bedre sent enn alvor...

the web scandinavia

Postboks 5151 Majorstua,

N-0302 OSLO, Norge mail@web-scandinavia.com www.web-scandinavia.com

Medlemskap:

100,- NOK pr. år, som gir deg 3-4 nyhetsskriv, en

eksklusiv cd ved juletider, førsterett på billetter på

arrangementer i fanklubbens regi mm.

Bankkonto:

The Web Scandinavia v/Terje Nygård,

kontonr.: 9713.1605.904

Nyhet: Medlemskap kan også

betales med kredittkort via PayPal.

Pris: 13,- Euro pr. år Se

www.web-scandinavia.com

Forsidebilde + baksidebilde: © Jan Dahle

…er det noe som heter. Litt forsinket er dette årets første info-skriv fra The Web Scandinavia. Vi beklager dette, men vi håper uansett at du finner en del interessant lesestoff på de neste sidene.

Siden forrige skriv har vi arrangert to Marillion-relaterte konserter i Oslo. Først Pete Trewavas og KINO rett før jul, og i tillegg var vi så heldige at vi fikk lov til å sette opp en spesiell intim-konsert for Steve Hogarth som en del av hans ’h natural’ turné. Vi håper flest mulig fikk med seg én eller begge av disse konsertene. Vi storkoste oss – og satte også stor pris på de rosende ord vi har fått i etterkant av disse arrangementene. Marillion-året 2006 vil nok være en god del roligere enn det som har vært tilfelle de siste par årene. Bandet er for tiden i Racket Club sammen med produsent Mike Hunter for å skrive og etter hvert spille inn bandets 14. studioalbum. Foreløpig utgivelsesdato er antydet å være rett over neste årsskifte. Vinteren 2007 skjer det derimot store ting. Da arrangeres neste MarillionWeekend – denne gang i Nederland. Vi håper enda flere medlemmer enn sist gang tar turen. Se lenger ute i bladet for utfyllende info. Bruk også forumet vårt www.web-scandinavia.com/forum hvis du trenger noen å reise sammen med og/eller dele leilighet med.

Til slutt retter vi en stor takk til Oddleif Løset, Nils Jonas Grønn og Morten Ottosen for skriftlige bidrag. Jan Dahle, Lise Nilsen og Nick Askew får også varme tanker i posten for at vi fikk lov til å bruke bildene deres. Flere bilder fra Hogarth-konserten vil for øvrig bli å finne på nettsidene våre om meget kort tid!

Med hilsen Terje Embla / Karstein Helland / Terje Nygård

konkurranse

Du har sjansen til å vinne en h natural turne-trøye (størrelse large). For å bli med i trekningen, må du svare rett på flg. spørsmål:

Hvor mange konserter har Steve Hogarth totalt spilt i Skandinavia i sin karriere?

Forslag, inkludert fullt navn og adresse, sendes til konkurranse@web-scandinavia.com innen 1.juli 2006.

naturlig h i england h natural, england, 27.februar – 2.mars 2006

Marillion er noe som er større enn summen av sine enkelte deler. Hogarth solo er langt fra like bra som et samlet Marillion kan være på en god dag. Men disse solokonsertene jeg så i februar og mars viste meg nok en gang hvorfor Marillion betyr så mye for meg. Eksempelvis når Hogarth i Oslo starter konserten med Brave og Ocean Cloud... Det blir bare så innlysende, så selvfølgelig. Det finnes ingen andre som kan gi meg så store og intense musikkopplevelser som Marillion, og selv om Rothery er Gud, så er Hogarth for meg den enkeltdelen av Marillion som utenfor bandet hittil har kommet nærmest dette store og intense. Turen begynner mandag 27.februar. Tar en overdrevent tidlig buss til Gardermoen. Møter etterhvert Gorm, sjekker inn, kjøper kaffe, og går ut for å vente på Embla. Jeg er litt preget av et par småkjipe reiseopplevelser med kansellerte fly på Marillion-turnéen før jul, og blir litt engstelig da Embla, som har billettene til den første konserten, blir sen på grunn av forsinkelser på flytoget, men han kommer etterhvert, slentrende med den største ro, og klarer raskt å roe ned meg også. Taxfree blir handlet inn, og vi suser avgårde med Norwegian mot Stansted. London... feels like home, doesn't it? Den klassiske destinasjonen som var naturlig for konsertreiser på nittitallet, og en av de første destinasjonene som ble økonomisk gunstig på grunn av Ryanair og de andre billigselskapene. Burger på Mable's Tavern, bruktsjappa på Notting Hill, og plutselig er det på tide å løpe innom hotellet og videre mot Shepherds Bush. Den første vi møter når vi går inn døra på Bush Hall er Martinus, som har vært godt reisefølge tidligere, og som vi skal reise med resten av uka. Så går det slag i slag, med gamle og nye ansikter og håndtrykk. Marillion-medlemmer, web-staff, og fans fra alle hjørner av Storbritannia og resten av verden. Bush Hall er et klassisk lokale med lysekroner, og gipskruseduller på tak og vegger. Ståplasser bakerst, og stolrader på rundt tre fjerdedeler av det flate gulvet. Alle stolene er tatt når vi kommer, men det er helt flott å stå blant pøblene på de bakerste radene, med behagelig avstand til røykemuligheter og flaskeøl i foajéen. Der ute er også Lucy for å selge trøyer med liten h, og humøret blir ikke akkurat dårligere når hun forteller at vi rakk å booke den kommende Oslo-konserten akkurat tidsnok til å få med "Herr Nilsen" på ryggen av turnétrøya. Fin konsert, som det heter. Mye prating både fra scenen og delvis fra salen, og mye ukjente og halvkjente låter. Men jeg blir etterhvert stående helt i min egen verden og bare nyte. Fysisk sett en relativt stor scene med relativt liten pianist i senter. En helt ny opplevelse av låter og en artist som jeg tidligere bare har sett med Marillion og The H Band. Jeg blir på en måte litt overveldet av hvordan alt er samtidig velkjent og annerledes, men jeg er strålende fornøyd når vi går og tar banen tilbake til hotellet ettter konserten. Lang dag.

