Torgrim Eggen

BERLINDet 20. århundrets hovedstad

© CAPPELEN DAMM AS 2013

ISBN 978-82-02-41301-9

1. utgave, 3. opplag 2013

Omslagsdesign: Jesper EgemarOmslagsfoto: Copyright Google Earth

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013

Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5

Mindre deler av enkelte kapitler er tidligere publisert i DagensNæringsliv, VG og i tidsskriftet Aroma. Kapitlet «Sesam stasjon»inneholder et bearbeidet utdrag fra essayet «Sfærene over Berlin»,

som ble publisert i antologien Den beste låta (Cappelen Damm 2009).

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Emma og Sofie

innhold

Forord: Sofie og skjebnedagen 11En bursdag med skjebnedrønn. Byen medfantomsmertene. Kjøttkaker på Spree.

En kjempes anatomi 19Naturkrefter og ville dyr i sumpene. En kort forhistorie.S-bahn-morderen og grensestasjon Friedrichstraße.

Karl og Rosa 369. november 1918: Tyskland gjør revolusjon. KarlLiebknecht og Rosa Luxemburg. Myten om dolkestøtet.

Fümms bö 56Dadaisme og bolsjevisme i republikkens hovedstad.George Grosz, Käthe Kollwitz og de andre. Om norskekunstnere og Berlin.

Mefisto 76Vendepunkter i familien Mann. Joseph Goebbels og hansanstrengelser: Hvordan male den røde byen brun?

Blod og ild 102Da Hitler kom til makten og Riksdagen brant. Om denstore utvandringen.

7

Babylon 120Et århundre med Berlin som syndens pøl. Om kabaret-og klubbliv, avvikere og hedonister.

Germania 152Hovedstad i Det tredje rike. Leni Riefenstahl, AlbertSpeer og norgesvennene i Dahlem. Krystallnatten.

Tysk høst 189Da massedøden kom til byen. Fra Wannsee tilRosenstraße. Sammenbrudd og fornedring.

Grønnkål med ribbe 212En spisepause med velmente advarsler. Og en tur til sjetteetasje i KaDeWe.

Fire divaer 227Om Hildegard Knef, Marlene Dietrich, Lotte Lenya ogNina Hagen.

Den antifascistiske beskyttelsesmuren 256Spillet som førte til Berlinmuren. Kennedy og Krustsjovmåler krefter i 1961. Det farligste øyeblikket under denkalde krigen. Og de som rømte.

Sesam stasjon 283Om Christiane F. og David Bowie. Narkotika,klaustrofobi og en ny musikk i en ny by.

Kinematropolis 307Historien om Babelsberg: 100 år i Europas Hollywood.Fra Dr. Caligari til Sonnenallee.

8

Drüben 335På den andre siden. Arkitektenes kalde krig. Schnitzel iRepublikkpalasset. Historiens verste overvåkingsstat.

Ville Vesten 359Tyske sekstiåttere er ikke som andre sekstiåttere.Historien om Baader, Ensslin og Meinhof.

Kebabträume 377Tyrkere og venstrehippier i Kreuzberg. Punken kommertil Berlin for å bli. Om Blixa Bargeld, Nick Cave ogenglene på Potsdamer Platz.

Teppefall 397Ronald Reagan skriver en tale. 9. november 1989:Muren faller. Glede, vrede og hevn.

Berliner Luft 410Hvem som bor her og hvordan de har det. OmTucholsky, russiske invasjoner og en vedvarendeflyplasskandale.

Litteratur 426

Register 431

forord

Sofie og skjebnedagen

På tyskernes skjebnedag var jeg i gorilladrakt.Sofie, datteren min, ble født på Ullevål Sykehus i Oslo

klokka halv elleve om kvelden den 9. november 2005.Da hadde jeg i det stille heiet på Lillian og veene hen-nes noen timer. Dels var det allerede gått to uker over ti-den, men det virket plutselig viktig at hun ble født førmidnatt. Hvem som helst kan ha bursdag tiende novem-ber, og mange utmerkede mennesker har det helt sikkert.Ellevte november feires verden over (og spesielt i Frank-rike) som våpenstillstandsdagen, slutten på første verdens-krig.

