karina hollekim

følelsen av fryktDen viDunDerlige

Karina Bjørnsdatter Hollekim (født 1976) er internasjonalt kjent som basehopper og var en av verdens beste frikjørere på ski da hun ble hardt skadet i en fallskjermulykke høsten 2006. Mot alle odds er hun i dag tilbake på ski blant fjellene der hun hører hjemme. Hennes utro-lige eventyr og ukuelige livsgnist ble fanget av filmskaperen Jens Hoffmann i 20 Seconds of Joy, en prisbelønnet dokumentar som følger Karinas liv over en femårsperiode. Filmen har blant annet vunnet prisen for «Best Film» og «Peoples Choice Awards» ved den prestisjefylte Banff Mountain Film Festival. Karina har også deltatt i andre ekstremsportfilmer: Fatima’s Hand (2006), Anomaly (2006), Tangerine Dream (2005), Absolute Winter (2005), 4th Street (2005), Live a Little (2004) og Override (2003). Karina er også kjent fra TV-serien Oppdrag Sognefjorden, hvor hennes comeback som frikjører ble vist på NRK1 våren 2010.

Odd Harald Hauge (født 1956) er utdannet siviløkonom. Han har vært journalist og redak-sjonell leder i Kapital, arbeidet i aksjemegler-bransjen, vært næringslivsredaktør i Aften-posten og er grunnlegger av Nettavisen, hvor han var ansvarlig redaktør og adm.dir. Han har tidligere utgitt bøkene John Fredriksen (1991, s.m. Gunnar Stavrum), Fred Olsen (1993), Cato mot Sydpolen (1995), Knut Bry (1996), Drillo (1998), Nå er det Din Tur (2004), Storeulv (2005 s.m. Gunnar Stavrum), Drømmen om Everest (2007), I tyvenes tid (roman 2009) og Løgnerne (roman 2011).

Hvorfor setter noen livet på spill for å føle at de lever? Hva får noen til å følge drømmene helt ut? Karina Hollekim var interna-sjonalt kjent som basehopper og en av verdens beste fri kjørere på ski. I 2006 hopper hun fra et fly i noe som i utgangspunktet skal være et rutinehopp. Fallskjermen hennes svikter, og hun treffer bakken i over 100 km/t, noe som resulterer i 25 åpne brudd i beina og tap av mer enn tre liter blod. Mirakuløst nok overlevde Karina og møtte sin aller største utfordring: Å komme tilbake til livet! På veien tilbake til en aktiv tilværelse inspirerer hun folk som motivasjonstrener og foredragsholder. Den vidunderlige følelsen av frykt er en sterk og personlig beretning om en jentes uvanlige oppvekst og liv.

odd harald hauge

odd harald hauge

karina h

ollekim

Den

viDu

nD

erlige følelsen av frykt

© Gyldendal Norsk Forlag AS 2011

Omslagsdesign: Stian Hole & Laila Mjøs | Blæst

layout Design & sats:

Laila Mjøs | BlæstRepro:

RenessanseMedia AS, Asker 2011Trykk og innbinding:

Livonia Print, Latvia 2011Papir:

Arctic Volume 130 gBoken er satt med:

Auto 1 10/13

BILDEr:

Omslag: Chris «Douggs» McDougall (forside), Espen Sjølingstad Hoen / VG / Scanpix (bakside)

Simen Berg: side 81 | Matti Bernitz: side 94, 275, 276, 278Gabriela Bietola: side 197 | Thilo Brunner: side 169, 190

Jimmy Chin: side 140, 149 | Rainer Eder: side 145, 152, 154, 157, 160, 162Dan Ferrer: side 134 | F 24 Film: side 184, 193, 195Scott Gaffney: side 174 | Erlend Haugen: side 268

Espen Sjølingstad Hoen / VG / Scanpix: side 230, 239Lucas Kane: side 87 | Sindre Kinnerød: side 280

Alex Klun: side 115, 164 | Pether Mathis: side 118, 171, 212Omer Mei-Dan: side 63, 64 | Cristophe Michot: side 126, 129

Fredrik Naumann: side 253, 257 | NordicPhotos: side 40–41, 202Olav Olsen /Aftenposten / Scanpix: side 240, 272 (øverst)

Privat: side 10, 15, 19, 20, 26, 48, 50, 55, 60, 70, 73, 74, 89, 92, 96, 102, 105, 113, 121, 122, 125, 137, 177, 181, 198, 205, 209, 211, 214, 216, 218, 227, 232, 234, 246,

248, 262, 265, 266, 270, 271, 272 (nederst), 273Terje Rakke/ Nordic Life: side 32, 250 | Red Bull Photofiles: side 255

Marco Simenc: side 258 | Charlotte Sverdrup: side 4Johan Wildhagen: side 99, 189 | Matt Wimmer: side 186

ISBN 978-82-05-40077-1

Vi setter pris på kommentarer, innspill og ideer. Derfor ønsker vi oss dine tilbakemeldinger. Kontakt oss på e-post fakta@gyldendal.no,

eller send et brev til Gyldendal Litteratur, Faktaredaksjonen, Postboks 6860 St. Olavs plass,

0130 Oslo. Besøk oss på vår nettside: www.gyldendal.no/fakta

innHOlD

Forord ..... 5Prolog, 20. august 2006 ..... 7

1 Drømmen om å fly ..... 11 2 En liten gråtepause ..... 33 3 Building, Antenna, Span, Earth ..... 51 4 Karusellen snurrer ..... 77 5 Har du vinger, kan du fly ..... 97 6 Living the Dream ..... 111 7 Fatimas Hånd ..... 139 8 Været eller ikke været ..... 165 9 Jenta som sa nei ..... 18710 Levende død ..... 20311 Crying for Hours on End ..... 21312 The Long and Winding Road ..... 23313 Ut av mørket ..... 25114 Dette er min drøm ..... 269

Den viDunDerlige følelsen av frykt

karina hollekimmed Odd Harald Hauge

forord5

fOrOrDDet er ikke mange mennesker som kan identifisere seg med det å kaste seg utfor fjell. Men den drivkraften som får oss til å følge drømmen vår og til å bevare barnet i oss, finnes i oss alle.

