Karin Slaughter

Fedrenes synderOversatt av Gry Sønsteng

Karin SlaughterOriginalens tittel: CriminalOversatt av Gry Sønsteng

Copyright © 2012 by Karin Slaughter

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-45171-4

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Rune Kårstad-HærnesOmslagsfoto: iStock

Sats: Type-it AS, Trondheim 2014Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014

Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Kate –redaktør, venn

1

15. august 1974

Lucy Bennett

En kanelbrun Oldsmobile Cutlass kjørte langsomt oppoverEdgewood Avenue. Vinduene var rullet ned, og sjåførensatt sammensunket i setet. Lysene fra dashbordet viste athan hadde små, svarte og stikkende øyne som saumfor rek-ken av jenter som sto under gateskiltet. Jane. Mary. Lydia.Bilen stanset. Som ventet nikket mannen mot Kitty. Hunslentret bort til ham på høye hæler over den ujevne asfal-ten mens hun rettet på miniskjørtet. For to uker siden, daJuice hadde kommet med Kitty, fortalte hun dem at hun var16 år. Det betydde sannsynligvis 15, selv om hun så ut somhun var 12.

De hadde hatet synet av henne.Kitty lente seg inn gjennom det åpne bilvinduet. Det stive

vinylskjørtet vippet opp nederst så det lignet en bjelle. Hunble alltid valgt først, noe som var blitt et problem. Alleunntatt Juice forsto det. Kitty fikk spesialbehandling. Hunkunne overtale menn til å gjøre hva som helst. Hun var nyog ungpikeaktig, men som alle de andre hadde hun en kjøk-kenkniv i vesken og visste hvordan hun skulle bruke den.Ingen av dem hadde lyst til å gjøre det de drev med, men aten annen jente – en ny jente – ble valgt fremfor dem selv,gjorde dem like såret som om de var veggpryd på et debu-tantball.

Inne i Oldsmobilen ble handelen raskt avtalt – ingen

7

pruting, fordi det som ble solgt, fremdeles var verdt pri-sen. Kitty gjorde et tegn til Juice, ventet på klarsignal ogsatte seg inn i bilen. Det lød en hosting i eksosrøret da bilengjorde en stor sving og kjørte inn i en trang sidegate. Bilenristet én gang da giret ble satt i fri. Hånden til sjåføren skjøtopp, tok tak rundt bakhodet til Kitty. Så forsvant hun.

Lucy Bennett snudde seg vekk. Hun kikket oppover denmørke, sjelløse avenyen. Hun så ingen lys fra biler. Detvar ingen trafikk. Ingen kjøp og salg. Atlanta hadde ikkenoe natteliv. Den siste som gikk ut av Equitable-bygningenpleide å slå av lyset, men Lucy kunne se lyspærene fra Fla-tiron gløde i Central City Park. Hvis hun myste, kunne hunse den velkjente grønne fargen på C&S-skiltet som førte inntil forretningsdistriktet. De nye Sørstatene. Fremgang gjen-nom handel. «Byen som var for opptatt til å hate.»

Hvis det fantes menn som vandret rundt i gatene dennekvelden, hadde de ikke noe godt i tankene.

Jane tente en sigarett og stakk pakken ned i vesken igjen.Hun var ikke av den typen som ga fra seg noe gratis, menhun visste hvordan hun skulle raske til seg ting. Blikket hen-nes møtte Lucys. Det tomme uttrykket i øynene hennes varvanskelig å se på. Jane måtte ha følt det samme, for hun kik-ket raskt ned.

Lucy skalv, selv om det bare var i midten av august oghun kunne kjenne varmen fra asfalten, lik ulmingen fra etbål. Føttene verket. Hun hadde vondt i ryggen. Hun kjentepulsen i hodet. Det føltes som om hun hadde svelget et bil-lass med sement. Hun var tørr i munnen. Det prikket i hen-dene hele tiden. En dott av det blonde håret hadde falt nedi vasken i morges. Hun fylte 19 år for to dager siden, menvar allerede en gammel kvinne.

Det ristet i den brune Oldsmobilen igjen. Hodet til Kittydukket opp. Hun tørket seg rundt munnen da hun gikk utav bilen. Ingen nøling. Horekunden skulle ikke få anledningtil å vurdere kjøpet. Bilen kjørte av gårde før hun fikk luk-ket døren, og Kitty vaklet i noen sekunder på de høye hæ-lene. Hun så fortapt ut, redd og deretter sint. De var sinte

8

alle sammen. De kunne gjemme seg i raseriet. Det var trøs-ten deres, den eneste følelsen de kunne kalle sin egen.

Lucy så på Kitty da hun kom mot dem. Hun ga pen-gene til Juice og skulle til å gå videre, men han grep hennei armen. Kitty spyttet på fortauet og lot som om hun ikkevar livredd da Juice telte hver seddel. Kitty sto og ventet. Desto alle og ventet.

Juice hevet endelig blikket. Det var greit. Kitty stilte segbak de andre. Hun så ikke på noen av de andre jentene.Hun stirret bare tomt ut på gaten og ventet på neste bil,på den neste mannen som enten ville nikke eller kjøre forbihenne. Det hadde bare tatt to dager før hun fikk det sammetomme uttrykket i øynene som de andre jentene. Hva tenktehun? Sannsynligvis det samme som Lucy gjorde – densamme messingen som fikk henne til å sove hver kveld:Når-vil-dette-ta-slutt? Når-vil-dette-ta-slutt? Når-vil-dette-ta-slutt?

Lucy hadde også vært 15 år en gang. Nå kunne hunknapt huske den tiden. De hadde sendt lapper til hverandrei klasserommet. De hadde knist når det gjaldt gutter. Hunhadde løpt hjem fra skolen for å se på den såpeoperaen hunlikte best. Hun danset på rommet sitt til Jackson Five sam-men med bestevenninnen, Jill Henderson. Lucy var 15 år,og så hadde livet åpnet seg som en stor kløft. Lille Lucy faltned i et ubarmhjertig mørke.

Hun hadde begynt med amfetamin for å gå ned i vekt.Bare piller til å begynne med. Benzedrin, som venninnen Jillhadde funnet i medisinskapet til moren. De var forsiktigeog tok bare noen få om gangen, inntil det rablet for noen iet eller annet departement og myndighetene forbød pillene.Medisinskapet var plutselig tomt, og neste dag – det vir-ket i alle fall sånn – la hun på seg og veide nesten 70 kiloigjen. Hun var den eneste overvektige på skolen, bortsettfra Feite-George – gutten som pillet seg i nesen og satt alenei spisefrikvarteret. Lucy hatet ham like mye som han hatethenne, på samme måte som hun avskydde sitt eget speil-bilde.

