Skjult trussel

Karin Slaughter

Skjult trusselOversatt av Gry Sønsteng

Karin SlaughterOriginalens tittel: UnseenOversatt av Gry Sønsteng

Copyright © 2013 by Karin Slaughter

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-49126-0

1. utgave, 1. opplag 2015

Omslagsdesign: Rune Kårstad-HærnesOmslagsillustrasjon: iStockphotoSats: Type-it AS, Trondheim 2015

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i Sabon 10 pt. og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Angela, Diane og Victoria:Heltinnene mine

1

OnsdagMacon, Georgia

Kriminalbetjent Lena Adams skar en grimase da hun tokav seg T-skjorten. Hun tok politiskiltet ut av lommen ogla det på kommoden sammen med lommelykten og et eks-tra magasin til Glocken. Klokkeslettet på mobiltelefonenviste at det var nesten midnatt. Hun hadde krabbet ut avsengen for 18 timer siden, og nå ønsket hun bare å krabbeopp i den igjen. Hun hadde ikke tilbragt mye tid i sengende siste ukene. Hver eneste våkne time hadde hun sittetved bordet i et konferanserom og svart på spørsmål hunallerede hadde svart på dagen før. Og for to dager siden.Det gjaldt å kave seg gjennom alt tullet som fulgte meddet å rettferdiggjøre sine handlinger overfor Spesialenhe-ten.

«Hvem var det som ledet operasjonen inn i huset?»«Hvilken informasjon hadde dere før dere gikk inn?»«Hva regnet dere med å finne i huset?»Etterforskeren hadde den stivbente og ulidenskapelige

personligheten til en karrierebyråkrat. Kvinnen kom hverdag ikledd svart skjørt og hvit bluse, et antrekk som pas-set bedre i en formell middag i Olive Garden. Hun nikketofte, rynket pannen enda oftere mens hun noterte. Hvergang Lena ventet noen sekunder med å svare, sjekket hunbåndopptageren for å være sikker på at den fikk med segtausheten.

7

Lena var sikker på at de fleste spørsmålene var utformeti den hensikt å fremprovosere et utbrudd. Den første dagenvar hun så lamslått at hun bare svarte ærlig og oppriktigi håp om at det snart ville være over. Den andre og tredjedagen var hun mindre samarbeidsvillig – hun ble mer ogmer irritert for hvert minutt som gikk. I dag hadde hun tilslutt eksplodert, og det virket som om kvinnen bare haddesittet og ventet på det.

«Hva tror du jeg regnet med å finne, din helvetes hurpe?»Hun skulle ønske hun ikke hadde funnet noe som helst.

Hun skulle ønske hun kunne ta et barberblad og skjære bil-dene ut av hjernen. De hjemsøkte henne. De flimret for øy-nene som en gammel film hver gang hun blunket. De fyltehenne med en konstant og ubarmhjertig sorg.

Hun gned seg i øynene. Det var gått seks dager siden hunhadde ledet gruppen sin i operasjonen, men kroppen hen-nes var fremdeles et levende bevis på hva som hadde skjedd.Blåmerket som gikk fra nesen til det venstre øyet, haddefått samme farge som urin. De fire stingene i hodebunnenklødde som et utslett.

Og så var det de tingene som ingen kunne se. Bristen i ha-lebenet. Ryggen og knærne som verket. Magen som vrengteseg hver gang hun tenkte på det hun hadde funnet i det ødehuset i skogen.

Fire døde mennesker. En mann lå fremdeles på sykehus.En annen ville aldri kunne bruke politiskiltet sitt igjen. Forikke å glemme det grusomme minnet hun sannsynligvis villeta med seg i graven.

Lena fikk tårer i øynene. Hun bet seg i leppen og kjem-pet mot trangen til å la sorgen ta helt overhånd. Hun var ut-slitt. Uken hadde vært hard å komme gjennom. De tre sisteukene hadde vært tøffe, men det var over nå. Alt var over.Hun var trygg. Hun fikk beholde jobben. Etterforskeren fraSpesialenheten hadde krøpet inn i hullet hun var kommetut fra. Lena var hjemme, der ingen kunne stirre på henne,spørre henne ut, teste og provosere henne. Det var ikke bareSpesialenheten; alle ville vite hva hun hadde gjort. Hva som

8

hadde skjedd i huset søndag morgen. Hva hun hadde fun-net.

Hun ønsket bare å glemme det.Mobilen hennes kvitret. Lena pustet dypt ut til lungene

var helt tomme. Telefonen ringte igjen. Hun tok den opp.Det var en ny tekstmelding.

