-----------------------------------------------FARGESKOLEN

Av Erik Wessel

Det er slutt på den tiden da vår bebyggelse var preget av en naturlig kontakt mellom landskap og materialer. Det som tidligere kunne kalles norsk byggeskikk, der århundrers tradisjoner i bruk av stedlige materialer var forenet med en nedarvet forståelse for norsk natur med sin skif-tende topografi og lokale klimavariasjoner, er forsvunnet. Effektive anleggsmaskiner, dynamitt og dataplanlegging er tilsynelatende ikke særlig forenlig med følsomme møter mellom natur og bebyggelse.

V åre byer er ikke lenger preget av entydige viselle hierarkier med kirke-tårnene som selvfølgelige dominan-ter. En tilsynelatende alles kamp mot alle har erstattet de ordnende

strukturer som tidligere ga våre gater og plass-rom sine naturlige funksjoner i byens liv.

For å skape nytt liv og dynamisk sammenheng i våre byer og tettsteder er det viktig å skape all-men . forståelse for komponenter og språklige nyanser som kan erstatte de tapte tradisjoner innenfor det arkitektoniske mangfold.

Kontrastbegrepet For mange mennesker vil begrepet kontrast være forbundet med assosiasjoner om noe som «frisker opp» et bilde eller et miljø, eller kanslqe et litt frekt innslag i en bekledning. Uttrykk som «en blomst i knapphullet>> eller «en fjær i hatten» tilhører denne begrepsverden, og er som sådan relevante nok som eksempler på de motsetningsforhold som ordet kontrast beskriver.

Imidlertid kan kontrastbegrepet få en langt videre betydning, nem-lig som referansegrunnlag for oppbygningen av et visuelt språk (Forsåvidt for et hvilket som helst språk, idet betydningen av et begrep alltid impliserer relasjoner mellom motsetninger for i det hele tatt å få mening. Således har ordet «liten» ingen betydning uten at det relaterer seg til en motsats, f.eks «ston>.Selv et enkelt ord som «nei» har ingen mening uten at det samtidig impliserer at det fin-nes et «ja») .

Arkitektur som uttrykk for en

levende kunstart vil som alle andre kunstarter være avhengig av artikulasjon for å bli forstått

Det burde være viktig at det miljøet som omgir oss var en levende organisme som i tillegg til å ivareta de mest grunnleggende funksjoner i vårt daglige liv, også kunne tilfredstille våre behov for skjønnhet og variasjon.

Jeg vil her forsøke å gi en innføring i noen av de kontrastforhold som er vesentlige for forståelsen av arkitektur som et visuelt språk Selvfølgelig er dette et meget stort emne, og arkitektur impliserer selvfølgelig en lang rekke forhold, som det er umulig å komme inn på i en kort artikkel. For-hold som omfatter sosio-kulturelle såvel som øko-nomiske og kompliserte funksjonelle krav.

Kontrastforhold som utrykk for ytterpunkter på en skala, gir muligheter for å ska-pe formidlinger der de dynamiske krefter som er naturens funda-ment for liv kan få spillerom. Det oppleves som en selvfølge at en musiker som skal spille menings-fyllt behersker sine skalaer. Gjen-nom sitt musikalske språk formid-ler han mening og opplevelse. På samme måte kan man skape opp-levelse i det arkitektoniske rom, ved å skape samspill mellom de komponenter som danner det arkitektoniske språk

Arkitekturens komponenter. Det finnes mange teorier for til-nærming til utøvelsen av arkitektu-ren som fag. Fra de gamle grekere til i dag har tidenes skiftende strømninger innenfor de fleste av samfunnets områder hatt påvirk-ning på hva som har ligget til grunn for de arkitektoniske teorier. For den aktive fagutøver vil det

Maleren nr. 718-95

være en selvfølge å ha et utstrakt kjennskap til slike teorier, men for den jevne lekmann er dette for mye forlangt.

Min tilnærming tar i hovedsak sikte på sistnevnte gruppe, og til-nærmingen vil derfor måtte ha et sterkt preg av forenkling, uten derfor å miste et allmenngyldig siktepunkt.