9

Det var moren til Jill som lærte Lucy hvordan hun skullesette sprøyter. Mrs. Henderson var ikke dum; hun haddesett at det forsvant piller. Hun syntes det var fint at Lucyendelig gjorde noe for å bli kvitt hvalpefettet. Hun tok ogsåpillene for å gå ned i vekt. Hun var sykepleier på ClaytonGeneral Hospital. Hun slentret ut av akuttavdelingen medampuller med metedrin skranglende i lommen på den hviteuniformen. Amfetamin som kan injiseres, hadde hun sagttil Lucy. Den samme virkningen som pillene, bare raskere.

Lucy var 15 år den første gangen nålen skar gjennomhuden.

«Bare litt av gangen,» hadde Mrs. Henderson sagt førhun dro stoffet inn i sprøyten og langsomt presset ned stem-pelet. «Du skal kontrollere det. Ikke la stoffet ta kontrollenover deg.» Hun kjente egentlig ikke noe kick, bare en littsvevende følelse. Og deretter den etterlengtede manglendelysten på mat. Mrs. Henderson hadde rett – det flytendestoffet virket raskere enn pillene. Lucy gikk ned fem kilo.Syv kilo. Og så skjedde det ingenting. Lucy strakk ordene«bare litt om gangen» en smule, og tok ikke bare fem centi-liter, men ti, og deretter 15. Det kjentes som om hodet eks-ploderte og en ild gikk gjennom hele kroppen.

Hva hadde hun brydd seg om etter det?Ingenting.Gutter? De var for dumme. Jill Henderson? For en dust.

Sin egen vekt? Aldri mer.Da hun var 16 år, veide Lucy litt under 45 kilo. Ribb-

bena, hoftene og albuebena stakk ut som nypolert mar-mor. For første gang i livet hadde hun kinnben. Hun haddesvart kajal som Kleopatra og blå øyeskygge. Hun strøk detlange, blonde håret med strykejern så det lå stivt mot denutrolig tynne baken. Den lille jenta som gymlæreren i femteklasse – til latter fra de andre i klassen – hadde kalt «Berli-nerbolla», var nå modelltynn, likegyldig og plutselig popu-lær.

Hun var riktignok ikke populær hos de gamle vennene,dem hun hadde kjent siden barnehagen. De avskrev henne

10

som «bortkastet tid», en taper. For første gang i sitt livbrydde ikke Lucy seg om det. Hvem trengte mennesker somså ned på deg bare fordi du hadde det litt morsomt? Hunhadde aldri vært noe mer enn et vedheng – den tykke jentadu kunne være venninne med slik at den andre jenta frem-sto som den pene og sjarmerende som alle guttene flørtetmed.

De nye vennene hennes syntes at Lucy var perfekt. De els-ket at hun kom med sarkastiske kommentarer om de gamlevennene. De syntes det at hun var litt snål, bare var en posi-tiv ting. Jentene inviterte henne på fester. Guttene ba hennemed ut. De behandlet henne som om hun var en av dem.Hun passet endelig inn i en gruppe. Hun var ikke lenger etvedheng til noe som helst. Hun var bare en av mange. Hunvar bare Lucy.

Hva med det gamle livet hennes? Lucy hadde bare for-akt til overs for dem som hadde hørt til det. Spesielt Mrs.Henderson, som brått brøt kontakten og sa at hun måtteskjerpe seg. Lucy hadde aldri vært så skjerpet noen gang.Hun hadde absolutt ingen planer om å gi opp sitt nye liv.

Alle de gamle vennene hennes var blitt så prektige. Detenkte ikke på noe annet enn å forberede seg til college, noesom for det meste besto i å diskutere hvilken akademiskforening de ville tilhøre. Disse «husene», med sin viktori-anske og nygreske arkitektur, lå langs Milledge Avenue ogSouth Lumpkin Street ved Universitetet i Georgia, og varnoe Lucy hadde snakket om siden hun var ti år. Men higetetter amfetamin hadde gjort at det greske i livet hennes barebetydde et gammelt språk. Hun trengte ikke de misbilli-gende blikkene fra barndomsvennene. Hun trengte ikke en-gang Mrs. Henderson lenger. Hun hadde mange nye ven-ner som kunne skaffe henne det hun trengte, og foreldrenehennes var sjenerøse med ukepengene. De ukene Lucy varblakk, merket ikke moren at det manglet noen sedler i lom-meboken.

Det var så lett å se nå i ettertid, men den gangen den ned-adgående spiralen i livet hennes begynte, virket det som om

11

det skjedde i løpet av noen sekunder og ikke de to årene dettok å falle så dypt. Hun var mutt og sur hjemme. Hun be-gynte å snike seg ut om kvelden og lyve for foreldrene omidiotiske ting. Helt vanlige ting som lett kunne bli avslørt.På skolen strøk hun i fag etter fag, helt til hun havnet i hjel-peklasse i engelsk. Hun satt bak Feite-George sammen medde nye vennene sine. De sov for det meste av seg nedtureneog lot tiden gå til de kunne konsentrere seg om den storekjærligheten.

Nålen.Det lange, syltynne stykket av stål som helt uvitende

styrte hvert øyeblikk av livet hennes. Hun drømte om hvor-dan hun satte skuddene. Det første sekundet da nålen be-rørte huden. Stikket da nålen gikk inn i åren. Den bren-nende følelsen da væsken ble sprøytet inn. Lykkerusen dadopen strømmet ut i kroppen. Det var verdt alt. Det varverdt alt hun måtte ofre. Det var verdt alt hun mistet. Althun måtte gjøre for å få tak i stoffet. Det eneste som be-tydde noe, var følelsen da stoffet fløt inn i blodomløpet.

Det siste fallet ned i avgrunnen skjedde brått.Bobby Fields. Han var nesten 20 år eldre enn Lucy.

Smartere. Sterkere. Han var mekaniker på en av bensinsta-sjonene til faren hennes. Bobby hadde aldri lagt merke tilhenne før. Hun var usynlig for ham, en lubben liten jentemed tynne musefletter. Det forandret seg etter at amfetami-net kom inn i livet hennes. En dag kom hun inn på bensin-stasjonen med jeansen hengende lavt på de smale hoftene.Slengbuksen var frynsete nederst etter å ha blitt subbet motunderlaget, og Bobby ba henne om å stoppe og prate litt.

