Gunnar Grepperud, U-vett/UiT

Fjernundervisningens historie er aldri skrevet. Det er på tide! I 2014 er det 100 år siden NKS begynte med kursene ”dobbelt bokholderi” og ”handelskorrespondanse”. Typisk nok var den første som meldte seg på en kvinne. I 2014 er det dessuten 66 år siden Brevskoleloven ble vedtatt.

En komparativ(gjerne kritisk) analyse av nettskolenes rolle, relasjoner og betydning.

Tidsperioder – 1948 – 1985/ 1985- 2014

Ett delaspekt av punktet over (NKI – elever vgs) Tidsstudie- siste 10-20 år Problemstilling: Nettskolene: alternativ,

supplerende eller overlappende (sett i relasjon til andre aktører, for eksempel høyere utdanning)?

Gode nok kilder? Viktige problemstillinger( i takt med overgangen

fra brevskoler til nettskoler):- rekrutteringsmønster- gjennomstrømming

Variabler: Tilbud, kjønn, alder, geografi, formell utdanningsbakgrunn,

Hvordan er egentlig forholdet mellom tilgjengelighet, studie- og læringsatferd og læringskvalitet (mange myter og meninger her)?

Ikke nok med enkle slutninger, deltaker meninger (”jeg har lært mye”) eller selvrapporteringer.

Hva er det egentlig/reelt som skjer (hvordan brukes nå egentlig lydforelesningene fra Folk bibelskole)?

Dybde og - overflatelæring (digitalisering av lærebøker - hva gjør det med lese- og innlæringsatferden)?

Selvregulering som forutsetning/teoretisk utgangspunkt (støttesystemer som tiltak )

Undervisning av voksne - noe for hvem som helst?

Særtrekk ved rollen – voksne, livssituasjon og modell – utvikler, underviser/veileder/ støttespiller(fjernundervisning er en organiseringsform, ikke en metode!)

Hvilke utfordringer gir særtrekkene, hvordan utøves de?

Erfaringer med og behovet for kvalifisering (NKI- veiledning/samhandlingsarena).

Fleksibilitet handler mye om individualisering, kanskje først og fremst når det gjelder tilgjengelighet (”når og hvor man vil”!)

Dette bør selvfølgelig kobles sammen med optimal oppfølging av den enkelte for å realisere ”den enkeltes evner og anlegg”(jf. tilrettelegging for funksjonshemmede).

På hvilken måte og i hvilken grad er man i stand til å gjøre dette – gjennom læringsressurser/-midler og eller samhandling (jf. NKIs språkopplæring/Jus)?

Digital eksamen – er den eneste utfordringen å tilpasse teknologien til dagens kontrollsystem?

Kan vi automatisk slutte at positive deltakerutsagn om opplegget også innebærer ”god læring”?

Hvis nei på en eller begge spørsmålene, hva gjør vi da?