VICKERY: Alt ok?Lena så på bokstavene på skjermen. Paul Vickery var

makkeren hennes.Hun tastet Svar, men tommelen ble hengende over tasta-

turet. Hun hørte lyden av en motorsykkel i det fjerne. I ste-det for å skrive et svar holdt hun starttasten nede til mobilenslo seg av. Hun la den på kommoden ved siden av politiskil-tet.

Brølet fra den tosylindrede Harley-Davidson-motorenvibrerte i ørene hennes da Jared vred på gassen for å kjøreopp den bratte innkjørselen. Lena ventet på de velkjente ly-dene: Motoren som ble slått av, den metalliske knirkingenda støtten ble tråkket ned, og lyden av de tunge støvleneda ektemannen hennes kom inn i huset. Han la hjelmen ognøklene på kjøkkenbordet. Han stanset opp et øyeblikk, forå se gjennom posten, før han fortsatte mot soverommet.

Lena sto med ryggen mot døren og telte skrittene hansnedover den lange gangen. Det virket som om Jared var nø-lende og motvillig. Han håpet sannsynligvis at hun sov.

Jared stanset i døråpningen og ventet på at hun skulle snuseg. Da hun ikke gjorde det, spurte han: «Har du akkuratkommet inn?»

«Jeg jobbet sent for å bli ferdig,» svarte hun. Det varegentlig ikke en løgn. Hun hadde også håpet at Jared varkommet hjem og lå og sov. «Jeg skulle akkurat til å ta endusj.»

«Ja vel.»Hun gikk ikke inn på badet. I stedet snudde hun seg mot

ham.Jared hadde på seg uniform. Håret var flatt og formet

etter hjelmen. Han var også politibetjent – i trafikkpolitiet.

9

Han hadde en lavere grad enn Lena og var 12 år yngre ennhenne. Ingen av delene hadde bekymret henne før, men iden siste tiden hadde hver detalj av livet deres virket som enprovokasjon.

Han lente seg mot dørkarmen. «Hvordan gikk det?»spurte han.

«Jeg er klarert og kan begynne å jobbe igjen.»«Det er jo fint, eller hva?»Hun tenkte over det han sa, og forsøkte å tolke tonefal-

let. «Er det en grunn til at det ikke skulle være OK?»Jared svarte ikke. Det oppsto en lang og pinlig taushet før

han kremtet. «Vil du ha en drink?»Lena klarte ikke å skjule at hun ble overrasket.«Det er vel i orden nå, ikke sant?» Han skakket på hodet

og tvang frem et smil. Han var noen centimeter høyere ennhenne, men den muskuløse og atletiske kroppen fikk hamtil å virke høyere.

Vanligvis.Jared kremtet igjen som tegn på at han ventet på et svar.Hun nikket. «OK.»Jared gikk ut av rommet, men det han trengte fra henne,

ble hengende igjen. Det omsluttet henne og føltes kvelende.Han trengte at hun brøt sammen. Han trengte at hun øns-ket støtte fra ham. Han trengte at hun ga uttrykk for at detsom var skjedd hadde gått inn på henne, at det hadde for-andret henne på et vis.

Han forsto ikke at det å ikke gi etter var det eneste somhindret at det raknet fullstendig for henne.

Lena tok pysjamasen ut av kommoden. Hun hørte atJared romsterte på kjøkkenet. Han åpnet kjøleskapet oghentet en håndfull isbiter. Hun lukket øynene. Kroppensvaiet. Hun ventet på lyden av isbiter i et glass. Hun fikkvann i munnen bare ved tanken.

Hun bet tennene sammen og tvang seg til å åpne øynene.Hun hadde litt for mye lyst på den drinken. Når Jared

kom tilbake, skulle hun sette fra seg glasset og vente i noenminutter for å bevise for seg selv at hun kunne gjøre det.

10

Bevise for ham at hun ikke trengte drinken.Det verket i hendene da hun kneppet opp dongeribuksen.

Den dagen de satte i gang operasjonen, hadde hun holdt såhardt rundt pistolen at det føltes som om fingrene var blittkrokete. Hun var ikke sikker på hvorfor det fremdeles ver-ket overalt. Hun burde føle seg bedre nå, men det var somom kroppen hennes ikke ville gi slipp på smerten. Den villeikke gi slipp på giften som fortærte henne innenfra.