Jeg har levd et liv litt utenom det vanlige, men min historie er likevel universell.

Vi kan alle bli utsatt for en ulykke, miste nære og kjære eller føle at vi når bunnen av ulike årsaker. Det handler om å finne tilbake livsgnisten, reise seg opp på beina, og fortsette med livet.

Å skrive denne boken har vært vanskelig og utfordrende. Heldigvis har jeg hatt Odd Harald, som har kunnet holde en viss distanse og føre en profesjonell penn. Vi har vært den perfekte balansen mellom mine følelsesmessige klisjeer og Odd Haralds gutteaktige syn på livet. Vårt samarbeid har utviklet seg til et vennskap, og det har gjort våre samtaler ærlige og naturlige.

Jeg har valgt å fortelle min historie, usminket og ærlig. Det er den eneste måten jeg kan. Jeg har selv valgt å offentliggjøre mitt liv, noe som gjør meg sårbar, men jeg tror at det er viktig å vise at man kan realisere drømmene selv om livet ikke alltid utvikler seg slik man ønsket.

Jeg er heldig som har fått leve et liv mange bare drømmer om. Heldig som har fått dele så mange øyeblikk med gode ven-ner på eksotiske steder rundt om i verden. Uansett hva som skjer i fremtiden, vil jeg alltid ha med meg disse opplevelsene og gode minnene.

De siste fem årene av mitt liv, siden 20. august 2006, har vært de tøffeste og mest krevende årene av mitt liv. Jeg har opplevd sider av meg selv som jeg ikke visste eksisterte. Det har også rørt ved hjertene til min familie, venner og ukjente, som har

forord5

fOrOrDDet er ikke mange mennesker som kan identifisere seg med det å kaste seg utfor fjell. Men den drivkraften som får oss til å følge drømmen vår og til å bevare barnet i oss, finnes i oss alle.

Jeg har levd et liv litt utenom det vanlige, men min historie er likevel universell.

Vi kan alle bli utsatt for en ulykke, miste nære og kjære eller føle at vi når bunnen av ulike årsaker. Det handler om å finne tilbake livsgnisten, reise seg opp på beina, og fortsette med livet.

Å skrive denne boken har vært vanskelig og utfordrende. Heldigvis har jeg hatt Odd Harald, som har kunnet holde en viss distanse og føre en profesjonell penn. Vi har vært den perfekte balansen mellom mine følelsesmessige klisjeer og Odd Haralds gutteaktige syn på livet. Vårt samarbeid har utviklet seg til et vennskap, og det har gjort våre samtaler ærlige og naturlige.

Jeg har valgt å fortelle min historie, usminket og ærlig. Det er den eneste måten jeg kan. Jeg har selv valgt å offentliggjøre mitt liv, noe som gjør meg sårbar, men jeg tror at det er viktig å vise at man kan realisere drømmene selv om livet ikke alltid utvikler seg slik man ønsket.

Jeg er heldig som har fått leve et liv mange bare drømmer om. Heldig som har fått dele så mange øyeblikk med gode ven-ner på eksotiske steder rundt om i verden. Uansett hva som skjer i fremtiden, vil jeg alltid ha med meg disse opplevelsene og gode minnene.

De siste fem årene av mitt liv, siden 20. august 2006, har vært de tøffeste og mest krevende årene av mitt liv. Jeg har opplevd sider av meg selv som jeg ikke visste eksisterte. Det har også rørt ved hjertene til min familie, venner og ukjente, som har

33

en liten gråtePause

2 − Beklager Karina, men dette går ikke lenger. Vi er nødt til å følge reglene.

Inspektøren på Berg videregående skole så sørgmodig på meg, hun virket oppriktig lei seg. Vi satt på hennes kontor i første etasje, i enden av gangen. Veggene var dekket av over-fylte bokhyller, i hjørnet sto to dype lenestoler med et lite bord mellom. Men min sak skulle ikke diskuteres, så jeg satt på den harde skolestolen foran pulten hennes. Jeg var innkalt for å få beskjed om at jeg var kastet ut av skolen. Jeg hadde hatt mer enn femti prosent fravær gjennom første skoleår, langt over det regelverket kunne tillate.

Jeg bare nikket. Det var ingen grunn til å protestere eller bortforklare, hun hadde helt rett. Hun var så mild og deltagende at jeg følte mest behov for å trøste henne. Jeg ble forklart hvordan jeg kunne søke om opptak til andre klasse, men hun kunne ikke garantere at jeg fikk plass på samme skole. Spørsmålet var om jeg egentlig ville fortsette?

Jeg behøvde ikke kjenne etter, jeg ville fortsette på skolen, det var jeg helt sikker på. Og jeg syntes det hadde gått litt bedre den siste tiden. Hun nikket bekreftende til det. Karakterene var til og med veldig gode, i de fag hvor jeg hadde tilstrekkelig oppmøte til å få en karakter. Det var langt fra alle.

Jeg var ikke stolt da jeg gikk derfra. De siste årene hadde jeg hatt stø kurs mot denne situasjonen, uten helt å se det. Når jeg i dag tenker tilbake på mitt første år på videregående, innser jeg at jeg ikke hadde det godt, jeg tror ikke det var full orden i topp etasjen min hele tiden. Men jeg ble ikke så lei meg, jeg hadde blitt en mester i å fortrenge ting som ikke var bra. Jeg snudde meg bare en annen vei. Det kunne jeg gjøre denne gangen også.

«Jeg va

r ikke sto

lt d

a jeg

gikk d

erfra»

33

en liten gråtePause

2 − Beklager Karina, men dette går ikke lenger. Vi er nødt til å følge reglene.

Inspektøren på Berg videregående skole så sørgmodig på meg, hun virket oppriktig lei seg. Vi satt på hennes kontor i første etasje, i enden av gangen. Veggene var dekket av over-fylte bokhyller, i hjørnet sto to dype lenestoler med et lite bord mellom. Men min sak skulle ikke diskuteres, så jeg satt på den harde skolestolen foran pulten hennes. Jeg var innkalt for å få beskjed om at jeg var kastet ut av skolen. Jeg hadde hatt mer enn femti prosent fravær gjennom første skoleår, langt over det regelverket kunne tillate.

