Akt #3 4 2014

”DE BYTTET UT GUDS SANNHET MED LØGN OG TILBA OG DYRKET DET SKAPTE ISTEDET FOR

SKAPEREN, HAN SOM ER VELSIGNET I EVIGHET. AMEN. DERFOR OVERGA GUD DEM TIL

SKAMMELIGE LIDENSKAPER. KVINNENE

DERES BYTTET UT DET NATURLIGE SAMLIV MED

DET UNATURLIGE. PÅ SAMME MÅTE

SLUTTET MENNENE Å HA NATURLIG SAMLIV MED KVINNER OG BRANT I

BEGJÆR ETTER HVERANDRE. MENN DREV UTUKT MED MENN, OG

MÅTTE SELV TA STRAFFEN

FOR SIN VILLFARELSE.”

“DE BYTTET UT GUDS SANNHET MED LOGN OG

TILBA OG DYRKET DET SKAPTE ISTEDET FOR

SKAPEREN, HAN SOM ER VELSIGNET I EVIGHET.

AMEN. DERFOR OVERGA GUD DEM TIL SKAMMELIGELIDENSKAPER. KVINNENEDERES BYTTET UT DET NATURLIGE SAMLIV MED

DET UNATURLIGE. P SAMME M TE SLUTTET

MENNENE HA NATURLIGSAMLIV MED KVINNER OG BRANT I BEGJA R ETTER

HVERANDRE. MENN DREVUTUKT MED MENN, OG

M TTE SELV TA STRAFFENFOR SIN VILLFARELSE.”

ak #3

I

Ao

Ao

Ao

E

Ao

AKT #3-4.2014

AKTutgis av Norges Kristelige Studentforbund (NKS). De meningene som kommer frem i de enkelte artikler er ikke nødvendigvis representative for NKS’ standpunkter.

Ansvarlig redaktør:Leder av NKS,Tora Bøhler [email protected]

Redaktør:Grazyna Skarpå[email protected]

Layout: Daughter

Bidragsytere i dette nummer:Aslak Simonsen, Torkild Enstad Hausken, Ingeborg Holt, Kristina Bjåstad, Anders Såstad, John J. W. Delourme, Tora Bøhler Monsrud, Carina Heinesen, Hannah Monsrud Sandvik, Lars Heltne og Torkil Hvidsten.

Redaksjonen avsluttet:10.desember 2014.

Kontaktinformasjon:

AKTNorges Kristelige StudentforbundUniversitetsgata 200162 [email protected]

Trykk: Østfold Trykkeri AS

Opplag:750

Abonnement:125,- kroner i året.Abonnementet løper til skriftlig oppsigelse.

4 / LEDER

5 / SEKSJON : TEMA :

HOMOFILI OG KIRKE

6 / FRA KONSERVATIV TIL LIBERAL

9 / OM ENSOMHET OG

SKJØNN FORENING

10 / SJOKKERT OVER NETTJENESTE FOR

UNGDOM

12 / PØNK, SALMER OG FRIGJØRING

14 / QUEERING GOD

15 / SEKSJON : HJEMMEBANE : NYTT FRA

NORGES KRISTELIGE STUDENTFORBUND

16 / ORDA FRA TORA

17 / VERVEKAMPANJE

18 / PÅ VEIEN MOT FRED - PALESTINA

21/ DA REVOLUSJONEN KOM TIL GARDS

23 / MODIGE SAMTALER

24 / LOKALNYTT

27 / SEKSJON : TENKETANK

27 / TAKK FOR INGENTING

28 / I JULENISSENS KLØR

30 / TAKK FOR INGENTING

31 / MENIGHETSUTFORSKEREN

INNHOLD AKT 3 - 4. 2014

LEDER / 4

Mars 2014 failet homo-saken på kirke-møtet. Så da bretter vi fortsatt opp erma og gjør oss klare for en ny omgang med homo-promo – vi retter fokuset mot den skeive tematikken. I mangel på kreativi-tet lar jeg sinnet rusle ned til Torggata 11 der DJ-gruppa Fuck Yeah Conchitas Going Queerdo hadde et arrangement for noen uker siden. Jeg rapper med meg noen ord, stapper Gud inn, og vips: Fuck Yeah, God Going Queerdo! Amen. Det er ikke mange tiår siden ho-mofili ble sett på som en psykisk sykdom. I dag vandrer da-tidens psykisk syke fritt i gatene – vi har tatt jobben din, vi har tatt kona di. Og snart stikker vi av med kirka di også. For det er kun et spørsmål om tid før regnbuen reiser seg over kirka. Men før den tid må vi gjennom noen run-

der med regnvær og solskinn på samme tid – i denne kampen ber begge partene bønner til Gud om at saken skal gå de-res vei, mens de står på hver sin kant og bitchslapper hverandre. De ene med regnbueflagget. De andre med sider de har revet ut av Bibelen. Som liberal kan du gjøre mye usmakelig i 2014. Du kan le av og kriti-sere konservative så mye du orker og folk rundt deg vil si at du gjør en god jobb. De kaller det rettferdighet og politisk kor-rekthet. Selv er jeg skeptisk. Ikke misforstå. Nevene knytter seg og øya mine blir blanke hver gang jeg hører om skeive som vokser opp i konservative miljøer der ”Guds Ord” i praksis kan bety oppkutta håndledd og løkke rundt halsen. Jeg mener at kjønn ikke spiller noen rolle når du har lyst å score voksenpoeng med ekteskap og un-ger. Dessuten er jeg lei. Når jeg forteller at folk at jeg går i kirka er det ingen som spør meg om Gud. De spør meg om hvor-dan det er å være gay i en menighet. Jeg ønsker dette vekk. Og dét krever innsats. Men det er kjipt når kampen for en sak forveksles med kampen mot en gruppe mennesker. Det er kjipt å drømme om å bygge broer, men ende opp med å bygge bur. Det er kjipt når den største selv-følgen blir den største utfordringen. For det er verdens letteste sak å måle andre ut i fra din egen subjektive skala. Det er ikke alltid lett å la historiene som skiller oss fra hverandre miste sin relevans og leve som det vi er – helt like – en god miks av kjøtt, blod, bein og gørr, med en solid piff av Gud i bunnen av det hele.Guds rike er ikke en klubb for meg eller deg, oss eller dem. Guds rike visker ut alt

det egoet har dullet oss inn i opp igjen-nom livet. I Guds rike vi alle er født på ny som ett. Og lever det fullt ut.

***

I dette nummeret av AKT kan du bli bedre kjent med Sturla Stålsett som leder organisasjonen Åpen folkekir-ke som ble opprettet etter at homo-saken failet på årets kirkemøte. Vi har slengt det journalistiske blikket mot nettsiden Gut-togjente.no som fraråder homofile ung-dommer å leve ut legningen sin. Torkild Enstad Hausken reflekterer rundt rappor-ten Sammen: Liv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv, mens Aslak Simonsen tar oss med på en reise fra hans konser-vative ungdomsår til det liberale stand-punktet han har i dag. Den 19. november var en markeringsdag for transeksuelle. Vi kliner til med en markering i AKT også. I velkjent medlemsbladstil gir vi deg innsikt i hva Norges Kristelige Stu-dentforbund har holdt på med den siste tiden. Engasjerte forbundere har reist til Palestina for å få innsikt i livet der nede og det palestinske Kairos-dokumentet. AKT byr på en reportasje fra turen. Denne høsten reiste vi til forbundets ”bygde-pa-lass” Haugtun. AKT gir deg referat fra turen samt et innblikk i historien til dette stedet. Du kan også lese om blant annet den nyoppstartede avdelingen i Tromsø og de oppløftende resultatene av årets vervekampanje. Også har det seg sånn at vi er i årets siste måned. Det betyr at du ikke kommer deg unna uten en julehilsen.

FUCK YEAH, GOD GOING QUEERDO!

TEKSTGrazyna Skarpås

FOTOPrivat

TEMA : HOMOFILI OG KIRKE

Som 19 åring, ble jeg kristen. Jeg var sterkt overbevist om at Bibelen var Guds ufeilbarlige ord. Under en utdannelse innen teologi, etter en rekke diskusjoner og en lang rekke tanker endret jeg syn. Det tok meg tre og et halvt år.

FRA KONSERVATIV TILLIBERAL

HOMOFILI OG KIRKE / 7

«De byttet ut Guds sannhet med løgn og tilba og dyrket det skapte i stedet for Skaperen, han som er velsignet i evig-het. Amen. Derfor overga Gud dem til skammelige lidenskaper. Kvinnene de-res byttet ut det naturlige samliv med det unaturlige. På samme måte sluttet mennene å ha naturlig samliv med kvin-ner og brant i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for sin villfarelse.» (Rom 1:25-17) Selv om jeg ikke kunne rasjo-nelt forsvare det, kunne jeg ikke mene noe annet, det sto i Bibelen, Gud hadde sagt det og jeg måtte følge det. Akkurat dette var likevel en «torn i kjøttet» gan-ske lenge. Det var noe som ofte kom opp, et forstyrrende element som jeg prøvde å presse vekk fra bevisstheten. For man kunne komme unna med mye religiøs tro, og man kunne virke overbevisende i sin argumentasjon, men når det kom til saken om homofili, så var det noe som folk en-gasjerte seg i på en annen måte. Det var viktig å kunne forsvare sitt ståsted.

Dårlig stemningJeg møtte raskt på kristen retorikk på dette punktet. En pinsevenn jeg ble kjent med sa: – Jeg er en kristen fundamen-talist, og jeg hater ikke homofile. Jeg har venner som er homofile. Gud hater ikke noen. Gud elsker alle, også homofile. Men Han hater synden deres. På middagsbesøk hos mormor, kom den ganske nye troen min opp som tema. Jeg fortalte om den, og det passerte uten for mye motstand. Men så ble homofili tatt opp. Hva var min mening om homofili? Helt automatisk svarte jeg indirekte på det: – Paulus skriver i Første romer-brev at det ikke er riktig. Og jeg tror på Bibelen.Det ble litt dårlig stemning. Broren min spurte meg om Paulus var Gud, og gikk fra bordet. Jeg gikk inn til ham etterpå og forklarte at den kristne doktrinen var at de bibelske forfatterne var inspirert av Guds Ånd, og at teksten derfor kom fra Gud. Så snakket vi om annet. Jeg hadde ikke sett en av mine aller beste venner fra barndommen og vi-deregående på lenge. Vi møttes og hadde som vanlig samtaler om religion og filo-sofi. Han forhørte seg om hva jeg mente om homofili. På det tidspunktet hadde min argumentasjon gått fra forsvar til an-grep. Jeg mente at uten troen på Gud, så hadde man ikke noe grunnlag for moral i

det hele tatt. Hvis Gud ikke fantes var det fritt fram. Man kunne ikke forsvare etikken sin, man hadde ikke noen autoritet å ap-pellere til som begrunnelse for sine etiske meninger. Siden Gud hadde åpenbart seg spesifikt i Bibelen, sto valget mellom ikke å ha noen begrunnelse for ens livsførsel, eller å akseptere det som Gud sa i Skrif-ten. Han forsto ikke helt hva jeg mente, og han sa han ikke helt visste hvor han fikk sin moral fra. Bussen kom. Vi fikk ikke snakket ferdig. Jeg husker jeg følte meg litt glad. Senere gikk det opp for meg hvorfor: Det var fordi jeg hadde gjort ham usikker på sin egen forståelse av virkeligheten. Ikke fordi jeg hadde gitt et godt svar om homofili, eller at jeg hadde tilbudt ham noe positivt. Jeg fikk en vond følelse i kroppen etter det. – Det er bare én ting som nå pla-ger meg med den kristne tro, og det er homofili, sa en kristen venninne av meg. Selv hadde jeg kommet inn en slags aksept-fase. Å være kristen var ikke for alle. De som velger den veien er nødt til å lide. Folk blir forfulgt for troen sin i Afrika, da må man kunne avstå fra sex her i Norge, hvis det er dét som kreves. Jeg sa det på en måte som gjorde at hun var enig. Hun hadde kanskje ikke så mange andre løsninger på hvordan hun kunne takle det som plaget henne i troen sin.