«Her.» Jared var kommet tilbake. Denne gangen gikkhan inn i rommet. Han skjenket opp en stor vodka menshan gikk mot henne. Det klukket i flasken da alkoholentraff glasset. «Skal du tilbake på jobb i morgen?»

«I morgen tidlig.»Han ga henne glasset. «Skal du ikke ta litt fri?»Lena tok drinken og tømte halve glasset i én slurk.«Det er vel på samme måte som da …» Stemmen hans

døde hen. Han trengte ikke å si mer. Han så ut gjennom vin-duet. Hun så speilbildet hans i den mørke glassruten. «Jegskal vedde på at du blir forfremmet til førstebetjent etterdette.»

Hun ristet på hodet. «Kanskje,» sa hun.Han så på henne og ventet. Hun følte alt det han trengte

igjen.«Hva sier de på stasjonen?» spurte hun.Jared gikk bort til klesskapet. «At du har baller av stål.»

Han vred på skiven og stilte inn koden på våpensafen. Lenaså på nakken hans. Det var en rosa strime der hjelmen ikkehadde beskyttet huden mot solen. Han måtte ha merket athun stirret, men han tok bare hylsteret av beltet og la pisto-len ved siden av hennes. Han lot ikke engang pistolene røreved hverandre.

«Bekymrer det deg?» spurte hun.Han lukket safen og snurret skiven rundt. «Hvorfor

skulle jeg bekymre meg for det?»Lena svarte ikke, men ordene skrek i hodet hennes: Fordi

de tror at jeg er tøffere enn deg. Fordi din kone overmannetnoen veldig brutale skurker mens du kjørte rundt på mo-

11

torsykkel og skrev ut parkeringsbøter til kvinner som kjørtebarna sine på fotballtrening.

«Jeg er stolt av deg,» sa Jared. Han snakket med den ro-lige stemmen som gjorde at hun fikk lyst til å slå til hammidt i ansiktet. «De burde gi deg en medalje for det dugjorde.»

Han hadde ingen idé om hva hun hadde gjort. Jaredvisste bare om noen av hovedpunktene, det Lena hadde lovtil å si utenfor de lukkede dørene.

«Bekymrer det deg?» gjentok hun.Han ventet ett sekund for lenge med å svare. «Det be-

kymrer meg at du kunne ha blitt drept.»Han hadde fremdeles ikke svart på spørsmålet. Lena så

på ansiktet hans. Huden var glatt og frisk. Hun hadde møttJared da han var 21 år, og i de seks og et halvt årene somvar gått, var han begynt å se yngre ut, som om alderen hansreverserte. Eller kanskje det var hun som ble eldre raskere.Mye hadde forandret seg i årenes løp. I begynnelsen visstehun alltid hva han tenkte. Men i tiden som var gått, haddehun også gitt ham mange grunner til å bygge en mur rundtseg.

Han begynte å kneppe opp skjorten. «Jeg tror jeg skalsette sammen skapene.»

Hun lo overrasket. «Å?» Kjøkkenet hadde stått halvfer-dig i tre måneder, hovedsakelig fordi Jared hver helg haddefunnet en ny unnskyldning for ikke å gjøre det ferdig.

Han lot skjorten falle ned på gulvet. «Da vil i det minsteIKEA vite at jeg er mannen i huset.»

Nå som det endelig var sagt, visste ikke Lena hva hunskulle svare. «Du vet at det ikke er sånn,» sa hun, men hørteat det virket som et svakt forsvar.

«Er det ikke det?»Lena svarte ikke.«OK.» Mobiltelefonen hans ringte. Han tok den ut av

lommen, sjekket nummeret, men svarte ikke.«Er det kjæresten din?» Lena likte ikke sin egen tynne

stemme. Spøken var ikke morsom, det visste de begge.

12

Han lette i skittentøykurven og fant en dongeribukse ogen T-skjorte.

«Det er nesten midnatt.» Lena så på vekkerklokken pånattbordet. «Det er over midnatt.»

«Jeg er ikke trett.» Han kledde raskt på seg og stakk mo-bilen i baklommen. «Jeg skal være stille.»

«Trenger du mobilen for å sette sammen kjøkkenskap?»«Det er nesten ikke batteri igjen.»«Jared …»«Det tar ikke lang tid.» Han smilte det falske smilet igjen.

