hans, og han måttekrøke seg sammen et øyeblikk. Som den drevne krim-reporteren han var, hadde han sett og hørt det meste, menhan taklet ikke å se mennesker som var hengt. Det varslik han hadde funnet søsteren sin, Iben, i skogen ute påNesodden mange, mange år tidligere.

Joakim tvang seg til å se opp igjen, og stirret inn ide forvrengte ansiktene som fortalte alt om dødskampende hadde lidd. Han studerte kvinnen – det svarte håretsom hang slapt over skuldrene, bloduttredelsene i denmørke ansiktshuden. Det så ut som om hun hadde fåttjuling.

Joakim rakk ikke å reflektere mer over dette, for nåkom politibilene strømmende til med hvinende sirener.Politifolkene visste hvem han var, og han kjente til noenav dem. Han nikket og trakk seg rolig unna. Knipset ogfilmet med mobilkameraet mens politiet rullet ut sperre-båndene sine. Frostrøyken sto som gråhvite skyer fraleppene deres. Han gikk litt til siden i håp om å se man-nen bedre. Observerte nå fra der han sto i flomlyset fra

10

politibilene at det var noen røde striper på mannens rygg.Kunne det være bokstaver?

Det gikk ikke lang tid før Joakim Lund Jarners kollegerdukket opp. Stadig flere biler svingte opp på fortauene inærheten, og ut veltet reportere og fotografer, bevæpnetmed blokker og kameraer. En av dem var Nyhetsavi-sens fotograf Rasmus Sender, med de lett gjenkjenneligesvarte krøllene som stakk ut under den stramme strikke-luen. Over skulderen hadde han den tunge kamerabagen,og like bak ham fulgte to ferske reportere − sannsynligvisnattevaktene. De ble som regel rekruttert fra studentmas-sen på journalisthøyskolen. Joakim nikket til ham da hannærmet seg.

− Hallo Joakim, sa Rasmus. − Telle sa at du sannsyn-ligvis var på plass allerede. Kom du før politiet?

Joakim nikket. Fredrik Telle var en sjef som ikke haddenoe liv utenom avisen, som alltid stilte opp og som krevdeden samme innsatsen av alle andre.

− Fikk du bilder og video? spurte Rasmus, og Joakimrakte ham mobiltelefonen. Han hadde fått flere nærbil-der, men de var uskarpe, og videoopptaket bar preg av athan ikke hadde vært stø på hånden.

− Dette kan neppe brukes, sa Joakim.Rasmus ristet på hodet og dro det enorme Nikon-kame-

raet opp av vesken. Joakim nikket i retning svermen avkonkurrenter. Alarmen hadde gått i samtlige redaksjonerlokalisert i Oslo.

− Kommer det ikke noen krimreportere?− Nei, ikke ennå. Telle har ikke klart å vekke dem.Joakim sukket, oppgitt over at det skulle være så vans-

kelig å få tak i folk om natten. Var man journalist, stilteman ikke telefonen på lydløs når man la seg til å sove. Han

11

satte blikket i en av de to unge nattevaktene fra Nyhets-avisen, Lukas et eller annet, et mildt og åpent ansikt somså vidt kunne skimtes under den digre pelshetten.

− OK, Lukas. Kan du begynne med politiet?Lukas nikket, og Joakim flyttet blikket over til den

andre. Han var yngre, litt spedere.− Og du … Joakim husket ikke navnet hans. − Fint om

du begynner med vitner og naboer. Snakk med dem somjobber i kioskene rundt omkring her, få tak i taxisjåfø-rene, finn ut om noen har hørt eller sett noe uvanlig.

– Rasmus, sa Joakim, – jeg blir borte i noen minutter.− Hva? Du stikker vel ikke av nå? spurte fotografen.Joakim ristet på hodet.− Nei, jeg har bare en jeg må besøke.− Nå?− Vedkommende som tipset avisen om likene, svarte

Joakim.Joakim hadde sporet opp tipseren Sara Bakkes adresse

via mobiltelefonen, og nå krysset han gata og satte kur-sen mot bygningen på den andre siden, et stort og solidmurhus med smale vinduer ut mot gata.