Ny dag tirsdag. Vi sier farvel til Gorm, og den gjenværende skandinaviske trioen tar toget til Birmingham. Skummel by. Tenker tilbake på sist jeg var der, da jeg hadde et par timer å slå ihjel midt på natta, mellom to bussturer på vei mellom Porcupine Tree -konsertene i Wolverhampton og London i desember; Et venterom som kunne passet inn i en David Lynch film, fullt av zombier og vannflaskeautomater i ustand. Jeg var også i Birmingham rett etter MarillionWeekend i 2003, for å se Opeth og Madder Mortem. Da ble jeg advart mot knivstikkende kjeltringer av en nordmann som studerte der borte. Men vi ankommer i dagslys, og jeg forklarer og peker frem til konsertstedet Academy, den arkitektoniske kuriositeten Selfridges, og et par bruktsjapper der vi selvsagt møter andre Marillion-fans. Høydepunktet er vel da jeg finner en Robben Ford CD til femti pence... Hotellet vårt i Brum ligger utenfor sentrum. Det gjør også konsertlokalet Hogarth har valgt, men selvsagt ikke helt på samme siden av byen... ehem... så vi tar den første av ukens mange taxiturer. Midlands Art Centre er som navnet tilsier et slags kunstsenter, med en kafeteria og et lite teater/konsertlokale med nummererte sitteplasser i kinoformat. Vi sitter og leker oss med sugerør i kafeteriaen, og hilser på blant andre Kate fra Polen, som er en av de relativt mange utlendingene som har kjøpt billett til Oslo-konserten. Etter litt forsinkelser åpner etterhvert

selve konsertlokalet. Det er ikke lov å ta med drikke inn, og det litt irriterte kafeteriahumøret blir enda tydeligere. Hogarth har diktet opp en ikke-eksisterende gjesteliste, og de få gjestene som klarer å krangle seg forbi vaktene har ingen stoler å sitte på. Vi har heldigvis billetter, og sitter slapt i røde myke stoler. Konserten blir en OK opplevelse, men definitivt turens dårligste. Vi spoler frem til... Onsdag. Toget til Liverpool går på skinner. Faktisk. Det første vi ser når vi går ut av togstasjonen er pub'en "Punch & Judy", som viser seg å være midt i blinken for tørste skandinaviske togpassasjerer. Stor brun billig, og jukebox som nesten virker. Etter en stund sjekker vi inn på hotellet, som ligger ved havna, i gangavstand til sentrum og konsertlokalet. The Cavern er jo et verdenskjent navn, og vi går en obligatorisk snartur innom en Beatles-sjappe like ved. Starter så en 'pudliansk pub-runde. Plutselig dukker Nygård opp, og det kollektive humøret stiger kjapt enda et par hakk. Denne "humørstigningen" skulle vise seg å føre til et par interessante episoder senere på kvelden... The Cavern er i likhet med M.A.C akkurat hva navnet tilsier, og dermed totalt forskjellige fra hverandre. Trang mørk kjeller hvor neonlysene redder deg fra å tro du er havnet i fengsel i en Black Adder -episode. Etter en laaaang innledning med Hogarth-historiene vi nå delvis hører for tredje dag på rad, så utvikler det seg til å bli en heftig og svett rock-konsert, med stor stemning. Ekstra mange Beatles låter, men det er vel

