Eksamen 28.05.2015 NOR1212-NOR1232 Norsk …...For norsk, samisk og framandspråka er heller ikkje...

Eksamen 28.05.2015

NOR1212-NOR1232 Norsk sidemål Elevar og privatistar / Elever og privatister

Nynorsk side 2–4. Bokmål side 5–7. Felles vedlegg side 8–15

NOR1212-NOR1232 Eksamen Side 2 av 16

Nynorsk Eksamensinformasjon

Eksamenstid Eksamen varer i 5 timar.

Hjelpemiddel Alle hjelpemiddel er tillatne, bortsett frå Internett og andre verktøy som kan brukast til kommunikasjon. For norsk, samisk og framandspråka er heller ikkje omsetjingsprogram tillatne.

Bruk av kjelder Dersom du bruker kjelder i svaret ditt, skal dei alltid førast opp på ein slik måte at lesaren kan finne fram til dei.

Du skal føre opp forfattar og fullstendig tittel på både lærebøker og annan litteratur. Dersom du bruker utskrifter eller sitat frå Internett, skal du føre opp nøyaktig nettadresse og nedlastingsdato.

Vedlegg Andersen, H.C.: «Den standhaftige tinnsoldat», 1838. Til norsk ved Ragnar Arntzen. www.fag.hiof.no/lu/fou/HCA/eventyr.html

Fosse, Jon: «Han der originalen», Prosa frå ein oppvekst, Det norske Samlaget 1994

Reklame for Peugeot, Ukeadressa 25.10.2014

Reklame for Volvo, D2 10.10.2014

Viken, Anne: «Farlege barneforteljingar: Kyssar du ein frosk …» www.samlaget.no/nn-no/forfattarar/v/anne-viken/blog/farlegebarnefortellingar.aspx Nedlastingsdato 16.02.2015. Nedkorta og språkleg tilrettelagd Øvregard, Åsta: «Når dialekt blir maktspråk», Aftenposten 27.01.2008, www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Nar-dialekt-blir-maktsprak-6506389.html Nedlastingsdato 16.02.2015 Aarø, Selma Lønning: Venstre hånd over høyre skulder, Cappelen forlag 2008. Utdrag

Andre opplysningar

Du skal svare på oppgåva i del A. I del B er det fire oppgåver. Du skal svare på éi av dei. Bruk linjeavstand 1,5 og skriftstorleik 12.

Informasjon om vurderinga

Sjå vurderingsrettleiinga med kjenneteikn på måloppnåing til sentralt gitt skriftleg eksamen. Vurderingsrettleiinga ligg på nettsidene til Utdanningsdirektoratet. Kommentarane til kvar oppgåve utfyller dei generelle kjenneteikna.


Nynorsk Eksamensinformasjon

Eksamenstid Eksamen varer i 5 timar.

Hjelpemiddel Alle hjelpemiddel er tillatne, bortsett frå Internett og andre verktøy som kan brukast til kommunikasjon. For norsk, samisk og framandspråka er heller ikkje omsetjingsprogram tillatne.

Bruk av kjelder Dersom du bruker kjelder i svaret ditt, skal dei alltid førast opp på ein slik måte at lesaren kan finne fram til dei.

Du skal føre opp forfattar og fullstendig tittel på både lærebøker og annan litteratur. Dersom du bruker utskrifter eller sitat frå Internett, skal du føre opp nøyaktig nettadresse og nedlastingsdato.

Vedlegg Andersen, H.C.: «Den standhaftige tinnsoldat», 1838. Til norsk ved Ragnar Arntzen. www.fag.hiof.no/lu/fou/HCA/eventyr.html

Fosse, Jon: «Han der originalen», Prosa frå ein oppvekst, Det norske Samlaget 1994



Viken, Anne: «Farlege barneforteljingar: Kyssar du ein frosk …» www.samlaget.no/nn-no/forfattarar/v/anne-viken/blog/farlegebarnefortellingar.aspx Nedlastingsdato 16.02.2015. Nedkorta og språkleg tilrettelagd Øvregard, Åsta: «Når dialekt blir maktspråk», Aftenposten 27.01.2008, www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Nar-dialekt-blir-maktsprak-6506389.html Nedlastingsdato 16.02.2015 Aarø, Selma Lønning: Venstre hånd over høyre skulder, Cappelen forlag 2008. Utdrag

Andre opplysningar

Du skal svare på oppgåva i del A. I del B er det fire oppgåver. Du skal svare på éi av dei. Bruk linjeavstand 1,5 og skriftstorleik 12.

Informasjon om vurderinga

Sjå vurderingsrettleiinga med kjenneteikn på måloppnåing til sentralt gitt skriftleg eksamen. Vurderingsrettleiinga ligg på nettsidene til Utdanningsdirektoratet. Kommentarane til kvar oppgåve utfyller dei generelle kjenneteikna.


Nynorsk Du skal svare på oppgåva i del A og på éi av oppgåvene i del B. Legg merke til at det står ein kommentar under kvar oppgåveinstruks. Kommentaren vil vere til hjelp for å løyse oppgåva. Del A Kortsvarsoppgåve Svaret bør ikkje vere på meir enn cirka 250 ord. Vedlegg:

Anne Viken: «Farlege barneforteljingar: Kyssar du ein frosk, kan du ramle uti vatn og drukne», side 8

Denne bloggteksten er skriven som eit innlegg i ein debatt om kva som er god barnelitteratur. Kva meiner du er formålet med innlegget? Gjer greie for nokre av verkemidla forfattaren bruker i argumentasjonen.

Kommentar: Du skal svare på ein presis måte og bruke relevant fagspråk.

Del B Langsvarsoppgåve Skriv nummeret på den oppgåva du vel, og lag overskrift sjølv. Oppgåve 1 Vedlegg:

H.C. Andersen: «Den standhaftige tinnsoldat», side 9–11 Jon Fosse: «Han der originalen», side 9

Tolk og samanlikn dei to vedlagde tekstane.

Kommentar: Du skal samanlikne både form og innhald i begge tekstane, men du treng ikkje skrive like mykje om kvar tekst. Bruk relevant fagspråk.

Oppgåve 2, 3 og 4 står på neste side


Oppgåve 2 Vedlegg:

reklame for Peugeot, side 12 reklame for Volvo, side 13

Analyser og samanlikn dei to samansette tekstane. Korleis synest du dei fungerer som reklame for bilar?

Kommentar: Oppgåva er todelt. I samanlikninga di skal du analysere både tekst og bilete og samspelet mellom dei. Bruk relevant fagspråk. I den siste delen skal du vise at du kan grunngi synspunkta dine.

Oppgåve 3 Vedlegg:

Selma Lønning Aarø: Venstre hånd over høyre skulder, side 14 Den vedlagde teksten er starten på ein roman. I utdraget blir ein mann køyrd ned, og kvinna han var saman med, går sin veg. Ta utgangspunkt i tekstvedlegget og skriv ein kreativ tekst der du diktar vidare på hendinga. Kva har hendt, og/eller kva kjem til å hende?

Kommentar: Oppgåva opnar for ulike løysingar, men det skal komme tydeleg fram at du tek utgangspunkt i den vedlagde teksten. Du kan velje synsvinkel. Du kan vise kreativitet gjennom dei innfallsvinklane og perspektiva du vel og gjennom bruken av språklege verkemiddel.

Oppgåve 4 Vedlegg:

Åsta Øvregard: «Når dialekt blir maktspråk», side 15 Gjer greie for hovudsynet i teksten og kommenter nokre av synspunkta. Korleis ser du på framtida for dialektane i Noreg?

Kommentar: Du skal formulere hovudsynet på ein kort og presis måte. I svaret ditt skal du vise evne til sjølvstendig refleksjon og sakleg argumentasjon. Du skal bruke kunnskapen du har om språkdebatt, språkpolitikk og talemålsvariasjon.


Oppgåve 2 Vedlegg:


Analyser og samanlikn dei to samansette tekstane. Korleis synest du dei fungerer som reklame for bilar?

Kommentar: Oppgåva er todelt. I samanlikninga di skal du analysere både tekst og bilete og samspelet mellom dei. Bruk relevant fagspråk. I den siste delen skal du vise at du kan grunngi synspunkta dine.

Oppgåve 3 Vedlegg:

Selma Lønning Aarø: Venstre hånd over høyre skulder, side 14 Den vedlagde teksten er starten på ein roman. I utdraget blir ein mann køyrd ned, og kvinna han var saman med, går sin veg. Ta utgangspunkt i tekstvedlegget og skriv ein kreativ tekst der du diktar vidare på hendinga. Kva har hendt, og/eller kva kjem til å hende?

Kommentar: Oppgåva opnar for ulike løysingar, men det skal komme tydeleg fram at du tek utgangspunkt i den vedlagde teksten. Du kan velje synsvinkel. Du kan vise kreativitet gjennom dei innfallsvinklane og perspektiva du vel og gjennom bruken av språklege verkemiddel.