Han hørte på det hun sa, og det gikk opp for henne atingen egentlig hadde lyttet til det hun hadde å si før nå.Med fingre som var svarte av olje, hadde han strøket vekket hårstrå som hang ned i ansiktet hennes. Plutselig befantde seg innerst i bygningen, og hånden hans grep rundt brys-tet hennes. Hun følte seg levende fordi han ga henne intensoppmerksomhet.

Lucy hadde aldri vært sammen med en mann. Selv når

12

hun var ruset, visste hun at hun skulle si nei. Hun visste athun måtte spare seg, ingen ville ha brukt vare. Så usann-synlig det enn virket nå, hadde en del av henne den gangentrodd at hun – til tross for den lille nedturen – en dag villebegynne på universitetet og bli medlem av en av de akade-miske foreningene. Hun ville gifte seg med en pålitelig ungmann, en som faren hennes godtok fordi han hadde en ly-sende fremtid foran seg.

Hun ville få barn. Hun ville bli med i foreldreforeningen.Bake småkaker og kjøre barna til skolen i en stasjonsvogn.Sitte på kjøkkenet og røyke sammen med de andre mødreneog klage over at de levde kjedelige liv. Og når de snakketom babyer med kolikk og hvor dødt ekteskapet deres var,ville Lucy kanskje smile og huske den ville ungdomstidenmed den sinnssvake og hedonistiske hangen til speed.

Eller kanskje hun en dag ville stå på et gatehjørne midt iAtlanta og kjenne hjertet i halsen ved tanken på å gå glippav praten på kjøkkenet og miste de nære vennene.

For i motsetning til den 16 år gamle Lucy, som aldrihadde vært sammen med en mann, hadde Bobby Fieldsvært sammen med mange kvinner. Mange unge kvinner.Han visste hvordan han skulle snakke til dem for å få demtil å føle seg spesielle. Og viktigst av alt – han visste hvordanhan skulle la hånden gli fra brystet til låret og videre nedtil skrittet. Og til andre steder som fikk henne til å gispe såhøyt at faren ropte på henne fra kontoret og spurte om altvar i orden.

«Alt i orden, pappa,» hadde hun svart, fordi hånden tilBobby føltes så deilig at hun ville ha løyet til Gud om nød-vendig.

Til å begynne med var forholdet deres hemmelig, noesom bare gjorde det mer spennende. Det var et bånd mel-lom dem. Det lå noe forbudt i luften. De traff hverandrei smug i nesten et helt år. Lucy så ikke engang på Bobbynår hun kom til bensinstasjonen en gang i uken for å hjelpefaren. Hun lot som om han ikke eksisterte helt til hun ikkeholdt ut lenger. Da gikk hun inn på det skitne toalettet bak

13

bygningen. Han grep så hardt rundt baken hennes med deoljete hendene at det gjorde vondt når hun satte seg vedsiden av faren igjen.

Hungeren etter Bobby var nesten like sterk som hunge-ren etter speed. Hun skulket skolen. Hun diktet opp en del-tidsjobb og overnattinger som foreldrene aldri tok seg bryetmed å sjekke. Bobby hadde en egen leilighet. Han kjørteen Mustang Fastback som Steve McQueen. Han drakk ølog røykte marihuana og skaffet speed til henne. Hun lærtehvordan hun skulle suge ham uten å brekke seg.

Alt var helt perfekt helt til det gikk opp for henne at hunikke kunne fortsette det falske livet. Eller kanskje hun bareikke ville lenger. Hun sluttet på high school to måneder førden avsluttende eksamen. Den siste dråpen kom den hel-gen da foreldrene dro for å besøke broren hennes på col-lege. Lucy tilbragte alle dagene hos Bobby. Hun laget mattil ham. Hun ryddet og vasket. Hun elsket med ham helenatten. Om dagen så hun på klokken hele tiden og telte ti-mene til han kom fra jobb og hun kunne si at hun elsketham. Og hun elsket ham virkelig. Spesielt de dagene da hankom hjem med et stort smil og en ampulle med magi i lom-men.

Bobby var sjenerøs med speeden. Kanskje litt for gav-mild. Hun ble så ruset at tennene klapret i munnen. Hunvar fremdeles ruset da hun snublet seg hjem neste morgen.

Det var søndag.Foreldrene skulle gå i kirken sammen med broren hen-

nes før de kjørte tilbake, men de satt ved kjøkkenbordet dahun kom inn. Moren hadde ikke engang tatt av seg hatten.De hadde ventet på henne hele natten. De hadde ringt tilvenninnen, alibiet hennes, som skulle si at Lucy lå over hoshenne. Venninnen hennes løy til å begynne med, men etterlitt press fortalte hun foreldrene hvor hun var, og hva hunhadde holdt på med de siste månedene.

Lucy var 17 år da, fremdeles umyndig. Foreldrene for-søkte å få henne tvangsinnlagt. De forsøkte å få Bobby ar-restert. De forsøkte å forhindre at andre bensinstasjoner an-

14

satte ham, men han flyttet bare til Atlanta, der ingen bryddeseg om hvem som reparerte bilen deres så lenge det var bil-lig.

To måneders helvete gikk, og så var Lucy plutselig 18 år.Livet hennes forandret seg over natten. I alle fall på mangemåter. Hun var gammel nok til å slutte på skolen. Gammelnok til å drikke alkohol. Gammel nok til å dra hjemmefrauten at politiet kom for å hente henne. Hun gikk fra å værepappas pike til å være Bobbys jente og bodde i leilighetenhans ved Stewart Avenue. Hun sov hele dagen og bare ven-tet på at Bobby skulle komme hjem om kvelden. Han gahenne speed, lå med henne og lot henne sovne igjen.

Den eneste skyldfølelsen Lucy hadde, var overfor brorenHenry. Han studerte juss ved Universitetet i Georgia. Hanvar seks år eldre enn henne og mer en venn enn en bror.Det kunne gå lang tid mellom hver gang de satte seg ned ogsnakket sammen, men etter at han flyttet hjemmefra for åstudere, hadde de skrevet brev til hverandre to, tre ganger imåneden.

Hun likte å skrive til Henry. Da ble hun den Lucy hun engang hadde vært. Hun skrev tulleting om gutter, at hun varnervøs før eksamen og gledet seg til å begynne å øvelses-kjøre. Ikke ett ord om speed. Ikke ett ord om de nye ven-nene hennes. De var så ute å kjøre at hun ikke turte å bedem med hjem, hun var redd de kunne finne på å stjele sølv-tøyet til moren. Hvis moren i det hele tatt hadde sluppetdem inn.

