Middelalder i Europa

Middelalder

… i Europa

1

Middelalder i Europa

I europeisk historie kalles den tusen år lange perioden som

følger etter antikken – fra ca. 500 til ca. 1500 – for middelalderen. Vestromerriket falt helt fra hverandre da germanerne

invaderte i 476, og en rekke folkevandringer skapte lenge et bilde av kaos, men gradvis oppsto et særegent samfunnssystem kalt føydalismen. Kongens overhøyhet over de lokale jordeierne og jordeiernes kontroll over bøndene var kjernen i dette systemet. Øst-Romerriket, som ble kalt Bysants eller det bysantinske riket, besto til det ble erobret av osmanene i 1453.

En viktig institusjon i europeisk middelalder var pavedømmet og den romersk-katolske kirken. Fra slutten av 1000-tallet hadde kristendommens forkjempere innledet en rekke korstog for å skaffe seg kontroll over Jerusalem, fullføre kristningen av Europa og drive muslimene ut av Spania og Portugal.

Verken det bysantinske riket, pavekirken eller det tysk-romerske keiserriket, som ble grunnlagt tidlig i middelalderen, klarte å gjenreise en stormakt som kunne måle seg med Romerriket. I stede endte Europa splittet i mange kristne kongeriker.

Midt på 1300-tallet tok den store pesten – svartedauden – muligens livet av opp mot halvparten av alle europeere, men denne katastrofen la også grunnlaget for en økonomisk framgang som har satt dype spor etter seg i europeisk historie.

Sammendrag

Føydalisme I middelalderen vokste det frem et system i samfunnet kalt føydalisme, som har sine

røtter i de urolige årene etter Vestromerrikets fall, med folkevandringer og oppsmuldring av statsledelser. Ingen sentralmyndighet kunne lengre beskytte folk, så menneskene trakk seg ut av de stadig mer utrygge byene. Stormenn slo seg ned på fine gods og omringet seg med væpnede vakter.

2

Middelalder i Europa

Bøndene søkte beskyttelse hos godseierne i bytte mot jord, og gjennom betaling måtte bøndene heller leie jorden fra godseierne. De hadde ikke lov til å forlate godset eller landsbyen uten tillatelse, de ble holdt i stavnsbånd, og andre beslutninger måtte verifiseres med godseier. Bønder måtte presse vin og male korn med godseierens utstyr, som ikke kostet lite, og godseieren kunne selv både straffe og dømme sine bønder. Denne ufrie stillingen for bøndene ble kalt livegenskap; godseieren eier bondens liv.

I små landsbyer bodde bondefamiliene sammen med de andre som drev godsets jord. Både godseierens egen jord hvor alt av materiale tilfalt ham, og de jordflekkene han leide ut, trengte stell. Bøndene samarbeidet og delte på utstyr, og fra sjuårsalderen måtte barn være med. Kvinnene dyrket grønnsaker i tillegg til å spinne, veve og lage mat. I landsbyen ble det også arrangert fester, markeder og religiøse hendelser. Etter hvert forsvant handel mer eller mindre fullstendig med andre, og de små samfunnene rundt godset ble selvforsynte og selvstendige.

Noen ganger kom bøndene på noe så dumt som å gjøre opprør. Etter at godseiere fikk samlet sammen sine beskyttere gikk det nedenom og hjem igjen for bøndene, og opprørslederne kunne vente seg en grusom død til skrekk og advarsel for alle andre som kunne tenke seg å motsi overmakten.

Vasaller og len

Forholdet mellom kongen og godseierne var kjernen i føydalsystemet. Vest-Europa besto av mange små kongedømmer uten samlede hærer, og kongen ble derfor nødt til å søke godseierne om soldater og utstyr. Makten til å kunne organisere hærer og skaffe inntekter lå hos godseierne, og avtaler var derfor viktig for kongen. Om en godseier avla ed på at han ville støtte kongen ble han kronsvasall. Ved å være i kongens tjeneste forpliktet han seg til å stille sine ryttere til kongens disposisjon. Som belønning fikk godseierne mer jord (kalt len), og ble lensherrer som skulle styre og administrere lenet for kongen. Det var dette troskapsløftet og tildelingen av len som var føydalismens essens. Kronvasallene kunne ha egne undervasaller som avla ed om å være tro mot kronvasallen og tjenestegjøre under ham. I belønning fikk også de len. Under undervasallene sto de ufrie bøndene.

