JEG – EN NYBEGYNNER!

Jeg så annonsen: Nybegynnertur i fjellet. Var det meg den snakket til ? Jeg som drømte om fjellet, som hadde skoene klar, men aldri kom meg avgårde. Det var nå eller aldr i – jeg meldte meg på!Avgjørelsen lå lenge og gnagde. Jeg hadde god tid å stille meg selv til veggs: Var dette et lurt trekk? Hvor mye nybegynner går det an å være? Må en være supersosial? Tenk å bli sist fordi sekken tynger og skoene klemmer!

BRISTE ELLER BÆRE. Jeg ble innkalt til planleggingsmøte. Myter og opparbeidet skepsis skulle nå bekreftes eller avfeies. Det virket betryggende. Turlederne overbeviste oss – alle som en – om at dette ville bli en opplevelse. Selv hadde de lang erfaring fra lignende turer, kurs i regi av turistforeningen hadde de også gått. Stol på

oss, sa de. Vi går foran og bakerst, og sistemann i følget bestemmer tempoet. I fellesskap skal vi nyte turen, ta gode pauser og ha det gøy. Vi kikket opp og lo litt, kjente trykket lettet og skuldrene sank. Hjemme lå alt jeg hadde tenkt å pakke med meg i sekken strødd rundt. Etter planleggingsmøtet ble omfanget betydelig redusert. Bort med overflødig emballasje og unødvendige ting. Turlederne lo godt av historien om hun som hadde tenkt å ta med hårføneren: Uten strøm ville det bli krevende å ta den i bruk.

INGEN VEI TILBAKE. Avreisedagen kom. Stuet sammen i privatbiler kjørte vi avgårde. Lenge før vi passerte bygrensen hadde sjenansen forduftet som dogg for sola. Nå satte forventningene og fellesskapet stemningen. Sammensveiset og lattermilde veltet vi ut av bilene, fikk på oss sekkene og stilte opp som lydige skoleelever. Turlederne så proffe ut med kart og kompass dinglende på magen. Oste av selvtillit, trygghet og kompetanse. Snart la vi i vei – med den største selvfølge vi også.

ÅPENBARINGEN. Ti minutter senere var det bråstopp. Teknisk pause, sa turlederne. Nå fikk vi anledning til å justere sekkene og ta av for mye klær. Vi lærte fort at det var lurt å gjemme noen klesplagg til pausen. Pulsen roet seg, og jeg fikk tid til å løfte blikket innover dette mektige riket som jeg hadde lengtet slik etter. Fjellufta rev meg i nesen, stillheten suste i ørene og inntrykkene lagret seg i hjernen som akkurat nå var fri for kommersielle budskap og allskens gjøremål. Dette var magisk og andektig! Lille meg i det store universet, i stand til å beherske friluftslivet og naturkreftene, til å nyte skjønnheten og kjenne på livsgleden. Rørt innså jeg at dette storslagne fjellriket også var en tumleplass for meg.

FJELLETS DRONNING. Etter en lang dag ute med sterke inntrykk, lett svette og solid kameratskap, var det herlig å komme fram til hytta. På forhånd hadde vi snakket om oppgavefordeling og hva som må gjøres. Snart brant det lystig i ovnen, vannbøttene var fulle og matlageret inspisert. Bacalao på boks ble kveldens høydepunkt. Sammen med morsomme historier fra dagens økt. Fellesskapsvarmen fikk det til å blusse i kinnene. Stolte kjente vi på stølheten i kroppen og visste vi hadde klart det. Vi hadde seiret over oss selv, vi hadde knekket fellesturkoden – vi var en del av et etterlengtet fellesskap. Godfølelsen tok vi med oss inn i søvnen. I drømmeland ble nybegynneren skiftet ut med erfaren fjellfant som føk over fjell og vidde. Det er meg!

Tekst: Torgunn Skrudland - Foto: Odd Inge Worsøe

LANG, LANG REKKE: I godt selskap blir usikkerheten mindre, opplevelsene større og milene kortere. I dette TURprogrammet kan du velge blant 500 herlige fellesturer over alle hauger.

Artikkelforfatter TORGUNN SKRUDLAND jobber i Stavanger Turistforening, hvor hun i samarbeid med frivillige turledere hvert år viser et stort antall nybegynnere i fjellet friluftslivets gleder.