Niende november, derimot, er en dato for spesielt inte-resserte. Tyskerne kaller den Schicksalstag. Skjebnedagen.Det er den viktigste datoen i moderne tysk historie. Vedgjenforeningen i 1990 ble det diskutert å gjøre 9. novem-ber til landets nye nasjonaldag, men av grunner som vil bliklare etter hvert var dette ikke helt spiselig.

På et eller annet vis sto det altså i stjernene at Sofie engang, i en ikke altfor fjern fremtid, skulle til Tyskland ognærmere bestemt Berlin, bo der og lære språket, og etterhvert begynne å fatte det enorme dramaet som knytter segtil denne datoen, hennes fødselsdag. Europas moderne his-torie er bundet opp i denne dagen. Oppdraget gikk ut på ågjøre henne til europeer, å skape sterke bånd til det skjeb-nefellesskapet som den europeiske historien er og vil fort-

11

sette å være. (At faren hennes var dypt fascinert av byen,kan selvfølgelig også ha spilt inn.)

Den som gjorde meg oppmerksom på Schicksalstag oghva den symboliserer, var Arbeiderparti-veteranen ReiulfSteen. Reiulf er eller var en fremragende taler, og 9. no-vember 1994 holdt han en av sine mest glødende appellerunder et fakkeltog for norsk EU-medlemskap (en kamp visom kjent tapte). «Denne kvelden vil alltid bli husket somjubileet for Krystallnatten,» sa Steen, «men det er ogsånatten for det moderne Europas gjenfødelse. 9. november1989 var natten da Berlinmuren falt.»

Sofie, som nettopp har fylt syv, er foreløpig bare modenfor å lære om de positive sidene ved sin fødselsdag. Holo-caust og slikt har jeg lyst til å skåne henne for enda litt til.Når vi ser de berømte «snublesteinene» (det er 17 av dembare på Bundesplatz), sier vi at navnene tilhører folk som«forsvant» under krigen.

Steen fortalte imidlertid ikke resten av historien denkvelden: 9. november var dagen da keiseren abdiserte i1918, en hendelse som avsluttet første verdenskrig og førtefrem til den skjebnesvangre Versailles-freden. I Berlin blerepublikken proklamert, og i tre måneder gjennomgikk ho-vedstaden en sosialistisk revolusjon. Derfor valgte Hitlerog det den gang marginale partiet hans 9. november til sittførste forsøk på statskupp, det såkalte «ølhall-kuppet» iMünchen i 1923. Han ble fengslet, og fikk ro til å skriveMein Kampf. Ti år etter hadde de seiret.

Ild. Glasskår. Stein. Stål. Fødsel. Skjebne. Død. Ond-skap. Befrielse. Splittelse. Gjenforening. En sang om Berlin.

12

Vingudinnen på Kaiserplatz

Det fins mennesker som ikke har særlig sans for Berlin,som ikke blir truffet av byens unike magi. Dersom disse harnoe til felles, må det være at de ikke har lest nok historie.Følgelig har de ikke annet å orientere seg etter enn det til-synelatende og ytre – de ser at byen er stor, stykkevis vak-ker og stykkevis heslig, virker uferdig her og der, har åpnesår, strekker seg etter noe den ikke helt kan nå.

Noe av ideen med denne boka er å fylle slike hull. Berlinlar seg bare fullt ut oppleve med en viss historisk finger-spitzengefühl, for å bruke et av disse snirklete tyske sukker-baker-begrepene. Berlin er nullpunktet for hele det tyvendeårhundrets drama i Europa. I Berlin fins Europas mørkefortid, men også nøkkelen til Europas fremtid. Når manhar sett dette, vil ingen annen by helt oppleves som like rik,like spennende eller like tilfredsstillende.