Den eldste sønnen arvet jorda, mens det attraktive for resten av brødreflokken var å bli riddere. Slik vokste det frem mektige familier med et militært aristokratisk styre og sterk økonomisk makt. De fikk gjerne titler som greve, baron eller hertug. Adelige hadde skattefritak og enerett til embeter i staten og til offiserstillinger i militæret, og gjorde de noe galt skulle de bli dømt av domstoler de selv eide (du kan jo tenke deg hvor strenge de dommene ble).

Kirken hadde også sin plass. Biskopen avla ed til kongen og fikk len de måtte styre. De kunne stille med riddere til kongen. For å bedre sjansene for et evig liv testamenterte ofte folk eiendom til kirken, som gjorde den til en av de største jordeierne i middelalderen.

Etter hvert som lenene gikk i arv mellom vasallene ble de mer og mer sett på som egen eiendom fremfor belønning for troskap. Det ga rom for at vasallene ble upålitelige, og om de var misfornøyde med kongen kunne de støtte andre kongsemner: Det var ikke en naturlov at de hadde samme troskap til kongen som det deres bestefar hadde avlagt. Kongen kunne med tiden lett miste makt.

I føydalsystemet hadde man tre stender: Førstestanden besto av biskoper, prester, nonner og munker. Andrestanden var adelen - de som kriget, og godseiere. Tredjestanden var arbeiderne; bønder og byborgere. I senmiddelalderen ble kongens makt sterkere og 3

Middelalder i Europa

adelens makt svakere. Stendene bestod, og det nye standssamfunnet tok over for føydalsamfunnet.

Stats- og kirkemakt Etter delingen av Romerriket økte forskjellene mellom øst og vest. I øst hadde man

det bysantinske riket (tidligere Øst-Romerriket), i vest tok det en stund for stabile stater å bygge seg opp. Keisere og paver forsøkte å samle Europa under ett styre, men det gikk ikke. Derimot var kirken såpass stor nå at den ikke bare var en religiøs makt, men også en politisk.

Det bysantinske riket

Hovedstaden i det bysantinske riket var Konstantinopel, eller det tidligere Bysants, nå Istanbul. Romerrikets kultur smeltet sammen med hellenismen, og en fikk en bysantinsk kultur med gresk språk og flott dikting, kunst og arkitektur.

Overhodet for kirken i Konstantinopel, patriarken, sto (til forskjell fra i vest) under keiseren. Patriarken hadde ikke stort til valg, mens paven var helt fri etter at keisersetet hadde blitt flyttet til Konstantinopel. Den bysantinske kirken så på paven i Roma som en trussel fordi paven krevde å være leder for hele kirken. En annen, stor uenighet var hvem som skulle drive misjon i Øst-Europa. Den bysantinske kirken hadde også skriftene på et mer forståelig språk enn den katolske. Det utviklet seg lettere sagt en egen østeuropeisk kristen kultur.

Selv om motsetningene eksisterte en god stund mellom patriarken og keiseren i Konstantinopel og med paven i Roma kom det endelige bruddet i 1054. Striden handlet ikke bare om hvem som var den rette øverste lederen, men også tolkningen av viktige spørsmål. Ikke før i 1965 gjenopptok de to kirkene formell kontakt.

Byene var nærings- og administrasjonssentre i det bysantinske riket. Keiseren drømte om å igjen samle Romerriket, noe keiser Justinian (527-567) nesten klarte. Han gjenerobret områder som Nord-Afrika, Sør-Spania og Italia fra germanere, men i løpet av det neste århundret falt disse bort igjen. De var i en konstant kamp for områdene sine. I 1204-1261 okkuperte korsfarere Konstantinopel og opprettet et latinsk keiserdømme. Dette svekket det bysantinske riket kraftig, men det besto likevel helt frem til 1453 da muslimske styrker fra det osmanske riket erobret byen.

Pavekirken

På 300-tallet ble kristendommen statsreligion i Romerriket, og den hadde akkurat fått etablert seg ordentlig da det hele brøt sammen. Den romerske befolkningen falt for kristendommen, samme som mange av de germanske folkene. Alt var tilrettelagt for at den romerske og germanske kulturen kunne smelte sammen.