Oppgåve 4 Vedlegg:

Åsta Øvregard: «Når dialekt blir maktspråk», side 15 Gjer greie for hovudsynet i teksten og kommenter nokre av synspunkta. Korleis ser du på framtida for dialektane i Noreg?

Kommentar: Du skal formulere hovudsynet på ein kort og presis måte. I svaret ditt skal du vise evne til sjølvstendig refleksjon og sakleg argumentasjon. Du skal bruke kunnskapen du har om språkdebatt, språkpolitikk og talemålsvariasjon.


Bokmål Eksamensinformasjon

Eksamenstid Eksamen varer i 5 timer.

Hjelpemidler Alle hjelpemidler er tillatt, bortsett fra Internett og andre verktøy som kan brukes til kommunikasjon. For norsk, samisk og fremmedspråkene er heller ikke oversettelsesprogrammer tillatt.

Bruk av kilder Hvis du bruker kilder i besvarelsen din, skal de alltid oppgis på en slik måte at leseren kan finne fram til dem.

Du skal oppgi forfatter og fullstendig tittel på både lærebøker og annen litteratur. Hvis du bruker utskrifter eller sitater fra Internett, skal du oppgi nøyaktig nettadresse og nedlastingsdato.

Vedlegg Andersen, H.C.: «Den standhaftige tinnsoldat», 1838. Til norsk ved Ragnar Arntzen. www.fag.hiof.no/lu/fou/HCA/eventyr.html Fosse, Jon: «Han der originalen», Prosa frå ein oppvekst, Det norske Samlaget 1994



Viken, Anne: «Farlege barneforteljingar: Kyssar du ein frosk …» http://www.samlaget.no/nn-no/forfattarar/v/anne-viken/blog/farlegebarnefortellingar.aspx Nedlastingsdato 16.02.2015. Nedkortet og språklig tilrettelagt Øvregard, Åsta: «Når dialekt blir maktspråk», Aftenposten 27.01.2008, www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Nar-dialekt-blir-maktsprak-6506389.html Nedlastingsdato 16.02.2015 Aarø, Selma Lønning: Venstre hånd over høyre skulder, Cappelen forlag 2008. Utdrag

Andre opplysninger

Du skal svare på oppgaven i del A. I del B er det fire oppgaver. Du skal svare på én av dem. Bruk linjeavstand 1,5 og skriftstørrelse 12.

Informasjon om vurderingen

Se vurderingsveiledningen med kjennetegn på måloppnåelse til sentralt gitt skriftlig eksamen. Vurderingsveiledningen ligger på Utdannings-direktoratets nettsider. Kommentarene til hver oppgave utfyller de generelle kjennetegnene.


Bokmål Du skal svare på oppgaven i del A og på én av oppgavene i del B. Legg merke til at det står en kommentar under oppgaveinstruksene. Kommentaren vil være til hjelp for å løse oppgaven. Del A Kortsvarsoppgave Svaret bør ikke være på mer enn cirka 250 ord. Vedlegg:


Denne bloggteksten er skrevet som et innlegg i en debatt om hva som er god barnelitteratur. Hva mener du er formålet med innlegget? Gjør greie for noen av virkemidlene forfatteren bruker i argumentasjonen.

Kommentar: Du skal svare på en presis måte og bruke relevant fagspråk.

Del B Langsvarsoppgave Skriv nummeret på den oppgaven du velger, og lag overskrift selv. Oppgave 1 Vedlegg:


Tolk og sammenlign de to vedlagte tekstene.

Kommentar: Du skal sammenligne både form og innhold i begge tekstene, men du behøver ikke skrive like mye om hver tekst. Bruk relevant fagspråk.


Bokmål Du skal svare på oppgaven i del A og på én av oppgavene i del B. Legg merke til at det står en kommentar under oppgaveinstruksene. Kommentaren vil være til hjelp for å løse oppgaven. Del A Kortsvarsoppgave Svaret bør ikke være på mer enn cirka 250 ord. Vedlegg:


Denne bloggteksten er skrevet som et innlegg i en debatt om hva som er god barnelitteratur. Hva mener du er formålet med innlegget? Gjør greie for noen av virkemidlene forfatteren bruker i argumentasjonen.

Kommentar: Du skal svare på en presis måte og bruke relevant fagspråk.

Del B Langsvarsoppgave Skriv nummeret på den oppgaven du velger, og lag overskrift selv. Oppgave 1 Vedlegg:


Tolk og sammenlign de to vedlagte tekstene.

Kommentar: Du skal sammenligne både form og innhold i begge tekstene, men du behøver ikke skrive like mye om hver tekst. Bruk relevant fagspråk.


Oppgave 2 Vedlegg:


Analyser og sammenlign de to sammensatte tekstene. Hvordan synes du de fungerer som reklame for biler?

Kommentar: Oppgaven er todelt. I sammenligningen din skal du analysere både tekst og bilder og samspillet mellom dem. Bruk relevant fagspråk. I den siste delen skal du vise at du kan begrunne synspunktene dine.

Oppgave 3 Vedlegg:

Selma Lønning Aarø: Venstre hånd over høyre skulder, side 14 Den vedlagte teksten er starten på en roman. I utdraget blir en mann kjørt ned, og kvinnen han var sammen med, går sin vei. Ta utgangspunkt i tekstvedlegget og skriv en kreativ tekst der du dikter videre på hendelsen. Hva har hendt, og/eller hva kommer til å hende?

Kommentar: Oppgaven åpner for ulike løsninger, men det skal komme tydelig fram at du tar utgangspunkt i den vedlagte teksten. Du kan velge synsvinkel. Du kan vise kreativitet gjennom de innfallsvinklene og perspektivene du velger og gjennom bruken av språklige virkemidler.

Oppgave 4 Vedlegg:

Åsta Øvregard: «Når dialekt blir maktspråk», side 15 Gjør greie for hovedsynet i teksten og kommenter noen av synspunktene. Hvordan ser du på framtiden for dialektene i Norge?

Kommentar: Du skal formulere hovedsynet på en kort og presis måte. I svaret ditt skal du vise evne til selvstendig refleksjon og saklig argumentasjon. Du skal bruke kunnskapen du har om språkdebatt, språkpolitikk og talemålsvariasjon.


FARLEGE BARNEFORTELJINGAR: KYSSAR DU EIN FROSK, KAN DU RAMLE UTI VATN OG DRUKNE Lagt inn torsdag 17. januar 2013

Det er lettare sjokkerande for ein stakkar som vaks opp på åtti og nittitalet å følge debatten om kva som er skadeleg eller ikkje for totusentalets barn. Eg melder meg hermed på i debatten "Kardemommeby er høgreekstremt og skadelig for barn”, og nemner i fleng uansvarlege eventyr og barnebøker.

Vi har prinsessa som kyssa ein frosk. Kysser ein froskar, må ein nær vatn, og kjem ein nær vatn kan ein falle uti. Desse froskekyssande eventyra kan i beste fall føre til fleire drukningsulukker. Og kva veit vel vi om korvidt froskar eigentleg likar å bli kyssa, eller om dei føler det som eit overgrep? Kan eventyret føre til overgrep mot og mishandling av frosk? Froskar er skjøre dyr som ikkje tåler å bli handtert altfor hardt.

For ikkje å snakke om den lovbrytaren av ei prinsesse som gifte seg med Kvitebjørn Kong Valemon. Det er, om ein skal følge norsk lov, ikkje lov å ha seksuell omgang med dyr. Eg viser til Dyrevelferdslova paragraf 14c. Og kva slags førebilete er denne prinsessa for småjenter i prinsessekjolar? Eit dårleg, openbart.

Vi må også ta føre oss Smørbukk. Han skiftar, i likheit med mange andre eventyrfigurar, aldri klede, og går i den same genseren dag ut og dag inn, for ikkje å snakke om i årevis. Ein bør i det minste legge inn nokre scener der Smørbukk dusjar og vaskar genseren, eventuelt byter genser og viser publikum at han har fleire like genserar i skapet. Elles kan han framstå som eit uhygienisk førebilete for barn, og vi vil trass ikkje fostre opp ein generasjon stinkande ungar i mariusgenser. Der går visse grenser.

Vidare må vi ta eit oppgjer med Oskeladden. Så mykje som han sit i grua, må han til slutt få kols. Og kva skal han få så mange pene damer etter, han som ikkje jobbar? Oskeladden kan faktisk føre til meir naving. Og kva med dette at han skjer hol i sekken sin når han kappet med trollet? Tenk om nokon ungar prøver å gjere det same for å få plass til meir graut. Dessutan lurer han trollet til å skjere hol i sin mage også. Han beint fram lurer det dumme trollet til å ta livet av seg sjølv. Og vi kan også, om vi skal vere nøyaktige her, spørje oss om det er korrekt å stigmatisere troll som dumme, all den tid ingen nokosinne har fått tak på eit troll og teke seg tid til å dokumentere påstanden. I mellomtida kan vi kanskje kutte ut desse eventyra om troll. Veit vi at dei finst, liksom?

