Kapittel 1

Så snart jeg var løslatt satte Noah og jeg oss i bevegelse.Klesskift. Parykk. En anonym personbil. Vi bråsnudde éngang. To ganger. Kjørte sørover i østlig retning. I San Fran-cisco fikk vi en jente som lignet meg til å sette seg på et flytil Hawaii.

Å, så smart jeg var.Men du vet sannsynligvis at jeg ikke er særlig smart.

Hør her, du trodde ikke at jeg rett og slett bare ville fordufte,vel? Luske bort og holde meg lavt i terrenget? Kanskje finnemeg en fjern øy, en plastisk kirurg, en hvit keramisk maskesom dekket halve ansiktet, og en lasso med renneløkke à laOperafantomet? Kom deg ned på jorda.

Men jeg hadde ikke tenkt at det skulle gå så langt. Detfinnes oppmerksomhet, og så er det oppmerksomhet, og joda, det siste gir deg berømmelse og penger og gratis desig-nersko, men jeg er ikke Lindsay Lohan. Jeg forstår konsep-tet med synkende marginalt utbytte. Men det å ikke vite!Det var det jeg ikke kunne takle. Det er derfor jeg er her.

Visste du at jo mer du husker, desto mer utvider du dinoppfatning av din egen private tid? Ikke det, nei. Det er somstudier og dop. Selv om man ikke kan beinfly fra døden, kanvi, hvis vi tar oss sammen og samler minnene, få springmar-sjen til å virke litt lenger. Jo da, vi dør nok likevel, men vivil ha levd mer. Det er jo en trøst, ikke sant?

Hvis du ikke er meg, da.Bare tenk på hvordan det vil føles hvis noen skulle for-

11

ære deg en gullmedalje, sånn ut av det blå, og si at den vardin. Å, herregud, tenker du. Jeg er suveren! Jeg ble olym-pisk mester. Men vent nå litt, hva var det jeg vant? Når vantjeg den? Når var det jeg trente? Burde ikke bicepsene minevære Madonna-svulmende? Hvordan kunne jeg glemme detøyeblikket som definerte livet mitt?

Og hva betyr det at jeg gjorde det?Tenk deg at du i stedet for en gullmedalje ble dømt for

drap, så vil du forstå litt av hvordan jeg har det.Når jeg tenker tilbake på kvelden da mamma døde, er det

som å innstille en bordantenne til å fange opp et fjernt tv-signal. Av og til får jeg inn bildet, men stort sett får jeg barestatisk sus, en ugjennomtrengelig vegg av snøvær. Noenganger er det ikke et bilde engang. Noen ganger manglertv-apparatet. Dersom jeg hadde hatt tid til å stanse opp ogtenke den morgenen, kunne kanskje et par detaljer ha fest-net seg, men politiet trakk meg i en faderlig fart ut av huset,inn i en politibil, og bort til stasjonen før jeg fikk tid til åtenke over hva jeg hadde på meg, for ikke å si hva jeg haddegjort. Ved lunsjtid satt jeg i avhør og pirket størknet blodunder neglene, mens to etterforskere forklarte meg hva deville jeg skulle skrive i tilståelsen.

Ikke at jeg bebreider dem. Jeg hadde alltid ønsket opp-merksomhet.

Så kom rettssaken, som ikke hadde noe med det jeg vissteå gjøre, men mer hva andre folk hadde bestemt seg for atjeg visste, og snart mistet jeg evnen til å skille mellom dem.Og nå sitter jeg her med en floke av minner, et sammensu-rium av rasende vitneutsagn, skinnhellige magasinportret-ter, skreddersydde tv-filmer – mindre sammenhengende ennen «Hollywood-historie fra virkeligheten». Jeg aner ikkehva som er mitt lenger.

Og så er det bevisene. De eneste fingeravtrykkene påmors værelse var mine. Den eneste DNA man fant undermammas negler, var sannsynligvis også mine. Det enestenavnetrekket som var skrevet i blod ved siden av mammaslik, var opplagt mitt.

12

(Det stemmer, den biten hadde du vel ikke hørt om en-gang?)

Det er så sin sak å tviholde på at man er uskyldig når såmange mennesker er overbevist om at man ikke er det. Deter helt umulig når du ikke er sikker på noe lenger – annetenn det fryktelige, ugjendrivelige faktum at du ikke haddevært særlig glad i din egen mor.