Kirken vokste og vokste. Den ble en institusjon delt inn i distrikter med biskoper, prester, nonner og munker, bygninger, klostre, jord, inntekter og utgifter. Kirken ble mer og 4

Middelalder i Europa

mer utbredt etter hvert som restene av det enorme romerske riket forsvant. Biskopen av Roma krevde en spesiell stilling selv når Romerriket ikke lengre var, og etter en stund ble han ansett som den øverste lederen for kirken i hele Vest-Europa. Han kalte seg pave, og viste til at han var apostelen Peters etterkommer - som i sin tid hadde vært den første biskopen av Roma. Grunnlaget for pavedømmet i middelalderen ble lagt av pave Gregor 1., en kjekk kar som i ettertiden er blitt kjent som Gregor den store. Han var blant annet svært opptatt av å få germanerne inn i kirken.

Kirkens viktigste institusjon var klostrene, av latin ”claustrum”, innelukket område. Der hadde menn og kvinner distansert seg fra omverdenen for å tjene og tilbe Gud. Gregor 1. endret klostervesenet med nye lover, for eksempel en som sa at munker og nonner ikke kunne gifte seg og at når de ikke tilbedte Gud skulle de gjøre hjelpearbeid i nærmiljøet.

Latin var språket som munker og nonner måtte lære seg. I tillegg til religionstekster ble det også brukt andre typer tekster fra antikken. Klostrene fungerte ellers som utposter for munker som var misjonærer. Munkene ryddet jordbruksområder og tok dem i bruk. Etter hvert som samfunnet i klosteret utviklet seg kunne det dannes små landsbyer i området. Kirken bidro på dette viset til at flere gamle byer i Vest-Europa ble bevart.

Frankerriket – et kortvarig keiserrike i vest

Frankerne var et forbund av germanske stammer som opprinnelig kom fra den nordvestlige delen av dagens Tyskland. På 400-tallet erobret de områder i dagens Nord-Frankrike og Belgia, og de la også deler av Sørvest-Tyskland under seg. Den mest fremtredende frankerkongen, Karl den store, levde 300 år senere og fortsatte erobringen med nesten årlige hærtog. Resultatet ble et rike som kunne minne om Vestromerriket. Spania så ut til å være eneste problemet, for der hadde muslimene makten.

I 799 gjorde folket i Roma opprør mot pave Leo 3., som ble fengslet og senere stakk av til Frankerriket. Karl den store lovte å gi hjelp, og Leo ble igjen pave. Uventet ble Karl av nettopp denne paven kronet til keiser av de erobrede områdene første juledag 800 i Peterskirken i Roma.

Karl ønsket ikke å ha Roma som hovedstad, og han var på mange måter ikke som de tidligere romerske keiserne. Han ønsket et latinsk, kristent Vesten som kunne stå sterkt mot Østen, ikke samarbeide med dem. Noen ga dette Vesten det nye navnet Europa.

Frankrike og det tysk-romerske keiserriket

Karls sønnesønner inngikk i 843 en avtale om å dele Frankerriket i tre deler: en vestdel, en østdel og en midtdel. Vestriket ble grunnlaget for det senere Frankrike, og østriket er i hovedsak dagens Tyskland, Alpene og Nord-Italia. Her ble i 962 Otto 1. (Otto den store («den store» begynner å bli litt uorginalt nå, syns jeg) keiser. Riket fikk navnet det hellige tysk-romerske rike. Innad var det mange stater der mektige fyrster ledet på egen politikk. Det tysk-romerske riket besto helt frem til 1806. Midtriket gikk det ikke så bra med; det ble et område som øst og vest kranglet om lenge (en kan se likheter til disse uenighetene i Tyskland og Frankrikes kamper om grenseområdene så sent som i verdenskrigene på 1900-tallet). Språket dannet også en forskjell mellom øst og vest. Tysklandsområdene baserte seg på germanske språk, mens i den franske delen ble latin utgangspunktet. 5

