Blant kjemper, trøbbel og fanatiske sauer kjemper, trobbel og fanatiske sauer.pdfakkurat god,...

www.roaldhungarilarssen.com

Copyright © Roald Hungari Larssen 2015 1

Blant kjemper, trøbbel og fanatiske sauer.

Roald Hungari Larssen



Nord-Irland, eller Ulster om du er britisk unionist, har vel ikke akkurat et ry på seg for å være en charterdestinasjon. Turbulent historie, som en følge av en tidligere territoriellsyk britisk krone, og minimalt med tropisk klima å lokke med (foruten utallige regnbyger), har nok mye av sin skyld. Til tross for dette er det mye å oppleve og se på den turbulente delen av den grønne øy. I første rekke spiller den majestetiske kysten hovedrollen. Og ved en av dens mange severdige stoppesteder pisker den friske vinden, som er et kystmiljøs fremste kjenne-tegn, ansiktet mitt, samtidig som jeg banner smått for meg selv og lurer på hvorfor jeg tok med en tynn jakke. Dog er det en fryd å vandre blant stupbratte klipper, grønne enger og dukke unna kamikaze inspirerte fugler som forsøker å tor-pedere meg. I bakhodet ligger en alarmerende advarsel: “se opp for sauer som er markert med fargen oransje. De er prote-stanter og kan være ganske gørrleie på en dårlig dag. Her i landet skiller vi til og med dyrene”. Dagen i dag er ikke akkurat god, mørke skyer danner formasjoner og vinden feier ustoppelig inn mot kysten. Oddsen for å møte disse rebelske sauene på en dårlig dag er dermed nokså stor. Og ganske riktig, rundt en sving står en rekke sauer beitende, men de er både oransje og grønne. Jeg forsøker meg med et forsiktig bæææ, men det ser ut til at jeg forsøker meg på feil dialekt. Det er dog ikke tegn på noen gemytter, det ser ut til at her ute langs kysten er freden mer inntakt. Dette står i kontrast til byen jeg var i for noen timer siden. Senest for et par uker siden hadde noen fanatikere fra den protestantiske ligaen banket opp noen katolikker. Her hadde også en bilbombe for en uke til-bake forsøkt å sprenge deler av en politistasjon i lufta. Politi-stasjonen, som lettest kan beskrives som en festning med hypermoderne overvåkning og enorme gjerder, fikk minimale skader. Byen det er snakk om er Londonderry, Derry eller L’derry om du vil, og har en historie som er skrevet med rødt blod i nordirsk historie. Nord-Irlands nest største by, byen med de mange navn, har en lang fartstid. Og tro det eller ei, den har også flere navn. Datoen for de første bebyggelsene er usikkert, men en helgen bygget noen hellige bygninger her på 500-tallet. På dette tidspunktet hadde den kommende byen tatt navnet Doire Calgaigh, oppkalt etter en lokal krigerhelt. Snaue 400 år senere ble krigersk hyllest byttet med religiøst tema idet landsbyen tok navnet Doire Colmcille, til ære for den nevnte helgenen. På et senere tidspunkt skiftet byen nok en gang navn, denne gangen til Derrie/Derry. Da den britiske krone begynte erobringen av den irske øya (spiren til alt faenskapet i Nord-Irland) for flere århundre siden, ble byen også åsted for mye drama på 1600-tallet. En kongelig traktat konfiskerte ganske enkelt byen, og som i resten av Irland ble lokalbefolkningens jord konfiskert og befolkningen ble ofte enten massakrert eller tvangsflyttet. Protestantiske kolonister erstattet katolske irer, dog skal det sies at ikke alle katolikker ble fordrevet. I samme sleng så protestantene sitt snitt til å skifte bynavnet til Londonderry, men lokalbefolkningen fortsatte å bruke navnet Derry. Siden har det pågått heftig debatter og slag om navnet, og navnet er fortsatt en verkebyll den dag i dag. Derfor har det mest treffende og politisk korrekte navnet blitt Derry-stroke-Londonderry. Det er dog ikke navnestriden som har gjort byen mest kjent, det var her en av de største tragediene i nordirsk historie fant sted, Bloody Sunday. Året var 1972 og datoen var 30. januar da 15 000 katolske demonstranter, som demonsterte mot lov om internering uten rettergang og diskriminering av katolikker, fikk en tragisk vending. Da britiske soldater gjorde at demonstrasjonen ble omdirigert, svarte en gjeng ungdommer med å kaste stein og drive ap med de utplasserte