Naturvitskapen har trass alt teke nokre steg framover sidan Asbjørnsen og Moe tusla rundt på vegane, dusja sjeldan og sikkert drakk for mykje øl. Drog med seg farlege sjukdomar frå hus til hus gjorde dei nok også. Kanskje kneip dei bondekonene i baken. Her er det mange oppgjer vi må ta.

Skal denne “alt er skadeleg-trenden” halde fram, blir vår tids barneforteljingar og eventyr om personar utan kjønn og meiningar som sit fastspent med setebelte på eit sterilt golv utan å ta på kvarandre medan dei et salat med plastskei. Kniv og gaffel kan trass alt brukast som våpen. Skei kan brukast som sprettert, men så lenge karakterane berre et salatblad, går det antakeleg bra til slutt.

Legg til slutt til at eg sjølvsagt er sjokkert. Djupt sjokkert. Nokon må ta eit oppgjer, og det antakeleg raskt. Kva dei må ta eit oppgjer med, er for dei fleste etterkvart open-bart.

Anne Viken er veterinær, statsvitar, bloggar og skribent. Ho debuterte i 2012.

www.samlaget.no/nn-no/forfattarar/v/anne-viken/blog/farlegebarnefortellingar.aspx Lasta ned 12.02.2015, nedkorta

Lagt inn torsdag 17. januar 2013

Det er lettare sjokkerande for ein stakkar som vaks opp på åtti og nittitalet å følge debatten om kva som er skadeleg eller ikkje for totusentalets barn. Eg melder meg hermed på i debatten ”Kardemommeby er høgreekstremt og skadeleg for barn”, og nemner i fleng uansvarlege eventyr og barnebøker.

Vi har Selma Lagerløfs fullstendig uansvarlege Nils Holgersson som sette seg på ei gås utan sikkerhetssele og flaug over halve Sverige. At han overlevde, er berre flaks, og gud forby at nokon ungar i vår generasjon skulle finne på det same. Og kven tenker på gåsa? Kva meinte den om å bli brukt på denne måten?


Vi må også ta føre oss Smørbukk. Han skiftar, i likheit med mange andre eventyrfigurar, aldri klede, og går i den same genseren dag ut og dag inn, for ikkje å snakke om i årevis. Ein bør i det minste legge inn nokre scener der Smørbukk dusjar og vaskar genseren, eventuelt byter genser og viser publikum at han har fleire like genserar i skapet. Elles kan han framstå som eit uhygienisk førebilete for barn, og vi vil trass alt ikkje fostre opp ein generasjon stinkande ungar i mariusgenser. Der går visse grenser.


Bjørnstjerne Bjørnsons Synnøve Solbakken er eit høgreekstremt voldsepos med skadeleg moral: dei mest voldelege gutta med flest knivstikk får dei penaste damene. Galskap, liksom. Ut av skulen med det.

Skal denne “alt er skadeleg-trenden” halde fram, blir vår tids barneforteljingar og eventyr om personar utan kjønn og meiningar som sit fastspent med setebelte på eit sterilt golv utan å ta på kvarandre medan dei et salat med plastskei. Kniv og gaffel kan trass alt brukast som våpen. Skei kan brukast som sprettert, men så lenge karakterane kun et salatblad, går det antakeleg bra til slutt.

Legg til slutt til at eg sjølvsagt er sjokkert. Djupt sjokkert. Nokon må ta eit oppgjer, og det antakeleg raskt. Kva dei må ta eit oppgjer med, er for dei fleste etterkvart openbart.


FARLEGE BARNEFORTELJINGAR: KYSSAR DU EIN FROSK, KAN DU RAMLE UTI VATN OG DRUKNE



FARLEGE BARNEFORTELJINGAR: KYSSAR DU EIN FROSK, KAN DU RAMLE UTI VATN OG DRUKNE Lagt inn torsdag 17. januar 2013

Det er lettare sjokkerande for ein stakkar som vaks opp på åtti og nittitalet å følge debatten om kva som er skadeleg eller ikkje for totusentalets barn. Eg melder meg hermed på i debatten "Kardemommeby er høgreekstremt og skadelig for barn”, og nemner i fleng uansvarlege eventyr og barnebøker.


For ikkje å snakke om den lovbrytaren av ei prinsesse som gifte seg med Kvitebjørn Kong Valemon. Det er, om ein skal følge norsk lov, ikkje lov å ha seksuell omgang med dyr. Eg viser til Dyrevelferdslova paragraf 14c. Og kva slags førebilete er denne prinsessa for småjenter i prinsessekjolar? Eit dårleg, openbart.

Vi må også ta føre oss Smørbukk. Han skiftar, i likheit med mange andre eventyrfigurar, aldri klede, og går i den same genseren dag ut og dag inn, for ikkje å snakke om i årevis. Ein bør i det minste legge inn nokre scener der Smørbukk dusjar og vaskar genseren, eventuelt byter genser og viser publikum at han har fleire like genserar i skapet. Elles kan han framstå som eit uhygienisk førebilete for barn, og vi vil trass ikkje fostre opp ein generasjon stinkande ungar i mariusgenser. Der går visse grenser.


Naturvitskapen har trass alt teke nokre steg framover sidan Asbjørnsen og Moe tusla rundt på vegane, dusja sjeldan og sikkert drakk for mykje øl. Drog med seg farlege sjukdomar frå hus til hus gjorde dei nok også. Kanskje kneip dei bondekonene i baken. Her er det mange oppgjer vi må ta.

Skal denne “alt er skadeleg-trenden” halde fram, blir vår tids barneforteljingar og eventyr om personar utan kjønn og meiningar som sit fastspent med setebelte på eit sterilt golv utan å ta på kvarandre medan dei et salat med plastskei. Kniv og gaffel kan trass alt brukast som våpen. Skei kan brukast som sprettert, men så lenge karakterane berre et salatblad, går det antakeleg bra til slutt.

Legg til slutt til at eg sjølvsagt er sjokkert. Djupt sjokkert. Nokon må ta eit oppgjer, og det antakeleg raskt. Kva dei må ta eit oppgjer med, er for dei fleste etterkvart open-bart.




Jon Fosse

Han der originalen Etter å ha gått på dans i forskjellige ungdomshus i nokre år og stort sett dansa åleine, fann eg ein gong ut, det må ha vore seint på kvelden, og einkvan må nok ha gitt meg tilstrekkeleg med drikke, at eg skulle be ei jente opp til dans. Eg hadde sett ho ofte. Ho dansa sjeldan. Ho såg beskjeden ut. Ho såg ut som om det var noko med henne. Eg tenkte vel at det måtte vere ei jente for meg. Kanskje trudde eg òg at ho likte meg, i alle fall likte nok eg henne. Eg spurde henne om ho ville danse. Ho svarte ganske bryskt nei. Og så høyrde eg henne seie noko til ei venninne om han der originalen.

Frå Prosa frå ein oppvekst 1994

H.C. Andersen

Den standhaftige tinnsoldat Det var engang 25 tinnsoldater, de var alle brødre, for de var født av en gammel tinnskje. Geværet holdt de i armen og ansiktet satte de rett frem; rød og blå og nokså deilig var uniformen. Det aller første de hørte i denne verden da lokket ble tatt av esken hvor de lå, var ordet: "Tinnsoldater!" Det ropte en liten gutt og klappet i hendene; han hadde fått dem, for det var hans gebursdag, og han stilte dem nå opp på bordet. Den ene soldat lignet livaktig den annen, kun en eneste var litt forskjellig. Han hadde ett ben, for han var blitt støpt sist, og så var der ikke tinn nok. Dog stod han like fast på sitt ene som de andre på sine to, og det er nettopp han som blir merkverdig.

På bordet hvor de ble stilt opp, stod meget annet leketøy; men det som falt mest i øynene, var et nydelig slott av papir. Gjennom de små vinduer kunne man se like inn i salene. Utenfor stod små trær rundt om et lite speil som skulle se ut som en sjø; svaner av voks svømte på sjøen og speilte seg. Det var alt sammen nydelig, men det nydeligste ble dog en liten jomfru som stod midt i den åpne slottsdør. Hun var også klippet ut av papir, men hun hadde et skjørt på av det klareste lin og et lite smalt blått bånd over skulderen liksom et gevant; midt på det satt en skinnende paljett like stor som hele hennes ansikt. Den lille jomfru strakte begge armer ut, for hun var en danserinne, og så løftet hun sitt ene ben så høyt i været at tinnsoldaten slett ikke kunne finne det og trodde at hun kun hadde ett ben liksom han.