Middelalder i Europa

Keisermakt mot pavemakt

Otto 1. brukte kirken til å holde riket sammen. Ved å utnevne folk til biskoper plasserte han lojale menn i viktige posisjoner, og han gjorde abbeder (forstander for et munkekloster) og biskoper til vasaller ved å gi dem len. Føydalsamfunnet ble brukt til å kontrollere kirken. Siden kirken bestemte hva folk skulle tro, kunne keiseren ”diktere” folks tanker ved å bruke den rett. Dette ottonske systemet skapte en konflikt mellom paven og keiseren kalt investiturstriden, hvor hoveduenigheten omhandlet retten til å utnevne biskoper. I Worms i 1122 ble det inngått et kompromiss hvor kirken velger ut og innvier biskopen som tegn på åndelig makt og religiøs leder, mens keiseren er til stede ved valgene for å kunne ha innflytelse. Han tar biskopen i ed og gjør ham til vasall. Likevel fortsatte uenighetene, noe som trolig er grunnen til at ingen sentralmakt igjen greide å reise seg i Europa.

Kongemakten styrkes i Frankrike og England

I 1337 brøt hundreårskrigen ut, en krig mellom England og Frankrike som med enkelte opphold varte til 1453. Grunnlaget for krigen var at den engelske kongen Edvard 3. hadde noen len i Frankrike, og en fransk-kongelig mor. Edvard gikk til kamp for å bli fransk konge. Rundt 1420 så det ikke lyst ut for Frankrike. Engelskmennene fikk støtte av franske vasaller som var i strid med kongen sin. Til tross for dette hadde Frankrike flere menn å ta av, så i 1453 endte krigen med at England bare fikk et lite område i nordvest-Frankrike.

Noe som gjorde denne krigen annerledes var at den ikke lengre krevde at krigerne måtte ha råd til utstyr. Fotsoldatene var betalte, og nye våpen gjorde deres rolle avgjørende. Dermed forsvant grunnlaget for krigeradelens makt. I tillegg mistet overklassen mye verdier når svartedauden herjet, så for å ha råd til krig fikk statens sentraladministrasjon (hvor kongen var viktig) i oppgave å kreve inn skatter og avgifter (på for eksempel handel) og føre krig.

En sterk kongemakt og en viktig stat hadde lenge vært en drøm i England. I 1066 erobret hertug Vilhelm fra Normandie landet og tok eiendommer fra overklassen som han delte ut til kongen, kirken og baroner han selv hadde med. Selv om de hadde nære relasjoner til kongen ville den nye overklassen ha et ord med i saken om skatter og lover, og i 1215 måtte kongen gå med på å danne et riksråd av mektige menn.

I starten av hundreårskrigen hadde ikke kongen i Frankrike full myndighet over sitt land, men etter hvert som krigen pågikk støttet flere adelsmenn ham mot engelskmennene. Nå var det nasjonens ære som sto på spill, og da gjaldt det å stå med fedrelandet. For første gang møttes en fransk nasjonal stenderforsamling i 1428 hvor de tre samfunnslagene var representert: Adelen, geistligheten og tredjestanden (talsmenn for borgerne i byene). Forsamlingen møttes totalt 22 ganger opp gjennom århundrene, der de på den siste i 1789 erklærte seg som nasjonalforsamling og sendte startskuddet for den franske revolusjonen.

6

Middelalder i Europa

Korstogene For de kristne var pilgrimsferder viktig, og da spesielt til Jesu grav i Jerusalem. Byen

hadde vært i muslimsk makt siden 600-tallet, men på 1000-tallet begynte en tyrkisk gruppe erobringen av større deler av Midtøsten. Av frykt ba keiseren i Konstantinopel om hjelp fra Europas kristne for at hans folk fortsatt skulle ha muligheten til reise til Jerusalem.

Ved avslutningen av et kirkemøte i 1095 holdt paven en tale som sa at alle mennesker var syndere, men at Gud hadde gitt dem muligheten til å frelses ved å dra til Jerusalem og befri den fra (som han navnga dem) «de blodtørstige beistene kalt muslimer». Alle kristne som døde i kampen ville regnes som martyrer. Dette var en krigserklæring.