Svarene fra Henry var alltid korte, men selv når hanhadde mange eksamener, tok han seg alltid tid til å skrivenoen setninger for å fortelle hva han drev med. Han varopprømt ved tanken på at hun ville begynne å studere påsamme sted som ham. Han gledet seg til å presentere lille-søsteren for vennene sine. Han gledet seg til det meste, helttil foreldrene fortalte ham at lille Lucy hadde flyttet til At-lanta og var horen til en 38 år gammel hippie, doplanger ogbilmekaniker.

Etter det kom brevene hennes tilbake uåpnet. Henry

15

skrev bare «RETUR» på konvolutten. Han behandlethenne plutselig som om hun var noe søppel på gaten.

Kanskje hun var søppel. Kanskje hun fortjente å bli for-latt. Med en gang rusen var over, med en gang kickeneble mindre intense og nedturene nesten uutholdelige – hvaannet ventet Lucy Bennett enn et liv på gaten?

To måneder etter at hun flyttet inn til Bobby i Atlanta,kastet han henne ut. Hvem kunne bebreide ham? Den unge,sexy kjæresten hans var blitt en narkoman som tryglet omspeed med det samme han kom inn av døren. Da Bobbysluttet å gi henne stoff, fant hun en mann i den samme byg-ningen som var villig til å gi henne alt hun ønsket. Spiltedet noen rolle om hun måtte sprike med bena for å få det?Han ga henne det Bobby ikke lenger ville gi henne. Han gahenne det hun trengte.

Han het Fred. Han vasket fly på flyplassen. Han likte ågjøre ting med henne som fikk henne til å gråte, men hanga henne speed etterpå, og da var alt i orden igjen. Fredtrodde at han var spesiell, at han var bedre enn Bobby. Menda han fant ut at glimtet i øynene hennes gjaldt speeden ogikke ham, begynte han å slå henne. Han stanset ikke førhun endte på sykehus. Da hun tok drosje tilbake til bygnin-gen, fortalte vaktmesteren at Fred hadde flyttet og ikke gittham noen ny adresse. Deretter sa han at Lucy kunne bo hosham.

Det meste av det som skjedde etterpå, var en eneste langtåke. Eller kanskje det sto så klart for henne at hun ikkeså det, på samme måte som du skjeler hvis du bruker enannen persons briller. I nesten et år gikk hun fra den enemannen til den andre for å få det hun trengte. Hun gjordeting – forferdelige ting – for å få speed. Hvis det fantes entotempåle et sted i verden for å tilbe det stoffet, hadde hunbegynt øverst og landet helt nederst. Dag etter dag haddehun en svimlende følelse av å bli dratt mot avgrunnen, ogallikevel klarte hun ikke å stanse. Hun visste at smerten villekomme. Abstinensen. Hungeren. Lengselen etter stoff, sombrant som varm syre i magen.

16

Til slutt nådde hun bunnen. Lucy var livredd for MC-gjengene som solgte speed, men trangen overvant bestandigfrykten. Hun gikk på rundgang blant dem, og alle fikk sitt.Alle hadde vært soldater i Vietnam og var rasende på ver-den, på systemet. De var rasende på Lucy også. Hun haddealdri tatt en overdose før, det hadde i hvert fall ikke værtså ille at hun havnet på sykehus. Ikke bare én, men to ogtre ganger ble hun lempet ut av baksetet på en Harley foranakuttmottaket på Grady Hospital. MC-fyrene likte ikkedet. Det betydde at politiet ble kontaktet, og det var dyrtå kjøpe tausheten til politifolk. En kveld tok Lucy for myespeed, og en av MC-fyrene roet det ned ved å gi henne he-roin, et triks han hadde lært da han kjempet mot Vietcong.

Heroinen var den siste spikeren i kisten til Lucy. Hun bleraskt avhengig, akkurat som med speeden. Den utrolige fø-lelsen. Den ubeskrivelige lykkerusen. Tid og rom forsvant.Bevisstheten ble borte.

Lucy hadde aldri solgt sex for å få penger til stoff. Til nåhadde det vært en form for byttehandel. Sex mot speed. Sexmot heroin. Men aldri sex for pengenes skyld.

Og nå hadde Lucy et desperat behov for penger.MC-gjengene solgte speed, ikke heroin. Det stoffet var

det de fargede som langet. Selv mafiaen holdt fingrene frafatet. Heroin var et getto-stoff. Det var for sterkt, for av-hengighetsskapende, for farlig for hvite. Spesielt hvite kvin-ner.

Noe som forklarte hvorfor Lucy endte opp som hore foren svart mann med en tatovering av Jesus på brystet.

Skjeen. Flammen. Lukten av brent gummi. Turnikeet.Filteret fra en sigarett. Det var en romantisk og intens fø-lelse ved det – et slags ritual som gjorde tiden med speednesten bedrøvelig enkel. Selv nå kjente hun hvordan hun bleopprømt bare ved tanken på heroin. Hun lukket øynene også for seg den bøyde biten med sølvpapir som lignet halsentil en svane. En svart svane. Det sorte får. Horen til en svartmann.

Juice sto plutselig ved siden av henne. De andre jentene

17

beveget seg forsiktig bort fra dem. Juice kunne lukte svak-het på lang avstand. Det var på den måten han fikk tak idem til å begynne med. «Hva er det, Sexy?»

«Ingenting,» mumlet hun. «Alt er helt topp.»Han tok tannpirkeren ut av munnen. «Ikke tull med

meg.»Lucy så ned i asfalten. Hun så de hvite lakkskoene hans.

Den nederste delen av den grønne, skreddersydde slengbuk-sen lå over pløsene. Hvor mange fremmede hadde hun lig-get med for at skoene hans skulle skinne? Hvor mange bak-seter hadde hun ligget i så han kunne gå til skredderen påFive Points og få tatt mål?

«Unnskyld.» Hun kikket forsiktig på ham og forsøkte åfinne ut hvilket humør han var i.

Juice tok frem et lommetørkle og tørket svetten av pan-nen. Han hadde langt kinnskjegg som touchet barten ogfippskjegget. Han hadde en føflekk på det ene kinnet somLucy noen ganger stirret på når hun trengte å konsentrereseg om andre ting.