Jeg bare nikket. Det var ingen grunn til å protestere eller bortforklare, hun hadde helt rett. Hun var så mild og deltagende at jeg følte mest behov for å trøste henne. Jeg ble forklart hvordan jeg kunne søke om opptak til andre klasse, men hun kunne ikke garantere at jeg fikk plass på samme skole. Spørsmålet var om jeg egentlig ville fortsette?

Jeg behøvde ikke kjenne etter, jeg ville fortsette på skolen, det var jeg helt sikker på. Og jeg syntes det hadde gått litt bedre den siste tiden. Hun nikket bekreftende til det. Karakterene var til og med veldig gode, i de fag hvor jeg hadde tilstrekkelig oppmøte til å få en karakter. Det var langt fra alle.

Jeg var ikke stolt da jeg gikk derfra. De siste årene hadde jeg hatt stø kurs mot denne situasjonen, uten helt å se det. Når jeg i dag tenker tilbake på mitt første år på videregående, innser jeg at jeg ikke hadde det godt, jeg tror ikke det var full orden i topp etasjen min hele tiden. Men jeg ble ikke så lei meg, jeg hadde blitt en mester i å fortrenge ting som ikke var bra. Jeg snudde meg bare en annen vei. Det kunne jeg gjøre denne gangen også.

«Jeg va

r ikke sto

lt d

a jeg

gikk d

erfra»

Learning to fly …

«Jeg va

r så m

ørkred

d at

jeg ska

lv»

51

BuilDing, antenna, sPan, eartH

3 Jeg satt på bakken, skjult av tett buskas, rett over hodet mitt var et av Californias høyeste brospenn. Av og til passerte en bil eller en lastebil over broen, men det var ikke ofte. Klokken var fire på natten og det var bekmørkt. Jeg var så mørkredd at jeg skalv, jeg kjempet for å kontrollere frykten. I tillegg var jeg skrekkslagen med tanke på hva jeg hadde sagt ja til, hva som ville kreves av meg.

Hvert øyeblikk kunne jeg bli oppkalt på walkietalkie med beskjed om at alt var klart. Da ble det forventet at jeg skulle reise meg, klatre usikret opp de skråstilte stålpilarene under broen, og så kaste meg ut i mørket, ut til det ukjente 250 meter lenger ned, med en selvpakket fallskjerm på ryggen. Hva i helvete gjorde jeg her, hva hadde brakt meg hit?

Fem år var gått siden jeg fullførte videregående skole, uten noe mer oppstuss, bråk eller utvisninger. Jeg var vel i ferd med å bli voksen; da jeg gikk ut fra Berg var jeg 20 år. Det siste halvåret på videregående flyttet jeg tilbake til pappa og Kathe en liten periode, fordi mammas leilighet skulle selges. Det skjedde uten den store og uttalte forsoningen, det ble bare slik, og det passet nok alle parter godt.

Når hjemvendelsen ikke varte så lenge, så var det fordi jeg fikk samboer. Øyvind var elleve år eldre, håndverker og skikjører, selvsagt, hva ellers skulle han ha vært? Han kjørte kuler som ingen andre, han knuste dem, la dem flate så å si. Og så var han mye annet som en 20-årig jente synes er attraktivt, han var trygg og selvsikker uten å være brautende, han var stor og sterk og snill − og akkurat som meg var han glad i alt som gikk fort.

Mitt liv var fylt av ski, sommer og vinter. Jeg trente sys-

Learning to fly …

«Jeg va

r så m

ørkred

d at

jeg ska

lv»

51

BuilDing, antenna, sPan, eartH

3 Jeg satt på bakken, skjult av tett buskas, rett over hodet mitt var et av Californias høyeste brospenn. Av og til passerte en bil eller en lastebil over broen, men det var ikke ofte. Klokken var fire på natten og det var bekmørkt. Jeg var så mørkredd at jeg skalv, jeg kjempet for å kontrollere frykten. I tillegg var jeg skrekkslagen med tanke på hva jeg hadde sagt ja til, hva som ville kreves av meg.

Hvert øyeblikk kunne jeg bli oppkalt på walkietalkie med beskjed om at alt var klart. Da ble det forventet at jeg skulle reise meg, klatre usikret opp de skråstilte stålpilarene under broen, og så kaste meg ut i mørket, ut til det ukjente 250 meter lenger ned, med en selvpakket fallskjerm på ryggen. Hva i helvete gjorde jeg her, hva hadde brakt meg hit?

Fem år var gått siden jeg fullførte videregående skole, uten noe mer oppstuss, bråk eller utvisninger. Jeg var vel i ferd med å bli voksen; da jeg gikk ut fra Berg var jeg 20 år. Det siste halvåret på videregående flyttet jeg tilbake til pappa og Kathe en liten periode, fordi mammas leilighet skulle selges. Det skjedde uten den store og uttalte forsoningen, det ble bare slik, og det passet nok alle parter godt.

Når hjemvendelsen ikke varte så lenge, så var det fordi jeg fikk samboer. Øyvind var elleve år eldre, håndverker og skikjører, selvsagt, hva ellers skulle han ha vært? Han kjørte kuler som ingen andre, han knuste dem, la dem flate så å si. Og så var han mye annet som en 20-årig jente synes er attraktivt, han var trygg og selvsikker uten å være brautende, han var stor og sterk og snill − og akkurat som meg var han glad i alt som gikk fort.

Mitt liv var fylt av ski, sommer og vinter. Jeg trente sys-

Den vidunderlige følelsen av frykt

Filming til 20 Seconds of Joy.

168

Jeg skvatt og lurte på om jeg hadde hørt riktig, eller om jeg hadde tørnet etter å ha sittet der for lenge. Men så vendte hun gradvis tilbake, og de kunne ta bort pustemaskinen. Det samme hadde skjedd året før, da kviknet hun også til kort tid etter at jeg kom. Jeg tror hun lå mye alene på aldershjemmet når jeg var bortreist, og vi visner alle bort når vi har lite sosial kontakt. Når jeg fikk slike bevis for hvor viktig besøk kunne være, så fikk jeg enda dårligere samvittighet for ikke å være der for henne.