"Det var en kone for meg!" tenkte han. "Men hun er noe fornem, hun bor i et slott, jeg har kun en eske, og den er vi 25 om, det er ikke et sted for henne! Dog må jeg se å bli kjent med henne!" Og så la han seg så lang han var bak en snusdåse som stod på bordet. Der kunne han virkelig se på den lille fine dame som ble ved å

Jon Fosse

Han der originalenEtter å ha gått på dans i forskjellige ungdomshus i nokre år og stort sett dansa åleine, fann eg ein gong ut, det må ha vore seint på kvelden, og einkvan må nok ha gitt meg tilstrekkeleg å drikke, at eg skulle be ei jente opp til dans. Eg hadde sett ho ofte. Ho dansa sjeldan. Ho såg beskjeden ut. Ho såg ut som om det var noko med henne. Eg tenkte vel at det måtte vere ei jente for meg. Kanskje trudde eg òg at ho likte meg, i alle fall likte nok eg henne. Eg spurde henne om ho ville danse. Ho svarte ganske bryskt nei. Og så høyrde eg henne seie noko til ei venninne om han der originalen.

1994

H.C. Andersen

Den standhaftige tinnsoldat Det var engang 25 tinnsoldater, de var alle brødre, for de var født av en gammel tinnskje. Geværet holdt de i armen og ansiktet satte de rett frem; rød og blå og nokså deilig var uniformen. Det aller første de hørte i denne verden da lokket ble tatt av esken hvor de lå, var ordet: «Tinnsoldater!» Det ropte en liten gutt og klappet i hendene; han hadde fått dem, for det var hans gebursdag, og han stilte dem nå opp på bordet. Den ene soldat lignet livaktig den annen, kun en eneste var litt forskjellig. Han hadde ett ben, for han var blitt støpt sist, og så var der ikke tinn nok. Dog stod han like fast på sitt ene som de andre på sine to, og det er nettopp han som blir merkverdig. På bordet hvor de ble stilt opp, stod meget annet leketøy; men det som falt mest i øynene, var et nydelig slott av papir. Gjennom de små vinduer kunne man se like inn i salene. Utenfor stod små trær rundt om et lite speil som skulle se ut som en sjø; svaner av voks svømte på sjøen og speilte seg. Det var alt sammen nydelig, men det nydeligste ble dog en liten jomfru som stod midt i den åpne slottsdør. Hun var også klippet ut av papir, men hun hadde et skjørt på av det klareste lin og et lite smalt blått bånd over skulderen liksom et gevant; midt på det satt en skinnende paljett like stor som hele


stå på ett ben uten å komme ut av balansen. Da det ble ut på aftenen, kom alle de andre tinnsoldater i sin eske og

folkene i huset gikk til sengs. Nå begynte leketøyet å leke, både å komme på visitter, føre krig og holde ball. Tinnsoldatene raslet i esken, for de ville være med, men de kunne ikke få lokket av. Nøtteknekkeren slo kollbøtter, og griffelen gjorde kommers på tavlen; det var et spetakkel så kanarifuglen våknet og begynte å snakke med, og det på vers. De to eneste som ikke rørte seg av stedet, var tinnsoldaten og den lille danserinne. Hun holdt seg så rank på tåspissen og begge armene utad; han var likså standhaftig på sitt ene ben, hans øyne vek ikke et øyeblikk fra henne.

Nå slo klokken tolv, og klask, der sprang lokket av snusdåsen, men der var ingen tobakk i, nei, men en lite sort troll, det var sånt et kunststykke.

"Tinnsoldat!" sa trollet, "vil du holde dine øyne hos deg selv!" Men tinnsoldaten lot som han ikke hørte det. "Ja, bare vent til i morgen!" sa trollet. Da det nå ble morgen og barna kom opp, ble tinnsoldaten stilt i vinduet, og

enten det nå var trollet eller trekken, like med ett fløy vinduet opp, og soldaten gikk på hodet ut fra fjerde etasje. Det var en skrekkelig fart, han vendte benet like i været og ble stående på kasketten med bajonetten nede imellom brostenene.

Tjenestepiken og den lille gutten kom straks ned for å søke; men skjønt de var i ferd med å trå på ham, kunne de dog ikke se ham. Hadde tinnsoldaten ropt: her er jeg! så hadde de nok funnet ham, men han fant det ikke passende å skrike høyt da han var i uniform. Nå begynte det å regne, den ene dråpe falt tettere enn den annen, det ble et ordentlig regnskyll; da det var forbi, kom der to gategutter. "Se der, du!" sa den ene, "der ligger en tinnsoldat! Han skal ut å seile!" Og så gjorde de en båt av en avis, satte tinnsoldaten midt i den, og nå seilte han ned av rennestenen; begge guttene løp ved siden og klappet i hendene. Bevar oss vel! Hvilke bølger som gikk i rennestenen, og hvilken strøm der var; ja, det hadde da også skyllregnet. Papirbåten vippet opp og ned, og imellom så dreide den så raskt så det dirret i tinnsoldaten; men han ble standhaftig, forandret ikke en mine, så rett frem og holdt geværet i armen. Like med ett drev båten inn under et langt rennestensbrett; der ble like mørkt som om han var i esken. "Mon tro hvor jeg nå kommer hen," tenkte han. "Ja, ja, det er trollets skyld! Akk, satt dog den lille jomfru her i båten, så måtte her gjerne være dobbelt så mørkt!" I det samme kom der en stor vannrotte som bodde under rennestensbrettet. "Har du pass?" spurte rotten. "Hit med passet!" Men tinnsoldaten tidde stille og holdt enda fastere på geværet. Båten for avsted og rotten baketter. Hu, hvor den skar tenner og ropte til pinne og strå: "Stopp ham! Stopp ham! Han har ikke betalt toll! Han har ikke vist pass!" Men strømmen ble sterkere og sterkere! Tinnsoldaten kunne allerede øyne den lyse dag foran hvor brettet slapp, men han hørte også en brusende lyd som nok kunne gjøre en tapper mann forskrekket. Tenk dog, rennestenen styrtet hvor brettet endte, like ut i en stor kanal, det ville være like farlig for ham som for oss å seile ned av et stort vannfall. Nå var han allerede så nær ved at han ikke kunne stanse. Båten for ut, den stakkars tinnsoldat holdt seg så stiv han kunne, ingen skulle si om ham at han

hennes ansikt. Den lille jomfru strakte begge armer ut, for hun var en danserinne, og så løftet hun sitt ene ben så høyt i været at tinnsoldaten slett ikke kunne finne det og trodde at hun kun hadde ett ben liksom han. «Det var en kone for meg!» tenkte han. «Men hun er noe fornem, hun bor i et slott, jeg har kun en eske, og den er vi 25 om, det er ikke et sted for henne! Dog må jeg se å bli kjent med henne!» Og så la han seg så lang han var bak en snusdåse som stod på bordet. Der kunne han virkelig se på den lille fine dame som ble ved å stå på ett ben uten å komme ut av balansen. Da det ble ut på aftenen, kom alle de andre tinnsoldater i sin eske og folkene i huset gikk til sengs. Nå begynte leketøyet å leke, både å komme på visitter, føre krig og holde ball. Tinnsoldatene raslet i esken, for de ville være med, men de kunne ikke få lokket av. Nøtteknekkeren slo kollbøtter, og griffelen gjorde kommers på tavlen; det var et spetakkel så kanarifuglen våknet og begynte å snakke med, og det på vers. De to eneste som ikke rørte seg av stedet, var tinnsoldaten og den lille danserinne. Hun holdt seg så rank på tåspissen og begge armene utad; han var likså standhaftig på sitt ene ben, hans øyne vek ikke et øyeblikk fra henne. Nå slo klokken tolv, og klask, der sprang lokket av snusdåsen, men der var ingen tobakk i, nei, men en lite sort troll, det var sånt et kunststykke. «Tinnsoldat!» sa trollet, «vil du holde dine øyne hos deg selv!» Men tinnsoldaten lot som han ikke hørte det. «Ja, bare vent til i morgen!» sa trollet. Da det nå ble morgen og barna kom opp, ble tinnsoldaten stilt i vinduet, og enten det nå var trollet eller trekken, like med ett fløy vinduet opp, og soldaten gikk på hodet ut fra fjerde etasje. Det var en skrekkelig fart, han vendte benet like i været og ble stående på kasketten med bajonetten nede imellom brostenene. Tjenestepiken og den lille gutten kom straks ned for å søke; men skjønt de var i ferd med å trå på ham, kunne de dog ikke se ham. Hadde tinnsoldaten ropt: her er jeg! så hadde de nok funnet ham, men han fant det ikke passende å skrike høyt da han var i uniform. Nå begynte det å regne, den ene dråpe falt tettere enn den annen, det ble et ordentlig regnskyll; da det var forbi, kom der to gategutter. «Se der, du!» sa den ene, «der ligger en tinnsoldat! Han skal ut å seile!» Og så gjorde de en båt av en avis, satte tinnsoldaten midt i den, og nå seilte han ned av rennestenen; begge guttene løp ved siden og klappet i hendene. Bevar oss vel! Hvilke bølger som gikk i rennestenen, og hvilken strøm der var; ja, det hadde da også skyllregnet. Papirbåten vippet opp og ned, og imellom så dreide den så raskt så det dirret i tinnsoldaten; men han ble standhaftig, forandret ikke en mine, så rett frem og holdt geværet i armen. Like med ett drev båten inn under et langt rennestensbrett; der ble like mørkt som om han var i esken. «Mon tro hvor jeg nå kommer hen,» tenkte han. «Ja, ja, det er trollets skyld! Akk, satt dog den lille jomfru her i båten, så måtte her gjerne være dobbelt så mørkt!» I det samme kom der en stor vannrotte som bodde under rennestensbrettet. «Har du pass?» spurte rotten. «Hit med passet!» Men tinnsoldaten tidde stille og holdt enda fastere på geværet. Båten for avsted og rotten baketter. Hu, hvor den skar tenner og ropte til pinne og strå: «Stopp ham! Stopp ham! Han har ikke betalt toll! Han har ikke vist pass!» Men strømmen ble sterkere og sterkere! Tinnsoldaten kunne allerede øyne den lyse dag foran hvor brettet slapp, men han hørte også en brusende lyd som nok kunne gjøre