Uvissheten gnog i meg, marken fråtset i det halvråtneliket som hjernen min var blitt. Og da jeg satt i fengsel, heltisolert fra enhver mulighet til å få oppklart saken, kunne jegikke gjøre annet enn å undre meg. Jeg begynte å betraktehver eneste dagligdagse handling som et tegn, en krystall-kule, innvollene i en geit. Hvordan pusser en morder ten-nene? Hvordan børster en morder håret? Ville en morder tasukker i kaffen? Melk i teen? Ville hun knytte skolissene éngang? To ganger?

Bare tull. Som om de ville ha gitt meg skolisser.Av alle utfordringene innesperringen medførte, var dette

kanskje det verste: Jeg var et fullstendig rasjonelt menneskesom var redusert til å drive rudimentær gjetning. Jeg lovetmeg selv at hvis jeg noen gang slapp ut, ville jeg prøve åfinne ut hva som egentlig hendte. Jeg måtte jo finne ut hvajeg egentlig var.

Jeg hørte med vilje ikke på stemmen som fortalte meg atden eneste måten jeg kunne finne ut av det på, var å begånok et mord.

Meldinger Noah Kontakt

Tirsdag 17.14

Dette er en test. Funkerden nye telefonen? Fikk dudette? (Det er Noah.)

Hva faen betyr dette

Det kalles tekstmelding

Jeg vet hva det er, jeg vetbare ikke hvorfor vi gjørdet

Jeg må forsikre meg om atjeg kan nå deg

Hva slags folk er det somfaktisk ikke kan prate mer?

Velkommen til fremtiden

Kan jeg dra tilbake tilfengslet nå

Venn deg til det eller dø,Jane :)

Kapittel 2

Seks uker etter at jeg kom ut – den siste torsdagen i okto-ber – sto jeg foran speilet på et hotell utenfor Sacramentoog fiklet med håret mitt, som en jentunge i førpuberteten,mens jeg mannet meg opp til å klippe og farge det. Det føl-tes som jeg hadde stått slik i timevis.

I fengslet var håret det eneste jeg hadde, det siste som for-talte at jeg var meg. Så mye å passe på også; i mange år varde eneste personlige sakene jeg fikk lov til å ha sånne pak-ker med tyntflytende sjampo som ikke er større enn de ket-chupposene man får på McDonald’s. Andre jenter drømteom sex eller narkotika eller røyk; jeg skulle gitt den venstrenyren min for en jævla Pantene. Jeg kunne ha spart meg selvfor så mye arbeid hvis jeg hadde raket det av eller klippet detkort, eller brent det, men det gjorde jeg ikke, selv om minforfengelighet gjorde meg både synlig og dønn sårbar.

Bare en amatør vil handle sånn. Å, kutt ut. Jeg kunne ikkenoe for det.

Jeg gredde håret med fingrene. Etter alt jeg hadde gjen-nomgått hadde det fremdeles samme tekstur som noe kat-ten har kastet opp. Glansløse flokete tugger som rakk megtil livet, bare grove hårstrå med splittede tupper. Jeg smurteden fettete hånden over speilbildet, som om jeg var avdødeLiz Taylor som griset til en kameralinse. Det hjalp ikke. Jegsnudde meg vekk.

Noah ville ikke at jeg skulle føle meg innestengt, så hanfant en suite til meg på et av disse førsteklasses hotellenehvor man kan bo i lengre tid. Seks hundre kvadratmeter

17

beige på beige dandert med «moderne» møbler og brosjyrersom skrøt av hotellets bekvemmeligheter. Internett! Kabel-tv! Bestikk! Det var definitivt det beste stedet jeg hadde værtpå mange år.

(Og jeg kunne ikke fordra det. Altfor stort. Altfor mangevinduer. Altfor mange puter. Det eneste stedet jeg kunnesove var i badekaret, ikke at det gjorde meg noe. Alkovenega like mye trøst som en klem – eller kanskje jeg mener entvangstrøye.)

Jeg vadet gjennom Noguchi salongbord-kopier som vartilfeldig plassert rundt i værelset og slengte meg ned på so-faen for å få med meg nyhetene. Jeg hadde ikke slått av tv-ensiden ankomsten – hver time klikket jeg på HLN før jegzappet meg gjennom MSNBC, CNN og Fox. Hvis jeg føltemeg i det masokistiske hjørnet zappet jeg over på E! Etter enhel måned var mesteparten av nyhetsdekningen mer speku-lativ enn hva man kaller undersøkende journalistikk, mendet var spekulasjonene jeg var interessert i. Ingenting er meregnet til å torpedere en god plan enn ren og skjær uflaks.Jeg la bena på salongbordet.