som det burde være. Allsangen ble med god hjelp fra muntre skandinaver både imponerende, underholdene, komisk, og en smule pinlig. Gitarsoloen på The Party består i mangel på Rothery av en rad brølende DÆÆ DÆÆ DÆÆÆÆÆÆ.... du kjenner resten. Natta i Liverpool inkluderer også artige episoder som at Hogarth forgjeves prøver å få undertegnede til å uttale sitt eget navn, hopping gjennom hotellvindu, midlertidig forsvunnet svenske, og dansing i snøvær. Kanon! Kunne minne om en marillionweekend-opplevelse. Torsdag. Turens siste H Natural. Når vi ankommer togstasjonen i Sheffield blir vi møtt av Susannes blide åsyn, som fører til at en småsliten kvartett skjerpes til en overraskende oppegående kvintett. Vi går forbi en mann som viser seg å IKKE være gitaristen i Magnum, og slår oss ned på en pub i nærheten. Hotellet ligger unormalt langt utenfor sentrum, så etter litt oppdatering og diskutering på pub'en, setter vi oss i en taxi. Gårsdagens strabaser gjør at det frister med et par timer hotel hobbies i form av ipod med høyttalere og slækk holdning på sofaen, og jeg går ut for å handle. Selv om hotellet er langt utenfor sentrum , så finner jeg et super-marked rett i nærheten, og returnerer med en kasse Stella. Just what the doc ordered. Konsertlokalet The HUBS er tilknyttet universitetet i Sheffield. Alt er overraskende stort og nytt og moderne, men selve lokalet der H spiller viser seg å være aaakkurat passe, som det heter i eventyret med Gullhår og de tre bjørnene. Vi leker dumme turister og lurer med oss hver vår stol fra baren og inn bak stolene som allerede er satt opp rundt små kafébord ved scenen. Perfekt plassering, og passe avslappende uten å nærme seg søvndyssende som på M.A.C. To betydningsfulle innslag i salen, i form av æresgjester fra den eldre delen av Hogarth-familien, og THE boom boom BOYS med filmutstyr. Etter tre helt forskjellige konserter i London, Birmingham og Liverpool, så blir på en måte Sheffield den gyldne middelvei der jeg opplever en nydelig balanse mellom trygghet, opplevelse og spenning. Jeg begynner å bli kjent med alle låtene, og stemningen i lokalet er tilbakelent og fokusert på musikken. Et personlig høydepunkt denne kvelden blir en utvidet versjon av godlåta Livin' for the City, med knipsing og koring fra publikum... Hjemturer er alltid kjedelig, så det hopper jeg glatt over, men den gode stemningen fra Sheffield tok jeg på en måte med meg til Oslo og Herr Nilsen, som viste seg å bli... kanskje den beste konserten av de alle. Bortsett fra Rockefeller '90 og muligens Sentrum Scene '94, så mener jeg Herr Nilsen er den mest vellykkede Marillion-relaterte konserten i Norge noensinne... Det er en kveld og en turné jeg kommer til å huske lenge.

Tekst og foto: Karstein Helland

(Alle bilder er tatt i etterkant av konserten på The Cavern i Liverpool 1.mars 2006)

nok en utrolig opplevelse h natural, herr nilsen, oslo, 25. mars 2006

”En kunne høre en knappenål falle” sier de etter konserten med Steve Hogarth på Herr Nilsen. Godt mulig det. Jeg var i transe nærmest hele kvelden… Endelig var han her igjen. Steve Hogarth. Et drøyt år etter at H, Rothery og Trevawas la ”Gamla” for sine føtter. Må si jeg var mer spent til denne konserten enn noen av de andre jeg har vært på. Men Hogie sviktet ikke! For Hogarth viste nok en gang hvilket musikalsk geni han er. Alt mannen trenger for å levere en uforglemmelig konsert, og ta publikum til et ”fantastic place”, er et piano. Resten ordner hans utrolige stemme. Samtidig bekreftet (nok en gang) han hvilket varp Marillion faktisk gjorde da for snart 20 år siden presenterte den da ukjente Hogarth som arvtager etter Fish. For da Hogie kom til pianoet rundt klokka ni, satte seg ned og leverte ”Brave”, var det bare å lene seg tilbake, ta en munnfull fra halvliterglasset, og nyte det. Stemmeprakten, innlevelsen, musikken, stemningen. Perfekt! Rekkefølgen på de øvrige sangene husker jeg rett og slett ikke. Ikke på grunn av for mye Ringnes. Men det blir gjerne slik når man blir fanget så til de grader i musikken. Jeg sitter fremdeles med følelsen av å ha vært i transe. Likevel, en ting husker jeg – høydepunktene kom på rekke og rad. Jeg mener, ”You’re Gone” og ”Alone Again In The Lap Of Luxury” var bare helt kanon! Dagboken etter Marbles på Rockefeller gav lattermusklene mine en aldri så liten treningsøkt. Konserten var jeg på, ikke at jeg husker så alt for mye av den heller (av andre årsaker enn transe), men jeg har en viss feeling av at det var jeg som linet bandet opp til fotosession. Så kom godbitene som perler på en snor. Her var det bare å lukke øynene og nyte: ”Cover My Eyes”, ”Easter”, ”When I Meet God”, ”Fantastic Place”, ”No One Can” og ”Afraid of Sunlight”. Spesielt sistnevnte var en låt jeg selv så frem til å høre. Den er mektig på albumet, men du verden hvordan Hogarth presenterer den akustisk. Etter rundt tre timer (?) var konserten over. Det kjentes ut som ti minutter. Hadde ikke vært meg i mot om skattemyndighetene på fotballøya tar en ekstra kikk på ligningspapirene hans igjen. Helst så fort som mulig!

Unødig å si, nok en gang angrer jeg ikke ett sekund på de syv timene vi satt i bil fra Jølster til Oslo. Det tror jeg heller ikke min bedre halvdel, Ann Hennika, gjør. I det hele, vi var flere som stortrivdes på Herr Nilsen denne lørdagen. Mine to søstre, Åse Iren og Elin, samt deres bedre halvdeler, Jim David og Rune. Med på turen var også min yngste nevø, Andreas, som også trolig er verdens yngste Marillion-fan (skal tidlig krøkes…) og min niese (og barnepasser) Karoline.

Til The Web Scandinavia og Hogarth vil vi bare si: Tusen hjertelig takk for en flott opplevelse. Håper det ikke blir for lenge til neste gang…

Tekst: Oddleif Løset / Foto: Jan Dahle

Setliste:

Brave Ocean Cloud

“The story of my life” Deserve (lyrics recital)

A Few Words … (lyrics recital) Help!

