Frode Granhus

Djevelanger

Copyright © Schibsted Forlag AS, 2014Omslagsdesign: Juve DesignRepro: RenessanseMedia AS

Ombrekking: Type-it AS, TrondheimSatt med: Sabon 10,5

Trykk og innbinding: GGP Media GmbH, Tyskland 2014

ISBN: 978-82-516-8134-6

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven elleravtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid mednorsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,

og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til Maria

What words to ease the painA life to live againWhat can lift you up from this placeWhere you hold a broken heart

(C. MacDonald/R. MacDonald)RUNRIG

Prolog

Hun satt som alltid i gyngestolen. Malingen på setet og arm-lenene var for lengst slitt vekk. Stolen hadde fulgt henne gjen-nom hele livet, og fikk hun det som hun ville, kom hun til åsovne inn i den, mett av dage.

Hun la hendene i fanget. Lange fingre vokste ut fra ryn-kete håndrygger, og blodårer lå som blålige ormer underhuden. Flere av knoklene var hovne og smertefulle, uten atdet bekymret henne. I morgen var hun sikkert fin igjen. Sto-len gynget rykkvis frem og tilbake, noe som fikk medaljon-gen som hang rundt halsen til å pendle til og fra brystbeinet.Meiene var grovt tilskåret, og ingen hadde tatt seg bryet medå høvle bort ujevnhetene.

Hun likte å følge med på trafikken utenfor, men i dag vardet verken biler eller fotgjengere å se. Hun gynget rolig, formed jevne mellomrom å smile lurt til dukken som satt i sofaen.Den trengte sårt et kjoleskift, men dukkeklærne var som sun-ket i jorda. Straks de verste smertene ga seg, aktet hun å letegrundigere. Dukken kunne ikke sitte slik halvnaken.

Hun ga seg til å nynne på en sang hun ikke husket hva het,mens hun speidet ut av vinduet. Ingen sol i øst. Hun bøydeseg frem, men kunne ikke se den noe annet sted på himme-len heller. Hun fortsatte å nynne, uten å stusse noe mer overdet. Etter å ha repetert melodien et titalls ganger, fanget en lydoppmerksomheten hennes. Hun stanset gyngestolen og lyttetårvåkent noen sekunder, før hun satte den i bevegelse igjen.

9

Den knirket, som alltid, men det var en annen lyd hun haddehørt. Hun klarte ikke å fri seg fra følelsen av at hun ikke lengervar alene i huset, og kastet et nytt blikk mot dukken. Plutseligfikk hun ikke luft. Et eller annet klistret seg til nesen og mun-nen hennes. Snart ristet kroppen i desperate rykninger, menluften ville ikke ned i lungene. Hun skimtet en skygge foranseg, et uformelig ansikt som hun likevel mente å dra kjenselpå. Panikkslagen forsøkte hun å komme seg på beina, menarmene var låst til gyngestolen. Omgivelsene mistet all farge,og en intens verk fra lungene vokste seg uutholdelig – før noeplutselig løsnet. Smerten i brystet avtok, og gradvis klarte hunå orientere seg. Hun forstod at hun satt fastspent til gynge-stolen med en plastpose trædd over hodet. Og at et myntstorthull foran munnen var hennes eneste tilgang på luft.

lørdag 31. august

Kapittel 1

Det skjedde på årets varmeste dag. Moren fant til å begynnemed en slags trøst i nettopp dette, at den dagen hun fryktetskulle bli datterens siste, opprant med sol fra skyfri himmel.

Ida, som var i sitt sjette år, pendlet utålmodig med beinaunder lunsjen, mens hun pratet ivrig om alt hun skulle foretaseg. To av dukkene hadde mast på henne allerede, om en trille-tur ute i det fri, og veslevoksent hermet hun en av morensformaninger: ingen har vondt av litt frisk luft. Etter å ha pir-ket i gryteretten og drukket et stort glass hjemmelaget saft, blehun stående og trippe utålmodig. Hun var klar og hadde ingentid å miste. Kroppen buktet seg i iver mens moren kleddepå henne. En klem og et godslig klaps på baken, og endeligkunne hun gi seg av gårde. Straks hun hadde trillet dukkevog-nen ned innkjørselen, snudde hun seg mot kjøkkenvinduet. Etsmil bredte seg i ansiktet da hun oppdaget moren bak gardi-net. Stolt strøk hun hånden over det glatte kjolestoffet. Kjolenvar så godt som ny, og hadde kun vært i bruk én gang tid-ligere, under et søndagsskolebesøk en gang på forsommeren.Det vaniljefargede håret var samlet i en hestehale og avdek-ket blek hud langs hårfestet. Ansikt og underarmer var klede-lig brunfarget. Det hadde vært den mest solrike sommeren imanns minne.