«Kom igjen, jenta mi. Hvis du ikke forteller meg hva somer i veien, kan jeg ikke fikse det.» Han dyttet til skulderenhennes. Da hun ikke sa noe, dyttet han litt hardere for åunderstreke poenget. Han hadde ikke tenkt å gi seg. Juicekunne ikke fordra at de holdt ting skjult for ham.

«Jeg tenkte på moren min,» svarte hun. Det var lengesiden hun hadde sagt noe som var sant til en mann.

Juice lo og rettet tannpirkeren mot de andre jentene. «Erikke det søtt? Hun tenker på mammaen sin.» Han hevetstemmen. «Hvor mange av mammaene deres er her for derenå?»

De andre jentene fniste nervøst. Kitty, som alltid var rasktil å smiske, var den første som sa noe. «Vi trenger bare deg,Juice. Bare deg.»

«Lucy,» hvisket Mary. Det var så vidt hun fikk frem etord. Hvis Juice ble sint nå, ville ingen av dem få det de øns-ket. Og alt de ønsket, alt de trengte, var skjeen og heroinenhan hadde i lommen.

18

«Nei, det er greit.» Juice viftet Mary bort. «La hennesnakke. Spytt ut, jenta mi.»

Kanskje det var fordi han snakket til henne som om hunvar en hund. Som om hun ville få en godbit hvis hun bjef-fet på kommando. Eller kanskje det var fordi hun var såvant til å gjøre nøyaktig som han sa, at hun bare begynte åsnakke.

«Jeg tenkte på en gang mamma tok meg med til byen.»Lucy lukket øynene. Det var som om hun satt i bilen nå.Dashbordet i Chrysleren til moren var av metall og skintei sollyset. Det var varmt og fuktig i luften, den type tempe-ratur i august som gjorde at du skulle ønske du hadde luft-kondisjonering i bilen. «Hun skulle sette meg av ved biblio-teket mens hun gjorde noen ærend.»

Juice lo av minnene hennes. «Nei, så nusselig. Mammakjører deg til biblioteket så du kan lese noe.»

«Hun kom ikke frem.» Lucy åpnet øynene og så direktepå Juice på en måte hun aldri hadde våget før. «Klanen de-monstrerte.»

Juice kremtet. Han kikket på de andre jentene før han såpå Lucy igjen. «Fortsett.» Stemmen hans var blitt mørk ogfikk det til å gå kaldt nedover ryggen på henne.

«Gatene var sperret av. De stanset trafikken og sjekkethvem som satt i bilene.»

«Hysj,» hvisket Mary. Men Lucy klarte ikke å stoppe.Herren hennes hadde bedt henne om å snakke.

«Det var en lørdag. Mamma kjørte meg alltid til biblio-teket da.»

«Jaså,» sa Juice.«Ja.» Hun kunne se det for seg, selv om hun hadde åpnet

øynene. Hun satt i bilen til moren og følte seg trygg. Utenen bekymring i verden. Det var tiden før pillene. Før heroi-nen og Juice. Det var før hun mistet lille Lucy, som satt såtålmodig i morens bil og ikke bekymret seg om annet ennhvorvidt hun kom tidsnok til biblioteket fordi hun haddelesegruppe etterpå.

Lille Lucy slukte bøker. Hun grep rundt bøkene hun

19

hadde i fanget, og kikket ut på mennene som blokkerte tra-fikken. De hadde på seg de hvite kappene. De fleste haddetatt av seg de hvite hettene på grunn av varmen. Hun kjenteigjen noen av mennene fra kirken, og noen fra skolen. Hunvinket til Mr. Sheffield, som eide jernvareforretningen. Hanblunket til henne og vinket tilbake.

«Vi befant oss på en åskam i nærheten av Tinghuset. Ensvart mann foran oss stanset ved stoppskiltet. Han kjørte enav de små utenlandske bilene. Mr. Peterson gikk rett borttil ham, og Mr. Laramie nærmet seg fra den andre siden.»

«Jaså?» gjentok Juice.«Ja. Mannen var livredd. Bilen hans rullet bakover. Han

må ha tråkket på clutchen. Foten hans gled sikkert på pe-dalene fordi han fikk panikk. Jeg husker at mamma kikketpå ham som om vi så Wild Kingdom på TV. Hun bare loog lo. ’Se hvor redd den svartingen er,’ sa hun.»

«Herregud,» hveste Mary.Lucy smilte mot Juice. «Se hvor redd den svartingen er,»

gjentok hun.Juice tok tannpirkeren ut av munnen. «Nå bør du passe

deg.»«Se hvor redd den svartingen er,» mumlet Lucy. «Se hvor

redd den …» Stemmen hennes døde hen, men det var somom hun var en motor som akkurat var kommet i gang. Aven eller annen grunn syntes hun plutselig at historien varvanvittig morsom. Stemmen hennes ble høy og ga gjenlydfra bygningene rundt dem. «Se hvor redd den svartingen er!Se hvor redd den svartingen er!»

Juice slo til henne med flat hånd, men hardt nok til at hunspant rundt. Lucy kjente at hun svelget blod.

Det var ikke første gang hun var blitt slått. Det ville ikkebli den siste. Hun klarte ikke å stoppe. Ingenting kunnestanse henne. «Se hvor redd den svartingen er! Se hvor reddden svartingen er!»

«Hold kjeft!» Juice slo henne i ansiktet med knyttneven.Lucy kjente at en tann brakk og kjeven forskjøv seg. Hun

fortsatte likevel. «Se hvor redd den –»

20

Han sparket henne i magen. Den trange buksen gjordeat han beveget foten lavt, og hun kjente skotuppen hansskrape mot hoftebenet. Lucy gispet av smerten, den vargjennomborende og frigjørende på en og samme tid. Hvormange år hadde gått siden hun følte noe annet enn tomhet?Hvor mange år var det siden hun hadde hevet stemmen ogsagt nei til en mann?

Halsen snørte seg sammen. Det var så vidt hun klarte åstå på bena. «Se hvor redd den –»

Juice slo til henne i ansiktet igjen. Hun kjente at nese-ryggen brakk. Hun snublet bakover og veivet med armene.Hun så stjerner. Bokstavelig talt. Hun mistet vesken. Hælenpå den ene skoen brakk.

«Kom deg vekk!» Juice hevet knyttneven. «Kom degvekk herfra før jeg dreper deg!»

Lucy snublet inn i Jane, som dyttet henne vekk som omhun var en rabiessmittet hund.

«Bare gå,» ba Mary. «Vær så snill.»Lucy svelget en munnfull med blod. Hun hostet det ut

igjen. Det fulgte med noe hvitt. Tenner.«Kom deg vekk!» sa Juice advarende. «Kom deg for hel-

vete vekk.»Lucy klarte å snu seg. Hun så oppover den mørke gaten.