Wichita Linesman You’re Gone The Model

Lap Of Luxury

Dagbok: Oslo, 10.-11. mai 2004 On The Streets Where You Live

Famous Blue Raincoat Cover My Eyes

Easter When I Meet God

In The Ghetto Eleanor Rigby

A Day In The Life Better Dreams

Cloudbusting Hollow Man

Whole Of The Moon Spirit ----

Fantastic Place No One Can

Afraid Of Sunlight Working Town 3 Minute Boy

kino live i oslo the web scandinavia convention III, john dee, oslo, 17.desember 2005

Sagt på en-eller-annen-pub i Oslo, tidlig høst 2005: ”Se her, gutter: KINO skal etter planen avslutte sin Europa-turné fredag 16.desember i London. Hva om vi hører om Pete og co. er interessert i gjøre en Oslo-konsert dagen etter?”. ”Det kan jo ikke skade å sende en forespørsel til bandet i hvert fall!”… Og joda - etter tre måneder med intensiv epost-korrespondanse med herrene Trewavas og Mitchell og pågående promotering både innenlands og utenlands er det er det endelig klart for konsert på John Dee i Oslo ei uke før selveste juleaften. I tillegg til at vi i Web Scandinavia har fått tak i Pete Trewavas’ siste side-prosjekt, består menyen av svenske Nightingale og velkjente (vel, i hvert fall for de fleste som leser dette) Gazpacho. Klokka passerer raskt 20:00, og grunnet en noe forsinket lydprøve fra Kino, drøyer det enda litt til før vi kan slippe inn de som danner en forholdsvis lang kø utenfor. Ettersom hele rytmeseksjonen til Gazpacho er opptatt andre steder denne kvelden er det en noe amputert utgave av bandet vi får oppleve. Likevel oppnår bandet det som sannsynligvis er målet for kvelden: nemlig å overbevise de som ikke har hørt bandet før til å bruke deler av julegavebudsjettet på de tre cd’ene som bandet har gitt ut siden 2003. Sjøl om enkelte av låtene blir noe tamme i akustisk format, overbeviser bandet stort med ”Do You Know What You’re Saying?” fra sisteskiva ”Firebird”, og publikum blir på ingen måte lei seg når Pete Trewavas rusler opp på scena for å gjøre en gjesteopptreden på akustisk gitar under en versjon av ”Now She’ll Never Know”. Nightingale er nok for mange av kveldens publikummere et mer ubeskrevet blad, sjøl om bandet utvilsomt trekker noen håndfuller egne fans til John Dee. Bandleder Dan Swanö viser tydelig hvor hans egne musikalske preferanser ligger ved å stille på scenen i ei 15 år gammel ”Easter”-trøye. Sjøl om bandets musikk nok ligger litt på siden av det majoriteten av publikum vanligvis legger i cd-spiller’n er det ingen tvil om at også Nightingale får noen nye venner denne kvelden med sin små-progressive melodiøse hardrock. Dette var for øvrig bandets første Norges-konsert. Vi håper det ikke blir den siste! Nightingales sett kan for øvrig lastes ned i sin helhet på www.tomnouga.se/sounds.html.

© Lise N

ilsen

Det har blitt langt på kveld idet Trewavas, Mitchell, Beck og Dalton entrer scenen, og åpner showet med ”People”. Etter litt smårusk med det tekniske i starten er Kino-toget snart på skinnene, og det er tydelig at bandet koser seg foran rundt to hundre publikummere. Det høres kanskje ikke så veldig imponerende ut i utgangspunktet, men kveldens publikumstall er betydelig høyere enn det hadde vært tilfelle på flere av de åtte andre konsertene som utgjorde bandets førjuls-turné. I løpet av de ca. 75 minuttene som konserten varer blir mesteparten av debut-albumet ”Picture” presentert, samtidig som de krydrer med låter fra kvartettens andre band. Både nåværende og forhenværende. Både keyboardist John Beck og trommis Bob Dalton har en fortid i It Bites (80-talls AOR/prog light), og vi får to låter derfra i ”Plastic Dreamer” og ”Kiss Like Judas”. 80-tallet er videre representert med ”Sugar Mice”, som blir kveldens første allang-låt, og John Mitchell gjør på ingen måte skam på låtas klassiske Rothery-solo. En ny låt, ”Won’t Fall Down”, er også å finne på set-lista, der Pete for anledningen står for det vokale. En fin liten sak, som tydelig viser at opptil flere av bandets medlemmer er Beatles-fans. En demo-versjon av låta er for øvrig å finne på den nylig utgitte ”Cutting Room Floor”-cd’en.

© N

ick Askew

Hovedsettet er over etter ca. 60 minutter, og bandet blir sjølsagt klappet inn på scenen igjen for ekstranummer. Piano-/vokal-balladen ”Picture” er først ut, før bandet trår til med The Pogues’ jule-låt ”Fairytale of New York” som igjen glir over i det som for meg er høydepunktet fra bandets deby-album. Den episke ”Losers Day Parade” avslutter nemlig kvelden, og igjen får de ivrigste foran scenen brukt stemmebåndene. Tre timer med live-musikk på John Dee er dermed unnagjort, og det er liten tvil om at Kino er et meget kompetent ensemble, også i live-sammenheng. Litt ergerlig er det imidlertid at ”Afraid Of Sunlight” har blitt strøket fra set-lista i løpet av turnéen. Men, men, man kan ikke få alt… ei heller til jul. Fra arrangørens side vil jeg til slutt rette en skikkelig takk til de som valgte å tilbringe den siste lørdagen før jul sammen med oss. En enda større takk er reservert Pete Trewavas – en liten, men likevel stor mann, og en mer positiv fyr tror jeg det er vanskelig å finne i denne bransjen!