Den vissheten gjorde det enda verre å sette seg på flyet igjen, tilbake til jobber som ventet, til fotoshoot i St. Anton, til filming i Lech og i Dolomittene. En evig jakt på den rette snøen og det perfekte været, som regel uten hell. Etter hvert hadde det vokst fram et nytt, tidkrevende prosjekt. Regissør Jens Hoffmann ønsket å lage en dokumentarfilm bare om meg, og hadde jo materiale helt tilbake til 2003. Det var jo en ære, og man sier ja for den oppturen det gir selvfølelsen, før man riktig forstår hva det innebærer av tid og innsats. Det var begynt å gå opp for meg, og det tidspresset og økonomiske presset jeg følte i Mali hadde fått meg til å tenke. Men sponsorene skulle ha sitt, i alle fall opplevde jeg det slik.

Jeg hadde fått amerikanske North Face som sponsor året før. Første gang de spurte, sa jeg nei, jeg hadde det bra med Norrøna. Det var norsk, jeg elsket klærne deres og fikk være med om utvikle og tegne plaggene. Dessuten hadde jeg ingen forestilling om hva det innebar å få en slik stor sponsor som North Face, eller hvor mye det kunne bety å ha et slikt navn i ryggen. Men de ga seg heldigvis ikke. Selve sjefen i USA, Topher Gaylord, sendte en e-post og ba meg ta kontakt. Da kontrakten med Norrøna utløp, fikk jeg et tilbud over bordet hos North Face i Italia, det mangedobbelte av hva jeg hadde fått tidligere.

Pengene ga trygghet, og det ga press. Jeg måtte yte noe tilbake, vise at jeg var verdig.

«Jeg m

åtte y

te n

oe t

ilbake, v

ise at jeg

var v

erdig

»

Den vidunderlige følelsen av frykt

Filming til 20 Seconds of Joy.

168

Jeg skvatt og lurte på om jeg hadde hørt riktig, eller om jeg hadde tørnet etter å ha sittet der for lenge. Men så vendte hun gradvis tilbake, og de kunne ta bort pustemaskinen. Det samme hadde skjedd året før, da kviknet hun også til kort tid etter at jeg kom. Jeg tror hun lå mye alene på aldershjemmet når jeg var bortreist, og vi visner alle bort når vi har lite sosial kontakt. Når jeg fikk slike bevis for hvor viktig besøk kunne være, så fikk jeg enda dårligere samvittighet for ikke å være der for henne.

Den vissheten gjorde det enda verre å sette seg på flyet igjen, tilbake til jobber som ventet, til fotoshoot i St. Anton, til filming i Lech og i Dolomittene. En evig jakt på den rette snøen og det perfekte været, som regel uten hell. Etter hvert hadde det vokst fram et nytt, tidkrevende prosjekt. Regissør Jens Hoffmann ønsket å lage en dokumentarfilm bare om meg, og hadde jo materiale helt tilbake til 2003. Det var jo en ære, og man sier ja for den oppturen det gir selvfølelsen, før man riktig forstår hva det innebærer av tid og innsats. Det var begynt å gå opp for meg, og det tidspresset og økonomiske presset jeg følte i Mali hadde fått meg til å tenke. Men sponsorene skulle ha sitt, i alle fall opplevde jeg det slik.

Jeg hadde fått amerikanske North Face som sponsor året før. Første gang de spurte, sa jeg nei, jeg hadde det bra med Norrøna. Det var norsk, jeg elsket klærne deres og fikk være med om utvikle og tegne plaggene. Dessuten hadde jeg ingen forestilling om hva det innebar å få en slik stor sponsor som North Face, eller hvor mye det kunne bety å ha et slikt navn i ryggen. Men de ga seg heldigvis ikke. Selve sjefen i USA, Topher Gaylord, sendte en e-post og ba meg ta kontakt. Da kontrakten med Norrøna utløp, fikk jeg et tilbud over bordet hos North Face i Italia, det mangedobbelte av hva jeg hadde fått tidligere.

Pengene ga trygghet, og det ga press. Jeg måtte yte noe tilbake, vise at jeg var verdig.

«Jeg m

åtte y

te n

oe t

ilbake, v

ise at jeg

var v

erdig

»

187

JT og jeg i baklengs salto i Kjerag. Over oss og på siden filmer Jimmy og Broderick.

«Lit

e an

er jeg at

jeg n

ettopp h

ar g

jort

m

itt liv

s siste ba

seho

pp»

9

Jenta sOm sa neiJeg står klar til å hoppe fra Kjerag, filmfotografer både oppe og nede har meldt at de er klare, de venter bare på meg. Været er perfekt, min gode venn JT er der sammen med meg, jeg driver med det jeg drømte om så lenge.

Men noe er galt, alvorlig galt. Jeg er dritt lei. Jeg hater hele dette prosjektet, alt maset, alt som hviler på mine skuldre. Jeg blir beordret hit og dit, det er ikke mitt valg hvor jeg vil hoppe eller hvordan. Jeg er en jumping monkey, en statist i mitt eget liv.

Idet jeg tar de tre siste skrittene mot kanten og kaster meg ut, tenker jeg: «Om det så blir det siste jeg gjør, så skal du få de filmkuttene du vil ha, Jens. Så er det slutt, nok er nok».

På film og foto blir det et perfekt hopp, flere pikerte saltoer med strake bein nedover den spektakulære veggen. Det hjelper ikke, jeg er like møkklei idet jeg lander, og går forbi alle og rett til båten. Lite aner jeg at jeg nettopp har gjort mitt livs siste basehopp.

Hvordan kunne det bli slik? Jens Hoffmann var i innspurten på dokumentarfilmen om

meg. Akkurat når vi ble enige om det prosjektet, er ikke godt å si, det hadde blitt til underveis, og plutselig var vi «enige» om denne filmen. Fra jeg fikk Red Bull som sponsor, fikk jeg bedre finansiering av prosjekter og det ble enda mer interessant for Jens. Vi hadde en slags avtale om at jeg ikke skulle gjøre nye ting uten at han var til stede, så det ble ikke god stemning da jeg gjorde min første skibase i Squaw Valley uten han til stede.

Jens var ikke alltid så lett å trekke med seg heller. Han filmet med 35 mm-kamera, utstyr som gir kinokvalitet, men det er mye drass, det blir et helt sirkus når han skal av gårde. Det blir vakre bilder som skiller seg ut fra vanlige skiproduksjoner, men noen

187

JT og jeg i baklengs salto i Kjerag. Over oss og på siden filmer Jimmy og Broderick.