«Det er jo det minste jeg kan gjøre, ikke sant?»Lena smilte tilbake og holdt glasset i været som til en

skål.Han ble stående. «Du burde gå i dusjen før du går i bak-

ken.»Hun nikket, men klarte ikke å ta blikket fra måten

T-skjorten satt stramt på overkroppen og vaskebrettmagenhans. Vodkaen hadde gjort henne litt beruset, og kroppenbegynte å slappe av. Det var noe med måten Jared sto på,som fikk frem gamle minner. Lena lot tankene vandre til etsted hun vanligvis stengte av – byen der hun hadde boddfør, byen der hun hadde lært å bli politibetjent.

Faren til Jared hadde lært henne alt om politiyrket. Nes-ten alt. Lena hadde en følelse av at de triksene hun haddelært etter at Jeffrey Tolliver døde, ville ha gjort ham ra-sende. Jeffrey hadde selv gått over streken, men han slohardt ned på Lena hver gang han oppdaget at hun nærmetseg den.

«Lee?» sa Jared. Han hadde Jeffreys øyne og skakket påhodet på samme måte som ham når han ventet på at hunskulle svare.

Lena drakk resten av drinken selv om hun begynte åkjenne det i hodet. «Jeg elsker deg.»

Nå var det Jared som lo overrasket.«Har du ikke tenkt å si at du elsker meg også?»«Vil du at jeg skal gjøre det?»Hun svarte ikke.

13

Han sukket resignert og gikk mot henne. Han kyssethenne på pannen, på samme måte som han gjorde med søs-teren sin. «Sørg for at du ikke sovner i dusjen.»

Lena så etter ham. Han hadde hatt på seg den gamleT-skjorten ofte den siste tiden. Det var flekker av gul malingpå ryggen og skuldrene etter at han begynte å pusse opp detlille soverommet for tre uker siden.

Hun hadde sagt at han ikke skulle begynne å male veg-gene, at han skulle vente noen uker – ikke fordi han haddeminst ti andre ting som burde gjøres ferdig først, men fordidet betydde ulykke.

Jared hørte aldri på henne.Og hun hørte aldri på ham.Lena tok med seg vodkaflasken inn på badet. Hun satte

det tomme glasset oppå toalettet og drakk rett fra flasken.Det var sannsynligvis ikke så lurt, med tanke på at hunhadde tatt smertestillende tabletter med en gang hun kominn av døren, men hun følte seg ikke særlig smart for øye-blikket. Hun ville kjenne seg følelsesløs. Hun ville at pilleneog alkoholen skulle viske vekk det som hadde skjedd før,under og etter operasjonen. Hun ville at det skulle bli tomti hodet, så hun slapp å se den flimrende filmen som haddehjemsøkt henne de siste seks dagene.

Hun plasserte flasken ved siden av glasset. Fingrene hen-nes føltes opphovnet da hun satte opp håret. Lena så påsitt eget speilbilde. Hun hadde mørke ringer under øynene,og det skyldtes ikke bare blåmerkene. Hun la fingrene motglasset. Alt hun hadde mistet, begynte å vises i ansiktet.

Likene som lå i kjølvannet hennes.Lena så ned. Uten at hun var klar over det, hadde hun

presset håndflatene mot den flate magen. For bare to ukersiden hadde den begynt å bli litt rund. Buksene var blitttrange. Brystene var blitt ømme. Jared klarte ikke å la væreå ta på henne. Noen ganger våknet hun og så at han låmed den ene hånden på magen hennes, som om han gjordekrav på det han hadde laget. På det han hadde skapt innihenne.

14

Det ble naturligvis ikke værende der. Hånden hans kunneikke stanse den skjærende smerten som hadde rykket henneut av dyp søvn. Ordene hans kunne ikke trøste henne dablodet fløt. På badet. På sykehuset. På kjøreturen hjem. Detvar som et rødt tidevann som ikke etterlot seg annet enndød.

Hver gang hun gikk forbi det helvetes soverommet medde lysegule veggene, ble hun overmannet av et så kaldt hattil ham at hun skalv av raseri.

Lena kikket opp i taket. Hun holdt pusten et øyeblikkfør hun lot den visle ut lik en mørk hemmelighet. Alt gikkinn på henne i dag. Tapet. Sorgen. Vodkaen og pillene hjalpikke. Og de ville aldri kunne hjelpe nok.