© N

ick Askew

- Terje Nygård

Historiens fjerde MarillionWeekend avholdes i Nederland i perioden fredag 2. – mandag 5. februar 2007. Billettsalget startet i begynnelsen av mars, og allerede nå er over 2200 billetter – fordelt på deltagere fra 27 land - solgt! Bomuligheter Mange har sikkert bestilt billett allerede, men for de som fortsatt teller på knappene, anbefaler vi å dere å være raske. Alle 2-manns og 4-mannsleiligheter er allerede utsolgt. Det er altså kun leiligheter med plass til seks eller flere personer tilgjengelig. Sjekk www.marillionweekend.com for alle detaljer ang. bomuligheter og priser.

Konserter

2. – 5. februar 2007 Center Parcs Port

Zélande, Ouddorp, Nederland

Da det i skrivende stund er nesten ni måneder til arrangementet, er naturlig nok lite av progammet for MarillionWeekend 2007 fastlagt. Marillion lover at de skal spille tre hele konserter – både fredag, lørdag og søndag. I tillegg vil dagene og kveldene fylles med diverse support-band. Heller ikke disse er annonsert ennå, men er det noen som har (realistiske) forslag til aktuelle band, så logg deg inn på www.web-scandinavia.com/forum. Der har vi opprettet et eget diskusjonsforum spesielt for dette formålet. Vi samler etterhvert sammen alle gode forslag og sender over til arrangementsledelsen. Reisemåte Den enkleste reisemåten til MW’07 for oss skandinaver er å fly til enten Schipol (Amsterdam) eller Rotterdam. Fra begge flyplassene settes det opp skyttelbusser direkte til Port Zeelende. Når du bestiller selve festivalbilletten er det viktig å krysse av for at du ønsker transport til/fra flyplassen. Pris for denne billetten er antatt å ligge på ca. 25 Euro = 200 NOK. Reisetid Schipol – Port Zeelende vil være omkring to timer, mens hvis du lander i Rotterdam bruker du ikke mer enn halve tiden. Aktuelle fly til Nederland fra Skandinavia For å få gunstigst mulig pris på flyreisen lønner det seg naturligvis å være tidlig ute med å bestille. Allerede nå vet vi det er mange som har bestilt plass på flg. avganger fra KLM: Oslo (Gardermoen) – Schipol fredag 2. februar, kl. 09:55 Flight no. KL 1142

Schipol - Oslo (Gardermoen) mandag 5. februar, kl. 15:00 Flight no. KL 1147

I tillegg har SAS Braathens flere avganger fra både Oslo, København, Stockholm (Arlanda) og Gøteborg (Landvetter, med mellomlanding i København) på samme strekning disse dagene. Lavprisselskapet Sterling flyr til Amsterdam fra både København og Oslo. Bli med! Dette blir en opplevelse du sent vil glemme – alternativt du vil huske lite av …

nye utgivelser kino / cutting room floor kinocd-1

For å korte ned ventetiden til neste album, har virtousene i Kino samlet noen live-spor, noen demoer og en coverlåt, og gitt ut dette i et mer eller mindre hendig

digipack-format á la Marillions siste jule-CDer. Foreløpig er samlingen bare tilgjengelig gjennom bandets og Marillions nettsteder for halvannen hundrelapp. Spørsmålet er om dette er verdt å bruke VISA-kortet på. Personlig vil jeg svare ja. For de som likte debutskiven ”Picture”, og liker aksessibel og melodiøs AOR generelt, er det mye å glede seg over her. Live-sporene er hentet fra samme konsert som bonus DVDen som fulgte limited edition-utgaven av Picture (Køln Underground 8. desember 2004), og holder god kvalitet. Personlig savner jeg Chris Maitland på ”People” (Steve Hughes satt bak trommene mens Chris Maitland turnerte med ABBA-musikalen ”Mamma Mia”), men både ”Perfect Tense”, ”Room for Two” og ”Picture” i liveformat kan de være stolte av. Ingen ”Losers Day Parade” live hører jeg dere spørre? Opplegget synes å være at de seks sangene den tyske tv-kanalen WDR sendte fra Underground-konserten (hvorav fire endte opp på bonus-DVDen), inklusive ”Losers Day Parade”, er utelatt av hensyn til copyright. Eller noe slik. Fem demoer er noe merkelig plassert innimellom live-sporene, den ene attpåtil som et skjult bonusspor. Et interessant moment for alle Marillion-fans er at Pete Trewavas synger lead på tre av disse. Pete er ingen Hogarth, men jeg synes han klarer seg sånn rimelig greit, spesielt på Beatles-pastisjen ”Won’t Fall Down”, som forøvrig ble spilt på John Dee-konserten rett for jul. Av interesse for prog-fans