Kampen om Jerusalem

Titusener ble begeistret, noen på grunn av religion, og en del grunnet belønningen og æren. I 1096 forlot det første toget med 100 000 deltagere for å erobre Jerusalem. På veien opprettet de små korsfarerstater i Midtøsten og tok kontroll over viktige byer. Etter mye kamp og vanskeligheter kom til slutt noen av dem frem i 1098. Grunnen til at de så kom seg inn i byen var nok egentlig fordi de islamske herskerne selv var i strid med hverandre, ikke fordi korsfarerne var eksepsjonelt gode på taktisk krigføring. Korsfarerne viste ingen nåde, og massakrerte muslimer eller gjorde dem til slaver. Ryktet gikk om at dette var det største miraklet siden Jesu fødsel. Kongeriket Jerusalem ble over de neste årene godt utvidet, mye med hjelp av blant andre nordmannen Sigurd Jorsalfare.

I 1145 tok muslimene igjen. Paven samlet det andre korstog ledet av konger og riddere, men nederlag ble det uansett. Samtidig greide Saladin - en av de fremste muslimske hærførerne i historien - å erobre Egypt og store deler av Midtøsten. Scenegulvet var klart for en storstilt kamp mellom de kristne i Jerusalem og de muslimske styrkene. I 1187 seiret Saladin og tok byen tilbake. Sjokket kom uventet på Europa og paven sendte et tredje korstog inn, men ved teppefall var fortsatt Jerusalem under muslimsk kontroll.

I 1203 dro det fjerde korstoget ut, mer for å drive tyveri og ta kontroll over handelsveier. I 1204 okkuperte de Konstantinopel og innsatte egen keiser. Dette ga en kaldere luft mellom den romersk-katolske og gresk-ortodokse kirken. Videre fulgte flere mindre korstog uten bemerkelsesverdige seire, men tap av kristne småstater. I 1291 ga europeerne fra seg sin siste kystby, Akka, men drømmen om Jerusalem levde videre.

Korstogenes nytte i Europa

Tidlig på 1000-tallet var det muslimske ledere som hadde makten i Portugal og Spania. Ridderstyrker fra Europa erobret stadig større områder, og la dem under kristent styre. Pavestaten brukte også flere ganger militær makt for å ta italienske områder (eksempel Napoli og Sicilia). I Polen og Ungarn skulle korstogene kjempe mot mongoliere, mens i Skandinavia ble de bare brukt for å utbre kristendommen.

Ikke bare andre religioner eller folk fikk korsfarerne på nakken. Religiøse avvikere og de som ikke likte paven ble straffet, og det ble dannet en egen domstol (inkvisisjonen) som avgjorde hva som var riktig tro, med torturavhør og straffer som for eksempel brenning på

7

Middelalder i Europa

bål. Omvendte jøder og muslimer myndighetene ikke stolte på ble særlig stilt for inkvisisjonen.

Korstogenes virkninger

Den muslimske verden ville nok ikke sagt at det var så store direkte virkninger av korstogene, siden det bare var noen små kongeriker i Midtøsten som hadde vært underlagt de kristne. Det man ser av spor er heller motsetninger og uvennskap etter korstogenes brutale overgrep mot andre religioner.

Korstogene var viktige for Vest-Europa utviklingsmessig. På ferdene fikk folk oppdage andre kulturer og se nye løsninger som lå langt foran dem selv i Europa innen teknologi, vitenskap og filosofi. De lærte om vanningssystemer, vindmøller, papirproduksjon, bomull, mat og mye mer langt mer teknisk enn deres egen teknologi.

Det at europeere samlet seg i korstogene for å stå i mot en større fiende bidro til identitetsbygging og styrking av pavekirken (som organiserte sirkuset). Ridderordenene fra korstogstida besto som kirkens militære, og korstogene ga mer handel: Venezia og Genova tjente for eksempel mye på transport av tropper og forsyninger. Korstogene var en forløper for videre europeisk ekspansjon til Asia, Afrika og Amerika, som kom til å være avgjørende i tiden fremover.