Det var midnatt og nyhetskanalene hadde gitt opp å latesom de var interessert i noe viktig: Jeg var hovedoppslaget.Programlederen hadde symmetriske, aggressive trekk og etbistert oppsyn som sto i kontrast til hennes velpleide ytre.Skulle tro hun deltok i en missekonkurranse. Til tross forrynken var pannen hennes like glatt som glyserinsåpe. Hunvar minst to år yngre enn meg.

Jeg gned meg i pannen og tenkte på Botox.Kvinnens fiskemunn beveget seg. Jeg skrudde opp volu-

met. «Jane Jenkins, som for ti år siden ble dømt til livsvarigfengsel for drapet på sin mor, ble løslatt for seks uker siden,etter at en domstol omgjorde denne og åtte andre dom-mer som resultat av etterforskningen av kriminalteknikerefra Los Angeles-politiets bevisforspillelse i perioden 2001 til2005. Til tross for domstolens kjennelse er den amerikan-ske offentlighet fremdeles sterkt overbevist om at Jenkins erskyldig. Ifølge en meningsmåling i forrige uke fra ABC ny-

18

hetsgallup har 87 prosent av de spurte gitt uttrykk for sinoverbevisning om at Jenkins er skyldig i å ha drept sin mor.»

En bærer av en Birkin krokodilleskinnsveske sa at deandre tretten prosentene virkelig mente at jeg er skyl-dig.

«Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at Jen-kins ennå ikke har vist seg offentlig siden løslatelsen. Hunhar ikke engang gitt noen indikasjon på hvor hun befinnerseg. Men dersom Jenkins håper på en ny start, vil hun nokbli skuffet. I dag har nemlig kriminalbloggeren Trace Kess-ler, som har dekket saken siden 2003, utlyst en belønning påfemti tusen dollar for opplysninger som kan føre til lokali-sering av Jenkins –»

Jeg fisket bak tv-apparatet, trakk ut kontakten og øns-ket jeg kunne gjøre det samme med Internett. Jeg banketmed den neglebitte fingeren på den mørklagte skjermen somviste speilbildet mitt.

Trace Kessler. Mer en løkke rundt halsen enn et horn isiden. Jeg visste han ikke ville nøle, men stramme renneløk-ken godt til.

Å, gi deg. Dette er ingen farbar vei.Jeg gikk bort til kjøkkenkroken hvor jeg hadde lagt pak-

ken med tre alt-i-ett sakser som Noah hadde gitt meg sisthan stakk innom hotellet. Saksene var like skarpe som enbakrus midt på blanke formiddagen. Da jeg prøvde dem påinnsiden av armen, etterlot de bare en tørr, rosa stripe. Jegoppdaget at jeg skar tenner. Jeg prøvde å si til meg selv atNoah sannsynligvis ville betrakte det som et kompromiss.Det var flaks at han ikke hadde utstyrt meg med lekesakser.Det ville lignet ham.

Første gang jeg fortalte ham at jeg hadde tenkt å klippehåret, ble han så taus at selv de blå ringene under øynene ut-videt seg, som om jeg hadde vist interesse for uran til frem-stilling av atomvåpen eller hybride zombier. «Jeg er ikke sik-ker på om det er en god idé,» sa han, for når det kom tilstykket var Noah Washington bare en fyr som overreagertepå det aller minste.

19

Jeg himlet med øynene. «Jeg spør ikke etter et barber-blad.»

«Det ville du aldri gjøre. For tydelig.»«For lett å glemme,» korrigerte jeg – for når det kom til

stykket var også jeg en person som overreagerte på det allerminste.

I et av kjøkkenskapene fant jeg et kaffekrus, som jegsnudde med bunnen opp så jeg kunne skjerpe saksene påden uglaserte ringen på undersiden, et knep jeg hadde lærtmeg i fengselsbibliotekets avdeling for naturbøker, for øvrighelt mal apropos. Jeg førte knivbladet frem og tilbake overden hvite keramikken og merket at irritasjonen avtok, be-roliget av den dirrende gjentagelsen, den myke, behageligeskjæringen av bladet.