generelt er den nesten 15 minutter lange demoen ”Say You Will”. Det er noen lyttverdige øyeblikk der, men alle vi som ikke har noe forhold til Genesis anno 1975 håper denne låten blir redusert med omlag 70% før eventuell inkludering på noe offisielt album. Den beste demoen er etter min mening det skjulte bonus-sporet. Dette er en melodiøs instrumental med mye delikat gitarspill. Selv om tittelen ikke er oppgitt, har Mitchell avslørt at sangen heter ”Deep Water” og at bandet arbeider med en vokalversjon til det neste Kino-albumet. Jeg kan bare si at jeg gleder meg. For å spare det beste til slutt: cover-versjonen av Kevin Gilberts ”Parade”. Dette er visstnok Kinos første innspilling (om enn uten Maitland), og var opprinnelig ment for en tributeskive til Gilbert, som dessverre døde i en heller bisarr ulykke i mai 1996. Rett før sin død hadde han forøvrig blitt invitert til audition for Genesis. Tribute-albumet ble imidlertid ikke noe av, så Kino har til glede for alle oss KG-fans inkludert sporet her (selv om det skapte litt munnhuggeri med ’The Estate of Kevin Gilbert’, Gilberts interesseforvaltere som mener tributeskiven skal gis ut allikevel). ”Parade” er i alle tilfeller fra Gilberts posthumt utgitte konseptalbum ”The Shaming of the True” (tilgjengelig fra www.popplusone.com), omhandlende den fiktive rockestjernen Johnny Virgils gleder og, for det meste, sorger. Kino har gjort en flott uptempo-versjon av ”Parade”, samtidig som hovedtrekkene fra originalen på smakelig vis er bevart i arrangementet. Konklusjonen: ”Cutting Room Floor” er verdt kjøpesummen for de som regner med at de kommer til å kjøpe Kinos neste studioalbum, og for de som liker å høre Pete Trewavas synge. De som ikke gjør det kan nyte Mitchells vokalakrobatikk i stedet.

- Morten N. Ottosen

marillion / colours and sound racket98p

Det er nå to år siden vi først ble kjent med klinkekulene til Marillion. På disse to årene har mange av oss brukt VISA-kortet flittig ved bøsøk på nettsidene til Racket Records, og nå er siste (?) Marbles-relaterte produkt klart. "Colours and

Sound" er en dobbel dvd, og nok en gang er det sør-afrikanerne i Boom Boom Boys som står bak. Hoveddelen av disk 1 er en times lang dokumentar filmet under de første månedene av "Marbles"-turnéen. Her får vi være med band og crew gjennom store deler av Europa, og hovedsaklig er det intervjuer og "flue på veggen"-opptak det dreier seg om. Rene konsertopptak er det altså lite av, men underholdningsverdien er likevel stor, selv om jeg skulle ønske at bandet var mer i fokus. Her er det lagt større vekt på hverdagen til de som holder hjulene i gang under en såpass stor operasjon som en Marillion-turné er. Derfor mener jeg at denne dokumentaren mer enn gjerne kunne passet inn i NRK sitt faste musikkmagasin "Lydverket" eller tilsvarende program, da den nok er ganske universiell Om enn i en redigert utgave, da humoren til de involverte kan bli litt vel intern til tider. Bonusmateriale på denne disken er bl.a. grundige intervjuer med Dave Meegan og Carl Glover, hhv. produsent og formgiver. Disk 2 inneholder bl.a åtte forskjellige reportasjer hvor vi følger hver enkelt crew-medlem gjennom en hel arbeidsdag på turnéen. I så måte er det interessant å merke seg at de 20 minuttene som omhandler lydtekniker Ian Bond er fra Oslo-konserten 11. mai 2004. For øvrig på denne disken blir vi med ”h at the piano”, en reportasje der Hogarth forklarer meningen bak flere av tekstene på albumet. Senere får vi se Kelly og Rothers

svette over sine respektive pc’er for å få single-editen av ”Don’t Hurt Yourself” til å vare under fire minutter mens Racket-altmuligmann Erik Nielsen og Carl Glover blir enige om utforming av det endelige single-coveret. ”Colours and Sound” gir deg bra valuta for pengene, selv om ikke alt er like interessant. Dvd’en passer bra som et supplement til ”Marbles On The Road”. Men kjøp for all del sistnevnte først.

- Terje Nygård marillion / unzipped racket27

Jeg skal ærlig innrømme at disse ”Making Of”-utgivelsene fra Marillion ikke er blant de cd’ene som oftest plukkes ut av cd-hylla. ”Unzipped” – som tar

for seg demoer og utdrag fra den kreative prosessen med ”Anoraknophobia” er heller ikke noe unntak. Når det er sagt, er ikke denne dobbel-cd’en uten interessante lytteropplevelser. Dette gjelder i størst grad disk 2, som inneholder 35 spor fra skrive-prosessen til albumet. Inkludert er mange fine (og til tider morsomme) musikalske idéer, men også idéer som i sin ferdige form dukker opp i en helt annen låt enn der den var tenkt. F.eks kunne ”Separated Out” endt opp helt annerledes enn låta gjør på studio-albumet. Layout og innpakking er derimot smakfullt utført. Dette er tilfelle med hele ”Making Of”-serien, og heftet denne gangen er krydret med diverse ubenyttede forslag fra Carl Glover til cover-design på ”Anoraknohobia”. Prisen på utgivelsen, som ikke er mer enn en 100-lapp, inkludert frakt over nordsjøen, kan man ikke klage på. ”Unzipped” anbefales til de som må ha alt – og har funnet noe av interesse på de fem foregående utgivelsene.