Han gløttet opp mot vinduene i andre etasje mens hangikk mot døren, og fikk øye på en skikkelse som sto delvisgjemt bak tunge gardiner og iakttok ham.

Kapittel 2

6. FEBRUAR KL. 04.00: Bygården var ikke så ulik denJoakim Lund Jarner selv bodde i. Trappetrinnene klagethøylytt under vekten av ham. Skikkelsen han hadde sett ivinduet hadde nå forflyttet seg ut i den dunkle oppgangen,og han nikket til det som viste seg å være Sara Bakke.

− Velkommen.Stemmen hennes var alvorlig, og hun smilte ikke. Hun

var sikkert rystet over det hun hadde sett, tenkte Joakim.− Hyggelig å treffe deg. Jeg stakk bare innom for å høre

om du vet noe mer, og for å takke deg for at du ringteNyhetsavisen og varslet om saken. Og du skal selvsagt fået honorar, sa Joakim.

Kvinnen nikket kort. Hun kunne være i slutten av førti-årene. Høy, myndig, med kobberbrunt hår i en stramknute. Livslinjene i ansiktet begynte å bli synlige, spesieltrundt de energiske øynene. Hun hadde på seg en romslig,grønn morgenkåpe i et slags silkestoff med påfuglfjær-mønster.

– Kom, sa hun kort, og gjorde tegn til at han skullefølge etter henne inn i leiligheten.

Det var nesten helt mørkt der inne. Han kunne ikkeunngå å legge merke til alle bildene på veggene i gangen.Portretter. Tett i tett. Det gikk kaldt nedover ryggen da

13

han innså at alle bildene hang opp ned. Han var på nip-pet til å kommentere det, men noe ved væremåten hennesholdt ham fra det − hun inviterte liksom ikke til person-lige spørsmål. Dessuten var han ikke overbevist om at hanønsket å høre svaret.

Stuen var opplyst av stearinlys som var plassert påstore messingfat på gulvet langs alle veggene. To dypblåsofaer med rødmønstrede tepper dominerte det lille rom-met. Han ble stående til hun gjorde tegn til at han kunnesette seg. Selv tok hun plass i en sjenerøs lenestol full avlilla puter i plysj.

– Det er gammelt hat som er i ferd med å våkne, sa hun.Joakim svarte ikke. Kjente bare skuffelsen og tenkte

på det Fredrik Telle hadde sagt på mobilen tidligere, attipseren hadde virket fjern. Hun er en av gærningene,innså han. En av dem som stadig kontakter mediene for åadvare. Noen ganger fikk de egne TV-programmer også,men det var underholdning, ikke journalistikk. Sannsyn-ligvis kunne han ikke publisere et ord av det hun sa.Landet var fullt av mennesker som hevdet at de visste ogforsto mer enn alle andre. De fleste av dem ble periodevistatt hånd om av psykiatrien, men ikke alle.

– De to døde er straffet.Joakim kommenterte ikke påstanden. Han visste at

det ikke var klokt å gå inn på noen samtale på dissepremissene, så han prøvde å spore inn på et annet tema.

− Vi er takknemlige fordi du varslet Nyhetsavisen først.− Jeg er fast leser av Nyhetsavisen. Dere forstår mer enn

det øvrige mediehylekoret. Dere tar alltid de svakes parti,sa hun.

Joakim smilte høflig og fant frem notatblokken.– Kan du fortelle hva du så? Joakim dro hånden gjen-

14

nom det lyse, rufsete håret og rullet opp ermene påullgenseren.

– Jeg så to døde mennesker i Sofienbergparken. Menjeg vet mer enn det jeg har sett med mitt blotte øye. Jegvet at dette dobbeltdrapet har med blod og dom å gjøre.