Hun så etter flaskekorken, men fant den ikke. Hun åpnetdøren ut til soverommet. Det var tomt. Klærne til Jared låpå gulvet der han hadde latt dem bli liggende. Lena tok oppskjorten hans. Den luktet eksos, svette og olje etter alle ti-mene på veien. Lommeboken lå fremdeles i baklommen påbuksen. Hun tok den ut og la den på nattbordet. Lommeneforan var fulle. Mynter og en liten boks med Burt’s leppe-pomade slik at leppene ikke skulle sprekke på grunn av vin-den. Noen 20-dollarsedler og førerkortet hans og tre kre-dittkort som ble holdt sammen av en grønn strikk. Og enliten, svart fløyelspose der gifteringen hans lå.

Lena stakk fingrene ned i posen og tok frem gullringen.Jared hadde sluttet å bruke den på jobb da en av kollegenehans hadde krasjet. Mannens giftering hadde flådd hudenav fingeren som om den var en sokk. Etter det hadde Lenafått Jared til å love at han ikke skulle bruke gifteringen menshan satt på motorsykkelen. Den svarte fløyelsposen var etkompromiss. Hun hadde sagt at han skulle legge igjen rin-gen hjemme, men ektemannen hennes var romantiker – istørre grad enn noen kvinne Lena hadde møtt – og han likteikke tanken på ikke å ha den med seg.

Nå regnet hun med at han hadde den med av gammelvane.

Lena la ringen tilbake i posen og åpnet lommeboken

15

hans. Hun hadde gitt ham den som gave det første året devar sammen, og han hadde den fremdeles, til tross for athan aldri brukte lommebok. Nå var den bare et lite foto-album. Hun bladde gjennom de mange spontane bildeneJared hadde tatt av henne de siste fem årene. Lena foranhuset deres den dagen de flyttet inn. Lena på motorsykkelenhans. Jared og Lena i Disney World. På baseballkamp medAtlanta Braves, SECs play-off og det nasjonale mesterska-pet i Arizona.

Hun stanset da hun så bildet fra bryllupet deres. Dehadde giftet seg på et dommerkontor i tinghuset i Atlanta.Lenas onkel Hank sto ved siden av henne, Jared på denandre siden. Moren til Jared sto ved siden av ham, samt ste-faren, søsteren, bestemoren og bestefaren, to kusiner og enlærer fra barneskolen som hadde holdt kontakten med hamsiden.

Alle utenom Lena var kledd i svart. Hun hadde på seg enmarineblå buksedress som hun vanligvis brukte på jobben.Hun hadde latt håret henge løst, og de brune krøllene rakkhenne til nedenfor skuldrene. Hun var blitt sminket ved dis-ken hos Lenox Macy’s av en transvestitt som ikke kunne fåfullrost hudfargen hennes. Lena hadde med andre ord fåttén kompliment av en kvinne den dagen. Det sure ansiktsut-trykket til Jareds mor forklarte hvorfor brudgommen ikkehadde insistert på en mer formell vielse. Et eller annet stedi Alabama ba Darnell Long akkurat nå en bønn om at søn-nen ville ta til vettet og skille seg fra den tøyta han haddegiftet seg med.

Noen ganger lurte Lena på om hun hadde giftet seg medJared bare for å terge kvinnemennesket.

Hun bladde om til det neste fotografiet og ble skjelven iknærne.

Lena satte seg på sengen.Hun hadde sett bildet mange ganger, men ikke i lomme-

boken til Jared. Det hadde ligget i skoesken hun oppbe-varte i klesskapet. Fotografiet var av tvillingsøsteren hen-nes, Sibyl. Lena kjente et smertefullt stikk av sjalusi før hun

16

begynte å le. Jared trodde åpenbart at bildet var av Lena.Han hadde aldri møtt Sibyl. Hun hadde vært død i ti år daJared kom inn i livet hennes.

Hun la hånden mot munnen da latteren ble til et hulk. DaLena oppdaget at hun var gravid, var Sibyl den første per-sonen hun hadde tenkt å fortelle det til. Hun hadde følt enliten gnist av glede idet hun tok opp telefonen for å ringe tilsøsteren. Så hadde virkeligheten truffet henne som et slag ibrystet.

Lena tørket seg forsiktig under øynene mens hun så påbildet. Hun forsto hvorfor Jared hadde valgt det. Sibyl sattpå et teppe i parken. Munnen var åpen, og hun skakket påhodet. Hun lo av full hals – den type glede som Lena sjeldenviste. Arven fra den meksikansk-amerikanske bestemorenderes var godt synlig. Huden til Sibyl var bronsefarget avsolen. Det krøllete, brune håret hang løst, på samme måtesom Lenas gjorde i dag. Men Sibyl hadde ikke lyse striperog heller ikke noen grå hår.