TEKSTAslak Simonsen

Fra studier til helveteTross advarsler fra pastoren i menigheten jeg gikk i, begynte jeg å studere kristen-dom og teologi på det Teologiske Fakulte-tet på Blindern. Jeg klarte meg fint gjen-nom kirkehistorien. Men faget: «Bibelen – tekster og lesninger» viste seg å være banebrytende for min kristen-domsforståelse. Det var påske, jeg var forlovet med ei jente i menigheten, vi skulle gifte oss til sommeren. Men noe hadde kommet opp. I møte med den akademiske litteraturen om bibeltekstene, hadde jeg fått nye over-bevisninger. Jeg hadde lest Bibelen man-ge ganger, og hadde stusset over utrolig mye av det som sto der. Men mine konser-vative briller var festet godt på – jeg over-så problemene som dukket opp. Dette var

ikke mulig når jeg skulle ta eksamen i det. Jeg møtte min pastor og vi satte oss på en kafé like ved Litteraturhuset. Jeg viste ham at Bibelen inneholdt selvmotsigelser, historiske så vel som teologiske. Hvor-dan kunne Bibelen være Guds ufeilbarlige ord, når Bibelen var rett ut uenig med seg selv? Pastoren ble blank i øynene. Han sa det fantes svar på disse spørsmålene, og leste opp dommedagstekster for meg. – Aslak. Du er på vei rett ned mot…

Han pekte mot gulvet. «Helvete» var et ord han ikke turte å si. – Du tror på evolusjon, du tror at man kan dele opp Bibelen å si at noe er av Gud og noe er av mennesker? Hvordan kan din forlovede forholde seg til deg når du bytter meninger på den måten? Hva blir det neste, at du aksepterer homofili? Det siste sa han med åpenbar forakt. – Jeg godtar ikke homofili, men jeg er forvirret over hvordan jeg skal for-stå de nye tingene jeg har lært. Han gjorde et siste forsøk på å appellere til meg: – Jeg er også forvirret. Dette er vanskelig, men vi må løse dette sammen. Det virket hult i mine ører. Bryllupet ble ikke noe av. For-skjellene var blitt for store – det var slutt. Selv hadde jeg åpnet meg veldig opp. Jeg hadde vært på sommerleiren til Change-maker, Kirkens Nødhjelps ungdomsorga-nisasjon, og opplevd et politisk engasje-ment som smittet. Ikke lenge etter befant jeg meg på korsveifestivalen og møtte en kristendom som jeg følte jeg hørte mye mer hjemme i. Det var der jeg skulle ha den siste samtalen om homofili før jeg en-dret mening for alltid. Det var den siste leirdagen og jeg snakket med ham jeg hadde blitt best venn med i løpet av oppholdet. Jeg forklarte at jeg var mot ho-mofili, men var forvirra på området. For det er masse etisk uenighet innad i Nye Testamentet. Ett sted står det at kvinner kan profetere foran en forsamling, andre steder står det at kvinner ikke kan rekke

opp hånden å stille et spørsmål i en for-samling. Ettersom etikken er ulik, hvordan vet man hva som gjelder? Hvordan vet man hva Gud egentlig mener? Skal vi bare tippe på noen av versene og håpe på at de er riktig? Vennen min var selv mot ho-mofili. Han hadde ikke noe svar. Vi snakket om noe annet.

Radikal omdefineringDet skulle en radikal omdefinering av hele min kristendomsforståelse, før jeg forlot de anti-homofile tankene for godt. Det skjedde da jeg følte at jeg rett og slett ikke var bundet til å tro det som Paulus skrev, eller det som sto i Bibelen for å være kris-ten. Jeg skjønte at det finnes måter å forstå Bibelen og den kristne tradisjon og lære på, som er mye mere symbolsk, der fo-kuset først og fremst er på å vokse som menneske. Det ble naturlig for meg at de som er født med en annen seksuell leg-ning er like mye verdt som meg, har like mye rett til å leve den ut, har like mye rett til å oppleve kjærlighet. Jeg forstod at de som ønsker å ta denne retten bort ikke bare gjør moralsk feil, men at de innerst inne vet at deres posisjon ikke er moralsk forsvarlig.


Hva blir det neste, at du akseptererhomofili?

I fjor ga Det samlivsetiske ut-valget i Den norske kirkes bispemøte ut rapporten Sammen: liv og samlivsordnin-ger i et kirkelig perspektiv. Å hoppe inn i denne materien og redegjøre grundig for dens innhold er gjerne en forlystelse for en annen gang. Men én ting som jeg først ikke la så mye merke til, men som senere har slått meg som ganske viktig, er et av tekststedene som utvalget kalte særlig viktig i deres arbeid – Første mosebok, kapittel 2, vers 18: ”Gud sa: Det er ikke godt for mennesket å være alene.” I tiden etter at utvalget hadde lagt frem sitt arbeid, fikk jeg høre fra en-kelte som var kritiske til arbeidet som ut-valget hadde gjort og den konklusjonen flertallet kom til (at det er grunnlag for å si at homofile og lesbiske kan få gifte seg i kirken) at det å legge sitatet fra første

OM ENSOMHET OG SKJØNN FORENING

mosebok til grunn var et skjørt argument. Hva med Det nye testamente? Hva med Paulus? Men jeg tenker – hva innebærer det å si at noen mennesker ikke skal få leve sammen i felleskap? At man tillegger enkelte menneskers lengsel etter nærhet og samhørighet negative kvaliteter? At man ser på det å søke felleskap gjennom kjærlighet som noe som strider mot natu-ren og generell menneskelighet bare fordi det er to menn eller to kvinner som fore-tar seg denne søken? Det synes jeg blir å volde skade mot den tanke at mennesker har sin rett å søke sammen. Hvis man ak-tivt ønsker å forhindre det at to mennes-ker søker sammen i kjærlighet, dømmer man disse da samtidig til ensomhet. Og nettopp det – å laste noen med slikt – blir å frembringe smerte på et rent eksisten-sielt nivå. Bertrand Russel har sagt at ”Kjærligheten er noe langt mer enn øn-sker om kjødelig samkvem; den er det fremste middel for å flykte fra den ensom-het som plager menn og kvinner gjennom store deler av deres liv.” Når jeg snakker om ensomhet, er det ment forskjellig fra hva mange gjerne opplever når man finner ro og gle-de ved det å være ved eget selskap. Den slags er frivillig – men det å lide ufrivillig ensomhet blir noe riktig annet. På man-ge vis ser jeg det å være troende som et

slags uttrykk for ensomhet – at man set-ter sin lit til det at man er i en relasjon til noe som har satt en på denne jorden, at man er forløst fra det å skrike ut i fåfengt-het og ikke få svar. At man på et eller an-net nivå er verdsatt av noen andre enn en selv. Og jeg tror at mennesker videre har en trang å se seg verdsatt av hverandre og at kjærligheten åpner denne mulig-heten for oss. Både ved at man skaper vennskap, men også ved at man finner hverandre i å søke sammen som par. Å se med ublide øyne på det at mennesker går sammen med hverandre for ikke lenger å la seg være grepet av ensomhetens kulde og lengsel, tror jeg blir å vise for stor rå-het mot ens medmennesker. For jeg må si meg enig i det som står skrevet i Første mosebok: Det er ikke godt for mennesket å være alene.


Det er ikke godt for mennesket å være alene. Å nekte mennesker å søke sammen er råhet mot ens medmennesker.

TEKSTTorkild Hausken


Guttogjente.no ble lansert i ja-nuar 2014 og eies i dag av 14 medlemsor-ganisasjoner. Blant dem de største kristne barne- og ungdomsorganisasjonene – unntatt Forbundet og KFUK-KFUM, som ikke er med. Den siste tiden har de høstet massiv kritikk for noen av svarene de har publisert på sine nettsider. De råder for eksempel unge mennesker fra å inngå homofile forhold, og sidestiller onani med rus. – Man skal være seg bevisst det ansvaret man har når man starter en slik nettjeneste for ungdom. De beskjedene og sanksjonene som ungdom mottar fra samfunnet, har veldig mye å si for deres identitetsbygging og forståelse av seg selv, sier Ingvild Endestad, kommunika-sjonsrådgiver i Landsforeningen for les-biske, homofile, bifile og transpersoner (LLH).

Skam og fortrengelseEt av spørsmålene som har kommet inn til nettsiden er dette: «Jeg er en 15 år gammel gutt som er veldig forelsket i en annen gutt. Vi har det utrolig kjekt sammen, og jeg kjenner meg fantastisk lykkelig når jeg er med han. Men er veldig redd for hva jeg kan gjøre, og om dette er rett. I så fall,

hvordan går jeg frem for å fortelle at jeg er forelsket i han og vil være med han?» Guttogjente.no svarte følgende:«Rådene vi gir vil alltid være i samsvar med vårt verdigrunnlag. Det betyr at vi ikke anbefaler noen å gå inn i et homo-seksuelt forhold, selv om de er forelsket. Du synes kanskje dette er merkelig, men vi tror faktisk at det på sikt er bedre å leve alene enn å gå inn i et romantisk, og et-ter hvert seksuelt forhold til en person av samme kjønn. Vi er klar over at dette kan være et veldig vanskelig valg å ta.» Endestad frykter synet som re-flekteres i svarene fra nettjenesten kan få alvorlige konsekvenser for unge. – Er du religiøs, er det veldig vanskelig å få beskjed om at den guden du tror på, ikke aksepterer deg slik du er. Det blir på en måte en dobbel for nedrak-king. Når ungdommer ber om råd har man mulighet til å bety en enorm forskjell for de det gjelder. Det er synd at Guttogjente.no benytter denne muligheten til å skape skam og fortrengelse, framfor å gi ung-dommene trygghet og støtte, sier Ende-

stad, – I verste fall vil folk unngå å leve ut de følelsene de har. Dette kan få enorme helsemessige konsekvenser, og kan blant annet gi seg til utslag i form av psykiske lidelser, og rusproblematikk fort-setter Endestad.