Den store katastrofen

Mellom 1050 og 1300 var livet godt. Høymiddelalderen kaller man tiden da man begynte å komme seg opp igjen etter Vestromerrikets fall med hensyn på handel og organisering. Mildere klima og kraftig befolkningsvekst førte til sterk økning i jordbruket, men ved overgangen til 1300-tallet presset befolkningsøkning jordbruk ut på ufruktbare områder. Det var ikke nok jord til alle, og klimaet ble samtidig kaldere (kjent som ”den lille istiden”). Uår og hungersnød fulgte, og elver og hav frøs igjen. Mat til husdyr ble mangelvare, så kjøtt og melk ble mindre tilgjengelig. En redusert mengde dyrkbar jord førte til økte priser på landområder som ga økt konkurranse mellom fattige. De godtok dårligere og dårligere arbeidsvilkår, som sparte overklassen for masser av verdier. Forskjellene mellom fattig og rik skøyt i været.

Pesten kommer til Europa

Sykdommer og matmangel var grunn til at bare om lag 50% av befolkningen fylte 20 år. En hadde lite kjennskap til smitte og forebyggende tiltak, og ante knapt hvordan behandle.

Midt på 1300-tallet sto folk i Europa uforberedt og sterkt svekket når Svartedauden nådeløst spredte seg på kontinentet. Pestbakterien ga mørke flekker i huden med mange blødninger, og innen to til fem dager lå en død mens smitten fortsatte over til nestemann.

8

Middelalder i Europa

Pesten kom fra de store slettene i Sentral-Asia. Svartrottene var vertsdyr for smittebærende lopper, og gjennom økende handel, folkevandring og krig smittet bakterien seg raskt. Italienske kjøpmenn bosatte seg på Krim og drev ivrig handelstrafikk med land ved Middelhavet og Nordsjøen. Da mongolske styrker angrep områdene i 1346 førte de med seg pesten og spredte den til italienere som seilte hjem til det de så på som et trygt Europa. Rottene var med dem ombord, så når skipene la til kai var helvetet et faktum. Historikere tenker at opp i mot halvparten av alle 80 millioner mennesker i Europa døde, samt flere millioner i Asia, Midtøsten og Afrika. Sykdommen var vanskelig å bli kvitt. I 1360 raidet den igjen kontinentet. I Vest-Europa forekom det epidemier helt frem til 1700-tallet, men frekvensen på angrepene og antallet rammede sank med tiden.

Alle ble rammet

Ingen kunne betale seg ut av dette. Alle kunne bli rammet, uansett alder, rang eller økonomi, men det gikk nok hardest ut over de fattige som allerede var underernærte og som bodde under dårlige forhold. De overtok klær fra de som døde, og slik ble loppene spredt videre.

I en tid som dette var meningen med livet godt bortgjemt og vanskelig å finne. Kristne og muslimer mente det var Gud som straffet menneskene for syndene. Noen gikk til kirken for hjelp, andre ville ikke ha noe å gjøre med en Gud som straffet menneskene på en slik måte. Jødene ble pekt ut som syndebukker, og ble beskyldt for å ha forårsaket pesten ved å forgifte vann. Forfølgelser og massakre presset dem ut av Vest-Europa (og, beklager å påpeke det, i spesielt hard grad ut av Tyskland), i retning øst.

”En katastrofal velgjører”?

Før Svartedauden kom hadde forholdene for folk flest bare blitt verre og verre. For de som overlevde pesten endret derfor livet seg til det positive når om lag halvparten av befolkningen forsvant. Folk kunne ta egen jord, og mangel på arbeidskraft gjorde bøndene verdifulle. Det ble vanskeligere å true bøndene med lave lønninger og høye avgifter. Ikke bare den eldste sønnen i flokken arvet jord nå, for de andre kunne finne seg en egen, ledig gård. Alt i alt endret maktforholdet seg mellom bønder og adelige. Bøndene var ikke lengre avhengige av godseierne – folket tok over en del makt, så å si. Naturlig vis prøvde overklassen i det føydale systemet å holde på sitt, og da stat og godseiere krevde mer skatt og arbeid av bøndene i England brøt det ut et massivt bondeopprør i 1381.

Sterk nedgang i bondepopulasjonen førte som sagt til mangel på arbeidskraft. Bøndene kunne kreve bedre lønn og arbeidsvilkår, så det ble mer lønnsomt for rikmennene å satse på teknologi som kunne erstatte bøndenes arbeid. De så på teknikker for skipskonstruksjoner som tok mer gods og krevde mindre mannskap. Soldaters høyere lønninger ga til fokus på gode våpen, og etterspørselen etter arbeidskraft gjorde så flere kvinner tok over tidligere mannsdominerte yrker som handel og drift av håndverksbedrifter. Samfunnet startet å bevege seg fremover igjen. Den ”stillestående” føydalismen ble erstattet av påtvunget nytenkning.