De komponenter som her defi-neres vil ha de egenskaper at de kan defineres nettopp ut fra behovet for å danne et enkelt skalaspråk, der de kontraster som danner skalaenes ytterpunk-ter kan beskrives på lett identifi-serbare måter, gjenkjennelige for de fleste med et minimum av forkunnskaper.

Vi velger som vår tilnærming at

arkitekturens grunnkomponenter er rom, masser og overflater.

Disse komponenter vil kunne omfatte alle de elementer som kan utgjøre en arkitektonisk kom-posisjon, såvel bygninger som landskapselemen-ter. Ved å beskrive elementene via enkle karakte-ristikker av disse kvalitetene vil det være mulig å danne noen få skalaer som de fleste vil kunne ta stilling til.

Rommets kontraster Arkitekturens opprinnelse var menneskenes behov for beskyttelse. Beskyttelse mot vær og vind, mot fiender og ville dyr.

For å oppnå denne beskyttelsen var to ting nød-vendig; å lukke seg inne, og å skaffe seg oversikt, altså å åpne. Kontrasten mellom åpent og lukket er rommets mest vesentlige kontrast.

Vi kjenner alle behov for beskyttelse, og i sin ytterste konsekvens vil en skala basert på romlig lukkethet kunne spenne fra det absolutt lukkete rom (feks. morslivet) til det åpne univers.

Ser vi på basilikaen St. Apollinare in Classe i Ravenna ser vi hvordan denne danner et vakkert hierarki av romlig lukkethet.

Denne basilikaen som ble oppført på 500-tallet, består av et midtskip som er adskilt fra sideskipe-ne med en søylerekke. I den vestlige enden er det et forrum, (narthex), og i den østlige en absis.

Dette dekket alle de kirkelige behov, et sted hvor menigheten kunne samles, den hellige veien opp mot alteret, og et rom for selve alteret.

Basilikaen var ypperlig egnet som prosesjonskir-ke.

Tenk deg at du tilhører en menighet i denne kirken. Du står under buehvelvet i et av sideskipe-ne og betrakter den geistlige prosesjon på vei mot alteret. Du står beskyttet, men likevel med over-sikt over det rom hvor prakten og makten utfol-der seg. Midtskipet er høyere en sideskipene, og har en vindusrekke på hver side. Slik danner det seg en sekvens av lukkethet-åpenhet, der sanse-opplevelsen kunne spennes fra det jordiske til det guddommelige.

Ser vi på arkitekturhistorien, finner vi en rekke steder der tilsvarende sekvenser av sanseopplevel-ser kan utspille seg. I de fleste byer vil selve varia-sjonen mellom trange smug, vanlige gater, åpne plasser og brede avenyer danne selve kjernen i det vi oppfatter som byens sjel.

I våre bolighus vil vi kunne finne tilsvarende hie-rarkier, rent instinktivt vil de fleste mennesker arran-gere sine rom med forslqellige grader av lukkethet.

Rommenes størrelse og form vil selvfølgelig spil-le sammen med vår følelse for lukkethet, og som sådan danne et utgangspunkt for det vi kaller pro-posjonering, et selvfølgelig virkemiddel i all vellyk-ket planlegging.

Øverst: Arkitekturens opprinnelse var men-neskets behov for beskyttelse.

(Fra boka «The Kau People»)

Midten: En skala av romlig lukkethet kan spenne fra absolutt lukkethet til det åpne

univers.

Nederst: St. Apollinare in Classe, Ravenna , Italia.

-----------------------------------------------FARGES KOLEN

Massens kontraster Diskusjonen i arkitektoniske fagmiljøer omkring terminologi berører ofte begrepene masse og form. Noen mener at begrepet masse uten videre kan erstattes med form, idet enhver masse har en form, og vice versa.

Når vi her velger å introdusere masse som utgangspunkt for å snakke om kontraster , har det sin spesielle grunn.

Det er selvfølgelig slik at enhver masse har en form, og det er som sådan relevant å snakke om formkontraster. Nå er det imidlertid slik at enhver formkonstellasjon kan danne utgangspunkt for skalaer, der det vi kan kalle formtransformasjon kan danne utgangspunkt for dannelse av formale arkitektoniske sekvenser. A bygge opp forutset-ninger for et språk på denne basis vil imidlertid føre til en komplisert gramatikk som det i alle fall vil føre for langt å redegjøre for her.