soldatene. Soldatene svarte med å åpne ild. I alt ble fjorten drept, enkelte skutt kaldblodig bakfra, og flere titall ble såret. Dette utgjorde et stort vendepunkt i den nordirske historien. Hæren, som ble sett på av katolikker som en viktig buffer fra voldelige protestanter og undertrykking, ble svært dårlig likt. Som en følge av dette fikk IRA mange nye medlemmer og volden, som var landets fremste kjenne-tegn, blusset kraftig opp. Dette har ført til at byen den dag i dag teoretisk fortsatt er delt i to ved elva Foyle som renner gjennom byen. Med så rik historie er det naturligvis utrolig mye å se her. Bymuren, som hindret katolikkene å gjen-erobre byen på 1600-tallet, er et naturlig severdighets-høydepunkt og dens mange museer byr på et slags nirvana for de museumsfrelste. I selve byen har man selvfølgelig en rekke interessante bygninger, og enda flere museer. En bydel som er særdeles interessant er Bogside, som tidligere var IRAs ørnerede i Derry. Og for den tøffe og dumdristige turist kan et pubbesøk hvor politikk diskuteres, være en utfordring. Dog er det the People’s Gallery som er byens største severdighet. Dette er hus og blokker som har fått hele vegger dekket av et maleri, hvor av temaet er de mange turbulente årene, the Troubles som de kalles i den anglosaksiske verden, mellom katolikker og protestanter. I alt er det elleve stykker, alle mesterlige, men noen stikker seg selvfølgelig ut. Blant disse er Operation Motorman, et bilde som viser en britisk soldat på vei til å slå inn en dør med en slegge, og Bloody Sunday, som viser en gjeng demonstranter bærende på et lik. Flesteparten er utrolig realistiske og fantastiske utformet, på avstand ser de nær-mest ut som fotografiske bilder. Kronen på verket, og bildet som muligens tar mest oppmerksomhet, er The Death of Innocence som illustrer det hundrede offeret til the Troubles, ei fjorten år gammel jente som var på feil sted til feil tid og ble drept i skuddvekslinger mellom den britiske hæren og IRA i 1971. Rekken av praktverket slutter dog hyggelig, the Peace Mural hvor en due i et fargerikt spekter med en grein i kjeften setter ønsker for fremtidig fred og forsoning. Tilbake ved det forblåste kystlandskapet har regnet meldt sin ankomst. Det tar ikke mange minutter før det viser seg at min kinesiske jakke er langt fra vanntett, noe som gjør en trivelig gåtur langt mindre trivelig. Sjeldent har uttrykket: “det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær”, vært bedre dekket. Men jeg er i det minste vanntett og det fascinerende landskapet varmer meg mer enn nok. Samtidig slår en tanke meg, det er lett å sammenligne Nord-Irlands kyst med Vest-landet. Begge stedene er veldig vakre, men også veldig for-blåste og våte. I ensom majestet står en diger klippe langt ut i havet og tar imot bank fra vannet som stadig slår inn. Klippen har fått et eget navn, Larrybane, og på dens for-tapte plass stod det en gang en festning. Og rundt en sving, eller mange svinger for å være politisk korrekt, dukker et