Med lette hoppeskritt tok hun seg ned et smalt tråkk, somsnirklet seg forbi små knauser og krøp over avrundede berg-rygger. Selv om Ida hadde tatt sine første svømmetak denne

13

sommeren, hadde moren til gode å se henne nede ved sjøen.Frykten var fortsatt større enn nysgjerrigheten.

Akkurat idet moren slapp gardinet, snudde Ida seg og vin-ket farvel, men det var først etter at datteren hadde forsvun-net ut av syne, at et kaldt ubehag festet seg i henne. Ida haddeda ikke for vane å vinke farvel når hun lekte utendørs? Morenforsøkte å riste av seg fornemmelsen, men det gikk ikke mangeminuttene før hun ga seg til å speide etter datteren. Omsiderskimtet hun hestehalen bak en liten forhøyning, og med etsårt smil snudde hun seg og fortsatte med oppvasken. Strakshun var ferdig, tørket hun hendene med forkleet og gikk ut påtrappen. En sommervarme som kjentes mer utmattende ennbehagelig, slo imot henne. Havet lå blikkstille bak svabergene,men Ida ville aldri gå ned dit. Moren kunne ikke annet ennsmile over datterens voldsomme respekt for det våte element.Selv et svømmebasseng var en trussel som måtte overvin-nes. Hun fortsatte ned innkjørselen mens hun speidet rundtseg. Kjente på uroen igjen, men ristet på hodet over sin egenoverreaksjon og snudde idet hun nådde tråkket.

Tilbake i kjøkkenet ga hun seg til å rydde bort leker og klærmed hektisk iver, som om det brått hastet med å få huset påstell. Hun forsøkte å tvinge seg til å la være, men gang på gangble blikket dratt mot vinduet. Ingen Ida å se. Sakte og for-siktig, som om hun snek seg til en ulovlighet, gikk hun ut påtrappen igjen. Ingen lyder av barnelek, ingen tilgjorte dukke-stemmer, kun en jevn trafikkdur i det fjerne. Nølende tok hunseg ned langs tråkket. Sporene etter dukkevognen ble borteder underlaget var forsteinet av tørke, for å dukke opp igjenstraks bergknausene kastet mer skygge. Ida var i en alder derhun snakket ustanselig, men den avventende stillheten rungetfortsatt da moren var kommet et par hundre meter fra huset.

«Ida!» Stemmen var ugjenkjennelig og avslørte uroen hunfølte. Hun ropte igjen, høyere denne gangen, men kun et mildtpust svarte henne. Hun så for seg datterens første basseng-

14

besøk, vilt baksende for ikke å få vann i øynene, og rasktskrådde hun ned mot havet. Ikke lenge etter fikk hun øye pådukkevognen, i gresset ved siden av stien. Ikke veltet, ikkehenslengt, men pent oppstilt slik bare Ida ville ha gjort det.Igjen lyttet hun etter barnestemmen i det fjerne, men alt hunkunne høre, var lyden av pumpende pulsslag mot trommehin-nene.

Hun nådde frem til vognen der dukkene lå side om side medet teppe bredt over seg. Ida hadde sikkert bare tatt en litenavstikker, like fullt fortsatte hun korteste vei ned mot havet.Nesten umiddelbart tråkket hun ut av den ene skoen. Hunble stående i villrede et øyeblikk, som om det å fortsette bar-føtt innebar en erkjennelse av at noe hadde hendt datteren,før hun kjapt lirket foten inn i crocsen igjen. Hun nådde rek-ken av svaberg som bøyde av mot havet, og stålsatte seg motsynet av datterens livløse kropp i de svake dønningene. Meningen barnesko duvet mot berget, ingen rødfarget kjole drevmed undervannsstrømmene.