Den historisk trente bevisstheten kan lukke øynene ogse det som var, gå bak fasaden og under den nylagte bro-steinen. Hva lå her før? Hva skjedde med det? Hva medmenneskene som en gang bodde eller arbeidet her? Berlinde siste 100 årene er mer enn noen annen europeisk storbydet arkeologene kaller en palimpsest; et stykke pergamentsom har vært overskrevet flere ganger. Den har vært pul-verisert, delt og gjenoppbygd. Gatene og stedene har skif-tet navn under skiftende ideologier, både én og to ganger.Et sted, en bygning, en gatestubb kan ha blitt så ladet avfortidens dårlighet at det må omregulering, riving eller i detminste omdøping til. Så, i neste omgang, dukker det opp etkrav om at den forsøksvis utviskede dårligheten på et ellerannet vis likevel må huskes. Da begynner en ny runde, nyepennestrøk blir tilføyd pergamentet.

Vi bor for eksempel på Bundesplatz (Forbundets plass),som tidligere het Kaiserplatz (Keiserens plass). Før detigjen, frem til 1888, het den Straßburger Platz.

13

Da bygningene her var nye, for drøyt 100 år siden, vardette en temmelig chic adresse. Jeg har et postkort fra1905, der Kaiserplatz fremstår som en grønn idyll hvorbarnepikene triller borgerskapets minste og en herre nytersin sigar på en parkbenk. I midten sto en fontene og enskulptur av en vingudinne, laget av samme kunstner somstår bak den langt mer berømte engelen på toppen av Sie-gessäule i Tiergarten (kjent fra et par uforglemmelige sce-ner i Himmelen over Berlin). Oasen var omgitt av leiegår-der utspjåket som Tornerose-slott. Gamle fotografier viserat alle hjørnegårdene (vi bor i en av dem, bygget nettopp i1905) var utstyrt med tårn, kupler eller mektige spir. Uten-for går en trikkesløyfe som nå er borte, og som fortsattenordover langs den daværende Kaiserallee til Kurfürsten-damm og Bahnhof Zoo.

Dimensjonene er fremdeles staselige. Raden av femeta-sjes leiegårder danner en svak bue rundt den ovale plassen.Fortauet utenfor vinduet mitt er bredere enn det på Karl Jo-hans gate. Inne har vi nesten fire meter under taket og indi-viduelle gipsrosetter i alle rom, selv det som en gang må havært pikeværelset. Men huset på neste gatehjørne er bygd igråbrun, kaserneaktig nittenfemtitalls dettefårholde-isme.Bombet i filler under krigen, selvfølgelig. (Vi må ikke len-ger enn til Molde eller Narvik for å innse at arkitektur-historisk var 1940-tallet det verst tenkelige tidspunkt å fåbyen sin ødelagt på. At økonomien også var skutt i filler,gjorde ikke ting bedre.)

Diagonalt over krysset, i sørvest, inngikk bombene og kei-sertiden et kompromiss – halvparten er i imperiell, himmel-strebende jugend-stil og resten (det som ikke lot seg redde)er en sjelløs gråhvit kasse. Der ligger bankfilialen min, Ber-liner Volksbank, kanskje passende nok. På det fjerde, nord-vestlige hjørnet, der det ligger en ålreit meksikansk restau-rant ved navn Alcatraz, er den mektige jugend-gården intakt,men spirene er vekk. De var sikkert stygt skadd.

14

I 1950 var det på tide (tiden var strengt tatt overmoden)å rydde vekk keiserens Berlin. Plassen ble døpt om etterForbundsrepublikken, som ble grunnlagt året i forveien.Heller ikke det var straff nok for keisertidens synder. Detde allierte bombeflyene ikke hadde maktet, ble fullført avbyplanleggerne i 1967; halvparten av den fordums keiser-plassen ble slukt da de la biltrafikken langs den omregu-lerte Bundesallée under bakken. Resten av plassen gjør tje-neste som lokk.