Hvordan ville Sibyl ha sett ut i dag? Det var et spørs-mål Lena hadde stilt seg med jevne mellomrom i årenes løp.Hun antok at det var noe alle tvillinger lurte på når den enedøde. Sibyl hadde aldri hatt Lenas rynker eller skarpe kan-ter. Det var alltid noe mykt over ansiktet hennes som trakkmennesker mot henne i stedet for å skyve dem vekk. Bareen tosk ville blande de to kvinnene sammen.

«Lee?»Hun så opp på Jared som om det var helt normalt for

henne å sitte i undertøyet og gråte over lommeboken hans.Han sto i døråpningen igjen.

«Hvem var det som ringte i sted?» spurte hun. «På mo-bilen din?»

«Nummeret ble ikke vist.» Han stakk tomlene i verktøy-beltet og lente seg mot dørkarmen. «Er alt i orden?»

«Jeg er … æh …» Hun kremtet. «Sliten.»Lena kastet et siste blikk på Sibyl før hun lukket lomme-

boken. Hun kjente at tårene rant nedover kinnene. Hun bettennene sammen og forsøkte å skyve følelsene vekk. Men

17

uansett hva hun gjorde, så kom de tilbake og ga henne enklump i halsen. Det presset på i brystet.

«Lee?» Han kom fremdeles ikke inn i rommet.Hun ristet på hodet og ønsket bare at han skulle for-

svinne. Hun klarte ikke å se på ham, ville ikke at han skullese henne sånn som dette. Hun visste at det var akkurat detJared hadde ventet på – at hun skulle bryte sammen. Dethan hadde håpet på.

Det han trengte.Men noe brast inne i henne. Hun hulket igjen, dypt

og sørgmodig. Hun kunne ikke kjempe imot lenger. Hunkunne ikke fortsette å skyve ham vekk. Hun ville ikke atJared skulle komme til henne, så hun reiste seg og gikk rasktbort til ham. Hun la armene rundt skuldrene hans og pres-set ansiktet mot brystkassen hans.

«Lena …»Hun kysset ham. Han nølte til å begynne med, men han

var en 27 år gammel mann som hadde sovet på sofaen de tosiste ukene. Det tok ikke lang tid før Lena fikk en reaksjonfra ham. De trælete hendene strøk nedover den bare ryggenhennes. Han trakk henne nærmere og kysset henne hardere.

Hele kroppen hans rykket plutselig til.Hun fikk blod i munnen.Hun hørte skuddet fra en hagle noen sekunder senere.Jared var blitt skutt.Han falt sammen mot kroppen hennes.Han var for tung for henne. Lena snublet bakover og falt.

Hun ble liggende på gulvet med Jared over seg. Vekten avham presset henne ned så hun ikke klarte å bevege seg. Hunforsøkte å skyve ham opp da hun hørte lyden av enda etskudd. Det gikk en rykning gjennom kroppen hans før hanfalt over henne igjen.

Lena hørte en skingrende lyd. Den kom fra henne selv.Hun klarte å komme seg fri under Jared og grep tak i skjor-ten hans for å få ham ut av skuddlinjen.

«Nei-nei-nei,» stammet hun før hun la hånden over mun-nen for å stanse lyden. Hun presset ryggen mot veggen og

18

kjempet mot en bølge av hysteri. Hun følte blandingen avpiller og vodka nå. Hun kjente smaken av oppkast i halsen.Hun hadde lyst til å skrike for harde livet.

Hun fikk ikke frem en lyd.Jared rørte seg ikke. Lyden av skuddet gjenlød fremdeles

i ørene hennes. Han var blitt truffet av haglene i ryggen oghodet. Lyserøde flekker av blod hadde blandet seg med degule malingflekkene på T-skjorten. En skrutrekker fra verk-tøybeltet hadde boret seg inn i siden på kroppen hans. Blo-det fløt under ham. Hun la hånden mot det ene benet hansog kjente muskelen i leggen.

«Jared?» hvisket hun. «Jared?»Han lå med øynene lukket. Blodet boblet mellom leppene

hans. Det rykket i fingrene. Hun så den bleke strimen derhan hadde hatt gifteringen, til tross for at han lovet å lavære.

Lena strakte seg etter hånden hans, men trakk den raskttil seg igjen da hun hørte fottrinn.

Gjerningsmannen gikk nedover gangen. Sakte, men be-stemt. Han hadde på seg støvler. Hun hørte lyden av tre-hælen som traff gulvplankene, deretter den mykere tåspis-sen.