stå på ett ben uten å komme ut av balansen. Da det ble ut på aftenen, kom alle de andre tinnsoldater i sin eske og

folkene i huset gikk til sengs. Nå begynte leketøyet å leke, både å komme på visitter, føre krig og holde ball. Tinnsoldatene raslet i esken, for de ville være med, men de kunne ikke få lokket av. Nøtteknekkeren slo kollbøtter, og griffelen gjorde kommers på tavlen; det var et spetakkel så kanarifuglen våknet og begynte å snakke med, og det på vers. De to eneste som ikke rørte seg av stedet, var tinnsoldaten og den lille danserinne. Hun holdt seg så rank på tåspissen og begge armene utad; han var likså standhaftig på sitt ene ben, hans øyne vek ikke et øyeblikk fra henne.

Nå slo klokken tolv, og klask, der sprang lokket av snusdåsen, men der var ingen tobakk i, nei, men en lite sort troll, det var sånt et kunststykke.

"Tinnsoldat!" sa trollet, "vil du holde dine øyne hos deg selv!" Men tinnsoldaten lot som han ikke hørte det. "Ja, bare vent til i morgen!" sa trollet. Da det nå ble morgen og barna kom opp, ble tinnsoldaten stilt i vinduet, og

enten det nå var trollet eller trekken, like med ett fløy vinduet opp, og soldaten gikk på hodet ut fra fjerde etasje. Det var en skrekkelig fart, han vendte benet like i været og ble stående på kasketten med bajonetten nede imellom brostenene.

Tjenestepiken og den lille gutten kom straks ned for å søke; men skjønt de var i ferd med å trå på ham, kunne de dog ikke se ham. Hadde tinnsoldaten ropt: her er jeg! så hadde de nok funnet ham, men han fant det ikke passende å skrike høyt da han var i uniform. Nå begynte det å regne, den ene dråpe falt tettere enn den annen, det ble et ordentlig regnskyll; da det var forbi, kom der to gategutter. "Se der, du!" sa den ene, "der ligger en tinnsoldat! Han skal ut å seile!" Og så gjorde de en båt av en avis, satte tinnsoldaten midt i den, og nå seilte han ned av rennestenen; begge guttene løp ved siden og klappet i hendene. Bevar oss vel! Hvilke bølger som gikk i rennestenen, og hvilken strøm der var; ja, det hadde da også skyllregnet. Papirbåten vippet opp og ned, og imellom så dreide den så raskt så det dirret i tinnsoldaten; men han ble standhaftig, forandret ikke en mine, så rett frem og holdt geværet i armen. Like med ett drev båten inn under et langt rennestensbrett; der ble like mørkt som om han var i esken. "Mon tro hvor jeg nå kommer hen," tenkte han. "Ja, ja, det er trollets skyld! Akk, satt dog den lille jomfru her i båten, så måtte her gjerne være dobbelt så mørkt!" I det samme kom der en stor vannrotte som bodde under rennestensbrettet. "Har du pass?" spurte rotten. "Hit med passet!" Men tinnsoldaten tidde stille og holdt enda fastere på geværet. Båten for avsted og rotten baketter. Hu, hvor den skar tenner og ropte til pinne og strå: "Stopp ham! Stopp ham! Han har ikke betalt toll! Han har ikke vist pass!" Men strømmen ble sterkere og sterkere! Tinnsoldaten kunne allerede øyne den lyse dag foran hvor brettet slapp, men han hørte også en brusende lyd som nok kunne gjøre en tapper mann forskrekket. Tenk dog, rennestenen styrtet hvor brettet endte, like ut i en stor kanal, det ville være like farlig for ham som for oss å seile ned av et stort vannfall. Nå var han allerede så nær ved at han ikke kunne stanse. Båten for ut, den stakkars tinnsoldat holdt seg så stiv han kunne, ingen skulle si om ham at han


blunket med øynene. Båten snurret tre fire ganger rundt og var fylt med vann like til randen, den måtte synke. Tinnsoldaten stod i vann til halsen og dypere og dypere sank båten, mer og mer løste papiret seg opp. Nå gikk vannet over soldatens hode, - da tenkte han på den lille nydelige danserinne som han aldri mer skulle få se; og det klang for tinnsoldatens øre: Fare, fare, krigsmann! Døden skal du lide! Nå gikk papiret i stykker, og tinnsoldaten styrtet igjennom - men ble i det samme slukt av en stor fisk. Nei, hvor mørkt det var der inne! Det var enda verre enn under rennestensbrettet, og så var der så snevert; men tinnsoldaten var standhaftig og lå så lang han var med geværet i armen. - Fisken for omkring, den gjorde de aller forferdeligste bevegelser; endelig ble den ganske stille, der for som en lynstråle gjennom den. Lyset skinte ganske klart, og en ropte høyt: "Tinnsoldat!" Fisken var blitt fanget, brakt på torvet, solgt og kommet opp i kjøkkenet hvor piken skar den opp med en stor kniv. Hun tok med sine to fingrer soldaten midt om livet og bar ham inn i stuen hvor de alle sammen ville se sådan en merkverdig mann som hadde reist om i maven på en fisk; men tinnsoldaten var slett ikke stolt. De stilte ham opp på bordet og der - nei, hvor det kan gå underlig til i verden! Tinnsoldaten var i den samme stue han hadde vært i før, han så de samme barn, og leketøyet stod på bordet; det deilige slott med den nydelige lille danserinne; hun holdt seg ennå på det ene ben og hadde det annet høyt i været, hun var også standhaftig. Det rørte tinnsoldaten, han var i ferd med å gråte tinn, men det passet seg ikke. Han så på henne, og hun så på ham, men de sa ikke noe. I det samme tok den ene av småguttene og kastet soldaten like inn i kakkelovnen, og han gav slett ingen grunn for det; det var sikkert trollet i dåsen som var skyld i det. Tinnsoldaten stod ganske belyst og følte en hete som var forferdelig, men om det var av den virkelige ild eller av kjærlighet, det visste han ikke. Farvene var rent gått av ham, om det var skjedd på reisen eller det var av sorg, kunne ingen si. Han så på den lille jomfru, hun så på ham, og han følte han smeltet, men ennå stod han standhaftig med geværet i armen. Da gikk der en dør opp, vinden tok i danserinnen og hun fløy lik en sylfide like inn i kakkelovnen til tinnsoldaten, blusset opp i lue og var borte. Så smeltet tinnsoldaten til en klatt, og da piken dagen etter tok asken ut, fant hun ham som et lite tinnhjerte. Av danserinnen derimot var der kun paljetten, og den var brent kullsort.

1838 Gevant plagg som henger løst med folder, et slags finere skjerf Paljett metallpynt Fornem fin Bli ved fortsette Griffel skriveredskap Kommers spetakkel, leven, skøyerstreker Kunststykke den kunne gjøre kunster, en slags trylleeske Kaskett skyggelue Skyllregne høljregne Like med ett i det samme Vannfall foss Snevert trangt Sylfide kvinnelig luftånd

en tapper mann forskrekket. Tenk dog, rennestenen styrtet hvor brettet endte, like ut i en stor kanal, det ville være like farlig for ham som for oss å seile ned av et stort vannfall. Nå var han allerede så nær ved at han ikke kunne stanse. Båten for ut, den stakkars tinnsoldat holdt seg så stiv han kunne, ingen skulle si om ham at han blunket med øynene. Båten snurret tre fire ganger rundt og var fylt med vann like til randen, den måtte synke. Tinnsoldaten stod i vann til halsen og dypere og dypere sank båten, mer og mer løste papiret seg opp. Nå gikk vannet over soldatens hode, – da tenkte han på den lille nydelige danserinne som han aldri mer skulle få se; og det klang for tinnsoldatens øre: Fare, fare, krigsmann! Døden skal du lide!