FagrådI tillegg til styret, ledet av Kenneth Foss fra indremisjonsforbundet Ung, drives

nettstedet av et fagråd. Fagrådet består av Sykepleier og familieterapeut Irene Ludvigsen, Helsesøster Maren Weum, overlege Sven Weum, teolog Morten Tor-svik, og teolog og informasjonsleder i Guttogjente.no, Espen Ottosen. – Jeg ser det som svært alvor-lig at helsepersonell kan forfekte denne typen meninger. Det er svært alvorlig at de stiller seg bak å formidle denne typen informasjon til unge mennesker i en svært sårbar situasjon. Man kan argumentere for at dette er meninger man ikke trenger å ta stilling til hvis man ikke ønsker, men informasjonen ligger på internett og det gjør det alvorlig, sier Endestad. –Men Helsedirektoratet konklu-derte i sommer med at nettstedet ikke gjorde noe ulovlig, men at de ga individu-elt tilpassede råd. Bør ikke også religiøse grupper få mene noe i offentlige fora? –Svaret er både ja og nei. Vi har ytringsfrihet i Norge, så ingen kan nektes å ytre det de vil. Samtidig beveger Gut-togjente.no seg inn på et farlig område når de går direkte inn i unge menneskers

liv og råder enkeltindivider til å fortrenge følelser de ikke selv kan velge, og som de faktisk har rett til å ha og leve ut i Norge. sier Endestad.

Uforenelig dobbeltrolleBlant fagpersonellet som står oppført som medlemmer av nettstedets fagråd, står ekterparet Maren og Sven Weum, som er bosatt i Tromsø kommune. Maren Wedum er per i dag ansatt som fagkoor-

Nettstedet Guttogjente.no tilbyr unge mennesker ”veiledning i spørsmål om kropp og følelser, sex og samliv ut fra et kristent livssyn.” – Dette kan få enorme helsemessige konsekvenser, advarer LLH.

SJOKKERT OVER NETTJENESTE FOR UNGDOM

...Det betyr at vi ikke anbefaler noen å gå inn i et homoseksuelt forhold, selvom de er forelsket...

TEKSTCarima Heinesen


dinator for helsestasjon og skolehelsetje-neseten i Troms fylke. I et leserinnlegg i avisa Nordlys den 10. november, med tittelen «Rykk tilbake til skapet» krever LLH Tromsø at ekteparet velger mellom sin rolle som fag-personell på nettstedet Guttogjente.no, og yrkene som henholdsvis lege og hel-sesøster. Nå varsler fylkeslegen i Troms at det vil bli foretatt en granskning av ekte-parets roller i saken. –Vi i Landsgruppen av helsesøs-tre er glad for at Fylkeslegen skal se på saken. Saken er av prinsipiell betydning, og vi trenger en uavhengig vurdering der alle parter ivaretas, sier Kristin Sofie Wal-dum, leder for Landsgruppen av helse-søstre. Hun stiller spørsmålstegn ved fagrådets rolle i driften av nettstedet: –Ifølge yrkesetiske retningslin-jer for sykepleiere, herunder helsesøstre, skal grunnlaget for all sykepleie være re-spekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie bygger på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettigheter, og skal være kunn-skapsbasert. Sykepleieren skal bidra ak-tivt for å imøtekomme sårbare gruppers særskilte behov for helse- og omsorgs-tjenester, sier Waldum, og legger til at det, for å verne om fagets omdømme, til en hver tid er viktig å gjøre det klart om vedkommende opptrer på vegne av yrkes-gruppen, seg selv, eller andre, sier Wal-dum. Ifølge henne viser internasjonal forskning viser at god handlingskompe-tanse og et positivt forhold til kropp og seksualitet er avgjørende for seksuell glede, og for å utvikle en trygg seksuell identitet og sikrere seksuelle handlings-mønstre. –Nøkkelbegreper er selvbe-

stemmelse, mestring og råderett over egen kropp og seksualitet, sier Waldum. – Mener du at en plass i fagrådet til Guttogjente.no er forenelig med å være helsesøster? – Helsesøstre skal møte ung-dom åpent og uten fordømmelse, der de er Vi forholder oss til norsk lov og fagli-ge anbefalninger. Det betyr at vi veileder ungdommen i deres egen refleksjon rundt egne valg og grenser i forhold til seksu-alitet. Vi er spesielt opptatt av å ivareta sårbare grupper som LHBT-ungdom, som vi vet er mer utsatt enn andre ungdom når det kommer til å utvikle psykiske lidelser, sier Waldum

Bibelen er relevantEspen Ottosen er informasjonssjef i Gut-togjente.no. Han hadde ikke mulighet til å besvare spørsmål, men skriver i en epost til AKT: – Vi ønsker å gi en klassisk kris-ten veiledning i spørsmål om seksualitet og samliv. Vi er opptatt av å møte ungdom på en respektfull måte, og vi er klar over at mange vil oppleve våre synspunkter som kontroversielle. Derfor ønsker vi også å ta kritikken vi er blitt møtt med på alvor. Det kan godt hende at noen av formule-ringene i enkelte svar burde vært anner-ledes. Uansett er vi opptatt av å fastholde at Bibelens ord om seksualitet og samliv også er relevante for vår tid.

Frelsesarmeen trakk segFrelsesarmeen var tidligere en av orga-nisasjonene som sto bak Guttogjente.no, men de valgte i oktober å trekke seg fra den omstridte siden. – Styret i Frelsesarmeens barn og unge drøftet dette støttemedlemska-pet på et møte i august. De syntes det var vanskelig å stille seg bak svarene, og

valgte derfor ikke å fornye. Dette ble også meddelt guttogjente.no, sa kommunika-sjonssjef i Frelsesarmeen, Andrew Hanne-vik, til VG i august.

SJOKKERT OVER NETTJENESTE FOR UNGDOM

PØNK, SALMER OG FRIGJØRING


–Jeg spiller pønk i et band som heter Container. Men i høst var jeg i studio for å spille inn salmer og andre sanger – en del akustisk materiale. Jeg får se hva jeg gjør ut av det. Det kan godt hende det blir en utgivelse. Kreativiteten stopper ikke der. Stålsett kan også kalle seg fagbokforfat-ter. I 2011 ga han ut boka Respekt – se opp igjen på Pax forlag. Det var jobben i Kirkens Bymisjon som ga inspirasjon til arbeidet. –Gjennom arbeidet i Kirkens By-misjon, ble jeg opptatt av innholdet i be-grepet respekt. Men først og fremst prak-tiseringen av respekt, som er så viktig for oss alle. I Kirkens Bymisjon er det den ene delen av trekløveren, respekt, rettferdig-het og omsorg. Jeg skulle lage en bok med utgangspunkt i de erfaringene jeg hadde her, og det var naturlig å samle dem rundt ordet respekt. Og det var gjennom det ar-beidet at jeg lærte grunnbetydningen av ordet respekt er: respectāre – ”å se om igjen”. Betydningen av ordet ga ham mening på mange måter:

–Det er et ord som brukes, og det er et ord med spenninger i seg. Det er ord med myndighet i seg, for ikke å si makt. Det å sette seg i respekt er forbun-det med muskler og til og med trusler. Så det er en del av begrepet som jeg ikke liker så godt. Så ved å se på den etymo-logiske betydningen av begrepet, se om igjen, åpnet begrepet seg på nye måter. Slik kunne også den kanten i begrepet få en ny betydning. Fordi utstøtte grupper som møtes med mangel på respekt, tren-ger nettopp å bli sett på nytt. At de blir gitt en ny sjanse til å blomstre på egne premisser, og at man begynner å se hvilke ressurser de har og ikke bare hvilke utfor-dringer de har. Og det gjelder oss alle – vi ønsker alle å bli møtt med den typen positiv forventning, at man kan vise fram noe mere, enn det som kanskje kommer fram ved førsteinntrykket. På den måten kommer det også en myndig-het fram i begrepet, når folk som ikke blir møtt med respekt, krever respekt. Det blir noe veldig annet enn når lensmannen, el-ler staten krever respekt, når det kommer nedenfra og opp, istedenfor ovenfra og ned.

Inspirasjon fra borgerkrigen Vi sitter på et lite kontor i tredje etasje på Det teologiske menighetfakultetet (MF). Kontoret er stappfullt av bøker. Bøker opp etter veggene, bøker på gulvet. Det er på dette studiestedet Stålsett tok utdannel-sen sin. –Jeg studerte teologi her på MF, og så midtveis i teologistudiet så reiste jeg til Latin-Amerika. Jeg var der i åtte måneder og studerte frigjøringsteolo-gi, og jobbet i en Luthersk menighet i El Salvador. Samtidig som han bodde der, herjet borgerkrigen. –Det var veldig sterkt, og det

formet både mitt politiske engasjement og mitt tros-engasjement. For det var kristne kirker som sto på de undertryktes og de krigsrammedes side. De formulerte tro og håp. Dette ble jeg veldig inspirert av. Da han kom hjem derfra kjente jeg at jeg hadde et behov for et ekstra behov for å fordype kunnskapen min i det politiske. Stålsett tok grunnfag i statsvi-tenskap og embetsstudie i teologi. Etter det fulgte jobben i Kirkens Bymisjon med Latin-Amerkianske spørsmål. Senere fikk han stillingen som generalsekretær. – Det er jo noen som ønsker å holde tro og politikk adskilt. Men for deg er det viktig at troen fører meg seg et politisk engasjement? – Ja, for meg har det alltid vært naturlig og viktig at troen gir impulser til et sterkt nærvær i samfunnet og en opp-tatthet av hvordan samfunnet er organi-sert, med et særskilt fokus på strukturene

som samfunnet er bygd opp av.

Arbeidet i Åpen FolkekirkeEtter tretten år på Det Teologiske Fakultet (TF) og ulike stillinger i Kirkens Bymisjon, ble han ansatt på Menighetsfakulitetet den 1. august i år. Bare noen måneder tidligere fikk han tillit som leder for Åpen Folkekirke. – Ett av de spørsmålene som er en verkebyll i kirka er forholdet til li-kekjønnede par, homofile parforhold. Det var mange som opplevde det som en stor skuffelse at Kirkemøtet ikke klarte å samle seg for å åpne for vigsel på lik linje med

Jeg får se hva jeg gjør ut av det. Det kan godt hende det blir en utgivelse

På fritiden spiller Sturla Stålsett pønk og skriver salmer. I vår ble han leder for Åpen Folkekirke, der han jobber han for likekjønnet ekteskap. 1.august ble han ansatt på Menighetsfakulitetet.