Ett skritt.Ett til.Stillhet.Hun hørte at dusjforhenget ble trukket til side på badet i

gangen.Lena så seg raskt om på soverommet. Pistolene var inne-

låst i safen. Mobilen hennes lå på den andre siden av rom-met. De hadde ingen fasttelefon. Badet var en dødsfelle.Mobilen til Jared.

Hun lot hånden gli oppover benet hans og sjekket lom-mene. Alle var tomme.

Hun hørte lyden av skritt nedover gangen igjen – det lødsom om kvister ble brukket.

Og deretter stillhet igjen.Han hadde stanset utenfor det minste soverommet. Det

19

sto to skrivebord der inne. Esker med gamle saksmapper.Jared lot alltid skapdøren stå åpen, gjerningsmannen kunnese det fra gangen. Han kremtet og spyttet på gulvet.

Han ville at Lena skulle vite at han kom.Hun presset ryggen mot veggen og tvang seg til å reise

seg opp. Hun hadde ikke tenkt å sitte rolig og vente på ådø. Hun skulle kjempe for livet, kjempe for livet til mannensin.

Fottrinnene stanset igjen. Gjerningsmannen sjekket detneste soverommet. Lysegule vegger. Skapdøren lå tvers overto sagbukker så Jared kunne male ballonger på den. Fragangen kunne du se de svake blyantstrekene der han haddetegnet dem for hånd. Du kunne også se rett inn i det tommeskapet.

Skytteren fortsatte nedover gangen.Lena strakte skjelvende hånden ned mot Jared. Hamme-

ren i verktøybeltet lå halvveis ute. Hun trakk den til seg medfingrene. Hun grep hardt rundt skaftet. Det kjentes varmtmot huden hennes.

Jared åpnet øynene. Han så på Lena da hun reiste seg ogpresset ryggen mot veggen igjen. Han hadde et glassaktiguttrykk i øynene. Smerte. Intens smerte. Det gikk som enkniv gjennom henne. Munnen hans beveget seg. Hun la fin-geren mot leppene som tegn på at han skulle være stille, athan skulle spille død så han ikke ble skutt igjen.

Skrittene stanset rett utenfor soveromsdøren. Han kunneikke være mer enn halvannen meter unna. Mannens skyggebikket inn i rommet så halve kroppen til Jared ble liggendei mørket.

Lena snudde hammeren slik at kloen vendte utover. Hunhørte at mannen ladet pumpehaglen. Det hadde den øns-kede virkningen. Hun måtte knipe knærne sammen for ikkeå gå i gulvet.

Gjerningsmannen nølte. Skyggen hans svaiet litt, menhan gikk ikke inn i rommet.

Lena stirret på døråpningen. Hun forsøkte å forestilleseg hva skytteren tenkte. To politibetjenter med pistoler de

20

ikke hadde brukt. Den ene lå på gulvet. Den andre haddeverken beveget seg, skutt tilbake, skreket eller hoppet ut avvinduet. Eller gjort et forsøk på å arrestere ham. Lena an-strengte seg for å lytte mens de begge sto og ventet.

Til slutt tok skytteren ett skritt frem – kort og nølende.Så ett til. Det første Lena så, var munningen på geværløpet.Det var en avsaget hagle. Skytteren nølte litt igjen før hansnudde seg raskt til den ene siden. Lena så at hånden somstøttet hagleløpet, hadde en tatovering. Et svart dødning-hode mellom tommelen og pekefingeren.

Et siste, forsiktig skritt.Lena grep rundt hammeren med begge hender og slo den

inn i ansiktet på ham.Kloen sank inn i øyehulen på mannen. Hun hørte lyden

av brusk som knaste da det skarpe stålet skar seg inn i ho-deskallen hans. Haglegeværet gikk av og skjøt et hull i veg-gen. Lena forsøkte å dra ut hammeren for å gi ham et slagtil, men kloen satt fast i hodet hans. Mannen vaklet og for-søkte å støtte seg mot døren. Han grep henne rundt livet.Blodet strømmet ut av øyet og rant ned i munnen på ham.

Det var da Lena fikk øye på den andre mannen. Han komløpende nedover gangen med en Smith & Wesson-revolver.Lena grep tak i hammeren og brukte den som et håndtakda hun rykket mannen foran seg for å bruke ham som etskjold. Tre skudd kom raskt etter hverandre og traff krop-pen til skytteren. Lena skjøv ham hardt forover mot denandre skytteren. Begge mennene snublet, og revolveren gledbortover gulvet.