«Lit

e an

er jeg at

jeg n

ettopp h

ar g

jort

m

itt liv

s siste ba

seho

pp»

9

Jenta sOm sa neiJeg står klar til å hoppe fra Kjerag, filmfotografer både oppe og nede har meldt at de er klare, de venter bare på meg. Været er perfekt, min gode venn JT er der sammen med meg, jeg driver med det jeg drømte om så lenge.

Men noe er galt, alvorlig galt. Jeg er dritt lei. Jeg hater hele dette prosjektet, alt maset, alt som hviler på mine skuldre. Jeg blir beordret hit og dit, det er ikke mitt valg hvor jeg vil hoppe eller hvordan. Jeg er en jumping monkey, en statist i mitt eget liv.

Idet jeg tar de tre siste skrittene mot kanten og kaster meg ut, tenker jeg: «Om det så blir det siste jeg gjør, så skal du få de filmkuttene du vil ha, Jens. Så er det slutt, nok er nok».

På film og foto blir det et perfekt hopp, flere pikerte saltoer med strake bein nedover den spektakulære veggen. Det hjelper ikke, jeg er like møkklei idet jeg lander, og går forbi alle og rett til båten. Lite aner jeg at jeg nettopp har gjort mitt livs siste basehopp.

Hvordan kunne det bli slik? Jens Hoffmann var i innspurten på dokumentarfilmen om

meg. Akkurat når vi ble enige om det prosjektet, er ikke godt å si, det hadde blitt til underveis, og plutselig var vi «enige» om denne filmen. Fra jeg fikk Red Bull som sponsor, fikk jeg bedre finansiering av prosjekter og det ble enda mer interessant for Jens. Vi hadde en slags avtale om at jeg ikke skulle gjøre nye ting uten at han var til stede, så det ble ikke god stemning da jeg gjorde min første skibase i Squaw Valley uten han til stede.

Jens var ikke alltid så lett å trekke med seg heller. Han filmet med 35 mm-kamera, utstyr som gir kinokvalitet, men det er mye drass, det blir et helt sirkus når han skal av gårde. Det blir vakre bilder som skiller seg ut fra vanlige skiproduksjoner, men noen

Den vidunderlige følelsen av frykt

Levende død205

204

Pappa kom tirsdag ettermiddag, to døgn etter ulykken. Jeg husker ingenting av det, og det er litt rart, jeg erindrer bare en følelse av trygghet ved hans nærvær. Jeg husker at Geraldine og Hernan var innom, veldig alvorlige, så jeg følte at jeg måtte muntre dem litt, få dem til å være litt mindre bekymret. De viss te nok langt mer enn meg på dette tidspunktet.

Det neste jeg kan erindre klart, tror jeg er onsdag morgen, etter tre dager. Jeg lå alene på et rom og hadde hatt en vanvittig vond natt. En lege jeg ikke hadde sett tidligere forklarte meg alvorlig at jeg hadde vært svært, svært heldig. Såpass forsto jeg, det er ikke stor sjanse for å overleve når man treffer bakken i over hundre kilometer i timen. Det paradoksale er at steinen som knuste beina mine, sannsynligvis reddet livet mitt. Jeg kom mot bakken med en voldsom rotasjonsbevegelse og ville blitt slengt langt bortover bakken om ikke steinen hadde stått i veien. Da ville hvert eneste bein ha blitt knust, det ville ha gått

engelsk og fransk at jeg hadde vondt i beina. Jeg mente de måtte være brukket.

I ettertid er det lett å forstå at han var opptatt av om jeg hadde hode- eller ryggskader; at beina var knust, kunne jo alle se. Han satte en morfinsprøyte og så brakk de beina tilbake i rett stilling, for å få plass til meg i helikopteret.

Da jeg kom til sykehuset, angivelig etter tjue minutter, hadde jeg mistet tre liter blod av de fem vi er fylt opp med fra naturens side. Hadde sykehuset ligget et lite stykke lenger unna, ville jeg ikke ha overlevd. Legenes første oppgave var å stoppe blødningene, de kunne ikke engang tenke på å operere. Målet var å redde livet mitt, beina var helt sekundært.

Det neste jeg kan huske, er at jeg våknet på postoperativ avdeling etter den første operasjonen. Jeg vet ikke hvor lang tid som har gått. Min eneste tanke er at jeg må tilbake til de andre, de venter sikkert på meg, de lurer på hvor jeg er blitt av. Jeg forsøker å sette meg opp, jeg vil ut av senga. Jeg husker fortsatt den ekle følelsen, som om jeg var kappet av fra hofta og ned. Hjernen ga beskjed til beina om at de skulle bevege seg, ut av senga, ned på gulvet, men ingenting skjedde. Ikke engang overkroppen var en centimeter over lakenet. En sykepleier kom og roet meg ned igjen, og sa «nei, nei du kan ikke gå».

− Jeg må, jeg må ut, husker jeg at jeg svarte. Eller tenkte. Så ble det svart igjen.

Disse første dagene eksisterer bare som en tåke i min bevissthet. Mine venner var innom så ofte de fikk lov, men jeg gled inn og ut av bevissthet og hadde ikke oppfattet skadenes omfang. Under den første operasjonen konsentrerte legene seg om venstre bein, siden det var en enkel sak. Der var det fire brudd i lårbeinet, og de opererte inn nagler. Det knuste høyrebeinet lot de være, de lappet det bare igjen. Der var det 21 åpne brudd, inklusive brukket kne.

Skadene på høyrebeinet etter ulykken var massive, 25 åpne brudd i lårbeinet.

«Jeg h

usker at

Gera

ldin

e og

Hern

an

v

ar in

no

m, v

eldig

alv

orlig

e»

Den vidunderlige følelsen av frykt

Levende død205

204

Pappa kom tirsdag ettermiddag, to døgn etter ulykken. Jeg husker ingenting av det, og det er litt rart, jeg erindrer bare en følelse av trygghet ved hans nærvær. Jeg husker at Geraldine og Hernan var innom, veldig alvorlige, så jeg følte at jeg måtte muntre dem litt, få dem til å være litt mindre bekymret. De viss te nok langt mer enn meg på dette tidspunktet.