Det fantes ikke lys fra gatelyktene. Enten hadde hallikeneskutt dem i stykker, eller så brydde ikke bystyret seg omå skru dem på. Lucy snublet igjen, men klarte å holde segpå bena. Den brukne hælen gjorde det vanskelig å gå. Hunsparket av seg begge skoene. Hun kjente den intense hetenfra asfalten mot de bare føttene. Det sved helt opp i hårrøt-tene. Det var som å gå på glødende kull. Hun hadde sett detpå TV en gang. Trikset var å gå så fort at heten ble tappetfor oksygen slik at huden ikke ble brent.

Lucy gikk raskere. Hun rettet seg opp. Hun holdt hodethøyt til tross for den intense smerten i ribbena. Det spilteingen rolle. Mørket spilte ingen rolle lenger. Heten fra asfal-ten spilte ingen rolle. Ingenting betydde noe som helst. Hunsnudde seg. «Se hvor redd den svartingen er!» ropte hun.

21

Juice begynte å løpe etter henne, og Lucy sprang nedovergaten. De bare føttene klasket mot asfalten. Hun brukte ar-mene. Det kjentes som om lungene ristet i brystkassen dahun rundet hjørnet. Adrenalinet strømmet gjennom krop-pen. Hun tenkte på gymtimene på skolen, da oppsetsighe-ten hennes hadde gjort at hun måtte løpe fem eller ti eller20 runder på idrettsbanen. Hun hadde vært så rask da, såung og fri. Hun var ingen av delene lenger. Hun begynte åfå krampe i leggene. Knærne begynte å gi etter. Lucy kikketseg over skulderen, men Juice var ikke der. Det var ingender. Hun stanset på vaklende ben.

Han tok seg ikke engang bryet med å løpe etter henne.Lucy bøyde seg frem og støttet hendene mot en telefon-

kiosk. Det dryppet blod fra munnen. Hun brukte tungenfor å finne ut av hvor det kom fra. To tenner var brukket,men de var heldigvis innerst i munnen.

Hun gikk inn i telefonkiosken. Lyset der inne virket blen-dende da hun lukket døren, så hun lot den stå på gløtt. Hunlente seg mot glassveggen. Hun pustet fremdeles tungt. Detføltes som om hun hadde løpt tre kilometer og ikke barenoen kvartaler.

Hun så på det svarte telefonrøret som hang på metall-kroken. Sprekken der du kunne putte på en mynt. Lucylot fingrene gli over telefonsymbolet som var inngravert imetallplaten og ned til sifrene. 4 -7- 8. Telefonnummerettil foreldrene. Hun kunne det fremdeles utenat, på sammemåte som hun husket gatenummeret der de bodde, beste-morens bursdag og datoen for brorens avsluttende eksa-men.

Hun kunne ringe dem, men selv om de svarte, var detingen av dem som hadde noe å si til hverandre.

Lucy rettet seg opp og gikk ut av telefonkiosken. Hungikk langsomt oppover gaten. Ikke i noen spesiell retning,hun ville bare bort. Hun kjente det i magen da de første teg-nene på abstinens begynte å melde seg. Hun burde kommeseg til et sykehus, få behandling og trygle en sykepleier omå få metadon før det ble virkelig ille. Grady Hospital lå

22

12 kvartaler unna. Hun hadde ikke fått så sterke kramperi bena ennå. Hun kunne klare å gå dit. De ekstra rundenehun måtte løpe rundt idrettsbanen, hadde ikke alltid føltessom en straff. Hun elsket å løpe på den tiden. Hun likte åjogge i helgene sammen med broren Henry. Han ga alltidopp før henne. Lucy hadde et brev fra ham i vesken. Hunhadde fått det i forrige måned fra mannen på Union Mis-sion, der jentene søkte tilflukt når Juice var sint på dem.

Hun hadde gått med det uåpnet i vesken i tre dager,hun var redd for at det var dårlige nyheter. Faren var død.Moren hadde rømt sammen med mannen som kjørte isbi-len. Alle ble jo skilt nå om dagen, ikke sant? Ødelagte hjem.Ødelagte barn. Men Lucy var blitt ødelagt for lenge siden,så det å åpne et brev og lese det måtte jo være en enkel sak.

Kråketærne til Henry var så velkjente at det føltes somom en hånd strøk henne mykt over kinnet. Hun hadde fåtttårer i øynene. Hun leste brevet om og om igjen. Det varbare ett ark. Ingen sladder eller nytt om familien, for Henryvar ikke den type person. Han var kort og konsis, aldri dra-matisk. Han studerte juss på siste året og hadde allerede be-gynt å se seg om etter en jobb fordi han hadde hørt at mar-kedet var tøft. Han skrev at han kom til å savne det å værestudent. Han ville savne studiekameratene. Og han savnetvirkelig Lucy.

Han savnet henne.Hun hadde lest det utallige ganger. Henry savnet henne.

Broren hennes savnet søsteren sin.Lucy savnet også sitt gamle jeg.Men hun hadde mistet vesken på gatehjørnet. Juice gikk

sannsynligvis gjennom innholdet nå. Tømte det ut på for-tauet og lette gjennom alt som om det tilhørte ham. Det be-tydde at det var han som hadde brevet fra Henry og kjøk-kenkniven som var skarp nok til at hun kunne skjære seg påbenet, noe hun hadde gjort i forrige uke bare for å forsikreseg om at hun fremdeles kunne blø.

Lucy tok til venstre ved neste gatehjørne. Hun snudde segfor å se på månen. Den lignet en finger som pirket borti den

23

svarte himmelen. Skjelettet av det uferdige Peachtree Plazahotell raget i det fjerne – verdens høyeste hotell. Det blebygget i hele byen. Om et år eller to ville det være flere tusennye hotellrom i sentrum. Forretningene ville blomstre, sær-lig i gatene.

Hun tvilte på at hun ville leve lenge nok til å oppleve det.Hun snublet igjen, og smerten jog oppover ryggraden.

Skadene i kroppen begynte å merkes. Hun måtte ha brukketet ribben. Hun visste at nesen var brukket. Magesmertenevar blitt verre. Hun trengte et skudd, ellers ville hun havnei delirium tremens.