- Terje Nygård

arena / smoke and mirrors mmp dvd 0063

Arenas andre live-dvd på drøye to år er et faktum, og som tilfelle var med ”Caught In The Act”-dvd’en er det Polen som er valgt som ”arena” for

innspillingen. Fjorårets turné hadde som misjon både å promotere bandets

siste utgivelse, ”Peppers Ghost” og samtidig feire at Mick Pointer og co. hadde ti år på baken som band. Det er konserten i Katowice 22. september som er gjengitt på denne utgivelsen, og når den gjelder den rent tekniske biten er det fint lite å sette fingeren på. Det er plenty med kameraer til stede, og billedmiksen varierer fint mellom oversiktbilder og nærbilder av bandmedlemmene. Lydsporet finnes i både stereo og surround. Hva så med selve musikken? Konserten består av 19 låter, som spenner fra åpningslåta fra siste skive (”Bedlam Fayre”) til bandets første epic. ”Solomon” er nemlig første ekstranummer, og den faller som alltid i smak. Det er ikke mange låter i neo-prog-sjangeren som kan vise til et slikt driv, og gitar/keyboard-duellen mellom John Mitchell og Clive Nolan er like tøff som alltid. Rent spillemessig låter bandet veldig samspilt, og det er heller ikke stort å utsette på låtutvalget. Det største minuset med dagens Arena, og også denne dvd’en, er etter min mening vokalist Rob Sowden. Stemmen hans kler musikken bra, men han framstår på ingen måte noen stor scenepersonlighet. Sett bort fra dette har har ”Smoke and Mirrors” uansett blitt et fint dokument fra Arenas jubileumsturné. Det er plenty med bonusmateriale inkludert, bl.a. noen låter som ”The Visitor”-besetningen gjorde i Holland i fjor. Dvd’en får du kjøpt direkte fra bandets eget plateselskap (www.verglas.com), og du har valget

mellom en ”vanlig” dvd og en spesial-utgave som også inkluderer en cd.

- Terje Nygård marillion / richmond live 03.08.2002 frc-032

Det er fredag. Stikkelsbærbusken på balkongen liker at sola skinner. Det lå en pakke fra Racket i postkassa. Jeg putter pakken i CD-spilleren og finner meg en liten dram. Jeg har hørt

mange opptak fra Anoraknophobia-turnéen, men dette er litt annerledes. Marillion har en tendens til å blomstre i uvanlige situasjoner, som på sine egne fanklubbsamlinger, eller når de spiller for ryggen til en strikkende bestemor i Århus, eller som på denne gratisfestivalen i en avsidesliggende landsby i Nord-England. Andre band denne dagen var blant annet et coverband i supermannkostymer, og et Deacon Blue-medlem. Ikke akkurat Glastonbury, men det gjør jo at Marillion blir desto mer synlige. De har med seg en bunke Crash Course CD'er som de pusher for £2, og de får sannsynligvis flere nye fans denne dagen enn de ville fått bortgjemt i et lite Glastonburytelt på et tidspunkt der festivalgjengere flest ikke har våknet. Settlista er klassisk "greatest hits" anno 2002, og det er fremført lekent, tydelig, gjennomsiktig, inspirert, og i det hele tatt slik vi elsker å høre dem. Som med alle FRC-utgivelser er dette ment som en "offisiell bootleg", så lydkvalitet og balanse mellom instrumenter er varierende, men det blir også litt av sjarmen ved det hele. En fin sommer-plate du kan høre på mens du vanner stikkelsbærbusken på balkongen. Så hvis du er interessert i dokumentasjon fra denne perioden i Marillion-historien, vil jeg for variasjonens skyld gjerne anbefale FRC-032, etter du har kjøpt Anorak In The UK, selvsagt!

- Karstein Helland

”from one wide boy to another”

Totto Mjelde er ansatt i NRK og er hver tirsdag å høre i programmet ”Pyro” på P3. ”Pyro” er et program som tar for seg den tyngre delen av rocken, men da Fish’s ”Return To Childhood”-turné gjestet Norge i fjor høst viet Mjelde begivenheten stor oppmerksomhet. Hvorfor? Les hva mannen selv svarer… Web Scandinavia: Hei Totto. Vi har skjønt at du er en gammel Marillion-fan. Du var jo i nærmest i fistel i reportasjen fra Fish' konsert på Rick's i høst, for radiokanalen din NRK P3. Fortell litt om ditt forhold til Marillion og hvordan du oppdaget dette bandet. Totto Mjelde: Det må ha vært via gamle metal-blader som Kerrang! og Metal Hammer på 80-tallet. Hadde hørt om bandet en god stund før jeg dumpet over en picture disc-utgave av ”Heart Of Lothian” da jeg var på ferietur med foreldre i England. Må vel ha vært rundt slippet av ”Misplaced Childhood” tenker jeg. Kjøpte den fordi den var så fin å se på. Og da jeg kom hjem og hørte mesterverket, samt b-siden ”Chelsea Monday” var jeg frelst. Kjøpte selvsagt sporenstreks ”Misplaced Childhood” og har siden holdt den som en av de to beste platene noensinne. Og selvsagt kjøpte jeg i månedene som kom hele back-katalogen for tungt oppsparte ukepenger... Fish signerte forresten nevnte picture disc da jeg intervjuet ham i Bergen nå. "From one wide boy to another"... Sterkt. WS: Er det album du vil trekke frem som du mener burde fått større anerkjennelse enn det de har fått? TM: Jeg synes alle platene Marillion ga ut med Fish er fantastiske. Det kommer nesten an på dagsformen hvilken jeg synes er best etter ”Misplaced Childhood”. Men jeg har hatt mange fine stunder med live-albumet ”Real To Reel”. Det var den første platen jeg kjøpte etter