Naboene våre vil at vi skal engasjere oss i Bundesplatz’velforening, selv om vi ikke har tenkt å bli boende så lenge.En av ideene de har er å få plantet ekte vinranker rundt sta-tuen av vingudinnen, som fortsatt er like hel, men har blittforvist til vestsiden av plassen. Et lite vinberg er det faktisksnakk om. Sørfra domineres plassen nå av en sprikendeabstrakt bronseskulptur som sikkert skal symbolisere tysksamhold, men som ikke gjør det helt store for meg. Jeg me-ner at velforeningen skal kjempe for å få Kaiserplatz-nav-net tilbake. Jeg har en viss erfaring med å aksjonere fornavneendringer i det offentlige rom (noen lesere vil muli-gens huske geriljaoperasjonen mot Sehesteds plass i Oslo,som fikk hete Knut Hamsuns plass i noen timer en vår-morgen i 1993), og mener at «Kaiserplatz» vil gjøre undrefor trivselen og boligprisene. Tiden burde være moden nårrekonstruksjonen av Hohenzollern-familiens keiserplass erfullført i Berlin Mitte. Gi keiseren hva keiserens er, sier nåjeg.

Hvordan havnet vi akkurat her? Våren og sommeren2011 var jeg to turer i Berlin for å se på leiligheter. Vivisste at det spesielle boligmarkedet i Berlin ga rom for atselv en forfatter kunne bo staselig, så vi formulerte noenvoldsomme krav til lebensraum; minst 140 kvadratmeterog temmelig sentralt. Nå er ordet «sentralt» et innfløktbegrep akkurat i Berlin. Hva du opplever som «sentrum»,avhenger av hvor du kommer fra og hvordan du tenker.

15

Boligjakten førte til én av tre bydeler: Schöneberg, Charlot-tenburg eller Wilmersdorf, alle i det forhenværende Vest-Berlin. (Hvor «forhenværende» Vest-Berlin er, kan manforresten også diskutere.) Jeg ante ikke at det fantes så myefiskebeinsparkett i hele verden.

De av våre norske bekjente som var i byen samtidig,søkte seg til de mer «trendy» bydelene – Prenzlauer Berg,Friedrichshain eller Mitte, områder som lå bak muren til1989. Jeg lurer på om jeg rett og slett må være en «Wessi».Ideen om et «Groß-Grünerløkka» har aldri hatt noen sær-lig appell til meg. Kaffebarer fulle av webutviklere har vihjemme. Falmet storhet, derimot, har en helt annen tiltrek-ning … så det ble Wilmersdorf. Frogner uten frognermen-nesker, det er hva jeg vil kalle det beste fra to verdener.Hvis man da kan se for seg et Frogner som er flere gan-ger større enn Oslo sentrum. Vi bor i et hjørne der tre by-deler møtes. To hundre meter øst for oss, ved Prinzregen-tenstraße, begynner Schöneberg. Seksti meter sørover, nårman har passert under betongbroene som bærer ringveienog S-bahn, begynner Friedenau, der det ble bombet for-holdsvis forsiktig, der de klassiske murgårdene (en etasjelavere enn i Wilmersdorf) veksler med prangende byvillaer,nå for det meste overtatt av institusjoner.

Jeg har skrevet en bok tidligere som har store likhetermed denne. «First we take Manhattan / then we take Ber-lin,» som Leonard Cohen sang. Den stjeler vi frekt. Man-hattan, som kom ut i 2007, er et kulturhistorisk portrettav New York City som hovedsakelig tar for seg tiden mel-lom 1945 og 2001, da New York var verdens hovedstad.Berlin, derimot, gjorde alt hva den maktet for å bli verdenshovedstad, og det endte i aske, sorg og fortvilelse. Det finsstore likheter mellom disse to stedene likevel – newyorkerefinner seg lettere til rette i Berlin enn andre steder i Europa,og omvendt. Primært er det et spørsmål om mentalitet, ogdenne mentaliteten må vi legge under lupen.