Hun tvang seg til å sette den ene foten foran den andre.«Vær så snill!» Hun ba om at det fantes en gud på GradyHospital. «La dem gi meg metadon. En seng. La dem værevennlige. La dem –»

Lucy stoppet. Hva i helvete var det som gikk av henne?Hvorfor skulle hun legge sin skjebne i hendene på en meg-gete sykepleier som ville kaste ett blikk på henne og for-stå hva hun var? Hun burde gå tilbake til gatehjørnet. Hunburde skvære opp med Juice. Hun skulle gå ned på kne ogtrygle ham om å tilgi henne. Be om nåde. Om et skudd. Omfrelse.

«God kveld, søster.»Lucy bråsnudde og ventet halvt å se Henry stå der, selv

om han aldri hadde snakket til henne på den måten. Enmann sto noen meter fra henne. En høy, hvit mann, halvtskjult av mørket. Lucy la hånden mot brystet. Hun kjentehjertet slå mot håndflaten. Hun visste bedre enn å la en ho-rekunde snike seg innpå henne. Hun strakte seg etter ves-ken med kniven før hun husket at hun hadde mistet den.

«Er alt i orden med deg?» spurte mannen. Han var glatt-barbert, noe hun ikke hadde sett på lenge, bortsett fra påpolitimenn. Han hadde kortklipt, lysebrunt hår og kortkinnskjegg. Ingen skjeggstubb, selv så sent på kvelden. Huntippet at han var i militæret. Mange kom hjem fra Vietnamnå om dagen. Om et halvt år ville denne drittsekken væresom alle de andre veteranene Lucy kjente til. Han ville ha

24

det skitne håret i en hestehale, slå en eller annen kvinne ogsnakke stygt om myndighetene.

Lucy forsøkte å gjøre stemmen sterk. «Beklager, søten.Jeg har tatt kvelden.» Ordene ga gjenlyd mellom bygnin-gene. Hun hørte at hun snøvlet og rettet ryggen så han ikkeskulle tro at hun var et lett bytte. «Butikken er stengt for idag.»

«Jeg er ikke ute etter det.» Han tok et skritt frem. Hanhadde en bok i hendene. Bibelen.

«Men for helvete,» mumlet hun. De fyrene var overalt.Mormoner. Jehovas vitner. Til og med noen av Jesus-fri-kene fra den katolske kirken i nabolaget. «Jeg trenger ikkeå frelses.»

«Jeg må nok si meg uenig i det, søster. Det ser ut som dutrenger det.»

«Jeg er ikke søsteren din. Jeg har en bror, og du er ikkeham.» Lucy snudde seg og begynte å gå oppover gaten. Hunkunne ikke gå tilbake til Juice akkurat nå. Hun klarte ikkeå ta imot mer juling. Hun skulle dra til sykehuset og lageså mye bråk at de måtte gi henne noe beroligende. Da villehun i alle fall komme seg gjennom natten.

«Jeg skal vedde på at han er bekymret for deg.»Hun fortsatte fremover.«Broren din,» sa mannen. «Jeg tror at han er urolig for

deg. Det ville jeg ha vært.»Hun knyttet nevene, men snudde seg ikke. Hun hørte at

han fulgte etter henne, men hun klarte ikke å gå raskere.Magesmertene var blitt sterkere, det kjentes som en knivskar gjennom innvollene. Sykehuset var greit for en natt,men det kom en dag i morgen. Og i overmorgen. Og dageretter det. Hun måtte finne en måte å blidgjøre Juice på. For-retningene hadde gått tregt i dag. Selv Kitty hadde ikke tjentmye. Det eneste som betydde noe for Juice, var raske pen-ger, og Lucy kunne vedde på at denne Jesus-friken haddeminst ti dollar på seg. Juice kom allikevel til å slå henne,men pengene ville gjøre at slagene ikke var så harde.

«Jeg vil ringe ham.» Lucy beveget seg forsiktig. Hun

25

hørte at han fremdeles fulgte etter. «Broren min. Han kom-mer og henter meg. Han sa at han ville gjøre det.» Hun løy,men stemmen var fremdeles sterk. «Men jeg har ingen pen-ger. Ingen mynter, så jeg får ikke ringt ham.»

«Hvis det er penger du vil ha, kan jeg gi deg det.»Lucy stanset. Hun snudde seg langsomt rundt. Mannen

sto i en halvmåne av lys som kom fra lobbyen i et kontor-bygg like ved. Lucy var en høy kvinne, hun var nesten 1,75og vant til å se ned på de fleste. Mannen foran henne varover 1,80. Hendene som holdt rundt Bibelen, var store, oghan hadde brede skuldre. Han hadde lange ben, men hanvar ikke tynn. Lucy var rask av seg, spesielt når hun varredd. Med en gang han tok frem lommeboken, ville hunsnappe den til seg og stikke av gårde.

«Er du marinesoldat eller noe?» spurte hun.«Fritatt.» Han tok et skritt mot henne. «Jeg var ikke

stridsdyktig.»Hun syntes han virket stridsdyktig nok. Han hadde sann-

synligvis en far som hadde kjøpt ham fri fra militærtjeneste,som hennes egen far hadde gjort med Henry. «Gi meg noenmynter, så jeg kan ringe til broren min.» Hun husket at hunburde være høflig. «Vær så snill,» la hun til.

«Hvor er han nå?»«I Athens.»«I Hellas?»Hun spyttet ut en latter. «I Georgia. Han går på college.

Han studerer juss. Han skal snart gifte seg, og jeg vil gratu-lere ham. Og få ham til å komme og hente meg,» la hun til.«Kjøre meg tilbake til familien min, der jeg hører hjemme.»

Mannen tok enda et skritt frem. Hun kunne se ansiktethans nå. Han så helt vanlig ut. Blå øyne. En pen munn og entynn nese. En bred kjeve. «Hvorfor går ikke du på college?»

Lucy kjente at håret reiste seg litt i nakken. Hun vissteikke hvordan hun skulle beskrive følelsen. En del av hennevar redd for mannen, men på den annen side kunne hunikke huske sist hun hadde snakket med en mann på denmåten. Han så ikke på henne som om hun var en hore. Det

26

virket ikke som om han var ute etter å kjøpe henne. Det varingenting i blikket hans som tydet på at han var en trussel,men klokken var 2 om natten, og han befant seg i en gateder det meste stengte klokken 18 etter at alle de hvite haddereist tilbake til forstedene.

Poenget var at ingen av dem hørte hjemme der.«Søster.» Han tok et skritt til fremover. Lucy ble sjokkert

da hun så det bekymrede uttrykket hans. «Jeg vil ikke at duskal være redd for meg. Jeg lar Herren lede meg.»