Det neste jeg kan erindre klart, tror jeg er onsdag morgen, etter tre dager. Jeg lå alene på et rom og hadde hatt en vanvittig vond natt. En lege jeg ikke hadde sett tidligere forklarte meg alvorlig at jeg hadde vært svært, svært heldig. Såpass forsto jeg, det er ikke stor sjanse for å overleve når man treffer bakken i over hundre kilometer i timen. Det paradoksale er at steinen som knuste beina mine, sannsynligvis reddet livet mitt. Jeg kom mot bakken med en voldsom rotasjonsbevegelse og ville blitt slengt langt bortover bakken om ikke steinen hadde stått i veien. Da ville hvert eneste bein ha blitt knust, det ville ha gått

engelsk og fransk at jeg hadde vondt i beina. Jeg mente de måtte være brukket.

I ettertid er det lett å forstå at han var opptatt av om jeg hadde hode- eller ryggskader; at beina var knust, kunne jo alle se. Han satte en morfinsprøyte og så brakk de beina tilbake i rett stilling, for å få plass til meg i helikopteret.

Da jeg kom til sykehuset, angivelig etter tjue minutter, hadde jeg mistet tre liter blod av de fem vi er fylt opp med fra naturens side. Hadde sykehuset ligget et lite stykke lenger unna, ville jeg ikke ha overlevd. Legenes første oppgave var å stoppe blødningene, de kunne ikke engang tenke på å operere. Målet var å redde livet mitt, beina var helt sekundært.

Det neste jeg kan huske, er at jeg våknet på postoperativ avdeling etter den første operasjonen. Jeg vet ikke hvor lang tid som har gått. Min eneste tanke er at jeg må tilbake til de andre, de venter sikkert på meg, de lurer på hvor jeg er blitt av. Jeg forsøker å sette meg opp, jeg vil ut av senga. Jeg husker fortsatt den ekle følelsen, som om jeg var kappet av fra hofta og ned. Hjernen ga beskjed til beina om at de skulle bevege seg, ut av senga, ned på gulvet, men ingenting skjedde. Ikke engang overkroppen var en centimeter over lakenet. En sykepleier kom og roet meg ned igjen, og sa «nei, nei du kan ikke gå».

− Jeg må, jeg må ut, husker jeg at jeg svarte. Eller tenkte. Så ble det svart igjen.

Disse første dagene eksisterer bare som en tåke i min bevissthet. Mine venner var innom så ofte de fikk lov, men jeg gled inn og ut av bevissthet og hadde ikke oppfattet skadenes omfang. Under den første operasjonen konsentrerte legene seg om venstre bein, siden det var en enkel sak. Der var det fire brudd i lårbeinet, og de opererte inn nagler. Det knuste høyrebeinet lot de være, de lappet det bare igjen. Der var det 21 åpne brudd, inklusive brukket kne.

Skadene på høyrebeinet etter ulykken var massive, 25 åpne brudd i lårbeinet.

«Jeg h

usker at

Gera

ldin

e og

Hern

an

v

ar in

no

m, v

eldig

alv

orlig

e»

Den vidunderlige følelsen av frykt

Et lite skritt for mennesket, men et stort sprang for meg. Dette var min «månelanding»!

The long and winding road241

240

hadde jeg trent hardt, tøyet grenser, kjempet for noe jeg ville oppnå. Det skremte meg ikke. De siste årene hadde jeg vært borte hjemmefra i månedsvis i strekk, stort sett alene, så jeg taklet godt å være hjemmefra. Selv om jeg gjerne skulle vært hjemme i min egen leilighet, så var jeg ikke plaget av hjemleng-sel. Dessuten hadde jeg mye bedre tid til å trene enn andre i en slik situasjon. De måtte kanskje tilbake til jobb, til familie eller kjæreste, de kunne ikke bruke timer hver dag på detaljtrening.

Store mengder trening måtte til, og i mine tyngste stunder gikk det opp for meg hvor langt fram det var til de langsiktige målene jeg hadde skrevet ned til mitt team på CatoSenteret; å kunne sykle på egen hånd, å løpe igjen, og − tro det eller ei − å seile til Sør-Georgia i Sørishavet, bestige det høyeste fjellet på øya med ski og frikjøre ned igjen.

Tross min ynkelige gange med krykkene, kom jeg stadig oftere ut. Venstrebeinet var blitt så sterkt at jeg kom meg rundt på egen hånd med rullestol og krykker. Jeg fikk permisjon for å reise hjem til femte etasje på Frogner, og kjempet meg opp trappene på egen hånd. Det tok nesten en time, og da besvimte jeg direkte i senga. Men det var i min egen seng, og det føltes som en ordentlig seier. Det hadde vært tider da jeg trodde jeg aldri skulle komme hjem til meg selv igjen.

Jeg må se bilder av meg selv fra den tiden for virkelig å ta inn over meg hvor puslete og stusslig jeg så ut. Min nye pasi-entvenn, Anne Grete, måtte gå bak meg og holde buksene oppe da jeg gikk i gåstolen. Jeg var så radmager at vanlige bukser skled rett ned.

En av mine medpasienter, Live Landmark, trodde jeg var en langhåret, pjuskete gutt der jeg hang i rullestolen da hun først så meg. Hun syntes det var merkelig at jeg hadde vært profesjonell skikjører, jeg så ikke ut som jeg kunne noe som

og danne et nytt lårbein. Jeg var blitt advart om at det ville ta lang tid før jeg kunne forvente å se tendenser til at det ville gro. Hver sjekk var nervepirrende, og nedslående, tross advarselen. Hvis det ikke ville gro, måtte operasjonen gjøres på nytt, bare med den forskjell at jeg ville få lårbein fra en avdød. Men selv om svaret hver gang ble nedslående, så fant jeg mye trøst i at det ikke var noe negativt i testene, det var ingenting som tilsa at det ikke kom til å gro en dag.