Massens absolutte motsetning er rommet Der-for vil en skala basert på massekontraster kunne kalles grader av romlig intergrasjon. Ser vi på et arkitektonisk element fra denne synsvinklen, kan vi sammenligne enhver strukturell oppbygning på en meningsfyllt måte.

Ser vi feks på en sten og en busk, vil vi kunne si at stenen slipper rommet inn i seg i mindre grad en busken, den intergrerer seg i mindre grad i rommet

Gjennom en slik betraktningsmåte kan vi klare å identifisere oss med en form ut fra vår egen kroppsfølelse.

Tenker vi på oss selv som vesener som utfører handlinger i rommet, vil våre følelser kunne enga-sjeres på samme måte som når vi tenker på skala-en fra romlig lukkethet til åpenhet i relasjon til beskyttelse.

Vi vet at mennesker som føler seg ubeskyttet ofte kan innta posisjoner som minner om foster-stilling, altså en sammenkrøket stilling som fører til minimal romlig intergrasjon. Når vi føler oss frie og glade åpner vi oss, våre gester får tolkbare meninger.

Ved å betrakte form som et møte mellom masse og rom, der våre følelser aktiviseres ut fra vår fel-les arv av allmenmenneskelig erfaring, vil enhver form kunne ta sin plass i et hierarki vi kan identi-fisere oss med.

Begrepet romlig intergrasjon høres kanskje litt

vanskelig ut, men det er så langt jeg kan se være den eneste modellen som kan inkorporere kon-taster mellom formers strukturelle oppbygning og uttrykk.

En slik kontrastskala vil selvfølgelig ikke eksklu-dere andre måter å danne arkitektoniske hierarki-er på, men vil gi det beste grunnlag for en allmen identifikasjon.

På illustrasjonen ser du et takmaleri fra rokokko-tiden. Dette bildet kan vi betrakte som en rytmisk distribusjon av masser med forsltjellig romlig intergrasjon.

På bygninger fra barokk- og rokokkotiden ser vi ofte hvordan man i en og samme bygning var opptatt av massekontraster. Hele spekteret fra den jordbundete massivitet til de florlette strukturer skulle gi bygningen den karakter som avspeilet tidens dualistiske livssyn.

Tilsvarende hierarkier kan man finne innefor alle stilthistoriske epoker, der spennvidden mellom kontrastene og den rytmiske fordeling av massene er forskjellig, men der det ser ut til at trangen til å spille ut disse kreftene mot hverandre er et dypt-liggende menneskelig behov.

Skalamessige forhold (høyde-bredde-dybde) er selvfølgelig av største viktighet når det gjelder å

Maleren nr. 718-95

Takmaleri av Tiepo-lo, palasset i Wi.irz-burg, Tyskland (t.v.).

Interiør fra kapellet i palasset i Wi.irz-burg. Arkitekt Johann Balthasar Neumann (t.v.).

Moderne skulptur.

----------------------------------------------FARGESKOLEN Maleren nr. 718-95

skape vakre bygningsmiljøer og gater. De samme krav til proporsjoner som gjør seg gjeldende for sammenstilling av rom, må gjelde bygninger og husrekker. Når vi ofte synes at feks rekkehus er ltjedelige, er det fordi de sjelden er zytmiske, ikke fordi de er rekker.

Jeg tror det er viktig å ikke fortape seg i termino-logiske spissfindigheter når vi skal vurdere en sekvens av arkitektoniske masser. Dersom vi klarte å betrakte feks en husrekke på samme enkle måte som vi betrakter tanngarden til et menneske med et vakkert smil, ville mang en arkitektonisk kata-strofe vært unngått.

Ser vi på bildet fra Møllergaten i Oslo, ser vi hvordan KFUM bygningen både skalamessig og formalt sprenger husrekkens sekvensielle oppbyg-ning, og dermed får hele gaten til å miste sitt preg. Man har skapt en dominant, sikkert i de beste hensikter, men man har skapt romlig ubalanse. En lang rekke tilsvarende arkitektoniske kollisjoner støter vi desverre stadig på.