element av det nordirske repertoar av severdigheter fram, en hengebru. Dette høres kanskje ikke akkurat voldsomt forrykende ut, men med det forrykende landskapet til stede er realiteten en helt annet. Stedet det er snakk om har det forrykende navnet Carrick-A-Rede, og kan oversettes som klippen i havet. Denne klippen har vært flittig i bruk gjennom lang tid, faktisk i over 350 år. Klippen var et populært sted for å sanke inn migrerende laks, som likte å henge i klippens nabolag. For å komme over til denne klippen ble det brukt tau, som etter hvert ble til en taubru. Det var langt ifra en idyllisk og ufarlig fisketur, landskapet er stupbratt med en høyde forskjell på 30 meter. Fiskernes klippe tid er dog forbi, og i dag er det turister som forsøker å sjangle seg over og inspisere Carrick-A-Rede, hvor fugler nå er de eneste med fast bopel på klippen. Og som det barnet jeg er, blir jeg selvfølgelig stående på midten av taubroen for å lage svinginger. Dog er bruen i dag veldig godt sikret og det er ikke snakk om de voldsomme sving-ingene. En liten titt ned minner meg om at det er kanskje ikke så smart å tøyle strikken for langt, et fall her and I’ll be sleeping with the fishes. Helt ufarlig er det nemlig ikke å leke seg her, dødsfall og underlige hendelser har selv-følgelig forekommet. Men gudskjelov er det ingen bråke-maker sauer å møte på den lille klippen. Min bussjåfør forteller meg senere en historie om da han som liten gutt ble stående fast midt ute på bruen. Han gjorde nemlig det tabu å titte ned, og dermed frøs kroppen fast. Han kunne ikke bevege seg et skritt og masing fra både bekjente og ukjente hjalp fint lite. Dette førte til at han ble stående fast som en påle inntil redningsmannskap kunne redde han.

Det er dog ikke bare sauer man må se opp for i Nord-Irland, men også kjemper, eller troll som den norske kulturarven har i sin koffert. Et av de største underverkene i Nord-Irland er det nemlig en kjempe som står bak, nemlig det verdensberømte Giant's Causeway. Det har seg slik at for mange tusen år siden forelsket den sagnomsuste kjem-pen Finn MacCumhaill seg i datteren til en annen kjempe som bodde på en nærliggende skotsk øy. For å kunne be-søke sin drømmedame uten å måtte svømme, bygde han en sti av kjempestore fjellblokker. Da han omsider kom over, fant de straks kjærligheten og brukte den samme stien til-bake til Antrim, hvor et barn ble født. Historien kunne ha endt lykkelig her, men en rivaliserende kjempe, Benan-donner, tok samme turen over for å kidnappe Finns dame. Og han utgjorde en stor trussel, han var mye større enn Finn. Dog var Finn skarpere enn den gjennomsnittlige kjempe, og han kledde seg ut som et spedbarn før han la seg i krybba. Da Benandonner fikk øye på “barnet”, fikk han panikk. Hvis spedbarnet var så stor, måtte faren være diger. I et rent panikkanfall flyktet han på stien, som raste