Jeg var konsekvent mer positiv enn det legene ga meg grunn til, jeg følte meg mer skikket til oppgaven enn de kunne forestille seg. Min livsførsel de siste årene hadde gitt meg en følelse av at jeg nærmest var «spesialutdannet» til å klare å komme tilbake. For meg var det ikke noe nytt å være skadet og leve på sykehus, det var nesten rutine. Hele mitt voksne liv

«Det

ha

dd

e vært

tid

er da

jeg t

rod

de jeg

ald

ri skulle ko

mm

e h

jem t

il meg

selv ig

jen»

Den vidunderlige følelsen av frykt

Et lite skritt for mennesket, men et stort sprang for meg. Dette var min «månelanding»!

The long and winding road241

240

hadde jeg trent hardt, tøyet grenser, kjempet for noe jeg ville oppnå. Det skremte meg ikke. De siste årene hadde jeg vært borte hjemmefra i månedsvis i strekk, stort sett alene, så jeg taklet godt å være hjemmefra. Selv om jeg gjerne skulle vært hjemme i min egen leilighet, så var jeg ikke plaget av hjemleng-sel. Dessuten hadde jeg mye bedre tid til å trene enn andre i en slik situasjon. De måtte kanskje tilbake til jobb, til familie eller kjæreste, de kunne ikke bruke timer hver dag på detaljtrening.

Store mengder trening måtte til, og i mine tyngste stunder gikk det opp for meg hvor langt fram det var til de langsiktige målene jeg hadde skrevet ned til mitt team på CatoSenteret; å kunne sykle på egen hånd, å løpe igjen, og − tro det eller ei − å seile til Sør-Georgia i Sørishavet, bestige det høyeste fjellet på øya med ski og frikjøre ned igjen.

Tross min ynkelige gange med krykkene, kom jeg stadig oftere ut. Venstrebeinet var blitt så sterkt at jeg kom meg rundt på egen hånd med rullestol og krykker. Jeg fikk permisjon for å reise hjem til femte etasje på Frogner, og kjempet meg opp trappene på egen hånd. Det tok nesten en time, og da besvimte jeg direkte i senga. Men det var i min egen seng, og det føltes som en ordentlig seier. Det hadde vært tider da jeg trodde jeg aldri skulle komme hjem til meg selv igjen.

Jeg må se bilder av meg selv fra den tiden for virkelig å ta inn over meg hvor puslete og stusslig jeg så ut. Min nye pasi-entvenn, Anne Grete, måtte gå bak meg og holde buksene oppe da jeg gikk i gåstolen. Jeg var så radmager at vanlige bukser skled rett ned.

En av mine medpasienter, Live Landmark, trodde jeg var en langhåret, pjuskete gutt der jeg hang i rullestolen da hun først så meg. Hun syntes det var merkelig at jeg hadde vært profesjonell skikjører, jeg så ikke ut som jeg kunne noe som

og danne et nytt lårbein. Jeg var blitt advart om at det ville ta lang tid før jeg kunne forvente å se tendenser til at det ville gro. Hver sjekk var nervepirrende, og nedslående, tross advarselen. Hvis det ikke ville gro, måtte operasjonen gjøres på nytt, bare med den forskjell at jeg ville få lårbein fra en avdød. Men selv om svaret hver gang ble nedslående, så fant jeg mye trøst i at det ikke var noe negativt i testene, det var ingenting som tilsa at det ikke kom til å gro en dag.

Jeg var konsekvent mer positiv enn det legene ga meg grunn til, jeg følte meg mer skikket til oppgaven enn de kunne forestille seg. Min livsførsel de siste årene hadde gitt meg en følelse av at jeg nærmest var «spesialutdannet» til å klare å komme tilbake. For meg var det ikke noe nytt å være skadet og leve på sykehus, det var nesten rutine. Hele mitt voksne liv

«Det

ha

dd

e vært

tid

er da

jeg t

rod

de jeg

ald

ri skulle ko

mm

e h

jem t

il meg

selv ig

jen»

Den vidunderlige følelsen av frykt

Påskestemning på godt, gammeldags vis. Benjamin og jeg på vei mot toppen.

lyttet til summingen, og den nesten ekstatiske gleden som Benjamin boblet over av. Jeg kjente at jeg ble glad av hans iver og beundret hans barnslige glede over å være i fjellet. Pappa fulgte tett bak meg og kom med et og annet oppløftende ord.

Men tross gleden over en opplevelse jeg til tider hadde tvilt på, tross været, tross mine nærmeste foran meg og bak meg, så tok det slutt. Smerten i hofteleddsbøyerne var som en kniv hver gang jeg løftet skiene for et nytt steg oppover, og kneet knirket som om jeg skrapte bein mot bein.

Vi var nå 150 meter under selve sadelen, og derfra var det ennå noen hundre meter til selve toppen. Det føltes tungt å ikke engang kunne kikke over sadelen og ned på fjorden under oss, men jeg skjøv raskt den tanken bort og nøt heller det faktum at jeg nå hadde lagt nesten tusen høydemeter bak meg. Hvem hadde trodd det? Jeg var stolt. Vi satte oss i sporet og spiste niste i steikende påskesol. Flere grupper passerte og hilste vennlig. Livet var herlig.

Med litt energi i kroppen, varm te og hvile kjente jeg at driven og staheten kom tilbake. Jeg kunne ikke gi meg nå! Jeg måtte opp til sadelen, jeg måtte få se utsikten. De andre var tydelig overrasket over min fullstendige helomvending, men støttet meg på alle måter. Vi spente på oss skiene og var igjen på vei i riktig retning.

Jeg var lykkelig, men fullstendig utslitt da jeg endelig sto på sadelen, klarte så vidt å glede meg over den vanvittige utsikten i alle retninger. Selve toppen var fortsatt et stykke unna, den kunne like gjerne vært på månen. Pappa må ha studert meg. Han sa: − Når du er helt utslitt og tror du skal dø, da har du bare brukt femti prosent av din kapasitet.

Jeg kjente at jeg ble provosert. Jeg så opp mot toppen. Så begynte jeg å gå. Jeg snudde meg ikke før jeg var helt oppe.