TEKSTAslak Simonsen

FOTOAslak Simonsen

PØNK, SALMER OG FRIGJØRING

heterofile par. Stålsett forteller at dette ikke er overraskende. I hvert fall ikke dersom man skal se det fra et historisk og geo-grafisk perspektiv. – Man kan jo heller si at det var overraskende at det var så få stemmer om å gjøre. Det er jo ikke så lenge siden åpnet opp for likekjønnete ekteskap i Ek-teskapsloven. Og før det var det jo ikke noen debatt rundt homofile ekteskap i det hele tatt, da var det jo et spørsmål om partnerskap eller samliv i det hele. – Hva ville du svart til de i kirka som er mot homofiles rettigheter?Jeg vil si at ut i fra den grunnleggende evangeliske kall til likeverd, og kjærlighet til alle mennesker, så er det nå, med det vi nå vet, om homofili om menneskers ver-dighet og etikkens forankring i vår egen dømmekraft, ikke bare mulig, men nød-vendig, at kirken forandrer sin forståelse på dette punktet, og åpner opp for at de verdier som knyttes til heterofilt ekteskap, som trofasthet, og varig fellesskap, at det

også kan være verdier som omslutter ho-mofile parforhold. – Hva hvis også neste Kirkemøte nekter å lage liturgi for homofile par? – Det er jo stadig flere som bare gir opp og blir lei av kirka. Ikke nødven-digvis fordi selve homofili spørsmålet er så viktig for alle, men det blir et symbol på en form for inkonsekvens, tror jeg. En form for kulde, der man hadde forventet varme og inkludering. En praksis som snakker om åpenhet og likeverd og om-favnelse hvem vi nå er og hva vi har med oss, som da likevel klarer å si: ”Nei, der går grensa, du får ikke komme hit med kjæresten din, og vi kan ikke be for deg, eller vi kan kanskje be for deg, men vi kan ikke vie deg liksom”. Stålsett mener det blir noe dob-

beltmoralsk over dette som mennesker reagerer på – Sånn sett vil det være en be-lastning på kirka, men så skal vi huske på det at dette spørsmålet er betent og splittende i kristenheten over hele kloden. Slik har det alltid vært – kirken har vært sein på å komme til gode konklusjoner i visse spørsmål. Men når den først kom-mer til de riktige konklusjoner så kommer den med kraft og endring.


Slik har det alltid vært - kirken har vært sein på å komme til gode konklusjoner i visse spørsmål


QUEERING GOD

opp fordi denne delen av teologien har blitt brukt som et sentralt argument for en samfunnsordning hvor kvinner har hatt en lavere posisjon enn menn har det vært viktig å komme med nytolkninger av gudbilledligheten. Her trekkes det frem at mann og kvinne blir skapt samtidig i 1. Mos 1:27, og at begge er skapt i Guds bilde. Det er ikke slik at mannen er skapt i Guds bilde, og kvinnen er mannens tje-ner. Begge er skapt i Guds bilde, og de er derfor like mye verdt.

Hva Gud ikke er

Transteologer bygger videre på det femi-nistteologiske utgangspunktet. Et godt eksempel på dette finnes i teologen BK Hipshers artikkel God is a Many Gendered Thing: An Apophatic Journey to Pastoral Diversity. Her bruker Hipsher en såkalt apofatisk metode for å komme frem til et frigjørende gudsbilde: Apofatisk teologi går ut på å danne et bilde av Gud ved å finne ut hva Gud ikke er. Hipsher begynner med å se på hvilke konsekvenser et mannlig bilde av Gud vil ha. Etter å ha sett på feministteo-logiske argumenter mot et rent mannlig gudsbilde ser hun på konsekvensene av et tilsvarende kvinnelig. Her trekker hun frem at ved kun å gå fra mannlige til kvin-nelige bilder på Gud styrker man den binære kjønnsmodellen og heteronorma-

tiviteten. Dette vil ikke kunne gjenspeile menneskeheten fullt ut. Videre ser hun på forsøk som er gjort med å lage et bilde av Gud som enten homofil eller transkjønnet. Hun bemerker at disse bildene utvider vårt gudsbilde og hjelper oss til å bryte med en heteronormativ, binær kjønnsmodell. Og nettopp det at bildet av en transkjøn-net Gud er så uvant og ukomfortabelt for mange, er en grunn til å argumentere for det. Men samtidig er også dette bildet av Gud koblet opp mot menneskelige kvalifi-kasjoner.

En Trans-Gud

Hipsher konkluderer med at vi trenger en ”Trans-Gud”. Det vil ikke si et bilde av Gud som en faktisk transperson, men en Gud som transcenderer alle menneske-lige klassifiseringer, deriblant kjønn, og transformerer våre ideer om menneskene rundt oss. Å kvitte seg med alle våre bilder av hvem Gud høres vanskelig ut. Men kan-skje kan en ”Trans-Gud” hjelpe til med å gjøre Gud lettere å relatere seg til for de som sliter med bildet av en hvit, mannlig Gud?

Hvordan svarer transpersoner og deres allierte teologisk på de teologis-ke problemstillingene de støter på innen-for en tradisjonell kristen teologi?

I Guds bilde

Fra konservative kristne blir ofte skapel-sesberetningene brukt til å forsvare en hel rekke teologiske synspunkter. Spesi-elt synet på kjønn begrunnes ofte i ska-pelsesberetningene. Det trekkes frem at menneskene ble skapt i Guds bilde som mann og kvinne, at mannen kom først, og at kvinnen ble skapt som mannens hjel-per. Man har derfor sett på mannen som et mer ”originalt” bilde av Gud, og argu-menterer for sterke skiller mellom man-nens og kvinnens rolle i samfunnet. Også i feministteologien har man tatt for seg gudbilledligheten. Nett-

Apofatisk teologi går ut på å danne et bilde av Gud ved å finne ut hva Gud kke er

TEKSTKristina Bjåstad

Transpersoner blir stadig mer synlige og aksepterte i samfunnet. I en tradisjonell og heteronormativ kristen teologi byr dette på problemer.

HJEMMEBANE :STOFF FRA NORGES

KRISTELIGE STUDENTFORBUND

FORBUNDSSTOFF / 16

Som en konsekvens av det nye budsjett-forslaget som ble lagt fram denne høs-ten, trekker flere sin støtte til regjeringen, viser NRK sine målinger. Det blir omtalt som det mest usosiale budsjettforslaget i vår tid. Hvilke konsekvenser får budsjet-tendringene for oss, som organisasjon? I følge Kristelig studieforbund (K-stud) kutter det nye budsjettforslaget nesten 40 millioner kroner i støtte til voksenopp-læringstilbud. Som leder i Forbundet blir jeg bekymret for hvilke konsekvenser dette vil føre med seg for oss. Våre lokalfor-bund har i flere år fått støtte fra K-stud.

Den kommende våren har vi som plan om at alle våre lokalforbund skal søke, og fo-håpentligvis få innvilget, økonomisk støt-te til sine aktiviteter. Dette vil bidra til at vi kan få gjennomføre våre arrangementer; diskusjoner om tro og tvil, bibellesning, matpakkeaksjoner, og arbeid knyttet til saker som vi synes er viktige, som for ek-sempel vårt engasjement i Palestina og Vest-Sahara. Jeg ønsker likevel å stille noen spørsmål. Trenger vi økonomisk støtte? Er ikke dette strengt tatt noe man kan kalle et ”i-landsproblem”? På den andre siden, er det ikke i media og forskning vist til at unge men-nesker trenger et sted hvor de føler seg sett og viktige og kan gjøre en forskjell? Hvor mange historier har man ikke hørt at unge mennesker som ikke finner seg et slikt sted, får det vanskelig? Forbundet har vært et sted for meg, og for mange andre oppgjennom, hvor man kan være kritisk, stille spørsmål, diskutere i gode rammer. Hvor man kan få være troende og tvilende. Et sted man kan kjempe for sa-ker man selv mener er viktige. I Forbun-det er det rom for det, og det er godt. Men det viktigste er vel at man kan gjøre dette sammen med noen? At man er en del av et fellesskap hvor man blir hørt, sett og kan være seg sjøl. Dette trenger ikke nød-vendigvis vi penger til. Men organisasjo-ner og fellesskap som er i oppstartsfasen har dette behovet. De trenger økonomiske midler for å komme i gang, og dette kan bidra til at flere kan få oppleve følelsen av å være del av noe større. Derfor er det vik-tig at den nye regjeringa støtter opp un-der studentaktivitet og ikke trekke tilbake midler som kan utgjøre en stor forskjell for mange unge.

Høsten 2014 har vært fylt med så mye i Forbundet: vervekampanje med vekst i alle lokalforbund, utveksling med søsterorganisasjonen PYEM (Palestine Youth Ecumenical Movement), ny resolusjon om Vest-Sahara og Forbundshelg. For-bundet har i høst vist vekst, både i bredde av kampsaker og i medlemstall med et engasjement som fortsetter å blomstre.

ORDA FRA TORA

TEKSTTora Bøhler Monsrud

FOTOHannah Monsrud Sandvik

FORBUNDSSTOFF / 17

Etter tre år på rad med ned-gang i antall medlemmer har Forbundet bestemt seg for å snu trenden. Det inne-bærer blant annet et stadig fokus på re-kruttering og skolering – og denne høsten en vervekampanje i regi av Landsstyret. Med litt mer eller mindre sunn kappestrid mellom lokalforbundene for å få opp ver-velysten.

Størst suksess i TrondheimVervekampanjen viste seg å være en suk-sess: Medlemstrenden er snudd, og For-bundet vil i år ha en økning i antall med-lemmer for første gang siden 2010. Aller størst var suksessen i Trondheimsforbun-det, der 22 nye medlemmer ble rekruttert i løpet av september. Ekstra artig var det nok at ”rivalene” i Osloforbundet måtte nøye seg med 16 nye medlemmer. – Hele styret synes det selvføl-gelig er veldig gøy. Oslo har lenge vært det største lokalforbundet, så det at et lite lokalforbund klarer å mobilisere og ende opp med å slå dem er artig, sier Audun Stranden, som er leder i Trondheimsfor-bundet. –Vi stod på stand under fadder-uka og var synlige ved semesterstart, men det viktigste var nok at vi brukte nettver-ket vi hadde og dro med dem vi kjente på forbundsarrangement, forteller lederen.

Løfter studentbyenTrondheim er stedet som gang på gang har blitt kåret til Norges beste studentby – Byen har et bredt tilbud av uli-ke studentorganisasjoner, men det finnes ingen studentorganisasjon som tilbyr det samme som Forbundet. Gjennom å være en progressiv og liberal kristen student-organisasjon kan vi skape en unik møte-plass for diskusjon og samtale, hvor en som kristen har lov til å være kritisk og kunne stille vanskelige spørsmål. I dag er det ingen andre studentorganisasjoner I Trondheim som skaper dette rommet, sier Stranden, som mener det derfor er posi-tivt at NKS kan være synlige i studentmil-jøet. – Hva tenker du om at dere har hatt et sånt oppsving i medlemstallene? – Vi mener det er bra for både Trondheimsforbundet og for Forbundet nasjonalt. Vi har nå et variert tilbud av ak-tiviteter i Trondheim og har begynt å få en ganske stor medlemsmasse som igjen gir grunnlag for enda større aktivitet. Dette semesteret har Trondheimsforbun-det startet både kor og band. For å være med på dette må du være medlem av For-bundet. – Koret startet i september og øver annenhver torsdag. Vi synger a capella, det vil si uten instrumenter. Vi satser på firstemt korsang. Det er en vel-dig hyggelig gjeng. Vi spiser kveldsmat sammen etter øvelsene og det er er alltid god stemning. forteller korleder Ingvild Yrke. Stranden mener de nye aktivite-tene har skapt en egen Trondheimsidenti-tet: – Dette er et supplement til mer kjente Forbundsaktiviteter slik som bi-bel&børst, debatter og temamøter. Dette har igjen ført til at vi har skapt en egen Trondheimsidentitet, noe som gjør at vi når ut til mange som tidligere ikke fant

det naturlig å finne veien til Forbundet

Håper å motivere andre– At vi i Trondheim har fått et slikt opp-sving mener vi også vil kunne være en ekstra motivasjon for andre små lokalfor-bund, og det viser at det er mulig å få til levende lokalforbund også utenfor Oslo, forteller Audun StrandenOgså i Oslo har det blitt vervet. Flest av alle vervet Andreas Fosby, som vervet 11 nye medlemmer til Forbundet. – Jeg var bare veldig ”på”. Jeg spurte folk som kom på arrangementer om de var medlemmer, og snakket varmt om hvem vi var til nye fjes. I løpet av semesterfesten i slutten av au-gust fikk han seks av medlemmene. – Det var noen av dem jeg snak-ket mye med da, som kom til meg senere og ville bli medlem

Har ikke gitt opp kampen– Jeg vil gratulere Trondheimsforbundet med seieren i vervekampanjen. De viser stor progressivitet og en stor vilje til å bi-dra til Forbundets fremtid. Dette kan jeg ikke annet enn å støtte fullt ut, sier leder i Osloforbundet, John J. W. Delourme.Lederen ønsker seg samtidig flere med-lemmer på hjemmebane.– Når det er sagt skulle jeg gjerne ønske at Osloforbundet fikk vervet flere med-lemmer. Men vi har ikke gitt opp kampen og jeg lover en sterkere kamp ved en se-nere anledning. Likevel er det viktigste av alt at vi står samlet, avslutter lederen for Osloforbundet.