Mye jord og få mennesker gjorde så man ikke lengre trengte å bruke alt arealet på korn. Husdyr ble mer vanlig, som ga mer kjøtt og næringsrik mat til folk. Lett ulltilgang økte produksjonen av klær, og lave priser (grunnet lettere tilgang) førte til at folk ikke bruke alle

9

Middelalder i Europa

sine penger på mat, men også på klær og gjenstander. Dette oppmuntret til økt håndverksproduksjon, mer handel og større tilflytting til byene. Økonomien blir mer allsidig, og sentrumsområdene vokste. Det var derimot bare i Vest-Europa dette skjedde, for i øst greide godseierne å holde på bøndene og føre det gamle systemet videre.

Test deg selv S. 96 i Tidslinjer 1+2, 2012-versjonen.

1. Hva menes med leilending, hoveri og stavnsbånd?

En leilending var en person, ofte en bonde, som leide eiendom av en annen person (ofte godseier). Hoveri er det arbeidet en leilending er pliktig til å gjøre på godset/herregården han låner eiendom fra. Stavnsbånd var på en måte godseierens måte å holde på sine arbeidere. Et stavnsbånd var en forpliktelse fra bondens side om å bli værende på godseierens område. Han kunne ikke forlate stedet uten spesiell tillatelse.

 

2. Hvilket forhold utgjorde kjernen i føydalismen, og hva gikk dette ut på?

Forholdet mellom konge, vasaller, undervasaller og bønder er kjernen i føydalismen, hvor kongen sitter på toppen og deler ut store eiendommer til en godseier som avlegger ed. Godseieren blir vasall, og kan videre dele sin eiendom i flere deler som han gir til rike folk som avlegger ham ed. De blir undervasaller, som holder bønder til å drive jorda.

 

3. På hvilken måte var den gresk-ortodokse kirken organisert annerledes enn den romersk-katolske?

Det mest tydelige var det at den romersk-katolske ble styrt av en fri pave, mens den gresk-ortodokse ble styrt av en patriark som sto under keiseren i det bysantinske riket. Patriarken var dermed ikke fri, og måtte svare til keiserens ønsker, mens Paven kunne stå i mot statslederne. Slik var den katolske kirken en sterkere aktør i samfunnet.

 

4. Hvorfor ble det bysantinske riket svekket fra 1000-tallet?

De kom stadig i konflikt med muslimer i Lilleasia, slaverne på Balkan, germanere og pavedømmet i Italia. I 1204 okkuperte også kristne korsfarere Konstantinopel, som svekket riket varig.

 

5. Hvorfor ble biskopen i Roma pave?

Biskopen i Roma sa på denne tiden at han var i slekt med apostelen Peter. Peter hadde vært byens første biskop, så pave-biskopen krevde derfor en særstilling (siden hans familie var så viktig). Etterhvert ble han kjent som kirkens øverste leder.

10

Middelalder i Europa

 

6. Hvorfor har frankerne fått en spesiell plass i middelalderen?

Frankerkongen Karl den Store samlet områder i Europa tilsvarende størrelsen på Vest-Romerriket. Frankerne var derfor ganske dominerende i Europas middelalder en liten stund, før riket deres ble delt i tre deler.

 

7. Hva handlet investiturstriden om?

Det var en større strid mellom konge og pavemakt. en viktig del av den handlet om hvem det var av keiser i det tysk-romerske riket eller paven i Roma som skulle kunne utnevne biskoper, der det endte med at paven utnevnte biskopen som religiøs leder, mens keiseren var til stede og hadde innflytelse.

 

8. På hvilke måter bidro hundreårskrigen til å styrke statsmakten i Frankrike og England?

Den samlet folket i hvert land mot en fiende. Betalte fotsoldater styrt av staten gjorde krigeradelen unødvendig, og staten tok over administrasjonen av krigen ved at de startet innkreving av skatter for å holde det gående. Godseierne tjente ikke lengre inn alt av skatter og avgifter, og mistet i så måte en del makt.