Selvfølgelig hadde ikke Ida gått ned til havet, det sa segselv, og da hun snudde og gikk tilbake, var hun sikker på atdatteren ville dukke opp hvert øyeblikk, stullende for seg selvog uvitende om morens bekymringer. Selvsagt fantes det enmulighet for at Ida hadde gått bort til en av naboene, selv omdet ikke bodde jevnaldrende der. Eller kanskje de hadde gåttforbi hverandre, at datteren i dette øyeblikk befant seg innei huset, og at dukker og dukkevogn var glemt for en stakketstund. Det måtte være slik. Ida hadde gått en omvei, og tattseg inn verandadøren fra baksiden. Hun presset frem et smil,forsøkte å overbevise seg selv om at det ikke fantes grunn tilbekymring, og satte kurs mot huset. Idet hun rundet en litenknaus, fanget en refleks i det knusktørre gresset oppmerksom-heten hennes. Hun dro umiddelbart kjensel på datterens hår-spenne, sølvfarget og pyntet med en sommerfugl. Den mildebrisen fikk sommerfuglvingene til å bølge mykt i vinden.

Kapittel 2

Lyden av totaktsmotoren som ble satt i revers, forflyttet seggjennom skroget. En dempet brumming, før skipet gled lyd-løst de siste meterne inn til kai. Matrosene, som stadig måtteoverdøve både kuling og storm når de ga hverandre beskje-der, snakket stillferdig seg imellom, som om noe av barskhe-ten fordunstet i finværet. Fra baug og akterende ble tau kasteti land slik at trossene kunne hales etter, og med et smell bleluken i skipssiden åpnet og landgangen dratt om bord. Hanble stående avventende til sistemann hadde gått ned leiderenfør han fulgte rolig etter.

En mild fønvind strøk langs kaien der sjauerne gjorde segklare til lossing og lasting. Til støyen fra heisekraner ogjagende trucker la han kaianlegget bak seg. Det gjorde godt ågå, selv om skrittene kjentes tyngre for hver dag, og han stadigmåtte ta små pauser. T-skjorten var allerede våt av svette, mendet skyldtes ikke bare sommervarmen. Uroen hadde arbeideti ham under hele turen. Dette var hans tredje forsøk, og allegode ting var tre, var det ikke?

Byen ble til et tåkelandskap av konturløse bygninger, oglydene blandet seg til en fjern summing. Selv om han var sliten,nøt han å kjenne at anstrengelsen hadde løst opp spenningene.Først da han hev etter pusten, sakket han farten, og gradvisfalt omgivelsene på plass igjen. Trafikken hadde avtatt, ogbebyggelsen lå mer spredt. Bare noen hundre meter til, så varhan der. Han tørket svette av pannen og ruslet rolig det siste

16

stykket. Det var dager som dette som lokket unge gutter tilsjømannsyrket, men havblikk og en kystlinje badet i sol hørtesjeldenhetene til. Virkeligheten var meterhøye bølger og lum-ske brottsjøer, piskende regn og snødrev så tett at det fjernetall sikt.

Han satte seg på en stein og myste mot det skarpe sollysetsom ble reflektert i de magre krusningene. Svabergene langsstrandlinjen avtegnet seg som forsteinede monsterbølger frade verste høststormene.

Etter et kvarters tid kom en skikkelse seilende inn i synsfel-tet hans, først som en utydelig silhuett, før en klarere rødfargeskinte gjennom. Fremdeles blendet solen ham, og han skyg-get for øynene med hånden. Skikkelsen bøyde seg – sannsyn-ligvis for å plukke blomster – og hestehalen sveipet fritt. Detvar henne.

Pulsen hamret så det gjorde vondt i brystet. Jenta føydenye blomster til buketten før hun satte kurs mot knausen hansatt på. Fremdeles gikk hun med blikket senket, tilsynelatendedypt konsentrert om de tørrsvidde vekstene. Han kastet et dis-kré blikk rundt seg, med et plutselig håp om at andre haddegjort som ham, gått ut for å nyte dagen. Han så for seg enhånd som ble løftet i en hilsen, en lett skuldertrekning overdenne uvanlige sommeren som aldri ville ta slutt, og at hanreiste seg for å strekke på stive lemmer. Et smil mot jenta oget kort nikk mot den fremmede. Så ville han rusle rolig vekk,uten å se seg tilbake. Han var bare en hyggelig fremmed somvisste å leve i nuet.