Der var det et ufattelig folkeliv, det var en stemning ulikt alt

høydemeter for høydemeter. Mange turlag passerte oss, det gjorde meg ingenting. De skulle bare visst hvor stort det var for meg bare å være her. Jeg kjente at skiene satt godt på snøen mens jeg lurte på om jeg noen gang virkelig hadde trodd at jeg skulle kunne gjøre dette igjen? Det var stille, ingen snakket, vi bare nøt øyeblikket og lyttet til lyden av skiene som beveget seg taktvis oppover fjellet.

Her var jeg ikke den skadede jenta, den som måtte tas hensyn til. Jeg konsentrerte meg om å puste samtidig som jeg satte den ene foten fremfor den andre. Orket ikke prate, men

Dette er min Drøm277

276

Den vidunderlige følelsen av frykt

Påskestemning på godt, gammeldags vis. Benjamin og jeg på vei mot toppen.

lyttet til summingen, og den nesten ekstatiske gleden som Benjamin boblet over av. Jeg kjente at jeg ble glad av hans iver og beundret hans barnslige glede over å være i fjellet. Pappa fulgte tett bak meg og kom med et og annet oppløftende ord.

Men tross gleden over en opplevelse jeg til tider hadde tvilt på, tross været, tross mine nærmeste foran meg og bak meg, så tok det slutt. Smerten i hofteleddsbøyerne var som en kniv hver gang jeg løftet skiene for et nytt steg oppover, og kneet knirket som om jeg skrapte bein mot bein.

Vi var nå 150 meter under selve sadelen, og derfra var det ennå noen hundre meter til selve toppen. Det føltes tungt å ikke engang kunne kikke over sadelen og ned på fjorden under oss, men jeg skjøv raskt den tanken bort og nøt heller det faktum at jeg nå hadde lagt nesten tusen høydemeter bak meg. Hvem hadde trodd det? Jeg var stolt. Vi satte oss i sporet og spiste niste i steikende påskesol. Flere grupper passerte og hilste vennlig. Livet var herlig.

Med litt energi i kroppen, varm te og hvile kjente jeg at driven og staheten kom tilbake. Jeg kunne ikke gi meg nå! Jeg måtte opp til sadelen, jeg måtte få se utsikten. De andre var tydelig overrasket over min fullstendige helomvending, men støttet meg på alle måter. Vi spente på oss skiene og var igjen på vei i riktig retning.

Jeg var lykkelig, men fullstendig utslitt da jeg endelig sto på sadelen, klarte så vidt å glede meg over den vanvittige utsikten i alle retninger. Selve toppen var fortsatt et stykke unna, den kunne like gjerne vært på månen. Pappa må ha studert meg. Han sa: − Når du er helt utslitt og tror du skal dø, da har du bare brukt femti prosent av din kapasitet.

Jeg kjente at jeg ble provosert. Jeg så opp mot toppen. Så begynte jeg å gå. Jeg snudde meg ikke før jeg var helt oppe.

Der var det et ufattelig folkeliv, det var en stemning ulikt alt

høydemeter for høydemeter. Mange turlag passerte oss, det gjorde meg ingenting. De skulle bare visst hvor stort det var for meg bare å være her. Jeg kjente at skiene satt godt på snøen mens jeg lurte på om jeg noen gang virkelig hadde trodd at jeg skulle kunne gjøre dette igjen? Det var stille, ingen snakket, vi bare nøt øyeblikket og lyttet til lyden av skiene som beveget seg taktvis oppover fjellet.

Her var jeg ikke den skadede jenta, den som måtte tas hensyn til. Jeg konsentrerte meg om å puste samtidig som jeg satte den ene foten fremfor den andre. Orket ikke prate, men

Dette er min Drøm277

276

karina hollekim

følelsen av fryktDen viDunDerlige

Karina Bjørnsdatter Hollekim (født 1976) er internasjonalt kjent som basehopper og var en av verdens beste frikjørere på ski da hun ble hardt skadet i en fallskjermulykke høsten 2006. Mot alle odds er hun i dag tilbake på ski blant fjellene der hun hører hjemme. Hennes utro-lige eventyr og ukuelige livsgnist ble fanget av filmskaperen Jens Hoffmann i 20 Seconds of Joy, en prisbelønnet dokumentar som følger Karinas liv over en femårsperiode. Filmen har blant annet vunnet prisen for «Best Film» og «Peoples Choice Awards» ved den prestisjefylte Banff Mountain Film Festival. Karina har også deltatt i andre ekstremsportfilmer: Fatima’s Hand (2006), Anomaly (2006), Tangerine Dream (2005), Absolute Winter (2005), 4th Street (2005), Live a Little (2004) og Override (2003). Karina er også kjent fra TV-serien Oppdrag Sognefjorden, hvor hennes comeback som frikjører ble vist på NRK1 våren 2010.

Odd Harald Hauge (født 1956) er utdannet siviløkonom. Han har vært journalist og redak-sjonell leder i Kapital, arbeidet i aksjemegler-bransjen, vært næringslivsredaktør i Aften-posten og er grunnlegger av Nettavisen, hvor han var ansvarlig redaktør og adm.dir. Han har tidligere utgitt bøkene John Fredriksen (1991, s.m. Gunnar Stavrum), Fred Olsen (1993), Cato mot Sydpolen (1995), Knut Bry (1996), Drillo (1998), Nå er det Din Tur (2004), Storeulv (2005 s.m. Gunnar Stavrum), Drømmen om Everest (2007), I tyvenes tid (roman 2009) og Løgnerne (roman 2011).

Hvorfor setter noen livet på spill for å føle at de lever? Hva får noen til å følge drømmene helt ut? Karina Hollekim var interna-sjonalt kjent som basehopper og en av verdens beste fri kjørere på ski. I 2006 hopper hun fra et fly i noe som i utgangspunktet skal være et rutinehopp. Fallskjermen hennes svikter, og hun treffer bakken i over 100 km/t, noe som resulterer i 25 åpne brudd i beina og tap av mer enn tre liter blod. Mirakuløst nok overlevde Karina og møtte sin aller største utfordring: Å komme tilbake til livet! På veien tilbake til en aktiv tilværelse inspirerer hun folk som motivasjonstrener og foredragsholder. Den vidunderlige følelsen av frykt er en sterk og personlig beretning om en jentes uvanlige oppvekst og liv.

odd harald hauge

odd harald hauge

karina h

ollekim

Den

viDu

nD

erlige følelsen av frykt