16

Boka om New York, da den var ferdig, ble stående somen samling historier om radikale nye ideer, frihetslengsel ogfrigjøring. Slike fortellinger preger denne boka også, mendet er frihetsdrømmer blandet med smerte. Å leve i Berliner å være samboer med smerten. Den fins rundt hvert gate-hjørne, i annethvert ansikt. Eller på små plaketter, gravdned i den omhyggelig lagte brosteinen.

Berlin er en by med fantomsmerter. Det gjør fremdelesvondt i organer som er amputert vekk.

Kjøttkaker på Spree

Etter et drøyt år i Berlin snakker min datter flytende tysk.Selv strever jeg litt mer, og innser at «flytende» kommerdet aldri til å bli. Toget er dessverre gått. En form for1970-talls-skoletysk på steroider, det er hva jeg har. Etterhvert skjer det stadig oftere at jeg spør syvåringen hva detteog hint heter. Bør bidra sterkt til denne «mestringsfølel-sen» som moderne pedagoger er så opptatt av, skulle jegmene.

Tidlig i høst var vi ute på båttur langs Spree, gjennomkanalsystemet og ned til Müggelsee sørøst for Berlin, ogSofie satt på dekk sammen med andre norske barn ogskulle lese alle skilt vi fløt forbi. Det ble servert fleisch-klopse (kjøttkaker) med stekte poteter, og noen spurte omhun visste hvordan man staver «kjøttkaker». «Det er en-kelt!» ropte hun ivrig. «S, C, H … !»

Integreringen går altså ikke så verst.«Fortell mer om bursdagen min, pappa!» hender det hun

sier.Sofie er som syvåringer flest besatt av bursdagsfeiringer.

Halve året går med til å planlegge dem. Vår siste ble slettikke dårlig. Leiligheten var pyntet som jungel, og barnai dyrekostymer – halvparten tyske og norske – kvakk til

17

over kakene da jeg gjorde entré i gorilladrakt og kastet ne-ver med sukkertøybananer, brølende og snøftende og snartsøkkvåt av svette inni der.

Men når hun sier «fortell om bursdagen min», menerhun alt det andre, muren og republikken og disse tingenehun ikke vet eller forstår helt ennå.

Vel, jenta mi, skal vi begynne?Torgrim Eggen

Berlin, november 2012

en kjempes anatomi

«Det er en ny by, den nyeste jeg har sett. Chicago sernesten ærverdig ut i sammenlikning, for i Chicago erdet flere områder som virker gamle, men i Berlin nesteningen. Mesteparten av bygningsmassen ser ut som omden skulle vært reist i forrige uke; resten av husene haren så vidt merkbar elde, og later til å være seks ellermaksimalt åtte måneder gamle.»

(mark twain,fra et reisebrev til Chicago Daily Tribune, 1892.)

Her kan vi advare mot en alminnelig begynnerfeil. Som ny-ankommet i Berlin bretter du kartet ut på bordet, finner se-verdigheter du gjerne skulle ha besøkt og prøver å kalku-lere en passende byvandring.

Men kartet ditt dekker et område på 890 kvadratkilo-meter. Byen kan ikke med beste vilje sies å være dimensjo-nert for spaserturer. Det som på et bykart kan fortone segsom et vanlig kvartal, er gjerne tre–fire hundre meter langt.Gatene og fortauene, selv i alminnelige boligstrøk, er myebredere enn du er vant til. Det er bare én av millionbyene iverden som er større i utstrekning enn Berlin, og det er LosAngeles.

Midt på kartet finner du en liten grønn flekk som repre-senterer Tiergarten. En park, rett og slett. Den er like storsom fyrstedømmet Monaco. Fra den ene enden av parkentil den andre er det tre kilometer. Hvis du avtaler med noen

19

at dere skal «møtes i Tiergarten», kommer dere aldri til åfinne hverandre. Det fins rever i Tiergarten, ville kaninerog gudene vet hva ellers.1 Fremdeles innenfor bygrensenfinner du Grunewald, et friluftsområde på 3000 hektar,på størrelse med Oslo. Der vralter det villsvin. Den norskeambassadøren Sven Svedman er bosatt i Grunewald, ogforteller at villsvinene i skogen er så intelligente at de søkertil kirkegårdene for å beskytte seg mot jegere, et slagskirkeasyl.