9. Hva var bakgrunnen for korstogene til Midtøsten, og hvilke virkninger fikk de for Vest-Europa?

Bakgrunnen var at paven og de kristne ønsket å ta tilbake den religiøse byen Jerusalem, slik at man selv kunne drive den, beskytte den og ta imot kristne pilgrimer som reiste dit. Følger av korstogene var at mange i Europa fikk komme seg ut til nye kulturer og oppdage nye ting. De fikk se ny teknologi og nye måter å gjøre ting på som de tok med tilbake til Vest-Europa, hvor de videreutviklet det. I tillegg samlet korstogene Vest-Europa mot en felles fiende, noe som bygde den kristne identiteten til folk, og videre pavemakten.

Periodisering Tidlig middelalder:

- 500-1000 - Folkevandringene, kaos - 400-tallet: Romerriket bryter sammen - Vest: Keisermakten blir borte - pavemakten består - Øst: Romerriket består i øst under ledelse av keiseren og patriarken 11

Middelalder i Europa

- Ikke lengre en overordnet statsmakt. Europa er preget av uro - Overgang fra pengehusholdning til naturalhusholdning - Kristendommen blir den dominerende religionen i det meste av Europa - Kirken er en organisator og administrator - Føydalisme: forsvarsordning og samfunnssystem - Bøndene søker beskyttelse fra andre godseiere. De får beskyttelse hos en egen godseier,

som de må gi jord til og arbeide for slik at de fortsatt får være hos ham.

 

Høymiddelalder:

- 1000-1300 - Føydalisme er fortsatt viktig - Kirken styrer sin stilling: Investiturstrid og korstogene - Investiturstriden: Jord går i arv, og det er et problem for kirkens menn. Kirkens menn har

ofte jordeiendom, men de kan ikke ha barn, slik at ingen er der til å arve jorda. Kongen mener jorda skal gis tilbake til kongen, mens kirken mener all jord som tilhører kirkens menn tilhører kirken. Striden ender opp med at kirken bestemmer over all jord som har med kirken å gjøre, mens kongen bestemmer over alt annet.

- Kirken hadde en vanvittig makt - Befolkningsvekst og byutvikling - Nå går ting bedre (fortsatt middelalder-kaos, men mindre kaos)  

Senmiddelalder:

- 1300-1500 - Innledes med svartedauden: Både en katastrofe og en velsignelse - Utrolig mange dør, men det positive er at den kraftige befolkningsveksten stoppes. Mange

folk førte til lite mat og underernæring, så når om lag halvparten av Europa døde ble det mye mer plass og mye mer mat til de som overlevde.

- Nå kunne de som overlevde gå og velge seg landområder og flotte gårder gratis. Det er en mulighet til å få et bedre liv.

- Bøndene får en bedre stilling fordi nå er det såpass få igjen. De blir mer «spesielle». - Sterkere statsmakter i England og Frankrike, kongemakten blir sterkere enn kirka. Dette

er et eksempel på et brudd i de generelle historiske linjene. - Føydalsamfunnet blir avløst av standssamfunnet som varer frem til 1800-tallet - I standssamfunnet har vi også en pyramide, men den er mer slik:

Konge og regjering lever i sus og dus Religiøse og kirken har det bra

Alle andre har det relativt kjipt, men tross alt bedre enn med føydalismen

12

Middelalder i Europa

Inndelingen til kapitlet er hentet fra boka Tidslinjer 1+2, Jørgen Eliassen, Ola Engelien, Tore Eriksen, Egil Ertresvaag, Ole Grimnes, Synnøve Hellerud, Lene Skovholt, Knut Sprauten, Herdis Wiig og Andreas Øhren, Aschehoug 1. utgave, 1. opplag 2011. Ved uhell kan det ha endt med at noe tekst i sammendraget er meget lik det i læreverket. Forsidebildet er hentet fra Google

uten spesifikk tillatelse, og jeg understreker at jeg ikke eier eller innehar noen form for rettigheter til å antyde at det er mitt. Direkte kopiering av tekst fra dette dokument er ikke tillatt.

© Erlend C. L. Birkeland 2016

13