sammen under hans herjinger. Derfor gir de restene som møter meg kun et vagt inntrykk over hvor mektig dette byggverket en gang var. Det skal dog ikke mye fantasi til, byggverket som står der den dag i dag er et fascinerende og mektig syn for øyet. Her står rundt 40 000 basaltsøyler loddrett opp over en strekning på fem kilometer, før de for-svinner i havet. Størrelsen varierer med høyde på opptil 12 meter og tykkelse på 25 meter. Like fleksibel er for-masjonen på søylene, de fleste er sekskantede, men alt fra fire til åtte er å se. En vandring på søylene kan fort ende stygt med det glatte underlaget, men er utvilsomt verdt forsøket hvis man er forsiktig. Her løper fantasien fritt, og ulike søyler har fått forskjellige navn. For eksempel lar søylen Giant’s Boot turistene gruble over hva slags sko-størrelse Finn brukte. Her kan fort fantasien spille enhver et puss, akkurat som bakgrunnen for dette underverket har gjort mennesker i flere århundre. Det er nemlig ingen kjem-per som har stått bak dette, men Moder Jord. For flere titalls millioner av år, da kontinentplatene til Europa og Amerika skilte lag, brøt nemlig store mengder av lava opp til overflaten. Lavaen trengte igjennom kalkstein, som mye av området består av, og ble langsomt avkjølt. Etter hvert som basalten stivnet, ble den til ensartede søyler på grunn av den loddrette avkjølingsflaten. Denne prosessen varte i millioner av år, og resultatet ble merkverdige søyler. Dette har sørget for at underverket er i dag mildt sagt forbløff-ende, og det elendige været blir fort bare en parentes. Men tid, vær og vind krever sine ofre, det dårlige været tar overhånd og jeg legger på sprang. Jeg kunne brukt flere timer ved det fascinerende landskapet, som også byr på naturskjønne stier, men må kaste inn håndkledet. Tilbake ved turistinfoen har den lyse buksen min for lengst forandret farge til mørkeblå. Jeg kan nesten ikke vente med å komme tilbake til hostellet, som dessverre er svært gnien når det gjelder oppvarming.

En annen by som har hatt sin del av trøbbelkaka er den evigunge kruttønna Belfast. I det jeg ankommer byen, er gatene nærmest folketomme. Kanskje ikke så rart, det er søndag og det eneste som er åpent er kiosker og puber hvor folk sitter og slapper av med brygget



korn. Men med ett brytes stillheten, og det tomme bybildet blir erstattet med en paraderende folkemasse som blir eskortert av politiet. Dette var noe av det jeg fryktet på forhånd, komme midt opp i en parade som fort kan utvikle seg til en slagmark. Men det er stillere i Belfast nå enn det byen en gang var. Det hele går forsvarlig for seg, selv om jeg kan se ett og annet skumrende blikk blant pubgjestene. Stor satsing på politi, og kanskje tidvis groing av sår, har gjort at Belfast i dag er mye tryggere, noe som kommer klarere frem etter hvert hvor lengre tid jeg tilbringer i byen. Der jeg går forbi bygget som en gang var hyppigst bombet i hele verden, Europa Hotel, virker i hvert fall fortidens mørke skygge å ha lettet. Og ved det majestetiske rådhuset, som er et av mange praktfulle bygninger i klassisk renes-sanse stil, henger ungdommen i ly av kveldsmørket med halloweenkostymer mens alkohol konsumeres i det skjulte. I disse dager pågår en stor overhaling av byen, som alle steder ellers i Europa. Belfast er under en omfattende oppussingsprosjekt og enkelte av gatene er veldig ryddige og fremtidsrettet. Ironisk nok kan det se ut til at hundre-årsfeiringen av Titanic blir byens største feiring på lenge. Rene gater og et rolig miljø kan være dekkende for byens sentrum, men det finnes dog fortsatt sår i byen. Delte by-deler, ikke en eneste oppbevaringsboks å se, områder hvor man ikke beveger seg, piggtråd på hus og pansrede politi-kjøretøyer er noen av tingene. Men samtidig finnes det håp om at en dag er alle sår leget. Også i Belfast finner jeg vegger hvor beskjeder er tydelig. Og byens kanskje største severdighet er veggmalerier. Også i Belfast er spekteret stort, alt fra hat og propaganda til et håp om fred dekker hele husvegger. Alt er langt ifra grått. Den såkalte Peace Line, som skiller Belfasts katolske bydel fra den prote-stantiske, er full av politiske beskjeder. Den vitner om håp og optimisme for fremtidige generasjoner.

Blant kjemper, trøbbel og fanatiske sauer kjemper, trobbel og fanatiske sauer.pdfakkurat god,...

Documents

Transcript of Blant kjemper, trøbbel og fanatiske sauer kjemper, trobbel og fanatiske sauer.pdfakkurat god,...