Hun hadde problemer med å svare. Det var mange årsiden noen hadde sett på henne med noe som lignet medfø-lelse. «Hva får deg til å tro at jeg er redd?»

«Jeg tror at du har vært redd lenge, Lucy.»«Du vet ikke hva jeg –» Hun stanset. «Hvordan vet du

hva jeg heter?»Han virket forbauset. «Du fortalte meg det.»«Nei, det gjorde jeg ikke.»«Du sa at du heter Lucy for bare noen minutter siden.»

Han holdt frem Bibelen. «Jeg sverger.»Hun ble plutselig helt tørr i munnen. Hun sa aldri hva

hun het til fremmede. Navnet hennes var noe personlig hunikke delte med dem. «Nei, det gjorde jeg ikke.»

«Lucy …» Han var bare halvannen meter fra henne nå.Han hadde det samme, bekymrede uttrykket i ansiktet, menhan kunne lett ta ett skritt til frem og legge begge hendenerundt halsen hennes før hun visste ordet av det.

Han gjorde ikke det. Han sto bare med Bibelen pressetmot brystet. «Vær så snill, ikke vær redd for meg. Du haringen grunn til å være redd.»

«Hva gjør du her?»«Jeg vil hjelpe deg. Frelse deg.»«Jeg trenger ikke frelse, jeg trenger penger.»«Jeg sa at jeg kan gi deg så mye penger du trenger.» Han

stakk Bibelen under armen og tok frem lommeboken. Hunså pengesedler som lå pent på plass. Det var hundredollar-sedler. Han brettet dem ut lik en vifte. «Jeg vil ta vare pådeg. Det er bare det jeg ønsker.»

27

Hun kjente det i brystet. Hun så på pengesedlene. Detvar minst fem hundre dollar, om ikke mer. «Jeg kjenner degikke.»

«Nei, ikke ennå.»Lucy tok et skritt bakover, til tross for at det hun øns-

ket, var å gå litt frem, snappe til seg pengene og stikke. Hvismannen forsto hva hun tenkte, viste han det ikke. Han baresto der med hundredollarsedlene, som så ut som frimerkeri den store neven. Han beveget seg ikke, og han sa ingen-ting. Så mye penger. Fem hundre dollar. Hun kunne leie ethotellrom og holde seg borte fra gaten i månedsvis, kanskjeet helt år.

Hun kjente hvordan hjertet slo mot de brukne ribbena.Hun visste ikke om hun skulle rappe pengene og løpe forlivet, eller rett og slett løpe vekk fra det livet hun levde nå.Håret i nakken reiste seg igjen. Hun skalv på hendene. Hunfølte varme et eller annet sted bak seg og antok at det varsolen som kom opp over Peachtree Plaza og varmet nakkenog skuldrene hennes. Var det et tegn fra oven? Skulle hunomsider frelses?

Nei. Ingen frelse. Bare penger.Lucy tvang seg til å ta ett skritt frem. Og ett til. «Jeg vil

bli kjent med deg,» sa hun til mannen. Redselen fikk hennetil å snøvle litt.

Han smilte. «Det er flott, søster.»Hun tvang seg til å smile tilbake. Hun skjøv skuldrene

litt frem, så hun virket yngre, søtere og mer uskyldig. Hunnappet til seg pengene. Hun snudde seg for å løpe, menkroppen ble rykket tilbake som om den var festet til enstrikk.

«Ikke kjemp imot.» Fingrene hans grep hardt rundthåndleddet hennes. Det så ut som halve armen forsvant iden store neven. «Du klarer ikke å flykte.»

Lucy kjempet ikke imot. Hun hadde ikke noe valg. Smer-ten skjøt helt opp i nakken. Hodet verket. Det kjentes somom skuldrene knaste i leddene. Men hun slapp ikke taket ipengene. Hun kjente de stive sedlene mot håndflaten.

28

«Hvorfor hungrer du etter et liv i synd, søster?» spurtehan.

«Jeg vet ikke.» Lucy ristet på hodet. Hun så ned i bak-ken og snufset for å stoppe blodet som rant fra nesen. Hunkjente at grepet hans ble løsere.

«Søster –»Lucy vred seg løs, det kjentes som om hun rev av en

hanske som var limt fast. Hun løp så fort hun kunne. Føt-tene beveget seg raskt over asfalten, og hun brukte armenefor å finne rytmen. Ett kvartal. To. Hun åpnet munnen oggispet i seg luft som fikk det til å svi i brystkassen. Brukneribben. Brukket nese. Ødelagte tenner. Penger i hånden.Fem hundre dollar. Et hotellrom. En bussbillett. Trygghet.Så mye heroin hun orket. Hun var fri. Herregud – hun varendelig fri.

Helt til hodet hennes ble rykket bakover. Det kjentessom om hun ble skalpert – dotter av håret ble revet ut medroten. Men fremdriften fortsatte. Lucy så at bena skjøt utforan henne, føttene befant seg plutselig ved haken før ryg-gen smalt i bakken.

«Ikke kjemp imot,» gjentok mannen og la hendene rundthalsen hennes.

Lucy klorte mot fingrene hans, men grepet var for hardt.Blodet rant fra hodebunnen. Hun fikk det i øynene, nesenog munnen.

Hun klarte ikke å skrike. Hun famlet i blinde, forsøkte åstikke fingerneglene i øynene på ham. Hun kjente den grovehuden i ansiktet hans før hun lot armene falle. Hun klarteikke mer. Pusten hans ble hurtigere da det gikk en skjel-ving gjennom kroppen hennes. Hun kjente at det rant varmurin nedover benet. Hun følte at han ble opphisset samti-dig som hennes egen håpløshet steg. Hva kjempet hun for?Hvem brydde seg om Lucy Bennett levde eller døde? Kan-skje Henry ble lei seg når han fikk vite det, men foreldrenehennes og de gamle vennene – selv Mrs. Henderson – villesannsynligvis bare bli lettet.

Det uunngåelige hadde omsider skjedd.

29

Tungen hennes svulmet opp. Synet ble uklart. Det nyttetikke. Hun hadde ikke mer luft i lungene. Hjernen fikk ikkeoksygen. Hun kjente at hun begynte å gi opp, musklene bleslappere. Bakhodet traff asfalten. Hun stirret opp på him-melen. Den var beksvart. De små stjernene var så vidt syn-lige. Mannen så ned på henne. Han hadde det samme be-kymrede uttrykket i øynene.

Men nå smilte han.