Jeg tok saksen med meg inn på badet, grep tak i en hår-floke og strammet til. Håret hadde omsider begynt å tørke,krølle seg og ekspandere, noe som pleide å gjøre mor helt fraseg. Hun prøvde alltid å få meg til å sette det opp i en heste-hale, en knute eller en chignon. «Du kunne bli så stilig, hvisdu bare gjorde et forsøk,» sa hun en gang i et sjeldent øye-blikk av moderlig optimisme. Jeg glodde inn i speilet, grephele håret og laget en såte øverst på hodet. Det fikk halsenmin til å virke lengre, kjeven ble skarpere, øynene klarere.Selv i det grusomme lyset på hotellets baderom, kunne jegjo se at hun hadde hatt rett. Kanskje var det noe pent vedmeg likevel.

Helvete heller. Det er jo bare hår.

Neste lørdag kom Noah rett før klokken fem om morgenen,som han hadde lovet. Han boltet døren bak seg før han gameg et rart blikk. «Ja, det er jo en måte å unngå fotografenepå.»

«Du smigrer meg.»Han slengte en pose smultringer bort til meg. «Det var det

beste jeg fikk til på denne ukristelige tiden av døgnet.»Jeg aksepterte motvillig. Jeg hadde prøvd å legge på meg

så mye som mulig, men jeg kunne jo ikke akkurat springe ut

20

etter en hamburger og pommes frites. Å be et bud kommemed mat var utelukket. Derfor hadde jeg levd på nudler– kyllingnudler, kyllingnudler med fløtesaus, kyllingnudlermed chilismak. Jeg este ut for å ta igjen for tapte krefter.Dersom jeg satt helt stille kunne jeg kjenne saltoppløsnin-gen sive gjennom huden. Hva skulle jeg ikke gitt for en dei-lig frisk salat eller et brekkmiddel.

Noah så på da jeg tvang den siste smultringen ned, menshan ga mine spisse albuer eller utstående krageben et kri-tisk blikk. Han kunne ikke engang se det verste, det inn-sunkne brystbenet, de knivskarpe hofteskålene. Det er sliktsom skaper psykologisk liminalitet, prematur fødsel og nærforestående død. Og fengselsmat. «Du er fremdeles altfortynn,» sa han.

«Du er fremdeles altfor sjefete.»Han så raskt til siden, et typisk unnvikende blikk. Jeg

pleide å tenke meg at dette var noe han gjorde med alle sineklienter, at han sørget for faglig distanse, for å forsikre segom at han ikke hadde svarene på de spørsmålene han aldrihadde tenkt å stille. Men dette var en annen form for unn-vikelse. Det var meg han helst ville se stå uten svar.

Noah var den syvende advokaten min, eller kanskje denåttende? Herregud, enda en ting jeg ikke husker. Jeg vetat den første som tok saken var en av min forhenværendestefars advokater med pokerfjes, men han sa takk for segda det gikk opp for ham hvilken overveldende bevisbyrdejeg hadde mot meg. Nestemann var en PR-kåt Hollywood-advokat, men jeg kvittet meg med ham da jeg oppdaget athan brukte skjorter med sukkerkulørte striper. Så fulgte denene mer useriøse advokaten verre enn den andre, slike somber en om å saksøke hvis man glir på et bananskall. Noenav disse var ute etter pengene jeg ville arve hvis vi klarte åhoppe over en statutt eller to, og noen av dem ville bare irampelyset.

Men Noah ville ikke ha noe å gjøre med penger ellerberømmelse eller til og med makt, hvilket selvfølgelig vargrunnen til at jeg valgte ham. Til min advokat, mener jeg.

21

Vi hadde vært sammen siden 2006, som var året da jegendelig kom såpass til hektene at jeg kunne begynne å tenkepå å anke. Han er – vel, hvordan kan jeg beskrive Noah? –høy, pen, reservert. Uryddig brunt hår som blekner ogblir blondt i sommerhalvåret. Hans sørstatsaksent var somhentet ut av Tennessee Williams’ skuespill, genetisk tendertehudfargen mot en bondes bruntone. Han hadde vokst opplutfattig i en liten gudsforlatt by i Mississippi, men han varsulten på alt annet enn det pappa fortalte ham. Optimismenhadde han utrolig nok intakt. Jeg tør vedde på at han reiserhjem hvert år til høsttakkefesten i den tro at denne gangenskal han endelig få overtalt familien Brown til å komme segover søksmålet mot utdanningsrådet.

