Av elsdste Adrián Ochoa i De sytti BARN Se opp...2014/10/10 · tante og onkel hadde til oss....
1
Oktober 2014 77 BARN “Våk hver tid og stund, og be” (Lukas 21:36). D a jeg var åtte år, ble mine to fet- tere og jeg sendt til en by i nær- heten for å kjøpe dagligvarer. Når jeg tenker tilbake, er jeg forundret over hvor stor tillit min bestemor og min tante og onkel hadde til oss. Morgen- himmelen var klar og strålende da vi dro av sted på våre tre hester. Midt ute på prærien bestemte vi oss for å gå av hesten og spille klin- kekuler. Vi var så oppslukt i spillet at vi ikke så opp og fikk øye på de mørke skyene som dekket himme- len. Da vi skjønte at det var uvær på vei, hadde vi ikke engang tid til å sette oss på hestene. Et voldsomt regn og hagl traff oss så hardt at det eneste vi kunne gjøre, var å sale av hestene og ta dekning under saltep- pene. Så løp hestene sin vei. Hesteløse, våte og kalde begynte vi å gå så fort vi kunne mot en by i nærheten. Det var sent da vi fant et hus og banket på døren. Familien der tørket oss, ga oss deilige bøn- neburritos og lot oss sove på et rom med jordgulv. Mine fettere og jeg våknet om morgenen til strålende sol og en vakker himmel. En mann banket på døren på jakt etter tre bortkomne gutter. Jeg vil aldri glemme det vi så på hjemveien – en folkemengde som hadde vært på leting etter oss hele natten. Foran dem alle var min kjærlige bestemor og min onkel og tante. De klemte oss og gråt, lyk- kelige over at de hadde funnet sine bortkomne barn. Vår kjærlige himmelske Fader er oppmerksom på oss. Han venter spent på at vi skal komme hjem. Det er tegn på åndelig uvær overalt rundt oss. La oss se opp og forbe- rede oss ved å styrke vårt vitnesbyrd hver dag. ◼ ILLUSTRASJON: SHAWNA TENNEY Av elsdste Adrián Ochoa i De sytti Se opp Fra “Se opp,” Liahona, nov. 2013, 102.
Transcript of Av elsdste Adrián Ochoa i De sytti BARN Se opp...2014/10/10 · tante og onkel hadde til oss....
O k t o b e r 2 0 1 4 77
BARN
“Våk hver tid og stund, og be” (Lukas 21:36).
Da jeg var åtte år, ble mine to fet-tere og jeg sendt til en by i nær-
heten for å kjøpe dagligvarer. Når jeg tenker tilbake, er jeg forundret over hvor stor tillit min bestemor og min tante og onkel hadde til oss. Morgen-himmelen var klar og strålende da vi dro av sted på våre tre hester.
Midt ute på prærien bestemte vi oss for å gå av hesten og spille klin-kekuler. Vi var så oppslukt i spillet at vi ikke så opp og fikk øye på de mørke skyene som dekket himme-len. Da vi skjønte at det var uvær
på vei, hadde vi ikke engang tid til å sette oss på hestene. Et voldsomt regn og hagl traff oss så hardt at det eneste vi kunne gjøre, var å sale av hestene og ta dekning under saltep-pene. Så løp hestene sin vei.
Hesteløse, våte og kalde begynte vi å gå så fort vi kunne mot en by i nærheten. Det var sent da vi fant et hus og banket på døren. Familien der tørket oss, ga oss deilige bøn-neburritos og lot oss sove på et rom med jordgulv.
Mine fettere og jeg våknet om morgenen til strålende sol og en vakker himmel. En mann banket på
døren på jakt etter tre bortkomne gutter. Jeg vil aldri glemme det vi så på hjemveien – en folkemengde som hadde vært på leting etter oss hele natten. Foran dem alle var min kjærlige bestemor og min onkel og tante. De klemte oss og gråt, lyk-kelige over at de hadde funnet sine bortkomne barn.
Vår kjærlige himmelske Fader er oppmerksom på oss. Han venter spent på at vi skal komme hjem. Det er tegn på åndelig uvær overalt rundt oss. La oss se opp og forbe-rede oss ved å styrke vårt vitnesbyrd hver dag. ◼ILL
USTR
ASJO
N: S
HAW
NA T
ENNE
Y
Av elsdste Adrián Ochoai De sytti
Se opp
Fra “Se opp,” Liahona, nov. 2013, 102.