Da Berlin var delt av en mur, var den delen av murensom delte sentrum i to 43,7 kilometer lang. I tillegg kom«landmuren», som skilte Vest-Berlin fra de omliggendedistriktene som tilhørte DDR, og som målte 112,7 kilome-ter. En tur langs hele muren var lenger enn strekningen fraOslo til Lillehammer!

Mens New York stabler sine drømmer og ambisjoner ihøyden, kan man trygt si at berlinerne breier seg. Det finsen håndfull skyskrapere i byen, og nye er under prosjek-tering og bygging, men de virker litt halvhjertet strødd ut-over, som om de tilhørte en eller annen plan man mistetentusiasmen for underveis. Høyhusene gjør uansett ikke etlike mektig inntrykk som all denne åpne plassen.

Ta for eksempel Tempelhof. En gang var dette verdensstørste flyplass. Den ligger innenfor ringveien, rett sør forbydelen Kreuzberg. Den gang Tempelhof var i drift, haddefolk som bodde langs Mehringdamm gangavstand til fly-plassen. Så ble den nedlagt i 2008. Et enormt område blefrigitt, og i en hvilken som helst annen storby ville eien-

1 Revene ble satt ut for noen tiår siden for å få bukt med kaninplagen. Det manikke hadde gjort regning med, er at reven er – ja, lur. Den lærte seg snart å klatreover gjerdene inn til Berlin Zoo, der det vanket fete, late, eksotiske og ikke minstkostbare delikatesser. År om annet bygger man høyere gjerde, og neste sesonger reven blitt sprekere. Den logiske løsningen er det åpenbart ingen som har sett:Hvorfor satte aldri Berlins myndigheter ut engelskmenn i Tiergarten?

20

domsutviklerne kastet seg over en slik sentrumsnær ind-refilet. I Hong Kong hadde knapt det siste flyet forlattKai Tak-flyplassen i Kowloon før den første skyskraperenspratt opp.

Men i Berlin? Hele Tempelhof er regulert til friluftsom-råde. Når høstvinden er gunstig vrimler det av drage- ogmodellflygere, og hvis det har kommet nok snø om vinte-ren er området yndet av folk som vil trene på langrennsski.Tidlig høsten 2012 var vi innom en «alternativ verdensut-stilling» som brukte de gamle rullebanene som utstillings-område. Arrangementet var uten tvil «alternativt» nok, ogbød på utagerende og burlesk avantgarde-teater samt in-stallasjoner av mer diffus karakter, men det mest forbløf-fende av alt var skalaen. Bisarre byggverk var spredt ut-over med 4–500 meters mellomrom, som asteroider i etstøvete, horisontalt verdensrom. I det fjerne skimter mankvartsirkelen av den gigantiske Tempelhof-terminalen fra1930-tallet, som i mange år var den største bygningen i ver-den.2 Nå brukes den sporadisk til utstillinger, mens manlurer på hva den verneverdige mastodonten skal bli når denblir stor.

Oversatt i tall kan den veldige tumleplassen skildres slik:Folketettheten i Berlin er 3900 personer pr kvadratkilome-ter. I Paris, byens evige rival på det europeiske fastlandet,bor det hele 21 000 slanke og elegante parisere pr. kvadrat-kilometer.

2 Tempelhof er tegnet av Ernst Sagebiel, som på 40-tallet sto inne med en dob-bel rekord. Hans luftfartsministerium i Wilhelmstraße (som merkelig nok over-levde krigen) var også Europas største kontorbygning med 2000 kontorer.

21

Sumptyskernes by

Alt dette er dønn flatt. For en norsk «fjeldabe» fortoner detseg som relativt komisk at bydelene har navn som Schöne-berg, Prenzlauer Berg og så videre … uten at det trente øyetklarer å oppfatte mer enn krusninger i terrenget.