Jeg var blitt tipset om Noah av en av de få fengselsbetjen-tene som ikke taklet hva obligatorisk isolasjon gjorde motoss i Høysikringsblokken, og straks jeg hadde fått det pri-vilegium å få tilgang til penn og papir, begynte jeg å skrivetil ham. Det måtte sytten brev til før han lot seg overbe-vise om å avlegge meg et besøk, for jeg visste at et per-sonlig møte var avgjørende. Hvis han hadde vurdert sakenutelukkende ut fra det innfløkte materialet – eller bare pågrunnlag av mine egne uttalelser – ville han aldri ha tatt iden.

Men så snart han festet blikket på meg, hadde jeg hampå kroken. Jeg hadde sett verre ut, men bare nesten. Jeg varbare skinn og bein og halvveis katatonisk. Jeg kunne ikkeengang tro at han virkelig var der, før det var gått tjue mi-nutter av intervjuet. Han var den første som hadde besøktmeg på mange år.

Som ventet var medfølelsen hans like brå som den varubetenksom. Det er ikke mange fordeler man har av å til-bringe sju uker i enecelle, men en av dem er å inngi sympatipå humanitært grunnlag.

Dette er en av de tingene du må vite om Noah: Uansetthva du må ha hørt, ønsket han virkelig å være annerledes,å slå et slag for de undertrykte masser eller noe sånt (fyrenpottetrente sikkert i ett år så han kunne gjøre sitt for mil-

22

jøet). Han frelste meg via rene assosiasjoner. Var han Tor-vel, var jeg Valmont. Var han Hillary, var jeg Bill. Var hanCindy Lou Who, var jeg Grinchen som stjal julen.

Hvis jeg hadde vært et bedre menneske, ville jeg ha lattham gå for mange år siden.

Den morgenen i hotellsuiten så Noah ut som han haddevært oppe hele natten, og det hadde han sikkert også, medalt det jeg hadde bedt ham ordne for meg. Han hadde ruf-set til håret så det sto rett til værs, og det vanlige oppsynethans – som hengekjakene på en hund – hadde gått over frabassett til blodhund. Da han satte seg foran meg, falt øyneneigjen før han tvang dem opp igjen.

Han trakk en struttende saksmappe opp av den flekketeog ille medfarne dokumentkofferten han yndet å drasserundt på for å kompensere for sitt pene utseende.

«Papirene dine,» sa han.Han holdt på mappen et øyeblikk lenger enn nødvendig.Jeg åpnet mappen. Øverst lå det et førerkort. Jeg holdt

det opp til lyset. En ujevn pannelugg og nusselige korketrek-kere. Briller med stålinnfatning kjøpt på tilbud med linsersom antar farge som våt papp. Håret mitt var sånn. Jeg såut som en person som ikke vet hva onanering er.

Jeg ante ikke hvordan Noah hadde klart å få laget fører-kortet så kjapt. Han må ha kontaktet en som virkelig sto igjeld til ham.

Noah iakttok meg mens han prøvde å sette seg godt tilrette i en Bauhaus-stol som lignet på noe fra et barnehjem ien Dickens-roman.

«Det er god plass i sofaen,» sa jeg mens jeg fremdelesglodde på førerkortet.

«Det møblet er laget av stein,» sa han. «Kan du gi meg engod grunn til at jeg valgte dette hotellet?»

«Dette er første anledning du har hatt til å skjemme megbort.» Jeg tok opp neste ark. «Ingen problemer med navne-forandringen?»

«Nei. Det er legitimt – vel, legitimt nok. Tenker du åbruke Becca eller Becky?»

23

«Kaller du meg Becky går jeg rett til People magasin ogsier at yndlingsboken din er Kildens utspring.»

Dersom jeg hadde frie hender til å velge meg et hvilketsom helst navn i verden, ville jeg ha valgt Corlaie eller Del-phine, et sånt navn som en lady gir sin lille skjødehund. Foringen – absolutt ingen – dagdrømmer mer om søte navn ennjenter som heter Jane, og det med god grunn. Ja, for selv demest berømte Jane-er vi har er bare noen tørrpinner i ver-densklasse. Austen, Eyre, Doe? Peppermøy, tosk, lik. Det eret under at jeg har klart meg så godt som jeg har.