Lena tok opp haglen. Hun trykket på avtrekkeren, menpatronen hadde satt seg fast. Hun forsøkte å lade geværetfor å få patronen ut av kammeret idet den andre mannenreiste seg. Han langet ut etter henne, og fingrene streifet ge-værløpet før han falt ned på kne.

Jared hadde tatt tak rundt ankelen hans. Han holdt fast,og armen skalv av anstrengelsen. Mannen rykket bakoverog skulle til å kjøre knyttneven mot tinningen til Jared.Lena vippet haglen rundt, tok tak rundt løpet og svingte

21

den mot hodet til mannen lik et balltre. Blod og tenner spru-tet ut da kjeven knakk. Han falt sammen på gulvet.

«Jared!» ropte Lena og sank ned på kne ved siden avham. «Jared!»

Han stønnet. Blodet rant fra munnen. Blikket var tomt.«Det er OK nå,» sa hun.Han hostet. Kroppen skalv før en voldsom spasme tok

tak i ham.«Jared?» ropte hun igjen. Lena fikk tårer i øynene og

klarte ikke å se klart. Hun la hendene rundt ansiktet hans.«Se på meg,» ba hun. «Se på meg.»

Hun så en bevegelse i øyekroken. Den andre mannenkrøp mot sengen og forsøkte å få tak i haglen. Halve krop-pen var lammet. Han slepte seg frem med én arm, lik en ska-det kakerlakk som etterlot seg en strime av blod.

Det føltes som om hjertet til Lena stanset. Et eller annethadde forandret seg. Det var noe i luften. Det var som omjorden ikke lenger gikk rundt.

Hun så ned på mannen sin.Kroppen til Jared var blitt helt slapp. Øynene var luk-

ket. Hun rørte ved ansiktet hans, ved munnen hans. Hån-den hennes skalv så voldsomt at fingertuppene kakket mothuden til Jared.

Sibyl. Jeffrey. Babyen.Barnet deres.Lena reiste seg. Hun beveget seg som en maskin. Hamme-

ren sto fremdeles ut fra ansiktet til den første mannen. Lenasatte foten mot pannen hans, grep rundt hammeren og vredden løs.

Kakerlakken beveget seg fremdeles mot sengen. Bevegel-sene hans var langsomme. Lena ventet til han bare var noencentimeter fra haglegeværet før hun kjørte kneet ned i ryg-gen på ham. Hun kjente at noen ribben brakk. Brukne ten-ner sprutet ut av munnen hans.

Lena hevet hammeren over hodet. Den traff mannensryggrad med en splintrende lyd. Han skrek og slo ut medarmene. Kroppen hans spente seg under henne. Hun holdt

22

fast. Hun var helt konsentrert, kroppen stiv av raseri. Hunhevet hammeren igjen og siktet på mannens hode. Bevegel-sen stanset i luften.

Hun klarte ikke å bevege hammeren. Lena kikket opp.Hun så en tredje mann. Han var høy og tynn, med sterkehender som hindret henne fra å gi mannen nådestøtet.

Hun var for sjokkert til å gjøre noe. Hun visste hvem hanvar.

Han var kledd som en motorsykkeltype – et skjerf rundthodet og et kjede som hang fra lærbeltet. Han la en fin-ger mot leppene, på samme måte som hun selv hadde gjortoverfor Jared for noen minutter siden. Han hadde et ad-varende uttrykk i øynene, og under advarselen så hun renfrykt.

Lena kom langsomt til seg selv igjen. Først hørte hunsin egen raspende og tunge pust. Deretter kjente hun hvor-dan det begynte å verke i de anspente musklene. Det sved ihåndflatene der hun hadde grepet tak i haglegeværet. Hunkjente den syrlige lukten av død i nesen og halsen. Og ensnev av en velkjent lukt – eksos, olje og svette. Slik Jaredluktet da han kom hjem fra jobb hver kveld.

Jared.Ryggen på T-skjorten var gjennomtrukket av blod. De

gule malingflekkene var forsvunnet. De var blitt svarte, ak-kurat som håret hans. Svarte av blod.

Kroppen til Lena ble slapp. All kampvilje var forsvunnet.Hun senket hammeren, lot den falle ned på gulvet.

Lyden av sirener skar gjennom luften. To, tre, flere ennhun kunne telle.

En hes stemme ropte utenfra. «Hvor er du, kompis?»Sirenene kom nærmere. De ble høyere.Will Trent kastet et siste blikk på Lena før han gikk ut av

rommet.