VELLYKKET VERVEKAMPANJE


Tre år med medlemsnedgang er snudd til vekst etter vervekampanjen ved semesterstart. Trondheimsforbundet står igjen som de klare vinnerne av den interne vervekampen.

Det er viktig å ta pauser, blir de fortalt før avreise. Blir det for mye, kan man alltids gå ut. Trekke litt frisk luft. Snakke med hverandre. Kanskje ta en øl. Det kan jo bli mange inntrykk på én gang, tross alt.

Det var bare én Hva tenker dere om at en 12 år gammel gutt ble skutt i Hebron i dag, spør Torkil de palestinske ungdommene. – Du vet, Torkil, det var bare én. Vi blir ikke så opprørte av bare én lenger, svarer palestinske Bashir Musleh.Sammen med tre andre har Torkil reist 5000 kilometer. Vekk fra landet som for tiden anser lærerstreiken som sitt største problem. I denne landsbyen utenfor Ra-mallah sliter beboerne med noe mye mer eksplosivt – bokstavelig talt. – Vil du holde denne? spør Mar-cil Azar. Den unge palestineren kommer legger en stor klump i hånden på en for-fjamset besøkende fra NKS. – Den ble visst kastet over fra bosettingene forrige uke, forklarer Marcil. Han tar et trekk av sigaretten og trekker deretter på skuldrene. Han registrerer ikke de norske sympatiblikkene.

Med himmelen som takDet er tirsdag kveld. Det er like før inn-byggerne i Beit Sahour samler seg rundt familieturneringen i fotball som spilles på

den lokale banen. Ungdom fra Palestine Youth Ecumenical Movement (PYEM) tar med seg sine norske venner ut i gate-ne i det lille bysenteret. Der demonstrer de fredelig for boikott av israelske varer. Slagord ropes. Plakater holdes. Flyere de-les ut. Målet er total boikott. Men elek-trisitet, vann, medisiner, internett, olje og enkelte råmaterialer fra Israel er noe pa-lestinerne i liten grad kan klare seg uten. Jerusalem, som palestinerne anser som sin hovedstad, ligger åtte kilometer fra Beit Sahour. De slipper sjeldent inn i ho-vedstaten sin. – En strålende måte å reagere på, erklærer PYEMs generalsekretær og norgesvenn Nidal Abuzuluf, som selv del-tar i denne demonstrasjonen. De fredelige demonstrasjonene holdes hver uke. Bare noen kvartaler unna der bilistene ruller ned vinduene og tar i mot lapper med informasjon om alterna-tive palestinske varer, smalt en rakett inn i et bolighus. Det som nå står igjen er en stue med himmelen som tak. Palestinerne gjør det de kan for å holde humøret oppe. – La meg vise dere apoteket jeg jobber på, smiler Bashir Musleh, og tar med seg besøket ut av den ødelagte stua. På apoteket presenterer han faren sin og sender en cola-flaske på rundgang.

Ikke lett å holde det fredelig

Til tross for lojalt oppmøte i de rolige de-monstrasjonene i Beit Sahour råder utål-modigheten i folkemengden. «Fredelig» er likevel stikkordet for Kairos-dokumentet «Et sannhetens øyeblikk», som feirer femårsjubileum i

desember, og som dannet mye av bak-teppet for Palestina-besøket. Det er snart gått fem år siden Abuzuluf og en rekke andre palestinske religiøse ledere la frem Kairos Palestina, et dokument der kristne palestinere presenterer sin opplevelse av israelsk okkupasjon. Kairos-dokumentet er inspirert av et dokument fra Sør-Afrika med sam-me navn, der mørkhudede teologer opp-fordret kirkene i landet til å ta stilling til undertrykkende politikk fra myndighete-ne i 1985. Nesten ti år senere var styret avskaffet. Abuzuluf er fast i troen på fred, men tviler på om den kan oppnås innen nye fem år, når Palestinas Kairos-doku-ment er dobbelt så gammelt som i dag. Samtidig er det heller ikke lett å oppfø-re seg fredelig når overmakten på andre siden av separasjonsmuren bruker de motsatte metodene. Likevel tror Abuzuluf, i likhet med resten av Kairos-dokuments forfattere og tilhengere, at de fredfulle metodene vil vinne frem til slutt. Et ledd i Abuzulufs egen frede-lige motstand var å nekte å betale skatt i 1988. Betalingen ble i stedet to år i feng-sel. Flere av hans venner har betalt mye mer.

Ønsker seg ikke solidaritetFN har erklært 2014 for et «internasjo-nalt år for solidaritet med det palestinske folk». For noen palestinere er dette det siste de ønsker. Ikke fordi solidaritet og støtte ikke er viktig. Men fordi gode tanker alene ikke gjør noen forskjell. – Kommer du til Palestina med samme mål som oss, så kan vi snakke sammen. Kommer du hit for å vise soli-daritet, kan du like gjerne reise hjem, sier Mtri Raheb, en av Kairos-forfatterne, un-der en forelesning.

PÅ VEIEN MOT FRED

FORBUNDSSTOFF / 18

Palestinske ungdommer har levd hele sitt liv i frykt for naboen. Fire nordmenn fra Norges Kristelige Studentforbund reiste ned for å prøve å forstå.

TEKSTLars Heltne

FOTOPrivat

FORBUNDSSTOFF / 19

Dagene til de fire norske besø-kende og de tjuetalls palestinske ung-dommene preges av en rekke foredrag der Kairos-dokument danner rammever-ket for samtaler om alt fra politikk til pa-lestinsk kultur. ”Hvor mange av dere kjenner en som har vært i fengsel” lyder åpnings-spørsmålet under den aller første felles-samlingen som både nordmenn og pales-tinere tok del i. Antallet ungdommer som rekker hendene i været er flere enn dem som holder hendene nede. Nordmennene er tause.

Norsk aften for palestinereGjengen fra Norge snakker med engasjer-te ungdommer og ivrige bussjåfører – og med betlehemsborgere som drikker norsk tran. De får sagt mer med ett ord enn nordmenn får sagt i løpet av en hel ar-beidsdag: «Insha’Allah». «Hvis Gud vil». Nordmennene utfordrer palestinerne med en «Norsk aften». Her serveres det smør-grøt. Palestinerne smiler tappert opp fra grøtfatet. Dette er deres første møte med norsk matkultur. Marcil roper på arabisk fra bakerste benk. Så vender han seg mot nordmennene og oversetter for dem.– Det smakte veldig godt.En rask runde med tolken ved nabobordet avslører at Marcil egentlig ga uttrykk for at han trenger en tur innom toalettet.

Det som setter dypest sporPalestina byr på mye latter. Palestina byr på sjenerøs gjestefrihet og mye mat. Men det er de verste opplevelsene som setter dypest spor. Opplevelser nordmenn van-ligvis ikke opplever når de reiser til sydli-gere strøk og 25 varmegrader: Et menneske blir drept bare ti-mer etter det palestinsk-norske følget forlater flyktningleiren Aida i Bethlehem. TV-skjermen i Ramallah viser opptaket av en mann som filmer seg selv når han blir drept mens han demonstrerer. Dette er en enkelthendelse som gjør et stort inntrykk på tilreisende fra Norge, men som gjør li-ten forskjell for palestinernes situasjon. Det er viktig å ta pauser, ble nordmenne fortalt. Blir det for mye, kan man alltids gå ut. Trekke litt frisk luft. Snakke med hverandre. Kanskje ta en øl. Det kunne jo bli mange inntrykk på én gang, tross alt. Men det er kanskje ikke vi som trenger en pause.

Jeg synes det var veldig flott å se det gode samholdet de hadde i nabolaget i Beit Sahour, til tross forvanskelighetene okkupasjonen skapte for dem. Selv om jeg ikke er så begeistra for fotball, var det fint å se familieturneringa på YMCA hver kveld fordi det ble et sted hvor all elendighet og urettferdighet liksom ble glemt for en liten stund, og en kunne slippe ned skuldrene og kjenne at livet er herlig.

Noe av det jeg husker aller best er følelsen av mitt stappfulle, men på samme tid tomme hode etter å ha besøkt fredelige aktivister i Billin, holdt en granat i hånda, sett film av en mann bli drept under en fredelig aksjon, og å snakke med en 15-åring som samme uka hadde blitt skutt i beinet av israelske soldater. Utrolig sterke inntrykk for oss, dagligdags for palestinerne.

Les mer om (nesten) hele Palestina-oppholdet på Forbundets nettsider.Karos-dokumentet kan leses på kairospalestine.ps.

Tre i Palestina: Hva gjorde mest inntrykk under uka i Beit Sahour?

Elise Pernille Gryt

Silje Dising

FORBUNDSSTOFF / 20

Å høre en mann som har vært fengslet og torturert for politisk motstand mot okkupasjonen snakke om nødvendigheten av å opptre høflig og verdig overfor sikkerhetsvaktene under de daglige ydmykelsene ved checkpointene, for å ivareta begges menneskelighet.

Torkil Hvidsten

I 1975 kjøpte Forbundet det gamle gårds-bruket Haugtun i Aust-Torpa i Oppland. Fram til 1992 fungerte det som kollektiv og forbundssenter. Da ble det overtatt av en gruppe forbundsvenner, og det er i dag kurs- og konferansesenter. Forbund-stilknytningen er fortsatt sterk, og stadig nye generasjoner forbundere blir kjent med stedet, særlig gjennom den årlige Forbundshelga som finner sted her.