(Men det er da i det minste en viss verdighet over navnetJane. Da jeg ble arrestert, bestemte tabloidene seg for å kallemeg Janie, noe alle har brukt siden. Som om jeg trengte endaen grunn til å hate Aerosmith.)

Men i min verden var det ikke plass til innfall – det vardet aldri – derfor valgte jeg et navn man kunne stole på …og straks glemme. Rebecca Parker var perfekt, så perfekt atjeg var redd jeg ville glemme det selv.

Noah kremtet. «Følger du med?»Jeg rotet rundt i mappen, og minnet meg selv på – hva var

det den fordømte skrankeadvokaten kalte det igjen – tilste-deværelse. «Sosialstønad?» spurte jeg.

«Den er der,» sa han. «Tok meg mesteparten av de sistefjorten dagene. Det meste sto i kø eller på vent. Det var enfullkommen anledning til å tenke over min strålende karri-ere og lure på hvor alt gikk galt.»

«Du burde ha gjort som jeg,» sa jeg. «Tjueseks, søkkrikog jeg har ikke engang gått på videregående.»

«Du vet vel hva mamma sier når jeg snakker med henne?’Noah,’ sier hun, ’hvorfor kan du ikke bli mer som denhyggelige jenta Janie Jenkins.’»

«Hun er ikke alene om det.»Det var en flau vits, men jeg måtte smile. Noah grep hån-

den min og gned fingertuppene over knokene mine, før jegtrakk hånden til meg.

«Hva med pengene?» spurte jeg.Etter et øyeblikk skjøv han en brun konvolutt bort til meg

24

over salongbordet. Jeg åpnet den og fant kontoutskrifter ogoverføringer og investeringer og en bunke med sedler. Tilba-keholdelsen av mammas arv var blitt hevet, men i alle andrehenseender var jeg en rømling. Jeg måtte unngå transaksjo-ner som kunne spores, men å gå med så mye kontanter påseg var nesten like risikabelt.

Jeg begynte å telle sedlene, men da jeg kom ut av tellin-gen for tredje gang, ga jeg opp. Jeg la hodet i hendene oglukket øynene. Fra sideværelset hørtes en lyd, en lav rum-ling – jeg hadde glemt å slå av viften på badet. Borte i korri-doren smalt det i en dør.

Jeg skulle til å si et eller annet, men Noah bøyde seg fremog avbrøt meg med et ansiktsuttrykk jeg kjenner så altforgodt. «Hør her,» sa han, «du er en voksen kvinne, du kangjøre hva du vil –»

(Når har vel en setning som begynner med «hør her»noensinne gått i favør av personen som ble snakket til?)

Jeg pustet ut. «Har du virkelig tenkt å gjøre dette?»«Jeg mener bare du bør vurdere den muligheten at å for-

svinne er umulig.»«Det kan jeg vel. Den hyggelige dommeren sa at det

kunne jeg.»«Hvert eneste nyhetsbyrå og hver eneste tv-kanal har

kjørt opptak fra rettssaken.»«Bra – da venter jo folk å se meg slik jeg har vært.»«Jane, de har til og med laget en film om deg.»«Enda bedre. Da vil alle tro at jeg ligner på dama i fil-

men.» Jeg rynket pannen. «Hvordan er det med den dama,forresten? Spiller hun den ungen fra Trollmannsfilmenfremdeles?»

«Kan du være alvorlig et øyeblikk?»«Alt ordner seg, Noah, jeg er ingen idiot, heller.»«Ikke vanligvis.»«Aldri.»«Jeg vet ikke om det nødvendigvis er så bra.» Han gjorde

en pause, satte seg bedre til rette og gredde fingrene gjen-nom håret igjen. «Det går ennå an å ombestemme seg. Du

25

kan ennå få et liv i full offentlighet. For å si det som det er,jo mer du prøver å gå i dekning, desto mer vil de prøve åfinne deg, og det er begrenset hva jeg kan gjøre der jeg er.»

Jeg prøvde å la være å tenke altfor mye over det jeg nåmåtte si.

«Ja – siden du bringer det på bane – det er på tide å av-slutte engasjementet ditt.»