”Misplaced”, og den medleyen på slutten av albumet får det alltid til å fryse nedover hele ryggen. Alle platene med Fish er mesterverk, mer er det ikke å si om den saken.... WS: Er du kjent med dagens utgave av bandet, og hører du noe på det? Og hva med Fish sitt solo-materiale? TM: Jeg mistet Marillion etter at Fish sluttet. For meg var vokalen og tekstene hans så enormt synonymt med det jeg elsket dem for, så det ble nesten umulig å like det som kom etterpå. Jeg sier ikke at det er eller var dårlig, men for meg ble det bare rart. Fish har jeg fulgt i etterkant av bruddet, og har vært så heldig å se ham to ganger live. Nå sist på Ricks i Bergen, og også på den legendariske konserten på Hulen i Bergen da han spilte overraskelses-konsert fordi Seven Mountains Festivalen (i 1995) hadde gått konk... Det var et magisk øyeblikk. WS: Hvor "stuerent" er det å like gammel Marillion blant de andre P3-medarbeiderne? Vi fornemmer at det ikke er for ofte at man i NRK diskuterer om

man skal A-liste Marillion på kanalen…

© N

RK TM: Det er vel ikke veldig

mange som husker Marillion fra Fish-tiden. Jeg er jo blant de eldste som jobber i P3. Men prog er jo på vei tilbake med Mars Volta og metal-band som Enslaved, så kanskje flere skjønner ting en vakker dag? WS: Ja, det kan virke som at progrocken opplever en aldri så liten rennesanse

nå. Tror du musikalske trender går "i ring" på den måten at den yngre garde igjen begynner å bli mottakelig for denne sjangeren? TM: Definitivt. Tror mange er klar for litt "vanskelig" musikk igjen nå. Men så spørs det om disse går tilstrekkelig tilbake i tid for å finne gullet. WS: Har du sett Marillion live noen gang? Og møter du opp på neste Norges-konsert?

TM: Nei, jeg har aldri sett Marillion live. Fikk ikke lov av mor og far å reise da de spilte i Drammenshallen. Forferdelig opplegg... Kommer alltid til å møte opp på Fish-konserter, men nye Marillion er jeg mer usikker på. Kanskje jeg skal gi det en sjanse en dag? WS: Takk for at du tok deg tid til å svare. Håper du sniker inn litt Marillion-musikk på NRK hvis du får sjansen! TM: Skal prøve så godt jeg kan!

Intervju: Nils Jonas Grønn

...og hva skjer ellers? Det skal nå ikke drøye så altfor lenge før lørdags- og søndags-konsertene fra MarillionWeekend 2005 blir gjort tilgjengelige. Foreløpige titler på disse to dobbel-albumene er henholdsvis ”Smoke” og ”Mirrors”. Solo-konserten som Hogarth gjorde i Sheffield 2.mars ble filmet av The Boom Boom Boys (hvem ellers?) med tanke på en mulig dvd-utgivelse. Hogarth har også nettopp annonsert to nye ’h natural’-konserter. Søndag 11.juni spiller han i Warsawa, mens Lille i Frankrike får besøk lørdag 17.juni.

I rekken av Marillion-produkter du ikke trenger, er det nå kommet en ny utgivelse på markedet. Flere nettbutikker selger nå en ny utgave av ”Tales From The Engine Room”. Albumet har fått nytt, Marbles-inspirert cover (se til venstre), mens innholdet forøvrig er identisk med den utgaven som er å få kjøpt fra bl.a. Racket. Marillion planlegger å bruke mesteparten av året i Racket Club for å arbeide med studio-album nr. 14, og det er pr. i dag ikke planlagt noen konserter. Imidlertid er det muligheter for en festival-opptreden i Polen i sommer. Sjekk turné-sidene på marillion.com for oppdateringer.

En dobbel live-cd fra Fish’s ”Return To Childhood”-turné slippes i mai. Opptakene er gjort i Tilburg og Köln i november i fjor. En dvd fra samme turné er også ventet i løpet av de nærmeste månedene. Fish avholder også en fan-convention i hjembyen Haddington i august. Se www.the-company.com for mer info. ”I must say, if I was doing the Travis gig as a regular thing or a long tour, I would be bored. I was thinking about Adam (Wakeman) – because he is a really good keyboard player – and I suppose about one third of the songs, he has written me notes like ‘Have a drink at this one’ or ‘Have another drink’. And during the gigs I can see why”. Mark Kelly svarer på spørsmål fra The Web UK om hvordan det var å spille med Travis i fjor sommer..

The Web Scandinavia | Postboks 5151 Majorstua | N-0302 OSLO | Norge www.web-scandinavia.com | mail@web-scandinavia.com