Nå gikk papiret i stykker, og tinnsoldaten styrtet igjennom – men ble i det samme slukt av en stor fisk. Nei, hvor mørkt det var der inne! Det var enda verre enn under rennestensbrettet, og så var der så snevert; men tinnsoldaten var standhaftig og lå så lang han var med geværet i armen. - Fisken for omkring, den gjorde de aller forferdeligste bevegelser; endelig ble den ganske stille, der for som en lynstråle gjennom den. Lyset skinte ganske klart, og en ropte høyt: «Tinnsoldat!» Fisken var blitt fanget, brakt på torvet, solgt og kommet opp i kjøkkenet hvor piken skar den opp med en stor kniv. Hun tok med sine to fingrer soldaten midt om livet og bar ham inn i stuen hvor de alle sammen ville se sådan en merkverdig mann som hadde reist om i maven på en fisk; men tinnsoldaten var slett ikke stolt. De stilte ham opp på bordet og der - nei, hvor det kan gå underlig til i verden! Tinnsoldaten var i den samme stue han hadde vært i før, han så de samme barn, og leketøyet stod på bordet; det deilige slott med den nydelige lille danserinne; hun holdt seg ennå på det ene ben og hadde det annet høyt i været, hun var også standhaftig. Det rørte tinnsoldaten, han var i ferd med å gråte tinn, men det passet seg ikke. Han så på henne, og hun så på ham, men de sa ikke noe. I det samme tok den ene av småguttene og kastet soldaten like inn i kakkelovnen, og han gav slett ingen grunn for det; det var sikkert trollet i dåsen som var skyld i det. Tinnsoldaten stod ganske belyst og følte en hete som var forferdelig, men om det var av den virkelige ild eller av kjærlighet, det visste han ikke. Farvene var rent gått av ham, om det var skjedd på reisen eller det var av sorg, kunne ingen si. Han så på den lille jomfru, hun så på ham, og han følte han smeltet, men ennå stod han standhaftig med geværet i armen. Da gikk der en dør opp, vinden tok i danserinnen og hun fløy lik en sylfide like inn i kakkelovnen til tinnsoldaten, blusset opp i lue og var borte. Så smeltet tinnsoldaten til en klatt, og da piken dagen etter tok asken ut, fant hun ham som et lite tinnhjerte. Av danserinnen derimot var der kun paljetten, og den var brent kullsort. 1838

gevant klesplagg eller skjerf paljett metallpynt fornem fin bli ved halde fram/fortsette griffel skrivereiskap/skriveredskap kommers spetakkel, leven, skøyarstrekar/spetakkel, leven, skøyerstreker

kunststykke ei slags trylleeske/en slags trylleeske kaskett skyggelue skyllregne høljregne like med ett i det same/i det samme vannfall foss snevert trongt/trangt

peugeot.no

Pris er inkl. frakt og leveringsomkostninger levert Drammen. CO2 utslipp kun 104 g/km.Drivstofforbruk blandet kjøring kun 0,40 l/mil. Forbehold om trykkfeil. Bildet er illustrasjonsfoto og utstyr kan avvike

Med nye Peugeot 508 RXH er hjelpen aldri langt unna. Dette gir deg trygghet når hvert minutt teller. Dersom kollisjons- putene eller beltestrammerne utløses, vil bilens SOS-system sørge for at bilen lokaliseres og at det automatisk opprettes telefonkontakt med personene i bilen. Vi kaller det hverdagsluksus. Nye Peugeot 508 RXH får du til kun kr 499.900,-.

AUTOMATISK NØDOPPRINGING. VI KALLER DET HVERDAGSLUKSUS.




Volvo XC70 D4 AWD Dynamic Edition. – fra kr 548 900,–* (Kundefordel kr 54 300,–)

I Volvo XC70 tar du deg frem hele veien med stil og kraft. Dynamic Edition byr på unik design og det meste en bilfører med høye forventninger kan ønske seg. Kom inn til oss for en bilopplevelse utover det vanlige – til en uvanlig bra pris. Velkommen!

Forbered deg på eventyrNye Volvo XC70 Dynamic Edition tar deg lenger

volvocars.no

FOR PRØVEKJØRING SEND ”XC70” TIL 2330

* Veil. pris inkl. frakt-, leverings- og adm. kostnader levert Oslo. Manuelt gir, 163 hk. Tilbudet gjelder ved bestilling av ny 2015-modell ut 2014 eller så langt lageret rekker. Gj.sn. forbruk 5,3–6,4 l/100 km, CO2-utslipp 139–169 g/km. Alle Volvos dieselmodeller har partikkelfilter som standard. Forbehold om trykkfeil. Avbildet bil kan ha ekstrautstyr. Treff Volvo på facebook.com/volvocarsno

Volvo XC70 D4 AWD Dynamic Edition inneholder:

• Skinninteriør m/kontrastsøm• Dynamic alu.paneler og «sjalusi»• Dynamic seter• High gloss sorte sidespeil• High gloss under bakrute

• High gloss-lister bak• High gloss innlegg over LED-lys• High gloss rundt sideruter• High gloss sorte rails• Sportschassis (ikke senket)

• Sport girspakhode• Sport gulvmatter• Sport pedaler• Sport ratt• Sensus Navigasjon

• Digitalt instrumentpanel• High Performance Stereo Sensus Connect

m/Internettbrowser, apper, audiostreaming, Bluetooth® m.m.

• 18" Freja Diamond Cut alu. felger


Selma Lønning Aarø

Venstre hånd over høyre skulder En mørkhåret kvinne står sammen med mannen som skal bli far til barnet hun bærer. De kysser hverandre, raskt. I den skarpe vintersola legger han ikke noen merkbar lidenskap for dagen. Han er brydd. Det er tydelig.

Barnet hun bærer er ennå ikke synlig, bare en vag antydning fra skambenet og opp mot navlen, men tanken på det opptar henne fullt og helt, ikke våkenettene og bleieskiftene, ikke bekymringene og kjærligheten, men tanken på at han snart må få vite, at hun må dele barnet og forventningene med ham. Hun vil fortelle om barnet. Det er akkurat det hun er i ferd med å gjøre, men hun vet ikke hvilke ord hun skal ta i bruk. Hun svelger det ene ordet etter det andre, de blir dempede lyder fra strupen. Hun vil legge leppene mot øret hans og hviske at barnet er underveis, men noe kommer i veien.

Han tenker på ikke å bli sett. Han beveger seg som et jaget dyr, ser seg urolig rundt, værer, stopper opp – og plutselig, uten noen åpenbar forklaring, styrter han ut i veien. Det er selvfølgelig da bilen kommer. Den har ikke engang stor fart, men sammenstøtet er ikke til å unngå. Bilfronten treffer ham i den høyre siden, smertefullt og overraskende. Kvinnen bak rattet i bilen kan umulig forutse at denne velkledde, tilsynelatende alminnelige mannen, plusetlig skulle løpe ut i veien på den måten.

Mannen blir liggende på asfalten. Det underlige er at den mørkhårede kvinnen ikke løper bort til ham, ikke tar hånden hans i sin, ikke ringer etter ambulanse med skjelvende hender.

Hun gjør ingen av disse tingene. Hun simpelthen forlater åstedet. Snur ryggen til alt sammen som om hun er likegyldig til, eller skyldig i, det som har skjedd.

Mannen blir liggende livløs på den mørke asfalten. Sola skinner ennå, men snart vil den drukne i desembermørket. Brøytekantene er brune og beskjedne. Det er blod der, ved hodet. Det glinser seigt i den raskt dalende sola. Han er ikke død. Han puster. Et stykke unna stopper kvinnen opp, som om hun har glemt noe. Hun blir stående tafatt på asfalten og det ser ikke ut til at noe av det som har skjedd i gatekrysset angår henne. To eldre menn kommer bort til politiet. På lang avstand kan man se at mennene er sprekkeferdige. Politiet har allerede informasjonen de trenger, men de spør høflig om noen av dem har sett noe.

– Vi så alt, sier den minste av mennene triumferende. – Først så de ut til å være et helt vanlig par. De stod på fortauet. Han kysset henne, raskt. Så plutselig var det som om noe stakk ham. Han gjorde en brå bevegelse og løp ut i veien. Han må ha hørt noe eller sett noe. Jeg registrerte ikke noe som kunne forklare reaksjonen hans.