I TV-dokumentaren Mein Leben om rockmusikerenBlixa Bargeld og hans liv tar han med seg kamera opppå en av «høydene» i barndommens landskap. Det kanse ut som Volkspark Wilmersdorf, ikke langt fra meg.Han vokste opp i nærheten. «Og dette pleide vi å kalleDødsbakken …» sier Blixa og peker, med et litt flaut flir.Det er en temmelig slakk skråning. Men Blixa gjentar, ifullt alvor, at det var noen som hadde forulykket der, påkjelke.

Teufelsberg vest for sentrum byr i det minste på en ak-septabel akebakke med sine 115 m.o.h., høyt nok til atamerikanerne plasserte Europas kraftigste lyttestasjon derunder den kalde krigen for å snappe opp hva fiendenmåtte ha å meddele i Berlin, Brandenburg og omegn. Vir-kelighetens James Bond hadde jobb på Teufelsberg. Dje-velens fjell består av 25 millioner tonn bygningsmasse fratusenvis av ødelagte hus som ble ryddet bort etter kri-gen.3

Den ensformige topografien gjør Berlin til et eldoradofor a) byplanleggere med boulevard-mani og b) syklister.«De lengste gatene,» skrev Mark Twain i 1892, «strekkerseg i evighet, bøyer så svakt av mot høyre eller venstre ogfortsetter i en evighet til, strake som lysstråler.» Sykkelener svaret på de bortimot absurde avstandene byplanleg-gerne har etterlatt seg. Overalt er det brede sykkelfelt, hvor

3 Det har faktisk vært arrangert verdenscuprenn i slalåm på Teufelsberg, vinte-ren 1986.

22

det er mye skumlere for en uforsiktig utlending å vimse ennut i veibanen. Syklistene er helt nådeløse.4

Mesteparten av Berlin hviler på sand og sump. Det be-tyr at vannspeilet ligger høyt, noe som byr på spesifikke ut-fordringer. Rosamalte rør går på kryss og tvers av sentrum,og disse brukes til å pumpe vannet fra byggeplasser ut i ka-nalene. En bygning kan ikke være hvor tung som helst. DaAlbert Speer syslet med den praktiske gjennomføringen avå forvandle Berlin til «Germania», hovedstad i Hitlers tu-senårsrike, medførte forprosjektet å plassere ut en enormbetongsopp – der Schwerbelastungskörper – på en jernba-nefylling sør for sentrum. Den så ut som en champagne-kork, 14 meter høy, 21 meter i diameter, og veide mer enn12 600 tonn. Hensikten var å måle hvor mye den tungestrukturen kunne tenkes å synke på … ja, la oss si tusen år.Poetisk nok står Speer-soppen der ennå, som eneste fysiskevitnemål om de gigantomane planene. Den har sunket mel-lom 11 og 18 centimeter, litt mer enn grenseverdiene Speersatte.

Mange berlinere bekymrer seg for grunnvannet alleredei dette århundret. Vannet var nemlig gratis for DDR-innvå-nerne, og i de østlige bydelene kunne man velte seg i denneene luksusen, i det minste. De ble et påfallende renslig folk.Men etter gjenforeningen har man begynt å betale vannav-gift. Dermed sparer folk på vannet, og det fører til at vann-speilet har steget siden 1990. Spesielt i bygninger reist på1970- og 80-tallet er dette et problem; kjellerne blir lang-somt fylt av sumpvannet, som gitt nok tid vil komme til ågjenerobre den tyske hovedstaden. Kanskje popper cham-pagnekorken til Speer en dag?

4 De får også sin straff. Berlin hadde 640 alvorlige sykkelulykker i 2012, ifølgeTagesspiegel.

23

Multikultur ved Spree

Arbeidet med å erobre dette området begynte på 1200-tal-let, noe som gjør Berlin til en av Europas yngste hoved-steder. Den første bebyggelsen lå på nordbredden av Spreerett sør for dagens Alexanderplatz. På den andre siden avelven lå nabobyen Cölln, forbundet med en spinkel trebrosom ble sperret i tilfelle pest. Det eldste dokumentet sombeskriver byen – det skildrer en krangel om kirkeskattenmellom markgreven og biskopen av Brandenburg – er da-tert til 1237, som derfor regnes som Berlins fødeår.