Ingen bohemsk kollektivdrømI dag er det kanskje noen forbundere som har en forestilling om kollektivet på Haugtun som et bohemsk kollektiv for kristne hippier. AKT har snakket med to av Haugtun-pionerene. En av dem, Haakon Smedsvik Hanssen, avkrefter raskt myten: – Beinhardt slit var det! Det var streng disiplin for de som bodde der – de ble jo arrangert et titalls konferanser i året, og vi hadde mye jobb med dette. Vi hadde ikke fellesmiddager engang, husmøtene var preget av praktiske spørs-mål. De fleste som bodde der kom flytten-

de fra kollektiv og hadde lagt kollektiv-drømmen bak seg. Haakon var generalsekretær i Forbundet på begynnelsen av 1970-tal-let, og initiativtaker til å kjøpe Haugtun. Initiativet kom etter at Forbundet hadde fått en hytte i Lommedalen i gave. Det var salget av hytta som finansierte Haugtun. Haakon bodde selv på Haugtun fra 1975 til 1980. – Haugtun ble ikke startet for å skape bare et hyggested for studenter – det var først og fremst ment som et sted for internasjonale sammenkomster, et sted for kontakt med internasjonale soli-daritetsorganisasjoner, for Chile, Palesti-na og Sør-Afrika, forteller Haakon. Og Forbundslivet på Haugtun startet med et smell av internasjonalt format: Høsten 1975 var Forbundet vert-skap for World Student Christian Federa-tion (”Verdensforbundet”) sin europeiske studentkonferanse under overskriften Witness of the Gospel in the Struggle for Socialism. En stor konferanse med delta-kere fra hele verden. På Haugtun ble det samtidig arrangert en parallellkonferanse med fellesmøter i Lillehammer. – Haugtun er antagelig Norges første flyktningmottak, sier Haakon. På grunn av kontakter i Chile og samarbeid med ambassaden i Santiago, var Forbun-det med på å smugle ut identiteten til rundt 8000 chilenere som satte i konsen-trasjonsleirer der. Dette satte i gang en prosess i Europa med å få disse ut. Mange

kom til Haugtun gjennom Forbundet.

Drev kommunen og jobbet som lærereLokalforbundene, først og fremst Oslofor-bundet, brukte stedet ganske mye, men det var primært beboerne på gardstunet i Aust-Torpa som tok initiativ og laget pro-gram for sammenkomster der oppe. – Hvor mange er det som har bodd på Haugtun opp igjennom årene? – Mange, et par hundre! Det skif-tet hele tida. Mange bare i et halvt år eller ett, noen i fem-seks-syv. Vanligst var ett eller to år. – Hvordan var livet der? – Folk slo seg ned, fikk barn og deltok aktivt i alt som skjedde i bygda. De skrev bøker om bygdas historie, deltok i aksjoner og satt i kommunestyret. De liv-nærte seg som sivilarbeidere, kunstnere, eller som lærere ved det lokale gymnaset.Den enorme aktiviteten gjorde at kollekti-vet ble kjent i hele dalføret. – Det forunderlige var, forteller Haakon, at dette var en gruppe studenter fra Oslo, som så annerledes ut enn dem på bygda. Likevel ble de inkludert og fore-spurt om å bli med i organisasjoner. Først var det litt skrekk og gru, med «skjeggete, loslitte studenter fra revolusjonens høy-borg». Så ble man valgt inn i kommune-styret, samarbeidet med bønder om leie av jord, og bygdefolket gikk mann av huse for å komme på hyggekvelder på Haugtun. De forstod at forbunderne ikke var farlige.Det internasjonale miljøet falt også i smak

DA REVOLUSJONEN KOM TIL GARDS

FORBUNDSSTOFF / 21

Det var en gang, for ikke så lenge siden, at Forbundet drev kollektiv, flyktningemottak, utvekslingsprogrammerog sosialismekonferanser på et nedlagt gårdsbruk på landsbygda.

TEKSTIngeborg Holdt

hos lokalbefolkningen. – De var nysgjerrige da det kom folk fra Chile og andre steder, forteller Haakon.

De første norskproduserte prestekjoleneSelv om Haakon flyttet ut fra kollektivet etter fem år, var han langt fra ferdig med stedet. – Året etter jeg flyttet, da jeg hadde begynt som rektor på Fana fol-kehøgskole, arrangerte jeg en 19 dager lang sommerskole om afrikansk historie på Haugtun. Sommerskolen var stappfull, med rekruttering fra hele verden. I perioden 83 til 84 ble Haugtun et viktig sted for organisasjonen Inter-national Christian Youth Exchange, dre-vet av en av de andre nøkkelpersonene i Haugtun-historien, Trygve Natvig. Dette var en internasjonal utvekslingsorganisa-sjon for gymnasister, med Haugtun som første stoppested for dem som utvekslet til Norge. Trygve bodde der fra 1983 til 1988, frem til han tiltrådte som general-sekretær i Forbundet og flyttet tilbake til Oslo. Noe nytt på Trygves tid var blant an-net «Haugtun-loftet», et kirketekstilverk-sted drevet av Trygve og to damer i Torpa. De sydde med ullstoff fra Lillehammer og laget de første norskproduserte preste-kjolene.

Kjøpt, men ikke betaltDe fleste barnefamiliene fra 70-tallet var flyttet ut på Trygves tid, og stadig fle-re studenter syntes nå at Haugtun lå for langt unna. – Det som til stadighet reddet

økonomien var konfirmantene som be-søkte stedet annenhver sommer, forteller han. Dette holdt likevel ikke. I 1992 ble Haugtun solgt. – Egentlig står kjøperne fremde-les i gjeld til NSKF, men det er slik at så lenge de driver det slik det var, trenger de ikke betale tilbake, forteller Trygve. Siden salget har Haugtun vært gjennom en rekke oppussinger, og det har blitt satt opp flere bygg på tunet.– Å bygge noe permanent for en studen-torganisasjon er hasardiøst, sier Haakon. – Folk skifter jo beite hele tida. Allerede fra år to på Haugtun, ble det mindre og mindre studentforbund, og andre kom inn og brukte stedet. Etter hvert, som vi vet, svant interessen.

Ikke mange ting i livet som fungerer så lengeMange av de som bodde sammen på Haugtun på 1970- og 80-tallet, holder fremdeles kontakten i dag. Stedet har blitt kjøpt av to av dem som betalte det meste, andre var med på en symbolsk del av betalingen. – Tida på Haugtun var en viktig periode i NKSF, selv om det tok slutt raskt, og det har hatt en funksjon, sier Haakon. Hvis det en gang legges ned, går stedet kanskje tilbake til bygdefolket. Eller kan-skje studentene får lyst til å bruke det igjen. Foreløpig blir uansett underskud-dene dekket, som er en betingelse for å fortsette. Dette er takket være én person, Trygve Natvig. Ellers hadde Haugtun vært nedlagt i dag. Trygve er den som fremdeles

betaler hvis det er underskudd i driften, av det som i dag drives som kurs- og sel-skapslokaler. Sist men ikke minst må Aase Marie Rød nevnes. Både Haakon og Tryg-ve snakker med store ord om hun som har båret Haugtun helt siden starten og fremdeles bor der – et snart 40 år langt engasjement. «The queen of the place», sier en av dem. Haakon avslutter med å si at så lenge noen vil bo på Haugtun og gjør det forstandig, og så lenge folk trives der, øn-sker forbundsveteranene å holde driften gående.–Den dagen det er slutt, eller man finner det meningsløst, legger vi ned med ver-dens beste samvittighet. Da har Haugtun fungert i nesten 50 år, og det er jo tross alt ikke så mange ting her i livet som fun-gerer så lenge.

FORBUNDSSTOFF / 22

FORBUNDSSTOFF / 23

Norges Kristelige Studentfor-bund og Norges KFUK-KFUM har i sam-arbeid laget samtaleopplegget «RISK – modige samtaler om Respekt, Identi-tet, Seksualitet og Kropp». Målgruppen er eldre tenåringer og unge voksne, og målet er å sette i gang samtaler som får oss til å tenke oss om en gang til når det kommer til alt det vi gjerne tar for gitt om kjønn, seksualitet og identitet.

Normkritisk metodeDet er Sara Moss, tidligere leder i Forbun-det, som har ledet utviklingen av RISK. – Samtaleopplegget baserer seg på normkritisk metode for å diskute-re spørsmål som angår kjønnsroller, sex og samliv. Hun forklarer at normkritisk metode handler om å reflektere rundt forskjellen mellom uttalte regler og uutalte normer. Hva er det vi hele tiden

tar for gitt? Og hvorfor tar vi akkurat det-te for gitt? Hvem har mest sosial makt i vår gruppe – og hvorfor har de dét? – Gjennom samtalene vil vi prøve å forstå hvordan normer oppstår i grupper. Vi vil komme inn på normer for hva som er godt samliv og hva seksuali-tet er. Vi vil utforske hva det vil si å være kvinne, være mann eller tilhøre en annen kjønnskategori. De modige samtalene er laget for fire temakvelder, én kveld til fordyp-ning i hvert av temaene ”respekt”, ”iden-titet”, ”seksualitet” og ”kropp”. Utgangs-punktet er korte øvelser som skal sette i gang refleksjon og samtale i gruppene. Det er også laget fordypningsartikler og forslag til liturgisk kveldsavslutning.Sara mener opplegget, i god forbund-stradisjon, representerer noe helt nytt i kristelig oppdragelsessammenheng: – RISK skiller seg fra normen innen kristne diskusjonsopplegg om dis-se temaene. Et normkritisk studieopp-legg er ikke et undervisningsopplegg i riktige og gale svar, og det skiller seg fundamentalt fra etikkundervisning som baserer seg på at lederen av gruppa skal være et moralsk eksempel og passende forbilde gjennom å dele fra sitt eget liv, sier hun.

Vil ikke tolereresProsjektet ble, muligens noe tradisjonelt for et slikt opplegg, lansert med snitter og mozell i Forbundets lokaler i Universi-tetsgata 20 i Oslo mandag 13. oktober. I sin presentasjon framholdt Sara at det er et mål med samtalene at vi skal bevege oss bort fra idealet om toleranse: – Å si at man tolererer noen er i seg selv et maktspråk. Da har man automatisk skapt et ”oss” og et ”dem”. Toleransen er noe man gir, nedover, og som man er i posisjon til å trekke tilbake, påpekte hun. Prosjektleder for Unge Voks-ne-kirken Majorstua+, Jonas Lind Aase, og kateket Maria Maimunatu Krogtoft Li-holt ga respons og uttrykket at de ønsket prosjektet hjertelig velkommen, og gle-det seg til å se det tatt i bruk. RISK er laget med finansiering fra Kristelig Studieforbund. Nå skal det tilbys til menigheter, kirker og ungdoms-grupper som måtte ønske å ta utfordrin-gen med å utfordre seg selv.

RISK – Modige samtaler er til-gjengelig for gratis nedlasting via nettsi-den modigesamtaler.no.

MODIGE SAMTALER

TEKSTTorkil Hvidsten

Forbundet vil at du skal tenke nytt. Å føre modige samtaler mens du gjør det.

flekterte spørsmål underveis. Underveis i samtalen ble det servert et enkelt måltid bestå-ende av suppe og brød.

Halloween i kapelletDen 31. oktober arrangerte Trondheimsforbundet Hallo-ween-fest i kapellet i Sings-akerbakken 13. Styret had-de på forhånd opprettet en festkomité for å ta seg av det praktiske rundt festen. Siden dette skulle være en Hallowe-en-feiring ble lokalet pyntet i passende farger og effekter. Her kan nevnes at det ble kjøpt inn ekte gresskar! Folk begynte å komme fra kl 19, og utover kvelden steg stem-ningen. Festen gikk sin gang, som fester gjør, med inntak av gode drikkevarer, prating og dansing. Omtrent 25 perso-ner som var til stede, og folk holdt det gående til langt ut i de små timer.