Venstre hånd over høyre skulderEn mørkhåret kvinne står sammen med mannen som skal bli far til barnet hun bærer. De kysser hverandre, raskt. I den skarpe vintersola legger han ikke noen merkbar lidenskap for dagen. Han er brydd. Det er tydelig. Barnet hun bærer er ennå ikke synlig, bare en vag antydning fra skambenet og opp mot navlen, men tanken på det opptar henne fullt og helt, ikke våkenettene og bleieskiftene, ikke bekymringene og kjærligheten, men tanken på at han snart må få vite, at hun må dele barnet og forventningene med ham. Hun vil fortelle om barnet. Det er akkurat det hun er i ferd med å gjøre, men hun vet ikke hvilke ord hun skal ta i bruk. Hun svelger det ene ordet etter det andre, de blir dempede lyder fra strupen. Hun vil legge leppene mot øret hans og hviske at barnet er underveis, men noe kommer i veien. Han tenker på ikke å bli sett. Han beveger seg som et jaget dyr, ser seg urolig rundt, værer, stopper opp – og plutselig, uten noen åpenbar forklaring, styrter han ut i veien. Det er selvfølgelig da bilen kommer. Den har ikke engang stor fart, men sammenstøtet er ikke til å unngå. Bilfronten treffer ham i den høyre siden, smertefullt og overraskende. Kvinnen bak rattet i bilen kan umulig forutse at denne velkledde, tilsynelatende alminnelige mannen, plutselig skulle løpe ut i veien på den måten. Mannen blir liggende på asfalten. Det underlige er at den mørkhårede kvinnen ikke løper bort til ham, ikke tar hånden hans i sin, ikke ringer etter ambulanse med skjelvende hender. Hun gjør ingen av disse tingene. Hun simpelthen forlater åstedet. Snur ryggen til alt sammen som om hun er likegyldig til, eller skyldig i, det som har skjedd. Mannen blir liggende livløs på den mørke asfalten. Sola skinner ennå, men snart vil den drukne i desembermørket. Brøytekantene er brune og beskjedne. Det er blod der, ved hodet. Det glinser seigt i den raskt dalende sola. Han er ikke død. Han puster. Et stykke unna stopper kvinnen opp, som om hun har glemt noe. Hun blir stående tafatt på asfalten og det ser ikke ut til at noe av det som har skjedd i gatekrysset angår henne.

To eldre menn kommer bort til politiet. På lang avstand kan man se at mennene er sprekkeferdige. Politiet har allerede informasjonen de trenger, men de spør høflig om noen av dem har sett noe. – Vi så alt, sier den minste av mennene triumferende. – Først så de ut til å være et helt vanlig par. De stod på fortauet. Han kysset henne, raskt. Så plutselig var det som om noe stakk ham. Han gjorde en brå bevegelse og løp ut i veien. Han må ha hørt noe eller sett noe. Jeg registrerte ikke noe som kunne forklare reaksjonen hans.



Venstre hånd over høyre skulder En mørkhåret kvinne står sammen med mannen som skal bli far til barnet hun bærer. De kysser hverandre, raskt. I den skarpe vintersola legger han ikke noen merkbar lidenskap for dagen. Han er brydd. Det er tydelig.

Barnet hun bærer er ennå ikke synlig, bare en vag antydning fra skambenet og opp mot navlen, men tanken på det opptar henne fullt og helt, ikke våkenettene og bleieskiftene, ikke bekymringene og kjærligheten, men tanken på at han snart må få vite, at hun må dele barnet og forventningene med ham. Hun vil fortelle om barnet. Det er akkurat det hun er i ferd med å gjøre, men hun vet ikke hvilke ord hun skal ta i bruk. Hun svelger det ene ordet etter det andre, de blir dempede lyder fra strupen. Hun vil legge leppene mot øret hans og hviske at barnet er underveis, men noe kommer i veien.

Han tenker på ikke å bli sett. Han beveger seg som et jaget dyr, ser seg urolig rundt, værer, stopper opp – og plutselig, uten noen åpenbar forklaring, styrter han ut i veien. Det er selvfølgelig da bilen kommer. Den har ikke engang stor fart, men sammenstøtet er ikke til å unngå. Bilfronten treffer ham i den høyre siden, smertefullt og overraskende. Kvinnen bak rattet i bilen kan umulig forutse at denne velkledde, tilsynelatende alminnelige mannen, plusetlig skulle løpe ut i veien på den måten.

Mannen blir liggende på asfalten. Det underlige er at den mørkhårede kvinnen ikke løper bort til ham, ikke tar hånden hans i sin, ikke ringer etter ambulanse med skjelvende hender.

Hun gjør ingen av disse tingene. Hun simpelthen forlater åstedet. Snur ryggen til alt sammen som om hun er likegyldig til, eller skyldig i, det som har skjedd.

Mannen blir liggende livløs på den mørke asfalten. Sola skinner ennå, men snart vil den drukne i desembermørket. Brøytekantene er brune og beskjedne. Det er blod der, ved hodet. Det glinser seigt i den raskt dalende sola. Han er ikke død. Han puster. Et stykke unna stopper kvinnen opp, som om hun har glemt noe. Hun blir stående tafatt på asfalten og det ser ikke ut til at noe av det som har skjedd i gatekrysset angår henne. To eldre menn kommer bort til politiet. På lang avstand kan man se at mennene er sprekkeferdige. Politiet har allerede informasjonen de trenger, men de spør høflig om noen av dem har sett noe.

– Vi så alt, sier den minste av mennene triumferende. – Først så de ut til å være et helt vanlig par. De stod på fortauet. Han kysset henne, raskt. Så plutselig var det som om noe stakk ham. Han gjorde en brå bevegelse og løp ut i veien. Han må ha hørt noe eller sett noe. Jeg registrerte ikke noe som kunne forklare reaksjonen hans.


Når dialekt blir maktspråk NORSKE DIALEKTER. «Hvorfor insisterer nordmenn på å snakke alle disse ubegripelige dialektene sine? Hvorfor kan de ikke snakke slik at en stakkars nybegynner kan forstå?»

Åsta Øvregaard, universitetslektor, norsk som andrespråk, NTNU, Trondheim

Vakre, russiske Tatjana, norskstudenten min, virket ganske oppgitt. Hun hadde lært seg norsk på rekordtid, for ikke lenge etter sine første leksjoner i Trondheim, hadde hun truffet Bjørn, født og oppvokst her, og forelskelsen gjorde henne topp motivert. I klasserommet lærte hun bokmål, mens Bjørn snakket trøndersk. Det var til å leve med, trøndersk omga henne overalt, og Bjørn kunne forklare når hun sto fast. Nå hadde hun truffet sin fremtidige svigermor. De hadde selvfølgelig vært spente begge to, men for Tatjana ble møtet først og fremst en språklig utfordring. Bjørns mor kom fra Stavanger, og stavangersk var langt fra både bokmål og trøndersk! Så hvorfor kunne hun ikke gjøre det litt lettere for Tatjana, og snakke bokmål?

Nei, de fleste nordmenn gjør det ikke lett for utlendinger – som må investere mye tid og arbeid i å lære dette for mange vanskelige språket. I det øyeblikket norskstudentene forlater det trygge klasserommet, begir seg ut i geografien og prøver seg håpefullt på kontakt med de innfødte, oppdager de meget raskt at det ikke holder å forstå dere og jeg – her gjelder like gjerne dykk, dokker, dikkon og e, æ, eg, i, je!

Et visst språklig mangfold må man forholde seg til, uansett hvilket språksamfunn man beveger seg i. Likevel må det kunne sies at Norge er nokså spesielt, i alle fall i europeisk sammenheng. Dialektene har en uvanlig sterk status her. Normalisert talespråk står mye sterkere i de fleste andre europeiske land, inkludert Sverige og Danmark. Tatjana gikk så langt som å hevde at det ikke finnes dialekter i Russland, noe det selvsagt gjør, men bl.a. fordi man lett blir sett ned på hvis man snakker dialekt der, er det mye mindre utbredt enn i Norge.

Men språkforskere i andre land misunner oss faktisk vårt språklige mangfold. Den britiske sosiolingvisten Peter Trudgill, som kjenner norske forhold godt, mener at språkstriden mellom nynorsk og bokmål har ført til en større språklig bevissthet i den norske befolkningen enn det som er vanlig ellers i Europa, noe som igjen har gitt oss større språklig toleranse og frihet. Et flertall i befolkningen bruker dialekt og er vant til å tenke positivt omkring det. Dialektbruk står for identitet, tradisjon, ekthet. I Norge kan selv topp-politikere og kronprinsesser snakke dialekt! Normalisering av talespråket, som i andre land kan være nødvendig for å oppnå respekt, blir her ofte forbundet med knot, tilgjorthet, maktspråk osv.