«Unnskyld?»«Ikke misforstå. Jeg er vanvittig takknemlig for alt du har

gjort. Men fra nå av –»Han strammet kjevemusklene. «Du mener at jeg ikke er

nyttig lenger?»«Med mindre det femte lovtillegg er forandret i løpet av

de siste par ukene, vil jeg si ja.»«Så det var det? Jeg burde visst at du ville ha gjort noe

slikt.»«Ikke ta det personlig. Vi er jo ikke elskere akkurat.»(Jeg er ikke videre snill av meg, men barmhjertighet er

noe annet.)Noah satte dokumentvesken fra seg med et smell og slo

opp låsene. Et øyeblikk etter landet en plastpose i fanget påmeg.

«Denne vil du vel ha,» sa han.Jeg så ned og bekjempet lysten til å legge hendene for øy-

nene. I posen lå alle de sakene jeg hadde tatt med til politi-stasjonen den formiddagen – og de eneste personlige eiende-lene jeg hadde mottatt da jeg ble løslatt. Jeg så en leppestiftsom det tøt rosa masse ut av, flere øyenskygger hadde faltut og lå i et eneste rot. En dåse solpudder hadde skilt seg,to deler fet masse, en del som lignet avføring. Dernest enfyrstikkeske, et nøkkelknippe, sovepiller, tilbehør og altformange kredittkort.

«Jeg ba deg jo kaste disse greiene,» sa jeg.«Du har ikke en anelse om hva som finnes her.»«Jeg har ikke behov for det.»«Men se på det da, i det minste.»«Jeg vil ikke ha det.»

26

«Jane –»Med det samme han la hånden på skulderen min visste jeg

hva som kom, men jeg var altfor sliten til å stå imot. Så jeglente meg bare tilbake og så ut av vinduet, mens han gikkgjennom mye juggel som passet bedre på broderte pyntepu-ter og julekort. Han avsluttet slik han pleide. «Du gjorde detikke, jeg skulle ønske du kunne tro meg.»

Og jeg avsluttet som jeg pleide: «Jeg tror deg.»Det er noe annet du må vite om Noah. Han mente at hvis

man trodde på noe, ble det sant.

JANE JENKINS

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi(omdirigert fra Janie Jenkins)

Jane Jenkins (født 22. november 1986), er en drapsdømt ame-rikansk millionærarving.

Barndom [rediger]

Mange detaljer i Jenkins’ barndom er uklare, siden familiennekter å samarbeide med pressen og Jenkins’ egne forklarin-ger om barndommen er avvikende. Men de helt grunnleggendefakta er kjent: Hun er datter av Marion Elsinger (født Jenkins)og den sveitsiske industrimagnaten Emmerich von Mises, somdøde rett etter at datteren var født. Jenkins tilbrakte størstede-len av oppveksten i Sveits og nærliggende områder. Hun flyttettil Los Angeles med moren og stefaren i august 2001.

Gjennombrudd [rediger]

Jenkins’ kjendisstatus skyldtes rykter om et forhold til den bri-tiske sangeren Oliver Lawson, som var i vanskeligheter. Dekunngjorde aldri forholdet, men Jenkins var sammen med Law-son da han ble lagt inn på grunn av en overdose. Paret ble aldrisett sammen igjen, men på grunn av sin sans for moter og mennkom hun i rampelyset, og snart ble det skrevet om henne i tab-loidaviser og sladrespalter.

Selv om Jenkins’ stjerne var stigende, nektet hun å jobbe for tveller film, noe som er uvanlig i Hollywood. I 2002 uttalte hunat hun foretrakk å bruke tiden på ting som ikke «suger».

Privatliv [rediger]

Hun har vært i et forhold med Tobey Maguire, Joshua Jackson,

29

Oliver Lawson og Jim Adkins fra Jimmy Eat World. Hun haddeen tibetansk lhasa apso som hun kalte «Fuckface».

Arrestasjon og domsavsigelse [rediger]

Sommeren 2003 ble Jenkins’ mor funnet død i sitt hjem i Be-verly Hills. Jenkins, som aldri hadde lagt skjul på sitt vanskeligeforhold til moren, ble arrestert senere samme dag. Etter retts-saken som pågikk en måned og krevde to ukers juryarbeid, bleJenkins dømt til livsvarig fengsel for overlagt drap. Hun haddepå seg en Alexander McQueen-kjole da hun mottok dommen.

I september 2013 ble Jenkins løslatt som resultat av mistankenom bevismanipulasjon ved Los Angeles-distriktets kriminaltek-niske laboratorium. Det er ikke kjent hvor hun nå oppholderseg.