Noen velger å snakke om massen som monolit-tisk og perforert, for på denne måten å beskrive møtet mellom masse og rom. Dette dekker imid-lertid kun et begrenset spekter av området romlig intergrasjon.

Det viktige er å kunne identifiser en masse som ledd i et arkitektonisk hierarki, der det kan oppstå zytmiske vekslinger. Graden av kontrapunktisk tenkning vil selvfølgelig avhenge av hva slags mil-jøer som skal skapes. Variasjonen mellom klare brudd og flytende overganger (passasjer) er imid-lertid et viktig prinsipp i all komposisjon.

Overflatens kontraster På samme måte som for massen vil en overflate kunne ha et uttall forskjellige oppbygninger. Det som på fagspråket kalles tekstur (overflatens struk-

turelle oppbygning), varierer stadig i vårt synsbil-de.

Bare i bruken av et enkelt bygningsmateriale vil det kunne skapes mange forskjellige overflater, og det sier seg selv at det vil kreve en omfattende redegjørelse å skape et grunnlag for artikulasjon på dette grunnlaget.

Vi vil derfor her konsentrere oss om den viktig-ste overflateskalaen, nemlig glatt-matt-ru-ruglete -lavt relieff-høyt relieff.

Dette er den enkleste måten å betrakte overflate-kontraster på, og den vil kunne gjelde uansett tek-sturen kvalitet.

Denne skalaen vil på samme måte som skalaen for massens rommelige intergrasjon kunne akti-visere våre elementære menneskelige følelser, idet våre erfaringer med disse kontrastene griper tilbake til våre første møter med verden. Disse taktile kvaliteter er en egenskap ved enhver overflate, og bidrar til å gi våre omgivelser individu-alitet og sammen-heng, men også fjernhet og frem-medgjorthet.

Overflatens tekstu-rene kvalitet vil også være bestemmende for hvordan lyset reflekteres, og såle-des forsterke eller svekke klarheten og mangfoldet i det visuelle samspill mellom elementer.

De dynamiske for-løp som kan skapes i en skala fra glatt til ru osv. er velkjen-te virkemidler for de fleste billedkunstne-re. Den kakafoni av overflate kon traster som preger våre bygningsmiljøer tyder ikke på at vir-

Fra Møllergaten , Oslo (t.v.).

Skulptur fra Iran. Legg merke til per-foreringen. Den bidrar til å forandre uttrykket vesentlig (t.h.).

Trompeterlogen i Markgrevinnens operahus i Bay-reuth. Tyskland. Lyset spill i overfla-tene bidrar til å ska-pe et overdådig inn-trykk.

FARGESKOLEN---------------------------------------------­Maleren nr. 718-95

La Alhambra i Granada, Spania. Dette regnes som et av arkitekturhistoriens ypperste byggverker, der alle arkitekturens virkemidler er tatt i bruk for å skape en fest for sansene.

kemiddelet er like ivaretatt av våre arkitekter og planleggere.

Farge Vel vitende om at dette er et fagtidsskrift for bruk av farge, er det kanskje noe dristig å skrive en hel artikkel uten å nevne dette før helt på slutten.

Dette er imidlertid på ingen måte noe forsøk på å nedvurdere fargen som virkemiddel i det arkitektoniske miljø. Alle som kjenner til virk-somheten på Institutt for Farge vil tvert imot vite at vi i alle år har påtalt mangel på kunnskap om farge i de arkitektoniske miljøer. Kontakt med de skiftende uttrykk i form og rom vil allikevel være en vesentlig forutsetning for å kunne gi fargen

dens rettmessig plass som miljøskaper i vår bebyggelse.

Fargen kan i høy grad være med å forsterke eller svekke det visuelle bildet som er skapt ut fra det skalaspråk som her er nevnt Fargen kan åpne og lukke, den kan skape romlig intergrasjon og understreke eller svekke strukturelle trekk ved en arkitektonisk komposisjon. Dette vil vi komme til-bake til i senere artikler.

Det er det simultane møtet mellom alle arkitek-turens komponenter som avgjør kvaliteten på vår sanselige opplevelse av omgivelsene. Dersom vi for fremtiden skal få miljøer som gir oss livskvali-tet er det viktig at debatten omkring disse proble-mene når ut over en snever gruppe av eksperter.