Joakim trakk pusten. Hun er ikke helt i vater, tenktehan. Han måtte komme seg ut derfra så raskt som mulig.Dette hadde han ikke tid til. Han så seg rundt i den trangestuen. Noen telys brant i vinduskarmene også. Han klarteikke å se hvilken farge veggene hadde, men det måtte værenoe veldig dystert. Han stilte noen flere spørsmål, menbrydde seg ikke om å fotografere eller ta opptak. Hunsnakket om klarsynthet, og da var hun også ubrukeligsom intervjuobjekt i en drapssak.

Han satt høflig så lenge han klarte, før han unnskyldteseg og sa han måtte ut igjen for å jobbe videre. Kvinnennikket, reiste seg for å følge ham ut. Da de begge sto igangen, grep hun plutselig hånden hans. Hånden hennesvar kald og klam. Han merket pusten hennes mot kinnetsitt. Han rygget, men hun trakk ham mot seg.

– Det er beklagelig at du ikke vil lytte.Hun klemte til rundt håndbaken hans så han kjente de

skarpe neglene, og hvisket:– Du skjønner, denne saken kan bli personlig også for

deg. Jeg kan merke det.Joakim vred seg ut av grepet og forsøkte å smile høflig.− Jeg har dessverre dårlig tid, jeg må inn til redaksjo-

nen så fort som mulig. Men takk igjen for at du valgte åtipse Nyhetsavisen. Send meg en mail med kontonumme-ret ditt og en kopi av skattekortet, så skal vi få ordnet ettipshonorar som takk for hjelpen.

Han ga henne et visittkort. Nå smilte hun svakt til-

15

bake, men han kunne se hvor skuffet hun var. Hun haddevel regnet med at han ville være mer interessert i det hunhadde å si. Hun hadde sett to lik og tipset om det, menutover dette hadde hun ingenting å bidra med. Det haddeingen hensikt at han ble sittende og snakke om hennespåståtte overnaturlige evner. Joakim tok fatt på trappenned. Han kunne kjenne blikket hennes i ryggen, selv pågata utenfor.

kronprinsen

kronprinsen

i en stille og iskald februarmåned rystes Nor-ges hovedstad av et bestialsk dobbeltdrap. Ofrene er et par som har funnet hverandre på tvers av etniske skille linjer. Det viser seg at dette bare er starten på noe langt verre, og ting tyder på at sterke nynazistiske nettverk har gjenoppstått. Vi følger reporterteamet Joakim Lund Jarner og Agnes Lea gjennom tre inten-se døgn i deres jakt på gåtens løsning. Med seg har de videofotografen og hackeren Isa Engh, som viser de to veien inn til en mørk underverden hvor nazister og antinazister gjennom flere tiår har ført en brutal krig uten at myndigheter eller politiet har grepet inn.

Samtidig plages Joakim Lund Jarner av drømmer om sin avdøde søster, Iben, som ble funnet hengt i skogen da hun var 16 år. Men begikk hun virkelig selvmord den gangen?

Om Kretsen (2010):

«en pageturner av en kriminalroman – fra et troverdig pressemiljø» kurt hanssen, Dagbladet

«Fullt trøkk hele veien» ingvar ambjørnsen, VG

«Driv og sug over Kretsen» terje stemland, Aftenposten

«Beverfjords debut er en drivende god krim som er realistisk, troverdig og akkurat passe voldelig» helge kjøniksen, Moss Avis

alexandra beverfjord (f. 1977) kommer fra Trondheim, men bor i Oslo. Hun har lang erfaring fra journalistmiljøet, og jobber nå som nyhetsredaktør i Dagbladet. Hun debuterte med krimromanen Kretsen i 2010. For den mot-tok hun Maurits Hansen-prisen Nytt blod for beste norske krimdebut.

omslagsdesign: blæst | terese moe leiner