Nordiske språkforskere la i 2005 frem en rapport om situasjonen blant ungdom i de tre skandinaviske land – hvem forstår de andres språk best?

Nordmennene scoret klart høyest – til og med norsk innvandrerungdom forsto svensk og dansk klart bedre enn svenske og danske ungdommer forsto nabospråkene! En av forklaringene forskerne ga, var at nordmenn er vant til språklig mangfold, derfor opparbeider de seg også en språkkompetanse som gjør dem bedre i stand til å forstå også nabospråkene.

Dette har nordmenn grunn til å være stolte over, for språkkompetanse og språklig bevissthet er verdifullt. Men det er én type språkkompetanse vi scorer ualminnelig dårlig på, og det er evnen til å snakke et normalisert talespråk. Tatjana vil gjerne integreres i det norske samfunnet. Hvis bare innvandreren skal anstrenge seg, er det ikke snakk om integrering, men assimilering. Integrering krever at vi med norsk som morsmål legger til rette for at hun skal kunne forstå oss. Da blir språklæringens motbakker lettere. Det er i grunnen helt opplagt at begge parter prøver å legge til rette for hverandre i en kommunikasjonssituasjon. Vi gjør det hele tiden – snakker enklere til barn enn til voksne, unngår faguttrykk når vi henvender oss til folk utenfor lauget osv. Det er faktisk vanlig høflighet. Hvorfor er det da så mange som tviholder på dialekten i samtale med utlendinger? Jeg tror ikke det skyldes uvilje eller bevisst uhøflighet. Normalisering er en ferdighet, noe som krever litt trening. Jeg tror at mange rett og slett synes at det er vanskelig og flaut å normalisere. Pendelen har snudd for lenge siden, man er heldigvis ikke rå og udannet lenger om man snakker dialekt. Men i kampen for demokratisering og likeverd, er normalisering blitt stemplet som klassesvik og forfengelighet.

Siden dialektbruk er så allment akseptert, er vi ikke nødt til å normalisere, derfor gjør vi det heller ikke, og dermed får vi ingen trening i det. Da føler vi oss gjerne klossete de sjeldne gangene vi prøver. Men å prøve – vel å merke i de situasjonene der det er ønskelig av hensyn til lytteren – er likevel mer høflig og hensynsfullt enn å velge minste motstands vei. Noen vil kanskje innvende at lytterne må streve litt hvis de noensinne skal lære å forstå andre språkvarianter – dialekter eller slang eller hva det måtte være – og det er jeg ikke uenig i. Men det er ingen unnskyldning for at vi, som behersker majoritetsspråket og dialektene, skal legge hele byrden over på lyttere som er i en strevsom læresituasjon. Da risikerer vi å bruke dialekten som maktspråk. Og det er vel ikke meningen.

Aftenposten 27.01.2008

Vakre, russiske Tatjana, norskstudenten min, virket ganske oppgitt. Hun hadde lært seg norsk på rekordtid, for i Trondheim hadde hun truffet Bjørn, født og oppvokst her, og forelskelsen gjorde henne topp motivert. I klasserommet lærte hun bokmål, mens Bjørn snakket trøndersk. Det var til å leve med, trøndersk omga henne overalt, og Bjørn kunne forklare når hun sto fast. Nå hadde hun truffet sin fremtidige svigermor. De hadde selvfølgelig vært spente begge to, men for Tatjana ble møtet først og fremst en språklig utfordring. Bjørns mor kom fra Stavanger, og stavangersk var langt fra både bokmål og trøndersk! Så hvorfor kunne hun ikke gjøre det litt lettere for Tatjana, og snakke bokmål? Nei, de fleste nordmenn gjør det ikke lett for utlendinger – som må investere mye tid og arbeid i å lære dette for mange vanskelige språket. I det øyeblikket norskstudentene forlater det trygge klasserommet, begir seg ut i geografien og prøver seg håpefullt på kontakt med de innfødte, oppdager de meget raskt at det ikke holder å forstå dere og jeg – her gjelder like gjerne dykk, dokker, dikkon og e, æ, eg , i, je! Et visst språklig mangfold må man forholde seg til, uansett hvilket språksamfunn man beveger seg i. Likevel må det kunne sies at Norge er nokså spesielt, i alle fall i europeisk sammenheng. Dialektene har en uvanlig sterk status her. Normalisert talespråk står mye sterkere i de fleste andre europeiske land, inkludert Sverige og Danmark. Tatjana gikk så langt som å hevde at det ikke finnes dialekter i Russland, noe det selvsagt gjør, men bl.a. fordi man lett blir sett ned på hvis man snakker dialekt der, er det mye mindre utbredt enn i Norge. Men språkforskere i andre land misunner oss faktisk vårt språklige mangfold. Den britiske sosiolingvisten Peter Trudgill, som kjenner norske forhold godt, mener at språkstriden mellom nynorsk og bokmål har ført til en større språklig bevissthet i den norske befolkningen enn det som er vanlig ellers i Europa, noe som igjen har gitt oss større språklig toleranse og frihet. Et flertall i befolkningen bruker dialekt og er vant til å tenke positivt omkring det. Dialektbruk står for identitet, tradisjon, ekthet. I Norge kan selv topp-politikere og kronprinsesser snakke dialekt! Normalisering av talespråket, som i andre land kan være nødvendig for å oppnå respekt, blir her ofte forbundet med knot, tilgjorthet, maktspråk osv. Nordiske språkforskere la i 2005 frem en rapport om situasjonen blant ungdom i de tre skandinaviske land – hvem forstår de andres språk best? Nordmennene scoret klart høyest – til og med norsk innvandrerungdom

forsto svensk og dansk klart bedre enn svenske og danske ungdommer forsto nabospråkene! En av forklaringene forskerne ga, var at nordmenn er vant til språklig mangfold, derfor opparbeider de seg også en språkkompetanse som gjør dem bedre i stand til å forstå også nabospråkene. Dette har nordmenn grunn til å være stolte over, for språkkompetanse og språklig bevissthet er verdifullt. Men det er én type språkkompetanse vi scorer ualminnelig dårlig på, og det er evnen til å snakke et normalisert talespråk. Tatjana vil gjerne integreres i det norske samfunnet. Hvis bare innvandreren skal anstrenge seg, er det ikke snakk om integrering, men assimilering. Integrering krever at vi med norsk som morsmål legger til rette for at hun skal kunne forstå oss. Da blir språklæringens motbakker lettere. Det er i grunnen helt opplagt at begge parter prøver å legge til rette for hverandre i en kommunikasjonssituasjon. Vi gjør det hele tiden – snakker enklere til barn enn til voksne, unngår faguttrykk når vi henvender oss til folk utenfor lauget osv. Det er faktisk vanlig høflighet. Hvorfor er det da så mange som tviholder på dialekten i samtale med utlendinger? Jeg tror ikke det skyldes uvilje eller bevisst uhøflighet. Normalisering er en ferdighet, noe som krever litt trening. Jeg tror at mange rett og slett synes at det er vanskelig og flaut å normalisere. Pendelen har snudd for lenge siden, man er heldigvis ikke rå og udannet lenger om man snakker dialekt. Men i kampen for demokratisering og likeverd, er normalisering blitt stemplet som klassesvik og forfengelighet. Siden dialektbruk er så allment akseptert, er vi ikke nødt til å normalisere, derfor gjør vi det heller ikke, og dermed får vi ingen trening i det. Da føler vi oss gjerne klossete de sjeldne gangene vi prøver. Men å prøve – vel å merke i de situasjonene der det er ønskelig av hensyn til lytteren – er likevel mer høflig og hensynsfullt enn å velge minste motstands vei. Noen vil kanskje innvende at lytterne må streve litt hvis de noensinne skal lære å forstå andre språkvarianter – dialekter eller slang eller hva det måtte være – og det er jeg ikke uenig i. Men det er ingen unnskyldning for at vi, som behersker majoritetsspråket og dialektene, skal legge hele byrden over på lyttere som er i en strevsom læresituasjon. Da risikerer vi å bruke dialekten som maktspråk. Og det er vel ikke meningen. Aftenposten 27.01.2008

Når dialekt blir maktspråkNORSKE DIALEKTER. «Hvorfor insisterer nordmenn på å snakke alle disse ubegripelige dialektene sine? Hvorfor kan de ikke snakke slik at en stakkars nybegynner kan forstå?»Åsta Øvregaard, universitetslektor, norsk som andrespråk, NTNU, Trondheim

Schweigaards gate 15 Postboks 9359 Grønland 0135 OSLO Telefon 23 30 12 00 utdanningsdirektoratet.no

Eksamen 28.05.2015 NOR1212-NOR1232 Norsk …...For norsk, samisk og framandspråka er heller ikkje...

Documents

Transcript of Eksamen 28.05.2015 NOR1212-NOR1232 Norsk …...For norsk, samisk og framandspråka er heller ikkje...