Men det var ingen andre i nærheten. Innerst inne visstehan at det heller ikke ville dukke opp noen, at det han haddebestemt seg for, var skjebnebestemt. Jenta hadde stanset oppog stod nå og betraktet de nyplukkede blomstene. En dempetnynning nådde ham, og kvalmen vokste opp i svelget. Hanbøyde hodet og talte sakte ned fra ti. Kanskje hadde jentasnudd før han løftet blikket igjen. To, en, null. Han kikket

17

opp. Kvalmen vokste seg sterkere. Hun var kommet nærmere.Hestehalen sveipet frem og tilbake, og kjolen, rød som ensolmoden tomat, strøk mykt rundt den vevre kroppen. Igjenbetraktet hun buketten, uten å legge merke til at hun ikke len-ger var alene. Han visste at om han skiftet sittestilling, så komhun til å oppdage ham. Et forsiktig kremt, og hun ville snupå sekundet. Men tungen klistret seg til ganen, og armer ogbein kjentes tunge som bly. Mens han satt slik og stirret motden røde kjolen, var det som om jenta fløt ut i en hildring.Ansikt og lemmer smeltet sammen, forvandlet kroppen til enuformelig masse. Bare rødfargen skinte skarpt. Så trådte hunklart frem for ham igjen. En sped liten jente med blomster ihendene. Hun var like foran ham.

Kapittel 3

43. døgnet nå, og høytrykket virket like urokkelig. 43 døgnuten sårt tiltrengt nedbør. Emilie Sande var bekymret oghadde vært det en tid allerede. Hun gikk med raske skrittlangs den smale skogsveien. Lukten av sommer hadde for-dampet, kun en tørr dunst hang igjen. Gresset var brunsvidd,og blomstene hang resignert med hodet. Alle ventet på regn,men ingen mer enn henne. Fint støv virvlet opp rundt føttenehennes og knaste mellom tennene. Hun harket og slapp en seigspyttestråle mot bakken. Beltet av krattskog som vokste fremforan henne, minnet om tørre ørkenvekster, og da hun nåddedet en gang myrlendte underlaget, lignet det sår og sprukkenhud. Hun tok av på et smalt tråkk som snodde seg mellomtrær med høstfargede blader. Hver gang hun gikk her, tvangbildene fra den gang seg frem, bilder hun for lengst haddeinnsett at hun aldri kunne rømme fra.

Etter å ha brøytet seg gjennom et villnis, hørte hun insekt-summing i det fjerne. Først da hun var sikker på at lydene ikkekom nærmere, dristet hun seg til å fortsette, og snart åpen-barte tjernet seg skrått nedenfor henne. En rand av svart mud-derbunn omkranset den blåsvarte overflaten, allerede skorpetav sol og vind.

Vannstanden hadde sunket mellom to og tre meter. Før ellersiden ville hemmeligheten komme for en dag.

Med mindre det begynte å regne.Hun fortsatte halvveis rundt tjernet, der en odde strakte

19

seg ut i myrvannet. Den synkende vannstanden fikk den lillelandtungen til å ligne en gigantisk soppvekst. Hun satte segpå en stein helt ytterst på odden. Om hun bare satt her og lotblikket vandre … ikke noe verdt å merke seg. Men kikket hunskrått til høyre for der hun satt, om lag ti–tolv meter fra land,skimtet hun en skygge på bunnen. En trerot, kanskje? Ville detikke være naturlig å tro at det var en trerot som hadde endtsine dager i tjernet? Heldigvis var det utenkelig at noen ga segtil å svømme i det grumsete vannet, eller enda verre: dykke.Uansett hvor intenst solen stekte eller hvor mye klærne klist-ret seg til svett hud, badet ingen i Kovtjern. Det var en del avbarnelærdommen.

Ennå kunne hun fremkalle skrekkbildene fra hun var liten,hvordan tjernet hvisket navnet hennes, som om det var for-utbestemt at hun en dag skulle ende sine dager begravd idet sleipe mudderet. Hver gang hun hadde nærmet seg densivkledde vannkanten, hadde hun kjent dragningen fra debrunsleipe bunnvekstene.

Hun ble sittende og stirre på overflaten med et mysendeblikk, for på denne måten å fjerne skarpheten fra bildet, menstraks hun åpnet øynene igjen, så hun skyggen på bunnen. Slikogså andre kunne komme til å se den.

Med mindre det begynte å regne.Hun løftet hodet og forbannet den skyfrie himmelen.