Ost og vin-kveldDen 22. oktober avholdt Trondheimsforbundet en ost-og-vinkveld, dette var et rent sosialt arrangement som styret hadde planlagt en god stund. Kvelden gikk over alle forventinger. 10-15 personer møtte opp med godt humør og forskjellige drikkevarer. Styret kom en time tidligere for og ordene de praktiske forbere-delser som i hovedsak bestod av å dandere frukt og ost på fat. For å bygge opp under stemningen ble det spilt pas-sende musikk fra forskjellige sjangere, vi startet med den klassisk, nærmere bestemt en Piano quintet av Schubert etterfulgt av del sonater av Beethoven og utdrag fra Bachs Goldbergvariasjoner. Da det ble senere på kvelden og stemningen steg, fulgte vi opp med ragtime og gamle jazzklassikere, mye hentet fra soundtracket til Boardwalk

Empire. Siden vi holdt arran-gementet på en onsdag, ble kvelden rundet av litt før mid-natt. Alt i alt en super kveld!

”Æ og Kirka”Den 5. november var det klart for temakveld i Trondheims-forbundet. Kveldens tema var ”Æ og Kirka”. Hvordan forhol-der vi oss til kirka som orga-nisasjon? Hvordan fungerer den på innsiden? Og hva skjer på det kirkepolitiske områ-det? Tidligere studentprest i Trondheim, Jarle Jacobsen, var med for å belyse disse spørsmålene. Han fortalte oss om hvordan livet som student-prest artet seg på slutten av 1980-tallet og begynnelsen på 90-tallet. Vi fikk fortalt at på den tiden var det spørsmå-let om kvinneprester som do-minerte mye av den kirkepoli-tiske debatten. Kvelden forløp seg som en samtale hvor det ble stilt mange gode og re-

FORBUNDSSTOFF / 24

LOKALNYTT

Lokalforbundet TRONDHEIM

Lokalforbundet BERGEN

den norske våpenindustrien, og det er sagt at våpenindus-trien er et satsingsområde. Tidligere statssekretær Roger Ingebrigtsen har uttalt at vå-penbedrifter ”styrker troen på at Norge kan overleve også etter oljen er slutt”. Seminaret diskuterte om krigsindustrien er Norges nye olje? Og finnes egentlig fredsnasjonen Norge bak maktens lukkede dører? Seminaret samlet nesten 100 deltakere og hadde innlednin-ger fra blant andre SV-politi-ker Oddny Miljeteig, journalist Erling Borgen og våpenpolitisk rådgiver i Norsk Folkehjelp, Grethe Østern.

Krigsindustrien – Norges nye olje?I anledning FNs internasjona-le dag for miljøødeleggelse i krig og væpnede konflikter 6.november, inviterte Ber-gensforbundet sammen med Norges Fredsråd, Changema-ker og flere andre til seminar om Norges rollekonflikt som våpeneksportør og selver-klært fredsnasjon. Norge som brobygger og fredsmekler i verden har blitt vektlagt sterkt av både politikere og media. At Norge også spiller en stor rolle som våpenek-sportør er ikke like kjent. I 2011 var Norge rangert som verdens 6. største våpenek-sportør. Den norske stat har store eierinteresser innenfor

TEKSTKristina Bjåstad, Torkild Enstad Hausken, Andreas Såstad, Sara Marie Grimstad , Torkil Hvidsten.

FOTOPrivat

Lokalforbundet OSLO

Taizemesse og allmøteOsloforbundet arrangerte Tai-zemesse 12. september. Dette er en type messe som er vel-dig basert på musikk og gjen-tagende messeledd og skaper en rolig meditativ stemning. Det var stort oppmøte med stappfullt kappell i Forbun-dets lokaler. Etter messen ble det arrangert allmøte der styret i Osloforbundet fikk en ny leder, John J.W. Delourme; samt et nytt styremedlem, Da-niel Phillip Brändle.

Bibel, børst og matpakker

Også dette semesteret har bi-bel&børst vært sentralt i pro-grammet til Osloforbundet. 3. oktober ble dette kombinert med matpakkeaksjon. Først var den en interessant sam-tale rundt tekststedet 1. Joh 3:11-24, hvor det blant annet ble snakket om intensjoner og konsekvenser. Deretter

smurte vi matpakker, og gikk sammen i grupper for å dele disse ut til de i Oslos gater som ville ha mat og kaffe.

Forbruk vs. miljøet7. november arrangerte Oslo-forbundet et temamøte med tit-telen Forbruk vs miljøet. Kvel-den begynte med innlegg fra et panel bestående av forsker ved Statens Institutt for Forbruks-forskning Anita Borch, psy-kologistudent Erik Nakkerud, Johanne Houge fra bloggen Grønne Jenter, og Signe Bakke Johannessen fra Forbundet og Grønne Studenter. Deretter ble det åpen debatt med de cirka 20 fremmøtte. Det ble blant annet diskutert hvor mye vi må ”lide” for miljøet, om man kan forbruke seg ut av overforbruk, og om man burde sterkere frem med pekefingeren i miljøspørs-mål.

FORBUNDSSTOFF / 25

Kristendommen er i ferd med å dø– Kristendommen er i ferd med å dø. Den er så dårlig be-grunna.Det mente stipendiat ved Det teologiske fakultet ved UiO, Petter Skippervold da han innledet under Osloforbun-dets bibel&børst-kveld i sep-tember. Skippervold frem-holdt at det ofte er de samme Bibelfortellingene som blir dratt frem hver gang Bibelen skal formidles. Disse blir også tonet ned, fordi vi ikke liker den røffe sannheten kristen-dommen egentlig byr på. Det samme viser seg i de kirkelige ritualene: – Egentlig het det: ”Du er nå Guds barn”. Ingen tror lenger på at det er dåpen som gjør barn til Guds barn. Vi tror barna er det fra starten av. Derfor sier mange prester i dag bare ”Du er Guds barn”

Skippervold brukte årets kirke-møte som et annet eksempel på hvordan kun bruddstykker av Bibelen som formidles. Han mente begge partene tydde til løsrevne Bibelsitater. – Det er de samme bruddstykkene som brukes om og om igjen. Man lar små argumenter danne bakgrunn for lange argumentasjoner, sa Skippervold, som mener popu-lærkulturen kan være et bedre alternativ: – Se heller filmen Noah med Russel Crowe. Der får dere i det minste en helhet-lig historie.

inn i grupper, og gruppen min fikk en veldig god og dyp dis-kusjon rundt teksten, vi var så inne i samtale med hverandre at det nesten føltes litt feil og bryte av for å oppsummere i felleskap med de andre grup-pene. Etter dette var det tid for sosialt både inne og ute ved bålet. Jeg ble sittende og diskutere feminisme med et par av jentene. Jeg tror også vi var innom et par andre te-maer. Det var interessant å høre deres oppfatinger og tanker rundt temaet. Faktisk så interessant at jeg etter en stund glemte å drikke ølen jeg hadde åpna da jeg først satte meg ned. Siste del av kvelden tilbrakte jeg ved bålet hvor

Årets Forbundshelg ble av-holdt 19.-21. september på Forbundets gamle småbruk-skollektiv Haugtun i Oppland. Anders Såstad har delt noen betraktninger med Akt. Sammen med 5 an-dre fra Trondheim tok vi toget til Lillehammer, hvor vi møtte bussen med forbundere fra Oslo, Bergen og Palestina. Det første vi gjorde når vi var fremme var å finne oss sen-geplasser, jeg valgte et stort fellesrom med i seng i hjørnet. Resten av kvelden gikk med til bli-kjent-leker, kveldsmat og hygge rundt et stort bål midt på tunet. Teamet for For-bundshelga var i år Palestina. Sentralt var Kairos-dokumen-

tet og BDS-kampanjen. I den anledning var vi så heldige å ha med oss fire kristne pa-lestinere fra ”Palestine youth Ecumenical Movment” (PYEM) som holdt foredrag for om si-tuasjonen i Palestina. I tilegg bestod lørdagsprogrammet av gudstjeneste i kapellet på låven, diskusjon om makt og sosiale roller og presentasjon av lokalforbudene. Jeg la fram det vi i Trondheimsforbundet har arbeidet med så langt i se-mesteret og snakket om den fantastiske veksten Trond-heimsforbundet har hatt. Siste post på lør-dagsprogrammet besto av bi-bel&børst. Teksten som skulle diskuteres var et utdrag av Bergprekenen. Vi delte oss

stemninga var høy. Det ble for-talt morsomme historier og folk var i god stemning, og vi ble sittende ganske lenge utover kvelden. Søndagen ble i stor grad brukt til å gå en tur samt pakke og gjøre oss klare til å reise. For å oppsumme-re litt helt til slutt vil jeg si at Forbundshelga gikk over all forventing, en stor takk til vertskapet og de frivillige som sto på og gjorde en fantastisk jobb med å ordne alt det prak-tiske. Det jeg har å bemerke er at det kanskje ble litt liten tid til det rent sosiale og at dette er noe man bør tenke på når Forbundshelga skal arrangeres igjen neste år.

FORBUNDSHELGA

FORBUNDSSTOFF / 26

�� nr - 21

Norges Kristelige Studentforbund har ledige hybler og

kollektivboliger i de største norske byene til rimelig leie.

hybler og

melig leie.

TENKETANK :

TENKETANK / 28

Nissen setter klørne i meg. Smilet hans er like påklistra som skjegget han har tatt på seg for anledningen. Han ønsker meg god jul. Og forteller om de flotte juletil-budene kjøpesenteret har å by på – ak-kurat i dag, akkurat for meg, akkurat det jeg trenger. Utvida åpningstid. Og gratis gløgg i tredje etasje. Vi har det alle i oss: Den evige trangen til å kjøpe, til å kjenne kicket en ny ting kan gi. Fulle handlekurver, tomme blikk. Nå er det legitimt å la seg ruse på reklameplakater – sjangle fra butikk til butikk. For i juletiden har materialismen fått et vennlig ansikt. Posene er fylt. Lommeboka tømt. Oppmerksomhet til mine nærmes-te: Noen kilo med materiell glede, noen kilo med materiell kjærlighet. Alt stappet inn i fargerikt papir med smilende reins-dyr på. Jeg forsøker å finne det gode humøret jeg mista før jeg gikk inn på kjø-pesenteret. Jeg leiter forgjeves. For jula har også okkupert hjemmet mitt. Juletreet skal symbolisere evig liv. Fordi grana aldri dør. Grana er grønn hele året. En gang i tiden var det dette som dro i gang tradisjonen. Jeg betrak-ter juletreet, men sliter med å se symbo-likken i det. Grana ser mer slakta ut enn Nasse som stekes i ovnen. Treet holder på å gå i knestående under vekten av all pynten. Det folder sammen sine grener. Og ber en siste bønn. Den 24. desemberkvelden har kommet. Slekta er samlet – vi klasker kinn mot kinn, henger tennene på tørk bak u-formede gap og forteller hver-andre hvor trist det er at vi ser hverandre

så sjeldent. Sannheten er at tiden som har gått er en ressurs. Den har lagt våre uoverensstemmelser i bløt og silt ut inter-essen for hvordan det går med de andre. Interessen utfoldes i form av forventnin-ger og formaninger – alt kledd i sympa-tiske spørsmål. Vi lar smil og hygge seile over middagsbordet. Men overfloden på taller-kenen gir oss problemer i hodet: Vi teller kaloriene, grubler ut strategier for hvor-dan dette skal slankes bort – effektivt, sunt og gjerne på en morsom måte. Kan dansetimene på Sagene være noe? In-nerst inne vet vi at fettet ikke vil forsvinne før om et år. Like før neste jul står for tur. Gavene venter under treet. Som rovdyr slenger vi oss ned på alle fire og river opp papiret. Takk for nok et sett med hansker i denne sesongens trendy farger. Og en splitter ny teknisk duppeditt. Før jøden fra Betlehem brøt ut av sin gamle tro og bekjente sitt slekt-skap til Gud, feiret vi den 24. desember av andre grunner. Med årenes løp har Jesus blitt en himla trendy skikkelse på vår del av kloden. Derfor kaller vi den 24. desember hans bursdag. Hurra for Jesus Kristus. Vi fei-rer vår frelser med materialisme, over-fladiske samtaler og plastmaltrakterte skogstykker.