Noen øyeblikkelig hit var ikke dobbeltbyen ved Spree.Da trettiårskrigen satte inn nesten fire hundre år senere,hadde byen fått 12 000 innbyggere. Krigshandlinger, byl-lepest og sult reduserte dem til halvparten ved krigens slutti 1648.

Så gikk utviklingen ganske fort. I år 1710 hadde Ber-lin 60 000 innbyggere og var allerede en multikulturell by.Her bodde 6000 franske hugenotter, det vil si protestan-ter som søkte østover for å slippe religiøs forfølgelse, og5000 sveitsere på flukt fra sine religiøse skrullinger. Byenfikk et fransk preg som aldri helt forsvant. Fremdeles he-ter en kjøttkake de fleste steder en «boulette». Berlin varblitt hovedstad for kongen av Preussen og Brandenburg i1701. Den mest navngjetne i kongerekka, Fredrik II («denstore») kom på tronen i 1740. Under ham ble Berlin denkosmopolittiske kulturbyen vi fremdeles kan skue i dag.

Folketellingen i 1804, to år før Napoleon erobret byenog røvet med seg firspannet i bronse (quadrigaen) på top-pen av Brandenburger Tor, fortalte at Berlin hadde nøyak-tig 182 157 borgere. Den var blitt Europas tredje største byetter London og Paris. På denne tiden steg den mest monu-mentale delen av Berlin frem, kvartalene rundt Unter denLinden. Da prøysserne vendte seierrike hjem fra Waterloo(med bronsehestene sine på slep), begynte arbeidet med

24

den nye byplanen under Karl Friedrich Schinkel. Maleren,skulptøren og arkitekten Schinkel er mer enn noen annenansvarlig for Berlins offisielle ansikt.

Så begynner den industrielle revolusjon, som på hundreår forvandler den kongelige residensbyen Berlin til Europassentrale industriby. Spesielt skjøt utviklingen fart i perio-den 1870 til 1914. Etter nok en seierrik krig mot Frankrike1870/71 ble Tyskland samlet med Preussen som ledendekraft. Berlin ble hovedstad og Wilhelm I den første tyskekeiseren (av i alt to). Krigserstatningen fra Frankrike, ioverkant av fem milliarder franc, ble brukt til å utsmykkehovedstaden med nye skoler, rettslokaler og palassaktigepostkontorer.

Dette er det industrielle stålets tidsalder. En av grun-nene til at newyorkere og chicagoanos øyeblikkelig følerseg hjemme i Berlin, er alle de synlige stålstrukturene somhar 100 år eller mer på baken – broer, viadukter og forhen-værende industribygg. Eldre europeiske hovedsteder harikke dette, i hvert fall ikke i bykjernen. Så ble også snartBerlin den arkitektoniske modernismens hovedstad. Stålettrengte kanskje ikke å skjules likevel?

Men foreløpig var murgårdene byens eneherskere. Devar uvanlig solid bygget. Selv etter en krig som ødela entredjedel av alle boligene i Berlin (48 000 av 245 000 husble rasert), og knapt etterlot seg et helt tak i hele bykjer-nen, er det flere av disse monumentene fra la belle epoqueher enn i noen annen by jeg har besøkt. Mellom 1870 og1914 foregikk en byggeboom uten sidestykke. Murgårdeneer fem til seks etasjer høye. I Berlin kaller man det Grün-derzeit-bebyggelse, og perioden byr på en serie populærestiler som samlet går under betegnelsen «historisisme»: fa-sader i nyrenessanse, nybarokk, nygotikk, neoklassisismeog til slutt jugend, som må regnes som en ny stil og er mas-sivt representert i Berlin. Jeg selv bor i en typisk jugend-bygning.

25