Ha en riktig god jul og godt nyttår.

I JULENISSENS KLØRTEKSTGrazyna Skarpås

TENKETANK / 29

manderende. Dessverre er det sjeldent at vi bruker tiden på noen eller noe uten at vi har vår egen vinning, konkrete mål eller forventninger, i sikte, Derfor vrenger jeg fram en regle om at i dag trenger ikke byen å innfri noe som helst. Det er ingen-ting jeg ønsker å vinne, jeg har ingen mål eller forventninger. Byen er elsket akkurat slik den er. Oslo puster letta ut – et lett vindkast. Jeg går gjennom Hausmanns-gate, passerer en liten familie – mor, far og lille junior som holder foreldrene i hver deres hånd. Han snakker ivrig. Klart han er glad i kveld. Mest sannsynlig er han fortsatt i den fasen av livet der han tror på rettferdighet og balanse. I 12 måne-der har han strev hardt under foreldrenes kommandoer. Dette er kvelden han mot-tar premien for slitet. Jeg går videre. Bakken under beina mine er bar. For denne byen har så mye karisma at selv snøen smelter i møtet med den. Etter å ha passert Lakkegata, svinger jeg ned mot Grønnland. Jeg kik-ker ned mot Vaterlandsparken. Aldri har jeg sett narkis-strøket så tomt. – Til og med de! tenker jeg. – Til og med de har funnet seg til rette et an-net sted denne kvelden. På et eller annet veldedighetsarrangement blant suppeko-kende engler som drømmer om et bedre liv for alle. Også for dem som har fucka opp. Jeg går mot bussterminalen. Oslo holder fortsatt kjeft. Derfor bestem-mer jeg meg for å respondere med still-het.

Og det er nå det skjer. Byen får det rommet den trenger og åpner seg opp for meg. Oslo forteller meg de historiene en til daglig ikke hører – fordi de overdø-ves av våre egne stemmer. Jeg kjenner en overveldende iver etter å se hva som skjuler seg rundt neste hjørnet. Jeg kjen-ner en overveldende glede over at det eneste som venter meg er et nytt stykke tomt Oslo. Jeg kjenner en overveldende takknemlighet over at det er faktisk den-ne byen jeg bor i. Slik fortsetter jeg. I to timer. Du tar feil når du tror at en si-tuasjon må innfri en rekke kriterier for å kunne bli en unik opplevelse. Livet har lagt unike opplevelser under hvert bidige steg du tar. Det gjelder bare å ta blikket vekk fra deg selv og vende det mot livet du står i.

Den tjuefjerde desemberdagen har kommet. Det finnes ingen forbipasse-rende som spør ”kan du flytte deg?” mens de haster av sted. Det finnes ingen dør-vakter som spør ”hva er fødselsnummeret ditt?” mens de gransker legget mitt. Det finnes ingen cafearbeidere som spør ” hur är läget?” mens de serverer kopper fylt med kaffe. Det finnes ingen bekjente som spør ”hva har du gjort siden sist?” mens de smiler mot meg. Det finnes ingen ven-ner som spør ”vil du være med?” mens de løper på vei mot nye opplevelser. De har alle stukket. Men jeg har bestemt meg. Jeg blir. Det var vel på denne dagen de tre vise menn fulgte lyset fra Betlehems-stjernen. Under stjernen fant de personen som skulle sette dype spor i store deler av verden. I kveld følger jeg lyset fra Oslos gatelykter. Hvem vet hva jeg finner under dem. – Oslo, i år skal vi feire jul sammen, sier jeg muntert. Byen stirrer målløst mot meg. Merkelappen ”hovedstad” gjør at den har mange forventninger å innfri. Mange mennesker å bære på. Mange inntrykk å fordøye. Og nå dukker det opp en idiot som ikke lar den være i fred på julaften en gang. – Oslo! I år skal vi feire jul sammen, gjentar jeg. Denne gangen kom-

TAKK FOR INGENTINGJula er som svartedauden – alle menneskene forsvinner brått.

TENKETANK / 30


FOTOPrivat

For denne byen har så mye karisma at selv snøen smelter i møtet med den.

TENKETANK / 31

av sted.Utenfor kirken hilste jeg på ei jevngam-mel jente. Vi satte i gang den klassiske praten, oss kirkegjengere imellom – hvil-ken menighet går du i?Hun fortalte at hun gikk i Filadelfia. Det var viktig for henne at kirka holdt seg til Bibelens budskap, og mente at dette er noe mange kirker i Norge har gått vekk i fra. Hun brukte ekteskapsdebatten som eksempel. I følge henne hadde homofile ingenting i et ekteskap å gjøre.Jeg ble glad for at jeg var ute i god tid før konserten skulle starte. Jeg stite spørsmål – hun svarte. Det var djevelen som virket i homofile. Gud er større enn mennesker kan forestille seg. Om homofile bare hadde satt fokuset mot Gud hadde de ikke hatt de homofile tankene. Selvsagt er det trist når folk tar livet av seg på grunn av dette, men selv-mordstankene er det også djevelen som hadde lagt i dem, etter at han planta ho-mofilien i hodene deres.Hun snakket om djevelens homo-promo arbeid en halvtime før hun spurte meg hva jeg mente om saken. – Først og fremst så er jeg les-bisk selv.Hun la hånden foran munnen sin. Hele kroppen hennes stivnet og hun sa ingen-ting.Jeg la hånden min på skulderen hennes. Og sa at det gikk helt fint.

Et mer nyansert bildeSelvsagt byr kirkebesøkene på mer enn humor.Misjonsforbundet er kjent for å ha et kon-servativt syn. Mange spør om hvordan det er å gå der. De færreste har hørt sva-ret. For jeg rekker ikke å si så mye mer enn ”Pastoren er veldig kul” før jeg blir avbrutt og får høre en lang negativ regle om hvor kjipt det konservative synet til Misjonsforbundet er. Jeg får høre at kirka

deres er et sted jeg skal frykte. Jeg skal mislike det. Jeg får beskjed om at når jeg først er så dum og går dit børr jeg ha med meg bannere og homoflagg og vifte det oppi ansiktet på dem. En gang spurte jeg pastoren hva han syn-tes var de største utfordringene ved troa hans. Han nevnte kjapt at det som angår homofile er en vanskelig sak. For han synes det er feil å gjøre forskjell på folk. Samtidig er Bibelen Guds lov for ham.Han spurte meg hva jeg tenker om like-kjønnet ekteskap.Jeg fortalte at når alt kommer til alt me-ner jeg at homofile bør ha like rettigheter som hetereofile. Det gjelder ikke spesifikt i kirken, men det gjelder absolutt alt. At du kan få juling på gata fordi du er bøg er vannvittig. Jeg rekker ikke å fullføre den-ne setningen før han sier engasjert– Jeg vet. Om du vet om markeringer eller demonstrasjonstog mot vold mot homofi-le stiller jeg gjerne opp i dem. I tildligere samtaler jeg har hatt med ham har han sagt det klart og tydelig at jeg ikke skal føle at jeg er en byrde for menigheten. Her er alle velkommen. Han har fortalt at han ønsker å være pastor for både homofile og heterofile. Han har fortalt meg at vi som mennesker sitter alle i samme båt.Når jeg har tenkt tilbake på dette i ettertid merker jeg at orda hans toucha litt lenger nedi hjerterota på meg. For jeg vet at han har oppvokst på et lite sted på Sørlandet og ikke truffet noen homofile før han flyt-ta til hovedstaden i voksen alder. Han har konservative standpunkt og troen er vik-tig for ham. At han likevel viser så mye støtte og respekt er veldig kult.

I anledningen temaet vi har for dette nummeret har jeg funnet fram litt homo-moro fra kirkebenkene. For om du holder skuldra nede og har sansen for litt galgenhumor kan det å være lesbisk i en menighet by på mye god underholdning.

Snikdjevlifisering av Den Frie Evangelis-ke ForsamlingDe geografiske omstendigheter gjorde at Den Frie Evangeliske Forsamling var den første menigheten jeg oppsøkte. Lokalet deres lå i nabostrøket og jeg gadd ikke å investere mer krefter enn nødvendig i å komme meg til kirka. Med tanke på dette passet menigheten meg utmerket godt. – I disse dager er det mye snakk om at Guds kjærlighet overgår alt annet. Det er sant. Men en må ikke glemme Guds ord oppi det hele, sier predikanten. Han trekker pusten og fortsetter: – Guds ord er: Menn som ligger med menn, kvinner som ligger med kvinner og mennesker som tar abort smyger med seg djevelen inn i menighetslokalet, Forsamlingen roper: Halleluja!Jeg hvisker: Oh shit…

H ble paralysertVåren hadde kommet og jeg hadde blitt godt bevandret i de mer hippe kristne mil-jøene. Facebook-kontoen min ble ukentlig fylt med invitasjoner til kristne arrange-menter. Ja takk til en lovsangskonsert i Trefoldighetskirken, tenkte jeg og ruslet

MENIGHETSUTFORSKEREN

Selv om lørdagsnatta byr på fest og moro til fuglene kvitrer, våkner jeg med iver hver søndagsmorgenen. For da er tiden er inne for min ukentlige menighetsmaraton. Det har gått femten måneder siden jeg startet min ferd gjennom hovedstatens menghetsmiljøer. På noen steder har jeg nøyd meg med en visitt. Andre kirker har fått meg til å trykke inn repeat hver søn-dag. Jeg har rista hundrevis av hender – slått hundrevis av highfives. Jeg har hatt titalls av samtaler – titalls av diskusjoner. Og jeg har lært enormt mye. Menighetsutforskeren gir jeg leserne et innblikk i hva jeg har opplevd i de ulike menighetene jeg har besøkt


AKTUELT KRISTENRADIKALT TIDSKRIFT

Returadresse: AKT Norges Kristelige Studentforbund Universitetsgata 20 0162 Oslo

Akt #3 4 2014

Documents

Transcript of Akt #3 4 2014